Keith Bird

Erich Raeder. Admiral of the Third Reich

Naval Institute Press, Annapolis Md, 2006. 282 s.

Det er et pussig historiografisk faktum at man for å forstå den største ulykken som rammet Norge i løpet av det 20. århundret, må studere hva som foregikk inne i hodene på en håndfull tyske sjøoffiserer i de 50 årene forut for 1940. De forestillingene som Reichs- og Kriegsmarine utviklet om norskekystens betydning, var et produkt av det strategiske dilemmaet Kaiserliche Marine sto overfor fra 1890-årene: hvordan beseire England til sjøs? Frem til 1914 ble denne håpløse oppgaven skjøvet til side av en alternativ forståelse av sjømaktens «politiske betydning». Sjømaktsideologien, som lå til grunn for Tirpitzplanens risikoflåte, postulerte at en voksende flåte av slagskip i Nordsjøen ville virke stadig mer avskrekkende på Royal Navy. Selv en underlegen flåte ville utstråle en så sterk politisk kraft at tyske oversjøiske interesser ville være beskyttet mot et britisk forsøk på å sjalte ut den økonomiske konkurrenten. Dermed ville fundamentet være lagt for et stort tysk oversjøisk imperium.

Til tross for at risikoflåten i 1914 faktisk var kommet opp i styrkeforholdet 2:3 i de største krigsskipene, kunne den intet gjøre for å hindre

britene i å gå inn i krigen mot Tyskland. Enda verre, i løpet av krigen kunne slagflåten intet gjøre for å bryte den britiske blokaden, som avskar Tyskland fra livsnødvendige matforsyninger og svekket landets krigsinnsats betydelig.

Nytenkningen begynte allerede under krigen. På 30-tallet ble det lagt merke til, også i Norge, at viseadmiral Wolfgang Wegener skarpt hadde kritisert Tirpitz’ Nordsjø-strategi. I en ny konflikt med England krevde han at marinen måttet sikre seg baser på Atlanterhavskysten, i Frankrike eller Norge, for å tvinge Royal Navy inn i det avgjørende slaget om sjøherredømmet som den hadde unngått under første verdenskrig.

Wegeners ideer fikk stor utbredelse blant yngre offiserer. Carl-Axel Gemzell dokumenterte i sin tid i hvilken grad de påvirket Kriegsmarines ledelse i årene forut for Weserübung. Likevel er det for enkelt å forklare interessen for Norge med at ett strategisk konsept ble byttet ut med et annet. Også Wegener var fanget av den sjømaktsideologien som ga tysk marinetenkning en underliggende kontinuitet fra 1895 til 1945. Bedre enn noen annen har Gerhard Schreiber dokumentert denne kontinuiteten i ekspansjonistiske målsettinger som forener Tirpitz-generasjonens imperialisme med Dönitz-generasjonens nazisme. Og Jost Dülffer har fulgt den røde tråden i mellomkrigstidens marinepolitikk, under både demokrati og diktatur.

Idéhistoriske og organisatoriske sammenhenger kan gjerne suppleres av biografiske. Intet liv er bedre egnet til å illustrere kontinuiteten fra keiser Wilhelms, gjennom Weimar-republikkens til Hitlers marine enn Erich Raeders. I april 1894 ble han tatt opp ved marineskolen i Kiel, og i januar 1943 gikk han av som marinens øverstkommanderende. I mellomtiden tjenestegjorde han under første verdenskrig og skrev sjøkrigens historie i 20-årene før han begynte å stige i gradene. I 1928 begynte hans 15-årige karriere som leder for marinen. Ingen annen skikkelse blant Hitlers militære ledere kunne utvise en slik kontinuitet tilbake til Weimar-republikken.

Keith Bird har skrevet en biografi som belyser mange av disse sammenhengene. Bird har svært lang fartstid innen tysk marinehistorie og har gode forutsetninger for å sette Raeders karriere inn i et langsiktig perspektiv. For norske historikere kan biografien tjene som en inngangsport til temaer som direkte berører norsk okkupasjonshistorie, også for tiden etter invasjonen. Den gir et innblikk i en militær mentalitet og en verdensanskuelse som i dag virker temmelig uforståelig. Ikke minst er det av interesse å følge hvordan denne mentaliteten muliggjorde en selvfølgelig overlapping med høyreradikale og antidemokratiske miljøer i mellomkrigstiden, en friksjonsløs integrasjon i NS-statens forberedelser for aggresjon og en stilltiende aksept av de forbrytelsene erobringskrigen muliggjorde. Bird utdyper bildet av Raeder på ømtålige områder der tidligere litteratur

valgte å følge hans egen apologetiske fremstilling under Nürnberg-rettssaken og i memoarene Mein Leben fra 1955.

Raeder var svært opptatt av å videreformidle arven fra Tirpitz. Han la lokk på all intern kritikk av det strategiske grunnlaget for opprustningen mot England. Han dyrket tradisjonene som var blitt skapt under ekspansjonen. Ikke minst skulle korpsånden forhindre at marinen igjen ble opphavet til revolusjonær uro, slik det skjedde i 1918. Krigsutbruddet i 1939 kom altfor tidlig for marinen; for Raeder betød det bare at den måtte gripe initiativet og ikke gjenoppleve den demoraliserende passiviteten fra forrige krig. Ved å gå til bunns i ærefull kamp ville den legge grunnlaget for gjenreisning etter krigen.

Fremfor alt holdt Raeder fast ved Schlachtflotte som kjernen i tysk sjømakt og grunnlaget for fremtidig verdensmakt. Dette sentrale postulatet i sjømaktsidelogien ble akseptert av alle innen det høyere offiserskorpset, uavhengig av avvikende forestillinger om hvordan handelskrigen skulle føres, eller hvilken betydning Middelhavet eller Atlanteren skulle ha. Fra 1938, da sannsynligheten for en konflikt med Storbritannia økte, måtte målsettingen om flest mulig slagskip føre marinen inn i konflikt med hær og flyvåpen om tildelingen av ressurser.

Bird ser Raeders aktivisme i Norgesspørsmålet etter krigsutbruddet som drevet av marinens behov for å sikre seg flest mulig ressurser til videre opprustning. Norskekystens betydning for å forbedre Tysklands geografiske posisjon i en krig med England var blitt understreket i Wegeners skrifter. Raeder foretrakk baser i Frankrike, men vinteren 1939 var utsiktene til å sikre seg Brest små; en aksjon mot Norge ville i hvert fall bevise marinens betydning. Et britisk fremstøt mot Skandinavia ville forpurre slike planer, og Raeder brukte den britiske trusselen, og Quislings advarsler, for å få gjennomslag for operasjonen hos Hitler. At Tyskland dermed iverksatte et preventivslag for å komme britene i forkjøpet, var den sentrale påstanden i tysk propaganda umiddelbart etter 9. april, i Raeders selvforsvar i Nürnberg og i den påfølgende apologetiske historieskrivningen (som startet med Walter Hubatsch, men som i dag ikke har noen tilhengere blant tyske historikere). En slik påstand ignorerer at alle de motivene som drev marinen mot Weserübung, hadde en forhistorie som begynte lenge før det forelå noen britiske planer for intervensjon i Norge – Wegeners revisjon av strategiske målsettinger, marinens trang til aktivisme og Raeders innbitte kamp om rustningsmidler.

Etter tapet av halve flåten, kunne Kriegsmarine ikke tilby Hitler noen mer effektiv krigsinnsats mot England enn ubåtene. Raeders alternative forestillinger om handelskrig i Atlanteren med grupper av overflatestyrker var upraktiske på grunn av mangelen på baser og forsyninger. De nye slagskipene som verftene leverte, ble nådeløst jaget i senk av britene. Raeder forsøkte å få Hitler

til å konsentrere innsatsen i Middelhavet; men hans påstander om at det ville tvinge England i kne, var i beste fall urealistiske. De var dessuten motivert av hans forsøk på å unngå krigen med Sovjetunionen, som marinen ikke hadde noen interesse av. Murmansk-konvoiene ble nye mål for angrep fra norskekysten, men Førerens misnøye med marinens innsats mot allierte forsyninger over havet forårsaket til slutt Raeders avgang i 1943.

Med denne biografien følger Keith Bird i fotsporene til den kritiske overprøvingen av Wehrmachts historie som har skjedd de siste femten årene. Generalenes og admiralenes apologier har fått stå uimotsagt altfor lenge. Mens den tyske militærhistoriske forskning plukker dem fra hverandre, fortsetter den enorme populærhistoriske litteraturen, særlig i engelsktalende land, å gjengi dem ukritisk. Det er prisverdig at også Erich Raeder nå er blitt gått nærmere etter i sømmene.