I årets siste nummer presenterer vi tre artikler, med et vidt spenn fra forholdet mellom politikk og vitenskap, via middelalderens klosterhistorie til vitenskapshistorie i etterkrigstida. Heftet inneholder også et debattinnlegg og tretten bokmeldinger.

Heftet innledes med en artikkel som også må oppfattes som et diskusjonsinnlegg. Tor Egil Førland tar fatt i begrepene objektivisme og antipositivisme, og bruker et ferskt dansk eksempel til å diskutere historievitenskapens forhold til politikk. Positivismens fall, i Norge blant annet gjennom diskusjonene knyttet til Skjervheims kritikk, førte til den politisk engasjerte historikers inntreden. Førland hevder at det ble ansett som uproblematisk så lenge den politiske venstresida dominerte historikerlauget. Han bruker så dansk kulturkamp på 2000-tallet og den høyreorienterte samtidshistorikeren Bent Jensens rolle i den som eksempel på at rollene kan snus om og forholdet til objektivitet som ideal kan fortone seg annerledes i en ny situasjon. Bent Jensens rolle trekkes fram som interessant, ikke fordi hans sterkt antikommunistiske historieskrivning er representativ for danske historikere, men fordi han har hatt mektige politiske støttespillere i regjering og folketing. Det resulterte i forskningsbevilgninger til hans Center for Koldkrigsforskning, med et klart politisk formål. Med utgangspunkt i den danske diskusjonen tar Førland opp spørsmålet om historikere kan (bør) felle verdidommer og hvordan spørsmålet om objektivitet stiller seg i lys av den danske diskusjonen. Spørsmålet om i hvilken grad politisk ståsted påvirker eller bør påvirke historieskrivningen er viktig. Hva betyr objektivitet i historiefaget i dag? Er venstresidas historikere tilbake til objektivitetsidealet? Er det riktig som Førland hevder, at venstresida har (hatt) en nær hegemonisk posisjon i historiefaget? Vi håper med dette å kunne få en fruktbar diskusjon om historiefagets forhold til (neo)positivisme, objektivitet og politisk engasjement.

Åslaug Ommundsen undersøker i sin artikkel historien til Nonneseter kloster i Bergen. I litteraturen har dette kvinneklosteret vært beskrevet som et cistercienserkloster. Ommundsen mener imidlertid å kunne føre bevis for at klosteret tilhørte benediktinerordenen, fra det ble grunnlagt på 1100-tallet og til det ble nedlagt i siste halvdel av 1400-tallet. Forslaget om at Nonneseter var et benediktinerkloster er ikke nytt, men Ommundsen bringer nye dokumenter og nye tolkninger inn i klosterhistorien, i tillegg til at arkeologiske funn, arkitektoniske forhold og beliggenhet trekkes inn i drøftingen. Nonneseter var det største og rikeste kvinneklosteret i Norge, og stort også i europeisk perspektiv. Drøftingen av klosterets ordenstilhørighet gir også innblikk i klosterets økonomiske forhold, interne forhold i klosteret og i middelalderens klosterverden generelt.

Edgeir Benum innledet i Historisk tidsskrift nr. 4-2009 sin gjennomgang av historien til forskergruppen rundt Odd Hassel, med artikkelen «En forskerskole bygges. Odd Hassel og strukturkjemien 1925–1943». Nå fører han historien videre med beretningen om hvordan Hassel og hans gruppe fikk internasjonal anerkjennelse i den første tiårsperioden etter annen verdenskrig. Hassel var professor i fysikalsk kjemi ved Universitetet i Oslo, og hadde særlig studert sykloheksan. Hans metode for å studere dette, «sektormetoden», og den apparatur gruppen utviklet, innebar en nyvinning i analysen av kjemiske molekylstrukturer som fikk betydning for analysen av mange typer stoffer. Sektormetoden var imidlertid bare én av flere metoder. Artikkelen er en inngående redegjørelse for hvordan et norsk forskningsmiljø markedsførte seg overfor internasjonale miljøer på samme felt, og hvordan de arbeidet for å få sine forskningsresultater kjent og akseptert. De kjemiske strukturer som er utgangspunktet for Hassels forskning er ikke midt i hovedinteressen til norske historikere, men kjemien mellom forskere og forskergrupper er allment interessant. De sosiale strukturer og handlingsmønstre som det redegjøres for her, vil være gjenkjennelige også på andre fagområder. Det sosiale spillet var åpenbart et viktig element i den anerkjennelse gruppen vant, og førte ved siden av de vitenskapelige nyvinninger fram til at Odd Hassel fikk Nobelprisen i kjemi i 1969.

Diskusjonen om retten til fiske fortsetter. Var denne retten allmenning eller eiendomsobjekt? Diskusjonen ble innledet med en artikkel av Jørn Øyrehagen Sunde i Historisk tidsskrift nr. 1-2009, videreført i en kommentar av Alan Hutchinson i Historisk tidsskrift nr. 4-2009 og besvart av Jørn Øyrehagen Sunde i Historisk tidsskrift nr. 2-2010. Peter Ørebech fører her diskusjonen videre. I likhet med Hutchinson argumenterer han mot Sundes oppfatning om fisket som eiendomsobjekt, noe han mener i så fall ville endre maktforholdet mellom fisker, kremmer og proprietær.

Bokmeldingsseksjonen innledes med tre bøker som på ulike måter omhandler norsk deltakelse i den internasjonale politiske og økonomiske verden. Randi Rønning Balsvik omtaler Fredrik Heffermehls bok om Nobelprisen. Her diskuteres nobelpristildelingene opp mot intensjonene i Nobels testamente, der kritikk av de senere års tildelinger blir et viktig poeng. Jarle Simensen leverer en dobbeltanmeldelse av en artikkelsamling fra det tverrfaglige fellesprosjektet «In the Wake of Colonialism» ved Universitetet i Bergen, der både skipsfart, forretningsdrift, settlere og u-hjelpsarbeidere er elementer, og prosjektleder Kirsten Alsaker Kjerlands bok om nordmenn i kolonitidens Kenya. Et poeng fra både prosjektleder og anmelders side er at et mer inngående studium av forholdet mellom norsk virksomhet og kolonimakt åpner for en «avkriminalisering» av kolonialismen. Åsmund Egge omtaler den norskamerikanske historikerens Oddvar Høidals bok om Trotskij i Norge. Trotskij fikk i 1935 opphold i Norge av den ferske arbeiderpartiregjeringen, men måtte forlate landet igjen etter halvannet år. Boka går inn på de politiske utfordringer oppholdet medførte i Norge.

Aker Verdal har vært en bedrift som ofte har vært i mediebildet, ikke minst på grunn av en aktiv fagforening under ledelse av Stein Aamdal. Inger Bjørnhaug omtaler Idar Helles bok om verkstedklubben, der konfrontasjonene kommer i forgrunnen – etter anmelderens mening litt for mye på bekostning av andre sider ved arbeidermiljøet. Finn Arne Jørgensen omtaler Christine Myrvangs bok Forbruksagentene, om reklamebransjen, markedsundersøkelsesinstitutter, butikker og andre aktører som har gjort nordmenn til villige forbrukere. Anmelderen framhever bokas påvisning av hvordan internasjonale ideer om forbruk ble tilpasset norske forhold.

De to neste anmelderne knytter begge an til diskusjonen i tilknytning til Harald Eias tv-program og bok, Født sånn eller blitt sånn?. Den første boka handler ikke om kjønn, men derimot om rase, biologi, arv og forholdet mellom vitenskap og ideologi: Jakten på Germania, redigert av Terje Emberland og Jorunn Sem Fure og anmeldt av Karl Erik Haug. Pangermanismen er utgangspunktet, og boka trekker fram hvordan kulturell påvirkning fra Tyskland gjorde denne ideologien til et vesentlig trekk også i norsk kulturutvikling. Hilde Gunn Slottemo omtaler en bok som har kjønn som sitt hovedemne. Kvinnor, män och alla andra er skrevet som lærebok for studenter, og behandler tidsrommet fra 1750 til i dag, sett med kjønnsperspektiv – altså en slags svensk parallell til den norske Med kjønnsperspektiv på norsk historie, som anmelderen sammenligner den med. Boka er likevel ikke bare en kjønnshistorisk bok, men har som ambisjon å studere samfunnets forhold til «de andre», dvs. også for eksempel funksjonshemmede og innvandrere, skrevet med blikk for krysningene mellom ulike maktstrukturer.

De neste bokmeldingene handler om kulturhistorie i ulike former. Den første, om leseforskning, omtales av Atle Døssland. Boka Understanding literacy in its historical contexts er resultat av et seminar til ære for den svenske leseforskeren Egil Johansson, og har dermed også et visst sprikende preg i artikkelsammensetningen. Boka har ansatser til å bli en oversikt over svensk og internasjonal lese- og skriveforskning, men anmelderen påpeker det noe snevre perspektivet, der svensk forskning suppleres av internasjonal forskning begrenset til engelskspråklige land. Kyrre Kverndokk har anmeldt en svensk doktoravhandling om skjebneforestillinger på 1700-tallet, av Andreas Hellerstedt. Kildematerialet er teologiske og filosofiske avhandlinger, men også brev, dagbøker og skillingstrykk, som setter den lærde forestillingsverdenen inn i en større sosial sammenheng. Anmelderen er kritisk til det forfatteren mener er funnet av en syklisk tidsoppfatning i kildene, men framhever på den andre siden forfatterens innføring i datidens akademiske diskusjon om forholdet mellom begrepene skjebne, lykke og forsyn. Anne Eriksen og Jón Viðar Sigurðsson har redigert en bok om minnesteder og bruk av historien, her omtalt av Narve Fulsås. Mens slike studier ofte har slagside mot samtidshistorien og den nære fortid, har redaktørene her hatt ambisjoner om å oppheve denne rammen, og inkludere forhandlinger og konflikt om fortiden også i førmoderne tid. Forestillinger om fortiden er også tema i den neste antologien, redigert av Mathilde Skoie og Gjert Vestrheim og omtalt av Jan Frode Hatlen. Boka handler om hvordan antikken har blitt oppfattet og hvordan oppfatningene har kommet til uttrykk – fra Karl den stores tid til vår egen tid – i litteratur, arkitektur, bildende kunst, utøvende kunst og politikk. Boka åpner med en introduksjon til fagfeltet resepsjonsstudier, som i de etterfølgende artikler delvis overskygges av forfatternes spesialinteresser, etter anmelderens oppfatning.

Bård Frydenlunds biografi over Stormannen Peder Anker, det selvstendige Norges første statsminister i Stockholm, omtales av Kari Telste. Hun har nærmet seg boka med et kulturhistorisk blikk for hvordan historien om en enkelt mann kan kaste nytt lys over en viktig tid i norsk historie og over mange sider av norsk kultur og samfunn. Den røde tråd er nettopp stormannen, Ankers økonomiske og politiske virksomhet. Anmelderen skulle gjerne sett at flere av de kulturhistoriske trådene var fulgt lenger, men framhever forfatterens evne til å få fram motsetningene både i Peder Ankers sinn og i den tiden han levde i.

Ola Teige avslutter bokmeldingsseksjonen med en dobbeltmelding av to bøker om den store nordiske krig, begge skrevet av faghistorikere for et mer allment publikum – to av flere bøker utgitt i forbindelse med 300-årsmarkeringen av slaget ved Poltava, da Sveriges posisjon som stormakt for alvor begynte å rakne. Forfatterne har ulik tilnærming til oppgaven, den ene et mikrohistorisk, den andre et makrohistorisk perspektiv. Begge er mer syntesepreget enn bidrag til ny forskning.

Når siste hefte av denne redaksjons første årgang nå sendes ut til leserne, vil vi igjen oppfordre historikerne – og forfattere fra tilgrensende fag – til å sende artikkelforslag til Historisk tidsskrift. Skriv gjerne! Om norsk historie fra alle tidsperioder og om alle temaer, internasjonal eller ikke-norsk historie med relevans for norsk historie, historieteoretiske innlegg, oversikter over forskningsfelt som er eller burde være av interesse for norske historikere og debattinnlegg. Vi viser gjerne fram enda mer av den bredden som finnes i det norske historikere er opptatt av!

Redaksjonen