Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Forord
(side 515-519)
Vitenskapelig publikasjon
(side 521-546)
av Tor Egil Førland
Positivismekritikken fordrev idealet om objektiv historieskriving. Venstre- sidens nær hegemoniske posisjon i historiefaget har gjort at den politiseringen av historiefaget som objektivismens fall innebærer, ikke har blitt ansett som noe ...
SammendragEngelsk sammendrag
Positivismekritikken fordrev idealet om objektiv historieskriving. Venstre-sidens nær hegemoniske posisjon i historiefaget har gjort at den politiseringen av historiefaget som objektivismens fall innebærer, ikke har blitt ansett som noe problem. Utviklingen i Danmark viser imidlertid hva følgene kan bli når objektivitetsidealet forsvinner. Det borgerlige folketingsflertallet har gjort den antikommunistiske kaldkrigshistorikeren Bent Jensen til en del av sin kulturkamp mot totalitære ideologier og deres danske medløpere. Under presset fra høyresiden søker danske sentrum–venstrehistorikere å holde fast ved idealet om en historievitenskap utenfor politikken. Men uten objektivismen er det vanskelig å finne et forsvar mot eksistensfilosofenes og høyrepolitikernes krav om at historikerne må ta stilling til rett og galt.

Participant and Fellow Traveller: The Left, the Soviet Union, and the Fall of Objectivism

Around 1970, antipositivism rendered obsolete the ideal of objective historiography in Norway. The defeat of positivism was driven largely by Kuhn’s attack on the notion of science as an ever closer approximation to truth, and by the insistence of German hermeneuticists that every interpretation has a subjective vantage point. In Norway, the antipositivist critique was spearheaded by Hans Skjervheim’s existentialist contention that social scientists could not be spectators: involvement was part of the human condition. The upshot was an acknowledgment, appreciated by the leftists dominating the profession, that historiography had an indelible moral or political element. Since 2001, the Liberal–Conservative government in Denmark, commanding a parliamentary majority with the aid of the right-populist People’s Party, employed cold war history in its so-called culture war against totalitarian ideologies – Nazism, Communism, and Islamism – and their domestic allies or fellow travellers. An important government ally in this fight has been anticommunist cold war historian Bent Jensen, whose uncovering of fellow travellers and criticism of the purported appeasement policy of center–left politicians – and of historians who have ignored or condoned fellow-travelling and appeasement – have earned him a government-sponsored Center for Cold War Research. Jensen’s colleagues have criticized his moralizing attitude and have claimed that the values of the historical actors themselves are the only basis for judgment. Neither Jensen nor leading politicians accept this limitation, insisting that the value of history is its present-day application. Thus Jensen and the rightists use – knowingly or not – the insights of the existentialists and the hermeneuticists, whereas the mainstream (center–left) cold war historians refer to objectivist ideals reminiscent of Ranke. The debate shows the perils of leaving objectivism, since without recourse to objectivist ideals the door is open to allow moral-political sympathies to determine which history to trust and which historians to finance.

Keywords:Antipositivism, Bent Jensen, Culture War, Objectivism
Vitenskapelig publikasjon
(side 547-571)
av Åslaug Ommundsen
Nonneseter kloster i Bergen blei grunnlagt på 1100-talet og var dei neste hundreåra det største og rikaste kvinneklosteret i Noreg. Sidan Langes klosterhistorie frå 1847 har det vore hevda at Nonneseter ...
SammendragEngelsk sammendrag
Nonneseter kloster i Bergen blei grunnlagt på 1100-talet og var dei neste hundreåra det største og rikaste kvinneklosteret i Noreg. Sidan Langes klosterhistorie frå 1847 har det vore hevda at Nonneseter var cisterciensisk og ikkje benediktinsk, ein teori som er utfordra dei siste åra. Med utgangspunkt i kjeldene, blant anna eit dokument frå 1509 som til no er blitt oversett med omsyn til ordenstilknytinga, argumenterer forfattaren for at det ikkje er grunnlag for å tru at Nonneseter var knytt til cisterciensarordenen. Tvert imot tyder alt på at Nonneseter var eit benediktinarkloster frå grunnlegginga og fram til klosteret blei nedlagt på siste halvdel av 1400-talet.

Saint Mary's convent («Nonneseter») in Bergen – a Benedictine abbey

«Nonneseter», or Saint Mary's convent in Bergen, was founded in the twelfth century, and became the largest and wealthiest of the female religious houses in Norway in the Middle Ages. Despite its importance, there has been uncertainty about which monastic order the convent belonged to. Since Chr. C.A. Lange's monastic history of Norway in 1847, it has been claimed that Nonneseter in Bergen was a Cistercian house. During the past few decades, several scholars have expressed doubts about this theory, claiming that the convent was probably Benedictine, like the other female houses in Norway. After a revision of old and new sources, the author of this article claims that there is no reason to assume that Nonneseter was ever Cistercian. On the basis of the evidence, including a document which until now has been ignored in this context, it is argued that the convent was Benedictine from its foundation in the twelfth century until its dissolution in the second half of the fifteenth century.

Keywords:Benedictine houses, Cistercian houses, Medieval Norway, Monastic history.
Vitenskapelig publikasjon
(side 573-602)
av Edgeir Benum
Artikkelen tar for seg hvordan Hasselgruppen ved Universitetet i Oslo i de første etterkrigsårene søkte internasjonal anerkjennelse for de resultatene gruppen hadde nådd gjennom studiet av sykloheksanmolekylets oppbygning og egenskaper ...
SammendragEngelsk sammendrag
Artikkelen tar for seg hvordan Hasselgruppen ved Universitetet i Oslo i de

første etterkrigsårene søkte internasjonal anerkjennelse for de resultatene gruppen hadde nådd gjennom studiet av sykloheksanmolekylets oppbygning og egenskaper. I en tidligere artikkel (HT 4/2009) har forfatteren beskrevet hvordan et viktig gjennombrudd i gruppens forskning skjedde under krigen, et gjennombrudd som da forble ukjent internasjonalt. Gruppen søkte aksept for så vel metodiske innovasjoner som vitenskapelige resultater. Slik aksept var ingen selvfølge. Fremstående forskere ved sterke utenlandske miljøer, som hadde analysert sykloheksan og lignende stoffer med metoder og vitenskapelig utstyr som skilte seg fra Hasselgruppens, hadde kommet fram til andre resultater. Forfatteren drøfter de elementene som inngikk i gruppens arbeid for anerkjennelse, den motstanden gruppen møtte, og den støtten den fikk, nasjonalt og internasjonalt. Og han reflekterer over hvilken rolle det aktive arbeidet for anerkjennelse kan ha spilt for den internasjonale lederposisjonen gruppen inntok på sitt felt i løpet av første halvdel av 1950-årene. Odd Hassel mottok i 1969 Nobelprisen for sitt arbeid med sykloheksan.

The struggle for recognition. The Hassel group and the international scientific community 1945–1955

In the interwar years, a group specializing in structural chemistry, with Odd Hassel – much later (1969) to become a Nobel laureate – as its leading figure, was formed at the University of Oslo. In a previous article (HT 4/2009) the author discussed how the formation of this group was possible despite scant resources. Concentrating on studies of the molecule cyclohexane, and using electron diffraction, with new equipment and new methods developed in Oslo, the group experienced its first major scientific breakthrough in 1943. However, as the German occupation made international contact almost impossible, the group’s achievements were largely unknown in the international scientific community at the end of the war.

 In this article, the author traces how, after the war, members of the Hassel group became engaged in making their war-time results (and the results of new studies made immediately after the war) known and accepted as sound science in the international community. The methodology used in Oslo and the results obtained by the Hassel group were at first by no means universally accepted. There were brilliant scientists in prestigious milieus who, working with other methods, reached conclusions that were different from those of the Oslo group. Many of these scientists remained unconvinced for several years. On the other hand, some influential chemists, in the US as well as in Great Britain, were quick to appreciate the work being done by the Hassel group. Throughout the late 1940s, there seem to have been two international centres of authority concerning which were the best methods and the correct interpretations in the study of cyclohexane. Only after 1950 did the Hassel group gradually emerge as the leading centre. The author discusses how the struggle for recognition was conducted, and the role that this struggle played in establishing the Hassel group as the leading centre in this field.

Keywords:Cyclohexane studies, Hassel group, history of chemistry, history of science.
Debatt
Bokmeldinger
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon