Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Koppeinokulasjon i Norge

f. 1958, dr.phil. 1992, professor i kulturhistorie ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo (UiO).

  • Side: 345-366
  • Publisert på Idunn: 2010-11-10
  • Publisert: 2010-11-10

Koppeinokulasjon innebærer at smittestoff fra kopper risses inn i huden og fremkaller et vanligvis mildt tilfelle av koppesykdom med påfølgende immunitet. Metoden var i bruk i Europa på 1700-tallet, inntil den ble avløst av E. Jenners kukoppevaksine i 1796. Inokulasjon dreide seg ikke om å helbrede, men om å hindre sykdom, og reiste spørsmål av religiøs, etisk og medisinsk karakter.  Metoden fikk relativt liten utbredelse i Norge, men var kjent over hele landet og kan ha blitt brukt som privat huskur. Publiserte tekster viser god kjennskap til den internasjonale debatten om inokulasjon i norsk offentlighet.

Smallpox inoculation in eighteenth-century Norway

Smallpox inoculation was practised in most European countries during the eighteenth century, its aim being not to cure, but to prevent, disease: Grafting variolous matter into the arms of a healthy person provoked a (normally) mild case of the disease, with subsequent immunity. As the first effective prophylactic against an epidemic disease, serious debate ensued: Could it be morally right to inflict healthy people with the seeds of a potentially fatal disease? In 1796, inoculation was replaced by Jenner’s vaccination method using harmless cowpox to produce immunity.  In Norway, no extensive inoculation programmes were initiated, but the method appears to have been generally known. Medical texts and pamphlets propagating the method prove that the arguments and disputes from European debates on inoculation reached the country and were well known. Available source material also indicates that it was practised more widely than has so far been acknowledged. In the article, it is argued that lay persons with no medical training were well represented among the practitioners and that the new medical technique became a house remedy.  The article presents Norwegian texts defending inoculation, beginning with the earliest one published in Trondheim in 1762, and follows actual practice from its beginnings in Trondheim to later cases in southern and eastern parts of the country.

Keywords: Eighteenth century, history of knowledge, history of medicine, -smallpox inoculation

Gjennom store deler av 1700-tallet ble koppeinokulasjon livlig diskutert i Europa. Metoden innebar at smittestoff fra kopper ble snittet inn i huden, noe som fremkalte et vanligvis mildt tilfelle av koppesykdom med påfølgende immunitet. Det finnes indikasjoner på at provosert koppesykdom ble praktisert i europeisk folkemedisin også tidligere,1 men det er den engelske ambassadørhustruen lady Mary Wortley Montagu som vanligvis får æren av å ha introdusert metoden i Europa fra Midtøsten ved århundrets begynnelse. I 1796 erstattet den engelske legen E. Jenner koppematerien med puss fra kukoppper, som gir kryssimmunitet mot kopper og ikke smitter mellom mennesker. Inokulasjonens betydning som medisinsk praksis varierer sterkt mellom ulike europeiske land. Størst omfang fikk den i Storbritannia, der det har vært tatt for gitt at den hadde reell demografisk effekt.2 I Norden fikk inokulasjon størst utbredelse i Sverige.3 Fra Norge har bare et lite antall inokulasjonsprosjekter vært kjent.

Inokulasjonens historie i Norge er lite belyst. Fra nyere tid er Ole G. Mosengs demografisk orienterte undersøkelse et hovedarbeid. 4 Moseng påpeker at dødeligheten knyttet til inokulasjon ser ut til å ha vært høy i Norge, og ser dette som en av årsakene til at metoden fikk liten utbredelse.5 Et eldre arbeid er O.G. Malms vaksinasjonshistorie fra 1915, der inkokulasjon behandles som et avsnitt i en lengre medisinhistorisk utvikling. Som lege stiller Malm seg kritisk til både inokulasjonen og dens -utøvere, som ofte var kirurger. Han mener også at metoden hadde liten utbredelse i Norge. Et mindre kjent arbeid er S.W. Brochmanns omfattende artikkel om epidemienes historie i Norge, der også koppeepidemiene og tiltak mot dem behandles.6 Brochmanns arbeid legger hovedvekten på de nordlige landsdeler, og presenterer blant annet materiale fra amtmannsberetningene. Selv om inokulasjon ikke er en hovedsak i denne artikkelen, gir den indikasjoner på at metoden har vært mer utbredt enn andre studier har antatt og at utbredelsen har fulgt et annet mønster. Fremtidig forskning bør gå nærmere inn på slikt materiale også fra øvrige landsdeler. Alt i alt er kunnskap om inokulasjonens historie i Norge likevel mangelfull. Det gjelder både selve den medisinske praksis og kunnskap om inokulasjonens kulturelle betydning.

Så lenge inokulasjonsvirksomhetens fulle omfang i landet ikke er kjent, er det vanskelig å si noe sikkert om dødelighet som følge av metoden, eller om inokulasjonens eventuelle effekt på koppedødelighet generelt. Det kan dessuten argumenteres for at koppeinokulasjonen har hatt større utbredelse og mer solid forankring enn antatt i Norge, intellektuelt så vel som rent praktisk. En økt forståelse av dette krever undersøkelse av hvilke aktører og nettverk som var involvert i utbredelse av den nye praksisen, hvilke andre spørsmål inokulasjonen ble relatert til, og hvilke mentalitetsmessige strukturer den utfordret.

Som medisinsk praksis representerte inokulasjon noe radikalt nytt. Den dreide seg ikke om å helbrede sykdom, men om å hindre sykdom som ennå ikke var inntruffet. Dermed reiste koppeinokulasjon spørsmål som pekte langt ut over det medisinske feltet. Diskusjonene som fulgte i dens kjølvann, dreide seg om forholdet mellom Guds allmakt og menneskets lodd: Var sykdom Guds straff eller et rent dennesidig fenomen? Spørsmålene dreide seg også om mulighetene for å kalkulere sannsynligheten for å bli smittet av kopper og å dø av dem, kontra risikoen for å omkomme ved en mislykket inokulasjon. Her ble koppeinokulasjon «prøvefelt» for en annen av tidens nye oppfinnelser, sannsynlighetsregningen.7 Beregningene ble satt i sammenheng med et annet av tidens aktuelle spørsmål: befolkningsvekst. Andre tema var av mer direkte medisinsk og sosialmedisinsk karakter, og viser til ulike sykdomsoppfatninger og synspunkter på organisering av et medisinalvesen. Debattene om koppeinokulasjonen reflekterer dermed viktige mentalitetshistoriske brytninger, og gjelder både menneskesyn og forståelse av grunnleggende sammenhenger i tilværelsen.

I det følgende skal vi se på hvordan slike spørsmål ble behandlet i norsk sammenheng. Utgangspunktet er konkrete inokulasjonstiltak som har latt seg spore opp i kildene. Undersøkelsen av dem vil først og fremst legge vekt på å få frem hvilke spørsmål inokulasjonen reiste, av moralsk så vel som vitenskapelig art. Som vi skal se, var dette ofte knyttet sammen med hvem som utførte inokulasjonen: Hvilke personer og hvilke roller eller yrker tilfalt det å forvalte den nye kunnskapen og den nye teknikken? Dette er igjen forbundet med spørsmål om hvordan ulike grupper i samfunnet stilte seg til inokulasjon.

Diskusjonene om inokulasjon blusset ofte opp i forbindelse med at den nye metoden faktisk ble tatt i bruk. Ettersom det ikke fantes inokulasjonshus eller andre faste institusjoner forbundet med metoden i Norge, er kildene til slike debatter mer sporadiske her i landet. Synspunkter og argumenter kom imidlertid frem i debatt- og propagandaskrifter, og slike tekster var tallrike også i Norge. I løpet av 1700-tallets annen halvdel, som er perioden da inokulasjon vant fotfeste i de nordiske landene,8 ble det publisert tre bøker om koppeinokulasjon i Norge: én i Trondheim, én i Bergen og én som kom ut i København, men var skrevet av sognepresten i Trysil til bruk for «den norske almue».9 Før dette var to internasjonale bestsellere om koppeinokulasjon oversatt til dansk. De er sentrale referanser i de norske utgivelsene.10 Lesere i Norge hadde dessuten tilgang til mer spesifikk medisinsk litteratur i form av C.F. Rottbølls Afhandling om Smaae-Kopperne og L. Montins Anmerkninger ved den nye Koppodnings Maade.11 Inokulasjon ble også omtalt i mer generelle legebøker som kom ut i perioden.12

Bøkene reflekterer norsk praksis og debatt. Samtidig viser de at det norske var vevet tett sammen med internasjonale forhold, både gjennom de oversatte tekstene, i referansene til utenlandsk ekspertise og ved at samme tema og spørsmål lar seg finne igjen i inokulasjonsdebattene i andre europeiske land.13 Her skal de betraktes som kilde til praksis, men også som del av praksis. Skriftene bidro til å spre kunnskap om inokulasjon, og til å forme forståelsen av dens betydning – medisinsk så vel som moralsk, religiøst og samfunnsmessig. I tillegg var de deler av organiserte nettverk av kunnskap. Igjen dreier dette seg ikke utelukkende om fenomen av rent medisinsk karakter, men om tiltak av mer allmenn art, knyttet til forsøkene på å bygge opp en offentlighet i Norge gjennom de lærde og nyttige selskapene og gjennom forsøkene på å organisere et helse-vesen. På denne måten blir inokulasjonsskriftene en del av Opplysningens bredere praksisfelt. De er én brikke i det omfattende og sammensatte arbeidet som hadde til hensikt å muliggjøre for eksempel økte avlinger, bedre helse, mer kunnskap, nye redskaper, nye «industrier», økt ressursutnyttelse – kort sagt gode og nyttige forbedringer til fremme av det allmenne vel. I tillegg til publiserte tekster om kopper og koppeinokulasjon, bygger artikkelen på opplysninger i erindringslitteratur og -aviser. S.W. Brochmanns artikkel om norsk epidemihistorie, bygget bl.a. på gjennomgang av en stor mengde amtmannsberetninger, gir dessuten viktig materiale for de nordlige landsdelenes vedkommende. 14

Innovatører i Trondheim

De første kjente koppeinokulasjonene i Norge fant sted i Trondheim i 1755. Da en epidemi brøt løs i august, inokulerte kirurgen G.U. Wasmuth først sin egen halvannet år gamle sønn og deretter sogneprest Lunds sønn. Flere andre barn ble også behandlet før Wasmuth fortsatte virksomheten utenfor byen. Han drog til Orkdalen, senere ble han hentet til Stjørdalen for å inokulere sogneprestens barn og flere andre.15 Ut over vinteren fortsatte han arbeidet i byen, og ved påsketider reiste han til Kristiansund. Det totale pasienttallet oppgis til 115.16 Det fremgår at foreldre fra alle samfunnslag ville ha sine barn inokulert. Selv om Wasmuth for det meste oppgir navn på høyerestandsfamilier, tilføyer han jevnlig at også «bondebarn» ble behandlet, uten å angi navn på dem. Det var altså ingen systematisk motvilje mot den nye behandlingsformen i samfunnets lavere lag.17 Derimot gjorde andre problemer seg gjeldende. Det begynte i Stjørdalen, der sogneprestens sønn fikk et krampeanfall etter inokulasjonen. Wasmuth hadde lagt merke til at barnet var «blodrikt» og hadde villet årelate ham, men ikke hadde fått tillatelse. Hendelsen avskrekket hele menigheten, skriver Wasmuth, og de sa om barna: «Lad Gud inoculere dem».18 Noen uker før jul behandlet Wasmuth en kjøpmanssønn i Trondheim. Etter inokulasjonen ble barnet lagt i et rom der gulvet nettopp var vasket, og Wasmuth mente selv at fuktigheten var årsak til at gutten i løpet av natten utviklet et kraftig utslett omkring munn og hake. Han beskriver midlene han brukte for å kurere utslettet, og sier at han lyktes i å overbevise alle om at hudlidelsen ikke var kopper. Men «man blev dog ved at invende, at, omendskiønt det ikke var smaa Koppe, saa fik det dog være udisputerligt, at dette Tilfælde reyste sig af den smaa Koppe-Materie, som ikke var dreven tilgavns ud».19 Dessuten ble det sagt at inokulasjon ikke hadde den betydning «som der troedes» og at den var «kun noget Chirurgisk Opfund, og hørte ikke til retskafne Lægers Væsen».20 Mens Wasmuth i andre tilfeller fremhever at han ikke svarte på innvendingene som ble reist, refererer han her sitt eget svar: Det kan vel være det samme hvem som har funnet på det, så lenge inokulasjonen er til nytte! Men så får han høre at «det var sielden at der i denne Sygdom døde af brave Folk eller deres Børn; men de fleeste, som deraf døde, var kun gemene Pak». Wasmuth omtaler svaret som «temmelig transcendentalt».21 Men han sier også at diskusjonen vakte så stor oppsikt at det ble en stans i inokulasjonen i Trondheim. Ut over ettervinteren og våren fortsatte han likevel virksomheten.

Argumentene som Wasmuth gjengir fra Trøndelag står sentralt i debattene om inokulasjon, ikke bare i norsk, men i europeisk sammenheng. De kan knyttes til to hovedtema, henholdsvis spørsmålet om hvorvidt inokulasjon er religiøst forsvarlig, og til spørsmål om fordeling av oppgaver og status mellom kirurger og leger. Oppfatningen av inokulasjon som grunnleggende i strid med Guds vilje ble fremført med stor tyngde av den engelske predikanten E. Massey i 1722, og hans preken fungerte senere som grunntekst for dette synspunktet, også internasjonalt.22 I Paris ble spørsmålet om hvorvidt inokulasjon skulle tillates eller ikke, oversendt La Sorbonne for en avgjørelse i 1763, etter at bystyret midlertidig hadde forbudt praksisen og ventet på svar fra både det teologiske og det medisinske fakultet.23 Synspunktene fra Trøndelag er dermed slett ikke originale. Det interessante er snarere at slike meningsytringer kan dokumenteres også her. Selv om Wasmuth ikke navngir dem som har fremført synspunktene, er det tydelig at argumentene har kommet opp i diskusjoner han selv har deltatt i, fra folk han selv har møtt, det være seg i Trondheim eller Stjørdalen. Wasmuths egen holdning er ambivalent. Han understreker stadig at han ikke engasjert seg i diskusjonene, og tar dermed avstand fra argumentasjonen. Samtidig gir han episodene stor plass i teksten, og det er tydelig at de har virket inn på hans muligheter til å praktisere.

Folkelig motstand mot inokulasjon (og senere vaksinasjon) er et ofte forekommende tema i både forskningslitteratur og kilder, men gjerne presentert i generaliserende vendinger.24 Materiale der folkelige reaksjoner kommer så direkte og konkret til uttrykk som her, er betydelig mer uvanlig. Slik Wasmuth gjengir diskusjonene, fremgår det imidlertid at motstanden verken var entydig eller umiddelbar. I utgangspunktet var mange foreldre, også blant allmuen, ivrige etter å få barna sine inokulert. Motargumentene, både de religiøse og de som har å gjøre med forholdet mellom kirurger og leger, kom frem når noe gikk galt og barn ble sykere enn ventet eller på annen måte enn ventet. Diskusjonene ser altså ut til å være forsøk på å finne ut av vanskelige, spente og dramatiske situasjoner som er oppstått i forbindelse med bruken av det nye legemidlet – ikke avvisninger av det eller klare protester mot det. I Trondheim ser mot-viljen heller ikke ut til å følge sosiale skillelinjer, men later snarere til å ha blitt artikulert mer allment i den spente situasjonen etter at behandlingen hadde gått galt.

Wasmuths brev var skrevet som rapport til konferensråd Simon Crüger, grunnleggeren av kirurgiske utdanningen i København.25 Helt fra etableringen i 1736 var det et konkurranseforhold mellom denne nye institusjonen og universitetets medisinerutdannelse og Collegium Medicum som (fra 1740) fikk myndighet til å holde overoppsyn med medisinsk aktivitet i riket. Tradisjonelt var kirurgene håndverkere med praktisk utdanning, organisering i laug og med lav sosial status. Som gruppe hørte legene til en helt annen samfunnsklasse. Legestudiet var langt og kostbart og forbeholdt eliten. Universitetsutdanningen foregikk på latin og innebar teoretisk, filosofisk skolering. Den mektige Crügers nye organisering av kirurgutdanningen og hans arbeid med å følge opp praktiserende kirurger omkring i tvillingrikene, ble opplevd som en trussel mot den medisinske autoriteten som legene hittil hadde hatt ubestridt. Striden mellom de to yrkesgruppene vedvarte gjennom hele århundret. Forholdet ble også påvirket av endringer i selve legerollen. I opplyste stater ble det gradvis et ideal at medisinsk hjelp skulle være allment tilgjengelig, ikke bare et gode for eliten. Den langsomme fremveksten av et helsevesen gav legene nye oppgaver og nye myndighetsområder, men også nye yrkesgrupper å forholde seg til. Det gjaldt både kirurgene, apotekerne og jordmødrene.26

Argumentene fra Trondheim viser en gjenklang av disse forholdene. Det fremgår at leger og kirurger ble oppfattet som to ulike grupper, og det er tydelig hvem som representerer den «egentlige» medisinske kunnskapen. Folkesnakket i Trondheim ser ut til å betrakte hierarkiet på samme måte som medisinerne i København selv gjorde. Men i oversettelsen av Cramers tekst om inokulasjon forteller N.K. Bredal allerede i 1762 at også stadsfysikus i Trondheim, doktor Henrici, har latt sine egne barn inokulere og selv virket som inokulator i tillegg til Wasmuth.27 Noen alvorlig motsetning mellom de to kan altså ikke ha forekommet, iallfall kan den ikke ha vært langvarig. Wasmuths brev til Crüger var likevel ikke bare en beskrivelse av trøndernes oppfatning av forholdet mellom leger og kirurger, det var i seg selv del av et yrkesforhold. Også tidligere hadde Wasmuth rapportert til Crüger, men da om mer generelle forhold. I det foreliggende brevet er hensikten å redegjøre nærmere for nettopp koppeinokulasjonen. Brevet er en rapport fra en lokal profesjonsutøver til hans overordnete. Det har inngått i Crügers arbeid med å skaffe overblikk over hva som foregikk i distriktene og dermed i hans systematiske profesjonsbyggende aktivitet.

N.K. Bredals utgivelse av J.A. Cramers avhandling er utstyrt med en omfattende innledning og fyldige noter, noe som gjør det berettiget å betrakte teksten som Bredals like mye som Cramers. 28 Hovedteksten går kraftig i rette med dem som baktaler den nye metoden. I tillegg går Cramer inn på de religiøse innvendingene mot inokulasjon. Han hevder at metoden ikke bare er tillatt, den «bliver endogsaa et dydigt og GUD-tækkeligt Foretagende, naar den er geleydet, deels med Taknemmelighed mod GUD for Opdagelsen af et saa fortræffeligt Middel, deels med en ydmyd Tillid til Hans Biestand og Velsignelse [...]».29 Denne argumentasjonen trekkes så langt at det snarere blir en synd å ikke benytte det hjelpemiddel Gud har gitt. Hovedeksemplet er en far som mister sitt barn. Hvis barnet dør av inokulerte kopper, vil farens trøst være at han har gjort hva han kunne for å redde barnet. Dør barnet i naturlig koppesykdom, har faren derimot forsømt å gjøre noe som kunne ha reddet barnets liv.30 Denne argumentasjonen ble en gjenganger i norske inokulasjonstekster, blant annet fordi Cramers tekst gjengis ordrett også av flere andre forfattere. Her blir den religiøse innvendingen mot inokulasjon, der argumentet er at metoden innebærer at mennesket setter seg i Guds eller Forsynets sted, ikke bare avvist, men erstattet av et religøst begrunnet forsvar: Inokulasjon er en foreldreplikt.

Bredals innledning og kommentarer forholder seg delvis fortløpende til Cramers tekst, delvis til hendelsene i Trondheim. Den medisinske hovedkilden er la Condamine. Bredal konkluderer med at menneskeheten må takke Gud for den nye «Konst», mens Trondheims innbyggere i tillegg bør takke Wasmuth, som deretter får ordet selv.31 Et brev han har skrevet til en «Professor og Doctor Medicinæ» i København gjengis i sin helhet. Dato så vel som adressatens navn mangler, men brevet synes å dreie seg om de samme forhold som rapporten til Crüger, epidemien og inokulasjonene i 1755/56. Bredal forteller videre at da en ny epidemi gjorde seg gjeldende i 1762, tok Wasmuth på nytt opp inokulasjonvirksomheten, denne gang altså sammen med stadsfysikus Henrici.32

Georg Ulrich Wasmuth, som opprinnelig var fra Mecklenburg, tok eksamen hos Crüger i 1748 etter å ha hatt sin læretid i Trondheim. I denne byen praktiserte han deretter som barber og kirurg, mellom 1758 og 1773 var han også regimentskirurg. I 1763 solgte han stadskirurgtjenesten og slo seg ned i Orkdalen der han startet et privat hosital. Han tok imot pasienter til kataraktoperasjoner og lyktes i å gi flere personer synet tilbake. Kirurgihistorikeren Norrie beskriver dette som den første stasjonære klinikk i Danmark-Norge hvor slike operasjoner ble utført.33 Malm omtaler Wasmuth som en «noget vidløftig og balstyrig herre» som drev en «omvankende praksis» og kun hadde utdannelse fra «et slags lavere lægeskole». Ordbruken plassererer Wasmuth nær rollen som omstreifende kvakksalver, så langt unna den ansvarlige og kompetente lege som mulig. Bredals samtidige fremstilling gir et helt annet inntrykk, ikke bare gjennom ordvalg og ved å gjengi Wasmuths brev, men også fordi den setter Wasmuths person og virksomhet inn i en sammenheng som gir både ham og inokulasjonen en annen forankring, så vel sosialt som kunnskapsmessig.

Niels Krog Bredal er i dag mest kjent som dikter, som medlem av Det norske Selskab og som teaterdirektør i København. Fra 1761–1770 var han imidlertid borgermester i sin hjemby Trondheim. Bredal var også blant de aller tidligste medlemmene i byens lærde selskap, senere Det kongelige norske Videnskabers Selskab, startet av J.E. Gunnerus i 1760. Fra 1763 var han selskapets første sekretær. Det var i denne perioden han tok initiativ til å utgi og kommentere Cramers avhandling. I Videnskapsselskabet var også stadsfysikus Henrici medlem, tatt opp i 1767.34 Wasmuth selv tilhørte ikke selskapet. Det er likevel ingen tvil om at han nøt stor faglig og personlig respekt. Bredal omtaler ham helt på linje med Henrici, og i fremstillingen er det definitivt Wasmuth, ikke Henrici, som er hovedpersonen når det gjelder å utbre inokulasjonens velsignelser i Trondheim. Wasmuth har både kompetanse og tillit. Det er hans virksomhet som beskrives, hans brev som gjengis og hans autoritet som danner basis.

Denne tolkningen dreier seg ikke bare om Wasmuths egen biografi og renommé. Den dreier seg også om den historiske situeringen av de første kjente inokulasjonene i Norge: De ble ikke foretatt av en enkelt omstreifende sjarlatan, men med nær tilknytning til det intellektuelle miljø som utgjorde Videnskabsselskabets aller innerste kjerne. Det er en sammenheng mellom Wasmuths og Henricis praksis på den ene side, og Bredals utgivelse på den annen. Lars Montins avhandling om koppeinnpodning, publisert i Videnskapsselskabets skrifter i 1774, kan også sees som del av helheten og er med på å gjøre Trondheim til et sentrum for inokulasjonsinteressen i Norge. Bildet er altså både mer komplisert og mer nyansert enn både folkesnakket i Trondheim og det relativt enkle hierarkiet mellom leger og kirurger skulle antyde.

I 1795/96 var en ny epidemi under utvikling i Trondheim. Wasmuth var på dette tidspunkt tilbake til byen og startet ny inokulasjonsvirksomhet. Daværende stadsfysikus Frimann mottok klager fra folk som var redde for smittespredning, og rapporterte videre til amtmannen som sendte klagen til København. Fra Det Kongelige Kirurgiske Akademi kom det svar om at Wasmuth var en aktverdig mann som i sin tid innførte inokulasjonen i Trondheim og dessuten hadde publisert en avhandling om emnet.35 Her var altså Wasmuths renommé intakt. Derimot kan kunnskapen om inokulasjon ikke ha blitt opprettholdt i Trondheim etter at initiativtakerne fra 1760-årene hadde forlatt byen.

Huskur på Vestlandet?

Bredals tekst nevner enda en inokulator i Trondheim under epidemien i 1762, noe som tilsier at metoden hadde større utbredelse enn Wasmuths og Henricis virksomhet kunne forårsake alene. Denne tredje mann roses varmt, men er navnløst plassert på bokens siste side. Cramer avslutter sitt resonnement om inokulasjonens religiøse betydning med å si at prester har særlig gode muligheter til å spre dens velsignelser. Bredal kommenterer: «Vi have paa dette et priisværdigt Exempel her i Stiftet, i en vis Geystlig, hvis Navn jeg, for Venskabs Skyld, ikke tør nævne offentligen. Jeg skulde ellers i denne Anledning siige, at Hans forsøgte Kyndighed og Erfarendhed i Læge-Konsten, Hans Lykkelige og efterfølgelig Prøve med at indpode sine egne Børn, og Hans redebonne Villie til at tiene alle Folk med hans Indsigt, have allerede giort ham lige saa velfortient af Indpodningen, som Hans Kald og Lære-Embede have afsondret Ham derfra.»36

Denne geistlige forblir ukjent. Tre år senere, i 1765, foregikk de tidligst kjente koppeinokulasjonene i Bergen. Stiftamtmann Cicignon hadde tilkalt en prest ved navn Jacob Lund som skulle ha lært metoden i Trondheimstraktene.37 Det kan være samme mann som Bredal nevner, og han kan også være identisk med den prest Lund hvis unge sønn var Wasmuths pasient under epidemien i august 1755 (ovenfor). Amtmannens tiltak falt ikke i god jord hos Bergens to leger, Pape og stadsfysikus Büchner, som klaget til Collegium Medicum. Stiftamtmannen hadde beordret Büchner til å være til stede under inokulasjonen for å lære metoden, men verken han eller Pape hadde møtt frem. Lund dro fra byen etter å ha behandlet omkring 200 barn. Klagen fra de to legene ble senere henlagt. 38

Først i forbindelse med en epidemi i årene 1771 og 1772 ser inokulasjonen ut til å ha fått bredere gjennomslag på Vestlandet. Büchner begynte å praktisere inokulasjon i Bergen i 1771, og skriver at han dette året behandlet 103 personer.39 I boken fra 1778 angir han ikke ytterligere pasienttall, men det synes rimelig å anta at han fortsatte å bruke metoden. I 1771 og -72 brakte også Bergens Adresse-Contoirs Efterretninger notiser fra personer som forteller om lokale inokulasjonsprosjekter for å komme epidemien i forkjøpet. Sorenskriver A. Juel ved Halsnø klostergård skriver at han hadde avtalt med noen venner å få tak i en kirurg fra Bergen. Epidemien nærmet seg imidlertid så raskt at han i stedet måtte skrive til sin venn apotekeren i Bergen for å få den nødvendige medisin tilsendt. Apotekeren sendte også med la Condamines inokulasjonshåndbok. Sorenskriveren selv måtte på tjenestereise, og «Sygdommens dødende Fremgang satte min Kone i megen Bekymring og Frygt. Rottböll og Condamine blev flittig læst og tilsidst overvandt min kone sig og tog Resolutionen selv at operere sine Børn, en Datter paa 10de Aar, en Søn paa de 7de og en mindre paa det 4de, og deres Informator, Monrad Kahrs, opererede sig selv».40 Det hele forløp godt, og flere andre familier fulgte sorenskriverfruens eksempel. Etter at mange barn døde av koppeepidemien i et nabosogn, strømmet dessuten allmuen til prost Kahrs for å få «gjort åt for bolen», etter at han først hadde inokulert sin 13 år gamle yngste sønn, muligens huslærerens yngre bror.41 9. desember samme år brakte samme avis også en notis fra D. Touscher i Stavanger, som kan fortelle at han har inokulert 75 barn og unge i Stavanger og Egersund, og det har gått bra med dem alle, noe han anser som et «Beviis» på inokulasjonens store nytte.42 Endelig brakte avisen en lengre artikkel fra sogneprest og viseprost J.A. Krogh i Nordfjord i mai 1772. Krogh forteller at han ble bedt om å inokulere sorenskriver Stubs barn da epidemien nærmet seg. Denne skulle på sin side ha hørt om familien Juels vellykkede prosjekt. Også hos Krogh førte dette første tilfellet til at mange andre for-eldre på stedet ville ha sine barn behandlet, og Krogh mener han inokulerte 200 mennesker i løpet av en uke. Rykter om at inokulasjon likevel ikke gav beskyttelse mot kommende epidemier, brakte imidlertid metoden i vanry. Krogh lærte også bort «denne ej meget vanskelige Kunst» til sin svoger, sogneprest Heiberg i Gloppen, samt en bonde i sognet. Krogh mener at de tre til sammen behandlet 562 personer, hvorav fire døde.43

Malm tar disse opplysningene til inntekt for at koppeinnpodningen må ha vært velkjent innen de «dannede kretser» på Vestlandet på denne tiden, men mener likevel at inokulasjon ikke fikk noe alminnelig innpass i Norge.44 Omfanget var for lite. Men avisartiklene gir også andre dimensjoner til inokulasjonshistorien. Juels og Kroghs skildringer viser hvordan kunnskap om koppeinokulasjonen spredte seg fra sted til sted gjennom et uformelt nettverk av slekt og venner. Delvis gjaldt det sakens konkrete sider: medisinen som ble sendt fra Bergen sammen med håndboken, og deretter den praktiske kunnskapen som ble overført i et nettverk av embetsmenn som også var i slekt. I tillegg gjaldt det mindre konkrete forhold: tilliten til at den ukjente nye metoden var sikker nok til at man torde ta den i bruk på egne barn. På hvert enkelt sted ser spredningen dessuten ut til å ha foregått langs mer hierarkiske, paternalistiske linjer, i den forstand at allmuen har søkt til embetsgårdene når de har sett at det gikk bra med barna der. Det kan også være verdt å merke seg at i de uformelle nettverkene av tillit, kunnskap og praksis som har oppstått på denne måten, er det ikke nødvendigvis presten eller sorenskriveren selv som er aktøren. Juel var på tjenestereise da de første inokulasjonene foregikk på Halsnøy. Det var sorenskriverfruen som tilegnet seg kunnskapen fra de tilsendte bøkene, og som samlet mot til selv å behandle barna. Deretter brakte huslæreren kunnskapen videre.

At inokulasjon ble utført av personer uten medisinsk utdanning, førte til at virksomheten ble trukket bort fra det som eksisterte av medisinsk offentlighet. I stedet ble den flyttet over i en krets av familie- og vennskapsbånd, samt den verden av tradisjonelle, men ikke-formaliserte forpliktelser som eksisterte mellom embetsfamiliene og allmuen i bygdesamfunnene. Her ble inokulasjon en form for huskur. Forflytningen innebar samtidig usynliggjøring, iallfall når det gjelder forekomst av skriftlige kilder til aktiviteteten . Notisene i Bergens Adresse-Contoirs Efterretninger er tilfeldige beskrivelser, ikke regulære rapporter. Det er umulig å vite hvor mange andre embetsfamilier som har gjennomført lignende overveielser og tilsvarende operasjoner når epidemiene har nærmet seg. Men i den grad tekstene forteller om noe ut over seg selv, er de en indikasjon på at inokulasjonen i Norge kan ha hatt et langt større omfang enn det vil være mulig å etterspore, nettopp ved at metoden er blitt brukt som huskur, praktisert i tillitsnettverk og utført av personer uten medisinsk utdanning.

Strøms legebok og Büchners bok om inokulasjon kom begge ut i Bergen i 1778. Bak bøkene stod initiativ fra Det Nyttige Selskab, stiftet i 1774 med Büchner blant grunnleggerne. På samme måte som i Trondheim er altså utgivelsene knyttet til den nye formen for sivil offentlighet som selskapene representerte. Mens selskapet i Trondheim var en lærd forening, orientert mot vitenskap, var Bergensselskapet av typen landhusholdningsselskap, opptatt av å fremme og premiere praktiske tiltak. Strøms legebok var (eneste innkomne) svar på en konkurranse som selskapet lyste ut.45 Avsnittet om kopper er ganske kort. Strøm refererer til inokulasjon som en ny oppfinnelse og viser til at metoden er blitt praktisert av Krogh og Heiberg og dessuten av kirurg Lange i Molde som har behandlet omkring 400 barn.46 Beskrivelsen er ellers for kort til å kunne kalles noen anvisning til å utføre inokulasjon, derimot forteller Strøm om hvordan koppesyke personer bør pleies. Ikke noe tilsier at Strøm selv har brukt metoden.

Büchners bok er den eneste av de norske tekstene som er skrevet av en lege, og boken har en klar medisinsk profil. J.A.W. Büchner var født i Erfurt og hadde sin medisinske utdannelse fra Halle. Han valgte bort universitetetskarrieren til fordel for privat praksis og var stadsfysikus i Bergen fra 1761 til 1803.47 Boken om koppeinokulasjon begynner med metodens historie og fortsetter med en imøtegåelse av de religiøse innvendingene. Også Büchner siterer Cramer, men bygger i tillegg på den tyske teologen og statistikeren Johann Peter Süßmilch når han hevder at inokulasjon ikke bare er tillatt, men endog en plikt: «Følgelig bliver det klart af dette, at Indpodningen ikke staaer i vort frie Valg, om man vil bruge den eller ikke, men man er saaledes dertil forpligtet, at man ey kunde være et Menneske, ey en Fader, ey en Christen og en Patriot, naar man ikke til sit Barns, til sin Næstes og sine Medborgeres Frelse bruger og befordrer den, og af alle Kræfter arbeyder paa dette Hielpe-Middels Udbredelse».48 Et sentralt moment i Sußmilchs argumentasjon, i hans verk Die Göttliche Ordnung in den Verhältnissen des menschlichen Geschlechts fra 1741, var betydningen av befolkningsvekst. Når inokulasjon ikke bare ble tillatt, men en patriotisk dyd, hadde det sammenheng med at den var et middel til «Folkeformeerelsen», og dermed etter tidens forståelse til økt rikdom for landet. Denne nyttetanken var helt grunnleggende i kameralistisk logikk, og stod også sentralt i Bergensselskapets virksomhet.

Etter den innledende forsvarsdelen følger en del som konkret beskriver hvordan behandlingen skal foregå, med en forberedende fase forut for selve operasjonen. Inokulasjonen gjøres også her ved hjelp av en tråd mettet med koppesmitte. Her bygger Büchner på den sveitsiske S.A.D. Tissot og på Rottböll. I forordet henviser han også til andre medisinske autoriteter, alle av noe eldre dato. Metoden er gjennomgående gammeldags. Det legges stor vekt på forberedelsesfasen, og gjennom hele sykdomsperioden er diett, fotbad, bruk av laksativer og andre former for renselse sentrale. Alt dette er behandlingsformer som kan føres tilbake på klassisk humoralpatologi med lære om at sykdom skyldes ubalanse mellom kroppsvæsker. Til sammenligning hadde de mest moderne engelske inokulasjonslegene på denne tiden forenklet de tradisjonelle regimene betraktelig og dessuten gått over til å inokulere med frisk koppematerie.49 Dette reduserte risikoen for infeksjon, men vitner også om at en annen forståelse av sykdomsårsak gradvis var i ferd med å vinne frem. Koppesykdom ble i mindre grad ble forstått som utrensing av medfødt urenhet og mer som forårsaket av ytre smittestoff.

Büchners bok var skrevet med en tydelig målgruppe for øye. Den er ikke for de lærde eller for dem som er leger av profesjon, sier han i fortalen, men for dem på landet eller i stiftet som savner både lege og kirurg. Norges geografi gjør at mange lever under slike forhold, ikke minst på Vestlandet. Det er likevel ikke allmuen boken henvender seg til, men dem som trer i legens sted: «De Herrer Præster, Øvrigheds Personer og Proprietærer paa Landet tvivler jeg ingenlunde paa vil være Fædre og Velgiørere imod sine Medskabninger, de kan best undervise Bonden, de kan lettere betage hans Fordomme, og veylede ham i det, som han ikke kan fatte, og som overgaaer hans meer indskrænkede Fornufts Kreds og Tænke-Maade».50 Büchner beskriver altså nettopp det paternalistiske forholdet mellom embetsmann og allmue som kom frem i skildringene fra sorenskriver Juel og prost Krogh i forbindelse med inokulasjonen i deres distrikter. Det er slike embetsmenn, eller kanskje i like stor grad deres husholdninger, boken henvender seg til. Forholdene som Büchner skildrer i fortalen, har stor grad av realitet. Samtidig har de et tydelig forbilde. Fremstillingen er for en stor del hentet fra S.A.D. Tissots Underretning for Landmanden, angaaende Sundheden. Tittelen til tross er heller ikke denne boken skrevet til «Landmanden», men snarere for ham, og retter seg på nøyaktig samme måte til bondens «foresatte», de kondisjonerte på landet. Med Tissots egne ord: «forstandige og retsindinge Personer, som leve paa Landet og som ved et Slags guddommelige Kald blive opfordrede til at gaae deres gandske Naboe-Folk til Haande med Raad».51 Tissot deler leserne i tre grupper: prester, herskaper og velhavende personer. Han understreker dessuten at det i hver gruppe som regel er kvinnene som utfører omsorgsarbeidet det her er snakk om.52

Også antydningen om at allmuen vil være motvillig mot nye legemidler, er inspirert av Tissot, men korresponderte ikke nødvendigvis med lokale realiteter. Skildringene fra Wasmuth, Juel og Krogh viste at foreldre av bondestand gjennomgående var like ivrige som andre etter å få sine barn inokulert når epidemiene truet. Ved to anledninger delte Det Nyttige Selskab ut premier til bønder for deres inokulasjonsarbeid. I 1780 fikk Anders Rimstad fra Davik sogn 10 rd for vellykket behandling av omkring 341 personer i 1771 og 1772. Rimstad er antagelig identisk med bonden som Krogh lærte opp. I 1786 mottok Henrich Sæle fra Førde 8 rd i premie for samme type arbeid.53

Dette betyr ikke at inokulasjon var ukontroversiell. Metoden var ikke farefri, og den fremkalte koppesykdommen kunne få dødelig utfall. Inokulerte kopper var dessuten like smittsomme som regulære, og kunne altså starte epidemier. Det er dessuten tydelig ut fra den vekt de religiøse motforestillingene tillegges i de publiserte tekstene, at disse innvendingene var oppfattet som helt reelle. Inokulasjon betød å krysse grenser og gripe inn i ukjente sammenhenger. Spørsmålet om mennesker virkelig hadde rett til å gjøre noe slikt var presserende, og trakk med seg nye spørsmål om hva slags sammenhenger som styrte natur og menneskeliv. I 1781 tilbød kirurg Oluf Bagger sine tjenester i Trondhiems Adresse-Contoirs Efterretninger. Han kunne reklamere med at han hadde behandlet over 300 personer under koppeepidemien som hadde rast i Kristiansund og langs nordvestlandskysten de foregående år.54 Annonseringen gir en indikasjon på at metoden er velkjent, og skaper inntrykk av at den nå tilhørte kirurgens faste repertoar av tjenester. Andre kilder gir derimot innblikk i usikkerhet og diskusjon. På sin reise gjennom Norge i 1779 var J.C. Fabricius opptatt av hvorfor fisket langs nordvestlandskysten var blitt redusert i senere år. Saken var også gjenstand for livlig debatt lokalt, og Fabricius ble presentert for flere teorier. Både overfiske, ny teknologi og røyk fra tangaskebrenning var blant forklaringene. Andre ville «so gar din Einimpfung der Blattern als die Ursache angeben, und die Abnahme der Fische als eine Strafe für die Einimpfung jener ansehen».55 Lite tyder på at Fabricius selv gikk god for denne teorien. Han opplyser heller ikke hvem som presenterte den. F.W. Thue refererer til Fabricius' tekst i sin egen beskrivelse over Kristiansund fra 1796, og stempler forklaringen som «en Overtroe af Bønderne». 56 Men selv om ingen av de to forfatterne altså fester lit forklaringen, gjengir de den. Synspunktet avvises, men problematikken det representerer er likevel reell. Inokulasjonen rører ved ukjente sammenhenger i tilværelsen, og reiser spørsmål om hva som er tillatt og forsvarlig for menneskelig inngripen i naturen.

Den aksept som inokulasjonen og begrunnelsen for den likevel ser ut til å ha fått fra 1770-årene og fremover, kommer kanskje aller tydeligst til uttrykk i et sørgedikt fra 1797, skrevet av stiftsprost Johan Nordahl Brun, med tittelen Over Johan Nordahl Rolfsen, fød den 22de August 1796, død den 29de Marts 1797, i Kopperne inoculeret:

Mit Navn man gav min ældste Datters Søn, At, naar jeg døde, det mig overleve skulde; Han døde først, og Navnet fik tilfulde Udødeligheds tidlig modne Løn.

Hans Navn alt staaer, der hvor jeg ønsker mit; Mit — ak! — det kan endnu, men aldrig hans udslettes. Paa Jorden Torne tit i Laurbærkrands indflettes; I Livets Bog staaer Hædersnavnet frit.

Han blev et Rov for Børnemorderen, Skjøndt Kunstens Vaaben vi med Overlæg anvendte Men fast besluttet Død ei Overmagt erkjendte; Den trodser Alt. Alt river med sig hen.

Man har dog gjort, hvad Forsvarsloven bød, En Trøst for Fædrene, som ingen Pligt forsømte; Nu rolige vi Himlens Krav indrømte, Og lagde ned vor Yndling i dens Skjød.

Brun var født ved Trondheim i 1745. Han hadde vært elev av Gerhard Schøning på katedralskolen der, ble senere medlem av Videnskabsselskabet i byen og var nær venn av Bredal. Han hadde altså gjennom livet hatt nær personlig forbindelse til et miljø som stod helt sentralt i forbindelse med introduksjon av koppeinokulasjon. Diktet fra 1797 reflekterer tydelig tenkningen i dette miljøet, samtidig som det springer ut av en dyp personlig sorg. Erfaringen gjør at diktet ikke kan mistenkes for å være skrevet i propagandaøyemed. Det viser tydelig hvordan argumentasjonen omkring inokulasjon som (religiøs) foreldreplikt har slått rot og fungerer som trøst og forsonende forklaring.

Prester og kirurger i Nord-Norge

Samtidig med at inokulasjonen ble tatt i bruk i Bergen og på Vestlandet, fikk metoden også fotfeste lenger nordover. Den første som utførte inokulasjon i Nordland skal ha vært Erik Gerhard Schytte, sogneprest i Buksnes i Lofoten. Inokulasjonen foregikk i 1771 i forbindelse med epidemien dette året, og Schytte oppgir å ha behandlet 84 personer.57 Schytte var utdannet både lege og prest, og også han var medlem av Videnskabsselskabet. Senere ble han sogneprest i Bodø, der han også opprettet et sykehus. Mens la Condamine og Rottböll er de medisinske autorietene som andre norske inokulatorer viser til, skriver Schytte at han har brukt Dimsdales inokulasjonsmetode, slik den engelske legen har beskrevet den i sin bok fra 1767.58 I en tid da fransk og tysk var de viktigste lærdomsspråkene i tillegg til latin, viser dette i seg selv kunnskap ut over det vanlige. Som påpekt ovenfor, var de engelske legene foregangsmenn i utvikling av inokulasjonsteknikken. Schyttes bemerkning tilsier dermed at han brukte en sikrere og mer moderne metode i sitt arbeid enn legene lenger sør, og muligens hadde en tilsvarende annen oppfatning av sykdommens årsak. Opplysninger i et brev fra 1787 viser at Schytte også senere fortsatte å benytte seg av inokulasjon når epidemier var på vei i hans distrikt.59

I Finnmark var koppeepidemier relativt sjeldne, men fikk desto mer dramatiske følger når de inntraff fordi immuniteten blant befolkningen var liten. Om epidemien i vest-Finnmark i 1773 skrev amtmannen at sykdommen la et helt bygdelag øde og fikk samene til å forlate sine boplasser. Sykdommen skulle være kommet med fiskerne fra Nordland og spredte seg raskt, «hvorunder jeg står i yderste frykt for stor ødeleggelse, aller helst da det er umulig å hindre kommunikasjonen og ikke heller her til lands nogen menneskelig hjelp å vente av innpodning eller andre forebyggelsesmidler».60 Her omtales inokulasjon på en innforstått måte som et veletablert middel. Amtmannen nevner også at en avskjediget regimentskirurg i Tromsø fogderi hadde inokulert omkring 100 personer der forrige sommer. Beretningen avsluttes med en anmodning om at en kirurg straks sendes til Finnmark. S.W. Brochmann mener at epidemiens ødeleggelser og amtmannens forslag var direkte årsak til at kirurg Gade blev ansatt, selv om han kom for sent til å kunne begrense denne epidemien. I påvente av kirurgens komme skal amtmannen imidlertid ha engasjert «en kyndig mann fra Nordland» til å utføre det som altså ble de første inokulasjonene i Finnmark.61 Stadig med amtmannsberetningene som kilde forteller Brochmann videre at inokulasjon i Finmark fortsatte i 1788, da kirurgen i Alta meldte om en epidemi i Skjervøy og søkte amtmannen om tillatelse til å begynne arbeidet.62 At inokulasjon ble en etablert praksis i dette området, bekreftes også av amtmann O.H. Sommerfelt i hans Finmarksbeskrivelse. Om epidemien i 1795 sier han at allmuen var «ikke uvillig» til å la seg inokulere da sykdommen nærmet seg.63

Et arbeid tilsvarende Brochmanns gjennomgang av kildemateriale fra amtmenn og geistlighet i de nordlige og nordvestlige deler av landet, er ikke gjort for Sør-Norge. I tiden før medisinalrapporter ble realitet, var det prester og amtmenn som hadde i oppgave å følge med på utvikling av epidemier. Rutinene for å rapportere om slikt og sette i verk smitteverntiltak ble gradvis skjerpet inn gjennom 1700-tallet. Brochmanns funn antyder at ikke minst amtmannsberetningene ville kunne gi nye opplysninger, ettersom det i mange tilfelle ser ut til å ha vært amtmennene som har tatt initiativ til å sette i gang inokulasjon. Hans påvisninger fra de nordlige landsdelene viser dessuten samme forhold som i Bergen i 1765: Det var til kirurgene, ikke legene, at amtmennene vendte seg i dette ærendet.

Øst- og Sørlandet

Mens Videnskabsselskabet var viktig for kunnskap om inokulasjon i Trondheimsområdet, og Det Nyttige Selskab hadde betydning i Bergen, stod Landhuusholdningsselskabet bak den eneste utgivelsen om inokulasjon med forankring på Østlandet. Trysilpresten A.C. Smiths avhandling fra 1773 ble utgitt på selskapets bekostning, og Smith fikk også dets gullmedalje for boken. Smiths tekst innledes med sterke ord. Forsynet kan ikke takkes nok for å ha gitt oss det legemiddel inokulasjonen er, skriver han, og man kan uten minste samvittighetsskruppel benytte seg av det. Deretter skildrer Smith en gruppe mennesker bosatt i en egn som årlig er utsatt for en oversvømmelse der mange omkommer og bare noen få reddes. Etter mange år finner de en flåte. Bare en dåre ville vel unnlate å bruke dette midlet av redsel for å synde mot Ham som sender den årlige flommen?64 Smith presenterer i tillegg den tradisjonelle religiøse argumentasjonen for inokulasjon, også han ved å gjengi Cramers tekst in extenso.

Blant de mange fordelene ved inokulasjonen, slik Smith beskriver dem, er dessuten at man selv kan velge tid og anledning for når barna skal få sykdommen, og dessuten sørge for at koppene blir milde. Legemidlene som brukes til forberedelseskur bidrar også til en god renselse av kroppen. De medisinske autoritetene det vises til er Butini og la Condamine, og det er deres sykdomsforståelse som reflekteres. Koppesykdom forstås som nødvendig utrensing av medfødt urenhet, selv om Smith understreker at han anser smitte som koppenes direkte årsak.65 Også inokulasjonsteknikken er hentet fra disse kildene, med bruk av tråd og vekt på forberedelseskuren. Her sier likevel Smith at han selv har foretatt inokulasjon uten forberedelse – ikke fordi han «foragte Lægernes Raad», men «jeg afskrækker ingen fra at lade sine Børn indpode, naar Lægemidler skiønt ikke ere for Haanden, thi naar Kopperne grassere, ere de Børnene gierne nærmere, end Lægen, og gribe de først om sig, saa foragte de siden alle Læger».66 Smith gir få konkrete opplysninger om egen praksis, men forteller at han har inokulert omkring 150 personer, antagelig på Vinger der Smith var virksom før han ble prest i Trysil i 1773.67

Fra Sør- og Østlandet er opplysningene om inokulasjon sporadiske. Her vil en gjennomgang av amtmannsberetningene antagelig kunne gi ny kunnskap. De opplysningene som finnes i erindringslitteratur gir likevel først og fremst inntrykk av at inokulasjon var vanlig, det var ganske enkelt noe barn skulle igjennom. N.C. Schwach forteller fra sine barneår på Ringsaker at han ble inokulert like før 1797 av «jomfru Broch», som bodde på Sten, nabogård til prestegården.68 Fra Christiania forteller C. Dunker at hun og hennes to yngre brødre ble inokulert av stabskirurg Schmidt i 1790-årene. Han inokulerte på moderne vis, uten bruk av tråd. Også hennes onkel, filosofen N. Treschows barn ble inokulert. Dunker forteller dessuten at hennes yngre bror skrev brev til sin tante i Kristiansand: «Det glæder mig at De har fattet den fornuftige Resolution at lade Deres Børn inoculere.»69 Anekdotens humoristiske poeng er at gutten som nettopp hadde begynt på skole, så snusfornuftig tok del i en diskusjon han hadde hørt blant de voksne. At inokulasjon også var tilgjengelig i Kristiansand i 1790-årene, fremstår derimot som en selvfølge.

A.C. Smith ble prest i Øyestad (utenfor Arendal) fra 1794 og senere prost over Nedenes med Grimstad. Det er rimelig å tro at han fortsatte å arbeide for inokulasjonssaken på Sørlandet, selv om det ikke er noen direkte forbindelse mellom ham og inokulasjonsvirksomheten i Kristiansand. Noen slik forbindelse lar seg heller ikke spore mellom ham og opplysningene som stadsfysikus R. Frankenau gir fra Arendal i 1801. Frankenau gir likevel inntrykk av at inokulasjon var blitt en praksis i sørlandsbyene. I sin bok om et «sunnhetspoliti» etter tysk mønster diskuterer han metoden, som han ikke udelt er tilhenger av, iallfall ikke i tettbygde strøk. Til det er smittefaren for stor. Hvis det ikke finnes et inokulasjonshus, altså en institusjon der inokulasjon foregår under oppsyn av leger, bør den forbys. Slik det nå er, «beroer det hele paa enhver enkelt Læges, Bestemamas, eller Forældrenes Capricer og Indfald. Det burde ligeledes forbydes, at lade saa vel de inokulerede, som de naturlige Koppesubjekter, løbe i Fleng paa Gaderne mellem andre friske Børn».70 Frankenau antyder dessuten at den nye engelske oppfinnelse, innpodning med kukopper, muligens vil vise seg den gamle metode overlegen.

En nyttig huskur

Sammenfattende kan det sies at utbredelsen av inokulasjon i Norge fulgte et helt tydelig mønster. Etter Wasmuths foregangsvirksomhet i Trondheim i 1750-årene, kom gjennombruddet i 1771/72. De lærde og nyttige selskapene erstattet ikke den mangelen på mer omfattende offentlige initiativ som Moseng påpeker,71 men fremstår likevel som viktige innovatører og pådrivere. Amtmennenes gradvis sterkere formaliserte ansvar for å overvåke utbrudd av smittsomme sykdommer gjorde dem likeledes til sentrale aktører, og amtmannsberetningene til viktige, men foreløpig lite undersøkte kilder. At amtmennene vendte seg til kirurgene fremfor til legene for å sette i gang inokulasjon når epidemier truet, kan ha hatt sammenheng med at kirurgene var mer tallrike. De drev dessuten med operasjoner og sårpleie, og inokulasjon kan derfor ha blitt oppfattet som deres felt. Men kirurgene synes ofte også å ha vært mer interessert i å ta den nye metoden i bruk. Medisinhistorien er derimot for en stor del skrevet av leger, og her blir kirurgenes innsats ofte tonet ned.72

Sammen med embetsstanden generelt fikk amtmennene også en annen rolle i utbredelsen av inokulasjonen. Som allmuens foresatte fungerte embetsmenn av ulike kategorier, eller rettere sagt deres hushold, gjerne som leger og sykepleiere for hjelptrengende i disktriktet. Det kan se ut til at disse tradisjonelle oppgavene i en del tilfeller ble utvidet til å omfatte inokulasjon. Her ble metoden forvandlet til huskur, og bruken dermed privatiserert på en slik måte at den ikke lar seg etterspore systematisk. Likevel ser også dette ut til å være del av et mønster med så vidt stor entydighet at det ikke uten videre bør oversees.

Inokulasjonsmetoden som ble brukt i Norge var gjennomgående gammeldags, basert på en forståelse av kopper som utrenskning av medfødt urenhet. Tenkningen hviler først og fremst på den internasjonalt anerkjente la Condamine, mindre på nyere ekspertise. Religiøse motforestillinger var en realitet, men det er ingen tendens til at slike argumenter særlig ble hevdet av teologer. Motargumenter som gjorde inokulasjon til en kristen foreldreplikt, ser dessuten ut til å ha fått gjennomslag. Det er heller ingen tendens til at allmuen mer enn andre grupper var skeptiske til metoden. Snarere ser det ut til at inokulasjon generelt ble ønsket velkommen som vern mot epidemier, men også at diskusjoner oppstod når noe gikk galt. Usikkerheten var stor, ryktene mange og de spredte seg fort. Metoden i seg selv var ikke uten risiko. De inokulerte representerte dessuten en smitterisiko. Diskusjon og motargumenter var ikke utslag av fordommer og overtro, men forsøk på å håndtere spørsmål som oppstod i møte med nye medisinske og etiske utfordringer.

1 J.N. Wilse, Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg Præstegield, Rakkestad 1991, opprinnelig utgitt Christiania 1779: 389.
2 D. Brunton, Smallpox Inoculation and Demographic Trends in Eighteenth-Century Scotland, i Medical History 1992, 36: 403–429; P. Razzell, The Conquest of Smallpox. The impact of Inoculation on Smallpox Mortality in Eighteenth Century Britain, Firle 1977.
3 P. Sköld, The two faces of Smallpox, Umeå 1996.
4 O.G. Moseng, Ansvaret for undersåttenes helse 1603–1850, Oslo 2003. Mosengs fremstilling bygger på O. Malm, Kopper og vaccination i Norge, Kristiania 1915.
5 Ibid.: 172.
6 S.W. Brochmann, Bidrag til epidemienes historie i Norge i eldre tider, Tidsskrift for Den Norske Lægeforening, 1936, 7.
7 I. Hacking, The Emergence of Probability, Cambridge 2006.
8 Jf. Skiöld 1996.
9 J.A. Cramer, Afhandling om Smaae-Koppernes Indpodning eller Inoculationen [...] ved N.K. Bredal, Trondhjem 1762; A.Chr. Smith, En kort Afhandling om Børnekoppernes Indpodning, til Opmuntring for dens Brug især blandt den norske Almue, København 1773; J.A.W. Büchner, Afhandling om Børne-Koppernes Indpodning, Bergen 1778.
10 J.-A. Butini, Afhandling om de ved Indpropningen tilbragte Børne-Kopper, København 1753; C.-M. de la Condamine, Kort Afhandling om Smaa-Koppernes Indpropning, København 1755.
11 C.F. Rottböll, Afhandling om Smaae-Kopperne, deelt udi tvende Parter, København 1766; L. Montin, Anmerkninger ved den nye Koppodnings Maade, i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter, 5. Deel, København 1774: 159–176.
12 H. Strøm, Kort Underviisning om de paa Landet, i Bergens Stift, meest grasserende Sygdomme, og derimod tienende Hjelpemidler, Bergen 1778; S.A.D. Tissot, Underretning for Landmanden, angaaende Sundheden, København 1770.
13 Se f.eks. D.E. Shuttleton, Smallpox and the Literary Imagination 1660–1820, Cambridge 2007; C. Seth, Les rois aussi en mouraient. Les Lumières en lutte contre la petite vérole, Paris 2008.
14 Brochmann 1936, 7.
15 Rottböll 1766, vedlegg G: 130.
16 Bredal/Cramer 1762: 12.
17 At Wasmuth ikke angir navn på «bondebarna» eller deres familie, synes å indikere at de tilhørte lavere sosiale lag.
18 Rottböll 1766: 131.
19 Rottböll 1766: 132.
20 Ibid.
21 Ibid.
22 Shuttleton 2007.
23 Seth 2008: 57–58.
24 For en prinsipiell drøfting, se N. Brimnes, Variolation, Vaccination and Popular Resistance in Early Colonial South India, i Medical History, 2004, 48: 199–228.
25 G. Norrie, Chirurgisk Academis Historie: Academiets Stiftelse, Kjøbenhavn 1896.
26 F.eks. S. Mellemgaard, Kroppens natur. Sundhedsoplysning og naturidealer i 250 år, København 2001.
27 Bredal/Cramer 1762: 13.
28 Cramers tekst stod opprinnelig i Nordische Aufseher.
29 Bredal/Cramer 1762: 35.
30 Ibid.: 37–39.
31 Ibid.: 12.
32 Robert Stephanus Henrici var stadfysikus i Trondheim 1749–1781.
33 G. Norrie, Georg Heuermann 1723–1768. Et bidrag til dansk-norsk medicinal- og kulturhistorie, København 1891: 105.
34 R. Grankvist 2007, Robertus Stephanus Henrici, i Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs Årbok, 2007: 130.
35 Brochmann 1936: 97. Det siktes antagelig til Wasmuths tekst publisert i Rottbölls avhandling fra 1766.
36 Ibid.: 42.
37 Büchner 1778: 19.
38 Malm 1915: 23–24.
39 Büchner 1778: 20.
40 A. Juel i Bergens Adresse-Contoirs Efterretninger, 6. juni 1771.
41 Ibid.
42 Bergens Adresse-Contoirs Efterretninger, 9. desember 1771. Antagelig Daniel Touscher, fullmektig hos amtmann Hammer.
43 Bergens Adresse-Contoirs Efterretninger, 25. mai 1772; Malm 1915: 25–28.
44 Malm 1915: 20, 24.
45 K.L. Espelid, Til medborgernes sande vel. Det Nyttige Selskab 1774–1974, Bergen 1974.
46 Strøm 1778: 16.
47 Espelid 1974: 67.
48 Ibid.: 18 (sitert etter Süßmilch).
49 T. Dimsdale, The Present Method of inoculating for the small-pox, London 1767 og senere utvidete utgaver.
50 Büchner 1778: 2.
51 Tissot 1770: 19.
52 Ibid.: 22.
53 Espelid 1974: 187.
54 Brochmann 1936: 83.
55 J.C. Fabricius, Reise nach Norwegen mit Bemerkungen aus der Naturhistorie und Oekonomie, Hamburg 1779: 296.
56 F.W. Thue, Korte Efterretninger om Kjøbstæden Christiansund paa Nordmør, Topographisk Journal for Norge, 1796, 4, 16: 95.
57 Brochmann 1936: 14.
58 E. Schytte, brev til prost Bang 1771, Tromsø Stifts Aarbok 1916, Kristiania 1916: 81.
59 Brochmann 1936: 89.
60 Brochmann 1936: 78.
61 Ibid.
62 Ibid.: 91.
63 O.H. Sommerfelt, Kort Beskrivelse over Finmarken, Topographisk Journal for Norge, 1799, 7: 148.
64 A.C. Smith 1774: 4–5.
65 Ibid.: 7.
66 Ibid.: 28.
67 Ibid.: 22.
68 C.N. Schwach, Erindringer af mit Liv, Varhaug 1992: 22.
69 C. Dunker, Fra gamle Dage. Erindringer og Tidsbilleder, ny udg., Kristiania 1909: 305.
70 R. Frankenau, Det offentlige Sundhedspolitie under en oplyst Regiering, København 1801: 67.
71 O.G. Moseng 2003: 175.
72 Jf. O. Malm om Wasmuth, ovenfor; J. Petersen, Kopper og koppeindpodning, København 1896.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon