Ola Teige

Eliten i Christianias sosiale og politiske nettverk 1680–1750

Doktoravhandling forsvart ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo, nr. 342, Faculty of Humanities, University of Oslo 2008. 301 s.

Av Gunner Lind (Opponent)

Ola Teige har næsen. Det er slående når man læser denne afhandling, at der ligger en fremragende og kreativ arkivheuristik til grund. Det har også været nødvendigt. De kilder historikeren har til rådighed, gør det svært at studere menneskelige netværk. Og selv med et modificeret netværksbegreb i forhold til praksis hos de sociologer og antropologer, der først har udformet netværksanalysen, er kravene til kildematerialet høje.

Kildernes muligheder er umiddelbart synlige i afhandlingens struktur. Der er egentlig ikke tale om en sammenhængende analyse af ’Eliten i Christianias sosiale og politiske nettverk’, men om tre separate undersøgelser af sociale netværk i og omkring Christianias elite. De tre studier handler om Peter Boysen Høyer (1677–1721) – fuldmægtig, lavere embedsmand og social climber. Gjord Andersen (1650–1721) – købmand, tolder og succesrig matador. Endelig tolderne i Christiania 1687–1769, en gruppe på fem personer med noget forskellig status og historie. De tre studier er bundet sammen på mange punkter. Ikke mindst gennem at Andersen i lang tid var toldforpagter, og Høyer i en periode tjente Andersen, blandt andet med hans toldforpagtning.

I konklusionen fremdrages og sammenfattes fire sæt resultater. For det første betydningen af netværksforbindelser i eliten. De klassificeres i slægtskab, venskab, økonomiske bånd og patron–klient bånd, hvorefter det lidt forvirrende tilføjes at sammenfald mellem personlige bånd og placering i formelle hierarkier er et vigtigt fænomen, og at netværk med udgangspunkt i fælles hjemsted spiller en stor rolle. For det andet at Christiania havde en relativt lille elite sammensat af de ledende købmænd og embedsmænd i byen – en elite præget af mange horisontale relationer individerne imellem, og af patron–klient bånd til et bredere lag af tjenere og svagere partnere som blandt andet var rekrutteringslag. Eliten var meget åben i den raske fremgangstid til 1709, mere lukket derefter. For det tredje fremhæves det at Christiania-eliten drev norsk politik gennem sine netværk opefter, dels til kongemagtens høje repræsentanter på stedet, dels til hof og administration i København. Det fjerde resultat er metodisk: netværksanalysens anvendelighed til problemstillinger som den foreliggende.

Der konkluderes med forsigtige udtryk og mange nuancer. Forfatteren er ikke så glad for at fjerne sig fra den præcision og detaljerigdom, som præger den egentlige undersøgelse. I mine øjne er undersøgelserne – især de to af Peter Høyer og Gjord Andersen – også rigere og stærkere end konklusionerne.

Hvis man tager konklusion num

mer to først, om elitens størrelse og sammensætning, så optræder det i undersøgelsen som en præmis. I den delundersøgelse i indledningen der direkte forholder sig til elitens sammensætning og størrelse, defineres eliten ud fra kongelig tjeneste og købmandskab, og der defineres kriterier der fører til at en forholdsvis lille gruppe vil blive udpeget. Det er disse præmisser der omformuleres til resultat. Afhandlingens centrale undersøgelser viser i rigt mål at der var sociale kontakter, og dermed en funktionel kohærens, i denne gruppe – men det vises også at der var masser af kontakter nedad og opad, ligesom der klart ville kunne udskilles undertyper inden for gruppen, hvis det havde været ønsket. Interessante resultater, men andre end konklusionens. Undersøgelsen viser også mange andre interessante forhold. Et af dem er at ’embedskøbmanden’ også på dette tidspunkt var en vigtig figur, selv om den kommercielle sektor nok var mere selvbærende i sin finansiering end hundrede år før. Et andet at statens regering, selv om den anså både rigdom og kongelig tjeneste for legitime kilder til social status, faktisk ikke behandlede de to kilder som ligeværdige. Officielt tog man rang først, rigdom bagefter.

Set i et teoretisk perspektiv er det en undtagelse at en elite har klare grænser. En skarpt, formelt defineret elite med et betydeligt reelt indhold, som adelen 1536–1660, er et meget sjældent fænomen. Elite er altså normalt et relativt begreb, ikke et absolut, og et analytisk begreb, hvis nøjere indhold er defineret af forskeren. Selv om definitionen sker med klog udnyttelse af samtidige gradueringer – som det sker her ud fra tre skatteligninger – sætter dette principielle grænser for hvad man kan sige om eliten som klasse uden at reproducere sine præmisser som resultater.

Konklusion nummer tre, om Christianiaeliten som politisk aktør, kan også diskuteres i den form afhandlingen giver den. Her lægges vægten på udnyttelsen af netværkskontakter til de ledende kredse i København. I selve undersøgelsen kan man imidlertid se at disse kontakter blev benyttet snævert i forbindelse med egne sager, typisk ansøgninger og retssager. Det er en meget usædvanlig brug af ordet ’politik’, som jo normalt anvendes om de processer der fører til etablering af almene regler, eller til erobring af positioner med almen indflydelse. Undersøgelsens sensationelle dokumentation af en omfattende brug af bestikkelse sætter i øvrigt spørgsmålstegn ved, i hvor høj grad mænd i Christiania på Gjord Andersens niveau havde egentlige netværksforbindelser i hovedstaden. En bestikkelse, forhandlet og betalt af en udsendt agent, er jo en punktvis kontakt, som ikke har den karakter af løbende udveksling, der indgår i netværksbegrebet. Lidt skarpt formuleret kan man således hævde at der er tegn på at Christianiaeliten havde svært ved at opretholde egentlige netværksforbindelser til den fjerne hovedstad, og dermed svært ved at konkurrere med personer der geografisk var tættere på beslut-

ningstagerne. Hvilket kunne kompenseres gennem brug af direkte bestikkelse.

Undersøgelsen dokumenterer imidlertid på andre måder Christianiaeliten som politisk aktør. Den var i stand til at organisere en kollektiv aktion der lammede en uønsket tolder, og der er mange antydninger af at den var i stand til at danne en ramme omkring de højeste embedsmænd i Norge, der bestemte hvilken information disse fik, og hvilke politiske tiltag der fremstod som realistiske. Undersøgelsen antyder at Christiania kunne fjernstyre meget af det der blev besluttet på Akershus og i København, ikke gennem langdistance netværk, men gennem lokale netværk og lokal optræden som gruppe. Det havde været en mere frugtbar tilgang til en analyse af eliten som politisk faktor.

De vigtigste resultater er naturligvis punkt et og fire, om netværkenes betydning for Christianiaeliten og netværksanalysens frugtbarhed for historikeren. De er meget vel dokumenterede i afhandlingen. At netværk var vigtige er ikke forbavsende, men afhandlingen leverer som nævnt også vigtige resultater om netværkenes grundlag, opbygning og specifikke funktion netop i dette tilfælde. Det vil blandt andet gøre det muligt at sammenligne Christianiaeliten med andre eliter. Det netværksbegreb som er anvendt i afhandlingen, fortjener imidlertid en teoretisk kommentar.

Med udgangspunkt i svenske publikationer benytter Ola Teige den amerikanske økonom Walter W. Powells tredeling af organisationer i marked, hierarki og netværk. Marked implicerer kortvarige, uformelle relationer mellem aktørerne, hierarki langvarige og formelle, og netværk langvarige og uformelle. I forlængelse heraf bliver for eksempel slægtskab og patron–klient relationer til undertyper af netværksbånd. Denne opdeling kan anvendes frugtbart. Det kan ses her og andre steder i skandinavisk historisk forskning. Det er imidlertid værd at være opmærksom på, at Powell oprindelig har lavet sin tredeling for at beskrive økonomiske organisationer. Oprindelig for at beskrive de idealtypiske aspekter af de tre rivaliserende økonomiske modeller i 1980’erne: den amerikanske, den sovjetiske og den japanske. I Japan var og er der praksis for at markedets logik modificeres af langvarige tillidsforhold både mellem firmaer og mellem firmaer og deres ansatte. Når Powells model er blevet populær blandt skandinaviske historikere, er det fordi han trækker netværksbegrebet i retning af det langvarige og stabile. Dermed kommer det bedre til at svare til noget som kilderne kan dokumentere.

Der er imidlertid en interessant pointe i at de gængse sociologiske definitioner af netværk er helt anderledes. Man møder her to varianter. I den ældre, for eksempel kodificeret i Dictionary of the Social Sciences, er netværk uformelle, forbigående former for forbindelse, som sladder eller mobilisering i sociale bevægelser. Den maksimale stabilitet nås med patron–klient netværk,

og det ses som karakteristisk at personerne i netværket ikke nødvendigvis alle kender hinanden eller deler noget uden for netværket. Nyere definitioner er præget af den matematiske netværksanalyse og definerer netværk som enhver social struktur der kan beskrives som specifikke typer af bånd mellem knudepunkter.

I forhold til disse to definitioner har den Powellinspirerede tilgang nogle problematiske træk. Det ene er at de uformelle, forbigående forbindelser forsvinder fra undersøgelsens felt. De er ofte svære at dokumentere, men de fortjener faktisk opmærksomhed. De indgår ikke rigtigt i vort billede af menneskers liv i ældre tider, men det kan meget vel skyldes historikerne. Det andet problematiske træk er tilbøjeligheden til at samle alle typer relationer til ét ’netværk’. Dermed mistes muligheden for at undersøge forskelle mellem de netværk som forskellige typer af relationer skaber. Oven i købet stimulerer denne samletendens til at lægge vægt på forhold der er let dokumenterbare, fordi de er på grænsen til at være formelle relationer, eller over den. For eksempel slægtskab, partnerskab i forretning eller ansættelse som underordnet. Så bliver netværksbegrebet diffust. Det mister kvalitet som analytisk begreb og bliver til akademisk jargon.

I denne afhandling bliver der sagt rigtig meget som er rigtig interessant om Christianias elite. Netværksbegrebet har været en inspirator og øjeåbner. Det har tilskyndet til en frugtbar opmærksomhed på relationerne mellem personer. Men afhandlingens bedste dele er metodisk set ikke nogen netværksanalyse. De er mikrohistoriske studier af to usædvanligt vel beskrevne personer, Gjord Andersen og Peter Høyer. Det er disse undersøgelser der vil gøre afhandlingen til nødvendig læsning for alle, der interesserer sig for samfundets struktur og funktion i den dansk-norske helstat; og i forhold til disse undersøgelser har netværksbegrebet været frugtbart på nogle måder, men mindre heldigt på andre. Især i konklusionen er ’netværk’ blevet en teoretisk maskinhammer som banker tolkningen ind i specifikke former, der ikke passer den helt godt. Abstraktion, generalisering og perspektivering bliver dermed ikke helt så givende, som det inspirerede og righoldige arbejde ellers kunne have ført til.

Thomas N. Bisson

The Crisis of the Twelfth Century: Power, Lordship, and the Origins of European Government

Princeton: Princeton University Press 2009. 677 s.

Av Leidulf Melve

Tittelen The Crisis of the Twelfth Century er skreddarsydd for å oppnå overskrifter innan mellomalderforskinga; å tale om krise i det hundreåret som frå ulike kantar har vorte hylla som ei blømingstid for den latinske kulturen og som vitna om konsolidering av territorialstatar over mykje av Europa, er nesten som å banne i kyrkja. Frå ei anna side

vert ein også mistenksam; den nesten polemiske tittelen hintar om endå ein variant av radikal revisjonisme som med jamne mellomrom gjer seg gjeldande i historiefaget. Med somme viktige unnatak har desse ein tendens til å gå hardt ut, men gjerne slokne på oppløpssida. Men det som ligg bak slike nesten tabloide typar – som tilsynelatande går imot forskingsortodoksien – treng ikkje vere så omkalfatrande. Det finst mange døme på korleis eldre – og gjerne forlatne posisjonar – vert henta fram att og ikledd nye omgrep.

Bissons bok er, utruleg som det kanskje kan høyrest ut, alt dette og meir til. Annonsert som eit essay,1 kan den lesast som eit syntetisk samandrag av eit langt forskarliv. Ein ekspert på politisk historie, særleg den franske og den iberiske, og gjerne med ei vekt på rolla og utviklinga til politiske forsamlingar; Bisson var tidleg ute med å innlemme kulturelle element i den politiske og institusjonelle historia, med ei sterk understreking av farane ved å nytte moderne målestokkar for å forstå mellomalderens politiske strukturar.

Om desse innleiande refleksjonane kan synast kritiske, er dei det også. Boka er av den sorten som innleiingsvis provoserer, før den tvingar lesaren til å reflektere over ei rekkje aspekt ved makt og endringar i maktstrukturar i perioden 950 til 1200. Som me skal sjå, ein del av Bissons hypotesar er kontroversielle, nokre er knapt meir enn eldre posisjonar i ny kledning, medan andre vitnar om ei selektiv tilnærming til kjeldematerialet. Om det er noko som forsvarar dei nesten 700 sidene, er det dei syntetiske aspekta ved boka; freistnaden på å nyskrive ein bit av den politiske historia om Europa som femnar over fleire hundre år, innlemmar periferien i sør (og til ein viss grad aust) samt adresserer teoretiske posisjonar, fortener ros – nesten uansett.

For å byrje med det innlysande spørsmålet: kva var krisa på 1100-talet? Det er slett ikkje enkelt å få grep om kva Bisson legg i dette omgrepet. I det heile er det omgrepsanalytiske ei av dei svakaste sidene ved boka. For det fyrste, definisjonar dukkar opp med ujamne mellomrom – ofte lenge etter at empirien som dei er avleia frå er presentert. For det andre, somme av definisjonane er skreddarsydde for å gje empirisk støtte til krise-hypotesa – i ein slik grad at Bisson kan skuldast for å operere med tautologiar. For det tredje, somme omgrep er så vagt definerte at det beint fram er vanskeleg å vurdere dei. Ei av desse er faktisk «krise». Av ein eller annan grunn ventar Bisson heilt til epilogen med ein refleksjon over kriseomgrepet – ein refleksjon som burde ha kome i innleiinga:

What then was the «crisis» of the twelfth century? In response to this question two normal continuities of power have been explored: the conceptual persistence of public order and the tenacious implementation of customary coercive lordships. It was the violation of the first of these norms in the tenth and eleventh centuries – not for the first time, but perhaps with newly disruptive force – that created the second one. Not only was lordship on a massive scale a new phenomenon almost everywhere, it speedily became customary (Bisson 2009: 574).

«Krisa» på 1100-talet er såleis konseptualisert som ei utvikling der undermineringa av ideen om ein offentleg orden i tida etter samanbrotet til karolingarriket skapte eit mangfald av mindre einingar (lordships) tufta på tvang (coercion) som etter kvart vart sett på som sedvanlege. Frå ei side er det lite nytt her; hundreåret etter oppløysinga av karolingarriket frå midt på 800-talet var utan tvil ei uroleg tid der konseptet om ein offentleg orden – om det i det heile teke fanst eit slikt konsept på 800-talet – vart undergravd som følgje av at makt vendte attende til det regionale nivået. Særleg er dette tydeleg i Frankrike, der maktsfæren til Hugo Capet – sett på som grunnleggjaren av det capetianske dynastiet – knapt strakte seg ut over Île-de-France. Bisson bryt derimot med det tradisjonelle synet ved å avvise statsdanning på 1000- og 1100-talet, i alle fall i somme tydingar av termen. Det er nemleg eit poeng for Bisson å gå klar av den anakronismen som gjerne resulterer frå å tale om «styresmakt» (government) eller «stat» (state) utan å på førehand avklare kva dette inneber i ein mellomalderkontekst. I forlenginga av dette kjem forfattaren inn på ei av sine meir kontroversielle hevdingar, nemleg at det ikkje fanst eit omgrep eller ein idé om «styresmakt» (government) før 1150: «What was normally lacking in the twelfth century was selfconscious action, including lawmaking, in the interest of subjects; the recognition of offices as impersonal and accountable; and the understanding of competing interests as legitimate and negotiable» (Bisson 2009: 19). Det som fanst var makt (power); konfliktar i tida før 1150 var ikkje «politiske» i den moderne tydinga av omgrepet, men var rett og slett disputtar om status. Men Bisson går endå lengre og hevdar at heller ikkje makt hadde ei offentleg og institusjonell forankring: makt, slik den vart erfart av samtidige, var nemleg knytt til eit mangfald av herredøme på ulike regionale nivå – og sjeldan eller aldri på sentralnivå.

Før me diskuterer dette vidare, kan det vere eit poeng å kaste eit blikk på Bissons historiske narrativ, samt metode. Frå oppløysinga av karolingarriket oppstår det forfattaren kallar «ages of lordship», som ei følgje av at viktige kongelege oppgåver slik som orden og fred forvitrar. I følgje Bisson har historikarar oversett at denne «perioden av herredøme» vara i tre hundre år, mykje fordi at ein har trudd at herredøme var konstant gjennom heile mellomalderen. Poenget er ikkje at kongedøma på 1000-talet var «statslause

samfunn», men at det gradvis oppstod eit avvik mellom ideen om ein offentleg orden – der folk såg mot kongen som lovgjevar og som garantist for fred – og den faktiske røyndommen; konseptet om ein offentleg orden vart illusorisk (Bisson 2009: 31). Nye og mindre herredøme vaks fram i dette vakuumet, og med desse det Bisson kallar ein servile form for herredøme. Kombinert med ei storstilt auke i herrar og len i perioden frå 950 til 1150, utgjorde dette «den føydale revolusjonen.»: «The proliferation of coercive (or ’banal’) lay lordships was a phenomenon sooner or later attested widely in Europe; an experience of power more or less disruptive depending on local circumstances, pointing to societal transformations, diversely related and phased, by the twelfth century» (Bisson 2009: 56).

Frå dette som utgangspunkt, nyttar Bisson metoden til Clifford Gertz, som består av «thick descriptions», for å skildre historia til pavedømet, områda i det vestlege middelhavet, det tyske riket, Frankrike og dei nordlege kongedøma. I opposisjon til Susan Reynolds, som i Fiefs and Vassals (1994) argumenterte for at det i beste fall fanst somme føydale strukturar men ikkje eit føydalt system, er Bisson overtydd om at det gjer meining å tale om ein «føydal revolusjon». Ei sentral provføring er, som me har sett, at det var slike føydale herredøme som skapte «samfunn» (community) over heile Europa. Eit anna belegg finn me i neste hovudbolk, kalla «Crisis of power (1060–1150)». Fyrst her, ein tredjedel ut i boka, kjem forfattaren inn på kriseomgrepet; indikerande nok vert det ikkje definert, men freista gjeve innhald gjennom ei framstilling av teikn på ei krise i perioden. Bisson understrekar at juridiske tekstar adresserte problem som oppstod når ein «ny» orden vart tredd ned over ein «gammal», samstundes som han peiker på dei mange klagemåla om vald i perioden, frå heile Europa: «Everywhere people noticed and spoke up about ’bad lords’, ’bad lordship’, and ’tyranny’» (Bisson 2009: 280).

Innleiingsvis nemnte eg at boka er mangfaldig, der tankevekkjande innspel står side om side ved gamle hevdingar ikledd ny drakt. I fyrste delen av boka er det mest av sistnemnde; åtvaringar mot å nytte den moderne forståing av makt, mynde, regjering, stat osv. som utgangspunkt for å forstå mellomalderen er knapt nye. Det same gjeld grunnstrukturen i den historiske narrativen; som ein relativt dårleg skjult polemikk mot Susan Reynolds og andre føydalismerevisjonistar, re-introduserer Bisson ei eldre lesing av perioden der anarkiet i kjølvatnet av oppløysinga av karolingarriket resulterer i ein «føydal revolusjon». Uavhengig av om ein kallar dette ei «fyrste og ei andre føydaltid» slik som Marc Bloch gjorde, eller nyttar merkelappen «the age of lordships», er innhaldet det same: ei føydalisering av samfunnsstrukturen. Bissons einaste (til ein viss grad) nye innsikt er at denne føydaliseringa ikkje dreidde seg om privatisering av myndestrukturar, men etableringa

av nye herredøme som rett nok svekka men aldri fullstendig underminerte ideen om det offentlege. I følgje Bisson var det nettopp diskrepansen mellom ei oppfatning av ein offentleg orden og realiteten med vald, tvang, tyranni og «dårleg sedvane» som skapte «krisa».

Ei anna problematisk side ved Bissons framstilling er hans lettvinte omgang med omgrep. Det allereie omtala omgrepet «krise» kan tene som døme. Ein ting er at forfattaren fyrst reflekterer over det i epilogen, openbart fordi han ønskjer at empirien skal gje innhald til omgrepet. Desto meir problematisk vert det når Bisson må innrømme at samtidige ikkje nytta dette omgrepet – eller liknande latinske termar. I det heile slit Bisson med å overtyde om at denne «krisa» var signifikant verre enn tidlegare innslag av vald og tilfeldig herredøme. Med dette forsvinn dermed ein grunnleggande premiss i «krise.»-hypotesa: auken i herredøme (lordships) tufta på tvang frå kring 900 og frametter. Det er også eit poeng at metoden nytta, den «tjukke skildringa», stundom resulterer i at einskilde, og av og til isolerte kjeldeutsegner vert generalisert ut over alle proporsjonar. Ein essayistisk stil, som berre i liten grad går i dialog med nyare forsking, tener heller ikkje Bissons sak.

Om fyrste halvdel av boka er skuffande, er siste bolken langt betre; Bisson er no på heimebane med omsyn til periode og tematikk, nemleg høgmellomalder og spørsmål om institusjonar slik som representative forsamlingar. Det er nemleg her at forfattaren utdjupar kva som karakteriserte myndestruktur – ut over at dei var tufta på tvang og føydale band. Dette skjer i den femte bolken i boka, «Resolution: intrusions of government (1150–1215)», der Bisson drøfter «styresmakt» (government), samt tematiserer endringar og utviklingar.

Innleiingsvis er det kontinuitet som står i sentrum; sjølv om det var færre «kriser» som påverka heile samfunn etter 1150, var framleis store deler av folket underlagt herredøme tufta på tvang. Det nye i tida etter 1150, i følgje Bisson, er at tre former for justeringar (adjustments) ikkje lenger berre kjem som svar på vrangstyre (bad lordship), men til ein viss grad er premissgivande i omstruktureringa av herredøme: «Justice and accountability, in this context virtually a single topic; new stirrings of official conduct; and the recognition of social purpose amongst those serving lord-princes and urban communities» (Bisson 2009: 293). Sidan herredøme tufta på tvang hadde blitt til sedvane, er det eit poeng for Bisson å syne at dei nye justeringane etter 1150 nettopp er dei som gradvis får funksjon som sedvane. I England, til dømes, kjem ein ny lovgjevande aktivitet til syne, samstundes som det legale apparatet gjennom ordninga med writs får, ved å bli skriftfelt, funksjonen til sedvane.2

Kring 1200 vert makt i større grad enn før konseptualisert som ein

objektiv storleik – og også sett i samband med dagsordenen til styresmaktene, mao. ein offentleg politikk. I samband med dette spekulerer Bisson i at sjølv om det er lite truleg at pave Innocent III (1198–1216) såg på styre (governance) som eit mål i seg sjølv, så ønska han å fremje offentlege tenester (official services). Det mylderet av mindre einingar som hadde vakse fram under «age of lordships» merka også desse endringane; dei var no i større grad blitt funksjonelt avhengige av dei større einingane – kongedøma. Gjennom kongelege initiativ vart regionale herredøme knebla, slik som då Ludvig VII i 1155 fekk dei franske baronane til å akseptere ein «fred over heile riket». Dette vert også reflektert på andre arenaer; tankar om makt skiftar frå å utelukkande fokusere på riddardygder (ideal of valour, prowess, and largesse) til å drøfte spørsmål som kommandoliner, byråkratisk styre og funksjonell kompetanse. Ekspertise vart såleis viktigare i kunnskapskulturen på siste halvdel av 1200-talet, og går såleis hand i hand med framveksten av universitetet i same perioden.

Desse drøftingane av endringar i maktstrukturar og herredøme på siste del av 1100-talet leier over i den beste og mest tankevekkande delen av boka, nemleg den som drøftar det Bisson kallar «politicised power». Hovudpoenget til Bisson er at samtidig teorisering ikkje drøfter politikk i den moderne tydinga, men ulike avskyggingar av makt. Gjennom å nytte striden mellom erkebiskop Thomas Becket og kong Henrik II på 1160-talet som eitt av fleire døme, hevdar forfattaren at konflikten reflekterte ei «krise». Den omhandla sedvane, rettar, truskap, men ikkje politikk. Dei involverte nekta å inngå eit «politisk» kompromiss rett og slett fordi dei var sosialisert inn i ein kultur der alt dreidde seg om herredøme og makt – ulike variantar av herredøme, misbruk av makt og avgrensingar på maktutøving. Det samtidige politiske vokabularet reflekterer dette; i følgje Bisson hadde ikkje Johan av Salisbury eit ord for «styresmakt» (government), og berre i eitt høve omtalar han res publica som ein ’verdsleg politisk einskap’ (mundane polity [polisi]).3 Nokre unntak finst rett nok, innrømmer Bisson, men det var likevel fyrst med gjenoppdaginga av dei politiske skriftene til Aristoteles at «politisert makt» vart tematisert for alvor: «What had been lacking before the thirteenth century was a normal conception of associative power, rooted in practice, and distinct from lordship» (Bisson 2009: 493). Det same gjaldt for politiske forsamlingar; før 1215 er det ingen teikn på at forsamlingar vart sett på som noko anna enn ad hoc-hendingar av ein seremoniell type, hovudsakleg innkalla av kongen. Det er fyrst utpå 1200-talet at forsamlingar byrjar å få eit medvit og

ein identitet som ein institusjon som forfektar eit kollektivt mandat.

I forlenginga av denne framstillinga gjer Bisson eit poeng ut av at det sjeldan er stilt spørsmål ved om makt på 1100-talet kunne vere noko anna enn «politisk makt» (Bisson 2009: 490). Dersom ein held fast ved ei slik anakronistisk lesing, meiner forfattaren vidare at ein lett vil oversjå subtile endringar på 1100-talet som i retrospekt står som fundamentale i statsdanningsprosessen. Hovudskiljet når det gjeld «politisering» av makt for Bisson står mellom ei passiv og affektiv form for makt og herredøme på den eine sida og ei meir aktiv tilnærming til makt gjennom institusjonalisering og framveksten av ein ny diskurs som er mindre seremoniell og meir argumentativ og saksorientert på den andre (Bisson 2009: 494).

Bisson har fleire gode poeng i denne avsluttande bolken, sjølv om dei knapt er så nyskapande som forfattaren ønskjer å tru. Medan tendensen til å konseptualisere all makt som «politisk» er ein tendens i angloamerikansk mellomalderforsking, i alle fall den eldre, er drøftinga av herredøme samt ulike seremonielle måtar å demonstrere herredøme på ikkje noko nytt tema i tysk historieskriving. I det som Johannes Fried i 1991 kalla den «nye konstitusjonelle historia» er det nettopp vekta på uskrivne spelereglar som held saman ustabile hierarki av herredøme, gjerne sementert av symbolsk kommunikasjon av ulik slag, som har stått sentralt. Frå ei anna side er understrekinga av at mellomalderen mangla eit konsept om det «politiske» og eit vokabular som kunne skildre «politikk» som skilt frå «makt», heller ikkje ny. Tanken om eit fundamentalt politisk-teoretisk skilje med gjenoppdaginga av Aristoteles midt på 1200-talet går langt tilbake, med den kanskje fremste nyare forkjemparen i Walter Ullmann. I Ullmanns lesing er mellomalderen før 1250 prega av eit «nedgåande» (descending) konsept om makt, medan gjenoppdaginga av Aristoteles førte til ein «oppgåande» (ascending) idé om makt. Her står det politiske individet, borgaren, sentralt – kollektivt representert i forsamlingar.

I ljos av det som innleiingsvis vart sagt om det store kronologiske så vel som geografiske omfanget til boka, og ikkje minst det syntetiske siktemålet, vert det noko urettvist å henge seg opp i einskilde sider ved framstillinga. Det som er nytt og kontroversielt oppstår nettopp som ei følgje av det syntetiske siktemålet. Kontroversielt, i den forstand at det tvingar fram refleksjon, er tesen om at dei nyskapande elementa i den politiske historia på 1100-talet fyrst hadde verknad når dei vart konseptualiserte som sedvane. Berre når institusjonar på sentralnivå hadde etablert seg som sedvane, var dei i stand til å ta opp kampen mot eldre myndestrukturar som også var tufta på sedvane. Mindre kontroversiell, men like fullt tankevekkande, er tankane om eit dialektisk tilhøve mellom konseptet om ein offentleg orden og ein røyndom av koersivt herredøme; sjølv om ikkje alle empiriske døma er like overty

dande, er det openbart at det ligg noko i denne dynamikken som kan betre forståinga av mellomalderens politiske historie. Ei tredje verdifull side ved boka er framstillinga av interaksjonen mellom den sosiale praksis og utviklingar på dette nivået og politisk-teoretiske refleksjonar. Det har nemleg vore ein tendens til å sjå på politisk teori i mellomalderen som noko relativt avsondra frå praksis – eit segment i Karl Poppers tredje verden som berre reagerte seint på endringar i den politiske røyndommen. Bisson derimot, granskar ikkje berre interaksjonen mellom desse nivåa, men det kan også verke som han gjev den kausalverknad: det er såleis ikkje tilfeldig at «politiseringa» fyrst gjorde seg gjeldande når det var samsvar mellom det politisk-teoretiske omgrepsnivået som kunne gje «offentleg orden» eit nytt innhald – ved gjenoppdaginga av Aristoteles – og politiske strukturar som reagerte mot koersivt herredøme og vald. Dette skjedde midt på 1200-talet.

Det er såleis ikkje konklusjonane til Bisson som er det mest interessante, men heller spørsmåla han stiller; dette er likevel ikkje tilstrekkeleg til å gjere boka viktig.

Jón Viðar Sigurðsson

Det norrøne samfunnet: Vikingen, kongen, erkebiskopen, bonden

Oslo: Pax forlag 2008. 286 s.

Av Jo Rune Ugulen

«Mye tyder på at hirden har vært dominert av menn, og at samtaler mellom menn og kvinner ikke har forekommet særlig ofte», skriv Jón Viðar Sigurðsson på side 120 i si nye bok Det norrøne samfunnet. Det er mykje som kunne vore sagt om akkurat dette, men eg skal avgrensa meg til å påpeika at det ikkje bør vera overraskande at eit krigarfølgje samansett av menn også var dominert av menn. Når det så gjeld dei manglande samtalene mellom (hird)menn på den eine sida og kvinner på den andre, saknar eg vel mest ein kompetent forlagsredaktør som hadde vore i stand til å luka ut slike openberre pussigheitar, for dette er ikkje eit eineståande døme. Det er mange døme på slike mildt sagt merkelege utsegner i denne boka, og eg skal koma med nokre fleire av desse undervegs. Aller først nokre ord om korleis boka er presentert.

Frå forlaget heiter det at vi for første gong får presentert heile det norrøne området i bokform, og at vi for første gong får overblikk over «norsk høvding- og kongemakts avgjørende innflytelse over Vesterhavsøyene: Island, Grønland, Færøyene, Shetland og Orknøyene». Dette er nok ei sanning med modifikasjonar. Alt P.A. Munchs monumentale historieverk, Det norske Folks Historie, som heller ikkje er å finna i litteraturlista i Det norrøne samfunnet, presenterte eit oversyn over den avgjerande påverknaden som norsk hovding- og kongemakt hadde på Vesterhavsøyane, og fleire historikarar har gjort det etter han, men påstanden frå forlaget bør vel snarare reknast som marknadsføringstiltak enn som sanning. Forlagsinformasjonen fortel

også at vi får eit innblikk i den norrøne mentaliteten og tenkjemåten, at alliansebygging og venskapsband var viktige, og at æresomgrepet var sentralt. Likskapen i måten å organisera samfunnet på, felles kulturelle kodar og ei sams religionsoppfatning var faktorar som knytte det norrøne samfunnet saman. Dette er dessutan emne som Jón Viðar Sigurðsson har arbeidd inngåande med i mange år, noko han også skriv i føreordet sitt. I føreordet kjem det også fram at Sigurðsson med denne boka freistar å sy saman nokre av sine tidlegare forskingsresultat, både i islandsk og norsk historie, og at denne prosessen viste seg snart å vera mykje vanskelegare enn han trudde. Ikkje minst ulikskapane mellom det islandske samfunnet og det norske samfunnet var problematiske, men også det at norske tilhøve kunne ha stor innverknad på det islandske samfunnet, medan det motsette nesten ikkje var tilfellet. Føreordet til Sigurðsson bidreg dermed til å ta luven av noko av den mest opplagde kritikken på førehand, for det ville vore grunn til å stilla spørsmål ved eit prosjekt som tek sikte på å skriva saman soga til to samfunn som trass i eit sams språk og mange felles kulturelle referansar, er såpass ulike som det Noreg og Island var i mellomalderen.

Dei øvrige landområda i «det norrøne samfunnet» – Grønland, Færøyane, Orknøyane og Shetland – får ein inntrykk av at vart meir eller mindre med på kjøpet når Sigurðsson no likevel skulle skriva bok (s. 9), medan det kan sjå ut til at Hebridane/Sudrøyane og Man ikkje heilt har passa inn i mønsteret til Sigurðsson (s. 13) og dermed vert utdefinerte av boka. Dette siste tykkjer eg er underleg all den tid tidsramma for boka sluttar 8. mai 1319 (s. 12), og Hebridane og Man trass i alt var tidvis underlagde eller i det minste tidvis underordna den norske kongen heilt fram til 1266. Dermed er det berre dryge femti år desse områda ikkje formelt er tilknytte det norske kongedømmet, eller om lag like lang tid som Island og Grønland formelt var det. Dei norrøne busetjingane andre stader på Dei britiske øyane (Irland, Skottland, Wales og England) er knapt nok omtalte. Ei bok om den norrøne diasporaen i vesterhavet kan ikkje sjå vekk frå Dei britiske øyane i ein slik grad som Jón Viðar Sigurðsson har gjort her. Det er også på Dei britiske øyane at ein finn dei aller fleste samtidige og truverdige kjeldene til vikingtida og til måten dei norrøne samfunna fungerte på i denne tida. Ættesoger og kongesoger, som stort sett er skrivne frå kring 1200 og frametter, er av meir tvilsam verdi som kjelder til perioden før 1100. Etter mitt syn er dette den -største veikskapen med Det norrøne samfunnet, i og med at ho vel bort store og viktige delar av det norrøne samfunnet samstundes som ho pretenderer å gje lesaren eit bilete av heilskapen.

Det første kapitlet har same tittel som boka og fungerer som ei innleiing til resten. Her får vi teikna opp rammene for boka, og vi får vita at slaget i Hafrsfjord («trolig i 880-årene») i røynda markerer opphavet til den norrøne perioden (s. 12), og at

dødsfallet til den norske kongen Håkon 5. Magnusson i mai 1319 markerer avslutninga. Begge desse kronologiske punkta kan det stillast store spørsmålsteikn ved. Dersom det «norrøne» er meint å vera noko anna enn det «norske», er ingen av desse årstala særskilt godt eigna. Norrønttalande folk herja og handla kring store delar av Nord-Europa lenge før 880-åra, og dei utveksla kulturimpulsar lenge før Luva banka Kjotve og Haklang i nærleiken av det som seinare vart Stavanger. Som endepunkt for ein kulturepoke er heller ikkje dødsfallet til «den siste norske kongen av Sverreætten» betre eigna enn kva som helst anna tidspunkt gjennom det meste av 1300-talet. Påstanden (s. 13) om at «rikets verdslige senter [...] ikke lenger fantes i Norge» etter 1319, er heller ikkje noko eg er viljug til å vera med på, men det føyer seg jo greitt inn i noko som litt på spissen kan seiast å vera ein nasjonal historiografisk tradisjon om at norsk mellomalderhistorie sluttar i 1319. Men kva dette har med det norrøne å gjera, skjønar eg endå mindre av. Dersom det norrøne då ikkje berre er eit synonym for det norske. Det er også i dette kapitlet at vi finn utdefineringa av Hebridane og Man, ettersom den keltiske befolkninga her visstnok var årsaka til at det var «naturlig at det norrøne elementet etter hvert ble svekket og integrert i den keltiske kulturen som tross alt dominerte Irskesjøen». Det ville vore mykje meir interessant om vi kunne nytta dette som døme på korleis ein «kultur» eller eit «samfunn» heile tida er noko dynamisk som er i konstant utvikling og endring, og som er under kontinuerleg påverknad frå andre tilgrensande «kulturar» og «samfunn». Korkje den «norrøne» eller den «keltiske kulturen» er unntak frå dette. Som forklåring på korleis boka er oppbygd, fungerer dette kapitlet heilt greitt, men eg har store vanskar med å akseptera sjølve forklåringa.

Dei resterande femten kapitla er uråd å gjennomgå i detalj, og eg vil i staden festa meg ved einskilde moment som eg finn grunn til å drøfta litt nærare. Til slutt vil eg så koma med mi vurdering av boka som heilskap. Sigurðsson vil i kapittel 2 gje eit oversyn over den sosiale lagdelinga og den politiske utviklinga i Noreg på 800-talet, og utgangspunktet hans for dette er eddadiktet Rígsþula. Der vert samfunnet grovt inndelt i tre sosiale klassar: hovdingen, bonden og trælen, og Sigurðsson gjev ei grei drøfting av både diktet, inkludert problema med å bruka det som kjelde, og den sosiale lagdelinga som diktet speglar. Det eg saknar mest her, er ei mykje sterkare problematisering av kva ein bonde eller ein hovding var for noko i den «norrøne perioden». Til dømes skriv Sigurðsson på s. 23 at venskapstermen som «møter oss i det norrøne samfunnet, må ikke forveksles med oppfatningen av vennskap i dagens samfunn». Ei slik problematisering vert ikkje sett fram i drøftinga av sentrale omgrep i den sosiale stratifiseringa, som til dømes bonde. Eg synest også at framstillinga av patronklientsystemet på

s. 24 vert noko statisk. Dei norske hovdingane kan ifølgje Sigurðsson karakteriserast som patronar, og bøndene som klientar. Dette vert eindimensjonalt og får ikkje fram den potensielle kompleksiteten i patron–klient-systema.

Jón Viðar Sigurðsson held seg til den tradisjonelle påstanden om at dei fleste bøndene (dette må vel då vera jordbrukarane, altså den moderne bonden) var sjølveigarar (s. 26 og 191). Kring 1300 (s. 191) var denne situasjonen etter Sigurðsson snudd på hovudet. Bøndene (jordbrukarane?) var framleis frie, men no var langt dei fleste blitt leiglendingar og åtte altså ikkje lenger den jorda dei brukte. Korleis det hadde hendt, finst det freistnader på å forklåra, men ingen av dei er særskilt overtydande. Etter mitt syn er det liten grunn til å tru at fleirtalet av bøndene var sjølveigarar i vikingtida. Jord var utan samanlikning den viktigaste ressursen også i vikingtida, ettersom alle var avhengige av det som jorda gav. Dermed var kontrollen med jorda truleg det viktigaste maktgrunnlaget for hovdingane (dersom ein skal bruka den termen), for kontroll over jorda gav på same tid kontroll med folka som var avhengige av den. Dette var då også det vanlege i samtidas Europa. Det var aristokratiet som kontrollerte det aller meste av jorda, og det var kontrollen med jorda som gjorde det til eit aristokrati – eit jordeigande aristokrati. Hovdingane, jarlane og kongane var dei mektigaste av desse aristokratane, og i den tidlege tida var dei nok meir primi inter pares. Det store fleirtalet av folket var eigedomslause. Slik er det rimeleg å rekna med at det også var i Noreg. At Noreg også i vikingtida skulle vera det store annleislandet, trur eg rett og slett ikkje på.

Etter eit kort og greitt kapittel om vikingferdene får vi eit kapittel 4 der Sigurðsson og boka er på sitt beste, nemleg om tilhøva på Island. Her får vi gode og informative skildringar av det islandske samfunnet i mellomalderen. I kapittel 5 får vi handsama innføringa av kristendomen, og også her er Sigurðsson på kjend grunn. Det er med desto større undring eg merkjer meg at korkje danskekongen Harald Blåtann eller Jellingsteinen er nemnd med eit einaste ord. Harald Blåtann hevda rett nok ikkje at han også kristna nordmennene, men han påstod i det minste (på Jellingsteinen) å ha kristna danskane og lagt både Danmark og Noreg under seg, og ein diskusjon om kristninga bør inkludera ei drøfting av kva rolle Harald Blåtann kan ha spela i denne prosessen. Det kunne vel også ha vore eit poeng å nemna at Harald Hårfagre (etter kongesogene) var den siste norske kongen som døydde udøypt, men Sigurðsson nøyer seg med å peika på at mykje tyder på at Harald Hårfagre og sønene hans var klåre over dei føremonene som eit samarbeid med kyrkja kunne gje (s. 70).

Venskapsband er tema for kapittel 6, og dette kapitlet er også informativt og greitt, men heller ikkje det er fritt for underlege formuleringar. Det kunne godt vore nemnt at dei høggeistlege også hadde born som

oppnådde høg sosial status, og ikkje berre at dei hadde elskarinner, og Sigurðsson vert vel varsam når han diskuterer om det kan ha vore døme på frillehald også i Noreg (s. 81). På same sida vert det referert eit statutt frå erkebiskop Eirik frå om lag 1190 (ikkje erkebiskop Øystein, slik Sigurðsson hevdar etter Diplomatarium Islandicum I, nr. 41; sjå heller Norges gamle Love IV, s. 100), der erkebiskopen refsar dei «som gjorde seg skyldige i å organisere fester eller møter med den hensikt å skjenke kvinner fulle, for deretter å ledsage dem ombord på skip, trolig på vei til Island»! Den siste undersetninga tilhøyrer Jón Viðar Sigurðsson, og ikkje erkebiskopen i Nidaros, og eg stiller meg tvilande til gehalten i påstanden. Sjømenn har nok til alle tider vore kåte, og representantar for denne yrkesgruppa har tvillaust både skjenkt kvinner fulle og gjort uakseptable ting med dei i ettertid, men eg trur neppe dei ville ha segla til havs med dei også. Årsaka til at fulle kvinner vart slepte om bord i skip var nok meir prosaisk enn som så.

Etter venskap kjem fiendskap (kap. 7), før vi får eit kapittel om øyane i vest og om korleis dei vart skattland under den norske krona. Også her er Sigurðsson best når han skriv om Island, men det lyt samstundes understrekast (noko Sigurðsson også gjer) at kjeldetilfanget frå dei andre skattlanda i vest er så tynt at det knapt er noko å skriva om. Niande kapittel handlar om mellom anna hirda, det islandske følgjesveinsystemet, den kongelege administrasjonen i høgmellomalderen og lovgjevinga, før vi i tiande kapittel møter den nye kongeideologien i 1200-talets Noreg. Dei to neste kapitla, 11 og 12, omhandlar erkebispesetet i Nidaros og erkebiskopens maktgrunnlag. Det siste tek dessutan føre seg tilhøvet mellom erkebiskopen i Nidaros og dei islandske biskopane og kyrkja der. Dette gjer Sigurðsson på ein god måte, og dette er mellom dei beste bolkane i heile boka. I kapittel 13 (s. 181) vert det sagt at det er vanskeleg å forklåra kvifor morsmålet vart så viktig i skriftkulturen på Island og i Noreg, men det er vel noko som greitt lèt seg forklåra med at Noreg og Island i hovudsak vart kristna vestfrå og mottok svært mange kulturimpulsar frå det same området, altså frå England og Irland, der nettopp morsmåla stod sterkt og der det var lange tradisjonar for å bruka angelsaksisk og irsk i skriftkulturen. Elles vert skaldediktinga og den litterære aktiviteten på Island også drøfta i dette kapitlet.

Livet i lokalsamfunnet er tema for kapittel 14, forutan at vi får vita litt om det indre landnåmet i Noreg, om gilda i Noreg og reppane på Island, og om frendar og korleis slektskapssystemet var oppbygd. Etter dette kjem eit kort og ikkje veldig godt kapittel om Bergen og handelen med Europa (kap. 15), før Sigurðsson avsluttar boka med eit oppsummerande kapittel. Her får vi for tredje gong i boka repetert at jordeigedomsfordelinga i Noreg i 1350 var slik at kyrkja åtte 40 % av all jord, bønder og bymenn 33 %, aristokra

tiet 20 % og krona om lag 7 %. At tala er problematiske og i det store og heile saknar kjeldegrunnlag (med eit visst unntak for krongodset, som baserer seg på grundige empiriske undersøkjingar av Halvard Bjørkvik), vert ikkje nemnt med eitt ord. Meir tvilsamt er det likevel når Sigurðsson hevdar at det meste av kyrkjas samla jordegods var kome på kyrkjas hender alt før midten av 1100-talet. Kvar den påstanden er henta frå kjem diverre ikkje fram, ettersom det aktuelle avsnittet (s. 228) ikkje har notar.

Avslutningsvis (s. 231) kjem Jón Viðar Sigurðsson med følgjande utsegn, tydeleg inspirert av Milan Kundera: «Vi har forsøkt å bruke de få og fargesvake trådene som finnes over havet av det glemte, til å veve et bilde av det norrøne området [...] Om dette er et riktig bilde, skal ikke diskuteres her. Det er i alle fall et mulig bilde.» Eg må då spørja: Kvar i all verda skal ein diskutera om biletet ei bok gjev av ein historisk epoke eller eit historisk fenomen er rett eller ikkje, om ikkje i den same boka? Er det ikkje nettopp ein slik diskusjon som bør vera det fremste kjennemerket på akademisk litteratur?

Boka vert avslutta med ein bolk sluttnotar, ei litteraturliste, og eit register. Litteraturlista er fyldig, men med nokre påfallande manglar. Ikkje eit einaste band frå nokon av oversynsverka over norsk mellomalderhistorie før Aschehougs Norgeshistorie kom i 1990-åra, er med. Jamvel om ein del av verka er gamle og dels utdaterte, har både P.A. Munch, Ebbe Hertzberg, Absalon Taranger og Edvard Bull (for berre å nemna nokre av dei aktuelle historikarane) alle lødige drøftingar av ymse problemstillingar som vel kunne vera verde å ta omsyn til i ei bok med det siktemålet som Jón Viðar Sigurðsson ser ut til å ha. Registeret er kort, og det kan sjå ut til å vera automatisk generert. I alle fall trur eg ikkje at ein manuell gjennomgang av teksten ville medført at (Isle of) Man vart oppførd med seks sidereferansar i namneregisteret, der to av dei viser til det ubundne pronomenet man og ikkje til øya.

Kva så med boka som heilskap? Boka er pen og gjennomillustrert, og skrifttypane er gjennomgåande lette å lesa. Det er alltid positivt. Innhaldsmessig er det som eg alt har vore inne på, monaleg meir variabelt, og boka har dessutan preg av å vera dårleg redigert. Noko så enkelt som eit par korrekturrundar til ville ha luka ut mange av dei verste blødmene i teksten, og det meste av skulda for dette bør truleg gå til forlaget, utan at det på nokon måte fritek Jón Viðar Sigurðsson for ansvar. Dei sterkaste bolkane i boka er når Sigurðsson skriv om tilhøva på Island. Boka har preg av å vera ein freistnad på å sy saman ei bok av element som ikkje heilt lèt seg sy saman. Det islandske og det norske (med resten av vesterhavsøyane som svært perifere element) viser seg vanskeleg å skriva godt om, og Sigurðsson lukkast heller ikkje vidare godt med å visa at norske tilhøve hadde stor påverknad på islandske tilhøve. Alt i alt sit eg att

med eit inntrykk av at det Jón Viðar Sigurðsson og Pax forlag her presenterer, ikkje er særskilt nytt. Det er jamvel gjort betre før.

Justyna Wubs-Mrozewich

Traders, ties and tensions. The interaction of Lübeckers, Overijsslers and Hollanders in Late Medieval Bergen

Hilversum: Verloren Publishers 2008. 281 s.

Av Ingrid Cutler

Boken er en publisert utgave av forfatterens doktorgradsavhandling og omhandler handelsforholdet mellom hanseatiske og hollandske handelsmenn i Bergen i perioden fra cirka 1300 til 1560. Tittelen gir en god beskrivelse av innholdet i boken. Wubs-Mrozewichs prosjekt er å -analysere relasjonene mellom disse handelsgruppene innenfor temaet handelsforbindelser og handelskonflikter i Bergen i senmiddelalderen. I Bergen var handelsmenn fra Lübeck, Overijssel-byene og Holland i konkurranse og til tider i konflikt med hverandre, men de samarbeidet også på en rekke områder. Forfatteren har hatt som mål å studere forholdet mellom disse handelsgruppene i Bergen innenfor et nytt rammeverk: en diakron nettverksanalyse der samhandling mellom såkalte inngrupper («ingroups») og utgrupper («outgroups») blir analysert. En slik analyse gjør det mulig å studere endringer i relasjonene mellom disse gruppene over et lengre tidsrom.

Justyna Wubs-Mrozewich avgrenser sin analyse til tre grupper av handelsmenn i Bergen i senmiddelalderen: handelsmenn fra Lübeck, handelsmenn fra Overijsselbyene (Kampen, Deventer og Zwolle) og hollandske kjøpmenn i Bergen (som i hovedsak var kjøpmenn fra Amsterdam). Lübeck var i hele perioden fra slutten av 1200-tallet til midten av 1500-tallet den dominerende gruppen av handelsmenn innenfor Hansaforbundet og Kontoret i Bergen, og kan derfor helt klart defineres som en inngruppe i denne sammenhengen. Overijssel-kjøpmennene var også medlemmer av Kontoret i størstedelen av den perioden som er grunnlag for analysen, men ble likevel regnet som en distinkt gruppe innenfor Kontoret, både i forhold til handelsinteresser og konflikter de hadde med Kontorets administrasjon. Kjøpmenn fra Overijssel kan dermed både defineres som en inngruppe og en utgruppe i forhold til Kontoret. Til slutt har Wubs-Mrozewich valgt den hollandske kjøpmannsgruppen i Bergen som en klar ytre gruppe i forhold til den hanseatiske inngruppen av handelsmenn.

Det er tidligere gjort få komparative studier på dette området. Tidligere forskning har i hovedsak tatt utgangspunkt i Hansaforbundet som en indre enhet, og i mindre grad foretatt en sammenligning av de gruppene av handelsmenn som var en del av hansaen i forhold til de grupper av handelsmenn som stod utenfor. I den grad disse handelsgruppene har blitt studert i komparasjon til hverandre, har det blitt

gjort i forhold til handelen på Østersjøen, og ikke i forhold til handelen med Bergen. Her tilfører forfatteren et nytt perspektiv sammenlignet med tidligere forskning.

I den første delen av boken (kapittel 1 og 2) analyserer forfatteren de handelspolitiske relasjonene mellom handelsmenn fra Lübeck, de tre Overijssel-byene og Holland i perioden fra slutten av 1200-tallet frem til cirka 1560.

Det første kapittelet gir et langtidsperspektiv på de rettighetene og restriksjonene som Lübeck og Overijssel-byene fikk for handel i Bergen. Undersøkelse av kildene tyder på ingen måte på at Lübeck og Overijssel-byene var konkurrerende grupper når det gjaldt privilegier for handel i Bergen. Fra midten av 1300-tallet fikk kjøpmenn fra Lübeck og Kampen felles privilegier under merkelappen hansa, og handelsprivilegier var fra midten av 1300-tallet rettigheter som Overijssel-kjøpmenn oppnådde innenfor Kontorets struktur. Relasjonene mellom disse gruppene av handelsmenn bærer preg av samhandling og samarbeid i forhandling og tilegnelse av handelsrettigheter, også i den senere perioden. Overijssel-byene ble gradvis en del av den samme handelspolitiske inngruppen i Det Hanseatiske Kontor i Bergen som Lübeck.

I kapittel 2 diskuterer Wubs-Mrozewich hanseater og hollendere som konkurrerende grupper i forhold til handelsrettigheter i Bergen. Det handelspolitiske forholdet mellom hanseater og hollendere var preget av konflikt fra de kom til Bergen cirka 1430. Konfliktene dreide seg spesielt om utvidelse av hollendernes rettigheter til detaljhandel i byen, bosetning i vinterhalvåret og antall skip som ble brukt til frakt av varer. I forhold til handelspolitikk stod Lübeck og Overijssel-byene samlet mot hollenderne. Analysen viser at konflikter angående handelsrettigheter mellom disse gruppene i det store og hele var moderate. Forfatteren konkluderer med at det, i motsetning til hva tidligere forskning har hevdet, trolig heller ikke var noe forsøk fra norske styresmakter på å metodisk bruke hollendere som en motvekt mot hanseatene i Bergen; til det var privilegiene som ble gitt til hollenderne for få og for uklare.

I de neste tre kapitlene studerer Wubs-Mrozewich disse gruppene i forhold til hvordan de administrerte sin virksomhet i Bergen (kapittel 3), hvordan de ulike gruppene organiserte sin bosetning som vintersittere eller sommergjester (kapittel 4), og hvordan de ulike handelsgruppene regulerte sin handelsvirksomhet og bosetning i Bergen (kapittel 5).

I kapittel 3, som omhandler administrering av handelsgruppene i Bergen, konkluderer forfatteren med at Lübeck i hele perioden fra cirka 1360 hadde en dominerende stilling innenfor Kontorets sentrale administrasjon, og at de dermed hadde en spesiell maktposisjon når det gjaldt hanseatenes virksomhet i Bergen. Undersøkelsen viser at også Overijssel-handelsmennene var en aktiv del av Kontorets administrative struktur, selv om de gjentatte ganger var i

konflikt med den, og at de dermed kan defineres som en inngruppe i denne sammenhengen. Båndene som knyttet disse gruppene sammen som en del av Kontoret var sterkere enn konfliktene mellom dem. Hollenderne var aldri medlemmer av Kontoret i Bergen, og var dermed hele tiden en utgruppe i forhold til hanseatenes administrasjon. Det er heller ingenting i det studerte kildematerialet som tyder på at hollenderne hadde en tilsvarende administrativ enhet til Kontoret i Bergen. Hanseater og hollendere i Bergen sameksisterte i Bergen som to separate administrative grupper.

I kapittel 4 blir organisering av bosetningen til hanseatiske og hollandske kjøpmenn i Bergen analysert. Både de gruppene som bodde i Bergen i vinterhalvåret og de som kun besøkte byen om sommeren, hadde behov for bolig, kontorer og lagerplass for varer. Det Hanseatiske Kontor i Bergen var en fysisk enhet på Bryggen, men i mindre grad enn det som har vært antatt tidligere. Hanseater og lokale innbyggere var naboer på Bryggen, og nyere forskning viser at hanseatiske kjøpmenn også eide bygninger utenfor dette området. Når det gjelder handelsmenn fra Overijssel-byene, var de integrert i hanseatenes bosetning, både som vintersittere og som sommergjester. Hollenderne hadde derimot ingen mulighet til å bosette seg innenfor Kontorets område på Bryggen. I tillegg hadde de restriksjoner på vintersitting og på antall bygninger de kunne bruke. Hollendernes bosetning i Bergen var en kilde til stadig konflikt med hansaen, fordi hollandske kjøpmenn stadig brøt reglene om vintersitting og fordi de okkuperte et større antall bygninger enn de hadde tillatelse til. I forhold til gruppenes bosetning i Bergen, konkluderer forfatteren igjen med det klare skillet mellom inngruppen av hanseatiske kjøpmenn – en gruppe som inkluderer handelsmenn fra Overijssel-byene – og utgruppen av hollendere.

I kapittel 5 analyserer forfatteren reguleringer av de ulike gruppene i Bergen. Kontoret i Bergen hadde en rekke regler som skulle kontrollere medlemmenes oppførsel og virksomhet. Formålet med disse reglene var å ta vare på felles interesser og skille den hanseatiske bosetningen fra andre grupper av handelsmenn i byen. De lokale opptaksprøvene, reguleringer av medlemmenes forhold til norske kvinner og reguleringer av bruk av skip som ikke tilhørte hanseatiske kjøpmenn, skulle forhindre fragmentering av den hanseatiske gruppen i Bergen. Studie av kildene viser at Overijssel-byene i perioder følte seg urettferdig behandlet innenfor Kontoret, og at det var gjentatte konflikter innad i Kontoret som omhandlet Overijssel-kjøpmenns misbruk av kredittsystemet, deres hemmelige handel med nordmenn, den omfattende bruken av ikke-hanseatiske skip til frakt av varer, og ellers generell ulydighet i forhold til Kontorets regelverk. Hollenderne stod fullstendig utenfor disse reguleringene, og de samarbeidet kun med hanseatene i de tilfeller det var til fordel for Kontoret – som

klienter innenfor kredittsystemet eller som befraktere av Overijssel-varer.

I de tre kapitlene som omhandler organisering av handelsgruppene i Bergen, viser forfatteren at handelsmenn fra Lübeck og Overijssel-byene hadde motstridende interesser på en rekke punkter, noe som kunne føre til konflikter. Det finnes imidlertid ingen eksempler på gjentatte, langvarige konflikter mellom disse to gruppene når det gjaldt bosetningen i Bergen. Wubs-Mrozewich konkluderer med at konfliktnivået mellom Overijssel-kjøpmenn og resten av gruppen av hanseatiske handelsmenn i Bergen var relativ lavt, i motsetning til det som tidligere forskning har antatt. Analysen viser videre at hollenderne var organisert på en helt annen måte som gruppe enn hanseatene både når det gjaldt administrering, bosetning, og også i forhold til mangel på regler som styrte gruppens virksomhet i Bergen. Hollendernes status som en utgruppe i forhold til Kontoret, organisert forskjellig fra hanseatene, gav dem imidlertid også større grad av fleksibilitet og frihet.

I det neste kapittelet, kapittel 6, bruker Wubs-Mrozewich relasjonen inngrupper mot utgrupper for å analysere handelsmenn fra Lübeck, Overijssel-byene og Hollands handel med sentrale varer i Bergen: tørrfisk, korn, tekstiler og kramvarer.

Tørrfiskhandelen i Bergen førte i noen tilfeller til konflikter mellom handelsmenn fra Lübeck og Overijssel-byene, men for det meste var dette handelsforholdet preget av sameksistens. Når det gjelder forholdet til hollenderne, var konfliktnivået trolig mindre enn det som tidligere har vært antatt. Det hanseatiske kredittsystemet ekskluderte i stor grad hollenderne fra det bergenske tørrfiskmarkedet. Hollandske kjøpmenn var tvunget til å dra utenfor Bergen for å hente tørrfisk, og de utgjorde derfor i liten grad en trussel for de hanseatiske kjøpmennene innenfor selve bergenshandelen.

Det var også liten kontakt mellom hanseatiske og hollandske kjøpmenn når det gjaldt kornhandelen. Overijssel-kjøpmennene var til tider i uoverensstemmelse med Lübeck når det gjaldt kornimport fra Østersjøområdet til Bergen fordi de nektet å eksportere tørrfisk tilbake igjen, slik Kontoret krevde. Siden kornimporten ikke var av så stor betydning for gruppen av Overijssel-kjøpmenn, førte dette likevel ikke til store konflikter mellom disse to gruppene. Kildene kan tyde på at hollendernes andel i handelen med korn i Bergen var enda mer marginal, dette på tross av at hollenderne hadde en viktig rolle i forhold til kornimport fra Østersjøen ellers i Europa. Innenfor denne handelen var handelsmenn fra Lübeck og de andre vendiske byer totalt overlegen i Bergen, og det var derfor lite konkurranse og konflikter mellom gruppene på dette området.

Når det gjaldt handelen med tekstiler i Bergen, deltok alle tre gruppene av handelsmenn i denne handelen. Det virker likevel ikke som om handel med tekstiler førte til de store konfliktene mellom de ulike

handelsgruppene. Det var derimot store motsetninger mellom gruppene når det kom til handelen med kramvarer. Hollendernes handel med kramvarer i Bergen var til stor irritasjon for hanseatene, og var noe som stadig ble referert til i klager og forhandlinger.

Wubs-Mrozewicz sin konklusjon i dette kapittelet er at hollenderne i liten grad ble vurdert som rivaler til hanseatene i forhold til handel med de fleste varetypene. Det eneste unntaket var handelen med kramvarer, som kun utgjorde en marginal andel av den totale handelen med varer i Bergen.

Det siste kapittelet i boken (kapittel 7) omhandler konfliktløsning mellom grupper og individer av handelsmenn i Bergen. Dette kapittelet viser at konflikter kunne eksistere mellom individuelle handelsmenn så vel som på gruppenivå. Eksemplene som blir studert viser at ulike grupper av handelsmenn innenfor Kontoret kranglet seg imellom om eiendom, brudd på handelsregler og om behandlingen av kjøpmenn fra Overijssel innenfor kontoret. Samtidig var det hele tiden sterke bånd som motiverte til å løse konflikter innenfor Kontorets rammer og forhindre innblanding fra norske myndigheter, rådet i Lübeck eller Hansadagene.

Hovedkonklusjonen til Wubs-Mrozewich kan oppsummeres i to punkt: 1. Relasjonene mellom handelsmenn fra Lübeck, Overijssel-byene og hollendere i Bergen var mer komplekse enn det som har vært antatt innenfor tidligere forskning. Analysen viser at forholdet mellom de ulike gruppene noen ganger var preget av samarbeid eller sameksistens og andre ganger av konflikter. 2. Det var et generelt skille mellom hanseatisk og ikke-hanseatisk i forhold til handelen i Bergen i denne perioden. Medlemskap i hansaen fungerte som avgrensning i forhold til hvem som kunne handle i Bergen under de kongelige privilegiene, nyte godt av kredittsystemet med nordfarerne og hadde rett til vintersitting og bruk av Kontorets administrative struktur. Handelsmenn fra Lübeck og Overijssel-byene hadde felles interesser i å opprettholde dette skillet mellom den hanseatiske inngruppen og andre handelsmenn i Bergen for å beskytte sine egne interesser. Hollenderne kan innenfor alle områder av handel og organisering defineres som en utgruppe i forhold til Kontoret i Bergen.

Det er mye positivt å si om den analysen som Wubs-Mrozewich har foretatt. Forfatteren har gjennomgått et stort kildemateriale på en grundig måte. Hun tilfører noe nytt til tidligere forskning ved å bruke komparativ analyse. Hun viser at forholdet mellom disse gruppene av handelsmenn var mer komplekst enn det som har vært antatt. Blant annet viser studiet hennes at konfliktnivået mellom hollendere og hanseater om tørrfiskhandelen i Bergen var mindre omfattende enn det en ofte har trodd.

Trass i at Wubs-Mrozewich modifiserer tidligere forskning på en del viktige punkt, inneholder mange av

konklusjonene hennes lite nytt. I så måte er deler av avhandlingen en bekreftelse av tidligere forskning på konfliktrelasjoner i det senmiddelalderske Bergen. Det er vanskelig å se at tilnærmingen med bruk av nettverksanalyse og bruk av kategorier som inngrupper og utgrupper bringer mye nytt inn i bildet. Tidligere forskning har for eksempel vist at Lübeck var den gruppe handelsmenn som var dominerende innenfor Kontoret, og at de i hele denne perioden kan defineres som en såkalt inngruppe, selv om akkurat denne betegnelsen ikke har blitt brukt tidligere. Det samme gjelder analysen av forholdet til kjøpmennene fra Overijssel-byene. Deres motsetningsfulle relasjon innenfor Kontoret som en distinkt handelsgruppe fra de vendiske kjøpmennene, og deres brudd på det kontorske reglene ved å handle og frakte varer med hollenderne, er knapt nytt. Det er også velkjent at hollenderne hele tiden var en utgruppe i forhold til kontoret i Bergen og i forhold til Hansaforbundet, selv om konfliktforholdet er noe balansert i denne boken.

Det er også et problem at forfatteren i stor grad baserer analysen på kilder som allerede er kjent innen tidligere forskning, og i mindre grad bruker nytt kildemateriale til å underbygge analysen. De kildene som brukes er naturlig nok de viktigste når det gjelder denne konkrete problemstillingen, men en utvidelse til også å inkludere nederlandske kilder ville trolig kastet ytterligere lys over flere av temaene som blir diskutert. For eksempel finnes det kilder i nederlandske arkiv som trolig vil kunne belyse hollendernes organisering og handel i Bergen på nye måter.

I siste del av boken diskuterer Wubs-Mrozewich om analysen av disse handelsgruppenes relasjon til hverandre som inngrupper og utgrupper i Bergen vil kunne overføres til hansaen som helhet. Var Kontoret i Bergen et «mikrokosmos» av hansaen? Forfatteren gir ikke et endelig svar på dette spørsmålet, men konkluderer med at det analytiske verktøyet som er brukt i denne studien også bør brukes innenfor en bredere hanseatisk kontekst. I forhold til videre forskning hadde det vært interessant å bruke nettverksmodellen inngrupper versus utgrupper for å studere grupperelasjoner innenfor hansaen i et større perspektiv eller for å analysere relasjonene mellom flere handelsgrupper i Bergen. En helhetlig komparativ analyse av relasjonene til handelsgrupper innenfor hansaen generelt og innenfor bergenskonteksten spesielt, vil imidlertid kreve mer grunnforskning i de delene av kildematerialet som fremdeles er lite studert, og da spesielt det nederlandske kildematerialet som omhandler handelen med Bergen.

Erik Gøbel

Det danske slavehandelsforbud 1792. Studier og kilder til forhistorien, forordningen og følgerne

Odense: Syddansk Universitetsforlag 2008. 335 s.

Av Siv Falang Gravem

Danmark-Norge ble i 1792 det første landet som forbød den atlantiske slavehandelen. Forbudet vakte umiddelbart oppsikt i England hvor den sentrale slavehandelsmotstanderen William Wilberforce fikk saken gjenopptatt i det engelske parlamentet få uker etter. I England hadde Parlamentet året før forkastet et forslag om å forby slavehandelen etter stor offentlig debatt. I Danmark-Norge kom vedtaket etter en lukket prosess dominert av noen få sentrale embetsmenn. Gøbels bok følger denne prosessen fra finansminister Ernst Schimmelmanns første initiativ i 1791 til forbudet trådte i kraft fra 1803.

Den danske debatten om slavehandelen i andre halvdel av 1700-tallet var ifølge Gøbel relativt begrenset, pragmatisk og mindre preget av religiøs intensitet enn den engelske. Bak det danske slavehandelsforbudet lå tre hovedtyper av argumenter: idealistiske, økonomiske og politiske.

Gøbel legger stor vekt på Schimmelmanns rolle i prosessen. Han medvirket sterkt til opprettelsen av slavehandelskommisjonen som utredet spørsmålet og var arkitekten bak store deler av forordningen. Han hadde en fremgangsrik karriere som embetsmann og var fra 1788 til 1813 leder for statens finans- og handelspolitikk. Samtidig var han plantasjeeier og hadde således også privatøkonomiske interesser i saken. Schimmelmann var imidlertid ikke bare opptatt av sakens økonomiske sider, men fremsatte også humanitære argumenter mot slavehandelen. Han mente forholdene for slavene under overfarten var spesielt inhumane og at etterspørselen etter slaver førte til krig blant herskerne i Afrika og dermed ødela mulighetene for lokal produksjon. Begge disse argumentene var velkjente fra debatten i England.

Etter gode år under den amerikanske uavhengighetskrigen hadde den danske slavehandelen fra 1783 gått inn i krisetider og blitt økonomisk ulønnsom. Den danske statens kostnader ved å opprettholde handelsstasjoner på Guineakysten tilsvarte om lag to tredjedeler av verdien av varene som ble eksportert fra Danmark til Afrika. Selskapet som hadde monopol på slavehandelen til de danske vestindiske øyene hadde vanskelig for å få slavehandelen til å lønne seg, og tapte faktisk penger for hver slave det fraktet over Atlanteren. Samtidig maktet det ikke å forsyne plantasjeeierne med et tilstrekkelig antall slaver for deres behov. Denne situasjonen kunne vanskelig fortsette. I tillegg, hevder Gøbel, fantes det et viktig politisk motiv, da man regnet med at England snart ville forby sin slavehandel og deretter ikke ville godta andres.

Det var hele tiden kun snakk om å forby slavehandelen fra Afrika, og ikke internt i Dansk Vestindia mel

lom ulike slaveeiere. Man ønsket heller ikke å forby den utenlandske transitthandelen med slaver, som var relativt stor på St. Thomas. Det var på denne tiden ikke aktuelt å forby slaveriet på øyene, som ble ansett som nødvendig av økonomiske hensyn. Et slikt forbud ville også ha utfordret slaveeiernes private eiendomsrett, noe blant andre Schimmelmann var motstander av. Dog viser Gøbel interessant nok at flere av kildene fra arbeidet med -slavehandelsforordningen nevner avskaffelse av slaveriet som et fremtidig mål, mens dette er tatt ut i de dokumentene som ble offentliggjort i samtiden. Slaveriet ble ikke avskaffet i Dansk Vestindia før 1848.

Det danske slavehandelsforbudet ble vedtatt med en overgangsperiode på ti år hvor man skulle legge til rette for at koloniene skulle kunne klare seg uten tilførsel av nye slaver fra Afrika. En slik overgangsperiode ble ansett som nødvendig av hensyn til økonomien i koloniene. Mangelen på en slik overgangsbestemmelse ble regnet som en viktig grunn til at det engelske parlamentet i 1791 avviste et slavehandelsforbud. Ulike tiltak ble drøftet av kommisjonen: statlige låneordninger til plantasjeeierne slik at de kunne kjøpe flere slaver, insentiver til å ha færre «uproduktive» husslaver og forbud mot salg av slaver vekk fra de danske vestindiske øyene. I tillegg ble det foreslått å gjøre slavehandelen til de danske øyene fri for alle nasjoner slik at konkurranse mellom aktørene kunne øke antallet slaver. En gruppe tiltak gikk ut på å bedre slavenes kår ved å sørge for misjon og undervisning og å bedre forholdene for gifte slaver. Tanken var at dette ville gjøre slavehandelen overflødig ved at slavebefolkningen levde lenger og kunne reprodusere seg selv.

Da forbudet trådte i kraft i 1803, hadde det kommet relativt lite ut av tiltakene. Slavenes kår var ikke blitt vesentlig forbedret. Riktignok hadde man lykkes med å øke antallet slaver ved hjelp av lånefinansiering, men det var fortsatt fødselsunderskudd. Flere plantasjeeiere argumenterte for en forlengelse av fristen. Spørsmålet ble utredet og stadig utsatt mens tiden gikk. Til slutt ble det satt et endelig punktum for saken da England okkuperte de danske vestindiske øyer under napoleonskrigene i 1807–1815.

Gøbels bok består av to hoveddeler. Første del beskriver debatten om den danske slavehandelen på slutten av 1700-tallet, forløpet fram mot selve forbudet i 1792, reaksjonene på forbudet og hvordan det i praksis ble gjennomført. Gøbel avslutter første del av boken med en kort historiografisk gjennomgang av forskningen omkring den danske slavehandelen. Denne kunne med fordel ha stått først i boken, slik at leseren lettere kunne vurdert forfatterens gjennomgang i lys av hovedtrekkene i den faglige debatten.

Del to er en kildesamling hvor alle de sentrale kildene er gjengitt i transkribert form med supplerende opplysninger i fotnoter og oversikt over innholdet i margen. Denne delen er så langt jeg er i stand til å bedømme resultatet av et meget

grundig arbeid og vil uten tvil være et svært nyttig hjelpemiddel for forskere og andre som ønsker å studere disse kildene videre. Boken er i tillegg vakkert illustrert.

Forfatteren er ansatt ved det danske riksarkivet, og boken fremstår primært som en kommentert kildesamling. Framstillingen i første del er tidvis svært kildenær: Hver enkelt kilde blir grundig gjennomgått, til dels avsnitt for avsnitt. Dette virker noe overflødig siden leseren selv kan bla til del to av boken og studere dokumentene. I tillegg er det naturlig nok en del overlapping mellom kildene fordi de bygger på hverandre. Her gjør framstillingsformen det vanskelig å få oversikt over hva som faktisk ble gjennomført og hvilke forslag som ble forkastet på veien.

Gøbels bok er vanskelig å anmelde fordi den kombinerer to sjangere på en slik måte at det blir uklart hvem den er skrevet for. Som kildesamling til bruk for andre historikere med interesse for dansk-norsk slavehandel vil del to av boken være et svært viktig redskap, mens man nok kunne ønske at studiedelen var mindre refererende og mer analytisk. For andre lesere blir problemet at fortellingen om slavehandelsforbudet til dels drukner i detaljer om demografiske utredninger og låneordninger. I sin gjennomgang av reaksjonene på det danske forbudet og hvordan det gikk videre da forbudet skulle gjennomføres, lar Gøbel i større grad fortellingen styre framstillingen, mens kildene kommer inn som belegg. Denne delen av teksten fungerer bedre og er spennende lesning.

Det er muligens en urettferdig kritikk å ønske at forfatteren hadde skrevet en litt annen bok, men mulighetene for interessante drøftinger ligger allerede i teksten. Hvordan kunne slavehandelskommisjonen i sin betenkning kombinere humanitære hensyn med ønsket om å maksimere slavehandelen i overgangsperioden på ti år? Kan det likevel være at økonomiske hensyn og ønsket om å bli kvitt en stor utgiftspost for staten har veid tyngst? Schimmelmanns forslag om å regulere forholdene om bord på slaveskipene og på plantasjene ble ikke tatt med i forordningen. Gøbel mener hovedgrunnen var at disse ville være praktisk talt umulige å håndheve. Det er naturligvis et viktig poeng, men som han også skriver, hadde engelskmennene likevel nettopp vedtatt slike reguleringer. Det ville vært spennende om Gøbel hadde gått mer systematisk til verks og sammenlignet argumentasjonen i de ulike kildene.

Det ville også være interessant å få utdypet spørsmålet om Englands betydning for den danske slavehandelsforordningen. Gøbel viser at den engelske debatten påvirket den danske, men argumenterer mindre overbevisende for at man i 1792 faktisk følte det nødvendig å nærmest preventivt forby sin egen handel av politiske grunner fordi England i fremtiden kunne komme til å kreve det. Den engelske slavehandelen ble ikke forbudt før i 1807.

Fortellingen om det danske slavehandelsforbudet er et spennende kapittel i helstatens historie. Gøbels

grundige arbeid gjør det sentrale kildematerialet tilgjengelig i en form som gjør det lettere både for forskere og andre å delta i debatten videre.

Rasmus Glenthøj

En moderne nations fødsel. Norsk national identifikation hos embedsmænd og -borgere 1807–1820

Odense: Syddansk Universitetsforlag 2008. 297 s.

Av Steinar Supphellen

I følgje forfattaren, den danske historikaren Rasmus Glenthøj ved Syddansk Universitet i Odense, er eit formål med denne boka å hjelpa den vanlege opplyste lesar med å setja den aktuelle debatten om nasjonalitet og identitet i perspektiv ved å stimulera til refleksjon over sentrale omgrep som blir nytta i slik debatt. Det er viktig å vera klår over at desse omgrepa endrar innhald over tid. Ein gjennomgang av innhaldet i omgrepa som vart nytta i tida kring 1814, då Noreg gjennomgjekk ei utvikling som kan kallast «En moderne nations fødsel», kan gje kunnskap om identitetsskaping og nasjonsdanning meir generelt og stoff til ettertanke i nyare debatt. Det er eit godt synspunkt og eit positivt formål.

Meir konkret har forfattaren sett seg som mål å levera ein analyse av 1) kva tankar nordmenn hadde om nasjonalitet omkring 1814, 2) kva endringar som skjedde i relevante nasjonale omgrep i desse åra og 3) korleis «man som individ» reagerte på omveltingane 1807–1820.

Som undertittelen seier, er det embetsmenn og borgarar det dreiar seg om. Desse høyrde til eliten, og sidan nasjonale idear vart utvikla innanfor eliten, er det den som må studerast. Det som er klårt er at eit stort fleirtal av innbyggjarane ikkje er inkluderte, sjøl om det i mange samanhengar er tale om bøndene sine syn og haldningar, oppfatningar og reaksjonar.

Hovudtema blir såleis den norske elitens nasjonale kultur omkring 1814. Forfattaren ønskjer å få tak på dei idear og prinsipp som låg i den nasjonale identiteten som gjorde ein nordmann norsk i denne perioden.

Avgrensinga 1807–1820 er på den eine sida forståeleg, og det er gode grunnar for den, men på den andre sida viser også sjølve framstillinga at det er mindre tenleg med skarpe skilje når temaet er haldningar og identifikasjonar. Konkrete hendingar skaper sjølsagt grunnlag for endring og utvikling også på dette feltet, og slik sett er 1807 opplagt eit viktig år, medan 1820 er eit meir tilfeldig valg, og det sentrale år er sjølsagt 1814.

Bortsett frå innleiing og avslutning er boka organisert i 12 kapittel. Først blir det gjeve eit raskt riss av ytre hendingar, av krig og politikk i den aktuelle perioden – eit instruktivt oversyn over ytre forhold som endra Noregs stilling i Europa og eiga sjølforståing. Dernest kjem ein gjennomgang av den norske eliten, embetsmenn og borgarskap, med den ideologi som prega deira oppfat

ningar og patriotisme. På denne bakgrunn kjem så ei rekkje kapittel med analyse av korleis sentrale omgrep vart brukte, slike som fedreland, nasjon og nasjonalkarakter, språk og fellesskap, norsk og Noreg, og landets historie. Deretter kjem ein analyse av både eldre og nyare nasjonale symbol og bruken av desse – kongen, flagget, Grunnlova, Stortinget. Til sist blir spørsmålet om sjøldefinering i forhold til nabolanda teke opp til vurdering.

Det er prisverdig og spanande at ein dansk historikar gjev seg i kast med ein slik problematikk på eit norsk materiale. Det er store spørsmål han går laus på, og det kan ikkje ventast omfattande drøftingar, noko det heller ikkje er lagt opp til. Det vi får er eit relativt grundig og systematisk oversyn over saksområdet med referansar til ein omfattande litteratur. Forfattaren understrekar sjøl at han ikkje har hatt i tanke å skriva eit teoretisk verk med metodiske drøftingar eller med vekt på historiografisk gjennomgang. Dette grunngjev han med at det ville avgrensa den målgruppa han skriv for. Kanskje har han rett i det, men det kan vel også tenkjast at dei lesarane som kjenner seg tiltrekt av temaet, helst vil vera slike som også har sans for både historiografi og metode. Utan teoretisering er boka heller ikkje når forfattaren i starten skisserar tre syn på oppkomst av nasjonar – naturgjeve, tradisjonsutvikla eller konstruert. I norsk debatt om tidspunkt for oppkomst av norsk nasjonalitet vil han plassera seg i det han kallar ein middelposisjon ved å hevda at usemje kjem av ulik oppfatning av innhaldet i sentrale omgrep til ulike tider. Det siste vil vel få i dag vera usamde i.

Boka er både interessant og nyttig. Den største verdien ligg etter mi meining i at ho byggjer, som forfattaren skriv, «på en omfattende og systematisk gennemgang af det trykte kildemateriale fra perioden samt den eksisterende norske litteratur på området.» Det er gjort eit svært stort og nyttig arbeid ved å leita opp og gå igjennom det trykte materialet som finst i relativt spreidde kjelder. Framstillinga blir i høg grad ein presentasjon av dette materialet. Av dei 297 sidene i boka er dessutan heile 84 sider nytta til litteraturliste og 962 fotnotar. Ikkje minst fotnotane kunne vore presenterte meir effektivt på mindre plass, men dette er med på å understreka ein karakter av stoffsamling og oppslagsverk.

Ein annan styrke ved boka er systematikk i framstillinga. Kvart tema er omhandla i relativt korte avsnitt og har dessutan kort oppsummering til slutt. Mykje stoff har likevel kome med, her er mykje kunnskap å henta, men det seier seg sjøl at framstillinga også blir svært kontant og lite drøftande. I framstillinga ligg det evne til ryddigheit og oversyn over eit stort materiale, og dessutan god innsikt i tenkjemåtar og haldningar. Slik sett er det eit imponerande arbeid. Det er verdifullt at det blir gjeve ei samla framstilling av denne typen. Det dreiar seg lite om nye synspunkt og tolkingar, men heller om ei samlande oppsumme

ring som gjev grunnlag for refleksjonar. Det er ei nyttig bok for alle som vil orientera seg om tankar og idear knytta til omgrep som identitet, fedreland, nasjon i tida kring 1814. Under kvart einaste av dei tema som vert tekne opp kan det nok stillast spørsmål og drøftast korleis utsagn og reaksjonar eigentleg kan tolkast og nyanserast, men den framstillinga som er gitt har god samanheng, og vil vera nyttig å ha med seg i vidare arbeid med perioden.

Kunne framstillinga også tena det nemnde hovudformålet med boka, ville det vera positivt.

Men dei linjer som blir trekte fram til dagens situasjonar og debattar er relativt tynne. Vel to sider til slutt er kalla «Sammenfatning og perspektiv». Perspektivet består i å peika på ein samanheng til nyare interesse for nasjonal identitet, og spesielt til norsk debatt dei siste åra om omgrepet «etnisk nordmann». Forfattaren meiner vi her finn att diskusjonen frå tidleg 1800-tal mellom ei statsborgarleg og ei etnisk oppfatning av nasjonalitet. Det er ein interessant observasjon, som kanskje også kan vera nyttig.

Forfattaren har også forklaringa på at Noreg ikkje er medlem av EU. Historiske røynsler med Danmark og Sverige, koplinga av det norske med fridom, likskap og demokrati har gjeve skepsis til unionar; difor, slår forfattaren fast, står Noreg utanfor EU. Det er ingen ny tanke han her er inne på, men om det skal oppfattast som den einaste og tilstrekkelege forklaringa, er det nok å ta sterkt i. Elles er ein slik kontant uttrykksmåte relativt typisk for tonen i heile boka. Det blir teikna med relativt brei penn, kort og konsentrert.

Boka vil forsvara ein god plass i den litteraturflaum som kan ventast om spørsmål knytta til 1814 i tida fram mot jubileet i 2014. Boka bør få mange lesarar, både av folk som er interesserte i spørsmål omkring identitet og nasjonalitet generelt, og innsikt i norsk og nordisk historie omkring 1814 spesielt.

Mikael Alm & Britt-Inger Johansson (eds.)

Scripts of Kingship. Essays on Bernadotte and Dynastic Formation in an Age of -Revolution

Opuscula Historica Upsaliensia 37. -Uppsala 2008. 242 s.

Av Bård Frydenlund

I 2005 gikk en gruppe forskere fra ulike fag og institusjoner i Sverige sammen for å danne det såkalte «Bernadotte-prosjektet» under tittelen En dynasti blir till. Medier, myter och makt kring Karl XIV Johan. Første publikasjon er nå kommet i trykken: Scripts of Kingship. Essays on Bernadotte and Dynastic Formation in an Age of Revolution. Med en ambisjon om å undersøke hvordan et kongelig dynasti etableres og hvordan det legitimerer og befester sin rolle i et samfunn, har redaktørene Mikael Alm og Britt-Inger Johansson komponert en kunnskapsmettet antologi med god bredde. En rød tråd i antologien er hvordan kongemakten fremstår i

offentligheten, noe jeg mener de har løst på en forbilledlig måte.

Foruten et introduksjonskapittel av museumsdirektør Solfrid Söderlin – som også bidro i Forsvarsmuseets antologi Jean Baptiste Bernadotte. Fra menig soldat til konge av Norge og Sverige fra 1998 – har boken åtte interessante bidrag med god tematisk spredning. De ulike faglige tilnærmingene på hvordan Bernadotte-dynastiet greide å «ta» og beholde makten gjennom ulike faser av attenhundretallet, står godt og komplementært til hverandre og gir et rikt innblikk i (hovedsakelig) den svenske borgerlige offentlighet i denne perioden.

Redaktør Mikael Alms bidrag viser Bernadottes vei til de svensk-norske troner, først som svensk kronprins, så svensk og norsk kronprins fra 1814 og til slutt konge av Sverige og Norge fra 1818 – og hvordan kongelige seremonier manifesterte kongeverdighet for å befeste hans posisjon som Sveriges og Norges førstemann. Dette gjør Alm ved å se på persongalleriet blant de ledende seremonimestre som skulle iscenesette de kongelige fremvisninger – som hans offisielle ankomst til Sverige i 1810, kroningen i 1818 og begravelsen i 1844. Seremonimesterne – som også satt i kongens statsråd – kom alle fra den rådende makteliten i det svenske samfunn. Alm mener å påvise at samspillet mellom Karl Johan og makteliten – hvor flertallet var adelige offiserer, ikke uten betydning for den gamle franske feltmarskalken – tjente hverandres hensikt og forsterket deres posisjoner i det svenske samfunn.

De to påfølgende bidragene av henholdsvis Britt-Inger Johansson og Per Widén kaster lys over hvordan Karl Johan og hans familie forholdt seg til noe så konkret som bygningsmasse. Johansson skriver om hans nye planer for Stockholms slott, mens Widén tar for seg kongens visjoner om hvordan museer kunne brukes til å befeste kongelige uttrykk overfor undersåttene. Kunsthistorikeren Johansson gir gode innblikk i hvordan hele den Bernadotteske familie tok del i utformingen av slottet, og viser hvordan slottets utvikling var preget av sin egen strukturelle kompleksitet, Stockholms omgivelser og Karl Johans egne ideer – franske og andre. Idéhistorikeren Widéns poeng er at Karl Johan ikke gjorde nytte av det eksisterende Kongelige museet i Stockholm, men satset mer på å utvikle to nye museumskomplekser – portrettsamlingen på Gripsholm slott og et planlagt kunstmuseum ved Rosendal på Djurgården.

Karin Hallgren og Nils Ekedahl skriver om Karl Johan og den utøvende kunsten. Musikkhistorikeren Hallgren tar for seg hvordan operascenen ble benyttet i Karl Johans tjeneste – fra fremvisningen av det storsvenske Gustav Vasa i 1810 og det norsk-svenske forbrødringsstykket Foreningen/Föreningen i 1815, til de internasjonale stykkene La Vestale og Fernand Cortez i 1823 og 1826. Selv om budskapet ble endret underveis, var de alle forsøk på å fremvise gode kongelige styringsidealer i til

legg til å bringe inn nye moter og strømninger til den svenske operascenen. Som i forhold til andre kongelige fremstøt, viste det seg at Karl Johans propagandamaskineri tok samtidige hensyn til svenske tradisjoner, til folket og til internasjonale impulser. Talekunsthistorikeren Nils Ekedahl tar for seg hvilke funksjoner panegyrikken utøvde overfor kongemakten i kjølvannet av Carl Bellmann. Ekedahl mener panegyrikken var mer enn ren smisk eller del av en politisk indoktrineringspolitikk. Panegyrikken kunne både skape dialog mellom kongemakten og folket, og var et nødvendig bidrag i videreutviklingen av den svenske borgerlige offentlighet.

Idéhistorikeren Cecilia Rosengren gir oss interessante innblikk i Karl Johans propagandastrategier i forhold til det skrevne ord. Med sitt private informasjonsbyrå Enskilda Byrån trakk han til seg skribenter og bygget et nettverk av regimetro talerør i ulike aviser og andre publiseringskanaler. En av de mest markante skikkelsene i denne tjeneste var Pehr Adam Wallmark. Rosengren viser hvordan Wallmark gjennom sin rolle i svensk offentlighet og særlig gjennom Sveriges Stats-Tidning, bidro til å forsvare Karl Johans maktbase med historiske og filosofiske argumenter. Rosengren mener Wallmark var en viktig faktor som bandt kongemakten og folket sammen gjennom offentligheten. Selv om Wallmark fikk kritikk fra andre mer liberale aviser for sin til tider nesegruse Karl Johan-beundring, gir artikkelen et godt innblikk i den offentlighetskultur som eksisterte under Karl Johans autoritære vinger som konstitusjonell monark.

Per Sandin ser på en annen dimensjon av den svenske og norske borgerlig offentlighet, gjennom sine studier av frivillige selskaper i begge land. Sandin viser hvordan samspillet mellom organisasjonene og kongemakten utviklet seg i løpet av 1800-tallet, ved å se nærmere på religiøse selskaper, kvinneforeninger, avholdsselskaper, skoleforeninger og kulturelle foreninger for Sveriges del, og Det kongelige Selskab for Norges Vel, kulturelle og religiøse selskaper i Norge. Han avslutter sin foreningsgjennomgang ved å se på Thranebevegelsen – et av de mindre populære bidragene i norsk politisk offentlighet sett med Bernadottedynastiets øyne.

Det siste bidraget i antologien er skrevet av professor Torkel Jansson. Etter lesning av hans «Between Two Worlds. Nordic Political Cultures in a Comparative Perspective», sitter jeg dessverre igjen med flere spørsmål enn svar. En av årsakene skyldes hans mangel på definering av begrepet ’politisk kultur’, hvor han riktig nok kritiserer begrepets amorfe preg, men uten å komme med en egen begrepsavklaring i sin kontekst. Når bruken av sentrale begreper som ’politikk’, ’nettverk’ og ’offentlighet’ er ytterst lemfeldig, og når den utførte sammenligningen fra et metodisk synspunkt neppe kan kalles komparativ metode, blir artikkelen mer gjenstand for ergrelse enn kunnskapstilegnelse. Et eksempel gjelder bruken av ’politikk’. I forbin

delse med en forsøksvis komparativ gjennomgang av politiske utviklingstrekk på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå i Norden, gjentas for eksempel gamle svenske myter som at 1814 var nullpunktet for norsk politisk kultur – at før 1814 fantes ikke politisk liv i Norge. Med det glemmer Jansson både etablerte uformelle lokaldemokratiske møteplasser, rettsvesenets rolle, supplikkvesenet og særlig den bredere borgerlige offentlighet i Norge som oppstod fra 1750-tallet av gjennom for eksempel patriotiske selskap, frimurerlosjer og litterære klubber. Med en slik forståelse av politisk kultur glemmes også alle politiske prosesser som ble utført av norske embetsmenn og storkjøpmenn med intensiverende kraft jo lenger man kommer utover 1700-tallet overfor den alt annet enn forutsigbare enevoldsmakten i København. Det fantes et utall av politiske øvingsarenaer selv om den formelle strukturen ikke var preget av demokratisk tankegods. Jansson glemmer samtidig at Riksdagens rolle som konstitusjonell forsamling var mer eller mindre fraværende i avgjørende år for utviklingen av svensk politisk kultur – både fra Gustav IIIs kupp 1772 til hans død tjue år senere, og i de mer autoritære årene i sønnen Gustav IV Adolfs regjeringstid før palassrevolusjonen i Stockholm 1809. Hvordan disse konstitusjonelle spenningene bidro til å prege svensk politisk kultur på det sentrale plan i denne perioden, også med tanke på at den svenske makteliten ved revolusjonen i 1809 i så sterk grad var styrt av en offisergruppering, hadde vært mer interessant lesning enn bidraget som foreligger. Det er et utall av uklarheter i Janssons svært essayistiske bidrag, og det egner seg ikke godt som oppsummering av gode og nyskapende forskningsbidrag. Og spørsmålene rundt hvordan den politiske kulturen utviklet seg i Norden, forblir dessverre ubesvart.

Til tross for den uklare avslutningsartikkelen, er antologien som helhet god. Enkelte kommentarer kan likevel ikke unngås fra denne siden av Kjølen. Med unntak av enkelte passasjer hos Mikael Alm (norsk deltakelse i kongelige prosesjoner), Karin Hallgren (skuespillet ’Foreningen’ i Norge), Per Sandin (norske frivillige selskaper) og Torkel Jansson (Norge nevnes opptil flere ganger), er det få perspektiver som strekker seg ut over Sveriges grenser fra de øvrige. Faktisk er det få som strekker seg ut over Stockholms län (med et hederlig unntak av Nils Ekedahls behandling av provinspanegyrikk). Det virker som de involverte har et godt grep om Bernadotte og kongefamiliens styring i hovedstaden, men mindre om hvordan dette forplantet seg eller fant rotfeste i Sveriges periferi eller i Norge. I den sammenheng får vi håpe norske forskere kan bidra til å fylle igjen deler av lakunene. Et norsk eksempel som åpenbart kan utfylle et av bidragene i denne antologien, gjelder bruken av norske skribenter i Karl Johans tjeneste. Niels Wulfsbergs roller i Norsk Rigstidende og Morgenbladet minner mye om Cecilia Rosengrens Wall

mark, selv om Wallmark nok satte tydeligere spor etter seg i svensk offentlighet enn det Wulfsberg gjorde i den norske. Et annet perspektiv som kunne diskuteres komparativt de to rikene imellom, er det kongelige nærvær eller mangel på sådant – både det rent personifiserte nærværet av de kongelige, og gjennom kongelige bygg, institusjoner og monarkiets tilstedeværelse i den norske offentlighet. At for eksempel Det kongelige slott i Kristiania ikke stod ferdig før 30 år etter at Karl Johan hadde blitt norsk konge – fire år etter hans død – ga klare forskjeller i kongelig oppmerksomhet i de to hovedstedene som igjen preget byenes offentlighet på ulike måter.

Men foruten den forutsigbare innsigelsen fra norsk hold, om at svenskene ofte glemmer at Karl Johan også var norsk konge, er denne antologien en god publiseringsstart på et svært lovende forskningsprosjekt. Gruppen av forskere har vist hvordan man på en utmerket måte kan og bør jobbe tverrfaglig og få til fruktbare synergier mellom fagdisiplinene – for å bruke et klebrig «buzzword». Estetisk sett er boken pen, selv om omslaget og graden av fargebilder gjennom hele publikasjonen kunne ha forsvart hardback. Formatet er svært lesbart og anvendelig, slik antologier av denne typen bør være. Bernadotte-prosjektet har med denne boken begynt bra, men bør som nevnt vurdere hvordan de skal behandle resten av nedslagsfeltet for Karl Johan og hans etterkommeres virke og politikk – i hele Sverige, Norge, opphavslandet Frankrike og verden for øvrig – for å få et enda mer komplett bilde av resepsjonen av Bernadottedynastiet.

Ola Svein Stugu

Historie i bruk

Oslo: Samlaget 2008. 160 s.

Av Halvdan Eikeland

Historiebruk er et sentralt tema innenfor aktuell historiedidaktikk. Mens debatten i mange år har vært knyttet til begrepet ’historiebevissthet’, har den i de siste årene i sterkere grad dreid seg om hvordan historie på ulike måter kan ha en funksjon for enkeltindivid, grupper og samfunn.

Ola Svein Stugus bok inngår i Samlagets serie Utsyn Innsikt, som har som mål å gi kortfattede introduksjonsbøker til større emner innenfor historieforskningen. Ifølge omslagsteksten kan bøkene i serien brukes som pensumlitteratur og støttelitteratur til selvstendig studentarbeid. Historie i bruk beskriver og drøfter eksempler på hvordan historie har vært brukt i ulike politiske og kulturelle sammenhenger. Ifølge omslaget har boka som mål å vise at førestellingar og forteljingar om fortida ikkje er nøytrale og ufarlege, men kan ha mange bruksmåtar og funksjonar. På den eine sida kan dei vere reiskapar til auka sjølvmedvit, på den andre sida til sjåvinisme og undertrykking.

Innledningskapitlene belyser nøkkelbegrepene i boka, bl.a. ’historie

bruk’, ’forestillinger og fortellinger’, ’historiebevissthet og identitet’ og ’historiekultur og historiebilder’. Kapittel 3 har tittelen «Nasjonen og historia», og i det påfølgende kapitlet blir bruk av minnesteder og monument beskrevet og drøftet. Eksemplene på historiebruk i disse kapitlene knyttes i stor utstrekning til nasjonale historiefortellinger. I kapittel 5 blir det vist at historie kan være et viktig element i ideologier og trosretninger, både av sekulær og religiøs art. Retningene har i seg en eller annen form for historiebevissthet eller historieforståelse. Kapittel 6 knyttes til historiebrukens institusjoner, med hovedvekt på skolevesen, museum og massemedia.

Stugu beskriver og kommenterer en lang rekke eksempler på bruk av historie som dannelsesredskap, særlig knyttet til nasjonsbygging og politiske ideologier. Han gir interessante og kritiske kommentarer om historisk historiebruk, men er i mindre grad opptatt av hvordan historie brukes og kan brukes i dagens samfunn, for eksempel som identitetsskapende dannelsesredskap i multietniske, flerkulturelle samfunn. I kapittel 2: «Minne, identitetar og mytar» har han en viktig drøfting av forholdet mellom historie og myte (s. 39 ff.). Han drøfter der funksjonene mytene kan ha som bærere av grunnleggende verdier og forståelse, og dermed virke som ordnende og forklarende fortellinger. Uten at det direkte blir sagt, inngår dermed mytene som grunnleggende forutsetninger for dannelse av historiebevissthet. Stugu fastslår at den kanskje viktigste funksjonen mytene har, er å fungere som redskaper til å danne sosiale fellesskap. Jeg savner i den sammenheng henvisning til nyere forskningsarbeid som tar opp problemstillinger i flerkulturelle samfunn, bl.a. den svenske historie-didaktikeren Kenneth Nordgrens betydningsfulle doktorarbeid: Vems är historien (Umeå 2006). Nordgren tar opp historiebruk hos svenske innvandrergrupper fra Midtøsten og viser hvordan debatten om historiebruk kan knyttes til dagsaktuell identitetsproblematikk i et flerkulturelt samfunn. Arbeidet er ikke engang med i litteraturlista.

Stugus bok er nyttig lesning for den uinnvidde leser, og kan sikkert åpne manges øyne nettopp for det som annonseres i vaskeseddelen: hvordan historie kan brukes på ulike måter og i høy grad også kan fungere som redskap for sjåvinisme og undertrykking. Han aktualiserer temaet historiebruk gjennom en rekke samtidseksempler på skiftende og til dels kontroversiell historiebruk i for eksempel tidligere Øst-Tyskland, i de baltiske land, på Balkan og i dagens Israel. Beskrivelsene er engasjerende og indirekte ofte sterkt kritiske.

Som studentlitteratur på et høyere nivå og som redskap for analyse av historiebruk, er boka etter anmelders oppfatning likevel av mindre verdi. I innledningskapitlene savnes til dels ajourført historiedidaktisk kunnskap. Kenneth Nordgrens arbeid er allerede nevnt. Når det gjelder kommentarer knyttet til nøkkelbegrepet ’historiebevissthet’,

savnes henvisninger til Jörn Rüsens betydningsfulle forsøk på å operasjonalisere begrepet fra begynnelsen av 1990-tallet. (Se bl.a Rüsen, Jörn: Historisches Lernen, Köln 1994.) Hensikten Rüsen hadde og har med sine arbeid, er nettopp å komme bort fra oppfatningen av historiebevissthet som ’alt og ingenting’ som Stugu indirekte kommenterer (s. 19). Med begrepet ’narrativ kompetanse’ skapte Rüsen bakgrunn for å operasjonalisere begrepet historiebevissthet, slik at det kunne inngå som analyseredskap, bl.a. i samband med lærebøker. Rüsens analysemodell er senere blitt benyttet av flere forskere.

Min største innvending mot Stugus bok er mangelen på eksplisitte analysemodeller for historiebruk. Det legges likevel et grunnlag for analyse ved at Stugu i innledningskapitlene gjennomgår problemstillinger bl.a. knyttet til individuelt og kollektivt minne, identitet og historie og, som allerede nevnt, til myter og historie. Til forsvar for hans framstilling kan det hevdes at sentrale tema fra de teoretiske innledningskapitlene til en viss grad er ’innbakt’ i de senere kapitlene som beskriver historiebruk. Stugu viser bl.a. til Klas-Göran Karlsons og Jörn Rüsens idealtypiske modeller for historiebruk: ’den vitenskapelige bruk’: å rekonstruere fortida og verifisere eller avkrefte; ’den eksistensielle historiebruk’: å minnes, slik at en kan orientere seg i tilværelsen; ’den moralske historiebruk’: å dra fram gammel urett som motivasjon for å skape en bedre nåtid og framtid; ’den ideologiske historiebruk’: å legitimere politiske behov og ambisjoner; ’ikke-bruk’ av historie (som har den samme funksjon som den ideologiske): å bevisst fortrenge og mørklegge. Gjennom mange eksempler illustrerer Stugu indirekte flere av de idealtypiske formene. Problemet er at den eksplisitte analysen blir borte, og vi blir sittende igjen med en lang rekke engasjerende og tankevekkende beskrivelser av hvordan historie har blitt brukt og misbrukt gjennom historien.

Det vil i samband med en bokmelding føre for langt å presentere analysemodeller knyttet til historiebruk. En forutsetning for å utforme en analysemodell må være en grundig drøfting av nøkkelbegreper og generelle tolkningsperspektiver. Ola Svein Stugu gir i de to innledningskapitlene en nyttig oversikt over nøkkelbegreper og problemstillinger knyttet til historiebruk. Det som savnes, er et forsøk på å utforme analysemodeller, og aller helst alternative analysemodeller, for historiebruk. Jeg vil igjen vise til det refererte arbeidet til den svenske historiedidaktikeren Kenneth Nordgren. Han har gjort et vesentlig arbeid nettopp med å utvikle analysemodeller for historiebruk. Han har hentet viktige impulser fra svensk og tysk historiedidaktikk (bl.a. Klas-Göran Karlson og Jörn Rüsen) og også fra den engelske forskeren Margaret R. Somers. Jeg kan også legge til at den norske historiedidaktikeren Jan Bjarne Bøe har gitt en grunnleggende innføring i historiebruk i boka Å lese fortiden. Historiebruk og histo

riedidaktikk, som kom i 2006. Tyngdepunktet hos Jan Bjarne Bøe er i større grad enn hos Stugu knyttet til dagsaktuell historiebruk. På linje med Nordgren vil jeg understreke at en analyse av historiebruk må ha dannelse av historiebevissthet som det overordnede begrep. Videre er historiske beretninger uttrykksformer for historiebevissthet. Bl.a. Margaret R. Somers har utviklet analyseredskap gjennom å vise til ulike nivåer innenfor den historiske beretningen. (Somers, Margaret R. & Gibson, Gloria D.: «Reclaiming the Epistemological ‘Other’: Narrative and Social Constitution of Identity» i Social Theory and the Politics of Identity. Craig Calhoun (red.), Oxford: Blackwell 1996. Somers, Margaret R.: «Narrativity, Narrative Identity, and Social Action: Rethinking English Working-Class Formation», i The History and Narrative Reader, Geoffrey Roberts (red.), London: Routledge 2001.)

Med hensyn til tolkningsperspektiver kan generelt nevnes at en analyse av historiebruk kan vektlegges på tre ulike måter: 1) En avsender-orientert tolkning, som konsentrerer seg om intensjonene bak beretningen. Budskapets funksjon er å tilfredsstille senderens behov. 2) En mottakerorientert tolkning interesserer seg derimot for hvordan budskapet blir tatt imot av en bruker som aktivt anvender historien for å forstå et fenomen. En historiebruksanalyse blir da en form for resepsjonsstudie. Mottakeren skaper gjennom sin tolkning en egen beretning som svarer til egne behov. 3) En beretningsorientert tolkning fester seg ved hva som ligger foran teksten: den verden som teksten vender seg mot og omtaler. Her blir interessen rettet mot det ’liv’ som budskapet lever etter at det er blitt sendt ut, og hva det sier i sin samtid.

Jeg ser det altså som et problem at Stugus beskrivelser av histories funksjon i samband med historisk nasjonsbygging og politiske ideologier delvis skjer på bekostning av en eksplisitt analyse av ikke minst dagsaktuell historiebruk. De ulike tolkningsperspektivene som er vist til ovenfor, inngår nok i mange av Stugus beskrivelser av historiebruk. Men for historiestudenten som skal bruke boka som redskap i arbeidet med historiebruk, kan det oppleves som et problem at det eksplisitte analytiske perspektivet blir borte i beskrivelsen.

Ellen Schrumpf

Barndomshistorie

Oslo: Det Norske Samlaget. 106 s.

Av Ingrid Söderlind

Barndomshistorie är skriven av Ellen Schrumpf, historiker och professor vid Norsk senter for barneforskning vid NTNU i Trondheim, och har både ambitionen att ge en historisk översikt över barndomen och att presentera en forskningshistorik. Barndomshistorie ingår i Det Norske Samlagets serie Utsyn-Innsikt som publicerar kortfattade introdukti

onsböcker till större ämnen inom historieforskningen och det är glädjande att barndomshistoria fått en egen bok i serien. Översikter är viktiga. De har stor betydelse både för studenter och för andra.

Barndomshistorie innehåller sex kapitel, varav fyra är mer empiriskt inriktade. Geografiskt är boken koncentrerad till västvärlden, tidsmässigt spänner den från 1700-talet och fram till vår egen tid. Med hänsyn till bokens omfång, cirka hundra sidor, är det lätt att inse att framställningen måste begränsas i tid och rum. Avgränsningen motiveras med att den mesta barndomshistoriska forskningen har rört just denna del av världen och denna period. Så är också fallet, men det finns även en ganska omfattande forskning som gäller medeltiden, som på något sätt gärna hade kunnat nämnas, kanske i en not. Hit hör t.ex. Barbara Hanawalts spännande studier.

Vad är då barndomshistoria? Schrumpf skiljer mellan begreppen barnhistoria och barndomshistoria. Barnhistoria definieras som historien om det faktiska eller autentiska barnet, medan barndomshistoria bygger på föreställningar om barnet. Hon lutar sig här mot den engelske forskaren Hugh Cunningham. (Cunningham har genomgående en central roll i boken, både som teoretisk inspiratör och som en källa för mer faktiska uppgifter.) Att vi inte kan nå barnet förr i världen direkt är också en av bokens två utgångspunkter. «Mellom oss og fortida ligg kulturelle filter av nåtidas og fortidas oppfatningar om kva barnet er, filter som silar og formar historia. Det er desse ideane og oppfatningane av barnet vi har tilgang til», skriver Schrumpf (s. 12). Den andra utgångspunkten är att boken är skriven utifrån en förståelse av barnet som aktör och subjekt i den historiska utvecklingen. Jag är enig med Schrumpf om att det är viktigt att skilja mellan barn och barndom, att historiskt material kommer till i en kontext som är central och avgörande, men detta behöver inte innebära att vi inte kan säga något om de villkor som gällt för barn förr, den levda barndomen. En fråga som inställer sig är om vi kan se barnet som egen aktör om vi bara kan nå föreställningar om barnet? En annan gäller källmaterial som producerats av barn själva – hur ska det förstås och karaktäriseras? Det finns en dubbelhet när det gäller barn och barndom som måste hanteras, och som Schrumpf i praktiken också själv gör i boken, men inledningstexten hade behövt vara mer utförlig här.

Efter diskussionen om barnhistoria–barndomshistoria presenterar Schrumpf i bokens första kapitel olika sätt att tolka och förstå barns samhällsstatus, relationen mellan barn och föräldrar och barns villkor under rubrikerna «Modernisering og forfall», «Kontinuitet» samt «Framsteg og modernisering». Här finns ett avsnitt om Ellen Key och här introduceras centrala gestalter inom barndomsforskningen som Philippe Ariès, Linda Pollock och Lloyd de Mause. I andra kapitel finns hänvisningar till bl.a. Viviana Zelizer, Colin Heywood, Edward

Shorter, Lawrence Stone, Nick Lee, Jens Qvortrup och Allison James och Alan Prout. Boken ger en hygglig överblick över utländska forskare inom fältet barndomshistoria och familjehistoria, även om vissa, som t.ex. den engelska historikern Harry Hendrick saknas.

I fyra kapitel behandlas därefter arenor som Schrumpf menar är särskilt centrala: familj, arbete, skola och lagstiftning. Kapitlet «Barnet i familien» tar upp både barns plats i familjen, relationer mellan barn och föräldrar och demografisk förändring. Schrumpf presenterar olika familje och hushållstyper genom familjehistorisk forskning, ger uppgifter om giftermålsålder, barnadödlighet, familjestorlek m.m. och diskuterar utifrån franska exempel hur vi kan förstå att mängder av mödrar lämnade sina barn till barnhus och ammor på landsbygden under 1700- och 1800-talet.

Barnarbete är Schrumpfs egen «hemmaarena». Det är ett område där hon själv bedrivit mycket forskning och har stor kunskap. Det är också från sin egen forskning som hon hämtat historien om Hans som arbetade vid sågverket i Ulefoss på 1870-talet. Hans är det enda enskilda barn som träder fram i boken. I detta kapitel som tar upp både agrart arbete och industriarbete har vår egen tid en tydligare plats än i familjekapitlet. Här finns också referenser till tredje världen och en pågående diskussion om hur skola och arbete ska förhålla sig till varandra.

I kapitlet om skolan ligger tonvikten på det norska skolbarnet. Detta ger i en mening en mer konkret och sammanhållen framställning. Schrumpf utnyttjar forskning om innehållet i skolböckerna för att diskutera synen på barn och barndom vilket är ett spännande angreppssätt.

Det fjärde empiriska kapitlet tar sin utgångspunkt i lagstiftning. Ett huvudspår är att barn skiljs ut från allmän lagstiftning och vad det betyder för barndomsidealet. Kapitlet spänner över många frågor, både internationella konventioner och nationell lagstiftning finns med. Inledningsvis ges en redovisning av hur en förändrad syn på barn växte fram under 1700-talet. Beskrivningen är tänkt att fungera som en bakgrund till de förändringar i barns rättsliga ställning som genomfördes under 1800-talet, men känns väl detaljerad med tanke på bokens lilla omfång och bygger i huvudsak på Cunninghams forskning. Den norska barnevernslagen 1896 och dess betydelse har en självklar plats i detta kapitel och Schrumpf lyfter fram hur lagstiftning som gäller skola, arbete och barnevern nära hänger samman. Avslutningsvis diskuterar Schrumpf förhållandet mellan lagstiftning och praxis. Hon påpekar att norska föräldrar efter 1972 inte har rätt att slå sina barn men att vi egentligen saknar kunskap om i vilken utsträckning barn tidigare blivit slagna. Men hon menar också att lagstiftning har betydelse och tar barnkonventionen som exempel, att det är tydligt att den påverkar tankar och hållning till barndomen.

Bokens sista kapitel har rubriken

«Utsyn over barndomshistoria». Här diskuteras två frågor. Den ena handlar om hur barndomen över tid kan förstås och karaktäriseras, den andra om vad barndomshistoria kan tillföra historieämnet. Schrumpf pekar ut fem faktorer när det gäller den sistnämnda frågan: barndomshistoria ger redskap för att förstå vår egen tid, den kan avslöja stereotyper, den har en social och demokratisk dimension genom att den sätter ljuset på grupper som annars i allmänhet inte finns med i historiska framställningar, den visar ålderns betydelse för position och makt, och den ger insikt i hur samhället reproduceras. Det är bra att Schrumpf på detta sätt markerar barndomshistoriens plats och vikt, men att det behövs visar samtidigt att barn långt ifrån har en stark samhällsstatus och att barndomshistoria ännu inte har någon given och självklar plats i historieforskningen.

Allt kan inte rymmas i en översikt, allra minst i det lilla format som denna bok har. Den enskilde forskaren gör sina överväganden och Schrumpf har lyckats få med mycket. De arenor som valts som fördjupning är både självklara och viktiga, men jag vill också lyfta fram några aspekter som kunde ha fått mer utrymme. Ett område gäller barn som växt upp i andra familjer än med sina biologiska föräldrar och syskon: fosterbarn, adoptivbarn, barn som placerats på barnhem och andra institutioner. Här aktualiseras frågor om vad som är en god uppväxt och om, och i så fall hur, stat/samhälle ska gripa in i familjers liv. Lagstiftning, samhällsstöd i form av ekonomiska transfereringar och institutioner, vad som varit kulturellt och socialt accepterat och hur människor själva valt att ordna sina liv har på olika sätt påverkat hur familj och hem definierats och därmed barns uppväxtvillkor. Inom detta område har både enskilda personer, organisationer och stater agerat och det finns en omfattande forskning. Vissa aspekter tas upp i familjekapitlet, en del i kapitlet «Barnet mellom filantropi og retter», men en mer sammanhållen diskussion hade kunnat tydliggöra t.ex. de sociala myndigheternas centrala roll i formandet av åtminstone 1900-talets nordiska barndomar. Möjligheterna att genom historien ge intressanta perspektiv på vår egen tids variation i barns familjeliv och vad som anses bäst för barn hade därigenom kunnat utnyttjas mer i boken. Det är ju också en av de faktorer som Schrumpf själv lyfter fram som central när det gäller vad barndomshistoria kan tillföra. Förvånande är också att det sena 1900-talets omfattande utbyggnad av daghem/förskola (som länge var en del av den sociala barnavården) och dess ändrade status nästan bara antyds. Med den, och i den, uttrycks ändå avgörande förändringar i synen på barn, föräldraskap och barndomens innebörd. Kanske skulle också leken som ofta framhålls som utmärkande för vår tids barndom, åtminstone på en mer ideologisk nivå, ha kunnat motivera sin plats i en bok om barndomshistoria, men en bok på hundra sidor kan inte rymma allt.

Här och där i boken noterar Schrumpf motstridiga tendenser i utvecklingen. Det är viktiga påpekanden och det man kan önska är att Schrumpf i ett annat sammanhang utvecklar sina tankar kring dem: vad det säger om vår tids olika barndomar och vad det kan få för implikationer. För barndomspolitik handlar också, som Schrumpf påpekar inledningsvis, om hur framtidens samhälle ska se ut.

Bjørg Seland og Olaf Aagedal

Vekkelsesvind. Den norske vekkingskristendommen

Oslo: Samlaget 2008, 174 s.

Av Hallgeir Elstad

Historikaren Bjørg Seland og sosiologen Olaf Aagedal har skrive bok om den norske vekkingskristendommen. Boka tek for seg eit stort materiale, og hentar tilfang vesentleg frå forfattarane sine doktoravhandlingar. Kapittel 1–4 er skrive av Seland, Aagedal er ansvarleg for kapittel 5, medan dei saman har skrive det siste kapitlet. Ein avgjort styrke ved boka er sameininga av historiske og sosiologiske problemstillingar. Dermed får vi ikkje berre eit historisk, men òg eit samtidsorientert bilete av vekkingskristendommen. Boka vil difor kunne interessere fleire enn dei som er opptekne av dei reint historiske perspektiva.

Seland tek for seg dei tre store vekkingsbølgjene på 1800- og 1900-talet. Den første store vekkingsbølgja kom i 1870-åra, den neste og større bølgja slo inn kring 1900, medan den tredje og siste kom i mellomkrigstida, i 1930-åra. Tida etter andre verdskrigen, som Aagedal, vesentleg skriv om, handlar om tida då den store landsvekkinga, som ein vona på, ikkje kom. Endra vilkår førte til at ein måtte leggje nye strategiar som tok omsyn til dette.

Vekking blir i boka definert som «ein prosess der ein heller stor flokk menneske nokolunde samtidig opplever ei omvending som gir ny meining i tilværet» (s. 15). Ut frå denne definisjonen, som eg opplever som sakssvarande, kan ein spørje om kvifor for det er nett desse tre vekkingane som blir omtala som dei store vekkingane. Eg saknar med andre ord ei meir tydeleg grunngjeving. Kan ikkje haugianismen eller Haugevekkinga seiast å ha vore ei stor vekkingsbølgje ved inngangen til 1800-talet? Og vil ikkje det same vere tilfellet med Johnsonvekkinga midt i hundreåret? For all del: forfattaren handsamar både Haugevekkinga og Johnsonvekkinga, men det er meir som ein bakgrunn og opptakt til dei store vekkingsbølgjene frå 1870-åra av og fram til mellomkrigstida. Meiner forfattaren at vekkingane frå 1870-åra av var større enn Haugevekkinga og Johnsonvekkinga? Helst er vel dei aktuelle vekkingane valde på grunn av at primærmaterialet dekkjer denne perioden, men det burde då ha vore sagt meir eksplisitt.

Undertittelen «Den norske vekkingskristendommen» gjev lesaren ei forventing om ei «heildekkjande»

framstilling i høve til landet som heilskap. Men materialet som boka byggjer på, er i det vesentlege henta frå Sør- og Vestlandet. Sjølv om dette er vesentlege distrikt for den norske vekkingskristendommen, er spørsmålet om representativitet likevel ikkje uvesentleg. Kanskje sjølve boktittelen kunne presisert noko om det geografiske tyngdepunktet som ligg til grunn for undersøkinga.

Når dette er sagt, vil eg streke under at boka presenterer eit godt og fyldig bilete av vekkingskristendommen. Tenking, forkynning, møtepraksis, emissærar og predikantar, bedehusarkitektur, sosiologi og meir til blir handsama. Lesaren får eit spennande og stimulerande innsyn i vekkingskristendommens kultur. Boka formidlar kunnskap om ein viktig del av norsk kulturhistorie. Framstillinga tek lesaren med til «gammalpietismen» på 1700-talet og opphavet i Tyskland, til pietismen si utvikling i Danmark-Noreg med eit høgdepunkt i den såkalla statspietismen i 1730- og 40-åra, deretter følgjer ein grundig gjennomgang av dei store vekkingane på 1800- og 1900-talet i Noreg, før boka endar opp i etterkrigstida og ein vekkingskristendom på retur.

I tråd med nyare forsking blir grundtvigianismen karakterisert som ei vekking. Ein kunne òg ha forventa at nasjonalismen på 1800-talet vart trekt inn. Men så skjer ikkje. Aktuell forsking vil meine at det er grunnlag for å karakterisere den nasjonale bølgja som ei vekking. Sjølv om det ville ført for langt å gje ein analyse av det nasjonale, hadde det vore passande i det minste å peike på relasjonen nasjonalisme og vekking i innleiingskapitlet.

Det kunne vidare vore ønskeleg med noko meir av historisk kontekst. Til dømes blir det gjort for lite ut av at vekkinga i 1870-åra i tid fell saman med det moderne gjennombrotet som på grunnleggjande måte utfordra kyrkje og kristenliv. Tida kring 1900 er prega av kyrkjeleg strid om den moderne teologien og samstundes ei norsk politisk utvikling som byggjer opp mot ei lausriving frå Sverige i 1905. I 1930-åra går det føre seg ein stor livssynsdebatt, med sterke åtak på kyrkja og kristendommen sin maktposisjon i det norske samfunnet. Debatten gjer det klart at det kristne livssynshegemoniet er i ferd med å gå tapt. For alvor blir dette tydeleg etter andre verdskrigen.

Seland skriv at lekfolket i indremisjonen aldri heilt fann seg til rette med presteutdanninga ved Universitetet. Og dette er bakgrunnen for at det private Menighetsfakultetet vart oppretta (s. 36 og 72). Dette er i beste fall upresist. Det kristelege lekfolket fann seg i høgste grad til rette med presteutdanninga ved Universitetet i den johnsonske epoken, dvs. etter 1850 og ut i 1890-åra. I denne perioden kan vi beint fram seie at vekkingskristendommen og den akademiske teologien fusjonerte. Men i 1890-åra skjedde det eit generasjonsskifte ved Det teologiske fakultetet. Gjennom nytilsetjingar fekk lærarstaben liberalteologisk farge. «Det unge fakultet» kom til å distansere seg frå vekkingsfolket. Striden om

liberalteologien og utnemninga av den liberale Johannes Ording til professor i dogmatikk i 1906, var det som direkte utløyste opprettinga av Menighetsfakultetet.

Interessant er spørsmålet om rekrutteringa til presteyrket frå vekkingsmiljøet. Seland peikar på at presterekrutteringa endra seg i løpet av 1800-talet. Fleire søner av bønder og fiskarar vart prestar. Men ut frå motsetnadene mellom teologar og lekfolk på Sør- og Vestlandet, argumenterer ho for at bedehusmiljøet ikkje kan ha rekruttert særleg mange bondestudentar til Det teologiske fakultetet i Kristiania (s. 72). Men det vil eg meine er feil. Eg har sjølv studert ei rekkje såkalla ordinasjonsvita frå perioden 1850–1890.4 I slike vita framstilte ordinantane livsførsla si som ein sjølvpresentasjon for kyrkjelyden. Mange opplyser at dei har bakgrunn frå lokale vekkingar, og viser til at omvendinga deira var ein føresetnad for at dei valde prestetenesta som yrkesveg. Når personar med bakgrunn i vekkingskristendommen byrja å studere teologi ved Universitetet i den johnsonske epoken, kjende dei seg att. For det var nett vekkingskristendom som vart dosert, i akademisk form. Johnson bygde bru mellom vekkingskristendommen og den akademiske teologien, eller sagt på ein annan måte: Han akademiserte vekkingskristendommen. Gjennom dette skapte han ein allianse mellom vekkingstradisjonen og Det teologiske fakultetet. Dette er ein viktig bakgrunn for å forstå integrasjonen av vekkingskristendommen i den offisielle kyrkja i denne perioden. Seland har heilt rett i at vekkingstradisjonen vann hegemoniet i Den norske kyrkja mot slutten av 1800-talet. I det 20. hundreåret skulle denne integrasjonen av vekkingskristendom og teologi bli ført vidare ved Menighetsfakultetet, som med rette kan seiast å ha vore dei kristne organisasjonane og vekkingskristendommen sitt fakultet.

Litt pirk: Seland nyttar omgrepet «radikalpietisme» om den vestlandske indremisjonen som hadde ei kritisk haldning til den offisielle kyrkja. Dette er ikkje ein vanleg bruk av omgrepet, i alle fall innanfor kyrkjehistorieskrivinga. «Radikalpietisme» blir først og fremst nytta om ei retning innanfor pietismen på 1700-talet som avviste den offisielle kyrkja som ei sann kristen kyrkje.

Dei store vekkingsbølgjene blir etter krigen avløyst av smulare farvatn. Vekkingskristendommen er tydeleg på retur, konstaterer Olaf Aagedal. Det er ikkje lenger tid for dei store vekkingane. Dette kom til å krevje strategiske endringar. Ei endring gjeld til dømes forkynninga. Aagedal nyttar omgrepet «oppbevaringsforkynning» når tilhøyrarane omfattar stort sett omvendte. No gjaldt det å styrke dei omvendte i trua og hindre fråfall. Det vart vanskelegare å nå dei ufrelste. Dei oppheldt seg ikkje lenger på galleriet i bedehuset. Sosiale og religiøse endringar førte til arkitektoniske end

ringar. Galleriet, mellom anna for dei som ikkje høyrde til den indre krinsen, miste funksjonen sin. Det fortel at den allmenne oppslutnaden om bedehusmøta var sviktande. Samfunnsendringane etter krigen med utbygging av media og ulike fritidstilbod har ført til at bedehuset har kome i ein konkurransesituasjon som ein tapande part. Ei anna endring som Aagedal peikar på, er at det han kallar «omvendingslågalderen» går opp. Vekkingas barnebarn blir ikkje møtt med dei same krava om omvending som tidlegare generasjonar. Når dei store vekkingane let vente på seg, måtte ein òg tenkje annleis om vekking. Ein byrja å snakke om vekking «i det stille», dvs. at ein og ein vart omvendt. Med dette utviklar det seg ein ny form for individualisme som bryt med noko av det kollektive draget som vekkingskristendommen har hatt tidlegare.

I heile etterkrigstida har vekkingskristendommen vore i nedgang, og i dag framstår han som alvorleg svekt. Mykje kan tyde på at tida er ute for denne kristendomsforma. Forfattarane konkluderer med at ein ikkje utan vidare kan avlyse ei framtid for vekkingskristendommen i Noreg. Sekularisering avlar motkrefter, anten i form av nye vekkingsrørsler eller fornya kulturkristendom. Men føresetnadene for den særmerkte -norske varianten med vekkingskristendom innanfor ramma av den offisielle kyrkja er i ferd med å forsvinne.

Eg meiner det er mogleg å sjå tendensar i retning av at kulturkristendommen kjem til å spele ei større rolle på vekkingskristendommen sin kostnad. Dette vil mellom anna vere påverka av det fleirreligiøse samfunnet. I møte med andre religionar og kulturar blir det viktigare å halde fast på ein kristen kulturtradisjon. Å vere «kulturkristen» er å vedkjenne seg ein kristen tradisjon og kultur, men utan det individualistiske vekkingspreget. Tida er truleg ute for vekkingskristendommen slik vi kjenner han i den norske pietistiske varianten. Fordi folk ønskjer ikkje å vere kristne på «vekkingsmåten» lenger.

Karl Egil Johansen

«Jødefolket inntar en særstilling.» Norske haldningar til jødane og staten Israel

Kristiansand: Portal forlag 2008. 318 s.

Av Øivind Kopperud

Da professor Karl Egil Johansen formulerte tittelen på sin bok Jødefolket inntar en særstilling. Norske haldninger til jødane og staten Israel , visste han lite om hvor aktuell boken hans skulle bli.

De siste månedene har det vært utallige debatter om Israels krigføring på Gazastripen, økende antisemittisme i verden generelt og Norge mer spesielt, i tillegg til pressens holdninger til jødene og staten Israel. Det Norge som for bare 40–50 år siden hadde en sterk lojalitet til den unge israelske nasjonen, har nå inntatt en mer kritisk og fordømmende holdning.

Bokens tittel er et sitat hentet fra Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) 19.

mai 1948. Johansen viser hvordan jødenes særstilling på mange måter har vedvart, men at den har skiftet karakter. Mens jødene tidligere stod i en særstilling i positiv forstand, har man innenfor norsk offentlighet og presse gått over til å omtale staten Israel, og i altfor stor grad jødene generelt, med negativt fortegn.

Boken er delt inn i fire hoveddeler. Del 1, «Konflikt og konfrontasjon. Staten Israel og dei arabiske folka», omhandler de realpolitiske hendelsene i konfliktene mellom staten Israel og dens arabiske naboer fra 1947 til 2007. I denne delen viser Johansen hvor godt han kjenner materialet, og delen er skrevet med en stor grad av fingerspitzgefühl – selv innenfor temaer hvor dette nærmest er en umulighet (for eksempel ulike syn rundt opprettelsen av staten Israel). Det blir trukket veksler på mange ulike forskere, men det hadde også vært interessant å få en diskusjon der disse ble satt opp mot hverandre.

«Frå venn til fiende – jødane og staten Israel i norsk presse» (del 2) er en meget interessant del som forklarer utviklingen i synet på staten Israel i norsk offentlighet slik det kommer til uttrykk i norsk presse. I tillegg til de ulike krigene som den unge israelske staten kjempet mot sine arabiske naboer, legges det også vekt på andre hendelser, som for eksempel rettssaken mot Adolf Eichmann. Spesielt interessant er den delen som tar for seg endringene i synet på Israel – kanskje først og fremst på venstresiden i norsk politikk, men også hos andre samfunnsaktører. Blant annet er det i dag interessant å se hvordan en politiker som Kåre Willoch uttalte seg i 1973 mens han var formann og parlamentarisk leder for Høyre.5

En utstrakt bruk av karikaturer som er hentet fra norsk presse, gir også et innblikk i hvordan grensene har blitt forskjøvet når det gjelder hva som er legitimt å sette på trykk. I en tid hvor karikaturer har blitt gjenstand for stor debatt også i vårt eget land, er det skremmende å se hvordan israelske toppolitikere i karikaturtegninger blir utstyrt både med «Hitlerbart» og SS-uniform uten at dette blir gjenstand for større diskusjoner.

Del 3, «Palestina-spørsmålet som pensum», går gjennom norske, tyske, israelske og palestinske lærebøker. Ett av de viktigste funnene her er at norske lærebokforfattere i større grad enn tyske har blitt påvirket av opinionsendringer. Samtidig kan det stilles spørsmål ved om en altfor stor vektlegging av israelske og palestinske skolebøker passer inn i en bok med undertittelen «Norske haldningar til jødane og staten Israel». En del av materialet er meget interessant, men kunne kanskje passet bedre inn i et eget hefte som tok for seg disse spørsmålene. Bjarne Laukeland sin del som omhandler Palestina-spørsmålet i norske og tyske lærebøker er derimot relevant og komparativt god.

«’Vi gjorde ikke nok for jødene’.

Jødane og staten Israel i norsk kirkeliv (del 4) tar for seg det norske kristenfolkets holdninger. Denne delen er en revidert utgave av Johansens meget gode artikkel som stod på trykk i Historisk tidsskrift for drøye tre år siden.6 I starten av denne delen gir Karl Egil Johansen en kortfattet presentasjon av de kristnes forhold til jødene (i stor grad internasjonalt) før han går over til norsk kristenliv. Her har Johansen trukket veksler på de få arbeidene som er gjort på dette området. Han tar leseren med gjennom de historiske utviklingstrekkene innenfor norsk kristenliv og de teologiske spenningene/diskusjonene som har preget debatten om både staten Israel og jødene. Spesielt interessant er hans analyse av den liberale delen av norsk kirkeliv og deres holdninger til staten Israel etter hvert som Palestinakonflikten ble en moralsk markør for venstresiden i norsk politikk.

Jødefolket inntar en særstilling er en bok som har sin styrke i det omfattende materialet som Johansen berører. Det er gjort et meget prisverdig empirisk arbeid og et omfattende arbeid med sekundærlitteraturen som synliggjør den utviklingen som har vært innenfor norsk offentlighet, men bokens enorme kildetilfang og brede tilnærming fører også med seg at en del av temaene etter anmelderens mening blir belyst i for liten grad. På mange måter fortjener temaene i Jødefolket inntar en særstilling flere bind slik at de kunne ha blitt belyst mer inngående. Boken kunne også hatt en klarere struktur, eller eventuelt en begrunnelse for hvorfor boken er strukturert slik den er.

Samtidig er boken et utmerket utgangspunkt for den som vil sette seg raskt inn i et historisk problemområde som er sterkt politisert og meget omfattende. Johansens akademiske ryddighet og evnen til å klargjøre komplekse debatter er, ved siden av kildetilfanget og hans gode bruk av sekundærlitteraturen, det beste ved boken.

Boken vil være aktuell for alle som er opptatt av dette meget interessante temaet. For akademia har Johansen først og fremst vist oss et bakteppe som også kan gi andre forskere muligheten til å gå dypere inn i en materie som er veldig omfattende og i norsk sammenheng langt på vei uutforsket frem til nå.

I bokens forord skriver Johansen: «Tradisjonelt sett er pressa tillagd ei viktig rolle i offentlig debatt og meiningsdanning. Men pressefolk skriv ikkje i eit vakuum. I større eller mindre grad vil dei alltid vere påverka av rådande oppfatningar i samtida.» Vi er alle påvirket av den samtiden og den konteksten vi er en del av – enten vi vil det eller ikke. Karl Egil Johansens bok viser allikevel at det er fullt mulig å skrive nyansert og balansert om spørsmål som ofte setter norsk offentlighet i brann.

Dag Ove Skjold og Lars Thue

Statens nett. Systemutvikling i norsk elforsyning 1890–2007

Oslo: Universitetsforlaget 2007. 622 s.

Av Pål Thonstad Sandvik

I perioden mellom ca. 1890 og 1970 bidro vannkraften til å forandre Norge. Den løftet landet industrielt og teknologisk. Også politisk ble vannkraften viktig. Konsesjonslovene og vannkraftreguleringene ble selve grunnsteinen i venstrestatens økonomiske system. Elektrisiteten ble primært ansett som et samfunnsgode som skulle fremme det allmenne vel, ikke som et privatkapitalistisk investeringsobjekt.

Energihistorie vokste frem som forskningsfelt omkring 1990. Feltet ble i stor grad bygget opp av Lars Thue og hans medarbeidere på Handelshøyskolen BI. Thue har sikret finansiering fra ulike oppdragsgivere til en hel serie forskningsprosjekter. Dette har gitt ny innsikt i viktige deler av norsk historie. Det som har preget den såkalte Thueskolen er en utstrakt vilje til å analysere samvirket mellom politikk, økonomi, teknologi og naturgitte forhold. Den har følgelig vist hvordan og hvorfor elektrifiseringen av Norge skjedde på en vesensforskjellig måte enn i de aller fleste andre vestlige land.

Den foreliggende boken fyller like fullt det Lars Thue og Dag Ove Skjold kaller et sort hull i det energihistoriske forskningsfeltet. Forskningen – det vil altså i stor grad si Thueskolens egen – har til nå først og fremst omhandlet utbygging og produksjon av elektrisk kraft. Dette har imidlertid medført at vår viktigste infrastruktur – elektrisitetsforsyningen – og den politiske reguleringen av den har havnet mer i skyggen.

I utgangspunktet kunne ikke elektrisk kraft overføres over lange avstander. Men den teknologiske utviklingen gikk raskt, og på begynnelsen av 1900-tallet begynte oppbyggingen av regionale overføringsnett. Det første større elsystem i Norge ble etablert av det tyskeide Glommen Træsliberi (Hafslund). Dette selskapet bygget ut Kykkelsrudfossen i Glomma i 1903 og solgte kraft til bl.a. Holmenkollbanen, Moss kommune og Slemmestad Cementfabrik, som lå hele 84 kilometer unna kraftverket. Kykkelsrud var et kjempeanlegg for sin tid og hadde 15 ganger så høy produksjonskapasitet som Kristiania Elektricitetsværk. Enkelte fryktet derfor at Hafslund med Kykkelsrud skulle få en monopolstilling innenfor kraftforsyningen på det sentrale Østlandet. Dag Ove Skjold refererer følgende utsagn fra debatten i Kristiania bystyre: «Kykkelsrud ligger jo omkring vor By som en Boa Constrictor og søger alt, hva det kan opsluge.» Skjold oppgir dessverre ikke hvem som kom med denne fornøyelige spissformuleringen. Det ville unektelig ha gitt ekstra innsikt i samtidens elektrisitetsdebatt dersom parti- og profesjonstilhørighet hadde blitt opplyst.

Det privateide Kykkelsrud med sitt regionale distribusjonsnett ble et

unntak. At konsesjonslovene (1906–17) favoriserte kommunene ved kraftutbygging, er velkjent. Det er mindre kjent at tilsvarende reguleringer også ble innført for overføring av kraft. Slik utvider denne boken vår forståelse av hvordan og hvorfor kommunene kom til å stå så sterkt innen norsk elektrisitetsforsyning.

En annen konfliktlinje gikk mellom statlig og kommunal sektor eller, mer presist, mellom tilhengerne av en småskala og storskalamodell innenfor energiforsyningen. I årene før 1920 hadde nemlig staten kjøpt store vannkraftressurser og var i ferd med å bygge ut et kjempemessig kraftanlegg ved Nore i Buskerud. I en tid da de kommunale e-verkene gjerne slet med store underskudd, var konkurransen fra statens kraftverk ytterst uvelkommen.

I 1922 etablerte de kommunale e-verkene omkring Kristianiafjorden et felleskontor. Dette var forløperen for den senere Samkjøringen. Felleskontoret koordinerte et utstrakt frivillig samarbeid mellom e-verkene. Magasin- og avrenningsforholdene varierte såpass sterkt mellom ulike vassdrag at samkjøring opplagt var til felles beste. Et tilleggsmål var å prøve å hindre at staten skulle få for stor dominans over norsk kraftproduksjon. Bokens kapittel som omhandler mellomkrigstiden, har talende nok fått tittelen «I allianse mot staten». Dette kapitlet er blant bokens aller beste og gir ny innsikt ikke bare i energiforsyningens historie, men også i norsk forvaltningshistorie og politisk historie. Det var faktisk først i 1937 at kommunene lot staten (ved NVE) få bli medlem av Samkjøringen.

Det norske vannkraftsystemet ble på mange måter avgjørende endret i 1945. I sine tidligere publikasjoner har både Thue og Skjold vist hvordan kraftutbyggingen ble voldsomt eskalert og storskalatenkningen vant terreng. Den gamle småskalamodellen sto svakt i Arbeiderpartiet og i de kretser som ivret for rask industrireisning. Ett av de interessante funnene i denne boken er derfor at ’sentralistene’ ikke fikk noen stor innflytelse over Samkjøringen og overføringssystemene. Den desentraliserte modellen fra venstrestatens tid ble langt på vei videreført. Skjold skriver at NVEs (Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen) direktør Fredrik Vogt ikke ønsket at staten skulle dominere mest mulig. Staten skulle ifølge Vogt «først og fremst spille en kompenserende og supplerende rolle» (s. 167). Vogt så klare fordeler med den småskalabaserte modellen og lokalt forankret eierskap til så vel kraftressurser som overføringsnett.

Staten ble riktignok dominerende stamlinjeeier. I løpet av 1960-tallet ble de regionale strømsystemene koblet sammen i et felles nasjonalt nett. Denne integrasjonsprosessen ville ifølge Dag Ove Skjold neppe ha skjedd dersom staten ikke hadde påtatt seg utbyggingsansvaret. Utviklingen i Rogaland og Hordaland kan tjene som eksempel. Vogt ønsket i utgangspunktet å få med de regionale kraftselskapene som medeiere i det nye linjenettet. De hoppet imidlertid av – som stamlinjeeiere –

da staten ønsket å heve overføringskapasiteten (på grunn av utbyggingen av aluminiumindustrien), noe som førte til drastiske kostnadsøkninger. Skjold påpeker imidlertid at NVE like fullt tok betydelig hensyn til de mindre, kommunale e-verkene på Vestlandet. Vest-Norges Samkjøringsselskap ble styrt på samme måte som sitt eldre søsterselskap på Østlandet, det vil si med sterke frivillighets-, likhets- og maktbegrensningsnormer.

På 1960-tallet startet arbeidet med datastyring av strømnettet. Visjonen var et totalt sentralisert driftssystem. I 1971 ble dette oppnådd da den nasjonale Samkjøringen ble etablert. Den nye institusjonen fikk meget bred oppslutning fra landets e-verk. Skjold mener at en viktig grunn til dette var vektleggingen av frivillighet og regional forankring. Kravet om begrensning av statens myndighetsposisjon var entydig. NVE -aksepterte dette. Det ble faktisk bestemt at landssentralen på Smestad skulle drives av Samkjøringen alene, uten statkraftverkenes (NVEs) medvirkning. Dette skjedde til tross for at statkraftverkene på dette tidspunktet var Norges overlegent største kraftprodusent. Strømforsyningens historie bekrefter altså en gammel hovedlinje i norsk politikk, nemlig distriktsinteressenes sterke og vedvarende gjennomslagskraft.

Lars Thue har skrevet bokens siste del, som omhandler tiden etter 1986. Hans hovedfokus er overgangen til et mer markedsbasert strømsystem og sentralnettets plass i dette. Reformene og strukturendringene som fulgte av energiloven av 1990 er følgelig viet bred plass. Denne loven opphevet som kjent venstrestatens gamle reguleringsregime for produksjon og salg av elektrisk kraft. Dette fikk konsekvenser også for distribusjonssystemet. I 1991 gikk regjeringen Brundtland inn for å opprette nettselskapet Statnett, som skulle overta driftsansvaret for det norske sentralnettet. Arbeiderpartiet hadde som nevnt aldri vært noen varm tilhenger av den desentraliserte strukturen i norsk elforsyning. Både Statkraft og Samkjøringen kjempet innbitt mot at Statnett skulle bli nettoperatør og netteier. De borgerlige opposisjonspartiene Høyre, KrF og Senterpartiet støttet Samkjøringen, det vil altså indirekte si distriktsinteressene. Fremskrittspartiet støttet derimot regjeringen. Carl I. Hagen mente at et uavhengig (statlig) nettselskap ville gi et mer velfungerende marked. Det er interessant å lese om hvordan Fremskrittspartiet bidro til å vippe tyngdepunktet i en nesten 70 år gammel interessekonflikt i statens og ’sentralistenes’ favør.

Både Thue og Skjold legger sterk vekt på sammenhengen mellom politikk og strømforsyning. Thue skriver dessuten meget innsiktsfullt om hvordan teknologiske fremskritt bidro til å forandre den økonomiske (og politiske) strukturen i energiforsyningen. Kapasiteten i sentralnettet ble økt med 30–40 % i perioden 1992–2006. To tredjedeler av dette skyldtes et bedre systemvern. Den økte overføringskapasiteten var nes

ten en forutsetning for at et velfungerende nasjonalt og etter hvert nordisk marked for strøm kunne vokse frem.

Mitt eneste ankepunkt mot boken er at den er på 622 sider. Forfatterne skriver jo innledningsvis at boken skulle fylle «et sort hull» i den energihistoriske forskningen. Så vidt meg bekjent er sorte hull små og kompakte. En del detaljer kunne med fordel ha vært utelatt. Samtidig er det lett å bli imponert over forfatternes perspektivrikdom – og ikke minst deres evne til å sammenligne utviklingen her hjemme med tilsvarende forhold i våre europeiske naboland.

Bjørn Arild Ersland

Bygdepolitikk. En dokumentar

Oslo: Spartacus 2008. 335 s. Illustrert med fotografier av Asbjørn Jensen, med bidrag av Frode Fyllingsnes.

Av Åsmund Svendsen

Den norske bygdeboka i ny tapning

Boka Bygdepolitikk. En dokumentar er en alternativ bygdebok om Randaberg kommune på Jæren. Boka har gode, solide permer som gir den klasse og stil. Likevel er den ikke for tung eller uhåndterlig, slik bøker med stive permer ofte er. Formatet skiller seg ut fra praktbøker, historieverk og bygdebøker ellers. Som regel er de tunge og uhåndterlige. Denne boka er ikke det.

Det er ikke uten grunn at denne anmeldelsen begynner med formatet. Formatet har en del å gjøre med hvordan en bok brukes. Det finnes minst to hovedstrategier for lesing av historiske bøker; enten blar man i dem eller så leser man i dem. Mye godt stoff pakkes inn i galt format. Eksemplene kan hentes fra den lokalhistoriske bokheimen, men også fra mengden med bøker med emner som belyser allmenne saksfelt, som andre verdenskrig, industrihistorie, bistandshistorie eller internasjonal geopolitikk. For mange historiske verk pakkes inn som gavebok. Ideelt sett burde et historisk verk være produktivt ved at det kommer med foreløpige innsikter som leder til nye spørsmål og nye granskninger, også for lekmann. Gaveboka gjør det motsatte med stoffet. Den fryser konklusjonene fast og gjør dem lette å bruke som emblemer. I prinsippet burde alle historiske tekster med ambisjoner om å bli lest gis ut i pocketformat. Billedhefter kunne legges ved.

I utgangspunktet er dette en bygdebok. Sammen med byhistoriene, og etter hvert fylkes- eller landsdelshistorier, er bygdeboka flaggskipet i norsk lokalhistorisk litteratur. Denne boka er tematisk mindre og mye mer konsentrert enn bygdebøker flest. Den tar for seg sider ved Randaberg kommunes politiske historie. Man kunne si at den tar for seg Randabergs politiske visjoner og grunnproblematikk. Bokas tittel er i så måte dekkende, «Bygdepolitikk». Det er overensstemmelse mellom tittel og innhold. Det er bra.

Boka er et bestillingsverk. Etnologen og forfatteren Bjørn Arild Ersland fikk oppdraget fordi kommunen ville ha en ny type bygdebok. Målet var klart: man ønsket seg en klar «bokgåve». Oppdraget var å skrive noe nytt om Randaberg, en kommune med nær 10 000 innbyggere. Så langt har kommunen gitt ut fem bind med bygdebøker. Den siste kom i 1996. Kommunen ble skilt ut fra Hetland i 1922. I dag er Randaberg kanskje på vei inn i Stavanger, men bare kanskje. En slik bok gis ikke ut av noen som vil gravlegge seg selv.

Det er viktig å si at denne boka ikke bare består av Erslands tekst. Den består også av bilder, samt en lengre tekst om Randabergs politiske historie, skrevet på nynorsk av historikeren Frode Fyllingsnes. Bildene er hovedsakelig portretter i hel- og halvfigur, noen landskapsbilder, bilder fra gater og parkeringsplasser, fra interiører og eksteriører. Ingen av bildene er såkalt historiske. Alle er tatt i samtiden. Teksten til Fyllingsnes skiller seg ut. Teksten hans er nøkternt leksikalsk. Den er god, ryddig, oversiktlig; Randabergs politiske historie blir pent og ordentlig presentert.

Ersland griper oppdraget annerledes an enn hva som er vanlig. I stedet for å gå til det kommunale arkivet, drar Ersland på tur i randabergsamfunnet. Han intervjuer tidligere ordførere, politikere og byråkrater. På den måten er dette snarere en intervjubok fra samtiden enn en historisk bygdebok. I boka er det blitt plass til 16 intervjuer. Med en bevisst naiv form, gjenforteller han det han hører. I lange passasjer kommer de intervjuede til orde, før Ersland bryter inn med egne refleksjoner som igjen fører ham til nye mennesker han tenker det må være fint å snakke med.

Noen av intervjuene er gode portretter. Lokalpolitikernes beveggrunner for å gå inn i politikken fortelles. Alle viser seg å være skikkelige folk, av typen frivillige foreldre som man møter i skolens -foreninger land og strand rundt, menneskene som hver dag driver lokalsamfunnet framover.

Forfatteren er klart og tydelig til stede i teksten som jeg. Han tenker, pønsker, pludrer og forsøker å begripe det han hører. Boka er en oppdagelsesreise hvor Ersland oppdager bygdepolitikken. Han er ikke en allvitende forteller som hele tiden vet hvordan saker og ting egentlig henger sammen. Det er et godt grep, fruktbart i forhold til rollen bygdebokforfattere oftest opptrer i. En svakhet ved noen lokalhistoriske verk er at forfatteren hevder å stå i en privilegert posisjon i forhold til virkeligheten. Fra historikerens posisjon trer sammenhenger og fenomener klart fram. Herfra kan man se hva som lønte seg og hvilke valg som ledet til en eller annen fortapelse. Historisk arroganse burde formes som et begrep.

Gjennom samtalene ser Ersland en mulig konfliktlinje i Randabergs bygdepolitikk: Jordvern vs. utbygging. Den dominerende politikken i Randaberg var lenge å bevare Randaberg som en jordbrukskommune.

Strategien var knyttet til sosioøkonomiske realiteter. Brorparten av innbyggerne var knyttet til jorda etter krigen. Med tiden kommer innflytterne, som vil ha plass til eneboliger og rekkehus. Men bygda skal ikke bli en forstad, selv om bøndene for hver generasjon blir færre. Idet nesten alle bøndene er borte, skapes visjonen om den grønne landsbyen, et slagord kommunens ledere griper begjærlig en gang etter årtusenskiftet. Det som en gang var en realitet, er blitt kjernen i fortellingen om Randaberg. Politikerne skal nå gi innbyggerne en identitet. Den samme prosessen ser vi overalt i landet. Idet produksjonen forsvinner rykker historiefortellerne inn: museumsarbeiderne, historikerne, etnologene, tekstforfatterne.

Intervjuene gjør at alt foregår i nåtid. Tidsaksen er nesten fraværende i boka. Akkurat det er et grep som gir Ersland frihet. Han slipper blant annet unna det forslitte begrepet modernisering. Ofte er det knyttet til en slags underliggende optimisme. Det er godt gjort, så nær olje-Norges sentrum, Arne Rettedals rike, condeeps fødested: Stavanger.

Ersland bruker en bevisst naiv framstilling. Noen ganger er det nærmest poserende. Men jeg godtar stilen, stort sett. Den passer til emnet. Formen får fram det uskyldige ved livet på den norske bygda eller i småbyene.

Likevel er det begrensninger ved Erslands arbeidsmåte og form. For det første er dette egentlig ikke et historisk arbeid, men helt korrekt en dokumentar. Også som dokumentar kan det stilles kritiske spørsmål til den. Så vidt jeg kan se er kildene hans bare intervjuer. Han gir seg ikke selv muligheten til å etablere fakta utenom det som fortelles. Kildebruken er således ensidig, vurdert ut ifra allmenne kriterier for god historieskriving eller for god dokumentasjonslitteratur.

Men bygdebokfattere kan ta lærdom fra Ersland med seg. Ersland konsentrerer seg bare om én historie, en slags politisk grunnfortelling. Bygdebokforfattere kan tjene på å konsentrere seg om et fåtall emner, i stedet for å gi en illusjon om at alt er tatt med. Snarere enn å ta med alt, er det kanskje viktigere å undersøke hvordan et samfunn henger sammen og virker, og hvordan de sammenbindende kreftene med tiden skiftes ut og endrer form. Bygdeboka på sitt beste er bred samfunnsanalyse.

Mye godt kan sies om Erslands alternative bygdebok. Erslands metode får fram idyllen i det norske samfunnet, men ikke dybden og lagene i norsk virkelighet. Det slemme, det smålige, det grusomme fanges ikke opp. Bygdedyret slipper unna. Likeså hvordan makten virker i et lite samfunn. Skal den beskrives og forklares, må det sterkere lut til enn naiv åpenhet. Her er nok den kritiske historikerens metode ennå på sin plass. Fremdeles er det jo slik at skjøre dokumenter ofte avdekker forhold som aktørene ønsker å glemme i ettertiden. Jeg er sikker på at Ersland kunne skrevet enn kritisk bok også, men det er et spørsmål om en virkelig kritisk bok i pocketformat ville egne seg som gavebok?

Anna Lundberg 

Läkernas blanke vapen. Svensk smittskyddslagstiftning i historisk perspektiv

Lund: Nordic Academic Press 2008. 246 s.

Av Ida Blom

Ned gjennom tidene har samfunnet på ulike måter forsøkt å beskytte seg mot smittsomme sykdommer. Det kunne dreie seg om å isolere de syke ved å innføre karantene; fra 1800-tallet også om å forebygge sykdom gjennom vaksinering. Med gjennombruddet for bakteriologien ble mulighetene for å beskytte samfunnet bedre. Men fortsatt var isolering av de syke et viktig tiltak. Beskyttelsestiltak kunne for enkelte sykdommers vedkommende bli regulert i særlige lover, som for eksempel den norske lepraloven av 1885 og tuberkuloseloven av 1900. I 1947 ble det også vedtatt en lov om kjønnssykdommer. Danmark fikk en tuberkuloselov i 1905, og året etter kom en lov om veneriske sykdommer. Sverige fulgte opp med Lex Veneris i 1918.

Den medisinske profesjon stod naturlig nok sentralt i denne prosessen. Anna Lundberg tar for seg svenske legers betydning for utformingen av Lex Veneris. Hun ser også på hvordan denne loven ble praktisert fram til 1940.

Gjennom et omfattende kildearbeid har hun kartlagt svenske legers holdninger til bekjempelse av kjønnssykdom ut gjennom hele 1800-tallet og med særlig vekt på -tiårene som førte fram til Lex Veneris i 1918. Denne loven fastsatte at alle svenske borgere hadde rett til gratis legehjelp når det gjaldt veneriske sykdommer. Til gjengjeld hadde de plikt til å søke slik hjelp og til å oppgi hvem som hadde smittet dem. Smittekilder skulle undersøkes av lege, og om vedkommende ikke innfant seg frivillig, kunne politiet i verste fall bringe smittekilden til legen. Legen skulle rapportere alle tilfeller av kjønnssykdom og være nøye med å klarlegge smitteveiene.

På bakgrunn av en skisse av lovgivning i en rekke andre land, viser Lundberg at kampen mot kjønnssykdom var et sentralt innslag i oppbyggingen av svensk sykehusvesen på 1800-tallet, og at loven som ble vedtatt i 1918 hadde røtter tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. Tiltak rettet seg først mot både menn og kvinner innenfor bestemte sosiale grupper. Men ved innføring av den såkalte reglementeringen i Stockholm i 1847, konsentrerte man seg om kontroll med prostituerte kvinner. Et konservativt legekollektiv holdt lenge på at dette var den beste måten å bekjempe kjønnssykdom. Tross livlige diskusjoner hadde kritikk av prostitusjonskontrollen lenge vanskelig for å nå fram. Men inspirert av den første internasjonale konferanse om kjønnssykdom i Bryssel i 1898, fikk tilhengerne av alternativer til reglementeringen fra århundreskiftet mer oppmerksomhet. Dette førte til slutt fram til vedtakelse av Lex Veneris i 1918. Reglementeringen ble avskaffet, alle svenske borgere skulle nå følge de samme prosedyrer i kampen mot

kjønnssykdom. Men kontroll med de prostituerte kunne fortsatt hjemles i løsgjengerloven.

Lundberg viser at bestemte forståelser av kjønn preget legenes synspunkter. For alle var det en sammenheng mellom syn på seksualmoral og holdning til hvordan kjønnssykdom best kunne bekjempes. Legene var stort sett enige om at de prostituerte var umoralske individer, en fare for samfunnet. Det var også en felles oppfatning at de som led av kjønnssykdom ikke burde gifte seg. Ekteskapet skulle være en beskyttelse. Lundberg finner likevel tre forskjellige grupper blant legene. De konservative leger som var i flertall i den svenske legeforeningen, forsvarte reglementeringen som et nødvendig onde. Nyreglementaristene hadde en viss forståelse for at fattigdom kunne føre til prostitusjon. De ville beholde politikontrollen med det de kalte de helprostituerte, mens de som hadde annet arbeid ved siden av prostitusjon burde behandles som alle andre kvinner. Begge disse gruppene så på legenes arbeid som en kamp og pekte på deres ansvar for å ta stilling til moral og sedelighet. Den tredje gruppen, abolisjonistene, var langt på vei enig med andre leger i oppfatningen av de prostituerte, men de ønsket likevel å innføre frivillige tiltak mot kjønnssykdom. De oppfattet legenes innsats som en hjelpende hånd til de syke. Denne gruppen vokste fram mot 1918 og fant etter hvert støtte også i andre deler av befolkningen.

Som i en rekke andre europeiske land hadde det også i Sverige på slutten av 1800-tallet vokst fram en organisasjon som motarbeidet kontrollen med de prostituerte. Men den fikk relativt liten innflytelse. Først etter århundreskiftet tok enkelte liberale politikere, yngre leger og framtredende kvinnesakskvinner som Frida Steenhof til orde for en mer forståelsesfull holdning til de prostituerte. Dette medvirket til at Lex Veneris ble vedtatt i 1918.

Lundbergs analyse av legenes holdninger til spørsmålet om kjønnssykdom og av de mer liberale meninger som etter hvert kom fram, gir et glimrende inntrykk av hvordan Lex Veneris ble til. Men man savner en mer konsekvent påpekning av politikernes holdninger til spørsmålet. Lundberg fokuserer på liberalernes holdning, men leseren må nøye seg med spredte opplysninger om de andre partiene. Det kunne ha vært interessant å få innblikk i hvilke synspunkter som var framherskende også her. Skjedde det for eksempel en endring i arbeiderbevegelsens positive holdning til kontroll med de prostituerte som Lundgren finner i 1880-årene, og evt. når inntraff et slikt skifte? Hadde utvidelsen av stemmeretten for menn i 1909 og den nye valgordningen i 1918, som bl.a. førte til stemmerett for kvinner, noen betydning for at Lex Veneris ble vedtatt? Var det et enstemmig vedtak, eller var det stadig grupper, kanskje av konservative, som var imot? Slike spørsmål får leseren kun spredte svar på. Det er helt klart legenes holdninger, ikke politikernes, som står i sen

trum for Lundgrens oppmerksomhet.

Lundberg setter Lex Veneris inn i framveksten av den demokratiske velferdsstat. Hun peker på at loven hadde betydning for medborgerbegrepet ved å gi det enkelte individ visse rettigheter, men også visse plikter. Loven blir sett som et forsvar for gjeldende normer i det svenske samfunn. Den gode borger skulle vise ansvarlighet, orden og seksuell avholdenhet. Dette ble oppfattet som beskyttelse mot kjønnssykdom. Men i sin analyse betoner Lundberg at loven til tross for nøytrale formuleringer førte videre en klart kjønns- og klassedifferensiert forståelse av medborgerskapet.

Dette kommer fram i noe av det mest fascinerende i boken, studiet av hvordan loven av 1918 ble praktisert. Med utgangspunkt i en forbilledlig kildekritisk analyse av legenes journaler og korrespondanse med pasienter, viser Lundberg hvordan leger både i større byer som Stockholm og i en rekke landdistrikter fulgte lovens pålegg. Hun får fram hvem pasientene var, og i en rekke tilfeller hva diagnosen og den etterfølgende behandling kom til å bety i deres liv. Med enkelte eksempler tegner hun levende billeder av enkeltskjebner. Boken er kort sagt en av de kjærkomne studier hvor ikke alene de medisinske reaksjoner på en sykdom, men også pasientenes skjebner står sentralt.

Det var betydelige forskjeller i hvordan loven ble praktisert. Selv om alle som hadde kjønnssykdom i smittsom stadium fikk rett til gratis behandling, kunne kjønn og klasse avgjøre hvor problematisk det var å benytte denne retten. Reiser til og fra lege og fritak fra arbeid var vanskeligst for samfunnets dårligst stilte, ofte vanskeligere for kvinner i private arbeidsforhold enn for eksempel for sjømenn og militære som hadde sine særlige legetjenester. Det ansvar som fulgte med rettighetene, ansvaret for egne seksuelle og moralske handlinger, kom fram i plikten til å opplyse om smitteforhold. Hvor stor vekt det ble lagt på at dette ansvaret ble fulgt opp, varierte også etter alder, klasse og kjønn. Legene tilpasset loven til de ulike pasienttyper. Voksne pasienter og særlig gifte par som ble oppfattet som respektable, fikk en lempeligere behandling enn unge ugifte arbeidsløse kvinner og menn. De kunne ansees som farlige smittebærere og ble nøye kontrollert og isolert. Unge kvinner ble i høyere grad enn unge menn oppsporet som smittekilder og utsatt for strengere behandling. Lundberg slår fast at pasienter fra samfunnets høyere sosialgrupper glimret ved sitt fravær i de bevarte legeprotokollene. Tross demokratiske hensikter ble Lex Veneris i høy grad en klasselov som også gjorde forskjell på kvinner og menn.

På bakgrunn av variasjoner i rapporterte tilfeller av kjønnssykdom, finner Lundberg forskjeller mellom de større byer og landdistriktene. I byene lå innrapporteringen alltid høyt, mens den på landsbygden varierte med økonomiske konjunkturer. Hun mener at arbeidsledighet og lave lønner kunne gjøre det vanske

lig å ta seg fri for å reise til lege, og at dette førte til spredning av sykdommene. Denne observasjonen stemmer ikke med det som har vært framhevet når det gjaldt forekomsten av kjønnssykdom i Norge. Aina Schiøtz har dokumentert at stigende forekomst av kjønnssykdom korrelerte med gode økonomiske tider som ga menn bedre muligheter for å betale for seksuelle tjenester. Siden Lundberg ikke dokumenterer at svingende økonomiske konjunkturer var særlig framtredende på landsbygden, er det vanskelig å ta stilling til hvor holdbart hennes resonnement er.

Lex Veneris anbefalte også opplysning om kjønnssykdommene og om smittefaren som et ledd i bekjempelse av sykdommene. Lundbergs analyse av mellomkrigstidens seksualopplysningslitteratur viser imidlertid at det ikke var noen lett oppgave å formidle denne kunnskapen. Frykten for problemene med det fallende fødselstallet hadde nemlig i 1910 ført til en lov som forbød omtale av prevensjon. Dette var et viktig hinder for opplysning om kondom som beskyttelsesmiddel. Forbudet ble opphevet i 1938.

Det kan tilføyes at det først med gjennombruddet for antibiotika etter den andre verdenskrigen ble lettere å begrense smitte. Når den syke kunne helbredes fort og enkelt, ble smittefaren kraftig redusert. I 1968 ble Lex Veneris opphevet, og bestemmelser som angikk kjønnssykdommer ble innlemmet i lov om smittsomme sykdommer. Det betød ikke at all tvang forsvant, men at tiltakene kunne sees som en del av innsatsen også mot andre smittsomme sykdommer.

Anna Lundbergs bok er en veldokumentert og grundig innføring i den vanskelige oppgave det fram til midten av 1900-tallet var å beskytte de friske mot de syke. Hennes analyse av hvordan og hvorfor Lex Veneris ble vedtatt og hvordan denne loven ble praktisert fram til 1940, er et særlig verdifullt bidrag til svensk medisin- og helsehistorie fordi den også gir et glimrende innblikk i betydningen av kjønn og klasse og i hvordan sykdommen endret livet til mange av de syke.

Hans Bonde

Football with the Foe. Danish Sport under the Swastika

Odense: University Press of Southern -Denmark 2008. 272 s.

Av Matti Goksøyr

Hans Bonde er en produktiv dansk historiker som hovedsakelig har arbeidet med emner knyttet til dansk idrett, politikk og kultur på 1900-tallet. For noen år siden kom et tobindsverk om den danske gymnastikkpedagogen Niels Bukh, en utgivelse på nesten tusen sider. Der kom Bonde også inn på temaet for den foreliggende boken, nemlig hva som skjedde med dansk idrett under krigsårene 1940–1945. Utgangspunkt var da Niels Bukh og hans stadig voksende tyskvennlighet fram mot 2. verdenskrig. Den forelig

gende boken tar utgangspunkt i den danske idrettsbevegelsen. Selv om tittelen byr på fotball, handler den like mye om idrett generelt og den danske idrettsbevegelsens politiske handlinger fram mot og under den tyske okkupasjonen av Danmark – en okkupasjon både danske og tyske myndigheter var enige om å kalle «fredsbesettelse».

En dansk utgave av den foreliggende boken kom ut i 2006 under tittelen «Fodbold med fienden». Den var lang, nærmere 500 sider og relativt detaljert i sin gjennomgang av det danske idrettslivet under krigen. Den engelske utgaven, «Football with the Foe», som er gjenstand for omtale her, er ca. halvparten så lang, og dermed ikke bare en oversettelse av den danske boken, men også en forkortet utgave. Begge bøkene har Hans Bonde forfattet «with the assistance of Martin Frei». Frei har vært student med Bonde som veileder og har skrevet et «speciale», som det heter i Danmark, som danner grunnlag for mye av det boken handler om, særlig tilstanden i Dansk Idrætsforbund og dets forhold til okkupasjonsmakten.

Det er naturlig å sette boken inn i en historiografisk sammenheng. Som i flere andre europeiske land har det også i Danmark foregått, eller vært tendenser til et «oppgjør» med den offisielle danske politikken under krigen og med historieskrivingen om dette temaet. Var den danske relativt ettergivende linje ren ryggesløs opportunisme, eller var det en fornuftig linje som sparte den -danske befolkningen, inkludert de danske jøder, for store lidelser? Særlig med tanke på det som skjedde i Norge kan det være fristende å sammenligne. Som Bonde viser, kan idretten være en interessant indikator på holdninger og motstandsvilje.

Idrettsledere i de fleste land, godt støttet av sportsjournalister og andre meningsbærere, har vanligvis ment at idretten bør være upolitisk, at det ikke er riktig å blande idrett og politikk. Dette er selvfølgelig et høyst idealistisk standpunkt som det har vært vanskelig å etterleve i den virkelige verden, og særlig i tilspissete situasjoner. Det viste seg i diskusjonen i forkant av de såkalte Nazi-OL i Tyskland i 1936. Da ble de som ville boikotte lekene beskyldt for å blande idrett og politikk. Snart skulle det vise seg at de som reiste til Tyskland, de som ikke ville boikotte, like fullt ble deltakere i de mest eksplisitt politiske olympiske leker som har vært arrangert i nyere tid. Det er det samme dilemmaet Bonde tar opp i denne boken: Dansk idrett ville gjerne se på seg selv som upolitisk, deres ideologi var ikke å blande idrett og politikk. I en tilspisset situasjon som krig og okkupasjon unektelig er, vil tidligere u-politiske prinsipper fungere på en annerledes måte. Det var nettopp det som skjedde i Danmark, konkluderer Bonde. Den u-politiske idretten legitimerte en omfattende politisering av idretten. Den danske idretten ble dermed et markant eksempel på -kulturelt samkvem med okkupasjonsmakten.

Selv om Bonde gjerne vil avstå fra å moralisere og understreker at det

ikke finnes bare ett riktig svar på det moralske dilemmaet om å leke eller ikke leke med fienden, er ikke boken et forsøk på å være balansert eller nøytral, hva nå det skulle være i en krigssituasjon. Bonde tar stilling i debatten om krigshistorien helt fra starten ved å tilegne den personer som tok et klart standpunkt under okkupasjonen. Tilegnelsene er endret fra den danske til den engelske utgaven og trolig tilpasset de ulike markedene, men tendensen er like klar. Bøkene er tilegnet idrettsledere og personer som markerte klar motstand mot idrettssamkvem med tyskere og nazister. Den danske utgaven hyller blant annet den dansk-jødiske bryteren Abraham Kurland som vant sølv ved OL i 1932, men som selv om han var storfavoritt, personlig boikottet OL i Berlin i 1936. I motsetning til de fleste andre danske idrettsutøvere deltok han ikke i dansk-tyske stevner under okkupasjonen. Derimot kom han tilbake etter krigen og holdt det gående som bryter helt til 1953. Den foreliggende engelske utgaven er blant annet tilegnet en engelsk cricketspiller som også kom til å spille en rolle for dansk idretts holdningskamp under krigen.

For en norsk leser er materialet og analysen Bonde presenterer interessant. Den noenlunde historieinteresserte nordmann vil trolig ha fått med seg at det i Norge under krigen fant sted en idrettsstreik. Den norske idrettsbevegelsen (både den tradisjonelle, såkalt «borgerlige idretten» og arbeideridretten) nektet å ha noe som helst samkvem med tyske okkupanter og norske nazister. Men kunnskap om hva som foregikk i resten av det krigførende og okkuperte Europa er mindre utbredt. Under slike forhold kan en lett få inntrykk av at det var Norge som representerte «normaliteten» når det gjelder idrettens rolle og stillingtaken under 2. verdenskrig: – En drev ikke med idrett når det var krig, og særlig drev en ikke idrett med okkupasjonsmakten! Bondes bok er med på å dokumentere at slik var det ikke. Den norske politiske og moralske idrettsmotstand var sannsynligvis et enestående tilfelle i Europa.

I denne boken viser Bonde hvordan dansk idrett helt fra 1930-årene hadde et tett samarbeid med Tyskland, et samarbeid som ikke ble synderlig svekket av nazistenes makt-overtakelse i 1933. Tvert imot ble det i den danske idretten uttrykt en fascinasjon for den kraftfulle nye tyske idrettspolitikken, og særlig på måten denne sto fram under OL i Berlin 1936, med imponerende seremonier og dyrking av kropp og Fører under dekke av en blendende estetisk overflate. Det dansk-tyske idrettsforholdet som da vokste fram ble grunnlaget for den danske idrettspolitikken under krigen, hevder Bonde. Danske kvinnelige svømmere var for eksempel svært populære i Tyskland både før og under krigen. Deres prestasjoner kunne gå rett inn i nazistisk propaganda. Forfatteren viser med andre ord hvordan forholdet etter okkupasjonen var mer preget av kontinuitet enn av at noe nytt hadde skjedd.

Bonde får på en overbevisende

måte fram hvordan det store flertallet av danske idrettsledere gjorde nettopp det tyskerne ønsket; nemlig å arbeide aktivt for kollaborasjon på idrettsfeltet. De fikk følge av et stort flertall idrettsutøvere som i handling gjorde dette til realiteter. Så kan en spørre hva de ellers skulle gjort? Det var nemlig intet enkelt spørsmål. I flere okkuperte land fraterniserte en med fienden, det vil si okkupasjonsmakten Tyskland, gjennom idretten.7 Rundt krigsutbruddet høsten 1939 førte idrettsorganisasjonene i de fleste land i Europa en politikk som gikk ut på ikke å konkurrere mot krigførende nasjoner. Dette førte blant annet til at Norge innstilte møter med Tyskland høsten 1939, altså før okkupasjonen. I Danmark vedtok idretten de første ukene etter 9. april 1940 å avholde seg fra internasjonale konkurranser. Det tok likevel ikke lang tid før en endret standpunkt og tok opp igjen det tradisjonelt gode samarbeidet med Tyskland. Okkupasjonen førte dermed til det som fra et norsk utkikkspunkt kan virke paradoksalt, nemlig en styrking av idrettssamarbeidet med Tyskland. Ifølge Bonde ble idretten den sterkeste og mest velfungerende delen av det dansk-tyske kultursamarbeidet under de første årene av krigen.

I disse årene (mens den norske idretten ikke lot seg overtale til noe som helst samarbeid med tyskerne) avholdt danskene landskamper og lokale oppgjør i en rekke idretter: fotball, håndball, boksing, bryting, vektløfting, fekting og ishockey. Ifølge Bonde var årene 1940–41 en gullalder for det dansk-tyske idrettssamkvem med en møtefrekvens som var «mer intens enn noen periode før eller siden».

Argumentasjonen for å føre denne politikken var et lønnlig håp om å bevare en viss autonomi for den danske idretten i det som så ut til å bli et nytt Europa. Idrett kunne dessuten fungere som et lyspunkt i en ellers grå og traurig krigshverdag. Og ikke minst viktig, den danske idrettsledelsen insisterte på at de ikke drev politikk. Den danske idretten var vedtatt u-politisk. Den var dermed svært tilpasningsdyktig – også til en de facto politisering av idretten.

Bonde viser i denne boken at idretten er et velegnet bakteppe for å stille det moralske spørsmålet under en okkupasjon: Hvordan forholde seg til okkupasjonsmakten? Samarbeid, sameksistens eller motstand? Idrett var et felt der dette spørsmålet ble satt på spissen. Mye av den historiografiske debatten etter krigen har handlet nettopp om dette: Hvordan skal en dømme krigens handlinger – og mangel på handlinger? I Norge stilte en spørsmålet «er det riktig å leke i et hus som står i brann?» – og måtte beskjemmet innrømme at det hadde foregått idrett i Norge også etter den tyske invasjonen, nærmere bestemt den første krigssommeren og høsten 1940. I Danmark var altså forholdene totalt annerledes.

Denne boken er blitt en grundig dokumentasjon på at danske idrettsledere gjorde det de tyske okkupantene ønsket – helt til krigslykken snudde i 1942/43.

Forfatteren har i denne boken, ved hjelp av et grundig kildearbeid fra sin student, levert et svært verdifullt bidrag til den skandinaviske okkupasjonshistorien. Boken kaster nytt lys over forhold som er forbausende uutforsket, særlig internasjonalt.8 Den

er godt skrevet og har en bevisst bildebruk som ikke bare er illustrasjoner, men i seg selv «visuelle sitater». At boken fungerer til fordel for én side i en eventuell historikerstrid om 2. verdenskrig, får så være. Det har neppe heller bekymret Hans Bonde.