Hefte 4 i HT-årgangen 2009 er i hovedsak viet til moderne norsk vitenskapshistorie, både når det gjelder vårt eget fag, historie, og andre fag. De tre artiklene dreier seg om den antropologiske vendingen i middelalderforskningen, om rivaliseringen innenfor havforskningen og om framveksten av en førsteklasses forskerskole i kjemi. Dessuten inneholder heftet fire debattartikler om fiskeretter i saltvann, om Stavanger-områdets tidlige kirkehistorie, om sørsamisk historie og om massakrene på armenerne under den første verdenskrigen. Endelig kommer en pulje med 16 bokmeldinger.

Knut Helle publiserer i dette nummeret artikkelen «Den primitivistiske vendingen i norsk historisk middelalderforskning». Her tar han for seg de fire siste årtienes utforskning av norsk middelalderhistorie, og han drøfter kritisk det han oppfatter som de to hovedsidene ved den «primitivistiske» eller antropologiske vendingen i norsk middelalderforskning: i tesen om at kommersiell handel ikke hadde noen plass i denne økonomien og i oppfatningen at samfunnet i vikingtid og tidlig middelalder befant seg i et førstatlig stadium – i sum at middelalderen var fundamentalt annerledes. Helle finner det altfor enkelt å hevde at varetransaksjoner dreide seg om utveksling av gaver og redistribusjon administrert av politiske ledere, og han slutter seg til nyere arkeologisk forskning som har tillagt handel for økonomisk vinning vesentlig større betydning, og også slik at prisene ble påvirket av tilbud og etterspørsel og at penger spilte en større rolle. Videre skriver Helle at bruken av en førstatlig modell hindrer historikeren i å kjenne igjen faktisk statsbyggende tendenser som gjorde seg gjeldende før midten av 1100-tallet. Selv om middelalderens økonomiske og politiske forhold uten tvil var forskjellige fra moderne forhold, konkluderer Helle med at de ikke var forskjellige som det har blitt hevdet av ledende primitivister.

I artikkelen «Polar prestisje og vitenskapelig ære» tar Harald Dag Jølle for seg Fridtjof Nansens kampanje for å utvikle oseanografi og fysisk geografi ved universitetet i Kristiania i åra rundt 1910: Nansen mente at hans egen forskning ville kunne gi viktige bidrag til å forstå havets fysiske natur og at norske oseanografer i en samlet innsats kunne bli verdensledende. Men Nansen led en serie nederlag i konflikter om forskningsprioritering og -lokalisering, mellom ledende vitenskapsmenn og mellom politikere fra Kristiania og Bergen. Nansens nærmeste fagfelle, Bjørn Helland-Hansen ved Bergens Museum, fikk ikke stilling ved universitetet i Kristiania, og Nansen klarte ikke å samarbeide med fiskeridirektør Johan Hjort i Bergen. Ei heller klarte han å etablere det geografiske instituttet som han tok sikte på, og han syntes at universitetet tilsidesatte de rene forskningsinteressene til fordel for prestisjebygg. På toppen av det hele skrinla Roald Amundsen utforskingen av Polhavet i nord til fordel for ekspedisjonen til Sørpolen 1910–12, og Jølle konkluderer med at Nansens skuffelser forklarer hvorfor han skrev til Amundsen i 1913 at ved å tillate denne bruken av skuta «Fram» hadde han «bragt et større offer for Dem end for noget andet levende menneske».

Edgeir Benum har skrevet artikkelen «En forskerskole bygges. Odd Hassel og strukturkjemien 1925–1943». Benum legger vekt på at utgangspunktet for Hassels innsats var kummerlige forhold i vitenskapens periferi. Trass i dette klarte han å bygge opp en forskningsgruppe og en forskerskole som ble tillagt økende vekt i det internasjonale forskersamfunnet. Et opphold i Tyskland ved ett av Europas ledende naturvitenskapelige forskningssentra dannet et springbrett for oppbyggingen av Hassels Oslo-miljø. Benum retter søkelyset på forholdene i Oslo for utveksling av vitenskapelige ideer og erfaringer, bygging av et ledende laboratorium og ikke minst viktig: undervisning som en forskningsstrategi. Videre viser Benum hvordan Hassel-gruppa i førkrigsåra reorienterte seg internasjonalt fra tyske til britiske og amerikanske kontakter, og hvordan den taklet krigens utfordringer, med brudd på forbindelsene utad og motstandsarbeid innad. Til tross for dette kom det store vitenskapelige gjennombruddet i 1943, og etter krigen ble det viktig å gjøre resultatene kjent og godtatt i det internasjonale vitenskapssamfunnet – det gav Hassel Nobel-prisen i 1969.

Alan Hutchinson kommenterer Jørn Øyrehagen Sundes artikkel om fiskeretter i saltvann i HT 2009/1. Her hevdet Sunde at denne retten utviklet seg til en eiendomsrett knyttet til enkelte garder. Hutchinson argumenterer for at sedvanerettigheter på havet var grunnet i allmenningsretten snarere enn i eiendomsretten. Dette gjør han på grunnlag av en redegjørelse for forholdene i Nordland på 1700-tallet. Der utviklet bruksrett seg til en eksklusiv rådighet for enkelte garder eller bygdelag. Også Hutchinson åpner for at dette førte til en påstand om eiendomsrett, men han hevder at det skjedde seinere enn ifølge Sunde.

I «Stavanger som by og kirkelig sentrum» svarer Knut Helle Eldbjørg Haug på hennes artikkel «Fra Stavanger-kirkens tidligste historie» i HT 2009/3. Denne artikkelen var et svar på Helles artikkel «Stavanger by og Utstein kloster» i HT 2008/4. De tre artiklene har dreid seg om ulike tolkninger og forskjellige metoder i møtet med knappe kilder fra middelalderen. Når det gjelder standpunkt som Helle kritiserte i sin første artikkel, viser han til sin argumentasjon der. Her konsentrerer han seg om Haugs presiseringer og nye begrunnelser og motsier disse. Og det munner ut i Helles allmenne slutninger om bruken av dokumentariske og berettende kilder og om historikerens forhold til tidligere forskning.

Ida Bull og Ola Svein Stugu gir svar til Håkon Hermanstrand når det gjelder hans debattartikkel om den sørsamiske bosetningshistorien i HT 2009/3. De roser Hermanstrand for hans nyorientering og vilje til å bruke et alternativt blikk på kildene. Men de advarer mot en a priori tilnærming, særlig når det gjelder en kildefattig tid. Og de spør om det ikke kan tenkes en tidligere assimilering av en sørsamisk befolking i den norske bondebefolkningen i middelalderen, slik Hermanstrand selv har påvist i Namdalen i nyere tid. De skriver også at en ikke kan avvise en teori selv om den har blitt brukt i et politisk ærend som en misliker.

Sigurd Sverre Stangeland gir gjensvar til Ragnar Næss på dennes svar i HT 2009/2 på Stangelands bokmelding i HT 2008/4. Stangeland fastholder sin kritikk av at Næss ble engasjert som forfatter om massakrene på armenerne i antologien «Folkemordenes svarte bok». Han peker på at osmanske soldater deltok i massakrer på armenere under den første verdenskrig og at dette er dokumentert i et stort antall samtidige rapporter. Stangeland kritiserer videre de tyrkiske myndighetene for å benekte massakrene – og Næss for å medvirke til denne benektingen.

Bokmeldingsseksjonen starter med omtaler av bøker med biografisk vinkling: om Henrik Wergeland som riksarkivar, om kong Haakon 7. og dronning Maud 1914–1928 og om den radikale aktivisten Ellisif Wessel.

Så kommer meldinger av tre bøker om vidt forskjellige aspekt ved begrepsdanning, identitetsutvikling og målrettet sosial interaksjon: en norsk kulturanalytisk tradisjon gjennom 300 år, hovedtemaer i urfolkspørsmål og vitenskapens sosiale strukturer i Sverige.

Fire aspekt ved den norske samfunnsutviklingen på 1800- og 1900-tallet blir satt under lupen i de følgende meldte bøkene: om forfatningsteorier som virket inn på 1814-grunnloven, om advokatenes historie i Norge, om utviklingen av monumentalarkitektur i Oslo og om relasjonene mellom Norge og Japan 1905–2005.

Tre meldinger tar for seg bøker om middelalder- og tidlig nytidsemner: først ei ny norsk bok om europeisk politisk historie 400–1750, så ei skotsk bok om Kristian 4.s marine og deretter en antologi om pesten.

Vi runder av med meldinger av tre bøker om krigshistorie, først om persepsjonen av revolusjons- og napoleonskrigene og endelig om to bind av dansk krigshistorie.

Redaksjonen