Min artikkel «Deltaker og medløper: Venstresiden, Sovjetunionen og objektivismens fall» i Historisk tidsskrift 4/2010,1 og særlig Aftenpostens ensidige omtale av den under overskriften «Venstrevridde historikere» og et derav følgende innslag i NRKs «Dagsnytt 18», har medført flere henvendelser fra akademikere og andre som takker meg for at jeg har vært så «modig» å ta et oppgjør med det de har oppfattet som en knugende venstreside på universitetene. Hallvard Tjelmeland og Narve Fulsås er mindre begeistret.2 Det er stas å få oppmerksomhet, men omfavnelser fra de som lengter etter en som kan befri akademia fra venstresidens grep, og angrep fra kolleger som tar avstand fra det de oppfatter som min nostalgi for verdinøytral historieskriving, er ikke det jeg ønsker meg mest. Jeg er ute etter en debatt om forholdet mellom vitenskap og verdier i en tid da det tradisjonelle objektivitetsidealet er like dødt som sovjetkommunismen. Objektivismens fall stiller historikerne overfor et dilemma, fordi bortfallet av idealet om den nøytrale forsker innebærer en erkjennelse av at historikernes verdier – inkludert deres politiske verdier – påvirker deres fremstillinger. Siden min første artikkel tydeligvis ikke fikk verken Aftenpostens journalist, Tjelmeland eller Fulsås til å se dette dilemmaet, er jeg glad for denne anledningen til å prøve igjen.

Dette tilsvaret begynner med hovedsaken: forholdet mellom historievitenskap og verdier. Det er ikke enkelt. Deretter skal jeg drøfte noe enklere, nemlig norske historikeres venstreaffinitet. Til slutt skal jeg avklare noen spørsmål knyttet til synet på Sovjetunionen, hermeneutikk og objektivitet, som i stor grad bunner i at Tjelmeland og Fulsås tillegger meg meninger jeg ikke har.

Vitenskap og verdier

Hallvard Tjelmeland hevder at mitt «postulerte prosjekt» (s. 90) er at «verdinøytralitet er mogleg og ønskeleg» (s. 85).3 Men dette har jeg ikke ment og ikke skrevet – hvilket er grunnen til at Tjelmeland, siden han ikke finner et slikt syn uttrykt i min artikkel, må postulere det selv på mine vegne. Med et så forkjært utgangspunkt er det ikke rart han finner min posisjon inkonsistent. I den grad jeg formulerte meg så uklart at Tjelmeland hadde grunn til å misforstå, tar jeg min del av skylda.4 En av poststrukturalistenes innsikter er at vi mister kontrollen over meningsinnholdet i våre tekster i det øyeblikk vi legger pennen ned (eventuelt trykker «print» eller «send»). Likevel vil jeg hevde at Tjelmeland har lest meg vrangt. Men la skyldfordelingen ligge. Mitt (postulerte) utgangspunkt, med henvisning til Skjervheim, Gadamer og Kuhn (og Quine), er at verdinøytralitet ikke er mulig. Det stiller oss som historikere i et dilemma vi ikke kommer ut av, nemlig at forskerens fremstillinger avhenger av forskerens verdier – i vid forstand – hvilket igjen innebærer at vi har grunn til å være skeptiske til fremstillingene til historikere som ikke deler våre verdier. Dette er den vitenskapsteoretiske grunnen til kravet om at historikere og andre samfunnsvitere bør erklære hvor de står i forhold til studieobjektet.

Hvor sterk skepsis vi har grunn til å ha til fremstillingene til historikere som ikke deler våre verdier, avhenger av i hvilken grad verdiene påvirker fremstillingene. Det er dette som er det kritiske punktet, og det er svaret på dette spørsmålet som avgjør hvilke muligheter for dialog som finnes på tvers av forskjellige verdier – både politiske og andre. Objektivistene hadde det lett, for de mente verdier var irrelevante (eller kun relevante for valg av studieobjekt). De vitenskapsteoretisk (men ikke nødvendigvis politisk) radikale antipositivistene har det mye vanskeligere, for deres posisjon tilsier at verdier er medbestemmende for fremstillingen – også for beskrivelsen av fakta. Fulsås ser ut til å mene dette: jf. hans formuleringer (s. 93) om at noen «tilbakevending til eit stadium der data/fakta og teori/tolking kan skiljast klart […] er ikkje lenger mogeleg», og at de som ønsker seg noe slikt er «vitskapsteoretiske analfabetar». Tjelmeland synes å være enig – i hvert fall anno 1988, da han kritiserte dikotomien mellom «moral og historie» og forestillingen om at «verdi og fakta kan sjåast lausrive frå kvarandre. Empirien blir nå eingong strukturert gjennom våre omgrep og våre verdiar i utgangspunktet – empirien er så å seia ein ’moralsk empiri’.»5 Men kanskje har Tjelmeland endret syn siden 1988 – det kan i tilfelle ingen holde mot ham. Nå skriver han nemlig (s. 91): «Historikaren skal målast etter kvaliteten på argumenta – ikkje etter politisk ståstad.» Problemet med denne erklæringen, som virker så umiddelbart rimelig og tiltalende, er at hvis vi antar at politisk ståsted henger sammen med verdier – hvilket de fleste vel vil mene, selv om sammenhengen kan være indirekte – så avhenger vår vurdering av kvaliteten på historikerens argumenter blant annet av politisk ståsted. Dette skaper de vanskene danske sentrum–venstre-historikere har erfart når de er blitt konfrontert med høyresidens skepsis til deres fremstilling av historien.

Det jeg har fremholdt – og jeg kan ikke annet enn be Fulsås og Tjelmeland lese slutten av min artikkel på nytt – er at jo mer «klinisk» en fremstilling gjøres, det vil si jo mer den er basert på udiskutable fakta som beskrives nøytralt, jo større sjanse er det for at den kan godtas av folk med andre verdier. Det kan sies mye mer om dette. Her skal jeg bare si litt, og jeg skal si det komprimert. Uansett hva Quine og Kuhn og deres mer radikale etterfølgere måtte mene om faktas teoriavhengighet, er historikere – også historikere med helt forskjellig verdigrunnlag – svært sjelden uenige om fakta.6 Når vi likevel ikke kan søke tilflukt i såkalt faktapositivisme, er det ikke primært på grunn av den filosofiske innvendingen om at enhver beskrivelse, også av hendelser, er subjektiv.7 Denne innvendingen kan diskuteres, og jeg vil tro de fleste empiriske historikere stiller seg uforstående eller avventende til den. Det er imidlertid andre, mindre diskutable, faktorer som også gjør faktapositivisme til et lite brukbart tilfluktssted. Det er vanskelig å komme forbi at det ligger et subjektivt element i enhver beskrivelse av handlinger (forstått som intensjonal atferd): En og samme atferd kan beskrives som en rekke forskjellige handlinger, hvilket blant annet gjør at forklaringer som bygger på grunner (altså det som gjerne kalles intensjonsforklaringer), overskrider fakta. Dette gjør at klinisk historie lett – om enn kanskje ikke nødvendigvis – blir tom for mening, og ikke kan fungere identitetsskapende. Historieforskning har andre funksjoner enn å skape og befeste identitet, så klinisk historie trenger ikke dermed være verdiløs. Men den tappes for en sentral funksjon. Dessuten er det allmenn enighet om at når vi kommer et stykke oppover i beskrivelseshierarkiet, til det vi kan kalle tolkninger eller teorier av n’te orden, er det vanskelig eller kanskje umulig å vurdere hvilke tolkninger/teorier som overensstemmer best med fakta. Om dette skyldes høyere generaliseringsgrad og dermed mindre presisjon, slik at sannhets- og skjevhetskriteriene for slike teorier er mindre avgrensbare, eller om det skyldes at ulike, motstridende eller inkommensurable generelle tolkninger/teorier (eller diskurser) kan akkomodere de samme fakta, vil det føre for langt å gå inn på her. I den grad motstridende tolkninger/teorier skyldes ulike normative utgangspunkt – verdier – er vi vel tilbake til vårt opprinnelige dilemma, nemlig at vi ikke kan bli enige med historikere som ikke deler vårt verdisyn, fordi (det deskriptive) standpunktet er bestemt av (det normative) ståstedet.

Jeg mener altså vi har å gjøre med et reelt dilemma her, som det kanskje ikke finnes noen løsning på. To momenter skal likevel betones. For det første er våre funn – som Fulsås og Tjelmeland også er inne på – ikke utelukkende styrt av våre verdier: Vitenskapen, den faglige forståelsen for hvordan data skal behandles og tolkes, har også en rolle, kanskje endatil hovedrollen. Institusjonelle og bredere samfunnsmessige forhold spiller dessuten også med. Dette illustreres i Frode Lindgjerdets undersøkelse av lærebøker i verdenshistorie for videregående skole, som jeg kommer tilbake til nedenfor. Selv om minst halvparten av forfatterne i perioden 1983–1998 var SV-ere, var innholdet i lærebøkene langt fra noen refleks av partiets verdensbilde. Endringene i bøkene fra 1980- til 1990-tallet forklares blant annet med den faglige utviklingen.8 Det kan sies mye om Lindgjerdets analyse. Mitt poeng i denne sammenheng er at den positivismekritiske insisteringen på betydningen av forskerens verdier på bekostning av fakta, spissformulert i påstanden til E. H. Carr (som riktignok ikke var noen typisk positivismekritiker) om at historikeren får de fakta han vil ha, overvurderer verdienes og undervurderer vitenskapsfagets betydning for resultatene.

Mitt andre moment er at verdier ikke er hugd i granitt: De kan endres. Jo mindre grunnleggende de er, jo mindre bestandige er de. Mange av oss som har jobbet som empiriske historikere, har opplevd det som kan betegnes som et kognitivt press fra kilder og teorier (og kolleger) til å endre de oppfatningene vi hadde før vi begynte arbeidet. Selv om det gjerne er deskriptive oppfatninger som endres på denne måten, er det intet vanntett skott mellom på den ene siden hvordan verden er (eller var for historikeres del) og på den andre siden hvordan den bør være og hva som bør gjøres for å endre den. Vitenskapen kan slå inn i verdisystemet.

Venstresiden og historikerne

Forholdet mellom historie som vitenskap og historikernes verdier er hovedsaken for meg. Andre har imidlertid vært mer opptatt av det jeg (og Aftenposten) skrev om norske historikeres venstreaffinitet. Tjelmeland (s. 82–83) sier seg uenig i at norske historikere i all hovedsak befinner seg på venstresiden. Dels synes han kildegrunnlaget mitt – deltakende observasjon fra politiske diskusjoner rundt norske historikerlunsjbord samt opplysningene om de politiske sympatiene til forfatterne av lærebøker for videregående skole i Lindgjerdets hovedoppgave – er for tynt; dels synes han begrepet «venstresiden» er for ullent. Jeg gir ham rett i begge deler. Men vi trenger verken noen nøyaktig definisjon av grensen mellom venstre- og høyresiden eller noen statistisk undersøkelse av partipolitiske sympatier for å vite hvor hovedtyngden av toneangivende norske historikere befinner seg (altså til venstre for midten): Det trengs bare politisk gangsyn og en smule kjennskap til historikerlauget. Generasjonsmessige og geografiske forskjeller finnes nok. Kanskje er venstredominansen sterkere ved Universitetet i Oslo enn ved andre læresteder. Jeg har ikke grunnlag for å betvile Tjelmelands opplysning om at hans lunsjbord ved Universitetet i Tromsø ikke har noen overvekt til venstre, selv om jeg innrømmer at det overrasker meg. Jeg kunne fremholde at mitt lunsjbord er større enn Tjelmelands. Jeg vil våge påstanden at for hver eneste nålevende erklærte borgerlige universitets- eller høyskolehistoriker Tjelmeland navngir, skal jeg navngi minst tre som støtter DNA og partiene lenger til venstre. Jeg kan gå lenger, og tilby meg å matche hver eneste erklærte høyrehistoriker med to SV-historikere.

Lindgjerdets kartlegging av de politiske sympatiene til forfatterne av lærebøker i moderne verdenshistorie etter andre verdenskrig er interessant, selv om den for 1990-tallet ikke omfatter mer enn fire læreverk skrevet av til sammen seks personer (der jeg selv var én). Fire oppga at de stemte eller var medlem av SV; tre var partimedlemmer, til dels svært aktive. Alle som oppga partipreferanse, støttet SV. Tre av fire lærebøker hadde minst én SV-er som forfatter. SVs forløper SF ble i sin tid dannet på grunn av motstand mot den utenrikspolitiske hovedlinjen under den kalde krigen – samarbeid med de demokratiske, kapitalistiske vestmaktene gjennom NATO – som alle andre partier unntatt kommunistene var enige om. Selv om antall forfattere er lavt, synes jeg det er tankevekkende at halvparten eller mer av de som i årene 1983–1998 skrev lærebøkene for videregående skole om den kalde krigen, tilhørte den ytterfløyen – desilen ytterst til venstre av det politiske spekteret – som stod i opposisjon til den utenrikspolitiske konsensus i Norge. Når elevene som i 1980- og 1990-årene hadde lest verdenshistorielærebøkene til SV-forfatterne, begynte som studenter ved Universitetet i Oslo, ble de for øvrig møtt med et pensum der læreboka i norgeshistorie på 1900-tallet var skrevet av Berge Furre: stifter av SF i 1961, stortingsrepresentant for SV 1973–77 og leder av partiet fra 1976 til 1983. Antallet SV-historikere blir ikke vesentlig større med Furre. Men betydningen øker.

Så til et annet eksempel på venstresidens dominans i nyere norsk historieskriving: historien til Arbeiderpartiet. DNA hadde som kjent en turbulent periode på begynnelsen av 1920-tallet, med moskvateser og partisplittelse, før partiet i 1927 kastet av sin revolusjonære ham, forente seg med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti og ble et reformistisk, parlamentarisk parti, statsbærende fra 1935 av. Hvilket politisk ståsted har de historikerne som har forsket på denne delen av Arbeiderpartiets fortid? David Redvaldsen presenterte i februar 2011 pensum til et tenkt særemne ved Universitetet i Oslo med tittelen «Det norske arbeiderparti 1918–1940. Radikalisme, splittelse og styringsmakt».9 Av de sytten norske historikerne på pensumet, finnes tolv erklært på venstresiden: som medlemmer og/eller tillitsvalgte for DNA, SV eller NKP, eller aktive i Pax forlags radikale periode. De fem resterende er ikke akkurat kjent som borgelige historikere: Øyvind Bjørnson, Finn Olstad, Tore Pryser, Ivar Roset og Hallvard Tjelmeland. Hvis Redvaldsens pensum er noenlunde representativt – hvilket det er all grunn til å tro, selv om profilerte arbeiderpartihistorikere som marxisten Harald Berntsen eller SV-erne Jorunn Bjørgum og Hans Olav Lahlum ikke er med – betyr det at denne turbulente og sentrale fasen i Arbeiderpartiets historie nesten utelukkende er studert – og presentert – av historikere på venstresiden. At sosialistiske historikere studerer sosialistiske partier, skal selvsagt ikke legges dem til last.10 At det er store meningsforskjeller mellom historikere på venstresiden – ikke minst mellom de ytterst til venstre – er det ingen tvil om. Men i den grad verdier influerer ikke bare på valg av studieobjekt, hvilket er åpenbart i dette tilfellet, men også på fremstillingen av det – hvilket må sies å være et antipositivistisk hovedpoeng – må vi tro at vårt bilde av Arbeiderpartiet på 1920-tallet ville vært annerledes om historikere med et borgerlig verdensbilde også hadde vært med på å tegne det. Og med mindre vi går ut fra at venstresiden har monopol på sannheten, må vi vel mene at bildet dermed ville blitt bedre.

Det er med en viss motvilje jeg har gitt meg inn på disse opptellingene. Jeg hadde ikke trodd det ville vært nødvendig. I en forstand er da heller ikke tallene så viktige; det vesentlige er at diskursen blant norske historikere er gjennomsyret av marxistisk og anti-borgerlig tenkesett og tankegods i en slik grad at jeg vil fremholde – for det er i sin natur vanskelig å belegge, og umulig i dette formatet – at genuint næringsliberale eller borgerlige historikere vil ha problemer med å bli lyttet til.11 Francis Sejersted er nok høyremann, men han er ingen representant for de som venstresiden foraktelig kaller blåruss. I den norske venstrehistorikerdiskursen blir arbeidere som ville jobbe selv om fagforeningen ville legge ned arbeidet, idiomatisk-implisitt fordømt som streikebrytere, uansett om de selv var med i fagforeningen eller ikke. En av de viktigste vekstfremmende aktivitetene i et moderne samfunn, flytting av kapital dit den kaster mest av seg, blir heller fordømt enn berømmet. Det som i en høyrediskurs kunne omtales som vandalisme eller hærverk – for eksempel knusing av ruter i fremmede lands ambassader – karakteriseres som demonstrasjoner og politisk aktivisme. Militær motstand mot kommunistisk diktatur i land der man ikke har økonomiske interesser, betegnes som imperialisme. Jeg sier ikke at den ene diskursen er riktigere enn den andre. Jeg sier at den ene tilhører venstresiden og den andre tilhører høyresiden, og blant norske historikere er det venstresidediskursen som rår.

Mer interessant enn å fastslå antall historikere på venstresiden, er det å forklare hvorfor disse har fått et slags diskursivt hegemoni i Norge, i motsetning til land som Tyskland og Sverige der historikerlauget synes å være mindre ensrettet. Noe henger trolig sammen med historiefagets rolle i norsk nasjonalisme/nasjonsbygging, som helt fra 1800-tallet i stor grad var et venstresideprosjekt. En mer utfyllende forklaring får vente på historiografene.

Sovjetunionen, hermeneutikk og objektivitet

Et trekk ved venstresidediskursen er motviljen mot å betegne sovjetregimet – også under Stalin – som «totalitært». Bent Jensen har brukt denne betegnelsen. Jeg har ikke gjort det, selv om Tjelmeland skriver som om jeg hadde gjort det. Jeg har skrevet at «[h]istoriske arbeider om særlig stalintiden […] fremstår med visse unntak nokså samstemte i sine beskrivelser av regimets redsler og Stalins uhyrligheter, selv om det er delte meninger om hvorvidt regimet kan betegnes som totalitært» (s. 541). Tjelmelands påpeking (fotnote 9, s. 87) om at det «framleis er et diskusjonstema» om stalinregimet fortjener betegnelsen totalitært, virker på denne bakgrunn malplassert. Narve Fulsås karakteriserer min gjengivelse av Bent Jensens syn på det sovjetiske lederskapet – «[e]n samling formørkede og klaustrofobiske mænd, hvis afsindige livssyn og verdensopfattelse var hele motoren i Den Kolde Krig» – som «totalitarismeteorien in absurdum» og som «ikkje lenger ei vitskapleg interessant oppfatning» (s. 94). Jensens synspunkt slik det her er gjengitt, er ikke totalitarismeteori. Fulsås må gjerne mene at beskrivelsen er absurd og vitenskapelig uinteressant. Etter mitt skjønn uttrykker Jensen en gjengs oppfatning blant sovjethistorikere i dag – med ett viktig unntak, nemlig påstanden om at verdensbildet til lederne i Kreml var hele motoren i den kalde krigen. At den kalde krigen hadde to parter, er noe nær en truisme – men det er også et faktum at i det øyeblikk innehaverne av det sovjetiske verdensbildet mistet makten i Moskva, var den kalde krigen over. Det betyr ikke at jeg mener vestlig historieskriving skal henfalle til triumfalisme. Jeg tror heller ikke at negative karakteristikker av studieobjektene (eller av meningsmotstandere) bidrar til økt forståelse av dem – en forståelse jeg mener er et (av flere) mål ved vår virksomhet. Men jeg tror ikke dagens historikere – og dagens historieskriving – tar skade av å erkjenne at vår situering i den demokratiske delen av en postkommunistisk verden gjør de aller fleste av oss grunnleggende negative til sovjetlederne. At Jensen velger å erklære sin avstandtagen til sovjetkommunismen i store bokstaver, anser jeg som unødig støyende, men det forhindrer ikke at han kan frembringe interessant historieforskning om lederne i Kreml. At Fulsås stikker fingrene i ørene når han hører slike karakteristikker som Jensen her kommer med, illustrerer det problematiske ved å insistere på å bekjenne sine verdier: Dialog kan bli umulig. Hvem som har ansvaret for at dialogen umuliggjøres: den som roper eller den som holder for ørene, er et annet spørsmål. Samtalen forstummer uansett. Da kan selv ikke (inngående kjennskap til) Gadamer hjelpe.

Fulsås siterer min setning om at moderne hermeneutikk «betoner hvordan man aldri kan løsrive seg fra egen forståelseshorisont – hvilket inkluderer ens egne normer – i forsøket på å forstå andre» (s. 542), og kritiserer meg for å mene at vi dermed er låst i våre egne fordommer. «[A]t vi har fordomar, er ikkje det same som at vi skal eller treng å bli ståande fast i dei,» skriver Fulsås (s. 94). Enig – det er derfor jeg i setningen etter den han siterer, skriver følgende: «Det at man må ta utgangspunkt i egne for-dommer kan selvsagt bli en bekvem unnskyldning for å la være å utvide horisonten i møtet med historiske aktører med en annen horisont.» Av grunner jeg ikke forstår, skriver Fulsås som om han ikke hadde lest den setningen. Dessuten tar han ikke opp det utfordrende spørsmålet i denne delen av Gadamers hermeneutikk, nemlig i hvilken grad vi ikke bare må utvide, men gi slipp på sentrale deler av vår opprinnelige horisont (for-dommer) i møtet med andre aktører eller tekster. Hvor langt inn i Hitlers univers skal vi gå i lesningen av Mein Kampf? Jeg vil tro Fulsås og jeg er enige om at vi skal gå så langt inn som vi er i stand til (hvilket nok likevel ikke er helt til enden). Så forstår vi mer av Hitler. Men vi oppgir vel ikke dermed vår motstand mot folkemord og vår fordømmelse av nazistenes jødeforfølgelse?

Fulsås er en autoritet på Gadamer og hermeneutikken. Derimot kan det virke som han ikke har grepet Skjervheims og eksistensialistenes understreking av betydningen av å velge. «Meiner Førland at vi skal ta høgreretorikken om å velje mellom rett og gale alvorlig? Kva skulle vi i så fall velje? Rett eller gale? Eg for min del ville nok gått for det rette,» skriver Fulsås ironisk (s. 93). Men oppfordringen går ikke på å velge mellom rett og galt, men å velge – i stedet for å unnslå seg valget med henvisning til (eller under dekke av) sin posisjon som forsker. Og oppfordringen – eller kravet – om å velge kommer riktignok fra høyresiden i Danmark i dag, men for førti og femti år siden kom det fra positivismekritikerne, som i Norge etter hvert ble lokalisert på venstresiden: en venstreside som i dagens idépolitiske klima i Danmark krymper seg fordi positivismekritikken skylte objektivitetsidealet ut med nøytralitetsforestillingen. Tjelmeland, med henvisning til min omtale av Bent Jensen, finner at det er «høgst usikkert om han kan karakteriserast som positivismekritikar og antiobjektivist» (fotnote 10, s. 88). Videre skriver han at «Førland sine utgangstesar, slik eg har freista å reformulera dei innleiingsvis, saknar grunnlag: Det er ikkje slik at dei danske kaldkrigshistorikarane i møte med den høgrerevisjonistiske offensiven har valt objektivismen som forsvarsstrategi, etter at dei tidlegare stod på positivismekritikkens grunn» (s. 91, min utheving). Hvis vi ser bort fra at Tjelmeland har misforstått mitt prosjekt og følgelig presenterer det helt misvisende, er jeg enig i alt han skriver her. Så skrev jeg da også følgende (s. 522): «Selv om Jensen så vidt vites aldri tok del i positivismestriden, gir hans engasjerte – mange vil si politiserte – historieskriving oss anledning til å studere hva som skjer når positivismekritikkens filosofiske krav om engasjement vendes mot de politiske standpunktene til positivismekritikerne på venstresiden.» Mitt danske case er et eksempel på den knipen venstresiden kan havne i som følge av at positivismekritikken fordrev forestillingen om at objektiv, i betydningen nøytral, historieskriving er mulig. Det er ikke en historiografi over hvordan danske historikere – Jensen og de andre – forholdt seg i positivismestriden. Mitt anliggende er historiefilosofisk, ikke historiografisk.

Tjelmeland mener jeg overdriver når jeg skriver at det midt på 1970-tallet – han utelater tidfestingen – ble ansett suspekt å ikke tone flagg politisk. «Eg har ikkje lagt merke til at det har vore ein påfallande trong blant norske historikarar for å posera med sine politiske oppfatningar i faglege arbeid, anna enn som saksopplysning i nokre tilfelle når bakgrunnen for val av tema skal presenterast,» skriver han (s. 83). Hvis min formulering ble oppfattet slik at jeg mener det var et krav at historikerne skulle fortelle leserne hvilket parti de stemte på, var den lite velvalgt. Men jeg vil holde fast ved at positivismekritikken medførte et krav, som stadig gjelder, om at verdistandpunkter skal stilles åpent til syne. «[H]istorikere burde oftere enn de gjør, erkjenne for seg sjøl og fortelle andre hvilke verdier og hvilken forståelse som ligger under et arbeid,» skriver Knut Kjeldstadli i den historiemetodelæreboka som i dag er standard ved norske universiteter og høyskoler.12 I samme nummer av Historisk tidsskrift som min artikkel stod, kan vi lese følgende, i Fulsås’ og Tjelmelands Tromsø-kollega Randi Rønning Balsviks anmeldelse av Fredrik Heffermehls bok om Nobels fredspris (s. 624): «Heffermehl [er] ingen upartisk historieforsker, og det legger han da heller ikke skjul på. Ståstedet og engasjementet er gjort rede for, og slik er et viktig krav innenfor historieforskningen innfridd.» Hvis den siste setningen leses isolert (slik et par tromsøhistorikere synes å ha lest setningene i min artikkel, sukk), kan den tolkes dit hen at Balsvik mener historikere plikter å gjøre rede for ståsted og engasjement. I så fall er det grunn til å spørre om Balsvik og Tjelmeland noen gang har snakket sammen over lunsjbordet. Men hvis vi inkluderer den første setningen i tolkningen, mener Balsvik kan hende at kravet bare gjelder i tilfeller der historikerne er engasjerte og ikke upartiske. En slik tolkning er mer interessant enn den kan fremstå ved første blikk. Anser Balsvik at historikere kan være upartiske? (Hvis ikke, er vi tilbake til den første tolkningen.) La oss anta at hun mener det – tross faren for at Fulsås dermed stempler henne som «vitskapsteoretisk analfabet», og selv om et slikt syn står i motsetning til den moderate positivismekritikken som Tjelmeland (s. 84) mener «tilhøyrer det vitskapsteoretiske mainstream». Jeg har likevel vondt for å tro at Balsvik – og bestemt ikke Fulsås eller Tjelmeland – skulle mene for eksempel at medlemmer og tillitsvalgte i DNA, SV eller NKP er upartiske når det gjelder Arbeiderpartiets gang fra revolusjonær kommunisme til revisjonistisk sosialdemokrati i 1920-årene, eller at SV-ere ikke skulle ha engasjement i spørsmål om avkolonisering og den kalde krigen. Så må Balsvik mene at faget krever at både den ene og den andre erklærer seg. De har mye å snakke om rundt lunsjbordet i Tromsø. Kanskje Tjelmeland dessuten burde snakke litt med seg selv. Han har nemlig karakterisert forestillingen om at historikernes oppgave er «å forklara eventuelt forstå – ikkje sjølve engasjera oss, ta stilling», som «eit sjølvbedrag».13

Fulsås hevder innledningsvis (s. 93) at objektivitetsidealet ikke ble fordrevet, men ble «mindre objektivistisk», og holder i sitt siste avsnitt (s. 95) fram «objektiv» historieskriving som et ideal. At jeg har problemer med å forstå hva han mener med objektivitet, kan selvsagt skyldes min uformuenhet. Det kan også skyldes at han formulerer seg i overkant knapt eller innforstått. Eller det kan skyldes at objektivitet er både så viktig og så vanskelig at historiefaget ikke bør slå seg til ro i troen på at vi har det nå. Kanskje historikerne i Tromsø kunne gjøre objektivitet til tema for sitt neste rødvinsseminar – eller i det minste en samtale rundt lunsjbordet. Jeg deltar gjerne.