Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Forord
(side 3-5)
Vitenskapelig publikasjon
(side 7-32)
av Olof Holm
Hur vanligt var det att privatägd jord i Norge tillföll kronan efter digerdöden (1349-50) och efterföljande epidemier när ingen längre, på grund av de dramatiska befolkningsfallen, kunde eller ville ta över ...
SammendragEngelsk sammendrag
Hur vanligt var det att privatägd jord i Norge tillföll kronan efter digerdöden (1349–50) och efterföljande epidemier när ingen längre, på grund av de dramatiska befolkningsfallen, kunde eller ville ta över ägandet och fullgöra de skyldigheter, som var förbundna med det? Denna i tidigare forskning ej undersökta fråga tas upp här, med Jämtland som exempel. I Jämtland var det uppenbarligen ganska vanligt att gårdar inte bara ödelades, utan också blev herrelösa efter digerdöden och därför hemföll åt kronan. Detta gäller särskilt mindre attraktiva jordegendomar i marginella lägen. Exemplet demonstrerar å ena sidan vilka extrema följder avfolkningen efter digerdöden kunde få, å andra sidan vilka långtgående regalrättsanspråk som kunde tillämpas i Norge under 1300-talet. Senare – när bönderna i Jämtland åter blivit intresserade av att bruka ödegårdarna – lät dock kronans representanter äganderätten återgå till enskilda, genom en lång rad gåvor.

Consequences of the Black Death for the ownership of land: The Jämtland case

To what extent did private landed property in Norway go to the Crown after the Black Death (1349–50) and subsequent epidemics when no one wanted to take up ownership – and consequent duties – because of the dramatic decline in population? This question, which has not been investigated in earlier research, is studied here with Jämtland as a case in point. In Jämtland it was quite common for farms to be deserted after the Black Death, ownerless even, and to come into the possession of the Crown, especially in the case of smaller, less attractive, landed properties in marginal areas. On the one hand, the Jämtland case demonstrates the consequences of depopulation after the Black Death, and, on the other, the far-reaching regal rights that could be claimed in Norway in the 14th century. Later, however, when the farmers began showing renewed interest in taking over the deserted farms, representatives of the Crown returned the ownership to individuals through a great number of gifts.

Keywords:Black Death, desertion, ownership of land, regal rights
Vitenskapelig publikasjon
(side 33-61)
av Hilde. L. Jåstad
I siste del av 1800-tallet sank andelen eldre som bodde sammen med egne voksne barn i Nord-Troms og Finnmark. Artikkelen diskuterer i et etnisk perspektiv hvilken effekt alder, kjønn ...
SammendragEngelsk sammendrag
I siste del av 1800-tallet sank andelen eldre som bodde sammen med egne voksne barn i Nord-Troms og Finnmark. Artikkelen diskuterer i et etnisk perspektiv hvilken effekt alder, kjønn, ekteskapelig status og stilling som husholdsoverhode hadde på denne typen samboerskap, og hva som bidro til endring. Analysen viser at nedgangen, uavhengig av etnisk tilknytning, var et resultat av at enker og enkemenn uten stilling som husholdsoverhode i langt mindre grad var samboende med egne voksne barn. For å forstå endringen, diskuterer artikkelen føderådssystemet og hvilke konsekvenser arvesystemer knyttet til eiendomsoverdragelse hadde. Yngste sønns rett kan bidra til å forklare den høyere andelen av samboerskap blant samene. I tillegg kan både yngste og eldste sønns rett bidra til å forstå endringen over tid, da nedgangen primært skjedde for eldre samboende med gifte sønner.

Changes in Sámi and Norwegian Household Structure – Northern-Troms and Finnmark in the Last Part of the Nineteenth Century

Cross-sectional analysis of the Norwegian population censuses of 1865, 1875 and 1900 shows that two-thirds of all elderly Sámi in Northern Troms and Finnmark resided with an own adult child up until 1875. This was 10 percentage points higher than in the Norwegian population as a whole. In 1900, not only had ethnic differences disappeared, but less than 50 percent of the elderly lived with an own adult child. Independently of ethnic affiliation, this change was the result of persistent decline in living arrangements between dependent widowed and married sons. Theoretically, the article discusses the degree to which living arrangements of the elderly were characterized by their moving into the household of one of their adult children, or of their having one child remaining in the parental home after getting married. Results suggest that the latter was the more frequent, with nearly three-quarters of elderly remaining as head of the household. The custom of primogenitur transfer of property among Norwegians compared to ultimogeniture practice among the Sámi may explain some of the ethnic differences up to 1875. Both systems had a son preference regarding inheritance, and the relationship between marriage and transfer of property is confirmed with a clear preference for elderly living with married sons. This preference was absent in 1900. The late 19th century decline in intergenerational co-residence may therefore mark the end of the traditional stem-family system. In 1900 it was an unmarried adult daughter who sustained the intergenerational household, irrespective of ethnic affiliation.

Keywords:Ethnicity, household structures, inheritance, Northern Norway
Vitenskapelig publikasjon
(side 63-79)
av Jarle Simensen
Murens fall og den tyske gjenforeningen overrasket de fleste. Det følgende er en utvidet versjon av en innledning på et panel om «1989» under markeringen av 25-årsjubileet for Det tysk-norske ...
SammendragEngelsk sammendrag
Murens fall og den tyske gjenforeningen overrasket de fleste. Det følgende er en utvidet versjon av en innledning på et panel om «1989» under markeringen av 25-årsjubileet for Det tysk-norske historikerprogrammet (Ruhrgas) i Berlin 21.–23. oktober 2009. Jeg skylder Per Maurseth og Sven Tägil spesiell takk for utførlige kommentarer til manuskriptet. Knut Kjeldstadli, Øystein Sørensen, Rolf Hobson og Geir Lundestad har også gitt verdifulle innspill. Ytterst få, utenfor eller innenfor akademia, uavhengig av politisk ståsted, hadde forutsett hva som ville skje. Innen samfunnsvitenskapene førte demokratirevolusjonene omkring 1989 til en interessant selvkritisk diskusjon: Generelle teorier stemte ikke med den faktiske utviklingen, de hadde tvert imot fungert som hinder for forståelsen av hva som kunne komme. Sven Tägil tok opp denne problematikken i Om överraskningar i historien – några reflexioner, i Genetik och humaniora 2. Meddelande från Erik Phillip-Sörensens Stiftelse för främjande av genetisk och vetenskaplig forskning, Lund 1990. Om den statsvitenskapelige debatten se Fred Halliday, Rethinking International Relations, Vancouver 1994; Torbjørn Knutsen, A History of Political Science Theory, Manchester 1997; John Gaddis, International relations theory and the end of the Cold War, International Security, 1992/93, 17.

Historians and the fall of the Berlin wall. On the relationship between history and future

The unexpectedness of the events in 1989–90 resulted in some interesting self-reflection among German historians, some of whom had explicitly forecast that reunification would not happen in «the foreseeable future». Jürgen Kocka’s and Christian Meier’s reflections on this problem is the starting point of this article. It goes on to apply the same model of analysis to explain why most historians failed to appreciate the fundamental weaknesses of the Soviet system which led to its abrupt fall. Both academic paradigm limitations and ideological determinations are considered. Against this background, the more general problem of the relationship between past and future in the discipline of history is considered. The question asked is whether history, with its evolutionary bent and tendency to seek the roots of the present, is more of a disadvantage than an advantage in predicting the future – the nation-state perspective of most historical writing in an age of globalization is a case in point. Transnational history and counterfactual analysis may provide a more open and realistic view of the future. Finally, admitting the limited predictive power of the discipline, arguments are made for the general usefulness of history in policymaking , including examples from the field of international development and development history. It is concluded that history cannot provide a recipe, but rather a basis for reflection. Therefore the challenge to the discipline, also with a view to its practical usefulness, is to provide as deep and wide and many-faceted a view of the past as possible.

Keywords:Berlin wall, German history, history and the use of history, theory and method in history
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon