Ulrik Langen

Den afmægtige – en biografi om Christian 7.

Jyllands-Postens Forlag, København 2008. 542 s.

Biografisjangeren har et mangesidig forhold til historiefaget. Kunstens og politikkens kjendiser gis ofte størst oppmerksomhet, selv om de største historiske innsiktene ikke alltid nås gjennom å studere historiens frontkjempende spydspisser. Like viktig kunnskap kan oppnås gjennom å studere de som gjennom sine relasjoner og sin tilhørighet til et miljø gir gode skisser av sin samtid. Historikeren Ulrik Langen har valgt en slik aktør med sin biografi om Christian 7. – konge av Danmark-Norge i ikke mindre enn 42 år fra 1766. Få konger i verdenshistorien har vært mer styrt av andre over lengre tidsspenn enn det Christian 7. ble gjenstand for. Men tro likevel ikke at dette er en uinteressant biografi.

Kongens regjeringsperiode dekker tross alt det viktigste spennet i dansk-norsk opplysningstid, med oppvåkningen av en borgerlig offentlighet, omfattende politiske reformer preget av mer liberalt styresett og en blomstringstid i dansk kunst og kulturliv. Videre var det en veksttid for dansk og norsk handel og industri, og kongens sorti kom så vidt innenfor Danmark-Norges aktive deltakelse i napoleonskrigene. De mest omtalte «styreår» i Christians kongstid var selvsagt den såkalte Struensee-perioden, hvor kongen ble satt til side av livlegen Johan Friedrich Struensee som i sin reformiver mistet hodet etter et hektisk år som Danmark-Norges førstemann. Det er et reflektert innlegg blant de mange som har behandlet Struensee-perioden – fra Per Olov Enqvists roman Livlegens besøk (på norsk i 2001) til Asser Amdissens sobre biografi Til nytte og fornøjelse (2002). Kongens hanreitilværelse i skyggen av Struensee gis mye plass og plasseres sentralt i avmaktsbildet av den styringslammede kongen. Passasjene om «Støvlet-Cathrine» og Christians utagerende virksomhet i Københavns gater er spenstige, og gir også næring til den skandaletørste. Det gjør også beskrivelsene av den i våre øyne brutale kongeoppdragelsen.

Utviklingen av kongens sinnstilstand står sentralt i fremstillingen, og bruken av kapitteltitler som «Raseri», «Sammenbrudd», «Press», «Fanget», «Angst» og «Stillstand» understreker dette.

Langen beskriver hvordan kongen ble diktert og styrt helt fra barndommen av, og hvordan han tidlig utviklet eiendommelige personlighetstrekk. Å etterfølge sin far Frederik 5. skulle i utgangspunktet ikke ha vært «å hoppe etter Wirkola» på bakgrunn den tiltakende uskikkethet faren viste i sin kongegjerning på midten av 1700-tallet. Men Christian skulle vise seg som enda mindre konge enn sin far, og Langen viser nettopp hvordan denne angsten for ansvaret og presset fra omgivelsene utviklet seg til den rene avmaktstilstand. I dette ligger det også en delvis rehabilitering – i det minste en kraftig nyansering – av tidligere diagnoser som kronikører, biografer

og andre forfattere har gitt på kongens sinnstilstand tidligere. Langen viser hvilke positive kvaliteter kongen også var innehaver av, og hvordan flere skjønnånder og ledende politikere i Europa på denne tiden ga sine komplimenter til Danmark-Norges monark. Kongens konfirmasjon er et godt vitnesbyrd om hans potensielle veltalenhet og verdighet.

Men disse skildringene utgjør likevel et mindretall, på lik linje med de mest outrerte innfall og infame handlinger Christian kunne finne på (som for eksempel å sette fyr på en hund og så la den løpe gjennom slottets gemakker, eller hans mange raseriutbrudd som både slottets ansatte og Københavns innbyggere fikk føle på kroppen). I det store og hele er det den tilbaketrukne og handlingslammede monarken vi får et bilde av. Slik blir beskrivelsen ikke en historie sett ovenfra fra regjeringskabinettet eller fra hoffets midtpunkt, men mer «fra det bortgjemte kammerset på loftet» i Christiansborg eller andre steder kongen oppholdt seg. Slik sett har fremstillingen likhetstrekk med «galskapsskildringene» i den strålende og helt usanne filmen The madness of king George – om Christians svoger kong Georg 3. av Storbritannia (mesterlig spilt av Nigel Hawthorne). Uansett om Christian 7. hadde sjelelige brister eller var offer for en brutal oppdragelse og overstyring: han var jammen ikke «vel bevart» (for å tøye begrepsbruken maksimalt i forhold til hva som er mulig i et vitenskapelig tidsskrift). Og skulle hans person og aparte handlinger blitt vurdert og behandlet på samme linje som andre danske og norske borgere i samtiden, hadde han ganske sikkert havnet i dårekisten.

Den afmægtige gir en god innfallsvinkel for å forstå dansk-norsk – fortrinnsvis københavnsk – maktpolitikk på slutten av 1700-tallet. Som dreven enevoldshistoriker viser Langen hvilke mekanismer som lå til grunn for at noen kunne så til de grader styre på kongens vegne, og de spenninger og den uforutsigbarhet som preget utskiftingene av persongalleriet underveis i Christians passive regjeringstid. Særlig blir de ulike kretser og maktkonstellasjoner – og deres hovedmenn – inngående beskrevet; fra «parykkene» ledet av Adam G. Moltke, via kretsen rundt arveprins Frederik med enkedronning Juliane og Ove Høegh Guldberg i spissen, til de reformvennlige ministerne rundt sønnens maktovertakelse fra 1784. Dette utfyller og setter den skiftende «stallen» av personlige oppassere, lekekamerater og tilsynspersoner rundt kongens person i et godt perspektiv – svært illustrerende for det påvirkelige og skjøre opphøyde sentrum av enevoldsstaten Danmark-Norge. De involverte er det til tider en ufordring å holde styr på, og heldigvis har Jyllands-Postens Forlag brukt penger på et register.

Av innvendinger så er det ikke til å komme unna at det legges stor vekt på de tidlige regjeringsår, og det synes rart at Christians siste 30 regjeringsår avspises med 100 sider. Denne bokmelder hadde ventet seg mer av den siste tiden og forholdet til den mer handlekraftige sønnen

Frederik 6. Frederik var jo selv en person som ikke akkurat hadde en rosenrød oppvekst og som viste pussige personlighetstrekk, og styringsutfordringene stod i kø da han selv tok ledelsen i 1784. Andre partier kunne vært komprimert kraftig. Til tross for at det er godt skrevet, kunne blant annet behandlingen av Struensees vekst og fall vært kortet ned.

Den afmægtige er et solid og velskrevet verk som alle 1700-tallsinteresserte i Norge bør lese. De detaljrike beskrivelsene fra hoffmiljøene blir satt mesterlig inn i de større historiske linjene og gjør boken til et fullgodt kulturhistorisk verk, samtidig som det er en av de bedre innfallsvinklene til å forstå den realpolitiske virkeligheten i hoffet og regjeringskamrene i København i det dansk-norske eneveldets siste tiår. Boken viser at et enevoldsmonarki som det dansk-norske på slutten av 1700-tallet kunne virke uten at kongen av Guds nåde hadde flere nødvendige nådegaver enn nettopp det. Om det kunne ha fungert bedre med en kongefamilie med sterkere gener og mer reflektert styringsvilje, er en annen historie og en kontrafaktisk øvelse som kunne by på spennende scenarier.