Få historikeres bøker har fått en slik medieomtale som Tore Skeies bok Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang (Spartacus forlag 2009, 282 sider), som kom ut noen uker før jul 2009. Oppstyret var uventet, ettersom temaet for boka – en adelsmann som ble henrettet for over 700 år siden – knapt nok kan sies å ha den umiddelbare relevans for samtiden som biografier over nylig avdøde politikere. Og mannen bak verket – historikeren Tore Skeie, som avla historie hovedfag i 2006 – er heller ikke noe fluepapir for media, slik en Lahlum eller Figueiredo er. Like fullt er Tore Skeies bok en av de store bestselgerne innenfor sakprosa. Før boka nå skal ut i pocket har den solgt i ti tusen eksemplarer, og med det er den forlaget Spartacus’ mestselgende bok fra 2010.

En viktig grunn til at boka fikk en flying start er utvilsomt at den store nestor i faget, Kåre Lunden, som ikke er kjent for sitt milde sinnelag, i Klassekampen gikk ut og proklamerte over en dobbeltside at dette var «ei av dei beste norske bøkene om mellomalderen sidan Heimskringla.» Slikt får i hvert fall historikere – inkludert undertegnede – til å sperre opp øynene og spørre hva som foregår. Lundens lovprisning ble etterfulgt av tilsvarende superlativer fra andre anmeldere, som hyllet boka for dens fortellertekniske kvaliteter. Arne Hugo Stølan i VG roste boka for å være «spennende som en kriminalroman og kunnskapsgivende som en dokumentarfilm», og mente Norge hadde fått sitt motstykke til den svenske historikeren Peter Englund.

Hva er det så som gjør denne boka til noe nytt og annerledes som begeistrer så vel legfolk som historikere (med noen unntak), så de formelig går ut av sitt gode skinn? Boka om Alv Erlingsson er en merkelig hybrid, som så dagens lys fordi den vant Spartacus’ historiekonkurranse i 2008. Før det var fortellingen en hovedoppgave som ble levert inn ved Universitetet i Oslo, til god karakter, men til glede for en ytterst snever leserkrets. Det er ikke vanskelig å skimte hovedoppgaven i bunn av denne boka. Selve skjelettet i den dannes av en detaljert kunnskap om og gjennomgang av alle dokumenter som omhandler Alv Erlingsson. Det er ikke mye stoff å bygge på. Så er det da heller ikke før vi er omtrent halvveis i boka – på side 153 – at Alv trer fram på den politiske arenaen. Alv var en stormann, født inn i det øvre sjikt av det norske samfunn rundt midten av 1200-tallet, da kong Håkon Håkonsson brakte «Norgesveldet» til nye høyder. Trolig holdt han til rundt Tyrifjorden, men flyttet så til Sarpsborg, der han ble syslemann, og etter hvert opparbeidet seg en nøkkelstilling hos enkedronning Ingebjørg. Hun hadde vært gift med kong Magnus Lagabøte, og etter hans død i 1280 fikk hun stor innflytelse over den passive sønnen kong Erik (noen mener han var eller ble hjerneskadet). En ny fase inntrådte da den mer energiske Håkon tok over som konge i 1299. I en kort og hektisk periode på 1280-tallet stod Alvs stjerne på sitt høyeste. Han var «comes» (greve), og fikk ansvar for krigføringen mot hanseatene og danskene. Noen år gikk dette strykende, men så fikk han problemer, ikke bare med sine fiender, men også på hjemmebane, der hertug Håkon så med ublide øyne på den egenrådige adelsmannen. I løpet av et par år mistet han alle sine posisjoner, og til slutt også sitt hode, på spektakulært vis gjennom en offentlig henrettelse.

Alv tilhører den litt stemoderlig behandlede perioden av norsk historie der kongesagaene er opphørt, og diplommaterialet ennå er ytterst sparsomt. Å rekonstruere en historisk person, for ikke å si en personlighet, ut fra så magert kildemateriale krever ikke bare en detektivs tålmodighet, men også en kunstners fantasi. Spennet mellom hva vi vet og hva vi ønsker å vite er så stort at det ligger et enormt tolkningshav mellom de to ytterpunktene. Tore Skeie tar oppgjør med dem som har oppfattet Alv som en uansvarlig eventyrer i utakt med sin tid. Visst var Alv en eventyrer, men det gjorde ham ikke til noen Don Quijote for sin tid. Tvert imot var han en representant for et samfunn der politikk i stor grad foregikk ut fra de samme prinsippene som han selv legemliggjorde. Nettopp her er det Skeie skiller lag med tidligere historikere, som ofte så slutten av 1200-tallet som en periode med «føydal utglidning» fra det stramme rammeverk som var blitt etablert under Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøte. I dette er han på linje med nyere historieforskning, som betoner at det politiske spillet i høymiddelalderens kongeriker i liten grad var formalisert, og i den grad det var det, var det i forhold til helt andre regler enn de vi forbinder med en stat. Lengst i denne retningen har kanskje den tyske historikeren Gerd Althoff gått. Althoff er blitt omtalt som en «nykonstitusjonell» historiker (Johannes Fried) – det konstitusjonelle ligger i at et rammeverk omgir middelalderens politiske aktørers handlinger; det «nye» i at dette rammeverket består av storslåtte, offentlig regisserte tilstelninger, der partene gjennom ritualer framviser sin over- og underordning for omverdenen. Althoff beskriver stater uten statlige institusjoner, men til gjengjeld med et helt arsenal av ritualer ment å formidle den aura av respekt herskeren har krav på. Hans kollega Timothy Reuter mener Det tysk-romerske riket liknet Clifford Geertz’ Bali mer enn den samtidige anglonormanske staten, og kan sees som en slags ekspressiv stat i kontrast til den byråkratiske, weberianske staten, som senere skulle bli dominerende i Europa.

Skeie er ikke innom slike fagdebatter. I så fall kunne han sett langt etter sine ti tusen lesere. Men det er denne typen forskning som ligger mellom Skeie og hans tidligere norske kolleger, som så Alv som et blindspor i den norske statsbyggingen i høymiddelalderen. Og det er Skeies forklaring av det politiske spillet ut fra slike premisser som gjør dette til en spennende bok, og en annerledes bok, som også viser oss en annerledes fortid. Knut Helle gikk nylig ut og advarte mot for mye antropologi og «annerledeshet» i studiet av norsk middelalder.1 Sett i et historisk perspektiv er det likevel liten tvil om at Helles egen «likhetshypotese» har vært dominerende i historieforskningen. Dette var noe av et normativt krav i den tiden da middelalderen spilte rollen som speil og ideal for nordmenn som kjempet for å bli selvstendig nasjon på 1800-tallet, men også langt inn på 1900-tallet fortsatte middelalderen å ha en slik didaktisk funksjon, ikke minst i populærhistoriske verker. Visst var middelalderen annerledes fra nåtiden, men det var båndet bakover, tanken om at «langsomt ble landet vårt eget», som bidro til middelalderens sterke stilling både blant folk flest og innenfor akademia.

En grunn til at Tore Skeies portrett av Alv Erlingsson fascinerer, kan være at han bryter med den vante fortellingen om Norges «storhetstid» på 1200-tallet. Riktignok glipper det noen steder, som når Norge på 1200-tallet «begynte å ligne mer og mer på det vi forbinder med en moderne stat» (s. 61). For ellers i Skeies bok er kongen ikke bare ualminnelig svak, men også apparatet rundt ham svikter. Og det er slett ikke noe uvanlig, enn si noen katastrofe. For i Borgarsyssel går livet som normalt. Livet på toppen av samfunnspyramiden går sin skjeve gang, og under det ruller og går de «trege strukturer» ufortrødent videre. Vi får ikke mange glimt inn i vanlige folks liv i Skeies bok, og grunnen er enkel: kildene tillater ikke slike dypdykk. Men nettopp her er det dikteren i historikeren som våkner. Om vi ikke har mange konkrete skildringer av vanlige østfoldingers liv i høymiddelalderen, har vi nok av kunnskap om hvordan folk i perioden levde gjennom kilder fra andre områder, arkeologiske undersøkelser og tilbakeslutninger fra nyere tider der jordbruksformene ikke har endret seg mye. Kunsten er å bygge bro mellom de nokså kjedelige faktiske opplysningene og mennesker av kjøtt og blod. Dette er et grep Skeie behersker. Og det er her hovedfagsstudenten/historikeren Skeie suppleres av forfatteren/kunstneren.

Innenfor nyere middelalderforskning har fokus blitt flyttet fra narrative kilders beretningsaspekt til deres levningsaspekt.2 Interessen går mindre på om det kilden forteller er sant, og mer på om den gir et troverdig bilde av sin samtid. Hvilket samfunnsbilde er det en kilde formidler? Hva som kunne ha hendt blir vel så viktig som hva som faktisk hendte. Tore Skeie tar dette metodiske grepet et skritt videre når han i store deler av sin bok tar oss med på aktiviteter og til steder som vi har kilder til, men som ikke kan kobles til Alv Erlingsson. Miljøet i Paris, London og Lübeck på slutten av 1200-tallet er levende gjenskapt av Skeie, selv om vi ikke har noen mulighet til å vite at det var akkurat slik Alv opplevde byene. Noen ganger blir slike skildringer rent poetiske, som i historien om ekornet i Borgarsyssel som ender opp i en hermelinpels hos en europeisk fyrste. Er dette historie? Ikke hvis vi legger Rankes ideal til grunn: vi vet ikke om dette skjedde slik det er fortalt. Men for en nyere generasjons historikere, oppflasket med Hayden White og Michel Foucault, er spørsmålet mer innfløkt enn som så. Våre fortellinger er prefigurerte, og vi slipper ikke unna de fortellertekniske grepene fra litteraturen når vi skal fortelle en historie. Ekornets skjebne er en tragedie i Whites terminologi, men et lykketreff i historiepoetisk kraft, for det er ingen tvil om at dette er en historie man husker; ikke fordi den er spesielt viktig eller sann, men fordi den rett og slett er vakker – sublim. Og med Foucaults begrep om «eksemplarisk historie» kan de gode eksempler, og især de avvikende, fortelle vel så mye om hva som er typisk enn hva det klassiske representativitetsprinsippet borger for. Ingen kan si at Alv Erlingsson er typisk for sin tid – vi kjenner bare én annen mann med en tilsvarende karriere: Audun Hugleiksson. Men nettopp slike menns spektakulære karrierer kan fortelle noe vesentlig om hvordan det politiske spill faktisk fungerte. Allerede i starten av boka, der vi møter Alv på steile og hjul og blir nærgående vitner til de grusomste torturmetoder, aner vi ekkoet fra Foucaults beskrivelse i innledningen til Overvåkning og straff av hvordan attentatmannen Damiens ble henrettet.

Selv med sine poetiske sidesprang og sine hypotetiske skildringer er Skeie likevel umiskjennelig historiker; likheten med den historiske romanen er kun overfladisk. Det kommer ikke minst av hans ambisjon om å sette sitt stoff inn i en helhetlig historisk forståelsesramme. I første halvdel av boka gir han et tilbakeblikk på norsk historie fra første halvdel av 1200-tallet som bakgrunn for å forstå Alv Erlingssons tid, og han faller aldri for fristelsen til å fortape seg i kuriosa. I tillegg er han hele tiden til stede i teksten og vurderer kilders utsagnskraft, og påpeker tilfeller der grunnlaget for å uttale seg sikkert er bristende.

Like sikkert som at denne boka ikke er en roman, er det at forfatteren har lært mye av skjønnlitterære forfattere. Én grunn til at Karsten Alnæs fikk så stor suksess med Historien om Norge, ligger utvilsomt i hans stilistiske kvaliteter. Ikke bare er Alnæs en mester i å framstille enkeltmennesker på en levende måte. Han følger også et helt annet framstillingsprinsipp enn det en faghistoriker er vant med. Mens studieløpet innenfor historie stort sett går ut på å lære seg en faglig skrivemåte som er analytisk og – det kan like godt sies rett ut – nokså tørr og kjedelig, har de skjønnlitterære forfatterne i mellomtiden inntatt og langt på vei overtatt historikernes rolle som offentlige formidlere. En svært vanlig kritikk av faghistorikeres arbeider når de en sjelden gang blir anmeldt i dagspressen, er at de er monotone og lite leservennlige. Innenfor middelalderen har forfattere som Roy Jacobsen og Thorvald Steen, og i Sverige Jan Guillou, skrevet svært populære romaner som bygger på middelalderkilder. Det er neppe bare det store salgsapparatet i moderne forlag som er årsaken til at de selger godt. Vi historikere har mye å lære av forfattere dersom vi vil selge bøker. Nå er det de færreste faghistorikere med fast arbeidsplass ved universiteter eller høyskoler som faktisk er interessert i dette, takket være at forsøket på å lage et tellekantsystem for formidling synes å være oppgitt. Dermed får rent faglige arbeider råde grunnen alene som det som gir inntekter (i tillegg til prestisjen, som de alltid har hatt), og norske historikeres strukturelle muligheter for å formidle er ytterligere svekket. Karsten Alnæs’ storslåtte feilgrep har vel heller ikke lokket mange til å søke mot skjæringspunktet mellom faghistorie og populærhistorie. Tore Skeie tar på mange måter opp i seg det beste fra de skjønnlitterære forfatterne. Etter at han har introdusert Alv Erlingsson midtveis i boka, løper handlingen som en detektivhistorie, der vi følger Alv i hans uavvendelige bane mot undergangen, avbrutt av passasjer der forfatteren dveler ved detaljer som bidrar til å gi tidsbildet koloritt og leseren hvile og variasjon. Alv får også sin dobbeltgjenger i den unge prinsessen Margrete, som bærer tre kongerikers skjebne på sine skuldre – sin norske fars, sin skotske mors og sin tilkommende engelske brudgoms, men som i likhet med Alv lider et tragisk endelikt da hun som sjuåring dør på overfarten til sitt kommende bryllup.

Når middelalderhistorikerne langt på vei har overlatt arenaen for å formidle historie til andre, kan det også skyldes at den nasjonale legitimeringen for middelalderhistorien som forløper for dagens Norge har blitt stadig mer diskreditert. Når de store fortellinger og spesifikt den nasjonale fortellingen ikke lenger gir umiddelbar mening, hvordan skal man da fundere og forsvare historieforskningen? Tore Skeie viser vei til en fortid som er underlig fremmed, og som vekker nysgjerrigheten for hvordan både samfunnet og menneskene som levde i det var skrudd sammen. Med så få kilder og et så annerledes samfunn er det all grunn til å være beskjeden og erkjenne at historien har mange mysterier og mørke kroker. I en verden der fabeldyr og drager fantes, kan det være vanskelig for et moderne menneske å orientere seg. En like stor fare er at alt i etterpåklokskapens lys skal gå opp i historikerens forklaringsskjema, slik at alt i fortiden får sin mening. Mot dette ser Skeie det som en utfordring å gjenskape det «forvirrende sammensurium» som virkeligheten framstod som for sine samtidige mennesker, og slår endog et slag for å gjenreise misforståelsen som en vesentlig komponent i historiske årsaksforklaringer (s. 175). Jeg tror disse holdningene og perspektivene er fruktbare dersom vi skal klare å fange interessen til nye lesere for eldre historie. Forlaget opplyser at det er kvinner rundt 70 år og gutter på rundt 15 som er de største lesergruppene til denne boka. Hvis det stemmer er det interessant, for det innebærer i så fall at målgruppene er andre enn de som vanligvis regnes som de mest historieinteresserte: godt voksne menn. Kanskje er det her middelalderhistorien har sin framtid – i rommet mellom de store nasjonale fortellingene og en magisk verden à la Harry Potter og fantasy-litteraturen? Det som fascinerer i Tore Skeies portrett av Alv Erlingsson er kombinasjonen av det fjerne – tidens for oss lovløse og grusomme forhold, og det nære – maktbegjæret og eventyrlysten.

Til slutt: Tore Skeies bok har ikke bare møtt godord. Noen har også ment den er verdiløs fordi den ikke gir tilvisninger.3 Til slike prinsippryttere kan to ting nevnes: den som vil ha tilvisninger kan gå til hovedoppgaven, som har fotnoter i fleng; og for de som mener hybrider er «farlige» eller «verdiløse» fordi de verken er fag- eller skjønnlitteratur, er det bare å ta seg en tur inn på kirkegården: der er det perfekt orden – men ikke så mye liv. Dét er det i boka om Alv Erlingsson. Den er rett og slett svært godt fortalt. Slik blir den et godt eksempel på at «den nye kulturhistorien», som de siste tiårene har vært mye debattert i historiefaget, faktisk kan ha sin helt praktiske misjon: Den gjør oss til bedre fortellere. Jeg er imidlertid enig med kritikerne i én sak: Alv Erlingsson var ikke «en siste representant for en døende samfunnsgruppe» (s. 284). Egenrådige adelsmenn skulle ikke bare norske konger (som det ikke var så mange igjen av), men fyrster over hele Europa, bli nødt til å hanskes med i hundreår framover. Det blir spennende å følge både Tore Skeies og Alv Erlingssons etterkommeres vei videre gjennom historien.