Førland har skrevet en viktig artikkel om forholdet mellom vitenskap og politikk, mellom fakta og verdivurderinger, eller mellom objekt og subjekter i vitenskapene og i historievitenskapen spesielt. Den dreier seg om subjektivitetens og dermed politikkens plass i opparbeidingen av kunnskaper. Temaet er viktig internt i vitenskapene: Hvilken rolle har subjektiviteten i forskningen? Hvilken rolle bør den ha? Det er viktig utenfor vitenskapene: hvis det subjektive elementet er stort, for ikke å si konstituerende i det som utgis som kunnskap, både i natur-, språk- og samfunnskunnskap, hvorfor skal da universiteter og høyskoler og særlig offentlige forskningsinstitutter ha et indre selvstyre?

Førland beskriver hvordan forløpet fra positivismekritikken på 1970-tallet til etableringen av et ideologisk forpliktet forskningsinstitutt (i Danmark) har skapt et paradoks. Mens den nevnte kritikken – som hevdet at objektive kunnskaper var (så godt som) umulig – ble fremført av venstreorienterte studenter og forskere på 70-tallet, legger den samme kritikken nå grunnlaget for at høyresiden i Danmark uten blygsel etablerer et politisert kaldkrigsinstitutt i Danmark (Sovjet var grusomt, Vesten hadde rett). Som Førland sier: «Men uten objektivismen er det vanskelig å finne et forsvar mot eksistensfilosofenes og høyrepolitikernes krav om at historikerne må ta stilling til rett og galt».1

Førland tar utgangspunkt i og aksepterer at «[p]ositivismekritikken fordrev idealet om objektiv historieskriving».2 Men han mener likevel at historikere bør søke tolkninger av hendelser som flere med forskjellige politiske ståsteder anerkjenner som rimelige. Kjernen i Førlands analyse er denne: Subjektiviteten er i alle kunnskaper, men forskere bør produsere kunnskaper som blir anerkjent på tvers av politiske ståsteder. Han mener at positivismekritikken førte til en forrang for tolkninger, slik at alle fakta var farget av forutgående verdibaserte tolkninger. Han mener positivismekritikerne, med Hans Skjervheim i spissen, fikk gjennomslag for at alle er deltakere i samfunnsutviklingen og at deltakelse ikke kan gi noen et privilegert, nøytralt ståsted. Det gjelder også forskere. Subjektiviteten konstituerer kunnskaper. Som Førland sier: «Vi blir henvist til å være historikere for de som befinner seg innenfor våre egne rammer».3 Dette standpunktet vektlegger subjektiviteten. Er det et rimelig standpunkt? Er det et standpunkt vitenskapsarbeidere, særlig kanskje samfunnsforskere og samfunnsstudenter, bør akseptere?

Standpunktet har mye for seg, men det er svar på et spørsmål som kan og bør stilles på en annen måte. Førlands spørsmål er: Hvor kraftig er subjektiviteten i formingen av kunnskaper, og hvordan kan den subjektive påvirkningen begrenses? Med utgangspunkt i en del funn i den internasjonale forskningen på kollektive intensjoner, kan vi omformulere spørsmålet til: Hva er det som skiller subjektivitet fra objektivitet, hvordan er forholdet mellom de to orienteringene generelt og spesielt i forskning?

Det er tre premisser for kommentaren som følger:

      Forholdet mellom objekt og subjekter har betydning for vitenskapens plass i samfunnet. Går tolkning foran beskrivelse, er vitenskapen henvist til en funksjonærrolle innenfor politiske prosjekter. Universitetene som selvstendige institusjoner med selvstyre i forhold til stat, regjering, partier og politiske programmer, vil da stå svakt eller stå for fall. Det er for tiden en fare for at universitetene blir mer politisk styrt.4 Det er da å håpe – for oss universitetsansatte, i det minste – at så ikke er tilfellet, altså at det er rom for en objektivitet i forskningen, i denne betydningen: Gitt et klart spørsmål til noe som har skjedd og som har satt spor etter seg, da er det mulig å utvikle et (eller flere) svar på spørsmålet som det vil være vedvarende enighet om: a) over flere forsøk på å opparbeide svar på samme spørsmål, og b) over ulike perspektiver og subjektive ønsker/verdier som de som betrakter spørsmålet og svaret måtte ha. Som Førland sier, jo mer generelle spørsmålene er, desto vanskeligere er det å produsere objektive svar. Det stemmer, og det betyr at mulighetene for objektive svar øker dersom spørsmålene blir mer avgrenset, mer spesifikke, stilt med begreper som har virkelighetsnærhet, samtidig som de ofte reduserer generaliseringsnivået. Men Førland er i konklusjonen uklar på forholdet mellom objekt og subjekter. På den ene siden sier han: faktum avhenger av tolkning/teori. På den andre siden: med «et mer empiristisk utgangspunkt», da er «data […] mer primære enn teorier og tolkninger.»5

      I den nevnte forskningen på kollektive intensjoner, spør Searle og Tuomela: Hva skiller de to orienteringene, subjektivitet og objektivitet, og hva er forholdet mellom dem?6 De svarer unisont (mener jeg): Subjektivitet er våre personlige valg inn i fremtiden, verdivalg, veivalg, handlingsvalg, hvor sannhet ikke er et relevant kriterium; objektivitet er vår søken etter informasjon og sanne kunnskaper om verden. Viljesvalgene inn i fremtiden er strengt tatt utenfor kunnskapsfeltet. I kunnskapsfeltet derimot, gjør livsinteressen oss objektivitetssøkende. Sansene er virkemidler. Talehandlingene er verktøy i begge sammenhenger: bearbeidet mot hverandre skaper de beslutninger og avtaler eller kollektive intensjoner, og de organiserer og gjør kunnskapssøkingen eksplisitt; vilkåret for at taus eller personlig erfaringskunnskap skal omformes til vitenskapelig kunnskap. Skillet angir ontologisk to typer fakta: subjektive fakta i betydningen beslutninger, avtaler, institusjoner, tekster som eksisterer i kraft av våre begreper og viljer, og objektive fakta i betydningen identifiserte ting og prosesser som finnes uavhengig av våre viljer (bevissthet, språkevnen, fordøyelsen, fotosyntesen, gravitasjonen osv.). Skillet angir epistemologisk to typer kunnskaper. Subjektive kunnskaper er førstepersons kunnskaper, kunnskaper jeg har om for eksempel kroppslige opplevelser (vondt i magen) som andre ikke kan registrere, eller synspunkter som ikke kan etterprøves: Proust har skrevet det verket som betyr mest for meg. Objektive kunnskaper er dokumenterte kunnskaper, altså kunnskaper som har referanse til registrerbart, målbart materiale. Gitt eksplisitt metode og dokumentasjon, jo bedre argumentasjon for og jo mindre tvil det er mot en påstand med kunnskapsstatus, desto mer objektiv er kunnskapen. Det gjelder både ontologisk objektive og subjektive fakta. Det vil si, som orientering angir begrepene skillet mellom viljeshandlinger inn i fremtiden og kognitive handlinger for å skaffe oss kunnskaper. Som to typer fakta angir begrepene skillet mellom fakta uavhengig av vår vilje (brutale fakta) og fakta skapt gjennom viljeshandlinger (sosiale fakta). I kunnskapsproduksjonen forsøker vi å komme frem til kunnskaper (sanne påstander) som beskriver virkeligheten på en intersubjektiv og praktisk nyttig måte. Tilpasningsretningen i kunnskapsfeltet er fra virkelighet til ord. I det store feltet av viljeshandlinger er det omvendt. Vi har et prosjekt, og så forsøker vi å skape tilsvarende virkelighet. Tilpasningsretningen i det feltet er fra ord til (ny) virkelighet.

      Det vil si at subjektivitet og objektivitet er til stede i alle livets forhold. Objektiviteten angår hvor vi er, subjektiviteten hvor vi vil. Begge er i prinsippet like viktige og like nødvendige. Begge er til stede i forskning. Men forskning er per definisjon produksjon av kunnskaper. Viljeshandlinger inn i fremtiden er generelt ikke forskning. Men viljeshandlinger er til stede i forskning hele veien, i valg av tema, formulering av problemstillinger, valg av metoder, materiale, mulige forklaringer osv. Viljeshandlinger har derimot ingen legitim plass når empiriske fakta skal etableres: Hva sa person X, ordrett og i tolkning? Hvor mange møter mellom statsminister og leder av NHO i forrige måned; hvor mange meter nervetråd i menneskekroppen; hvor mange sild i Norskehavet høsten 2010? Intensjonen med forskning er i teorien om kollektive intensjoner å beskrive verden som den er, ikke å forandre den.7

      Teorien om kollektive intensjoner anerkjenner dermed positivismens krav om at forskning dreier seg om å beskrive og analysere dokumenterbar virkelighet. Men den anerkjenner ikke at forskningen skal begrense seg til den fysisk eksisterende virkeligheten. Hele den komplekse sosiale virkeligheten, inklusive språkene, er skapt av menneskene gjennom viljeshandlinger, statustildelinger, avtaler osv. Vi konstruerer – og destruerer – sosiale fakta. Teorien avviser spørsmålet om hva som kommer først, objektivitet eller subjektivitet, fakta eller tolkninger. Begreper hjelper for å fange inn og må til for å beskrive fakta. Fakta i betydningen dokumenterbare ting, prosesser og hendelser må foreligge for å bli forsket på; forskere må ha som norm å fremsette sanne påstander om dem, og de danner grunnlaget for forklaringer, for teori: Folkeavstemning søndag i Sør-Sudan (faktum). → Hensikt å avklare om folket der vil løsrive seg (forklaring 1. nivå) → Forårsaket av internasjonalt press på myndighetene i nord (forklaring nivå 2). Dette skillet mellom eksistens og forklaring må (vel) gjelde i alle vitenskapene.

      Teorien om kollektive intensjoner anerkjenner den gjennomgående normativiteten i forskningen (med varierende styrke i ulike faser), unntatt i eksistensspørsmålet. Funksjoner og forklaringer har alltid et subjektivt, et viljeselement. Forklaringer er ikke fakta. Forklaringer er en valgt relasjon mellom fakta (et faktum avhengig av et annet). Relasjonen kan ha større eller mindre innvirkning på hendelsen. Begreper er våre konstruksjoner. Temavalg og problemstillinger springer ut av verdi- og relevansbetraktninger. Det er derfor legitimt for politikken å engasjere seg i hva det skal forskes på, men det er ikke legitimt å bruke politisk makt i avgrensningen av faktabeskrivelser og/eller av tolkninger og forklaringer. Et institutt bundet til å hevde at velferdsstaten er et gode for demokratiet, eller til utelukkende å hevde at Sovjetunionen var en grusom stat, er ikke et forskningsinstitutt.

      I teorien om kollektive intensjoner har begge begrepene, subjektivitet og objektivitet, betydning i definisjonen av vitenskap. Det er ikke noe først og sist, noe enten eller. Menneskene – og dermed også forskerne – er både normative viljesaktører og objektivitetssøkende. Normativiteten er styrende, objektivitetssøkingen er vilkåret for kunnskap. Forskningens og universitetenes berettigelse er kompetansen på objektiviteten. Teorien angir skillet mellom kunnskapsproduksjon og viljeshandlinger, med ulik tilpasningsretning mellom ord og virkelighet. Det tilsier at universitetene og fagene bør delta i forsknings- og undervisningspolitikken, men de bør ikke forplikte seg i politiske programmer ut over det. I forskning og utdanning er det utvikling og spredning av objektiviteten, eller produksjon av sanne, dokumenterbare kunnskaper, som er/bør være kjerneverdien (en verdibetraktning). Teorien om kollektive intensjoner foreslår at normativiteten følger med i fremføringen (skrivingen) av sanne påstander. Å si at det regner ute når det regner ute, har alltid en normativ intensjon (mer eller mindre klar): ’det er et faktum, men jeg sier det for at du skal ta hensyn til det fremover’. Å si at søndag var det folkeavstemning i Sudan, på samme måte. Intensjon 1: å få frem faktum, intensjon 2: forklare faktum; intensjon 3: oppmerksomhet om folkeavstemningen kan bedre mulighetene for at resultatet blir respektert (verdibetraktning) osv. Det radikale budskapet om objekt og subjekter i teorien om kollektive intensjoner er dette: Forskningen (inklusive historieforskningen) er gjennomsyret av normativitet og objektivitetssøking, eller søken etter og framføring av sanne kunnskaper om det spørsmålet som er stilt. Normen om begrepsklarhet, eksplisering av kilder og metode og sanne kunnskaper er grunnleggende i forskningen, uansett disiplin, uansett hvor i verden den foregår.