Ola Nordal

Verktøy og vitenskap: datahistorien ved NTNU

Trondheim: Tapir Akademisk forlag 2010. 319 s.

Da Den Norske Ingeniørforening (NIF) i 1961 avholdt representantskapsmøte, ble det arrangert en rundebordskonferanse med tittelen «Nye fag og hjelpemidler for ingeniørene». Rundebordskonferansen var et strategisk tiltak for å spre informasjon om og motivere til bruk av «regnemaskiner». Men det skulle vise seg at de fremste representantene for norsk industri og teknologi var lunkne til innleggene om mulighetene som den anvendte matematikk og regnemaskiner åpnet for. Hovedinnleder på konferansen, dosent ved Norges Tekniske Høgskole (NTH) Jens Glad Balchen, ble møtt med kritiske spørsmål om økonomi, nøyaktighet og en maskins mangel på teknisk «fingerspitzen-gefühl».

Jens Glad Balchen er en av heltene i boken Verktøy og vitenskap: data-historien ved NTNU. Han så tidlig hvilke muligheter datateknikken kunne by på, og evnet tross mye skepsis å bygge opp et datateknisk forskningsmiljø på NTH. På samme måte som NIFs ingeniører synes å ha vært uvitende i møte med denne datapionerens budskap, har mitt møte med Verktøy og vitenskap åpenbart min egen uvitenhet om en viktig side ved vår vitenskapelige, teknologiske og industrielle historie. Denne uvitenheten tror jeg ikke at jeg er helt alene om. Litteraturreferansene viser at den norske datahistorien er lite utforsket. Ola Nordal har derfor levert et stykke pioner-arbeid, og løftet frem en utvikling som i liten grad er tematisert og analysert i den norske historieforskningen.

Hvilken type historie er det så som fortelles? Er det institusjonshistorie eller vitenskapshistorie? Forfatteren uttaler selv en ambisjon om å integrere datateknikkens utvikling ved det som i dag heter NTNU i «en større historie om norsk IT-utvikling». Det institusjonelle utgangspunktet i NTNU tjener formålet «som såkalte strategiske punkt», forstått som «steder der utvikling skapes og samfunnet formes, og sentrale historiske utviklingstrekk tydelig trer frem». Det er et ambisiøst prosjekt å si noe generelt om datateknikkens institusjonelle, vitenskapelige og teknologiske historie innenfor rammen av 300 sider, særlig tatt i betraktning av at feltet er lite bearbeidet tidligere.

Ola Nordal lykkes langt på vei å komme i mål med sin ambisjon om å plassere datahistoriens utvikling ved NTNU inn i en mer allmenn institusjonell, vitenskapelig og teknologisk kontekst. Særlig fortjenestefullt er det at han evner å plassere datateknikkens utvikling ut over det nasjonale perspektivet, gjennom glimt fra utviklingen i de land som sto i førersetet for datateknikkens utvikling (les: USA) og våre skandinaviske naboland. På dette området fungerer metoden med å bruke NTNU som strategisk punkt godt; aktørene som driver den datatekniske utviklingen på institusjonene som i dag utgjør NTNU opererer i et internasjonalt miljø, hvor både personer, kunnskap og materiell beveger seg.

Beskrivelsene av aktørene, miljøene og maskinene som preget den datatekniske utviklingen ved NTNU støtter opp og belyser dermed de mer allmenne utviklingstrekk som Nordal skisserer, og bryter slik sett med den etter hvert så utskjelte metodologiske nasjonalisme, som lenge har preget norsk historieforskning. Det fortellertekniske og metodiske valget om å følge personer og aktører gjør at fremstillingen på eksemplarisk vis istedenfor plasserer seg innenfor et transnasjonalt metodisk paradigme, hvor historiens sammenfiltring på kryss av institusjonelle og nasjonale grenser vektlegges.1

Jeg savner imidlertid en sterkere vektlegging av den nasjonale sosiale, politiske og kulturelle kontekst for datahistorien til NTNU. Der hvor vi følger aktører og maskiner, og deres forbindelser fra Trondheim til den store verden, blir jeg stadig sittende igjen med spørsmål om de mer nære relasjonene her i Norge. Det blir som om Nordal hopper over et nivå. For på samme måte som metoden innbyr til å se datahistorien på NTNU i et transnasjonalt perspektiv, kunne det nasjonale perspektivet inngått. Utviklingen av datateknikk som verktøy og vitenskap på NTNU var tross alt også avhengig av støtte og aksept hos myndigheter og arbeids-livets organisasjoner så vel som hos den norske befolkning. Men disse rammevilkårene får vi i liten grad kjennskap til. Istedenfor blir det datavitenskapelige miljø i Trondheim med forgreninger til miljøene i Oslo og Bergen stående som isolerte norske øyer, som tar del i en inter-nasjonal utvikling.

I tilknytning til vitenskapshistorie som tradisjon har det vært diskusjon om hvem som er best egnet til å skrive historien: de som kan vitenskapen eller de som kan historie? Vitenskapshistorie skrevet av fors-kere fra disiplinen som beskrives blir ofte kritisert for å mangle evnen til å plassere en vitenskaps utvikling i en videre sosial, politisk og kulturell kontekst. Faghistorikere blir på den andre siden møtt med kritikk fra disiplinene som blir beskrevet med henvisning til deres manglende forståelse av den vitenskapen de beskriver.

Ola Nordal har i Trondheim inngått i et sterkt vitenskapshistorisk miljø, hvor både den datatekniske og faghistoriske kunnskapen står sterkt. Selv uttrykker han en kledelig ydmykhet overfor det vitenskapelige felt han beskriver i forordet, men undertegnede mistenker at forfatteren slett ikke mangler «en del sentrale datatekniske kunnskaper». For en som overhodet ikke er i besittelse av datateknisk kompetanse, fungerer Verktøy og vitenskap som en god døråpner til dette feltet. Men kanskje har Nordal i for stor grad ønsket å ta datateknikk som vitenskap på alvor, fremfor å plassere den datatekniske utvikling i en mer allmenn historisk kontekst?

Så er spørsmålet hva slags «strategisk punkt» NTNU kan sies å være. Her ligger det nemlig en utfordring for forfatteren. NTNU er en hybrid-institusjon skapt midt på 1990-tallet, hvor NTH og Den allmennvitenskapelige høyskolen (AVH) ble slått sammen til Det teknisk-naturvitenskapelige universitet. I tillegg hører SINTEF med, bare for å gjøre bildet ytterligere komplisert. Relasjonene mellom disse tre institusjonene har vært preget av både flytende grenser og konflikter. Her har forfatteren gjort et smart grep med å ligge tettere på aktører og maskiner enn på institusjonene i seg selv. Slik trer både kompleksiteten i institusjonene og dynamikken i datateknikkens utvikling i Trondheim i forgrunnen, og bærer historien.

Tyngdepunktet i fortellingen ligger på NTH og ingeniørenes forhold til datateknikken. På en måte følger det naturlig, ettersom Nordal har valgt å legge størst vekt på 1950-, 60- og 70-tallet, som kan oppfattes som de formative årene for datateknikkens utvikling. En konsekvens av denne prioriteringen er at datateknikkens utvikling på AVH er lagt til et eget kapittel og kommer sent inn i fremstillingen, og føles derfor litt påklistret i forhold til den grundige gjennomgangen av datahistorien til NTH. For som forfatteren ellers antyder, var datateknikken aldri verken verktøy eller vitenskap kun for ingeniøren, noe som vi alle erfarer ettertrykkelig i dag. Derfor kunne en kanskje ha ønsket at forutsetningene for, og tilløpene til, utviklingen av datateknikk som verktøy og vitenskap for administrative, humanistiske og samfunnsvitenskapelige oppgaver i større grad ble integrert også i bokens tidligere kapitler.

I Verktøy og vitenskap får vi kjennskap til både et rikt antall av ansatte som har bidratt til utviklingen av datateknikken på NTNU, så vel som studentenes møte med datateknikken. Langt på vei synes jeg Nordal klarer å balansere analyser av de strategiske veivalg og institusjonspolitikk mot konsekvensen av disse veivalgene for ansatte og studenter. Fremstillingen krydres av både illustrerende og morsomme anekdoter fra dagliglivet på institusjonen. Men ved enkelte anledninger forlater Nordal rollen som analyserende og perspektiverende forteller, og går over til en tilstand som nesegrus beundrer av de personene han beskriver. Særlig gjelder det i kapittel 4, hvor etableringen av regnesenteret på NTH og dets første leder, Norman Sanders, står i sentrum. Nordal dokumenterer overbevisende at Sanders var en karismatisk leder og dyktig strateg, men de fortellertekniske grepene i dette kapitlet overkommuniserer og til dels ødelegger dette poenget.

Institusjonshistorie var lenge preget av at personer med tilknytning til den aktuelle institusjon, det være seg bedrift, etat eller organisasjon, skrev jubileumsskrifter. Tross gode hensikter bærer slike historiefremstillinger preg av et innsideblikk, og kanskje også en form for merkevarebygging. De siste tiår har dette feltet imidlertid blitt overtatt av faghistorikere, men heller ikke disse fremstillingene har vært uproblematiske. Ofte reises det kritikk mot faghistorikeres jubileumsbøker, og da handler det om at disse i for stor grad prioriterer ledelsens perspektiv på utviklingen og fortellinger om «de sterke menn» og deres strategiske valg fremfor analyse av grunnplanet i organisasjonen. Også her stilles det spørsmål om lojalitet hos forfatteren, særlig ettersom slike fremstillinger som regel er oppdragsforskning.

I og med at Ola Nordal selv er ansatt i den institusjonen han skriver om, reiser det ekle spørsmål seg uunngåelig om forfatterens rolle som historiker: Bærer fremstillingen preg av lojalitet til den institusjonen han selv er ansatt hos? Denne problemstillingen blir i dag på nytt relevant, ettersom både universitetene i Trondheim og Oslo får sin historie publisert skrevet av faghistorikere med tilknytning til den institusjonen de beskriver. Mitt inntrykk er at Nordal langt på vei legitimerer at han som ansatt på NTNU kan skrive om denne institusjonens historie. Men på noen felt savner jeg mer utsideblikk. For det første med tanke på å plassere NTNUs datahistorie i en bredere nasjonal historisk kontekst. For det andre i forhold til et mer kritisk og distansert blikk på institusjonens helter.

Verktøy og vitenskap posisjonerer seg som en del av en større publikasjonsrekke knyttet til NTNUs jubileumsfeiring forrige år. Den første indikasjonen er tittelen, som hos de andre publikasjonene spiller på en dobbelthet. Ola Nordal sitt analytiske grep med å belyse datateknikk som verktøy og vitenskap fungerer godt – både som perspektiv og fortellingsteknikk. Det er et imponerende arbeid for å dokumentere og bevare et forsømt kapittel i norsk teknologi- og vitenskapshistorie han med denne boken har fullført, særlig med tanke på den brokete tilblivelseshistorien som presenteres i forordet. I tillegg til å lese boken kan jeg også anbefale å legge et besøk til datamuseet forfatteren har bygd opp i Trondheim. Jeg slutter meg til Nordals appell i innledningskapitlet om at Verktøy og vitenskap bør bli «en inspirasjon til fremtidige historieprosjekter» – gjerne fra forfatteren selv.