Dan Ch. Christensen

Naturens tankelæser. En biografi om Hans Christian Ørsted

København: Museum Tusculanums Forlag 2009, 2 bind, 1209 s.

Høsten 1799 fikk Overbergamtet på Kongsberg en henvendelse fra Rentekammeret i København om man ville ansette den ferske dr. phil. Hans Christian Ørsted (1777–1851) som fysikklærer ved Bergseminaret, kombinert med en stilling som bergproberer. Bergseminarets styre fant å kunne strekke seg til en lektorstilling med 150 daler om året, men så sa Commerce-Collegiet kontant nei til ytterligere utgifter ved underskuddsforetaket Kongsberg, og Ørsted trakk sin søknad. Denne episoden nevnes ikke i Dan Christensens monumentale to binds biografi om den danske fysikeren, men ellers har mye kommet med.

Boken åpner egentlig ikke lovende, med Christensens langdryge personlige betroelser om sitt vanskelige forhold til matematisk orientert naturvitenskap. «Mit ringe standpunkt i kemi og matematikk forfulgte mig livet igennem. Mine tre søskende uddannede sig inden naturvidenskaberne, men jeg måtte nøjes med mindre og blev historiker.» (!) Dette skaper en usikkerhet om hvorvidt denne historielektoren fra Roskilde Universitet vil være oppgaven voksen, en usikkerhet som imidlertid forsvinner etter hvert som man arbeider seg gjennom boken. Dette er stort sett godt vitenskapshistorisk håndverk.

Ørsteds varige og internasjonale berømmelse knytter seg først og fremst til én viktig oppdagelse: elektromagnetismen – sammenhengen mellom magnetisme og elektrisitet – at strøm også genererer et magnetfelt. Det eksperimentelle gjennombruddet skjedde våren 1820, men var forberedt gjennom mange års undersøkelser og tenkning. Elektromagnetismen var et viktig første steg i ett av naturvitenskapens mest sentrale prosjekter: arbeidet med å identifisere og forene naturens ulike krefter i én integrert teori om verdens oppbygning og virkemåte. Dette prosjektet er i høyeste grad levende den dag i dag, og omtales med navn som ’TOE – Theory of Everything’. Veiene dit har resultert i flere nobelpriser i fysikk. Så langt har man etablert en GUT (Grand Unified Theory); gjenstår integreringen av tyngdekraften (gravitasjon) i en helhetlig teori, et prosjekt Albert Einstein brukte de siste tiår av sitt liv på, uten å komme til en løsning. Til grunn for hele prosjektet ligger en filosofisk fordom, et håp og en drøm om at det eksisterer en dypereliggende enhet bak naturens mangfold, en tanke vi kan spore tilbake til før-sokratiske tenkere og videre via Platon til Spinoza … På Ørsteds tid hadde man vage begreper om kjemiske prosesser, og ennå ikke oppdaget det periodiske system, elementærpartiklene, og elektronet som bærer av elektrisiteten. I ettertid fremstår denne tidens naturforsk-ning som en vandring i et landskap delvis dekket i tåke.

Ørsted har ofte blitt sett på som en naturromantiker sterkt påvirket av tysk idealistisk filosofi, en mann som kunne oppsummere karrieren i et samleverk med tittelen Ånden i naturen (1849). Tanken om naturens enhet og forholdet mellom ånd og natur er jo mye av kjernen i tysk romantikk omkring 1800, og Ørsted pleiet omgang med størrelser som Fichte, Schelling og Steffens, og studerte deres verker. Christensen tydeliggjør imidlertid at Ørsted snarere bør betraktes som en metafysisk orientert sen-kantianer, som forsøkte å etablere en tredje vei mellom fransk materialisme og tysk romantikk, henimot en empirisk basert såkalt ’dynamisk teori’ for naturens krefter. Det norske brushodet Henrik Steffens blir nærmest nidportrettert som en kontrast til den sindige Ørsted. Påvirkningen fra den tyske idealismen var sterkest utenom de naturvitenskapelige emner, for eksempel i synet på professorenes og universitetenes rolle i samfunnet (e.g. Fichtes Über die Bestimmung des Gelehrten), hvor Ørsted slutter seg til en romantisk tradisjon som ble bestemmende for mye av universitetsideologien i det 19. århundre, også i Norge, og som ennå i dag videreføres i norsk universitetsdebatt av for eksempel Rune Slagstad.

Biografien tar oss tradisjonelt og kronologisk gjennom apotekersønnen Hans Christian Ørsteds familiebakgrunn, oppvekstmiljø og intellektuelle utvikling, i kontinuerlig symbiose med hans ett år yngre bror Anders Sandøe Ørsted (1778–1860), senere nestor i dansk rettstenkning. Etter ymse privatundervisning i hjembyen Rudkøbing, dro brødrene til Københavns universitet i 1794, hvor de delte hybel og snart fikk rykte som kommende stjerner. Miljøskildringen her har interesse også for norsk kunnskapshistorie, da jo Københavns universitet på denne tiden også var de norske studenters universitet. I lys av dagens debatt om grensene mellom sakprosa og skjønnlitteratur, mellom fakta og fiksjon, om medlemskap i Forfatterforeningen eller NFF, er det verdt å merke seg at problemstillingen ikke er ny: i 1796 vant H. C. Ørsted akademisk gullmedalje for sin besvarelse av oppgaven «Hvorledes kan det prosaiske Sprog fordærves ved at komme det poetiske for nær; og hvor ere Grændserne mellem det poetiske og det prosaiske Udtryk?». Han trakk opp skarpe skillelinjer, og mente poesien tjente lidenskapen mens prosaen tjente vitenskapen, selv om skjønnheten i kunsten har naturens skjønnhet som modell. At biograf Christensens egen prosa er lite poetisk, ja, litt kjedelig, gjør den altså desto mer vitenskapelig. At farmasikandidaten HCØ i 1797 fikk en ny gullmedalje for sin kjemiske analyse av fostervann, antyder styrke primært i det prosaiske, selv om han skrev leilighetsvers livet igjennom, mange av dem gjengitt i denne biografien. Det prosaiske temperament ble kompensert med et livsvarig vennskap med poeten Adam Oehlenschläger. Vi befinner oss i det danskene kaller sin ’Guldalder’, og Christensens bok er et 1209 sider langt middagsselskap med tidens store dansker, inkludert ’den andre HC’, nemlig Andersen. Mer enn i mange forskerbiografier får vi også vite svært mye om familieliv, forlovelser, ekteskap og slekt, medregnet ett og annet sort får som liver opp i fortellingen. Her har tilgangen på brev etc. vært usedvanlig god, og som historiker er man prisgitt sitt kildetilfang. Ørsteds mange reiser til det lærde Europa får vi også ta del i, og ikke alle var oppturer. Hans felttog til Paris i 1802–03 for å vinne Napoleons gullmedalje for sin venn J. W. Ritters eksperimenter og teorier, endte i et forsmedelig nederlag da påstandene ikke lot seg verifisere foran metropolens lærde elite.

Å skrive vitenskapshistorie for et allment publikum som ikke består av fageksperter, er alltid en utfordring. Kan man gjøre vitenskapen forståelig? I sin bestselgende og vellykkede biografi om matematikeren Niels Henrik Abel, velger poeten Arild Stubhaug stort sett å gå utenom bøygen; Abels matematikk forblir utilgjengelig, og teksten uten formler. Hovedbegrunnelsen for å skrive en forskerbiografi ligger imidlertid som oftest i den kunnskap som ble frembrakt og som gjør at navnet ennå huskes. Altså bør kunnskapen ’til pers’. Her gjør Christensen et fortjenstfullt arbeid ved å gi vitenskapen den plass den trenger. Ørsteds oppdagelser er intimt knyttet til eksperimenter og apparatur, og vi får avbildninger av en mengde apparater og forsøksoppsett og gode forklaringer på hva som foregår. At det nettopp dreier seg om observerbar, konkret og ganske forståelig kunnskapsproduksjon, understrekes spesielt av den matematikksky Christensen, som kontrasterer Ørsteds arbeidsmåte med fransk fysikk dominert av abstraksjon og formler, konkretisert i en strid mellom Ørsted og fysikeren Ampére. Med sine detaljer får Christensen også frem kompleksiteten i erkjennelsesprosessen, hvor ’uren’ veien til viten oftest er, og dette er kanskje vitenskapshistoriefagets viktigste bidrag til studiet av vitenskap: den avliver all ’generell vitenskapsteori’. I dette inngår også studiet av resultatenes resepsjonshistorie. Én ting er å ha gjort en oppdagelse, noe annet å få den akseptert. Vi får bli med Ørsted ’på turné’, her betegnet som ’triumftog’ – til diverse europeiske hovedsteder.

Ørsted ble etter hvert en sentral pamp i nesten alt som hadde med vitenskap å gjøre i Danmark, med leder- og styreverv i diverse institusjoner, og en heftig protegering av utvalgte disipler og venner, inkludert vår egen Christopher Hansteen. Intriger, skuffelser, kamper, fiendskap, urettferdighet, flaks, medlemskap og dekorasjoner, hvem, hva, hvor – alt sammen bidrag til vitenskapens sosiologi, økonomi, organisasjonsliv og psykologi. En del vanlig politikk blir det også plass til, mest på grunn av bror Anders og alt han roter seg opp i med sin penn.

Det finnes allerede flere biografier om Hans Christian Ørsted, men ingen så omfattende som denne. Det store volumet på mange av dagens biografier blir ofte kritisert, men det står jo enhver fritt å lese eller la være. Og for norsk vitenskaps historie er det snarere mangelen på store, solide biografier som er påtrengende. Når skal noen for eksempel skrive den store, veldokumenterte biografien om Fridtjof Nansen? Og da snakker jeg om minst tre bind à 500 sider. Du må regne med å sette av 15–20 år til jobben.

Boken om Ørsted er lekkert forlags- og bokhåndverk. Den er solid innbundet, rikt illustrert, har oversiktlige fotnoter, referanseliste, illustrasjonsfortegnelse og navneregister. Pernille Sys Hansen i Damp Design gjør en flott jobb med layout, sats og omslag. Her er ikke spart på noe. Den er utgitt med støtte av flere av Danmarks private fond til kulturens fremme.