Marlen Ferrer

Emotions in Motion: Emotional Diversity in 13th Century Spanish and Norse Society

Doktoravhandling forsvart ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo, nr. 375, Oslo: Faculty of Humanities, University of Oslo 2008. 459 s.

Marlen Ferrers avhandling er et stort og dristig prosjekt, et forsøk på å trenge inn i middelalderens følelsesliv og å sammenligne to kulturer på tvers av Europa, den norrøne og den spanske. Avhandlingen åpner med et teoretisk kapitel, der Norbert Elias blir et naturlig utgangspunkt. Ferrer slutter seg til hans oppfatning av undertrykkelsen av emosjoner gjennom statsdannelse og innføringen av høvisk kultur (s. 5). Derimot tar hun avstand fra den «hydrauliske» oppfatningen av emosjoner som ligger implisitt i Elias’ teori. Hun søker også en mellomvei mellom biologisk determinisme og sosial konstruktivisme. I det følgende diskuterer hun en rekke teo

rier om emosjoner, innenfor filosofi (Jon Elster, Frode Nyeng), psykologi og nevrofysiologi (A.M. Damasio, R. Lazarus), sosiologi og sosialantropologi (Pierre Bourdieu, Lila Abu-Lughod og Michelle Rosaldo) og historie (William Reddy, Stephen Jaeger, Barbara Rosenwein). På bakgrunn av dette legger hun vekt på sammenhengen mer enn motsetningen mellom intellekt og emosjoner og ser overgangen til høvisk kultur mer som uttrykk for en kulturell endring enn for at spontanitet erstattes av kontroll. I motsetning til en del tidligere forskere understreker hun også det komplekse i middelalderens emosjonelle kultur. I analysen av den tidlige fasen, før hoffkulturen, legger hun dessuten stor vekt på ære, og diskuterer forskjellig oppfatninger av dette begrepet. Hun viser i det hele tatt god innsikt i den teoretiske litteraturen og drar nytte av den i den følgende diskusjonen av empirien.

Etter det første, teoretiske kapitlet følger en presentasjon av kildene i kap. 2 og deretter de to typene emosjonell oppførsel, den heroiske og den høviske, i kap. 2 og 4. Deretter følger en diskusjon av utviklingen i henholdsvis Spania og Norden i kap. 5 og 6 og til slutt en nærstudie av Jaume I av Aragons selvbiografi, vel den av hennes kilder som bringer oss nærmest inn på livet av et enkeltmenneske fra denne tiden.

Ferrers hovedkonklusjon er at det skjer en endring fra en heroisk til en høvisk emosjonalitet både i Spania og Norge/Island i løpet av den undersøkte perioden, i hovedsak 1200-tallet. Mens sterke og spontane uttrykk for følelser er akseptert i den heroiske kulturen, blir selvkontroll og demping av følelser idealer i den høviske. I hovedtrekkene er denne konklusjonen overbevisende. Både den spanske lovsamlingen Las siete partidas og det norske Kongespeilet innfører nye, høviske idealer som skiller seg fra de tidligere. Når det gjelder Norge, har dessuten en rekke forskere, inkludert denne anmelder, argumentert for en styrking av kongemakten og en hierarkisering og byråkratisering av samfunnet som passer godt med et slikt bilde. Det ligger et betydelig arbeid og mye energi og skarpsindighet bak Ferrers gjennomgåelse, og der er mye å glede seg over i detaljene. Et eksempel er diskusjonen om ære på s. 121–25 som noe heltene til en viss grad skaper selv; det dreier seg ikke om et fast sett av allment aksepterte normer; har man først vunnet ære, kan man til en viss grad definere begrepet selv.Ferrer gir også en spennende analyse av Jaumes selvbiografi, selv om det av og til føles som hun har hatt det for travelt med plassere de emosjonelle uttrykkene i sitt klassifikasjonsskjema til helt å lytte til Jaumes stemme.

Likevel er det et spørsmål om ikke Ferrer overdriver likheten mellom Norge og Spania, selv om hun innrømmer at følelsesuttrykkene er sterkere i de spanske kildene enn i de norrøne. Som eksempler fra sagaene på idealet om emosjonell ekspressivitet har hun valgt Egil Skallagrimsson og Hallfred Vandrædaskald. Begge reagerer spontant og emosjo

nelt, riktignok, i motsetning til de spanske heltene, med aggressivitet snarere enn med mykere følelser. Kontrasten mellom disse to og det høviske idealet i Kongespeilet og bildet av den kloke og milde Njål i Njáls saga er slående.

Problemet med sagaene er at de sjelden inneholder direkte vurderinger. For en moderne leser virker Egil som en psykopat, og Hallfreds provoserende oppførsel virker heller ikke særlig sympatisk. Han leker med en kvinnes følelser, gjør kur til henne, men nekter å gifte seg med henne og kommer dermed på kant både med hennes far og hennes andre frier, Gris. Selv om vi ikke kan slutte direkte fra våre egne vurderinger til sagaenes, er det mye som tyder på at hverken Egil eller Hallfred uten videre er representative for den emosjonelle kulturen i den første av Ferrers perioder. Egil har heroiske kvaliteter, og en del av hans bedrifter nok var annerledes vurdert i middelalderen enn i dag, men der er ikke mange som han i sagalitteraturen. Allerede utseendet er stikk i strid med alle sagaenes idealer: stygg og tidlig skallet. I ungdommen skildres han som en umulius. Når hans høviske bror reiser til Norge, vil han ikke ha Egil med, og med god grunn. Egil kommer alltid i krangel, og er uten måtehold i sin aggresjon. Skildringen av Egils alderdom er også enestående i sagaene. Han blir til latter når kreftene svikter, og han unner ikke sine etterkommere arven etter seg. Kan det tenkes noe mer asosialt i et samfunn der ætten betyr så mye? Endelig skildrer sagaen en kontrast til Egil og hans far Skallagrim, nemlig onkelen og broren, som begge heter Torolv. De kombinerer heroiske egenskaper med vakkert utseende, omgjengelighet og høvisk fremferd. Begge dør tidlig, den eldre Torolv drept av kongen, mens den yngre faller i slag. Sagaen kan likevel neppe tolkes slik at Skallagrim og Egil representerer «the survival of the fittest». Deres bitre alderdom skal neppe oppfattes som noe å misunne dem.

På tilsvarende måte er det belegg for at Hallfreds oppførsel ikke skal betraktes som akseptabel. At faren legger ham i lenker, er et klart uttrykk for det. Hallfreds oppførsel er asosial og arrogant, men den er samtidig uttrykk for at han er en modig mann, som ikke er redd for å skaffe seg fiender, og som sådan sagaverdig. Senere må Hallfred selv erkjenne sine feil. Han opplever en slags omvendelse i møtet med Olav Tryggvason. Når han til slutt lar være å utkjempe holmgangen med Gris, er det ikke bare fordi han sørger over kongens død, men også fordi kongen har fortalt ham at han kjemper for en urettferdig sak. Ferrer nevner selv dette siste (s. 120 f), men tar ikke konsekvensen av det i vurderingen av Hallfreds oppførsel.

Ser man på sagaene generelt, både kongesagaene og islendingesagaene, er det ingen tvil om at det heroiske idealet har aggressive trekk, akkurat som det spanske. Derimot er voldsomme følelsesutbrudd sjeldne og selvkontroll åpenbart et ideal. Når folk blir sinte, blir de normalt tause eller i verste fall ildrøde i ansiktet.

De faller ikke om med fråden rundt munnen eller river klærne i stykker, og de skjeller ikke sine fiender ut i lange tirader. Kong Haralds reaksjon når han er misfornøyd med Torolv er derfor helt normal, ikke uttrykk for sagaens avstandtagen fra en mann som skjuler sine følelser (således Ferrer s. 80 f). Denne oppførselen gjør heller ikke kongen «unpredictable»; Torolv skjønner med en gang at noe er galt og søker å mildne kongen. Selv i de mest dramatiske konfrontasjonene, som gjelder liv og død, uttrykker sagaheltene seg dempet og i artikulerte setninger. Selvkontroll og dempede følelser er derfor ikke noe som kommer med hoffkulturen – i alle fall ikke hvis man ikke mener at hele sagalitteraturen er uttrykk for et slikt ideal. Kong Sverres selvkontroll lar seg derfor vanskelig tolke som uttrykk for nye idealer (Ferrer s. 212–30), selv om han nok på andre måter kan ha representert noe nytt. Snarere ser det ut til at hoffkulturen i større grad oppmuntrer til emosjonell utfoldelse, i alle fall av mykere følelser som kjærlighet, som er mer fremtredende i den høviske litteraturen.

Når dette er sagt, er det likevel all grunn til å være imponert over Ferrers arbeid. Hun har ikke gjort det lett for seg med denne store, komparative undersøkelsen av Norden og Spania. Rent praktisk er emnet bestemt av at hun behersker spansk og dermed kan lese kildene fra begge kulturer på originalspråket, men også saklig sett er det et heldig valg. Begge områder har – etter middelalderske forhold – bra med kilder, vesentlig berettende, som kan belyse problemet, Spania til og med to av de meget få kongelige selvbiografiene som er skrevet i Europa. Begge områder ble i løpet av høymiddelalderen sterkere påvirket av fransk, høvisk kultur, slik at den overgangen Ferrer undersøker, fra heroiske til høviske idealer, forekommer på omtrent samme tid begge steder. Dermed blir avhandlingen ikke bare et bidrag til norsk og spansk historie i middelalderen, men til europeisk historie generelt og til diskusjonen om emosjoner i tidligere tiders samfunn i forhold til vårt. I en noe revidert form, språklig og innholdsmessig, burde den derfor gjøres tilgjengelig på et internasjonalt forlag.