Alison C. Kay

The Foundations of Female Entrepreneurship. Enterprise, Home and Household in London, c. 1800–1870

New York–London: Routledge 2009. 185 s.

Mangfoldig om entreprenørskap

Kvinnelig entreprenørskap er ett av tidens mange honnørord som politikere og næringslivsbyråkrater forsøker å fylle med innhold. For eksempel har Innovasjon Norge et eget program som skal styrke kvinners posisjon som entreprenører.1 Men hovedaktiviteten som denne betegnelsen dekker: utviklingen av ny forretningsmessig virksomhet, er langt fra ny, ei heller blant kvinner. I The Foundations of Female Entrepreneurship gir den britiske historikeren Alison C. Kay et interessant og kunnskapsrikt innblikk i Londons mange kvinnelige entreprenører på 1800-tallet. Boken, som opprinnelig er Kays avhandling for DPhil-graden ved Universitetet i Oxford, er utgitt på Routledge og inngår i forlagets internasjonale serie i næringslivshistorie, redigert av Ray Stokes og Mattias Kipping. Perspektivet som anlegges i boken bryter imidlertid med næringslivshistorie slik den vanligvis utøves på flere måter.

Mens næringslivshistorikere gjerne setter likhetstegn mellom størrelse, vekst og viktighet i entreprenørskapsøkonomien, er forfatteren av denne boken langt mer opptatt av næringsutvikling i det små og

lokale samt de sosiokulturelle forholdene og -kreftene i og rundt enkeltentreprenøren. Argumentet hennes er at småskalaentreprenøren – hun og han – som starter opp ny næring i egen bolig, på hjørnet og i nærmiljøet, var svært viktig i 1800-tallets London, dog aldri identisk i størrelse eller omsetting med Schumpeters «agent of great change». Samtidig bidro denne formen for entreprenørskap til at den økende andelen middelklassekvinner i datidens London, og deres familier, hadde en inntekt, et hjem og gjennom det kunne opprettholde eller styrke sin sosiale anseelse i det borgerlige samfunnet. Men, skriver forfatteren, skal vi kunne identifisere og derav gi betydning til denne mer lavmælte formen for entreprenørskap enn den næringslivshistorikere vanligvis trakter etter, må man gå lenger enn til viktorianernes egne uttalelser om temaet. Heller ikke datidens telefonkatalogaktige lister over navn og virksomhet, dvs. de såkalte «trade directories», er kilder gode nok til dette spesifikke formålet. For ifølge Kay lot langt fra alle næringsaktive middelklassekvinner seg liste opp til offentlige skue og bedømmelse.

Kvinner skulle i tråd med det viktorianske kvinneidealet holdes utenfor næringsaktiviteten. Likevel var kvinner i den britiske hovedstaden svært næringsaktive hele 1800-tallet igjennom, og «in a wide-range of trades, although commonly those closely associated with the domestic», skriver forfatteren av The Foundations of Female Entrepreneurship (s. 133). Og langt fra alle av disse var enker, slik viktorianerne gjerne ga inntrykk av. Sivil status har ifølge Kay hatt stor betydning for utviklingen av ny næring blant kvinner, men også gifte og ugifte, gamle og unge var aktive entreprenører. Utfordringen for historikere som Kay er imidlertid at mange av disse kvinnelige entreprenørene gjerne opererte i tråd med datidens rådende kjønnsideal gjennom å omdanne «their private sphere into a public one and their homes into business» (s. 119). Store deler av boken vies derfor historiefaglig bevisføring. For hvordan kan hun egentlig motbevise gjengs oppfatning, også blant historikere, at 1800-tallets næringsaktive kvinner av middelklassen var enker som enten fortsatte i mannens virksomhet, eller av ren nød livnærte seg og sine «by the needle»?

«The Cult of Domesticity», som på mange måter var 1800-tallets antitese til «The Public Man», la tidlig sitt slør over de kvinnelige entreprenørene. Dette har ikke bare gjort det vanskelig å beskrive fenomenet og menneskene bak denne etter hvert så feirede betegnelsen i ettertid. Flere kvinne- og kjønnshistorikere har også tolket stillheten og usynligheten omkring kvinnelige næringsutviklere som et tegn på at kvinners involvering i business endret karakter fra slutten av 1700- og utover på 1800-tallet. Et slikt studium er gjennomført av Bonnie Smith med utgangspunkt i det økonomiske borgerskapet i det nordlige Frankrike, mer spesifikt Normandie og Lorraine.2 Hun argu

menterer blant annet for at kvinners sentrale rolle i dette områdets mange familieforretninger, i kraft av å være husholdets overhode og bokfører, ble svakere som følge av økt spesialisering og profesjonalisering i industri og varehandel på 1800-tallet. I stedet inntok de samme kvinnene nye offentlige oppgaver og stillinger knyttet til veldedighet, skole- og moralspørsmål.

Leonore Davidoff og Cathrine Hall fører en liknende argumentasjon som Smith ut fra sine studier av middelklassen i Birmingham.3 I tillegg argumenterer de for at enker og ugifte utgjorde kjernen i en synkende andel kvinnelige næringsaktive, ofte gjennom en type drift eller pengeplassering som gjorde at de selv kunne sikre en inntekt uten for stor offentlig synlighet. Alison C. Kay skriver i sin bok at det absolutt er noe i Davidoff og Halls argument også hva gjelder London. Samtidig understreker hun at middelklassens kvinner ikke trakk seg tilbake, men fortsatte sin offentlige virksomhet i nærings ærend århundret igjennom (s. 118). For i den type aktiviteter som kvinnelige entreprenører helst samlet seg, som detaljister og i mindre grad grossister innen varehandelen, i tillegg til utleie av eiendom og husrom, bevertning og drift av skoler, var offentlig opptreden og synlighet en forutsetning. Ikke bare var det slik at næringen de drev og som tok deres private liv og kunnskap inn i offentligheten, forutsatte utstrakt kundekontakt og -pleie for å kunne bære frukter. Mange kvinner måtte også etablere eller tre inn i offentlige nettverk for å kunne få nødvendig kapital og kreditt til sin forretningsmessige drift.

I forskningslitteraturen har kvinners begrensede muligheter i det institusjonelle kredittmarkedet som vokste fram på 1800-tallet, blitt brukt for å belyse kjønnsforskjeller i næringsaktivitet og -utvikling. Igjen har Davidoff og Hall stått for et slikt syn.4 Men også i vår egen tids samfunnsvitenskapelige litteratur om kvinner og entreprenørskap er liknende argumenter framme som forklaring på hvorfor kvinner synes å være mindre entreprenørske enn menn.5 Kay derimot, viser oss en annen side av kvinners kredittmuligheter innenfor utviklingen av det moderne britiske bankvesenet enn den som så langt er fortalt. For ut ifra den lokale forankringen mange av de første aksjebankene hadde, fra etableringen i 1826 og inn i 1870-årene, er det mye som tyder på at «businesswomen, assuming good credit histories and a sound business, would not have faced a great difficulty in acquiring bank credit as initially thought» (s. 27). Som argumenterende bevis støtter Kay seg her til Lucy Newtons nyere studier av

tillit, omdømme og dyd i attenhundretallets britiske bankpraksis.6 Slik Newton har vist, og Kay bygger videre på, fikk disse begrepene sitt positive innhold primært ut ifra kundens betalingsevne, ikke moral. «Repayment was ultimately the most important criterion for bank management and, in assessing this ability, both ’objective’ and ’subjective’ criteria were utilised. Virtue was a proxy for the probity of the client» (s. 26–27).

Men i forlengelsen av de muligheter bankene ga, var det heller ikke uvanlig at grossister ytte forretningskvinner kreditt etter behov, skriver Kay. Hennes egne studier av næringsaktive kvinner viser det, og flere eksempler blir nevnt. Det kanskje mest interessante i denne sammenheng er likevel den betydning det lokale, og i noen tilfeller høyst uformelle kredittmarkedet hadde for kvinner hvis behov for kapital var større enn det de selv og familien besatt. Pantelånere og andre uformelle pengelånere ytte betydningsfull kreditt til kvinnelige næringsutviklere i datidens viktorianske London. Også etter at lovgivningen strammet seg til og utlånsvirksomheten ble mer regulert, i takt med bankvesenets utvikling, fortsatte kvinner å pantsette sine eiendeler mot kreditt og låne ut penger mot pant i løsøre.7 Noen ganger benyttet kvinner seg også av lokale eller bransjemessige økonomiske kvinnenettverk, gjerne med testamenterte penger eller arv som utgangspunkt. Eleanore Coade, en London-entreprenør av det riktige store slaget, spilte en slik nøkkelrolle ved å testamentere penger til forretningsmessige formål for utvalgte kvinner. Hennes historie, som Kay gjør akkurat nok ut av til at man forstår at Coade er verdt et google-søk, var klart utypisk kvinnelig, men ikke uvanlig.8 Likevel er det ikke de rause bidragene til byens finansielle kvinnenettverk som gjør at denne kvinnelige entreprenøren forblir kjent for ettertiden. Coades udødelighet ligger snarere i hennes egen oppfinnelse: et sementaktig byggemateriale, «the Coade stone», som har slik slitestyrke at det ser like nytt ut den dag i dag. Steiner og statuer laget av dette materialet er fremdeles å finne over hele verden, men er lettest å få øye på i London – som den store løven på Westminster Bridge.

Men hvordan beviser oxfordhistorikeren Kay at kvinner faktisk besatt verdier og engasjerte seg i næringsutvikling og -aktivitet hvis så mye av dette foregikk utenfor offentlighetens lys? Spurt med forfatterens egne ord: hva finnes det av kilder til en type entreprenørskap hvis «honour and duty were to be more important […] than profits» og størrelse (s. 32)?

Til forskjell fra «trade directories» nevnt innledningsvis, er forsikringsregister og -poliser en sentral kilde i Alison C. Kays bok. For som hun skriver, måtte også de kvinnelige entreprenørene og næringsaktive sikre seg økonomisk mot tap av verdier, investeringer eller eiendeler. Og for at ingen skulle kunne blitt tatt i svindel, måtte man alltid operere med forsikredes reelle navn. Muligheten for å skrive falsk eller oppgi en manns navn var derfor liten. Særlig forsikringsselskapet Sun Fire Policys register over mennesker som forsikret seg mot brann, gir et godt innblikk i 1800-tallets mange kvinnelige entreprenører, argumenterer forfatteren. Og ut ifra disse kildene har Kay kunnet finne ut forskjeller og likheter mellom kvinnelige og mannlige entreprenører etter størrelse (verdi) og type næring. For eksempel kan hun vise til at de ti mest populære næringene for menn i 1851 var kjøpmann, krovert, warehouseman,9 hop factor,10 detaljist i tørrvarer/dagligvare/frukt og grønnsaker, klokkemaker, bokhandler, slakter og farge- og malerforhandler,11 mens for kvinner var det modist,12 høker/kremmer, detaljist i kortevare og trikotasje, krovert, detaljist i tørrvarer/dagligvare/frukt og grønnsaker, kaffehusvertinne, skredder og tøygrossist,13 papirforhandler og innehaver av tobakksforretning (s. 46–45). Denne oversikten viser at mange av datidens næringsaktive var det man kan kalle små- og overlevelsesentreprenører. De var små i størrelse, men mange i antall. I det viktorianske London kunne den kvinnelige, men også mannlige småskalaentreprenøren gjenoppfinne seg selv flere ganger gjennom et lengre liv alt etter behov, kunnskap og muligheter i markedet. «This type of small-scale personal entrepreneurship is as much (if not more) about an independent livelihood as it is about capital accumulation, size or profit chasing» (s. 52–53).

Gruppen kvinnelige – som mannlige – entreprenører i attenhundretallets London var på ingen måte en homogen gruppe næringsaktive. Samlende for mange av de kvinnelige som Kay i første rekke studerer, var likevel et økonomisk måtehold som står i sterk kontrast til det bildet av entreprenøren som næringslivshistorien gjerne gir. Heller enn å være orientert mot vekst og profitt var disse kvinnene drevet av et ønske om uavhengighet, anstendighet og et verdig liv. Det gjorde også sitt til at mange av dem aldri identifiserte seg med eller hadde noe til felles med de riktig store entreprenørene, de Schumpeter har definert som

«agents of great change». Fundamentet som identiteten til disse kvinnene var heller knyttet til deres hjemmebaserte kunnskap, lokale posisjon og service, en solid kundegruppe og et offentlig renommé som kreditt- og betalingsdyktig. Ved hjelp av «trade cards» – datidens visittkort – gir Kays bok et interessant innblikk i næringsaktive kvinners opptreden og promotering i det offentlige. De samme kortene er også en viktig kilde til kvinnenes syn på seg selv. Selv om de er vanskelige å gjengi i en bokmelding, gir visittkortene Kay trekker fram og diskuterer innblikk i et mangfold av typer kvinnelige entreprenører. Mens noen er enkle og strengt saklige i form og tale, har andre en langt mer kvinnelig «touch» med ornamenter og snirkler. Andre igjen brakte fram sitt salgsbudskap ved hjelp av tegneserier og betydelig humor, poesi og rim.

Female

Reform Bill

Ladies

If you wish to buy,

Cheaper than ever, go and try,

Babb’s (High Holborn).

That’s the place,

To suite your Purse, and Charm your Face

[…]

Then thither hasten, in a trice,

For now they sell at Wholesale Price.

Now ladies! Now – your attention fix.

For Babb’s 296,

HIGH HOLBORN.

Dealers and Milliners supplied on the very Lowest Terms.

Slik fungerte de kvinnelige entreprenørene i datidens London også som agenter for økt forbruk blant kvinner. De var med Christine Myrvangs ord forbruksagenter i massekonsumets tidligste fase, selv om det ikke er kvinner som forbrukere denne boken handler om, men som entreprenører.

Ifølge departementenes strategi for mer næringsutvikling blant norske kvinner anno i dag, handler entreprenørskap per definisjon om «å etablere ny virksomhet og å få bedrifter til å vokse på en lønnsom måte».14 Et slikt syn på entreprenørskap bryter med det historikeren Alison C. Kay beskriver som mest utbredt blant 1800-tallets britiske kvinner: enkelt- og levebrødsforetaket av kortere varighet, ofte med hjemmet som utgangspunkt og kvinners kunnskap og erfaring som ressurs. Hvilken betydning kvinner hadde i utviklingen av handels- og tjenestenæringen i Norge på samme tid, vet vi imidlertid langt mindre om. Så langt har få – om nesten ingen – norske historikere sammenliknet entreprenørskap blant fortidens kvinner og menn.15 Dessverre

støtter Forskningsrådets program for mer entreprenørskap ikke dem som vil forske på fortidens kvinnelig næringsutviklere. Men til de av dere som ønsker å studere og bedre forstå entreprenørskapets mangfoldige natur og historie, også blant menn, kan boken anbefales på det varmeste. For Kays doktorgradsavhandling viser at kvinnelige entreprenører nettopp er som folk og entreprenører flest. De kommer i ulike varianter og størrelser, innenfor ulike sektorer og nisjer, og med forskjellige ambisjonsnivå og behov. At entreprenørskap ved inngangen av det 21. århundre plutselig bare skal handle om penger, vekst og størrelse, er derfor ikke bare vanskelig å akseptere ut ifra kunnskap om fortidens kvinnelige entreprenører. Det underkjenner også den næringsutviklingen som fortsetter å finne sted i det små og mer beskjedne – men langt fra ubetydelige – blant kvinner som menn.