Marie Lindstedt Cronberg og Catharina Stenqvist (red.)

Förmoderna livshållningar. Dygder, värden och kunskapsvägar från antiken till upplysningen

Lund: Nordic Academic Press 2008. 349 s.

Boka Förmoderna livshållningar har som formål å belyse menneskers vilkår og tanker i førmoderne eller tidligmoderne tid, en viten som fremheves som nødvendig for å forstå trekk ved vår egen livsverden. Begrepet livsholdninger er valgt som ramme for de ulike bidragene, og refererer til de konstante, transhistoriske og eksistensielle spørsmål som vanligvis stilles ved tilværelsen. Redaktørene understreker viktigheten av at disse spørsmålene ikke bare er intellektuelle forestillinger, men også noe som konkret knytter til handling.

Boka er delt opp i fire deler hvor forskjellige former for livsholdninger diskuteres. Del en, «Människan i sin tillvaro», innlemmer fem bidrag som behandler tidløse fenomener som vennskap, kjærlighet, ettertanke og tålmodighet. I artikkelen «Livets bräcklighet» diskuterer Catharina Stenqvist mer inngående hva det å ha en livsholdning betyr, eventuelt hvorfor man bør han en, og om den kan anses for å være sann og innrettet mot det gode. Stenqvist definerer det å ha en livsholdning som et aktivt vern for å takle den menneskelige tilværelsens utsatthet. Med utgangspunkt i Epiktetos’ tanker vises det til hvor viktig det er å skille mellom det man kan og ikke kan påvirke for å oppnå en større grad av livsro. Stoisismens dydsetikk løftes dermed frem som en livsholdning som kan hjelpe enkeltindividet i å oppnå et godt liv. I artikkelen «Vännerna och jaget» belyser Eva Österberg individforståelser gjennom å se på hvordan vennskap har blitt forstått fra antikken via den «lille» renessansen på 1100-tallet og den «store» på 1400- og 1500-tallet og frem til moderniteten. Österberg hevder at for de antikke filosofene, og Aristoteles i særdeleshet, var det ideelle vennskap forbeholdt vise og dydige menn, og noe som primært innrettet seg mot den offentlige sfæren. I middelalderen var imidlertid det ideelle vennskap til for et «høyere» formål, nemlig det å nå Gud. Denne forestillingen ble avløst i renessansen ved at vennskapet primært ble forstått som en måte å kjenne seg selv på. Senere ble vennskapet enda sterkere knyttet til følelser, glede og det private livet, en

utvikling som peker på den økende individualiseringen som moderniteten brakte med seg.

Ronny Ambjörnsson diskuterer i artikkelen «Kärleken – några drag i en begreppshistoria» hvordan ideer om kjærlighet opp gjennom tiden har blitt vektlagt ulikt ved å primært ta utgangspunkt i Aristoteles og Rousseau. Ifølge Aristoteles var der ikke noe prinsipielt skille mellom kjærlighet og vennskap, et resultat av sidestillingen av erotikk og vennskap innenfor en homoerotisk kultur. Ekteskapet ble derimot sett på som et sosialt fellesskap som mennesket ikke kunne leve uten. På 1700-tallet dukket det imidlertid opp andre måter å se det ekteskapelige samhold på innenfor en borgerlig kultur hvor et organisatorisk arbeidsetos bortfalt. Rousseau, for eksempel, uttrykker i romanene Julie og Émile at ekteskapet bør ses på som en form for samliv hvor mennesker kan leve i tråd med sin opprinnelige natur. Kjønnene blir her tenkt som ulike, men kompletterende poler som attraherer hverandre i søken etter balanse. I artikkelen «Patientia – Tålamod och förtröstan» diskuterer Kenneth Johansson forskjellige reformuleringer av begrepet patientia, tålmodighet, i den romerske antikken og den tidlige fasen av kristendommen. Som utgangspunkt vises det helt spesifikt til den måten patientia blir beskrevet i fortellingene om henholdsvis Gaius Mucius og Hostius Quadra. I disse knyttes patientia til det å være tapper, det å selv ta styring over hendelsesforløpet (potestas) og viktigheten av å innordne seg sosialt i verden. For Tertullian derimot, ble patientia sett på som det å underkaste seg Herren, den ultimate dyd for en kristen, og hos Augustin ble tålmodighet koblet til det å resignere for lidelsen, et syn som også ble aktualisert i Prudentius’ martyrfortelling Liber Peristephanon. I «Heder och ära i tidigmodern tid» undersøker Marie Lindstedt Cronberg hederskulturen i tidligmoderne Sverige ut fra rettslige kilder, og stiller spørsmål ved hva det å ha heder innebar, og hvilke konsekvenser tap av heder medførte. Et viktig drag i hederstenkningen var vektleggingen av den seksuelle dyden. Kvinnens heder ble spesielt sterkt knyttet til seksualiteten, godt hjulpet av innflytelsen fra den lutherske ortodoksien. Den som manglet heder ble gjerne støtt ut av fellesskapet. I et samfunn hvor skriftlige kilder var sparsommelige, ble det å tale sant dessuten svært viktig. Cronberg konkluderer med at heder og ære i den tidligmoderne perioden på lik linje med religionen utgjorde verdier som var med på å «lime» kulturen sammen.

I del to, «Politik och etik», diskuteres mer spesifikt diverse aspekter ved politikk, krig og fred. Bo Lindberg diskuterer i artikkelen «Statsräson och moral» den politiske debatten som ble ført i det svenske riksrådet under 30-årskrigen. En analyse av diskusjonene, ofte holdt i en pro og contra stil, viser at det ble lagt mindre vekt på religion og moral og mer vekt på machiavelliske ideer om «Statsräson» eller statsnytte når det gjaldt utformingen av utenrikspolitikken, noe som vitner

om periodens sekulariserende tendenser. Diskusjonene vitner også om viktigheten av å opprettholde maktbalansen mellom forskjellige stater, hvori statens og menneskers reputasjon ble sett på som en viktig brikke. I artikkelen «Politisk klokhet», skrevet av Björn Badersten, diskuteres det hva politisk klokhet innebærer i lys av Aristoteles’ filosofi. Hos Aristoteles er praktisk klokhet, fronesis, en av flere sentrale kunnskapsformer. Det som preger fronesis-begrepet er dets mellommenneskelige karakter og det nære forholdet mellom etikk og politikk. Her forstås klokhet som noe som oppnås gjennom å utføre handlinger som har betydning for andre, noe som tilsier at klokhet kan forstås som en kontekstuell og refleksiv prosess. Fordi klokhet baserer seg på dialog og mellommenneskelige forhold, vil det si at den formulerer seg med utgangspunkt i motsetninger: Badersten konkluderer derfor med at klokheten har konflikter som levebrød. Christopher Collstedt tar i artikkelen «Kyrkoherden och krigskrönikören» for seg synet på vold i krig på 1600-tallet i lys av presten Stehn Jacobsens skånske krigsbeskrivelser. Ifølge Collstedt viser Jacobsens krønike til 1600-tallets økende behov for å utdype kunnskapene om militær vold. Selv om Jacobsen ikke uttrykker noen etisk eller moralsk interesse for volden, vitner likevel hans krønike om en ny måte å tenke på i forhold til militær vold ved at det fokuseres så sterkt på individet, offeret og lidelsen. Krøniken har dermed karakter av en etisk problematiserende fortelling som har som formål å vekke leserens moral og følelsesliv.

I del tre, «Kunskapsvägar», diskuteres vår søken etter samt formidlingen av kunnskap. I artikkelen «Helvetet på jorden» belyser David Dunér på hvilken måte våre persepsjoner av det geografiske rom skaper en forutsetning for vår organisering av tanken. Det er med et slikt utgangspunkt vi kan forstå at Stora Kopparbergs gruve i Falun, som på 1600-tallet var verdens viktigste koppergruve, ble et symbol på helvetet. Dets krater, de sterile omgivelsene og den giftige svovelrøyken som dampet ut, ble av mange sett på som en speiling av hvordan helvetet måtte se ut. Gruvens rom ble således et utgangspunkt for den måten man organiserte metaforen om helvetet på. Kristiina Savin analyserer i artikkelen «Anekdoter om dygd» det kunnskapssynet som kommer til syne i uppsalaprofessoren Johannes Schefferus’ verk Memorabilia fra 1671. Boka inneholder 282 tematisk og assosiativt oppstilte fortellinger som bør forstås som exempla (jf. den eksemplariske historieskrivingen). Disse hadde som formål å demonstrere dyder, og eksemplene var ment å gi leseren moralsk veiledning. Savin hevder at det er den klassiske retorikken som er nøkkelen til å forstå hvordan den eksemplariske handlingen konstituerte seg: Gjennom retoriske strategier som amplificatio, bruken av forsterkende uttrykk og superlativer, ble handlingene synliggjort i tråd med den klassiske retorikkens modell for demonstrasjonen av dyder og laster.

Joachim Östlund tar i artikkelen «Ethos i vetenskapen» for seg beretningen om Michael Enemans reise til Orienten 1711–12. Formålet med artikkelen er å undersøke hvordan periodens kunnskapssyn, sosiale idealer og religiøse forestillinger ble uttrykt i møtet med klassiske antikviteter og de mennesker som levde i deres miljø. Selv om Eneman ofte viser nedverdigende holdninger til de mennesker han møter, stiler han mot å oppnå «sann» naturkunnskap gjennom observasjon. Eneman bibeholder likevel bibelske forklaringer på diverse spesifikke hendelser, og viser seg å forene en pietistisk fromhet med sin empirisme. På denne måten både overbygges og skapes kulturelle ulikheter. I Per Linds artikkel «Descartes Cogito og den skeptiska utmaningen» diskuteres det forhold at filosofi jamfør en allmenn oppfatning er en verdensfravendt syssel. Som motsats til denne trenden løfter Lind frem pyrrhonismen som en avintellektualiserende og transformativ filosofi som kan hjelpe mennesket i å oppnå et balansert følelsesliv og sinnsro. Her diskuteres det mer eksplisitt at Descartes ikke gikk langt nok i sine skeptiske spekulasjoner for å gjøre seg nytte av pyrrhonismens maksimer idet han i sin passasje fra cogito til sum lot jeget bli til en objektiv realitet. Pyrrhonismen imidlertid, som ikke gjør nytte av noen absolutte minimumskrav for sann viten, representerer for Lind en form for forløsende viten som Descartes ved å fastholde jeget overså.

Del fire, «Den nära moralen», inkorporerer to artikler som omhandler menneskers møte med kirken. I artikkelen «En sedelärande historia från Kisa» analyserer Annika Sandén hvordan men håndterte tidligmoderne ekteskapsspørsmål i Sverige gjennom å se på hvordan domkapitlet behandlet ekteskapsinngåelse og -oppløsning. Selv om ekteskapet ikke var en privatsak og primært ble sett på som en økonomisk, sosial og moralsk prototyp på samfunnet, tok domkapitlet likevel hensyn til den enkeltes ønsker. Dette skjedde gjennom ekteskapets kobling til forskjellige oppfatninger av dyd: Dersom ektepartene ikke innordnet seg sine respektive plasser i samfunnet eller manglet kjærlighet til hverandre, kunne ekteskapet bli oppløst. I artikkelen «Kvinnors vandel och brutet äktenskapslöfte» diskuterer Charlotte Christensen Nugues gjennom rettsmateriale fra den kirkelige domstolen i Cericy i perioden 1314–1346 hvorledes seksuell vandel påvirket menneskers sosiale situasjon og rettslige stilling. På bakgrunn av rettssakene vises det til at domstolen hadde et pragmatisk forhold til promiskuitet: Bøtene som ble gitt var ikke spesielt tyngende, og de skyldige så ikke ut til å lide noe større tap av anseelse. Frekvensen av slike domssaker viser likevel til at kirken tross alt prøvde å endre grunnleggende holdninger i samfunnet. Det argumenteres også for at den kontrollen over menneskers seksualliv som på ymse vis ble tatt i den tidligmoderne periode, gjerne bør ses på som en kulminering av den

innsatsen kirken hadde gjort på dette feltet over lengre tid.

I det store og hele fremstår Förmoderna livshållningar som en svært velskrevet bok bestående av flere informative artikler. Innleggene er godt skrevet, og bygger på nært arbeid med primærkilder. Den sterke tematiske spredningen tilsier også at artiklene har noe å by på for langt de fleste lesere. Det store mangfoldet gjør likevel sitt til at det er lett å miste tematikken «livsholdninger» ut av syne underveis, selv om artiklene på forbilledlig vis relateres til den overordnede tematikken i innledningen. Mer oppmerksomhet kunne dessuten ha blitt viet Aristoteles’ plassering innenfor den vesterlandske filosofi- og teologitradisjon, da langt de fleste artiklene nettopp tar utgangpunkt i Aristoteles’ tenkning. Med tanke på at redaktørene også legger vekt på viktigheten av økt kunnskap om antikken og den tidligmoderne perioden for å bedre forstå kulturelle endringer i det moderne, kunne også langt flere av artiklene tillatt seg å trekke enda bredere linjer nettopp frem til vår tid. Selv om det ved å trekke slike lengre linjer er lett å falle i «generalitetsfellen», er Förmoderna livshållningar nettopp på sitt beste når tidsbundne fenomener blir kontrastert med slike vide, transhistoriske linjer.