Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Å se verden fra grenselandet. Det nasjonale og det transnasjonale i lokalhistorien

Frank Meyer er professor i flerkulturelle studier ved Avdeling for samfunnsfag, Høgskolen i Oslo

frank.meyer@sam.hio.no

  • Side: 213-232
  • Publisert på Idunn: 2011-07-01
  • Publisert: 2011-07-01

Denne artikkelen er først og fremst av typologisk art. Teksten er et forsøk på å beskrive og skille mellom ulike typer lokalhistorieskriving i henhold til i hvilken grad ulike nasjonale og transnasjonale fenomener er tatt med i den lokalhistoriske analysen. For å forebygge misforståelser er fullstendighet ikke noe mål for denne artikkelen, men utelukkende typologisk variasjon. Deretter ønsker jeg å gjøre oppmerksom på en spesiell og både i Norden og internasjonalt lite utforsket type lokalhistorie. Det dreier seg om historien til den lille landsbyen Magnuszew, som i dag ligger i Polen, men som tidligere lå i grenselandet mellom Russland, Preussen og Østerrike-Ungarn. I løpet av 150-årsperioden mellom 1795 og 1945 forflyttet grensene seg ofte, og landsbyen ble underlagt nye politiske og nasjonale regimer ikke mindre enn 16 ganger. Avslutningsvis vil jeg drøfte hvilken heuristisk funksjon et slikt ekstremt case kan ha i historieskriving og historieformidling.

Observing the world from the frontier. National and transnational elements of local history

This article is in three parts. First, I develop a typology of local studies in historical research, distinguishing between the degree to which national and transnational levels are drawn into the analysis. Second, I sketch the historical development of the transnational community of Magnuszew, Poland, which is an example of an under-researched type of transnational local community. Between 1795 and 1945, Magnuszew was located within the borderlands of Russia, Prussia and Austria-Hungary – in these 150 years an area constantly in turmoil with no fewer than 16 changes of political regime. Third, I discuss the heuristic function of historical research on such extreme transnational local communities. On the one hand, these communities give the historian the opportunity to tell the story of Eastern Europe in a nutshell, because their history cannot be told without the provision of information about state and nation-building processes in this region. On the other hand, they are extreme examples through which to discuss the impact that state and nation-building has had on identity formation in border regions.

Keywords: Borderland, local history, transnational, typology

Lokalhistorieskriving og transnasjonale fenomener

Lokalhistorisk forskning er i all hovedsak opptatt av historien til ett enkelt lokalsamfunn og – noe mer sjelden – til én enkelt region.1 Likevel er det ikke slik at lokalhistorie handler utelukkende om lokale forhold. Som regel inneholder lokalhistoriske framstillinger også visse momenter av den nasjonale utviklingen, i den grad disse påvirker den enkelte lokalhistorien. Rikspolitiske forhold kan være gode å ta med i en lokalhistorie, fordi de for eksempel fører til opprettelsen av en skole i landsbyen eller en nedgang for næringslivet i kommunen. Historikerens blikk er med andre ord rettet på det enkelte samfunnet, med det overordnete regionale og nasjonale nivået som en referanseramme når det syns nødvendig.2 Mange bygdebøker og lokalhistorier vil falle inn under denne kategorien. Ingen nevnt, ingen glemt.

Ved siden av slike lokalhistoriske studier, som (ofte av naturlige årsaker) ikke ønsker å gå bakenfor slike nasjonale referanserammer, fins det også studier som viser til transnasjonale forbindelser og som sammenlikner over landegrenser. Selv om det kan høres likt ut, kan forbindelser og sammenlikninger være ulike, ja, motsatte fenomener.3 Strenge komparatister mener at fenomener som skal sammenliknes ikke skal påvirke hverandre, det vil si ikke ha forbindelser seg imellom. Som et eksempel kan en tenke på psykologiske eksperimenter med testpersoner som observeres i et laboratorium. I forskningsoppsettet er hver av testpersonene et case, og disse studeres uavhengig av hverandre. Dersom det oppsto en forbindelse mellom personene (casene) – for eksempel ved at en person som forlater laboratoriet snakker med en person som skal inn – ville designet forstyrres. Den andre personen kan for eksempel bli advart, og slikt samkvem vil forstyrre det logiske, komparative oppsettet. I historie og andre humanistiske og samfunnsfag vil dette imidlertid ofte ikke være mulig eller kanskje ikke relevant å følge et så strengt opplegg. Når vi sammenlikner forhold innenfor Norden, gjør vi dette fordi det er interessante mønstre av likheter og forskjeller, men vi rett og slett tilsidesetter kravet om at det ikke skal ha vært samkvem mellom for eksempel regjeringer, næringslivsorganisasjoner, fagforeninger med mer. Det eksperimentelle oppsettet er da heller ikke den eneste typen komparasjon.4

Det fins en rekke eksempler på forbindelser mellom to lokalsamfunn og to regioner i ulike stater. Et eksempel er knyttet til migrasjon. Mennesker flytter gjerne til steder der noen fra deres lokalsamfunn har flyttet før. Dette fenomenet kalles for kjedemigrasjon. Det ligger i kjedemigrasjonens natur at migranter fra et spesielt lokalsamfunn eller en spesiell region samler seg lokalt eller regionalt konsentrert i et mottakersamfunn. Einar Niemi har på denne måten dokumentert den regionale finske innvandringen til Vadsø (altså fra en region til et lokalsamfunn), og Terje Joranger har skrevet om utvandringen fra Reinli til Midt-Vesten i USA (altså fra et lokalsamfunn til en region). Både Niemi og Joranger dokumenterer hvordan migrantene til en viss grad videreførte for eksempel språklige, rettslige og arkitektoniske tradisjoner der de bosatte seg.5 En beslektet form for transnasjonal migrasjon er å studere enkeltmennesker som beveget seg over landegrenser. Inger Marie Okkenhaug har på denne måten studert den norske misjonæren Bodil Biørns reiser til og i Armenia.6 Det har i de siste årene vært mye oppmerksomhet omkring denne og andre former for transnasjonale forbindelser av for eksempel økonomisk, sosial, religiøs eller politisk art, uten at dette skal utdypes i denne sammenhengen.7

Enkelte lokalhistorier går enda lenger og plasserer et lokalsamfunn i et internasjonalt nettverk av flere lokalsamfunn, som er lenket sammen gjennom økonomiske bånd. I stedet for én enkelt forbindelse kan en ha mange og kryssende forbindelseslinjer. Et eksempel på denne typen historieskriving er Steinar Aas’ historie om «nettverksbyen» Narvik. Aas tar i bruk skillet mellom nettverksbyer og sentralsteder. Mens sentralsteder som for eksempel Tromsø og Bodø er avhengige av og har funksjoner for det nære omlandet, påvirkes liv og levnet i nettverksbyen av hendelser som foregår i det fjerne. Slik var utvikling og velstand i Narvik avhengig av de internasjonale konjunkturene i den nordatlantiske økonomien.8 I en slik lokalhistorisk framstilling om transnasjonale nettverksbyer vil derfor også to eller flere overordnete nivå – de respektive nasjonale styresmaktene – være representert. Med henblikk på Narvik er dette både norsk og engelsk styring av næringslivet.

Som nevnt er forbindelser noe annet enn sammenlikninger, fordi systematiske sammenlikninger kan ha en annen analytisk ambisjon.9 Et internasjonalt velkjent eksempel på internasjonal komparasjon av lokalsamfunn kan være Peter Sahlins’ studie om Palau-dalen i de katalanske Pyreneene.10 Dalen ble delt mellom Spania og Frankrike i 1659. Gjennom Pyrene-avtalen med tillegg (1659–1660), ble den nordlige delen av det katalanske distriktet Roussillion og 33 bygder i Cerdanya-distriktet en del av Frankrike. Pyrene-avtalen definerte imidlertid ikke helt eksakt hvor grensen mellom Spania og Frankrike skulle gå. Dette skjedde først to hundre år senere i Bayonne-avtalen (1866–1868). Først da begynte myndighetene å sette grensestein langs den avtalte grensen. Sahlins studerte hvordan henholdsvis spansk og fransk stats- og nasjonsbygging ga seg utslag i nabobygder som bare lå noen hundre meter fra hverandre i terrenget, men som var blitt henholdsvis spanske og franske. Det perifere grenselandet ble for Sahlins et prisme for å studere hvordan stat, nasjon og sivilsamfunn ble til. Et resultat av studien hans var at nasjonsbyggingen gikk svært langsomt for seg i begge land. Men den var dypere i de franske enn i de spanske bygdene.11

Til tross for forskjellene mellom disse typer av lokalhistorie, er det et felles trekk ved dem at ett enkelt lokalsamfunn har en fast tilhørighet til ett enkelt regionalt og nasjonalt fellesskap over tid.

Synkron og diakron komparasjon – faste eller flytende politiske grenser?

Det kan være på sin plass å trekke enda et typologisk skille mellom transnasjonale studier av lokalsamfunn, som på den ene siden lenkes til eller sammenliknes med andre lokalsamfunn over politiske grenser som var (forholdsvis) faste over tid; eksempler på dette fins ovenfor. På den andre siden er det lokalsamfunn som lå faste, mens det var de politiske grensene som skiftet en eller flere ganger. I rendyrket form kan dette framstå som forskjellen mellom et synkront og et diakront komparativt design. I det første tilfellet sammenliknes regimer i samtida over landegrensene, i det andre skiftende regimer over tid.

Det fins en god del studier av denne typen lokalhistorieskriving i Norden. De klassiske grenseområdene i Norden – for eksempel Sønderjylland, Karelen og Tornedalen – er godt utforsket, og det kommer stadig nye bidrag til denne forskningstradisjonen.12 Pars pro toto vil jeg bare nevne to eksempler i denne sammenhengen. Gjennom freden i Roskilde (1658) ble Bohuslän innlemmet i Sverige. Den svenske kongen satte raskt i gang tiltak for å assimilere de dansk-norske bøndene og gjøre dem om til svenske undersåtter. Det ble brukt en rad av virkemiddel, fra tilråding og løfter til tvang og vold. Først og fremst ble assimileringen gjennomført gjennom og i tre institusjoner: lovgivningen, kirken og skolen.13 Studier av lokal- og regionalsamfunn, som gjennom grenseforskyvninger skiftet nasjonalitet, kan altså blant annet belyse kulturelle assimileringsprosesser og motstand mot disse.

I samme kategori studier faller også Jan Lindegrens studie om Jämtland på 1600-tallet. Som bekjent ble området en del av Sverige gjennom freden i Brömsebro i 1645. I ord og handling ga innbyggerne klart uttrykk for hva dette lokale systemskiftet innebar for dem. De kjente at skattetrykket var høyere i den svenske maktstaten, og faren for utskrivning – å bli innrullert i det svenske militæret – mye større, og dermed også dødsfaren. Gjennom sitt kildemateriale kunne Lindegren sammenlikne styring og økonomisk utbytting av lokalbefolkningen i henholdsvis den oldenborgske og den svensk-finske konglomeratstaten, og dermed også si noe om de politiske regimene generelt.14

I den siste typen studier av lokalsamfunn går lokalsamfunnet gjennom et regimeskifte ved at grenser blir flyttet. Overgangen er som regel en enkelthendelse uten revisjon.15 Det som har vært lite – om ikke i det hele tatt – tematisert i norsk og internasjonal historieskriving, er en kategori lokalsamfunn som har skiftet nasjonal tilhørighet ikke bare én gang eller få ganger, men mange ganger.16 Det fins ikke mye historisk forskning i Norge eller internasjonalt om slike samfunn, og det følgende er et forsøk på å se hvor slike undersøkelser kan bære hen.17

Magnuszew: Et «ekstremt» eksempel på transnasjonal lokalhistorie

I det følgende vil jeg i all korthet beskrive et ekstremt eksempel på en slik transnasjonal lokalhistorie. Det dreier seg om historien til det lille lokalsamfunnet Magnuszew, som ligger omtrent 60 kilometer sørøst for Warszawa ved floden Wis?a. Landsbyen telte omtrent 1500 innbyggere i 1921 og har i dag 800 innbyggere.18

De eldste bosettingene stammer fra 1100-tallet. Landsbyen ble da kalt for Magnussewo. I 1377 fikk lokalsamfunnet byrettigheter som var tuftet på Magdeburg-loven. I 1655 ble landsbyen brent ned av svenskene. Etter alt å dømme ble den bygd opp igjen, men fysisk flyttet i 1774, muligens på grunn av forandringer i floden Wis?as leie.19 I 1778 ble landsbyen igjen ødelagt, denne gangen av en storbrann. Kildegrunnlaget for disse opplysningene er spinkelt, og jeg vil ikke gå videre inn på de ulike nasjonale tilhørighetene til lokalsamfunnet i denne perioden.

Oppmerksomheten min er derimot rettet mot lokalsamfunnet i 150-årsperioden mellom 1795 og 1945. Gjennom denne perioden var befolkningen i Magnuszew sammensatt av tre store grupper. Den første og eldste gruppa var de polske katolikkene. Den andre gruppa besto av jødiske håndverkere, småkjøpmenn og deres familier, som slo seg ned i landsbyen etter 1795. De dannet en jødisk menighet, som i 1827 hadde 330 medlemmer. Den tredje gruppen var tyske bosettere, som fra begynnelsen av 1800-tallet bygde gårder ved Wis?as bredder. Jorda like ved floden var ubebodd på grunn av oversvømmelsene som rammet områdene minst to ganger om året inntil diker ble bygget sent på 1800-tallet.20 Den polsk-katolske og den jødiske befolkningsgruppen var omtrent like store over tid i denne perioden. Til sammen utgjorde de 80–90 prosent av lokalbefolkningen (inntil 1942). Ser en bort fra enkelte unntak, var polakkene katolikker og snakket polsk; tyskerne var lutheranere og snakket en platt-tysk dialekt; og jødene var jøder og snakket jiddisk.21

Det var betydelig samhandling mellom de tre gruppene fordi de var gjensidig avhengige av hverandre. Jødene var håndverkere, kjøpmenn og utførte banktjenester; polakkene og tyskerne var, med få unntak, bønder. Menneskene kjøpte varer og tjenester av hverandre, og barna lekte sammen. Mange av innbyggerne, og spesielt barna, snakket og forsto de tre språkene som ble snakket i landsbyen, i hvert fall på et elementært nivå.22 Dette er viktig å påpeke fordi det fantes også visse skiller, med religion som den viktigste identitetsmarkøren.23

Det religiøse skillet ble understreket av at de tre gruppene bodde adskilt fra hverandre. Tyskerne bodde for seg og like utenfor landsbyen i en egen grend – Ke?pa Skórecka – ved Wis?a. Jødene bodde i sitt eget lille område, shtetl, i landsbyen.24 Og polakkene bebodde resten av landsbyen og grender rundt omkring landsbyen. Det forekom sjelden at mennesker inngikk ekteskap over religionsgrensene. Det fantes en rekke fordommer, og det forekom slagsmål, for eksempel når en (katolsk) polakk nærte kjærlighet for en (lutheransk) tysk jente. Til tross for slike skiller var landsbyen ikke stor nok til å ha parallelle institusjoner, slik det for eksempel er kjent fra Nederland (verzuiling – søyledannelse).25 Det eneste unntaket fra denne regelen var skolen. De første skolene i bygda var religiøse skoler knyttet til kirkene, bedehusene og synagogen. Fra og med 1. verdenskrig ble det et skoletilbud for alle barn på polsk, og skolen var den viktigste lokale institusjonen for å forankre polsk patriotisme og nasjonalisme. Alle barn i Magnuszew måtte gå på denne skolen, uavhengig av religiøs tilknytting. Likevel fortsatte de religiøse skolene sin virksomhet på denne tida. Praktisk gikk dette slik for seg at de tyske og jødiske barna fikk fri mens de polske barna hadde religionstime. Til gjengjeld gikk de jødiske barna på talmudskole og de tyske på en lutheransk skole på søndager.26

Det spesielle ved lokalsamfunnet er at det skiftet nasjonalitet 16 ganger i de 150 årene mellom 1795 og 1945.27 Jeg vil skissere dette i rask rekkefølge.

(1) Inntil den tredje polske delingen i 1795 var Magnuszew en del av Polen. Det ble da en del av Østerrike-Ungarn.28 (2) I 1806 seiret Napoleons hær over Preussen. Av de polske delene, som Preussen hadde annektert elleve år tidligere, opprettet Napoleon storhertugdømmet Warszawa. Dette hadde ingen konsekvenser for innbyggerne i Magnuszew, fordi de i 1795 ikke var blitt preussiske, men østerriksk-ungarske undersåtter. I 1809 ble imidlertid også Østerrike-Ungarn slått av Frankrike, og Magnuszew innlemmet i storhertugdømmet.29 (3) Storhertugdømmet hadde kort levetid. I 1813 okkuperte russiske tropper området da Napoleon var slått. (4) I 1815 – da Europa ble ordnet på ny på Wienerkongressen – ble landsbyen en del av det nyopprettede Kongeriket Polen; som kjent ble dette styrt i personalunion av den russiske tsaren, men var selvstendig. Magnuszews innbyggere var blitt polske undersåtter igjen. Slik forble det i 15 år.

(5) I 1830 gjorde polske adelsmenn et opprør for en uavhengig polsk stat. Tsaren slo ned opprøret, og Kongeriket Polen opphørte som selvstendig stat. Det var fra da av bare en provins i Russland. Innbyggerne var formelt blitt undersåtter til den russiske tsaren. Polakkene mistet den siste resten av selvstendighet etter enda en oppstand i 1863, som likedan ble knust av tsarens soldater. (6) Under 1. verdenskrig flyttet fronten seg flere ganger over landsbyen. Den strategisk viktige festningen Ivangorod lå bare fire mil unna. Etter alt å dømme tok tyskerne landsbyen allerede høsten 1914, men ble (7) slått tilbake av russiske styrker bare få dager etterpå.30 (8) Under den tyske framgangen sommeren 1915 trakk russerne seg tilbake, og tyske og østerriksk-ungarske styrker inntok området igjen. Det er uklart om Magnuszew deretter ble del av det tyske Generalguvernementet Warszawa eller det østerriksk-ungarske Generalguvernement Lublin. Uvissheten henger sammen med at okkupasjonsmaktene ikke ble enige om grensene. Likevel kan en tenke seg at elva Pilica ble brukt som grensemarkering mellom generalguvernementene, slik at Magnuszew ble liggende i Generalguvernement Lublin. (10) Den 5. november 1916 opphørte generalguvernementene, da generalguvernør Hans von Beseler på vegne av de tyske og østerriksk-ungarske okkupasjonsmaktene utropte Kongeriket Polen i Warszawa. Kongeriket var fortsatt okkupert av tyske og østerriksk-ungarske styrker. Ved å utrope kongeriket, håpet den tyske militærledelsen å vinne polakkene for kampen mot Russland. Dette viste seg ikke å slå an. Kongeriket Polen forble en stat uten grenser, og et kongerike uten konge.31 (11) Den neste forandringen kom 3. november 1917 med Brest-Litovsk-freden. Tsarveldet hadde brutt sammen, og det tyske keiserriket tvang Sovjetledelsen til å avstå området. Områdets framtidige skjebne ble ikke avklart i dokumentet, men tyske interesser og nasjonenes selvbestemmelsesrett skulle spille en rolle ved utformingen av styresettet. Inntil videre forble området okkupert av tyske og østerriksk-ungarske styrker.32

(12) Ved krigens slutt 11. november 1918 trakk de tyske styrkene seg tilbake. Samme dag utropte Józef Pi?sudski Den polske republikk. Landets grenser ble imidlertid ikke fastlagt før i 1921, da den polsk-sovjetiske krigen (februar 1919 til mars 1921) var slutt. Under denne krigen rykket den russiske armeen helt fram til Warszawa, men det er uklart om Den røde armé krysset Wis?a og inntok Magnuszew. (13) Innbyggerne i Magnuszew var polske statsborgere fram til 1939 da den tyske Wehrmacht overfalt og erobret landet. Tyskerne inntok landsbyen i midten av september 1939. Magnuszew lå i Generalguvernementet som Hitler opprettet, med Hans Frank som generalguvernør.33 (15) I august 1944 endte den tyske okkupasjonen. Den røde armé krysset Wis?a 1. august og okkuperte Magnuszew.34 (16) Okkupasjonen varte fram til Folkerepublikken Polen så dagens lys. Siden da har innbyggerne i Magnuszew vært polske statsborgere.

Var det en ren tilfeldighet at grenselinjene forandret seg så ofte nettopp i dette området? Det er opplagt at dette ikke ville ha skjedd om området ikke hadde ligget i stormaktenes overlappende interessesfærer. Dessuten var det to elver som dannet naturlige barrierer i øst og i nord (Wis?a og Pilica). Magnuszew lå i en lomme mellom elvene, og var dermed et ideelt grensepunkt som var relativt lett å forsvare og vanskelig å innta.

Likedan kan det være på sin plass å spørre hvor tette eller transparente grensene var og i hvilken grad de påvirket landsbyfolkets daglige sysler. Selv om grensene flyttet seg, var selve grenselinjen til et annet politisk regime som regel så langt unna at de ikke hadde innvirkning på dagliglivet. Det viktigste unntaket er tida mellom 1795 og 1809, da grensen mellom Preussen og Østerrike-Ungarn gikk bare noen få kilometer nord for landsbyen. Denne grensen betydde imidlertid lite for folk flest. For det var nettopp i denne perioden at den tyske nybyggingen så smått om senn skjøv seg lenger opp Wis?a. Statsgrensen var tilsynelatende intet hinder for denne prosessen. På den andre siden ble grenseåpningen mot Østerrike-Ungarn viktig, fordi den åpnet for den første jødiske bosettingen i Magnuszew.35

En utelukkende lokal identitet?

Historikere har det privilegiet at de med god samvittighet kan fortelle en historie bare fordi den er usedvanlig, og på denne måten fortelle noe uventet, uvanlig og overraskende. Det er en eiendommelighet ved slike historier at de viser ut over det lovmessige, det normale og kjente, og peker ut over det til enhver tid gitte.36 På denne måten kan slike uvanlige og ekstreme cases epistemologisk fungere som «svarte svaner» (Karl R. Popper); de kan falsifisere hypoteser og teorier («alle svaner er hvite»).37 Dette er en nedbrytende egenskap. Men fins det på den andre siden en oppbyggende og positiv funksjon som slike ekstreme historier kan ha? Hva kan en bruke slike historier til, analytisk sett? Hva viser for eksempel Magnuszews historie, i motsetning til lokalhistorier med en eller to nasjonale tilhørigheter over tid?

For det første – og som den korte skissen overfor viser – er det umulig å skrive Magnuszews lokalhistorie uten å trekke inn maktspillet mellom de europeiske stormaktene. På denne måten vil den anskueliggjøre de viktigste stats- og nasjonsbyggingsprosessene i Sentral- og Øst-Europa i denne perioden. Fordi en ikke kan studere slike samfunn i grenselandet uten å studere det grensen skal skille, kan de gi et enestående perspektiv. En kan se på verden fra grenselandet, som Pierre Vilar uttrykte det.38

For det andre kan de gi anledning til å drøfte i hvilken grad disse stats- og nasjonsbyggingsprosessene påvirket identiteten til landsbyens innbyggere. Som nevnt følte innbyggerne en primær tilknytting til religiøse kollektiver. Men hvilke former for statlig og nasjonal identitet kan de vanlige bøndene, håndverkerne og småkjøpmennene i landsbyen ha utviklet over tid? Det følgende resonnementet bygger på visse empiriske funn fra Magnuszew og omfattende forskning om identitetsformer i andre grenseland, og går ut på at lokalsamfunnets innbyggere bare følte en svak tilhørighet til statlige og nasjonale kollektiver utenfor og på høyere nivåer enn lokalsamfunnet. Fordi de nasjonale regimene skiftet ofte, følte menneskene seg først og fremst som innbyggere av landsbyen. Deres forhold til øvrigheten var preget av en grunnleggende mistillit, som i litteraturen har fått sin fremste representant i Jaroslav Hašeks tapre soldat Svejk. Lojaliteten deres var knyttet til territoriet, ikke til herskeren eller et større nasjonalt eller statlig kollektiv.39 Historien om Magnuszew kan på denne måten leses som et nærmest idealtypisk eksempel på en «fullkommen lokalhistorie» – der innbyggernes identitet ikke er knyttet til overordnete nivåer, men utelukkende til det lokale fellesskapet og det lokale territoriet.

Plyndring, etnisk rensing og folkemord

Hvorfor var det slik? Eller kanskje er det best å begynne fra motsatt ende og spørre: hvorfor skulle landsbyens innbyggere ha utviklet lojalitet til en fjern hersker eller et overordnet kollektiv? De fjerne herskerne og de nasjonale kollektivene sto først og fremst for enorme lidelser. Landsbyens innbyggere ble gjentatte ganger ofre for stormaktenes krigføring og objekter for regimenes nasjons- og statsbyggingsprosesser. Lidelsene kan deles i to kategorier. For det første ble Magnuszew i de 150 årene mellom 1795 og 1945 tre ganger skueplass for betydelig materiell utbytting og enorme ødeleggelser. Napoleon samlet kanskje 100 000 til 200 000 mann i dette fattige området, og armeen tok til seg alt det den trengte og ødela resten.40 Under 1. verdenskrig opererte omtrent 300 000 tyske, østerriksk-ungarske og russiske styrker her, og både den tyske og den russiske armeen praktiserte «den brente jords taktikk» da de trakk seg tilbake. Og 2. august 1944 opprettet Den røde armé under operasjonen Bagration et brohode med etter hvert 400 000 mann i nettopp Magnuszew.41 Det kan nevnes at under 1. verdenskrig døde flere 100 000 mennesker i disse traktene.42 Også under framrykkingen i januar 1945 må et betydelig, men ukjent antall russiske, polske og tyske soldater ha falt ved Magnuszew.43

For det andre opplevde befolkningens tre etniske grupper to ganger omfattende deportasjoner som nettopp hadde sin årsak i stormaktenes stats- og nasjonsbygging. Den første store deportasjonsbølgen rullet over landsbyen i begynnelsen av 1. verdenskrig. Da den tyske øst-fronten nærmet seg Magnuszew høsten 1914, ble landsbyens tyske innbyggere deportert. Tsarens generaler fryktet at den tyske befolkningen i krigsområdet kunne bli til en femtekolonne bak fronten. Derfor ble hele den tyske befolkningen i Magnuszew og alle ti Wis?a-distrikter tvangsflyttet 2000 kilometer østover til Volga, der det også fantes en tysk minoritet. Ifølge eksperter ble alt i alt 420 000 tysk-polakker berørt av deportasjonene.44 I og med at tyskerne ble deportert tidlig i krigen, da den russiske jernbanen fortsatt fungerte, var deportasjonen fortsatt relativt human.45 Dette var annerledes da polakkene fra Magnuszew og andre områder i nærheten av fronten ble deportert i 1915. De russiske troppene praktiserte på denne tida «den brente jords» taktikk og ødela jernbanelinjer, sprengte broer og hus og fjernet brensel og mat. Togene kunne bli stående i kulde i flere dager, uten at polakkene fikk mat eller drikke. I tillegg kom en gjennomgående brutal behandling. Når de ankom et nytt tilholdssted lenger øst i Russland, fantes det ingen polske grupper som kunne vise solidaritet med dem; tyskerne fra Magnuszew og andre landsbyer fikk til dels en varm velkomst av Volga-tyskerne. Polakkene hadde verken penger, mat eller klær, og måtte leve sammen med dyrene i kummerlige stallbygninger og låver. I motsetning til tyskerne og polakkene ble Magnuszews jødiske innbyggere ikke tvangsflyttet over så store avstander.46 De jødiske innbyggerne i Wis?a-landsbyene ble stort sett bare fordrevet fra områder der det faktisk ble kjempet. Selv om vi ikke vet mer om hva som hendte med jødene fra Magnuszew, vet vi at det kom til kamphandlinger i Magnuszew,47 og at vi dermed også kan gå ut fra at jødene ble satt på gata. Dette var ofte ledsaget av overgrep fra både militære og sivile, og det brøt ut pogromer. Jødene måtte dra av gårde til fots. Mange titusener drev sultende omkring i de polsk-russiske storbyenes gater.48 Som en følge av deportasjonene ble landsbyens innbyggertall halvert mellom 1913 (3206) og 1921 (1568).49

Den andre deportasjonsbølgen skylte over Magnuszew under den tyske okkupasjonen i årene 1939–1945. Umiddelbart etter at Wehrmacht hadde erobret Magnuszew, satte okkupasjonsmakten i gang rasistiske og terroristiske tiltak mot den jødiske befolkningen. I mars 1941 ble jødenes shtetl innhegnet med piggtråd og bevoktet av væpnede styrker, og dermed gjort om til en getto. Jøder fra omkringliggende landsbyer og bygder ble samlet her, slik at det var opp til 1 200 mennesker som ble tvunget til å leve på et område der det tidligere hadde bodde rundt 750 mennesker.50 Jødene fikk ikke tilstrekkelig med mat, ble drevet til tvangsarbeid og mishandlet. I august eller september 1942 ble gettoen oppløst under Aktion Reinhardt. 120 mennesker ble skutt på stedet, resten deportert til andre leirer i nærheten (først og fremst i Kozienice) og derfra 27. september 1942 til tilintetgjørelsesleiren Treblinka, nordøst for Warszawa.51 Den polske befolkningen måtte utføre tvangsarbeid for okkupasjonsmakten, og et ukjent antall menn ble dessuten deportert fra Magnuszew til Tyskland for å arbeide som slaver i jordbruket og den krigsviktige industrien.52

Hvem gjorde alt dette? Var det naboene som gikk løs på hverandre da anledningen bød seg? Var det landsbyens tyskere som internerte og drepte sine polske og jødiske sambygdinger for å hevne seg?53 Svaret er nei. Det var ikke innbyggere fra landsbyen som ble brukt som bødler. Både det polske politiet som bevoktet gettoen og de tyske politistyrkene kom utenfra.54 Okkupasjonsmakten betraktet ikke landsbyens tyske menn som pålitelige; mange av disse ble dessuten innkalt til militærtjeneste sommeren 1941 da Hitlers generaler planla angrepet på Sovjetunionen.55 Den etniske volden kom – bortsett fra ett unntak – utenfra.56 Unntaket var en ung tysk mann som hadde vokst opp i en dårlig fungerende familie. Den unge mannen ble mobbet på skolen, meldte seg inn i Hitler-Jugend og etter hvert i Schutzpolizei. Han fikk tak i et våpen, drakk seg full og skjøt om seg. I 1944 ble han drept av polske partisaner i en hevnaksjon.57

Tilhørighet til et nasjonalt fellesskap?

Periodene med fred og stabilitet var for korte til at Magnuszews innbyggere kunne utvikle en følelse av tilhørighet til den ene eller andre staten og nasjonen. Som vist ovenfor var det en rekke overganger mellom ulike imperier og nasjonalstater, slik at omtrent hver generasjon i landsbyens befolkning ble rammet av enten den ene eller den andre katastrofen som hadde sin årsak i stormaktenes maktspill. Familienes kollektive hukommelser var fulle av eksempler på vilkårlig maktbrukt fra skiftende herskere, og det var en felles bevissthet om at det kunne gå kort tid mellom om en tilhørte majoritet eller minoritet.

Samtidig må en holde fast ved at overgangene mellom statene hadde ulik varighet og betydning. Raskest vekslet tilhørigheten til ulike stater i de tre store krigene som utspilte seg her, det vil si Napoleons felttog mot Russland, 1. og 2. verdenskrig. Innimellom var det lengre perioder der landsbyens innbyggere levde uten krig, omfattende materielle ødeleggelser på grunn av krig eller deportasjoner. De to lengste av disse periodene varte i henholdsvis 51 og 33 år (1863–1914 og 1830–63), og den tredje lengste i 18 år (1921–1939). I den grad innbyggerne utviklet en nasjonal tilhørighet i tillegg til den religiøse identiteten, kan en gå ut fra at landsbyens polske, jødiske og tyske innbyggere følte seg mest som tsarens undersåtter – men ikke som russere – inntil begynnelsen av 1. verdenskrig. I denne perioden innførte tsaren også allmenn verneplikt (1974), og det er dokumentert at både jødene, tyskerne og polakkene tjenestegjorde i den russiske hæren så lenge tsarveldet fantes.58

Inntil opprettelsen av Den polske republikk var det et fellestrekk for de tre befolkningsgruppene i Magnuszew at de tilhørte minoriteter i det multietniske russiske riket. Dette forandret seg da den polske staten ble dannet i kjølvannet av 1. verdenskrig. Polakkene fikk formelt en bedre stilling ved at de ikke lenger var minoritet, men var blitt majoritet. Den polske regjeringen hadde inngått en avtale om å verne om minoritetenes rettigheter, blant annet retten til polsk statsborgerskap, rettslig likestilling, religionsfrihet og retten til å ha egne skoler.59 Til tross for denne rettslige forpliktelsen utøvet de polske myndighetene betydelig press på tyskerne i de vestlige grenseområdene – Vest-Preussen, Posen og Oberschlesien. I Magnuszew, i Sentral-Polen, fortsatte landsbylivet likevel forholdsvis rolig og fredelig. Jenny Beerbaum, som vokste opp i bygda som datter av en tysk-lutheransk bonde, kunne fortelle om visse, ovenfor omtalte barrierer mellom de tre gruppene, men om enda mer samkvem i det daglige. Som nevnt ovenfor dannet landsbyfolket, med de jødiske håndverkerne og kjøpmennene på den ene siden og de polske og tyske bøndene på den andre, en funksjonell enhet der menneskene var gjensidig avhengige av hverandre; jødiske og tysk-lutheranske barn lekte sammen.60 I sine erindringer beskrev Alec Ward livet i landsbyen som harmonisk. Han vokste opp i et jødisk hjem i Magnuszew på 1930-tallet. De tre religiøse gruppene levde side om side. „Selv om det var fattigdom i landsbyen, var det stadig latter og glede. Jeg husker en rekke jødiske bryllup som varte i to dager, med nydelig klezmer-musikk og brit mulahs,61 og vi barna var glade for å få være med fordi vi fikk kaker og godteri.»62 Alec Wards foreldre hadde først og fremst kristne venner og bekjente. Han selv betegnet bygdefellesskapet som «den perfekte harmoni», og understreket at han først fikk vite hva antisemittisme var da Wehrmacht okkuperte Polen.63 Og den tysk-lutheranske enka Amalie Schmidt, som måtte flykte til Vest-Tyskland i 1944, lengtet tilbake til landsbyfellesskapet i Magnuszew så lenge hun levde.64

«Flytende identiteter» eller identitetsbytte som taktisk spill med øvrigheten?

Er det da mulig å fortolke de følelsesmessige tilknyttingene som menneskene i Magnuszew nærte, som «flytende identiteter», slik som den polsk-jødiske sosiologen Zygmunt Bauman mener er typiske for den moderne tid? Er det mulig å se Magnuszew som et eksempel på at det utelukkende fins «lokale sannheter», slik som Richard Rorty skrev? Blir menneskers identiteter ustabile når de lever i et grenseland?65 I all korthet vil jeg gi et eksempel fra landsbyen som kan tyde på slikt. Eksemplet har å gjøre med at en del av de tyske innbyggerne i landsbyen til tider skiftet mellom ulike statsborgerskap. I den grad statsborgerskapet utgjorde en viktig del av deres identitet, vil en kunne ta det til inntekt for at identitetene ikke var faste og stabile, men «flytende» og i forandring.

I begynnelsen av 1. verdenskrig så tyskerne på seg selv som russere. Overfor tsarens myndigheter påsto de at de var lojale russere og ikke tyskere, for å slippe deportasjon. Få år senere, på slutten av 1. verdenskrig argumenterte de overfor de sovjetiske myndighetene at de var polakker og ikke russere, for å kunne vende tilbake til hus og hjem i Polen. Og da den polsk-sovjetiske krigen brøt ut i 1920, så de seg selv som tyskere som ikke trengte å kjempe for Polens sak. De unndro seg den polske hæren, enda lysten til å hevne seg på «russerne», som noen få år tidligere hadde deportert dem til Kazan og enda lenger østover, må ha vært til stede. Tyskerne krysset den polsk-tyske grensen og brukte det tyske opphavet sitt for å søke om oppholds- og arbeidstillatelse der.66

Støtter dette eksemplet teoriene om «flytende identiteter» og «lokale sannheter» til Baumann og Rorty? Det er minst to innvendinger mot en slik fortolkning. Som nevnt gjelder denne «flytende identiteten» muligens tyskerne, kanskje jødene, men ikke polakkene i Magnuszew. Disse var jo blitt en del av majoritetsbefolkningen i Den polske republikk. Det er ikke urimelig å anta at polakkene i landsbyen utviklet en sterkere nasjonal tilhørighet i mellomkrigstida, spesielt på slutten av 1930-tallet da staten spredte nasjonalistisk propaganda. Polakkenes nasjonale identitet ville snarere blitt fastere, ikke mer flytende. Det er også tenkelig at tyskerne og jødene i landsbyen kjente et sterkere assimileringstrykk under det polske enn under det russiske regimet, noe som da ville begrense mulighetene til å velge fritt hvilken tilknytning en ville ha. Også deres identitet ville på denne måten blitt «fastere» i stedet for mer «flytende».

På denne måten kan en kanskje lete etter en annen – og mer tradisjonell – fortolkning av tyskernes atferd og hva den sier om deres identiteter. Det er god grunn til å se på tyskernes atferd som et taktisk spill med øvrigheten – og ikke som et uttrykk for en «flytende identitet». Forskning om identitetsformasjon i grenseland har påpekt at mennesker ikke bare blir objekter for grensedragninger. Riktignok avbryter og omformer nye grenser familiebånd og sosialt og økonomisk samkvem. Mennesker tilpasser seg til grensene, men samtidig tilpasser de også grensene til sine behov. Nye grenser blir innlemmet i dagliglivet, gjennom at mennesker utvikler uformelle og til tider ulovlige former for atferd for å unngå den nye barrieren som for eksempel ulovlig grensekryssing og smugling.67

Blant medlemmer av den tyske minoriteten kan en spore visse holdninger mot øvrigheten og visse tilpasningsstrategier, der tyskerne brukte nasjonalitet og statsborgerskap instrumentelt for å fremme sine primærinteresser.68 Mens dette taktiske spillet foregikk, forble identiteten uforandret. Ulike historikere som har forsket på tyske minoriteter i Sentral- og Øst-Europa har påpekt en liknende taktisk holdning til øvrigheten og regimeskift.69 Ifølge Volga-tyskernes historiker Fred C. Koch så disse «upon politics […] with a cynicism that engaged derision.»70 Også en av de beste kjennerne av det nasjonalsosialistiske herredømme, Martin Broszat, skrev at «småbøndenes hverdagsliv var begrenset av den lokale horisonten og preget av smålåtenhet, stillferdighet og fromhet. Spørsmål om det politisk-nasjonale herredømmet lå fjernt for landsbyens innbyggere, så lenge ikke deres egen eiendom ble rørt og så lenge en ikke ble betalt dårligere eller måtte betale høyere skatter enn før.»71 Dette samstemmer godt med hva vi vet om mentaliteten blant de tyske og muligens de jødiske innbyggerne i lokalsamfunn som Magnuszew. Når øvrigheten hadde bestemt hva som skulle skje, gjaldt det å tenke på seg selv og klare seg som best en kunne.

Å se verden fra grenselandet

Det er mange praktiske problemer knyttet til forsking på slike transnasjonale lokalsamfunn. For det første kan det være vanskelig å få finansiert forsking om slike samfunn fordi historien har så mange brudd at det kan bli vanskelig å innlemme den i et nasjonalt utviklingsperspektiv. Metodologisk nasjonalisme har vært det dominerende perspektiv i historieforskningen i mange land.72 For det andre vil datamaterialet være å finne i arkiver i ulike land, som en følge av at samfunnet tilhørte ulike nasjonalstater og politiske regimer til ulike tider. Selve analysen av materialet kan kreve flerspråklighet (her russisk, polsk, jiddisk, tysk). For det tredje kan datamaterialets omfang og rikdom variere fra land til land; og store deler av datamaterialet kan ha gått tapt i de omfattende krigshandlingene som har utspilt seg i områdene. Alt dette taler for internasjonalt og tverrfaglig samarbeid om forskning på slike transnasjonale lokalsamfunn.

Likevel kan det ovenstående vise hvilke heuristiske muligheter som åpner seg gjennom forskning på transnasjonale lokalsamfunn. I beste fall kan de fungere som et prisme hvor man kan studere ulike nasjonal- og statsbyggingsprosesser.

Grenseland er områder der politiske, kulturelle og sosiale identiteter overlapper, lever side om side og til tider er i konflikt. Forskningen om grenseland har dokumentert at grenseland er møteplasser for ulike politiske, kulturelle og økonomiske systemer. Dersom det foreligger tilstrekkelig med data, kan historikere og andre samfunnsforskere få unike innblikk i hvordan sosiale identiteter oppstår og blir bevisst formet. Dette fordi i slike samfunn i utkanten er identitet mer bevisst fordi de konstante møtene gjør at denne blir feiret, omdiskutert og truet. I lokalhistorien om Magnuszew er kildetilfanget langt fra optimalt, og forskeren arbeider nesten som en eldre tids historiker, som har få eller uklare kilder som åpner for ulike hypoteser.

Forandringer i den individuelle identiteten bør generelt ses i sammenheng med prosesser på det overordnete, samfunnsmessige nivå, som for eksempel nasjonsbygging og statsdannelse.73 Generelt velger makthavere ulike strategier overfor befolkninger i grenseland. Makthaverne ser ofte på grenseland som usikre regioner, som blir bebodd av tvilsomme minoriteter som føler seg knyttet til en tilgrensende stat. Til tider tilsidesetter de grenseområder og sultefôrer dem med ressurser. Til tider flyter ressursene rikelig, nettopp for å bekrefte tilhørigheten til det nasjonale fellesskapet.

Nettopp fordi grensen skal skille venn og fiende (ingroup og outgroup) fra hverandre, vil stat og samfunn ha et sterkt behov for nettopp i grenselandet å tydeliggjøre hvem som er undersått og statsborger, og hva det betyr å være undersått og statsborger. For eksempel vil statlige myndigheter, samfunnsaktører (partier, foreninger med mer) etter alt å dømme legge større vekt på bruken av symbolske markører for å understreke den respektive nasjonale tilhørigheten. Slik kan et studium av menneskenes hverdagsliv i grenselandet også gi et innblikk i et vesentlig område av statlig virksomhet. Dersom datagrunnlaget er tilstrekkelig, kan en studere hvordan både formelle og uformelle maktstrukturer blir utformet, forandret, reprodusert og opplevd i samspill mellom stat om samfunn.

Samtidig som statsmakten har et spesielt behov for å markere seg i grenselandet, vil det også nettopp i grenselandet være at staten blir utfordret og møter motstand. Dette kan en studere ved å rekonstruere utforming av og vekselspillet mellom ulike lokale, etniske, nasjonale og transnasjonale identiteter. Hvordan definerer og bruker enkeltmennesker rettighetene og pliktene sine som statsborgere? Hvilke strategier utvikler de for å møte statlig politikk som for eksempel assimilering? Hvordan blir konflikter mellom ulike grupper i grenselandet tilspisset og dempet?74 Det er kanskje på denne måten en kan operasjonalisere Pierre Vilars utsagn om «å se verden fra grenselandet».

1G. Thorvaldsen, Om grenser og områder i lokalhistorisk forskning, i K. Kjeldstadli, J. E. Myhre og T. Pryser (red.), Valg og vitenskap. Festskrift til Sivert Langholm, Oslo 1997: 188–211. Jf. H. Winge, Local History, i W. H. Hubbard, J. E. Myhre, T. Nordby og S. Sogner (red.), Making a Historical Culture. Historiography in Norway, Oslo 1995: 240–260. For en diskusjon se Tretvik 2004: 7–26.
2De fleste, men ikke alle elementene i typologien som utvikles her fins i A. M. Tretvik, Lokal og regional historie, Oslo 2004: 90–92. I. Bull, Hvilken relevans har lokalhistorien i en globalisert verden? Heimen 2009, 4: 275–278.
3N. A. Sørensen, Den transnationale vending?. Historisk tidsskrift (Danmark), 2009: 459–472, her 465.
4M. Dogan, Strategies in Comparative Sociology, Comparative Sociology, 2002, 1: 63–92.
5E. Niemi, Oppbrudd og tilpassing. Den finske flyttingen til Vadsø 1845–1885, Vadsø 1977. T. M. H. Joranger, Av nød eller lyst? Utvandringen fra Reinli til Midt-Vesten 1848–1910. En undersøkelse av emigrantenes liv i Amerika, Oslo 1993.
6I. M. Okkenhaug, «Aa hvor her trænges hjælp!» Bodil Biørn og armenerne, 1905–1934, i Til jordens ender. Fortellinger om norsk misjon, Bergen 2008: 22.
7Jeg vil i denne sammenhengen bare henvise til to nyere oversiktsverk som interesserte lesere kan bruke som døråpnere til denne type forskning: S. Vertovec, Transnationalism, New York 2009, og A. Iriye og P.-Y. Saunier (red.), The Palgrave Dictionary of Transnational History. From the Mid-19th Century to the Present Day, Houndmills: 2009. Se også F. Meyer, Transnasjonale arbeidsrelasjoner: Mer enn mannlige, hvite industriarbeidere, HIFO-nytt, 2008, 4: 11–14.
8S. Aas, Byen, banen og bolaget. Narviks historie, bd. 1 1902–1950, Narvik 2001, spesielt 82–124. To andre eksempler på hvordan en region er del av et internasjonalt nettverk og moderniseres i takt med utviklingen av nettverket, er trebindsverket Trøndelags historie: I. Bull (red.), Trøndelags historie, Trondheim 2005 og artiklene i Heimen, 2009, 4.
9T. Skocpol og M. Somers, The Uses of Comparative History in Macrosocial Inquiry, Comparative Studies in Society and History 1980, 22: 174–197.
10Sahlins’ tilnærming til grenseproblematikken var banebrytende og har vært en standardreferanse i mange år. Samtidig er det ut fra den komparative metodologien mulig å påpeke kritisk at det var stadig samkvem mellom innbyggerne på den spanske og den franske siden av grensen. De strengeste komparative kravene ble på denne måten ikke oppfylt i denne klassiske studien. I studien til Sahlins blir samkvemmet snarere omgjort til et fortrinn.
11P. Sahlins, Boundaries. The Making of France and Spain in the Pyrenees, Berkeley, Los Angeles og London 1989.
12Se for eksempel to nyere artikkelsamlinger: M. Hurd (red.), Borderland Identities. Territory and Belonging in North, Central and East Europe, Eslöv 2006. S. B. Fossat m.fl. (red.), Transnationale historier, Odense 2009.
13B. Ehn, J. Frykman og O. Löfgren, Försvenskningen av Sverige. Det nationellas förvandlingar, Stockholm 1993: 82 ff.
14J. Lindegren, Det danska och svenska resurssystemet i komparation, i P. Sörlin (red.), Mellan två statssystem. Jämtland under 1600-talet, Östersund 1995: 11–50. J. Lindegren, Maktstatens resurser: Danmark och Sverige under 1600-talet, Uppsala 2001 (upublisert manuskript). Ø. Rian, Regionens rolle i historien, Heimen, 1997, 34: 283–288.
15Det fins visse unntak der grensene ble flyttet to eller få ganger – som for eksempel Sønderjylland og Karelen.
16Et annet eksempel er Masuren, som i løpet av historien har gått fram og tilbake mellom Preussen/Tyskland og Polen/Russland. A. Kossert, Religion versus ethnicity: a case study of nationalism or how Masuria became a «borderland», i Hurd 2006: 313–330.
17Tilnærmingen er eksplorativ i motsetning til andre typer research design som for eksempel forklarende, deskriptive og evaluerende. En av fagfellene, som vurderte utkastet til denne artikkelen, etterlyste prøving av hypoteser og teorier, det vil si et kausalt forklarende eller evaluerende opplegg. Dette er imidlertid ikke målsettingen i denne artikkelen.
18Jeg takker Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for et prosjektstipend for å arbeide med denne tematikken, og deltakerne i Fagforum for lokal- og regionalhistorie (NLI) og på seminaret Beyond borders: Lokalhistorie som grensekryssende historie (NTNU) for verdifulle innspill.
19Et fenomen som jeg ikke drøfter her, er at lokalsamfunn blir flyttet fysisk, for eksempel som en følge av naturkatastrofer eller klimatiske forandringer. Ulike bygder og byer ved Wis?a måtte flyttes på grunn av at elva skiftet sitt leie. J. Plit, Changes of the Settlement System and Land Use in the Vistula River Valley between Wargocin and Magnuszew during Historical Times, Collection Archaeolingua. Series Minor, 2004: 143–159.
20A. Breyer, Deutsche Gaue in Mittelpolen, publisert på Internetsiden: www.upstreamvistula.org
21Det å snakke tysk, jiddisk eller polsk betydde imidlertid ikke at den individuelle identiteten i all hovedsak ble definert gjennom språket. T. M. Wilson og H. Donnan (red.), Culture and Power at the Edges of the State. National Support and Subversion in European Border Regions, Münster 2005: 17.
22Intervju med Jenny Beerbaum (tysk lutheraner, født 1928 i Magnuszew), 5. april 2006 i Beckum, Tyskland.
23Se den grunnleggende diskusjonen hos K. Katajala, Early modern people(s) in the borderlands: linguistic or religious definitions of «us» and «other», i Hurd 2006: 331–353.
24Shtetl eller sjtetl (jiddisch: (Her skal “ht-2011-2-4-bilde1” inn) shtetl, «liten by», flertall: (Her skal “ht-2011-2-4-bilde2” inn) shtetlekh) var betegnelse på en liten by, stor landsby eller bydel der størsteparten av innbygerne var jøder. http://no.wikipedia.org/wiki/Shtetl
25A. Lijphart, The Politics of Accommodation: Pluralism and Democracy in the Netherlands, Berkeley 1968.
26Før okkupasjonen formidlet denne søndagsskolen utelukkende religiøst innhold som ikke tok sikte på å danne en tysk nasjonal bevissthet. Imidlertid var språket høytysk, ikke platt-tysk som bøndene rundt omkring snakket hjemme. Intervju med Jenny Beerbaum, 5. april 2006.
27Jeg har så langt ikke kommet over liknende ekstreme eksempler, men vil ikke utelukke at disse fins.
28A map of the Kingdom of Poland and Grand Dutchy of Lithuania including Samogitia and Curland, divided according to their dismemberments, with the Kingdom of Prussia (with) Warszawa, Warsaw, by Willm. Faden, Geographer to the King, M DCC XCIX. London, published by W. Faden, Geographer to the King & to H.R.H. the Prince of Wales, Charing Cross, April 2d, 1799. 2d edition. http://www.davidrumsey.com/luna/servlet/detail/RUMSEY~8~1~24837 ~960045:A-map-of-the-Kingdom-of-Poland-and-
29A. Zamoyski, 1812. Napoleons russiske tragedie, Oslo 2007. http://www.jewishgen.org/KRsig/articles/GeographicHistory.htm
30 H. Strachan, To Arms, bd. 1 i The First World War, Oxford 2001.
31 V. G. Liulevicius, Der vergiftete Sieg, i S. Burgdorff (red.), Der Erste Weltkrieg. Die Urkatastrophe des 20. Jahrhunderts, München 2004: 105–117, spesielt 111. W. Conze, Polnische Nation und deutsche Politik im Ersten Weltkrieg, Köln, Graz 1958.
32 M. Mazower, Dark Continent. Europe’s Twentieth Century, London 1998: 47.
33J. A. M?ynarczyk, Judenmord in Zentralpolen. Der Distrikt Radom im Generalgouvernement 1939–1945, Darmstadt 2007. B. Musial, Das Schlachtfeld zweier totalitärer Systeme. Polen unter deutscher und sowjetischer Herrschaft 1939–1941, i K.-M. Mallmann og B. Musial (red.), Genesis des Genozids. Polen 1939–1941, Darmstadt 2004: 13–35. R. Seidel, Deutsche Besatzungspolitik in Polen. Der Distrikt Radom 1939–1945, Paderborn 2006.
34S. J. Zaloga, Bagration 1944. The Destruction of Army Group Center, Oxford 1996.
35 http://www.upstreamvistula.org/Documents/ABreyer_DtGaue.pdf. http://www.iajgsjewishcemeteryproject.org/poland/magnuszew.html
36J. Rüsen, Historische Vernunft. Grundzüge einer Historik I. Die Grundlagen der Geschichtswissenschaft, Göttingen 1989: 20–32.
37K. R. Popper, The Logic of Scientific Discovery, London 1959. B. Flyvbjerg, Five misunderstandings about case-study research, i C. Seale, G. Gobo, J. F. Gubrium og D. Silverman (red.), Qualitative Research Practice, Thousand Oaks 2004: 420–434.
38P. Vilar, L’Avençe, 1985, 101: 23, sitert hos P. Sahlins, State Formation and National Identity in the Catalan Borderlands During the Eighteenth and Nineteenth Century, i T. M. Wilson og H. Donnan (red.), Border Identities. Nation and State at International Frontiers, Cambridge 1998: 31–61. Se også omtalen av denne antologien ved David Buisseret, Journal of Interdisciplinary History, 30, 1999, 488–489. Jf. Dan Diner, Das Jahrhundert verstehen. Eine universalhistorische Deutung, München 1999: 12 ff.
39Katajala 2006: 348.
40Zamoyski 2007: 145, 153 f.
41Zaloga 1996: 90. C. Duffy, Red Storm on the Reich, New York 1991: 31 f, 61, 72–77, 103. J. Erickson, The Road to Berlin. Stalin’s War with Germany, Vol. II, New Haven 1999: 245, 281, 450–458.
42B. Khavin, Russland gegen Deutschland. Die Ostfront des Ersten Weltkrieges in den Jahren 1914 bis 1915, i G. P. Groß (red.), Die vergessene Front. Der Osten 1914/15. Ereignis, Wirkung, Nachwirkung, Paderborn 2006: 65–85, spesielt 72–73.
43K. Rokossovsky, A Soldiers Duty, Moskva 1980: 250 ff, 275 ff.
44Intervju med Jenny Beerbaum, 5. april 2006. Intervju med Angelika Thalhauser, 30. mars 2009. D. Brandes, Von den Verfolgungen im Ersten Weltkrieg bis zur Deportation, i G. Stricker (red.), Deutsche Geschichte im Osten Europas. Russland, Berlin 1997: 131. B. Pinkus og I. Fleischhauer, Die Deutschen in der Sowjetunion. Geschichte einer nationalen Minderheit im 20. Jahrhundert, Baden Baden 1987: 85. A. Giesinger, From Catherine to Khrushchev. The Story of Russia’s Germans, Lincoln, Nebraska 1981.
45F. C. Koch, The Volga Germans in Russia and the Americas. From 1963 to the Present, University Park and London, Pennsylvania 1977: 243–45.
46Lohr 2003: 133, 155–156, 161. M. R. Marrus, European Refugees in the Twentieth Century, New York 1985: 54.
47http://www.sztetl.org.pl/?a=showCity&action=view&cat_id=3&city_id=646&lang= en_GB (besøkt 25.1.2011).
48Lohr 2003: 125, 130, 216.
49http://www.iajgsjewishcemeteryproject.org/poland/magnuszew.html (besøkt 25.1.2011).
50 Det er usikkert hvor mange familier og bosteder som fantes, fordi den gjennomsnittlige familiestørrelsen ikke er kjent. Det kan dreie seg om ti til tjue familier i landsbyen før gettoen ble dannet. http://www.iajgsjewishcemeteryproject.org/poland/magnuszew.html (besøkt 25.1.2011).
51M. Gilbert, The Boys: The Story of 732 Young Concentration Camp Survivors, New York 1997: 113 f, 135. Intervju med Sam Dresner (jødisk polakk, født 1928 i Warszawa), 24. mars 2009, i London, Storbritannia. Intervju med Alec Ward (jødisk polakk, født 1927 i Parysow), 16. mars 2009 i Elstree, Storbritannia. M?ynarczyk 2007: 122, 274. Se også utstillingen i Institute of Jewish History, Warszawa.
52Intervju med Viktor Kowalski (katolsk polakk, født 1926 i Magnuszew), 18. mai 2006 i Ke?pa Skórecka. Brev fra Viktor Kowalski – Frank Meyer, 5. juni 2007. Intervju med Jenny Beerbaum, 19. juni 2007 i Beckum, Tyskland. Musial 2004: 13. Seidel 2006: 138–169.
53Det fins en utbredt forestilling om at alles krig mot alle bryter ut så snart statsmakten går i oppløsning. Forestillingen går tilbake til Thomas Hobbes (1588–1679, bellum omnium contra omnes) og er blitt aktualisert av den canadiske politikeren og historikeren Michael Ignatieff i forbindelse med oppløsningen av Jugoslavia og ved senere anledninger. M. Ignatieff, Blood and Belonging: Journeys Into the New Nationalism, London 1994. M. Ignatieff, Warrior's Honour: Ethnic War and the Modern Conscience, New York 1997. Den amerikanske statsviteren John Mueller har tilbakevist denne forestillingen. Blant annet argumenterer Mueller med at bare to prosent av den voksne befolkningen deltok den etniske rensingen i det tidligere Jugoslavia, og maksimalt åtte prosent av den voksne befolkningen i folkemordet i Ruanda. Gjerningsmennene representerte heller ikke gjennomsnittet av befolkningen: «the violence was mostly carried out by small, opportunistic, and cowardly bands of thugs and bullies». J. Mueller, The banality of «ethnic war», International Security, 2000, 25: 42–70. Jf. også J. T. Gross, Neighbours. The Destruction of the Jewish Community in Jedwabne, Poland, 1941, London 2003. S. Kowitz, Jedwabne. Kollektives Gedächtnis und tabuisierte Vergangenheit, Berlin 2004.
54Når det gjelder landsbyens polske befolkning, fikk Alec Ward og hans bror, da de lyktes å rømme fra gettoen, mat av polske sambygdinger. Intervju med Alec Ward, 16. mars 2009. Intervju med Jenny Beerbaum, 19. juni 2007.
55Archiwum Panstwowe W Radomiu, Sygn. 9, 10, 13, 1820.
56I andre områder i det okkuperte Polen – spesielt i den vestlige delen – var den tyske minoriteten sterkt tysk-nasjonalistisk, anti-polsk og antisemittisk. C. Jansen og A. Weckbecker, Der Volksdeutsche Selbstschutz in Polen 1939/40, München 1992. M. Hurd, Waiting to be Free: Danzig, Identity and Media 1918–1919, i Hurd 2006: 379–420. T. Urban, Der Verlust. Die Vertreibung der Deutschen und Polen im 20. Jahrhundert, München 2006: 25–43.
57Intervju med Jenny Beerbaum, 19. juni 2007.
58Giesinger 1981. Fotografi av Michael Schmidt, Magnuszew, i tsarens uniform. I forfatterens besittelse. Intervju med Alec Ward, 11. april 2011.
59Mazower 1998: 53.
60Intervju med Jenny Beerbaum, 5. april 2006. Intervju med Angelika Thalhauser (tysk, født i 1932), 30. mars 2009, i Wetter, Tyskland.
61Tradisjonell omskjæring av jødiske guttebarn.
62Sitert hos Gilbert 1997: 11.
63Intervju med Alec Ward, 16. mars 2009.
64Intervju med Erika Bellaire-Röbling (tysk-lutheransk, født 1943 i Warszawa), 28. desember 2005 i Liesborn, Tyskland. Amalie Schmidt døde i 1950 i Herzfeld, Tyskland, altså før det såkalte «Wirtschaftswunder». Det kan hende at hun hadde tenkt annerledes etter dette.
65R. Rorty, Objectivity, Relativism, and Truth. Philosophical Papers, bd. 1, Cambridge 1998: 12–14, 21–34. Z. Bauman, Intimations of Postmodernity, London 1992: 27. Wilson og Donnan 2005: 19. Baumann drøfter konseptene sine først og fremst med tanke på tida etter 2. verdenskrig. Imidlertid har forskere også anvendt dem på tidligere perioder. Se for eksempel R. Price, Scrapping Maroon history: Brazil's promise, Suriname's shame, New West Indian Guide/Nieuwe West-Indische Gids 1998, 72: 233–255.
66Intervju med Jenny Beerbaum, 5. april 2006.
67T. Zhurzhenko, The New Post-Soviet Borderlands: Nostalgia, Resistance to Changes, Adaption. A Case Study of Three Near-Border Villages, Kharkiv Oblast, Ukraine, i Hurd 2006: 57–87, særlig 56–57. E. Goffman, Asylums. Essays on the Social Situation of Mental Patients and Other Inmates, Harmondsworth 1968, beskriver slik atferd som «sekundær tilpasning».
68I så fall ville det være en parallell med fenomenene Sahlins (1989: 267–276) og Wilson og Donnan (2005: 21) beskriver.
69For eksempel Zhurzhenko 2006.
70Koch 1977: 252. Wilson og Donnan 2005: 20.
71M. Broszat, Nationalsozialistische Polenpolitik 1939–1945, Frankfurt a.M. 1965: 160. Broszats karakteristikk gjelder hverdagslivet i sørpolske bygder i mellomkrigstida. Oversatt av Frank Meyer.
72Begrepet «metodologisk nasjonalisme» ble for første gang brukt av den portugisiske sosiologen Herminio Martins i 1974. Sørensen 2009: 467. Norges forskningsråd (red.), Evaluering av norsk historiefaglig forskning. Bortenfor nasjonen i tid og rom: Fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning, Oslo 2008.
73N. Elias, Über den Prozess der Zivilisation. Soziogenetische und psychogenetische Untersuchungen, 2 bd., Frankfurt a. M. 1976. F. Meyer, Dansken, svensken og nordmannen. Skandinaviske habitusforskjeller sett i lys av kulturmøtet med tyske flyktninger. En komparativ studie, Oslo 2001: 263–284.
74Wilson og Donnan 2005: 1–29.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon