Øyvind Østerud

Hva er krig

Oslo: Universitetsforlaget 2009, 155 sider

Øyvind Østerud har skrevet en god innføringsbok. Riktignok besvarer han ikke spørsmålet i bokas tittel, men det var kanskje heller aldri meningen? På Luftkrigsskolen har jeg de siste årene undervist i et lite emne der spørsmålet «Hva er krig?» er sentralt. Pensumet er broket og består av en rekke artikler og utdrag fra bøker. Forventningen var derfor stor da Østeruds bok ble lansert. Endelig en pensumbok? Og attpåtil på norsk, av en profilert norsk statsviter. Det er jo ikke akkurat hverdagskost at norske akademikere tenker høyt om krig. Studier av krig har ikke vært helt stuerent i norske intellektuelle kretser, kanskje med unntak av krigen med stor K da, men det er en annen sak.

Som pensumbok fungerer den imidlertid ikke. Årsaken er at Østerud i svært liten grad adresserer spørsmålet i tittelen. Riktignok er det vanskelig å svare på hva krig er, men kan man skrive en slik bok uten å forsøke? Bokas innledning på knappe 14 sider bærer bud om at forfatteren kunne evnet denne eksersisen. Her tar han opp mange tråder som dessverre ikke forfølges. Således får en mistanke om at mye av arbeidet var gjort før ideen kom om å gi det ut samlet som bok med denne tittelen. Som pensum i mitt fag var den derfor lite hensiktsmessig. Men man bør vel heller anmelde den boka man har lest enn den man håpet å lese?

Boka er interessant og tankevekkende. Østerud oppfyller det jeg betrakter som sitt egentlige mål med boka, å gi et godt og relevant innblikk i debattene om krig slik de har utspilt seg etter den kalde krigen (s. 13). Debattene er viet et kapittel hver: 1) Hvorfor krig?; 2) De nye krigene; 3) Krigføring til salgs; 4) Den demokratiske freden; 5) Når den svake vinner krigen.

Boka er først og fremst god fordi den pirrer til ettertanke, refleksjon og videre studier. Østerud skisserer debattene, men tar også stilling. Dette øker min leseglede; det utfordrer i hvert fall denne leseren, men medfører også større muligheter for kritikk. Jeg er uenig med Østerud i mange av hans konklusjoner.

I bokas andre kapittel synes jeg eksempelvis at det er en klar svakhet at han synes å se de trender han skisserer som så altfor tydelige. Han blir vel ivrig når han skriver om De nye krigene, og lykkes ikke med å framføre motargumentene mot det vi må betrakte som en tese om en endring av krigen. Han går dermed i den samme fellen som Mary Kaldor gjorde da hun lanserte begrepet om «New Wars» på 90-tallet. Østerud synes ikke opplest på den betydelige kritikken som har vært reist mot begrepet. I tillegg er deler av empirien Østerud bruker som eksempel for å bygge opp under tesen mildest sagt tvilsom. Når han skriver: «Der staten forvitrer, blir den erstattet av andre autoritetsformer» (s. 56) og bruker de pashtunske områdene i Pakistan og Afghanistan som eksempel, er det vanskelig å ta ham alvorlig. Der det aldri har vært noen sentralmakt, er det vanskelig å se at den kan forvitre.

I samme kapittel gjengir han også en for lengst tilbakevist truisme om at det på begynnelsen av det 20. århundre var omkring 10 % av de falne som var sivile, mot omkring 80 % et hundreår senere. Østerud er gjennomgående kritisk til fredsforskernes kategoriserings- og kvantifiseringsprosjekter. Her går han imidlertid skikkelig i sin egen felle, han anvender tallmateriale som er ytterst tvilsomt. Det har de siste årene vært en større debatt innen fredsforskningsmiljøet nettopp om problemene med anvendelsen av tapstall i krig som argument for utviklingen av krigers voldsomfang, men denne debatten unnlater Østerud å nevne.

Han er også etter mitt syn noe for ivrig i å utelate staten som krigsaktør. Østerud er del av en internasjonal trend her, med Mary Kaldor og Martin van Creveld i spissen. Innen denne skoleretningen ser man nesten fullstendig bort ifra hvor viktig rolle statene og de overstatlige organisasjoner har spilt (og spiller) i mange av krigene etter den kalde krigen. Da USA ble angrepet av den ikke-statlige aktøren Al-Qaida 11.09.2001, ble det amerikanske hovedsvaret på utfordringen å invadere og okkupere to suverene stater. I den pågående krigen i Afghanistan er det svært mange ikke-statlige aktører, men samtidig er det 47 stater som bidrar med styrker til den NATO-ledede ISAF-operasjonen (per august 2010). Det er ikke vanskelig å se at det er langt imellom stat-mot-stat-konfrontasjonene, men det bør være langt fra den innsikten til å tro at staten ikke lenger er en, om ikke den mest sentrale, krigsaktøren.

Østerud vet naturligvis at disse nye trekkene ved krig ikke er nye, hans poeng er at det nå er «rimelig å gjøre dem til definerende kjennetegn ved krig» (s. 46). Her kan man bemerke at den største forskjellen muligens er at vi i Vesten, som altså ikke lenger synes å krige med hverandre, i økende grad synes å blande oss inn i andres kriger. Stormaktene har jo alltid gjort dette, det nye er kanskje at de små statene – inkludert Norge – nå er med. Dermed oppdager vi nye trekk ved krig. Således kan en kanskje si at de nye krigene var mest ny for Mary Kaldor.

Mest spennende skriver Østerud om dette når han diskuterer hvor grensen for krigsbegrepet bør gå, med gjengopprør i store byer og meksikanske narkotikakartells konflikt med meksikanske myndigheter som eksempel. Er dette kriminalitet eller krig? Enkelte vil hevde at et kjennetegn ved krigen er hvordan politikken gjennomsyrer selve krigen, krig er politikk med andre virkemidler, en slags politisk dialog med våpen – av mange betraktet som Clausewitz’ hovedinnsikt. Her går Østerud langt i å si at vi delvis bør kaste politikk-begrepet over bord i denne sammenheng, rett og slett fordi en del av de nye «private voldsaktørene», for å bruke Østeruds eget samlebegrep, ikke har politiske motiver. Mange av de kriminelle aktørene er profittdrevet. Men er de av den grunn apolitiske? Man opererer etter mitt syn med en nokså trang definisjon av politikk-begrepet hvis en ikke mener at langt de fleste – for ikke å si alle – av Østeruds private aktører (opprørere, krigsherrer, terrorister, kriminelle og private militær- og sikkerhetsfirmaer) faktisk har politiske agendaer. Men Østeruds fortjeneste er å vise oss hvor flytende overgangene etter hvert har blitt mellom organisert kriminalitet og opprørskrig. Dette er spennende og vanskelig terreng, men Østerud leser kartet godt og leder vei.

Det tredje kapitlet i boka, om privatiseringen av krig, eller «Krigføring til salgs» som Østerud har kalt det, er bokas klart beste. Her analyserer han årsaker til privatiseringen og potensielle effekter av den. Han legger vekt på en rekke faktorer for å forklare framveksten av de private militærfirmaene, så som reduksjonen i forsvarsbudsjettene etter den kalde krigen og de teknologiske krav til enkeltsoldater som utfordrer folkeforsvaret. Østerud legger også vekt på ideologi i denne sammenhengen, privatiseringen er et ledd i generelle trender innen forvaltningspolitikken; kan sykehjemmene privatiseres, kan vel også militærmakten det samme? Østerud viser at privatiseringen langt fra er uproblematisk, den har betydelige skyggesider som mangel på demokratisk kontroll med våpenmakten, potensielt sett overdreven voldsbruk og aktører med kun profitt som motiv.

I kapittel 4 skisserer så Østerud debatten om den demokratiske freden, teorien om at demokratier kriger mindre, i hvert fall mot hverandre. Østerud viser god oversikt over debatten og tydeliggjør teoriens forutsetninger og ikke minst dens klare mangler, eller som han skriver: «Hovedsvakheten er at tesen om den demokratiske freden ikke skiller klart mellom fullt og delvis demokrati» (s. 114). Han diskuterer også kort forholdet mellom vitenskap og politikk her, siden tesen har blitt anvendt politisk, kanskje mest framtredende av både Clinton og Bush Jr. Begge underbygde en aktiv intervensjonspolitikk med ideen om at demokratisering vil føre til fred. Østerud viser imidlertid at demokratisering vanskelig kan påtvinges utenfra, og at man i overgangsperiodene mot mer demokrati ofte får mer vold og konflikter.

I bokas femte kapittel diskuterer Østerud hvorfor det tilsynelatende er slik at den svake part vinner flere og flere kriger mot militært sett klart sterkere aktører. Han viser godt hvordan to hovedtendenser leder i samme retning; hvordan de i økende grad liberaliserte demokratiske stormaktene ikke lenger kan tolerere sitt eget militære maktmiddels tøylesløse anvendelse og hvordan den militært sett svake part sørger for å utnytte dette både militært og politisk. Den første av disse utviklinger, at selve synet på krig har endret seg blant opinionen i de vestlige liberale demokratier de siste hundre år, er muligens den største endringen ved krig i denne tidsperioden. Krigen anses ikke lenger som en politisk mulighet, men som en ulykke, noe som skal forhindres. Samtidig fortsetter stormaktene å slåss på en nokså tradisjonell måte. Østerud viser godt hvordan man, til tross for isolerte militære seiere, ikke vinner krigen, og i tillegg at «seierens virkemidler forårsaket nederlaget» (s. 139).

Men i samme kapittel kobler Østerud etter mitt syn aldeles feil. Han hevder at denne utviklingen har ført til at «militærmakt og politikk skiller lag» (s. 135). Etter mitt syn er årsaken til at (vestlige) militærstyrker ikke lenger kan fare fram som de gjorde før, nettopp et uttrykk for politikkens primat. Det er på grunn av at krig er en forlengelse av politikk med andre midler at de vestlige militære styrker må forholde seg til de liberale rettsstater de springer ut ifra. Militærmakt og samfunn kan ikke skille lag. Dette skriver da også Østerud: «Den svake part vinner fordi det militært mulige blir politisk umulig for den sterke» (s. 136). Iveren etter å avskrive Clausewitz’ innsikter kan fort føre galt av sted.

Hvis boka kan sies å ha et hovedpoeng, må det være at hver krig er unik og må forstås ut ifra sin kontekst (s. 34, 74 og 120). Generaliseringer fører ofte galt av sted. Dette er det enkelt å si seg enig i. Jo mer jeg forsøker å forstå krigen som fenomen, dess mer skeptisk blir jeg til forsøkene på å lage enkle generaliseringer eller altomfattende teorier om krig. Dette er naturligvis ingen unik innsikt. De tar derfor feil, de som hevder at Clausewitz har skrevet en teori om krig, eller at han – med Østeruds ord – skapte en «modell av den mellomstatlige» krigen. Clausewitz strevde mye med å lage teori om krig, og dermed er hans egentlige budskap langt nærmere Østerud enn det Østerud selv ser – at hver krig er unik og at krigen som fenomen derfor vanskelig lar seg generalisere og teoretisere om, med et mulig unntak på et svært høyt makro-nivå.

Og det er akkurat her savnet mitt i forhold til Østeruds valg av temaer kommer som sterkest. Jeg savner mange temaer, blant annet mer av det en kan kalle krigsfilosofi og militærteori. Hvorfor er krig så vanskelig? Hvorfor vinner ikke USA lett mot opprørere som kriger med nærmest middelaldersk taktikk? Det mest særegne med krig, det som skiller den mest fra annen menneskelig aktivitet, er at den beherskes av en paradoksal logikk. I krig er det ikke slik at det taktiske valg som framstår som klokt alltid er like smart, selv med et rent militært utgangspunkt. Årsaken til dette er at partene i krig er tenkende vesener og derfor kan analysere hverandres potensielle handlinger, og dermed forutse hverandres trekk. Dette har Edvard Luttwak skrevet aldeles strålende om i sin bok Strategy. The Logic of War and Peace (1987, ny utg. 2001). Nå vil muligens enkelte hevde at det er en banal innsikt at hovedproblemet med krig er at det finnes fiender, og at disse til og med tenker, men slike banaliteter kan åpenbart ikke dveles ved ofte nok. Enkeltaktørene er her viktige. Enkeltmenneskers handlemåter er viktige i krig, og derfor er krigen en ekstremt usikker affære, nettopp fordi dens forløp blir henimot umulig å forutsi. Menneskets uforutsigbarhet er således krigens logiske problem.

Slike filosofiske viderverdigheter får man lite av oss Østerud. Men oversikt over de sentrale fagdebattene om krig de seneste 10–15 årene gir han oss på en god og oversiktlig måte, med en viss hang til alt som tilsynelatende er nytt. Boka er ført i et tydelig og folkelig språk, her er det ikke mye akademisk påfugleri. Og godt er det!