Louise Nyholm Kallestrup

I pagt med Djævelen. Trolddomsforestillinger og trolddomsforfølgelser i Italien og Danmark efter Reformationen

Forlaget ANIS, København 2009. 252 sider, ill.

Etter flere tiår med geografisk avgrensete lokalhistoriske undersøkelser av rettsforfølgelse relatert til magi, trolldom og hekseri, kan det virke som om fremtiden for europeisk trolldomsforskning går i retning av komparative regionalstudier. Vi har fått en del slike arbeider de siste årene også utført av norske forskere, slik som Liv Helene Willumsens avhandling fra 2008 der hun sammenligner prosessmønsteret i Finnmark med tilsvarende trolldomsforfølgelser i deler av Skottland. I et hovedfagsarbeid fra 2000 foretok Ellen Alm en nokså grundig sammenligning av statens rolle i trolldomsprosessene i Danmark og Norge.

Refleksjoner rundt hvorfor et felles utgangspunkt ga seg utslag i så mange ulike framtredelsesformer, må kunne sies å være den sentrale problemstillingen for Kallestrups sammenligning av trolldomsprosessenes innhold og form i en katolsk og protestantisk region av Europa under nytiden. Undersøkelsen er spennende å lese, og den unge danske historikeren får fram mange interessante forskjeller mellom en geistlig inkvisitorisk måte å behandle trolldom på, sett i relasjon til prosedyrer og rettsforhold ved verdslige domstoler i et protestantisk land. Likhetene er faktisk ikke mange, men allikevel et viktig utgangspunkt for undersøkelsen. Både i Danmark og Italia er trolldom på 1500- og 1600-tallet ansett som en meget alvorlig forbrytelse. Blant myndighetene i begge landene står den teologiske oppfatningen av magi sentralt. Alle typer magi, hvit som svart, har et diabolsk opphav. En slik felles fundamental fordømmelse av trollfolk og trolldom er innfallsporten til sammenligningen. Et annet fellesanliggende er den sosiale bakgrunnen til anklagere og de anklagede. Trolldomsdiskursen har sitt opprinnelige tilholdssted blant den brede allmuen, eller «menigmand», som Kallestrup gjennomgående omtaler lokalbefolkningen.

Til grunn for undersøkelsens systematiske komparasjon ligger trolldomsprosesser fra den sørvesttoscanske byen Orbetello og fra landstinget i Viborg, samt enkelte saker fra byretten i Aalborg. De italienske sakene er i hovedsak konsentrert til årene 1649–1655, mens årene like før og like etter 1620 står i fokus for de nordjyske prosessene. Etter en

geohistorisk innledning omkring regionene Nørrejylland og Toscana og byene Aalborg og Orbetello følger så selve undersøkelsen, som faller i tre hoveddeler. Første del av boka konsentrerer seg om elitens forståelse av trolldom i et hovedkapittel kalt «Forfølgerne». Denne delen drøfter forskjellen mellom Danmark og Italia, der studiet av prosessformene står sentralt. Den historiske bakgrunnen for den romerske inkvisisjonsdomstolen blir gjennomgått og sett i relasjon til utviklingen av dansk verdslig rett etter reformasjonen. I denne delen får vi blant annet en konsentrert historiografisk gjennomgang av henholdsvis italiensk og dansk trolldomsforskning. Ulikheten mellom den inkvisitoriske og akkusatoriske prosessform understrekes. Mistenkte trollfolk i Italia blir stilt overfor en instans der aktor, etterforsker og dommer er en og samme person. Rettshåndhevelsen i Danmark er derimot gjennomgående av privat karakter. Anklageprinsippet, eller det som Kallestrup beskriver som akkusatorisk prosessform, ligger til grunn for rettslig forfølgelse av trolldomskriminalitet i Danmark. En viktig premiss innenfor en slik prosessform er at en selvstendig domstol i prinsippet står mellom anklager og den tiltalte. Oppfatningen av magi og djevelens rolle blir gjennomgått i denne første delen av boka, hvor forfatteren særlig understreker det sterke katolske skillet mellom eksplisitt og implisitt djevelpakt. Her framgår det at hovedparten av inkvisisjonsprosessene i Italia faller inn under den implisitte djevelpakten (s. 59). Denne sondringen mellom alvorligheten i trolldomsforseelsene fikk avgjørende betydning for straffutmålingen i sakene. Gjennomgående avsa inkvisisjonen mildere dommer i trolldomssaker enn hva dansk verdslig rett gjorde i perioden. Fra sitt italienske materiale har Kallestrup ingen dødsdommer, mens dødsstraff er utfallet i over 40 av sakene som ble behandlet ved Viborg landsting.

Sett fra et norsk synspunkt er Kallestrups omtale av den danske teologiske diskusjonen om trolldom og dens utøvere interessant. Hun går inn på opptakten til hovedloven mot trolldom i 1617 og drøfter selve lovteksten grundigere enn hva tidligere forskere har gjort. De danske teologenes fortolkning av den helbredende magien og deres pådrivende rolle for å få kriminalisert også den hvite magien, ligger som en understrøm bak 1617-forordningen. Differensiering av trolldomskriminalitet trekkes fram som det nye med forordningen, samtidig som forordningen ikke gikk langt nok i å skille mellom ulike former for hvit magi, slik som forskjellen mellom helbredelsesmagi og mottrolldom (s. 89). I denne sammenheng bruker forfatteren en fotnote (note 137, s. 87) til å vise til norsk lovgivning mot trolldom der faktisk den hvite magien var kriminalisert forut for 1617. I perioden 1593 og fram til 1617 risikerte mistenkte utøvere av visse former for hvit magi sågar dødsstraff i Norge. En tematisering av norsk rettspraksis i trolldomssaker som har sine klare forbindelser til diskusjo

nen blant sentrale danske teologer, ville utvilsomt ha gitt perspektivrike nyanser til den for øvrig lærerike gjennomgangen Kallestrup foretar. Men jeg har samtidig stor forståelse for at en dansk-norsk komparativ kontekst, og ikke bare dansk, ville ha sprengt rammene for foreliggende bok.

Det egentlig empiriske grunnlaget for arbeidet blir først anvendt i bokas andre hoveddel, som har fått tittelen «De forfulgte» (fra s. 107). Rettsprotokoller og enkeltsaker fra de to områdene blottlegges for å kunne utsi noe om hvordan «menigmand» oppfattet magi og trolldom. Også her får Kallestrup fram betydningsfulle nyanser og skillelinjer i forestillingene. Mens de nordjyske prosessene langt på vei er konsentrert rundt skademagi, omhandler Orbetello-sakene et atskillig bredere register av magisk virksomhet. Analytisk skiller forfatteren her mellom følgende fire kategorier for «menigmands trolddomsforestillinger»: 1) helbredelse, 2) tilegnelse, 3) mottrolldom og 4) skademagi (s. 112). Det skal i denne forbindelse understrekes at arkivmaterialet fra den romerske inkvisisjonen er adskillig fyldigere og rikere på detaljer enn de danske rettsprotokollene. Elitens kulturelle hegemoni er ikke så systematisk til stede i referatene fra den første fasen av inkvisisjonsprosessene som tilfellet er med de danske sakene. Historikeren har med andre ord ikke bare et mer omfangsrikt, men i tillegg et mer nyansert materiale fra undersøkelsesområdet i Italia. I kulturmøtet mellom den lærde eliten og allmuen er det tross alt større mulighet til å få innblikk i allmuens forestillingsverden og folkekulturens reformering gjennom inkvisisjonens møysommelige arbeid med forhør og etterforskning. Vi kan godt si det slik at akkulturasjonsprosessen er av en sådan karakter at forskeren finner flere spor etter allmuens holdninger, atferd og forestillinger i inkvisisjonens saker enn hva tilfellet er med de noe knappe domsaktene fra protestantiske land.

De italienske sakene er i overveiende grad konsentrert omkring kjærlighetsmagi, som nærmest er fraværende i det danske prosessmaterialet der forgjøring, altså skademagi, er essensen. Denne forskjellen i hvilken type magi som ble behandlet av domstolene, ga seg dessuten utslag i betydelige forskjeller i straffutmålingen. Den strengeste og alvorligste straffen for trolldom i Orbetello er noen ytterst få tilfeller av pisking i gatene med etterfølgende forvisning, mens flere av de nordjyske sakene som sagt ender med dødsdom. Denne delen av boka omkring befolkningens begrep om trolldom får godt fram hvordan allmuen oppfattet magi som en iboende egenskap ved mennesker, og der den magiske kraften kunne forsterkes ved påkallelse av overnaturlige ånder av en eller annen demonisk eller guddommelig avskygning.

I bokas tredje og siste del sammenstilles forestillingshorisontene til forfølgere og forfulgte. De vesentligste forskjellen, med stor betydning som prosessutløsende faktor og for straffutmålingen, finner Kallestrup i

de to fundamentalt forskjellige rettssystemene. Inkvisisjonen oppfatter trolldomskriminalitet som en religiøs forbrytelse i retning av kjetteri og apostasi. For inkvisitorene handlet rettsprosessen derfor om forsoning der målet var å lede synderen inn på rett vei gjennom rekatolisering. I Danmark lå det også en religiøs forståelse til grunn for trolldomsforfølgelsene, men her var forbrytelsen forstått som en verdslig form for kriminalitet. Ikke bare har dette sammenheng med verdslig domsmyndighet, men var dessuten relatert til den akkusatoriske prosessformen som tilsa at allmuens trolldomsforståelse knyttet til skademagi kom klarere fram i bildet. I Danmark fikk trolldom et tydeligere materielt og fysisk preg enn i Italia. Skademagi ut fra hevnmotiv gjorde trolldom til en alvorligere form for forbrytelse i Danmark enn hva som var tilfellet i Italia på 1600-tallet. Til slutt understreker Kallestrup det viktige katolske skille mellom implisitt og eksplisitt djevelpakt som forklaring på inkvisisjonens mildhet i forhold til de mange danske båldommene. Rendyrket diabolisme er for øvrig ikke noe framtredende motiv verken i de danske eller italienske trolldomsprosessene. Man kunne derfor hevde at boks tittel I pagt med Djævelen er en smule misvisende.

Boka til Louise Nyholm Kallestrup har stor bruksverdi også ut over rammen av trolldomsforskning. Selv om ikke siste ord er sagt, klarer hun med sin komparative tilgang langt på vei å rydde opp i forvirringen rundt inkvisitorisk og akkusatorisk rettsprosedyre. På mange måter er det ei velstrukturert og eksemplarisk bok. Historiografien og den rammemessige konteksten for de to landene er på plass, og diskusjonen rundt teologisk ståsted, lovgivning og rettspraksis blir drøftet på en utmerket måte. I tillegg skriver hun i et engasjerende og velformulert språk. Arbeidet er i sin helhet meget innsiktsfullt og inspirerende. Tekstreferanser kombinert med utdypende fotnoter fungerer veldig godt. Begrenset bruk av illustrasjoner, inkludert opplysende kartmateriale, styrker oppfatningen av en gjennomarbeidet undersøkelse. Det kan rettes små innvendende pirk mot enkelte unødvendige gjentakelser, litt lange italienske sitater i fotnotene, overraskende lite bruk av teoriene og detektivmetoden til den italienske kulturhistorikeren Carlo Ginzburg (enkelte vil kanskje se nettopp dette som en styrke og befrielse ved framstillingen), uklarheter med hensyn til 1617-forordningen, manglende tematisering av mosaiske rettsprinsipper og noen uoverensstemmelser mellom noteapparatet og litteraturlisten.

Først og fremst er I pagt med Djævelen et solid stykke akademisk arbeid som med all tydelighet demonstrerer fruktbarheten ved anvendelsen av et systematisk komparativt perspektiv. Anbefales!