Detlef Brandes

Die Sudetendeutschen im Krisenjahr 1938

München: Oldenbourg Verlag 2008. 398 s.

Hvem kunne ha sympati med etniske tyskere etter 2. verdenskrig? I denne kanskje forståelige men tragisk-kollektive stempling av tyskere som nazister, har de såkalte sudettyskere kommet i bakgrunnen hva gjelder historien om etterkrigs-Europa. Her i Norge skrev riktignok Willy Brandt artikler i norsk presse, der han vinteren 1945/46 advarte mot nye overgrep, denne gang nettopp mot etniske tyskere. I dag er det et godt utforsket tema. Det foreligger mye litteratur om den etniske rensning både fra Polen og Tsjekkoslovakia. Dessuten er det ikke lenge siden det igjen ble brukt i storpolitisk sammenheng denne angst for revansjisme fra etniske tyskere. Særlig har mange i Den tsjekkiske republikk fryktet at tyskerne skulle få igjen sine eiendommer. Det er i det store og hele en grunnløs frykt, som dog bidrar til at dette historiske tema fremdeles er politisk aktuelt.

I Tsjekkoslovakias tilfelle er det nødvendig å begynne med dannelsen av staten i 1918. Det var ikke – som navnet skulle tilsi – en stat av tsjekkere og slovaker, men også av andre nasjonaliteter. Tsjekkoslovakia var på mange måter en ektefødt arving av Østerrike-Ungarn: også i den nye «nasjonalstaten» var det flere nasjonaliteter, problemet var at ikke alle kunne være statsbærende. Det var flere tyskere i Tsjekkoslovakia den gang enn det var slovaker. I tillegg kom mange ungarere, en jødisk befolkning, rom-folket, dessuten polakker og ukrainere. Dette som innledning og bakteppe for Detlef Brandes’ studie av år 1938, selveste kriseåret i de tysk-tsjekkiske forbindelser, for ikke å si begynnelsen på hele den europeiske krise. Boken er utgitt av Collegium Carolinum i München, et velkjent forskningssted hva gjelder Böhmens historie. Brandes har tidligere publisert en bok om «Der Weg zur Vertreibung 1938–1945,» dessuten har han nylig publisert en artikkel om hvordan vestlige medier dekket fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia etter 2. verdenskrig. Brandes er professor ved Universitetet i Düsseldorf og har en rikholdig vitenskapelig produksjon.

I foreliggende bok handler det om å forstå kriseåret 1938 i forholdet mellom tsjekkere og tyskere, sett på en både internasjonal og intern tsjekkoslovakisk bakgrunn. Det sudettyske spørsmål ble ikke minst en internasjonal «kasteball»: Konflikten internt i det ennå unge Tsjekkoslovakia ble et europeisk tema. Brandes skildrer den tiltagende radikalisering av den tyske befolkning og fortvilelsen blant tyske sosialdemokrater.

Boken er delt i fem deler: først om de nasjonale motsetningene i den første republikk, så om året før Østerrikes «Anschluss», del 3 omhandler tiden frem til kommunevalgene i Tsjekkoslovakia, deretter kronologisk videre frem til Hitlers krav om anneksjon av Sudetenland. Siste del tar for seg tiden mellom partidagen i Nürnberg og den berømte avtalen i München. Sistnevnte gjorde som kjent slutt på Tsjekkoslovakia.

Brandes pendler hele tiden mellom storpolitiske begivenheter og mekanismer for politisk mobilisering i tsjekkoslovakiske byer og landsbyer. Dette er en mobiliseringshistorie: historien om et land som blir felt både innen- og utenfra, men også historien om et land som ikke tok nok hensyn til den tyske minoriteten fra begynnelsen av. Spørsmålet som ofte har dukket opp er om ikke de etniske tyskerne i Tsjekkoslovakia hadde grunn til fortvilelse: høy arbeidsledighet og etter hvert følelsen av å bli utestengt fra det statlige gode selskap. Tsjekkoslovakia var et industriland, ikke minst i de tyske områdene. I bokens begynnelse forteller Brandes om virkningen av krisen i verdensøkonomien i grenseområdene. Særlig blant unge var arbeidsledigheten mange steder skyhøy.

I sentrum står Konrad Heinlein og hans SdP, Sudetendeutsche Partei. Hovedmotstanderen var DSAP, Deutsche Sozialdemokratische Arbeiterpartei in der Tschechoslowakei. Brandes avgrenser på et felt der han kunne åpnet for mye. Han åpner riktignok for en del: det er ikke mulig å se Sudetenland 1938 som et avgrenset fenomen. Poenget er at det var en internasjonal krise. Opprinnelig ønsket den sudettyske leder Henlein en «innerstaatliche Lösung», dvs. mer selvstendighet for etniske tyskere i sine områder innen rammene av den tsjekkoslovakiske staten. Det var likevel åpenbart at Henleins løsning fordret etnisk rensing i det han anså som tyske områder, blant annet skulle tsjekkiske byråkrater erstattes av tyske. Henleins forslag ville ført til at mange av de 500 000 tsjekkerne som bodde i tyske områder ville flytte eller minske sterkt i antall. Henlein forsikret at han ikke ønsket noen revolusjon, bare reform. Dette skulle etter hvert endres seg, ikke minst i tråd med en stadig mer aggressiv politikk fra Tysklands side.

Brandes har et godt blikk for det lokale liv, som for øvrig også er godt utforsket av andre forskere. Her fremkommer konkrete mekanismer som at tyske arbeidere ikke fikk jobb i tyske fabrikker hvis de ikke var med i SdP. Barna kunne også bli straffet. «Demokratiske lærere ble satt under trykk», skriver Brandes. Barn av sosialdemokrater, kommunister og jøder ble mobbet. Henleins folk førte lister, de visste hvem som stilte i det nasjonalistiske 1. mai-toget og hvem som uteble. Tyske idrettsforeninger var etter hvert mer enn harmløs idrett, de var rene propagandamaskiner for tysk selvstyre, etter hvert for nasjonalsosialismen. Denne lokale sjåvinismen går snart ut over de mer moderate tyske partiene, og forfallsprosessen i disse skildres: Etter hvert glir de inn i SdP.

Sosialdemokratene sviktet dog aldri, men folket sviktet dem. Deler av boken er viet det tsjekkoslovakiske sosialdemokratiets fortvilede kamp på to fronter: mot sentralregjeringen i Praha og mot det som skulle bli flertallet av de etniske tyskerne: de som støttet Henleins bevegelse. SdP tok etter hvert to tredjedeler av de tyske stemmene.

Fra våren 1938 var det klart: Henlein ønsket ingen løsning innen rammene av det demokratiske Tsjekkoslovakia, for Hitler hadde fortalt ham at han snart skulle løse problemet med denne staten. Bedre ble det ikke av at den i mange sammenhenger omtalte britiske sendemann Lord Runciman forsøkte å megle mellom Henlein og den tsjekkoslovakiske regjering. Regjeringen gikk ganske langt i å komme SdP i møte, men det var for sent: Henlein var trofast mot Hitler. Her ligger det tydeligste budskapet i boken: den etterlater ikke fnugg av tvil om at flertallet av tyskerne i Tsjekkoslovakia i 1938 ikke lenger hadde noen lojalitet til denne staten. De gikk mer eller mindre med åpne øyne inn i Nazi-Tyskland. Jeg synes Brandes får frem mekanismene for den sudettyske mobiliseringen på en fin måte. Teoretisk sett gir forfatteren oss fortellingen om det etniske fellesskaps triumf over klassetilhørighet. Selv om dette selvfølgelig blir generelle begreper, gikk hendelsene i 1937 og 1938 i den retning: de tilsynelatende små hendelser på lokalt nivå, med gjenklang i den store verden. Kampen om tyskheten ble kampen om demokratiet.

Boken er utstyrt med resultater fra kommunevalgene våren 1938, en fyldig kilde- og referanseliste, sakregister, forkortelser, et nyttig personregister og et topografisk register. Sistnevnte er en god veileder i den tysk-tsjekkiske forvirring hva gjelder ulike navn på steder og byer.