Tredje nummer av 2010-årgangen av Historisk tidsskrift inneholder fire artikler. Emnene spenner fra medisinsk historie via kirkepolitikk og industripolitikk til krigshistorie. Vi presenterer også tolv bokmeldinger.

Heftet innledes med Anne Eriksens artikkel om koppeinokulasjon i Norge. Koppene var en fryktet sykdom på 1700-tallet, spesielt for barn. I 1810 ble det innført obligatorisk koppevaksinering av alle norske barn. Metoden var innpoding av materie fra kukopper, som immuniserte også mot kopper hos mennesker. Vaksinen ble tidlig oppfattet som en av de viktigste årsakene til nedgangen i dødelighet på 1800-tallet. Nyere demografisk forskning har imidlertid redusert betydningen av vaksinen for befolkningsutviklingen, blant annet fordi vaksinen kom for sent til å ha noen stor betydning for fallet i dødelighet – fallet hadde startet tidligere. Vaksinen var imidlertid ikke det første forsøket på å forebygge dødelighet av kopper. Innpoding med materie fra menneskekopper var kjent som immuniseringsmetode, og er kjent brukt i Norge fra 1755. Man har imidlertid antatt at metoden var lite brukt. Anne Eriksen viser i sin artikkel at metoden var mer utbredt enn man har trodd, og at det inntil utbredelsen er mer fullstendig kartlagt er vanskelig å si noe sikkert om hvilken virkning inokulasjonen hadde på dødeligheten. Hun viser også hvordan kunnskapen om metoden bredte seg, delvis gjennom slekts- og vennskapsnettverk, delvis med de lærde og nyttige selskaper som pådrivere. Artikkelen setter datidens diskusjon om inokulasjonen inn i sammenhenger som går ut over det medisinske og inn i både det mentalitetshistoriske og i opplysningstidens vitenskapelighet. Inokulasjonen aktualiserte en diskusjon om menneskenes inngripen i Guds allmakt ved å prøve å hindre sykdom, og den bidro til framveksten av sannsynlighetsregning som ledd i diskusjonen om forholdet mellom risiko for å dø av kopper og risikoen ved inokulasjonen.

Bispeembetene i den norske kirken har vært et aktuelt tema det siste året, i forbindelse med opprettelsen av et tolvte bispeembete som preses

for bispekollegiet. Viktigheten av bispeembetene har imidlertid ikke vært opplagt i den norske politiske offentlighet i nyere tid. Hallgeir Elstad behandler i sin artikkel et forslag om at bispeembetene skulle oppheves, framsatt i 1904 av Alfred Eriksen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Bakgrunnen var ikke den religions- og kirkekritiske holdning i Arbeiderpartiet, som utvilsomt eksisterte. Eriksen var selv prest, og hans begrunnelse var delvis økonomisk betinget, delvis begrunnet med en motstand mot bispevisitasen som gammeldags og overflødig. Artikkelen drøfter forslagets skjebne gjennom diskusjon, høringsprosess og avstemning i menighetene.

Pål Thonstad Sandviks artikkel tar for seg striden om kontrollen med norsk såpe- og margarinindustri i mellomkrigstida. Utgangspunktet er etableringen av det internasjonale storkonsernet Unilever i 1929. Konsernets ekspansjonsplaner omfattet den største norske såpefabrikken, Lilleborg, som foruten å stå for en tredel av landets såpeproduksjon også hadde hånd om råvareleveransene til de fleste norske såpe- og margarinfabrikkene. Lilleborgs viktigste innenlandske konkurrent var Denofa, der Unilever hadde betydelige interesser. Artikkelen følger forholdet mellom Lilleborg og Denofa, der det utviklet seg et komplisert krysseierskap, og forholdet til den internasjonale giganten. «Såpekrigen» var imidlertid ikke bare en strid mellom norske og internasjonale bedrifter om kontrollen, men like mye et element i den politiske kampen om hvem som skulle styre norsk økonomi og hvordan. Artikkelen drøfter «såpekrigen» som et element i kampen om utenlandsk eierskap i norsk industri, der strid om konsesjoner og håndtering av trustloven var de vesentligste elementene, og der venstreregjeringen Mowinckels fall kom som en følge av striden.

Den siste artikkelen i dette heftet tar for seg aprildagene i 1940. Tyskerne hadde bruk for flyplasser til krigsflyene sine, og satte derfor i gang arbeid på flere norske flyplasser. Til det trengtes arbeidskraft, og de forlangte samarbeid med lokale norske myndigheter for å skaffe arbeidere til å få bygd flyplassene. Vidar Eng beskriver i artikkelen hvordan dette skjedde i Trondheim og Oslo, og drøfter hvordan og hvorfor norske myndigheter samarbeidet med tyskerne om dette. Tyske trusler har vært en vanlig forklaring på samarbeidet. Eng ser fortsatt dette som en viktig forklaring, men drøfter også andre årsaker som han mener har vært undervurdert.

Bokmeldingsseksjonen åpner med Lennart Samuelsons omtale av Åsmund Egges bok om mordet på Kirov, som i historiografien har vært et vesentlig element i historien om stalinismen. Ved siden av omfattende

innsikt i historiografien rundt Kirov og Stalin, er boka basert på det store arkivmateriale som er blitt tilgjengelig i senere tid. Gjennom eksemplarisk bruk av historisk kildekritikk avviser Egge mange av mytene rundt mordet på Kirov og Stalins deltakelse, i en bok som anmelderen anbefaler til oversettelse til engelsk og russisk. Sovjetunionen er fortsatt tema i den neste boka. Ole Martin Rønning omtaler en antologi om svenske fortellinger fra Sovjetunionen, og hvordan relasjonen mellom det «russiske/sovjetiske» og det «svenske» ble tolket og beskrevet. Sovjetunionen framstår der som et speilbilde av det vestlige – eller svenske – som også forteller om beretternes eget forhold til det hjemlige.

Med Øystein Rians omtale av en artikkelsamling om westfalerfreden i 1648, er vi fortsatt inne i storpolitikken. Bo Stråth tar i innledningen til boka avstand fra myten om westfalerfreden som et epokeskille i europeisk historie, og bokas redaktør Peter Haldén gjør i siste kapittel rede for historikernes kritikk av det statsvitenskapelige paradigme om 1648 som avslutningen på den tid da pave og keiser var «universalmakter». Ruth Hemstad trekker i sin anmeldelse av den neste boka, om den finske krigen 1808–1809, paralleller mellom Finlands situasjon i 1809 og Norges i 1814. Boka knytter an til den svensk-finske markeringen av 1809 – året da Finlands historie som del av det svenske riket ble avsluttet og Finland ble en del av Russland, med en autonomi som gjør året til en start på Finland som nasjonalstat. En tydelig forskjell på Finlands og Norges situasjon er krigen, som ikke kom i Norge, mens Finland har sine krigshelter. Boka tar for seg hvordan den finske krigen har blitt fortolket i finsk, svensk og russisk historieskrivning.

De to neste bokmeldingene beveger seg ut i det verdenshistoriske feltet. Alan Hutchinson omtaler boka Global historia från periferin, en artikkelsamling som er tenkt som lærebok, og der nordisk og særlig svensk deltakelse i den globale historien i tidlig nytid er tema. Hovedfokus er på den ekspanderende atlantiske verdensøkonomien, og slavehandel, forbruksendringer, institusjonell utvikling og vitenskapelige forståelsesrammer blir tatt opp. Anmelderen påpeker uklarhet i forståelsen av begrepet globalhistorie, men mener likevel boka er et nyttig bidrag til forståelsen av at den lokale og globale historien er gjensidig konstituerende. Den nederlandske historikeren Henk Wesselings bok om imperialismen er oversatt til svensk, og gjenstand for Jon Olav Hoves anmeldelse. Boka tar for seg de europeiske koloniimperiene i perioden 1815 til 1919. Boka har etter anmelderens oppfatning i litt for stor grad et eurosentrisk preg, men kan fungere godt som innføringsbok

og for den som vil vite «litt om alt» om den europeiske koloniseringen i ulike deler av verden.

Med Grethe Jacobsens anbefaling av Anu Lahtinens avhandling om slekten Fleming 1460–1620 forlater vi den globale arenaen til fordel for en nasjonal arena, der kvinnene får plass som aktører. Lahtinen viser her hvilke strategier kvinnene i den innflytelsesrike svensk-finske adelsslekten anvendte under de endrede forhold som ekteskap og enkestand medførte. Bygd på et omfattende materiale av brev og regnskaper kaster avhandlingen også lys over de vanligvis ikke så synlige ugifte kvinnene. Grethe Jacobsen peker på en viktig forskjell mellom den svensk-finske administrasjon og den danske, der den danske lensadministrasjonen ga kvinner mulighet for legal autoritet som lensmann, i motsetning til den svensk-finske. Ellers finner hun mange likhetstrekk mellom de to systemene.

De to neste bokmeldingene tar for seg ulike norske institusjoner. Aina Schiøtz omtaler statsviteren Ole Bergs beretning om den sivile norske helseforvaltning, som foreløpig er kommet med første bind om perioden fra 1809 til 1983. Boka er skrevet på oppdrag fra Statens helsetilsyn. Et vesentlig poeng i historien er legenes stadige forsøk på å få herredømme over styringen av sin egen forvaltning, i konkurranse med jurister og i stadig større grad med økonomer. Morten Nordhagen Ottosen anmelder Marianne Takles bok om Nasjonalbibliotekets historie, der prosessen fram mot etablering av Nasjonalbiblioteket som en institusjon atskilt fra Universitetsbiblioteket, i 1989 i Mo i Rana og i 1999 med en avdeling i Oslo, får en vesentlig plass. Anmelderen mener forfatteren har lykkes i å plassere bibliotekets historie inn i en større nasjonal kulturell og politisk kontekst, men har noen innvendinger til hvordan hun har taklet historien om Nasjonalbibliotekets store digitaliseringsprosjekt.

Bokmeldingsseksjonen avsluttes med tre biografier: en forfatterbiografi og to kongelige. Arnhild Skres biografi over Ragnhild Jølsen omtales av Liv Helene Willumsen, som framhever at biografen har lagt vekt på Jølsens livshistorie mer enn litterær analyse, der konteksten rundt Ragnhild Jølsen er tillagt stor vekt. Det er tatt i bruk hyppige sitater fra brev, anmeldelser og skjønnlitterære verk, som gir biografien et «kildenært og autentisk preg», med anmelderens ord.

Trond Norén Isaksen har tatt for seg både Carl-Erik Grimstads bok om Dronning Mauds arv og Herman Lindqvists bok Jean Bernadotte – Mannen vi valde. Han har ikke mye godt å si om noen av dem. Boka om dronning Maud tar utgangspunkt i en arvetvist mellom det britiske kon

gehus og dronning Maud, og handler ellers om «stort og smått om de mest forskjellige emner». I begge bøkene finner anmelderen en rekke faktiske feil.

Vi ønsker alle god lesning!

Redaksjonen