Per Haave

Ambisjon og handling. Sanderud sykehus og norsk psykiatri i et historisk perspektiv

Oslo: Unipub 2008. 549 s.

Ambisjon og handling representerer noe nytt og kjærkomment i den norske psykiatrihistoriske litteraturen. Det finnes mange historiske framstillinger av enkeltsykehus. Men Per Haaves ambisjon er noe mer: å skrive norsk psykiatris historie med Sanderud sykehus som utsiktspunkt.

Sanderud sykehus, etablert av Hedemarkens amt under navnet Sanderud asyl i 1908, innehar ingen prominent posisjon i norsk psykiatris historie. Institusjonen var ett av mange sinnssykeasyl som ble bygget i Norge av amtskommunene rundt århundreskiftet. Amtsasylene var ikke tiltenkt noen framstående plass i norsk psykiatri, men skulle ta hånd om de av de psykiatriske pasientene som var hjemmehørende i amtet og som ikke ble ansett å være «helbredelige». Slik ble de fra starten etablert som en motsats til de statlige asylene som skulle tilby helbredelse med vitenskapens hjelp. Sanderud befant seg altså både i en geografisk og vitenskapelig periferi. Denne periferien er Haaves utgangspunkt for å skrive et utsyn over norsk psykiatris historie, som har blitt den mest omfattende og oppdaterte framstillingen av denne disiplinen vi har i Norge per i dag.

De psykiatriske institusjonshistoriene, etter de rådende sjangerkonvensjonene, kan godt ses som en slags institusjonsbiografier: et sykehus unnfanges (på tegnebrettet), fødes (gjerne ved hjelp av en pioners aktive fødselshjelp), vokser seg stort og selvtilfreds (med en topp på antall sykesenger rundt 1970), før det uunngåelige forfallet begynner: Først ved en murring mot pater familias (psykiater-direktøren) i form av ulike varianter av antipsykiatri og alternative behandlingsformer på 1970-tallet. Dernest begynner oppløsningen ved en lang rekke av omorganiseringsprosesser som har som resultat at far ikke lenger er

verdens sentrum, men også at selvet oppløses og sykehuset som en selvstendig enhet opphører å eksistere. Psykiatriske sykehushistorier som skrives i dag er uomgjengelig preget av at de er skrevet post factum – de er nekrologer over et asyl. Men asylet har ikke ganske enkelt vandret heden, det har blitt transformert til et sykehus som har blitt til en avdeling, eller en divisjon, eller en annen lavere enhet i en større konstruksjon. Asylet har ikke forsvunnet, men sentripetralkraften har blitt svekket, det monolittiske asylet har desintegrert.

Dette gjelder også for Sanderud asyl. Sanderud asyl er ikke mer. Men Haaves biografi over Sanderud består ikke av en katalog av avdødes dyder og bedrifter. Sanderuds historie tar i større grad form av en bredt anlagt fortelling der det store blander seg med det lille, det lokale med det globale, sorger med gleder, leger med pasienter. Haave, som psykiatrihistoriker, er ingen internalist. Men han er heller ingen høylytt refser av historiens mistak.

De asylene som ble reist i Europa rundt midten av 1800-tallet, var tuftet på et bestemt program for helbredelse. Dette programmet ble fundamentet for en særegen type medisinske institusjoner og for psykiatrien som en medisinsk disiplin. Et vesenskjennetegn ved et sinnssykeasyl var at det stod under ledelse av en lege; et vesenskjennetegn ved en sinnssykelege var at han hadde erfaring med å administrere et sinnssykeasyl. Asylet var i seg selv tenkt som psykiatriens fremste terapeutiske redskap, en «helbredelsesmaskin», og sinnssykelegens kunnskap var en særegen blanding av medisinsk viten og administrativ know-how. Dette programmet fikk seg et skudd for baugen da det mot slutten av 1800-tallet viste seg vanskelig å kurere sinnssyke i noe større antall ved hjelp av disse nye terapeutiske maskineriene. I stedet fikk de mer og mer preg av oppbevaringssteder for uhelbredelige. Som Haave sier med et sitat fra den britiske historikeren Roy Porter: asylene fikk preg av å være «søppelkasser for menneskevrak» (113). Først godt inn i mellomkrigstida gjorde psykiatrien en ny terapeutisk offensiv, der asylene var blitt til «psykiatriske sykehus», til åsteder for behandling snarere enn redskap for behandling.

Med denne historiske bindingen mellom en vitenskapelig disiplin og en administrativ innretning som så lenge preget psykiatrien, er det ikke rart at 1800-tallet, der vi finner dette programmet klart uttrykt, har preget psykiatrihistorieskrivningen, også i Norge. Haave gjør også godt rede for denne fasen av psykiatriens historie, når han beskriver hvordan «Sanderud sinnssykeasyl ble til». Men Ambisjon og handling er først og fremst en bok om 1900-tallets psykiatri, og Haave er for meg mest interessant når han beskriver den nye terapeutiske offensiven på 1930- og 40-tallet: De første i rekken var malariabehandlingen (framprovosering av høy feber ved hjelp av malariainfisert blod) og defokaliseringen (fjerning særlig av tenner, men også andre organer, som ble antatt å være «sete» for kroniske infeksjoner). Til

begge disse behandlingsformene var det knyttet store forhåpninger, blant annet fordi de brakte «laboratoriemedisinen» til asylene (Sanderud sykehus fikk et eget laboratorium i 1938). Disse behandlingsmetodene ble fulgt av «sovekuren» (medisinsk indusert søvn på opp til tre uker), og av sjokkterapiene: Insulinsjokk (framkalling av koma ved innsprøyting av høye doser insulin) og cardiazolsjokk (framkalling av koma gjennom innsprøyting av det hjertestimulerende middelet cardiazol), og den beslektede «pusting» (framkalling av dykkersyke ved inhalering av nitrogen). Den mest varige av 1930-tallsterapiene var elektrosjokk (framkalling av kramper ved elektrisitet). På 1940-tallet kom lobotomien, også til Sanderud. Haave betegner lobotomien som den kirurgiske psykiatriens (en betegnelse som også innbefatter kastrering) «høydepunkt».

For alle disse nye behandlingsformene gir Haave den internasjonale bakgrunnen, så vel som et bilde av bruk, rasjonale og motforestillinger nasjonalt og lokalt. Disse kapitlene (5, 8 og 9), med sin nyanserte og veldokumenterte drøfting av kontroversielle emner, utgjør et viktig bidrag til en side av norsk psykiatrihistorisk litteratur som knapt nok er behandlet i en slik bredde før.

1930-tallet markerer på mange måter slutten på asylenes gylne æra. Byggingen av nye asyl tok slutt. Asylet ble i mindre grad sett som et behandlingsverktøy, og den foretrukne betegnelsen ble nå «sykehus». Sammen med de nye behandlingsformene signaliserte navneskiftene en ambisjon om å følge utviklingen i den somatiske medisinen. Samtidig kom de første psykiatriske poliklinikkene, som også i en viss forstand representerte forsøk på å bygge ned de høye asylmurene. Poliklinikkene representerte imidlertid også noe annet: en tilbakekomst for organiseringsproblemet i psykiatrien. Mens den tidlige sinnssykemedisinen hadde vært opptatt av hvordan sinnssykdom kunne kureres gjennom en adekvat organisering av livet innenfor murene, ble psykiatrien ut over 1900-tallet stadig mer opptatt av å løse problemer gjennom å organisere et institusjonelt nett hvori sykehuset bare var ett av flere knutepunkter. Sinnssykevesenet ble til «psykisk helsevern»; «psykiatri» ble en «sektor», like mye som en mediko-administrativ spesialitet. Slik peker de første poliklinikkene på 1930-tallet fram mot oppløsningen av de psykiatriske sykehusene og profesjonalisering (og dermed de-medikalisering) av sykehusledelsen på 2000-tallet. Det er derfor legitimt at Haaves framstilling til en viss grad skifter karakter når han kommer til 1960-tallet. Asylets æra er over, tiden er kommet for et psykisk helsevern. Dette helsevernet er, i alle fall på papiret, noe mer enn psykiatri. Det er et forvaltningsproblem i vel så stor grad som en medisinsk oppgave, og historien får preg av forvaltningshistorie i vel så stor grad som medisinhistorie. Om «asylnøden» tok slutt på 1970-tallet, med en topp i det samlede antallet sengeplasser i

psykiatrien i 1971, var det først og fremst fordi det psykiske helsevernet sprengte asylets vegger.

Den siste perioden i Haaves psykiatrihistorie er dermed dominert av de institusjonelle endringer knyttet til det psykiske helsevernet, en lang rekke av organiseringer, omorganiseringer, struktureringer og restruktureringer og utredninger av utvalg som skulle evaluere og revidere omorganiseringene og restruktureringene. Disse endringene var akkompagnert av endringer i den psykiatriske behandlingen. «Den psykofarmakologiske revolusjon» begynte på midten av 1950-tallet, samtidig som Norsk psykiatrisk forening opprettet et eget psykoterapiutvalg. Disse to retningene, som i mange sammenhenger framstilles som motsetninger, ble på 1960-tallet oppfattet som integrerte elementer i et nytt terapeutisk regime. Medikamentene «muliggjorde» psyko- og miljøterapi (372).

Den verden som beskrives i Ambisjon og handling er dominert av leger og helsebyråkrater. Men boka gir også fascinerende om enn små glimt fra den psykiatriske pasientens historie. Først og fremst er glimtene visuelle, i form av fotoillustrasjoner. Ca. 30 fotografier fra Sanderuds arkiv, hovedsakelig fra 1930-tallet, viser pasienter som baker brød, pasienter til bords, pasienter til sengs, pasienter som «luftes», pasienter som arbeider. Gjennom fotografiene trer en annen virkelighet fram, som synes mer preget av manglende ambisjoner og stillstand enn av ambisjon og handling.

Det ville være galt å si at sykehusets pasienter spiller en framtredende rolle i boka. I innledningen betegner forfatteren selv, med en viss beklagelse, synes jeg å se, pasientene som en «taus gruppe» i boka. Han forklarer dette med at pasientenes «stemme» ikke kommer fram i det kildemateriale han har hatt til rådighet. Men han forsikrer om at pasientene ikke er glemt. Kildesituasjonen har ført historikerens oppmerksomhet mot pasientenes vilkår heller enn pasientenes erfaring. Det kan være riktig at de hvis stemme ikke har satt spor i de historiske kildene, fort kan framstå som stemmeløse i historien. Men gjennom bruken av bilder og bildetekster viser boka at de stemmeløse ikke trenger å være usynlige. Jeg stusser over at Haave ikke gir noen forklaring på hvorfor han ikke har benyttet i noen særlig grad det som i de fleste tilfeller er den mest voluminøse kildeserien i de psykiatriske sykehusene, nemlig pasientjournalene. I internasjonal medisinhistorie skiller psykiatrihistorien seg ut som den gren som i størst grad har tatt i bruk pasientjournaler som kildemateriale.1 Som historisk kilde er dette materialet langt fra uproblematisk, både på grunn av den måten den medisinske diskursen her er innvevd i tilsyne

latende nøytrale beskrivelser, og av rent praktiske årsaker (volum, tilgjengelighet, materialets repetitive karakter), men dette har ikke hindret medisinhistorikere i å ta materialet i bruk. Jeg stusser derfor over Haaves forklaring at materiale ikke finnes (Haave har da også så vidt tatt i bruk slikt materiale, viser det seg, jf. for eksempel s. 72). Materialet finnes vel, og det har blitt brukt, men å integrere pasientmaterialet i en institusjonshistorie, slik at selve pasientkategorien kan utfordre asylet som historiens protagonist, kan ennå ikke sies å ha blitt gjennomført på noen overbevisende måte. Utfordringen står fremdeles.

Til slutt: Haave viser, gjennom sitt utsiktspunkt fra psykiatriens periferi, at det finnes andre veier bort fra den metodologiske nasjonalismen enn internasjonal komparasjon.2 Ved å kombinere kildemateriale fra det sentrale nivået (storting, direktorat, departement) med det lokale (Sanderud) og det regionale nivået (fylkeskommunen) og ved å skrive norsk psykiatrihistorie med utgangspunkt i periferien, blir ikke lenger det nasjonale noen selvsagt ramme for historien. Haave løfter opp den lokale historien og «tar ned» den nasjonale historien. Det er etter min mening en høyst prisverdig ting å gjøre. Her tror jeg likevel det er mulig å gå lenger i å utforske forholdet mellom de ulike nivåene. Gjentatte ganger hevder Haave at den lokale historien «speiler» en generell historie. For eksempel, etter å ha gitt en interessant analyse av hvordan legene på Sanderud mistet administrativ makt på 2000-tallet, hevder Haave at denne utviklingen «speilte […] en allmenn utvikling i legeprofesjonens vilkår» (486). I dette tilfellet synes det som om «den allmenne utviklingen» viser til det statlige nivået (at legeprofesjonen var svekket i det statlige helsebyråkratiet). Men hvis denne generelle historien er satt sammen av andre lokale historier, speiler de ikke da bare hverandre? Og hva har vi da vunnet av innsikt ved å si at det spesielle speiler det generelle? Jeg tror det ligger en utfordring her, i kombinasjonen av det lokale og det internasjonale, det generelle og det spesielle, som krever andre metaforer enn «speilet».

Men det er ingen tvil om at Haaves bok representerer en fornyelse av sjangeren psykiatrisk institusjonshistorie. Med Ambisjon og handling blir sjangeren satt fri fra de døende institusjonenes grep. Dermed får vi et bredere bilde av institusjonenes plass i norsk psykiatris historie. Den som vil orientere seg i de lange linjene i norsk psykiatris historie, gjør derfor lurt i å begynne med denne boka.