Ragnar Björk og Alf W. Johansson (red.)

Svenska historiker. Från medeltid till våra dagar

Stockholm: Norsteds 2009. 682 s.

Svenskene har, sier redaktørene innledningsvis, ingen egen større samlet framstilling av svensk historieforsknings historie, av den svenske historiografien, som svarer til Ottar Dahls Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre (Oslo 1990, første utgave 1959), og heller ikke som svarer til den fyldige artikkelsamlingen fra 1995, W. H. Hubbard, J. E. Myhre, T. Nordby og Sølvi Sogner (red.), Making a Historical Culture. Historiography in Norway (Oslo). Det nærmeste er vel Sven Liljas fine, men lille bok Historia i tiden (1989), der internasjonal og svensk historiografi sammenholdes i en kort tekst. Det må føyes til at det visst finnes mange fine studier over svensk historievitenskap, fra Rolf Torstendahl til Simon Larsson, som imidlertid nøyer seg med å dekke begrensede emner.

Nå har svensk historie til gjengjeld fått noe Norge ikke har, en stor samling biografier av svenske historikere, 56 personer i alt. Den strekker seg kronologisk, som tittelen sier, fra middelalderen til våre dager. Nå er «våra dagar» også relativt. Et utvalgs-kriterium er at historikerne må være døde. Den yngste historikeren som er biografert, Ingrid Hammarström, var født i 1924, og den nest yngste, Sten Carlsson, i 1917. Selv om enkelte var aktive i høy alder, helt til slutten av 1900-tallet, betyr dette at som bidrag til samlet svensk historiografi, er denne samlingen først og fremst verdifull fram til 1960–70-årene.

Nå er ikke siktemålet med boka først og fremst å skrive en syntetiserende svensk historiografi, men som det presiseres i forordet: «Sammantaget ger dessa uppsatser värdefulla inblickar i och perspektiv på den svenska historievetenskapens former och utveckling från senmedeltiden fram till våra dagar» (s. 9). Dette uttrykker en viss sammenfattende ambisjon. En leser kan i og for seg gjøre seg sine egne tanker om hva de 43 forfattere, selv historikere, presenterer i sine biografiske essays på om lag 10–20 sider hver. For denne leser var boka for det meste en vandring mellom Uppsala (aller mest) og Lund, mellom middelalderhistorie og stormaktstidshistorie, mellom prestesønner og lærersønner (det er bare fire døtre i utvalget på 56), mellom strengt akademisk og populær historieskrivning, og mellom politisk historie (som framstår som det helt sentrale historiske anliggende) og historiske under- og nabodisipliner, som økonomisk og sosial historie, kirkehistorie og idé- og lærdomshistorie. Det er ikke tvil om at prestesønner med professorat i Uppsala som skrev akademisk om politikk under storhetstiden eller middel-alderen er den mest iøynefallende kategorien.

Heldigvis har redaktørene forsynt antologien med to innledende essays til veiledning for leserne. Ragnar Bjørk har skrevet «Historiker om historiker – en introducerande betraktelse», som dels er en nødvendig refleksjon over den biografiske sjangeren, og Rolf Torstendahl har forfattet artikkelen «I svensk tappning – svenska historiker under utländsk påverkan». Den siste er en nødvendig påminnelse i et univers som ellers er temmelig svensk. Björk (f. 1948) har i mange år vært en sentral figur i svensk historiografisk forskning, og knapt noen vil protestere om Torstendahl (f. 1936) kalles svensk historiografis grand old man.

Björks innledning gjør et stort sveip over historiografien som sjanger, som han knytter an til flere trekk ved historiefagets utvikling i Sverige. Historikernes emansipasjon fra maktens armer i tidlig ny tid til en selvstendig profesjon på 1800-tallet, utgjorde en viktig fase. Historikernes frihet og metodiske apparat til å være kritiske gjorde en historiografi mer mulig enn før, selv om historiografien som kritisk kunnskapsinteresse først oppstod på slutten av 1800-tallet. Teoriens virkelige inntog i svensk historieforskning skjedde imidlertid først i 1960-årene, ikke minst under påvirkning fra samfunnsvitenskapene. Björk identifiserer deretter tre dimensjoner i svensk historiografi: den analytisk-historiografiske, den profesjonaliseringshistoriske og forskningen omkring historiebruk.

Det er mulig å problematisere det fenomen at historikerne skriver sin egen vitenskapshistorie, som Björk er inne på, men det er jo en form for selvrefleksjon som alle vitenskaper burde drive med. Man evaluerer jo ikke bokstavelig talt seg selv. Og hvem er «seg selv» i dette tilfellet, et spørsmål som leder over til disiplintradisjoner og disiplingrenser, men som jeg ikke tenker forfølge her. Björk reflekterer derimot interessant omkring spørsmålet om det finnes historiske klassikere. I motsetning til i filosofien og sosiologien, finnes det knapt slike i historiefaget. Det skyldes ifølge Björk at historikerne ikke har stilt evige spørsmål, slik som filosofene, eller grunnleggende spørsmål om vårt moderne samfunn, slik de klassiske sosiologer (Weber, Marx, Tönnies m.fl.) gjorde. De historiske problemer er derimot tidsbundet. Jeg synes kanskje at Björk er unødvendig beskjeden her, mange historikere har skapt begreper av varig verdi. Men han rehabiliterer på et vis historikerne med å si at deres totalvurderinger av hele epokers verdi og mening danner en motsvarighet til filosofers og sosiologers overhistoriske problemstillinger (s. 23).

Rolf Torstendahl viser svensk historieforsknings intime omgang med utenlandske forbilder og samarbeidspartnere, også når det gjelder den nasjonalistiske historieskrivning. Enkelte satt ved Rankes føtter, og den tyske historismen øvde stor innflytelse. Den strenge empiristiske skole som forbindes med brødrene Lauritz og Kurt Weibull tidlig på 1900-tallet, hadde imidlertid en sterk fransk inspirasjon. Sosialhistoriens og beslektede disipliners komme fra 1960-årene hadde et variert opphav, den franske Annales-skolen, de tyske Bielefeld-historikere, engelske marxis-ter og demografer, amerikanske samfunnsvitere. Den historiografiske søken etter forskernes inspirasjonskilder er verdt arbeidet, «ingen är nämligen helt nydannande», skriver Torstendahl, noe som ikke er å ta fra noen ære. Selv ikke de mest originale starter med en tabula rasa.

Boka hoveddel, de 56 biografier, er allment velskrevne og interessant essays. Forfatternes oppgave har vært å vurdere historikernes liv, verk og virkningshistorie, helst i sammenheng. De fleste biografer i samlingen lever opp til målsettingen, men alle bokredaktører vet jo hvor vanskelig det er å få alle forfattere til å trekke i samme retning. Kanskje kunne likevel redaktørene forsøkt å trekke ut flere allmenne trekk ved svensk historieforskning, når først så mange er biografert. I alle fall vil samlingen være et nyttig bidrag til den samlede framstilling av svensk historievitenskap som må komme.