Av forståelige grunner har holocaust og det tredje riket stått i sentrum innenfor folkemordsforskningen, men denne historiografiske oversiktsartikkelen viser at tida nå er moden for en mer komparativ og global tilnærming. Ikke minst viser en gjennomgang av et stort antall lærebøker, antologier og tidsskriftartikler fra de siste åra at sammenhengen mellom folkemord og kolonialisme står fram som et nytt og fruktbart forskningsfelt, og at folkemord i historien ikke bare springer ut av totalitære regimer i det tjuende århundret. Det blir også gitt en introduksjon til den spennende fagdiskusjonen om mulige forbindelseslinjer mellom det tyske folkemordet i Namibia (1903-1908) og det tredje rikes konsentrasjonsleirer og krig på Østfronten.

I 2008 fikk folkemordsstudier som et komparativt forskningsfelt sitt endelige gjennombrudd i Norge med det store samleverket Folkemordenes svarte bok.1 I likhet med store deler av den internasjonale forskningen omkring folkemord har denne boka naziregimets holocaust som sitt utgangspunkt, samtidig som det er politisk massevold i det tjuende århundret som historisk epoke som stilles i sentrum. Dette kommer ikke minst fram gjennom redaktørens fyldige innledning, der det er lett å spore arven fra Hannah Arendt og fra litteraturen om de farlige utopier og lengselen etter ideologisk, religiøs eller biologisk renhet. Et annet underliggende tema som berøres i mange bidrag er spørsmålet om hvorfor folkemord og andre forbrytelser så ofte har vært knyttet til totalitære – særlig fascistiske eller kommunistiske – regimer. En slik tilnærming knytter seg til en annen klassisk problemstilling: hvordan skal sivilisasjonsbrudd eller sivilisasjonsforvitring forklares i vår egen verdensdel, dvs. i et Europa med en arv fra antikken, opplysningstid og borgerlig-demokratiske revolusjoner? Med Hannah Arendts ord handler det om å belyse hvordan en understrøm på et spesielt tidspunkt kommer til overflaten og bryter med det som gjerne oppfattes som selve hovedstrømmen i europeisk historie.2

Det er selvsagt gode grunner til at folkemordsstudier ofte har tatt sitt utgangspunkt i holocaustforskning og totalitære regimer i det tjuende århundret, noe som både har gitt nødvendig innsikt, stimulert til empati, utviklet nye forskningsmetoder og bidratt til advarsler mot gjentakelser. Men en slik konsentrasjon har også hatt sine omkostninger, i alle fall i de tilfeller hvor forskere insisterer på at lite annet enn Nazi-Tysklands statsdrevne massemord på jøder og ideologier som bygger på en ekstrem antisemittisme kan regnes som folkemord. I dette ligger en tankegang om at dette er så unikt at alle former for sammenlikninger og generaliseringer bestemt må avvises. Ikke så lite intellektuell energi har vært brukt til å skape definisjoner og etablere kriterier som stenger for komparative studier. 3 En slik holdning blir nå kraftig utfordret av forskere som understreker at alle folkemord og forbrytelser mot menneskeheten både er unike og har felles trekk, og som presiserer at det selv uten holocaust ville være behov for et generelt begrep som omfatter folkemord i f.eks. Namibia, Armenia, Kambodsja og Rwanda. Dessuten er det alltid en mulighet for at ny kunnskap gjennom komparative studier vil vise at mange unike trekk kanskje ikke er så unike likevel.

Min oppgave i denne historiografiske oversiktsartikkelen er å presentere og drøfte deler av den litteraturen som slår til lyd for komparative og globale perspektiver, og som derfor tar oss med både bakover i tid og ut over vår egen verdensdels grenser.4 For å gjøre dette så konkret som mulig med beskjeden plass til rådighet, vil jeg legge tyngdepunktet på koloniepoken og på formidling av forskningsresultater og faglige diskusjoner fra de aller siste åra. Det er mye å finne for den som ønsker å lete; det kommer for tida en veritabel flom av introduksjonsbøker til folkemordsstudier (Genozidstudien eller Genocide studies), artikkelsamlinger om kolonialisme og folkemord, tidsskriftartikler og monografier bygd på case-studier.5 I valget mellom å vise mangfoldet i den nye litteraturen og å gå i dybden i diskusjonen av enkeltbidrag, vil det første hensynet veie tyngst. På denne måte vil leseren forhåpentlig få et bedre grunnlag for selv å gå videre. La det også være sagt i starten at jeg har en åpen holdning til de mange forskjellige definisjoner av folkemord som lanseres i litteraturen, der det forhåpentligvis vil gå fram underveis om det er Folkemordkonvensjonen fra 1948 som legges til grunn, eller om det er tale om andre definisjoner som historikere og samfunnsforskere finner mer velegnet.6 Mange forskere er lite tilfreds med en juridisk tekst som stiller strenge krav til intensjonalitet og rettslig bevisførsel, selv om det er enighet om at dette også har en funksjon i tilfeller hvor straffeforfølgelse og erstatningskrav kommer på tale, mens andre er mer bekymret over tendensen til å gjøre ett enkelt folkemord til et fenomenologisk unikt og paradigmatisk tilfelle som alt annet må måles mot. Inntil det oppstår en større grad av faglig konsensus når det gjelder folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og massevold (både som deskriptive og analytiske begreper), er det bedre å leve med et slikt mangfold enn å grave seg ned i skyttergravene. Selv om det ikke kan gis enkle svar eller vanntette definisjoner, bør ikke dette være en hindring for å stille viktige spørsmål. På samme måte bør det heller ikke overraske at komparativ folkemordsforskning, som fortsatt befinner seg i en sped startfase, kjennetegnes av mange svakheter og innebygde problemer.7

Sammenlikninger og sammenhenger

Et sentralt poeng i den framvoksende litteraturen som anlegger et mer langsiktig urfolks- og koloniperspektiv, er at folkemord gjennom historien ikke bare er knyttet til det tjuende århundrets totalitære regimer. Som vi skal se nedenfor, er det i flere tilfeller også tale om alvorlige forbrytelser begått av jordokkupanter og/eller i regi av stater som på hjemmebane gjerne ser på seg selv som liberal-demokratiske. Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at spørsmålet om hva som er understrøm og hva som er hovedstrøm i europeisk historie kan se annerledes ut fra den delen av verden som ofte betegnes som «Sør», der det har vært minnet om at de ugjerninger som ble begått i Europa på 1930- og 1940-tallet så langt var ukjente for ofrene for kolonisering og slavehandel over et tidsspenn på 500 år. I et slikt perspektiv er det vanskelig å forstå at det tjuende århundrets brutalitet skulle være uten sidestykke eller være så ufattelig for mennesker at det tales om «erkjennelsens grenseland».8 Den nylig avdøde Aimé Césaire fra Martinique har spissformulert det slik: Hitlerismen eksisterte før Hitler, og protestene kom først da Hitler gjorde mot Europa det som Europa lenge hadde gjort mot afrikanere, arabere og indere.9 På samme måte viser han til at kolonialismen representerte en slags «avsivilisering» av koloniherrene og forsterket deres rasetenkning (eller rasistiske tenkning). Med tanke på de nære slektsbåndene mellom rasisme overfor afrikanere i koloniene og antisemittiske holdninger i Europa, er spørsmålet også reist om ikke holocaustforskningens konsentrasjon omkring antisemittisme som grunn-trekk i europeisk kultur gjør at den dyptgripende rasismen overfor folk i Asia og Afrika lett kan komme i skyggen.10

Men det er ikke bare ny kunnskap om kolonialismen og utryddelse av urfolk som befrukter folkemordsstudier som fagfelt. Like viktig er det at komparative studier ikke bare handler om å identifisere ulikheter og fellestrekk mellom folkemord ut fra gitte (og ofte omstridte) kriterier, men også om å utforske om det er noen forbindelseslinjer mellom de fenomener som studeres. Oppgaven er med andre ord både å sammenlikne og å lete etter sammenhenger. En aktuell utfordring som jeg skal vende tilbake nedenfor, består derfor i å kartlegge mulige forbindelseslinjer mellom imperialisme og det tredje riket. Dersom vi går enda et steg videre, kan spørsmålet også reises om det kan tales om en felles globalhistorisk prosess. Dette er en problemstilling som griper tilbake til Hannah Arendts pionérverk om totalitære regimer og ideologier fra 1951, men som i all hovedsak har blitt ignorert i folkemordsforskningen helt fram til de siste åra. Selv oppsummerte hun det slik:

African colonial possessions became the most fertile soil for the flowering of what later was to become the Nazi elite. Here they had seen with their own eyes how peoples could be converted into races and how, simply by taking the initiative in this process, one might push one’s own people into the position of the master race.11

Historikere har som kjent en forkjærlighet for å dele fortida inn i perioder og epoker, og ikke noe er enklere enn å operere med hundreår, slik som når det tjuende århundret framstilles som krigenes, folkemordenes og de totalitære regimenes periode, eller som «ekstremismens tids-alder».12 Hvis vi isteden foretar en inndeling som gjør tida mellom 1850–1950 til en egen epoke, er det kanskje mer naturlig å oppfatte rasisme, kolonialisme og framvekst av den globale kapitalismen som overordnet fellestrekk og – med A. Dirk Moses – tale om denne perioden som «the racial century».13 Alternativt kan vi følge Karl Jacoby, som med utgangspunkt i utryddelsen av urfolk i bl.a. USA, Australia og New Zealand bruker betegnelsen «the age of global extermination» om 1800-tallet.14 Det er ut fra samme tankegang at Arthur Grenke gjør et forsøk i God, greed and genocide på å definere kolonialistiske folkemord – med vekt på erobring av jord og ressurser – som en egen kategori, som etter hans mening skiller seg fra de mer religiøst-ideologiske folkemord med Armenia, Stalins Sovjetunionen, Nazi-Tyskland og Kambodsja som eksempler.15

Noen sentrale oversiktsverker

Den komparative og globale vendingen innenfor folkemordsstudier kommer tydelig til uttrykk i de nyeste lærebøkene på feltet. Et godt – og pedagogisk – sted å starte er Genocide. A comprehensive introduction, der Adam Jones foretar en allsidig drøfting ut fra både historiske, antropologiske, sosiologiske, statsvitenskapelige og psykologiske innfallsvinkler, og hvor sammenhenger mellom kolonialisme, imperialisme og folkemord blir viet betydelig plass.16 Det handler hos Jones selvsagt ikke om å sette likhetstegn mellom kolonialisme og folkemord, ettersom et hovedformål med kolonialismen snarere kan sies å være bruk av arbeidskraft og ressurser (som jord og mineraler) til «moderlandets» beste og sikre seg markeder for sine industrivarer. Men kolonialisme kommer i mange utgaver og til forskjellige tider, og det er derfor en viktig forskningsoppgave å identifisere hvilke spesifikke omstendigheter det er som gir grobunn for ekstreme løsninger og hva slags «eskaleringsdynamikk» det er som utløser den alvorligste av alle forbrytelser, dvs. folkemord. Erfaringene viser ifølge Jones at denne risikoen er størst i den form for kolonialisme – kjent som «settlerkolonialisme» – der lokalbefolkningen utryddes eller skyves til side for å gi plass til europeisk bosetting og jordokkupasjon, og hvor det utøves et lokalstyre med mange innslag av eksplisitt rasisme. Her henter Jones sine eksempler både fra Nord- og Sør-Amerika, Australia, New Zealand og Afrika, og knytter seg til en forskningsretning som mener at slike samfunn har sin egen «logic of exterminalism» eller utgjør en spesifikk samfunnsformasjon som er «inherently genocidal».17

I tillegg til materielle eller religiøse drivkrefter, dvs. kamp om jord og sjeler, drøfter Jones det han kaller en «racial-eliminationalist ideology» og som knyttes til en utbredt europeisk forestilling om andre folkeslag som lavtstående, barbariske eller utdøende raser også i reint biologisk forstand.18 Her følger Jones den samme tilnærmingen som makrososiologen Michael Mann, som i en bredt anlagt studie – The dark side of democracy – viser til at landområder i denne type kolonier er en begrenset ressurs som ikke begge parter kan eie, og hvor terskelen er lav for en utryddelseskrig dersom lokalbefolkningen setter seg til motverge eller gjør opprør. Ut fra dette utformer Mann det han kaller «a general model of colonial cleansing».19

I Mark Levenes ambisiøse og veldokumenterte firebindsverk om folkemord gjennom historien (som foreløpig bare har kommet halvveis), bærer ett av bindene betegnende nok undertittelen Genocide and the rise of the West.20 Her blir det anlagt et perspektiv som analyserer folkemord som et fenomen som er uløselig knyttet til en globalhistorisk prosess med bl.a. kolonialisme, framvekst av nasjonalstater og utviklingen av et internasjonalt statssystem som sentrale trekk. Fra Levenes side er det et klart uttalt mål med bøkene å skape en motvekt til det eurosentriske perspektivet hvor folkemord som utspiller seg utenfor Europa enten blir oversett, benektet eller oppfattet som isolerte enkelthendinger. Det betyr ikke minst at søkelyset rettes mot det som omtales som «waves of colonial extermination» fra 1500-tallet og framover.21 De spanske conquistadorene sammenliknes for eksempel med de tyske Einsatzgruppen på Østfronten i 1941/42, og det legges stor vekt på utryddelsen av den indianske urbefolkningen utover på 1800-tallet som en følge av konsolideringen av nasjonalstaten i USA. Levene har et våkent blikk for sammenhengen mellom rasisme, grådighet og hevn når lokalbefolkningen utfordrer både jordokkupanter og statlige myndigheter, der det særlig er det tyske folkemordet i Namibia som får en grundig behandling.22 I tillegg til å løfte fram europeisk kolonialisme i oversjøiske områder, er Levene også opptatt av folkemord eller andre massive overgrep i landbaserte imperier som er på vikende front i denne perioden, slik som det kinesiske Qing-dynastiet, Russland, det tyrkisk-osmanske imperiet og det østerriksk-ungarske habsburgerkeiserdømmet.

De nye forskningstendensene kommer også tydelig til utrykk i Ben Kiernans nye verk om folkemord gjennom historien, der lange linjer og globale sammenhenger går fram av tittelen: Blood and soil. A world history of genocide and extermination from Sparta to Darfur.23 Ikke minst er det påfallende at rundt 400 av denne tungtveiende lærebokas 600 sider er organisert omkring imperialismens tidligste ekspansjon, der spansk erobring i Amerika står i sentrum, og «settlerkolonialisme» med eksempler fra Irland, Nord-Amerika, Australia og Afrika. Det er med andre ord slik at det tjuende århundret ikke opptar mer enn en tredel av sidetallet. Det er også verdt å merke seg at de fleste av de grunnleggende ideologiske drivkreftene som Kiernan identifiserer som bakgrunnsfaktorer for folkemord har nær tilknytning til kolonialisme. I tillegg til rasisme og territoriell ekspansjon gjelder det den agrarromantiske forestillingen om at fastboende bønder med eiendomsrett befinner seg på et høyere utvik-lingstrinn enn nomader og pastoralister, noe som ofte har vært brukt som rettferdiggjøring av jordokkupasjon i europeisk regi. I mange kolonier har denne oppfatningen vært brukt for å begrunne «erobrerens rett». Selv om forfatteren naturlig nok understreker at noen folkemord er mer ekstreme enn andre, er det ett av hans hovedpoenger at det er mange nok fellestrekk til å lage teorier bygd på «connections and consistent themes». Kiernan legger i sin historiske framstilling også til grunn en vid folkemordsdefinisjon som ikke begrenser seg til en intendert fysisk likvidering av størstedelen av en bestemt folkegruppe, men som gir både ødeleggelsen av et folks materielle og kulturelle grunnlag og «genocidal massacres» sin rettmessige plass. Han er derfor opptatt av å drøfte tilfeller hvor det ikke foreligger noen klart uttrykt plan i statlig regi, men hvor selve det faktiske forløpet gir folkemord som ubønnhørlig resultat.

I tillegg til den plass som er viet drøftingen av sammenhengen mellom kolonialisme og folkemord i de ovennevnte oversiktsverk, har det i de siste åra også kommet flere innholdsrike bøker med dette som et eksplisitt tema, og som det vil bli trukket veksler på der det hører tematisk hjemme utover i denne artikkelen. Ett av de første eksemplene innenfor denne retning er en meget rikholdig antologi fra 2004 med Adam Jones som redaktør: Genocide, war crimes and the West: History and complicity.24 I samme år kom Genocide and settler society, som i hovedsak omhandler forhold i Australias historie, men som også er et bidrag med et mer generelt sikte.25 For dem som mer allment søker oversikt over kolonialismens forbrytelser, er det også grunn til å anbefale en omfattende «svartebok» som franske historikere, under ledelse av Marc Ferro, utgav for noen få år siden. Selv om boka som helhet ikke knytter seg eksplisitt til folkemordsforskningen, finnes det i flere kapitler direkte referanser.26 Det er også verdt å merke seg at det er flere kapitler som omhandler de samme temaer i et annet nyskrevet oversiktsverk: The historiography of genocide.27 Boka har samlet over tjue bidrag som kaster lys over definisjoner, forskningsmetoder og spennende debatter innenfor komparativ folkemordsforskning, som omtales som en av de raskest voksende disipliner innenfor samfunnsvitenskap og humanistiske fag. Blant de mange enkeltstudier finner vi kapitler om Nord-Amerika, Australia, Namibia, Armenia, India, Kina, Kambodsja, Rwanda, Sovjetunionen, Guatemala og Bosnia.

Den nye forskningsretningen har også nedfelt seg i to nye – og uunnværlige – samleverk: Colonialism and genocide og Empire, colony, genocide.28 I tillegg til artikler som drøfter rasisme, kolonialisme og folkemord på et mer generelt grunnlag, inneholder bøkene – som vi skal se nedenfor – artikler om og av den polske folkerettsjuristen Raphael Lemkin, og en lang rekke case-studier av bl.a. Namibia/Tanzania, Tasmania, Australia, Armenia, Russland og Polen/Ukraina under den andre verdenskrigen.29

Arven fra lemkin

Som alltid er det lett å overdrive hvor nye de nye faglige retningene egentlig er. Det er derfor interessant å merke seg at den polske folkerettsjuristen Raphael Lemkin, som med rette regnes som opphavsmann både til begrepet folkemord (genocide) og FN-konvensjonen fra 1948, i virkeligheten viet stor oppmerksomhet til europeisk kolonialisme og «genocidal extermination» av urfolk.30 Lemkin er mest kjent for en bok som ble utgitt i 1944, og som derfor av naturlige grunner handlet mest om tysk okkupasjon på Østfronten – som han ofte omtaler som kolonisering – og om massemord på folk av jødisk og slavisk opprinnelse.31 Hans etterlatte arkiver og ufullførte arbeider lå lenge ubrukt, men i de siste åra har en lang rekke forskere kastet seg over dette rikholdige materialet, som viser at Lemkin var opptatt av en bred historisk-komparativ tilnærming med sans for generaliseringer, typologiseringer og dristige hypoteser. Dette var en ganske ensom gjerning på et tidspunkt hvor interessen selv for holocaustforskning var beskjeden, og det lyktes ikke Lemkin å finne noen forlegger som var interessert i prosjektet. Selv om han i 1944 lanserte folkemord (genocide) som et nytt begrep, understreket han ofte at de forbrytelsene som dekkes av et slikt begrep er velkjente helt fra antikkens dager. Lemkin begrenset heller ikke sin interesse til de tilfeller hvor det forelå fysisk likvidering av en stor del av en etnisk eller religiøst definert folkegruppe, men var opptatt av hvordan politiske, sosiale og kulturelle institusjoner – og befolkningens økonomiske livsgrunnlag – ble ødelagt. Til sin store skuffelse nådde han ikke fram med sitt forslag om å få «kulturelt folkemord» inkludert i FN-konvensjonen av 1948, noe som ville ha rettet søkelyset mot den systematiske undergravingen av lokalbefolkningens religion, tradisjoner og selvbevissthet som etter manges mening alltid vil ligge i et koloniforhold og i et samfunn med undertrykt urbefolkning. Dette forsøket ble – kanskje ikke så overraskende – stanset av USA, Australia, New Zealand, Sør-Afrika og flere latinamerikanske stater. Like lite overraskende var det at Sovjetunionen satte seg mot hans forslag om å inkludere folkemord på politisk grunnlag.

Fra slutten av den andre verdenskrigen til sin død i 1959 skrev Lemkin og hans forskningsassistenter en rekke notater og forstudier til hva som med et moderne uttrykk kan kalles «folkemordets globalhistorie». Her går det klart fram at Lemkin var meget opptatt av europeisk kolonialisme fra spansk utryddelse av den amerikanske urbefolkningen og framover. Med tanke på den plass han naturlig nok viet til Tyskland på 1930- og 1940-tallet, er det særlig interessant at Lemkin tok sikte på å inkludere tysk kolonialisme i sitt planlagte oversiktsverk, blant annet bygd på innsamlet materiale om Namibia, Maji-Maji-krigen i Tanzania og Duala-massakrene i Kamerun.32 Sett i lys av den begrensete litteratur som fantes på det tidspunktet hvor Lemkin samlet sitt materiale, og det på mange måter eurosentriske univers han arbeidet innenfor, er det imponerende hvor ambisiøst han går til verks i sin datainnsamling og i sine metodologiske valg. For å kunne foreta sammenlikninger på en systematisk måte, grupperes stoffet i avsnitt som blant annet tar for seg historisk bakgrunn, folkemordenes årsaker og forløp, de ansvarliges motiver og handlinger, ofrenes situasjon, forsøk på ideologisk rettferdiggjøring og omverdenens reaksjoner (for eksempel likegyldighet, medansvar, for-tielse, motstand).

På bakgrunn av Lemkins etterlatte arkiver er det nylig publisert flere artikler som mer inngående formidler og drøfter hans beskrivelser av folke-mord i det spansktalende Amerika og Nord-Amerika.33 Her var det et viktig poeng hos Lemkin å hente fram samtidige beskrivelser av massakrer og utryddelse av urfolk, der han er mer opptatt av å dokumentere de katastrofale virkningene enn av å lete etter motiver og skriftlig formulerte hensikter. (Her foregriper han dagens – eller snarere gårsdagens – heftige strid mellom strukturelle og intensjonalistiske forklaringer i folkemordsforskningen.) På samme måte som Lemkin er godt orientert om konsekvensene av de smittsomme epidemier, er han tydelig på at massedød på grunn av sykdommer ikke frikjenner kolonisatorene for ansvaret for slaveri, tvangsflyttinger, interneringer i leirer og reservater, massakrer, utsulting og beslagleggelse av jord og husdyr.34 Dette er da også i samsvar med perspektivene i nyere forskning, der begrepet holocaust er brukt i flere bøker om Amerika etter Columbus.35 (Det har for øvrig kommet fram at selve ordet holocaust, dvs. brennoffer, allerede tidlig på 1500-tallet ble brukt om den spanske utryddelsen av lokalbefolkningen.)36 Selv om det er stor usikkerhet om de faktiske tallene, er det få historikere som tror at mindre enn 90 % av en anslått befolkning på 60–90 millioner mistet livet i løpet av 1500-tallet. Dette er imidlertid tall for verdensdelen under ett, og det er ingen tvil om at en rekke distinkte etniske grupper ble helt utryddet eller mistet over 95 %. I virkeligheten er det derfor tale om en serie med folkemord.37

Fra enkelte hold har det vært innvendt mot både Lemkin og nyere forfattere at det mest var tale om et «bakteriologisk folkemord» som følge av pestepidemier, slik at den dramatiske nedgangen i folketallet ikke kan sies å være tilsiktet.38 Når det demografiske sammenbruddet ble så dramatisk, og – framfor alt – når det tok så lang tid før folketallet på nytt begynte å stige, er det imidlertid umulig å se bort fra virkningene av krigføring mot lokalbefolkningen, massive tvangsflyttinger, bevisst utsulting, slaveliknende arbeid under umenneskelige kår, kulturell oppløsning og jordokkupasjon som ødela det økonomiske livsgrunnlaget for urbefolkningen. Det er da også regelen snarere enn unntaket at ulike (stundom også uklare) motiver og årsaker glir over i hverandre når folkemord skal forklares. En slik påvisning finner en klar parallell i forskningen omkring folkemordet i Europa under den andre verdenskrigen, der ofrene ikke bare var dem som ble gasset i hjel eller skutt, men også omfatter dem som ble drept under krig og kolonisering på Østfronten eller som døde av sykdom og utmattelse som følge av slavearbeid eller opphold i konsentrasjonsleirer.39

I et nærmest ferdig kapittel om Tasmania som nå er offentliggjort, viser Lemkin den samme evnen til å forene innsamlet empiri med en tverrfaglig og skarp analyse.40 Også når det gjelder sammenhengen mellom rasisme, jordokkupasjon og massakrer i koloniseringen av Australia foregriper Lemkin mye av den omfattende forskningen om settlerkolonialisme fra seinere år, og som støtter hans understrekning av at myndig-hetene i London gjorde lite for å stanse utryddelsen i regi av britiske jordokkupanter på stedet.41

Settlerkolonialisme i afrika: namibia og algerie som eksempel

Som det er vist ovenfor, er det særlig kolonialisme som innebærer europeisk jordokkupasjon – dvs. settlerkolonialisme (eller «frontier genocide») – som har fått mye oppmerksomhet i den nye litteraturen, ettersom det er her at kolonisystemets rasistiske nedvurdering og «avhumanisering» av lokalbefolkningen oftest antar ekstreme former. Det best dokumenterte eksempel på dette er utvilsomt Namibia ved inngangen til 1900-tallet, der ikke minst et knippe av tyske historikere har levert mange enkeltstudier, i tillegg til at Namibia er viet egne kapitler i de aller fleste nyere framstillinger av folkemord, krigsforbrytelser, massakrer og etnisk rensning.42 Et sentralt poeng i denne litteraturen er nettopp at strid om det samme territoriet mellom utenlandske jordokkupanter og lokalbefolkningen kan føre til en opptrapping av en konflikt fram mot en «endelig løsning».

Selv om det i perioder var til dels betydelige meningsforskjeller mellom tyske bønder, koloniadministrasjonen på stedet og myndighetene i Berlin, var det ingen uenighet om at det langsiktige målet var en namibisk koloni bygd på tyske bosettere. Like klart var det at en slik Siedlungskolonie måtte tuftes på beitemarker og kveg som tidligere var i afrikansk eie. Det grunnleggende problemet – sett fra tysk side – var imidlertid at hererobefolkningen i sentrale områder av landet historisk hadde beskjedne tradisjoner for salg av kveg og jord. Når de heller ikke meldte seg frivillig til å bli landarbeidere på tyske gårder, ble konklusjonen ganske enkelt at de utgjorde hindringer for det som etter de tyske bosetteres – og koloniguvernør Theodor Leutweins – syn var å regne som naturlig framskritt og økonomisk utvikling. Leutwein håpet riktignok i det lengste at det ville skje en gradvis overføring av jord og kveg fra «arbeidsskye innfødte» til tyske bønder uten at det ble nødvendig med en militær konfrontasjon. Men dersom dette ikke var til å unngå, gjorde koloniguvernøren det klart at det bare forelå to mulige alternativer: enten at Tyskland trakk seg ut, eller at det ble tatt i bruk militære midler for å sikre seg at hereroene underkastet seg det tyske herredømmet. Hans syn var at det andre alternativet var det mest sannsynlige.

Som følge av det som er kalt «det tjuende århundret første folkemord», ble rundt to tredeler av over 100 000 innbyggere i det sentrale og sørlige Namibia drept i kamp eller som følge av sult, tørst og sykdom. Når det som startet som en «vanlig» kolonikrig i januar 1904 etter hvert tok en mer ekstrem retning, har det sammenheng med at de tyske troppene lenge hadde problemer med å slå ned oppstanden. Det gikk hardt ut over deres forestilling om rasemessig og militær overlegenhet overfor dem som ble omtalt som wilde Horden, og som ofte ble framstilt mer som en del av faunaen enn som medmennesker. En slik «såret hybris» fikk stor betydning fordi de militære problemene gjorde at hele koloniprosjektet stod i fare, med økende tysk frykt for at det ville svekke landet overfor europeiske rivaler innenfor det internasjonale statssystemet. Det var med andre ord et spørsmål både om å miste herredømmet over Namibia og om å stå fram som en svak – eller «degenerert» stormakt. (Et slikt globalt konkurranseforhold kan mer generelt være en av grunnene til de mange innslag av massevold i koloniene i denne perioden.)

Fra august 1904 var det tydelig at tyske myndighetene ikke nøyde seg med en militær seier over de to folkegruppene hereroer og namaer (som sluttet seg til opprøret høsten 1904), og det ble derfor formulert og iverksatt en strategi som ledet fram til det som i hovedtyngden av forskningslitteraturen blir omtalt som et bevisst folkemord.43 En sentral pådriver for en slik utvikling var general Lothar von Trotha, som var keiser Wilhelm IIs førstevalg som øverstkommanderende og som nå skjøv den «moderate» koloniguvernør Leutwein til side. Det var ingen tilfeldighet; von Trotha hadde sin bakgrunn både fra de tyske styrkenes brutale behandling av lokalbefolkningen i Tanzania på 1890-tallet og Kina under «bokseroppstanden» i 1900. I begge situasjoner hadde han lagt stor vekt på at en Rassenkrieg før eller seinere var uunngåelig. I sine redegjørelser til generalstaben i Berlin ser vi også tydelig at von Trotha gikk over fra å betrakte hereroer som en militær motpart til å betrakte dem som en «nasjon» eller et «folk» som måtte utryddes eller fordrives en gang for alle («Ich glaube, dass die Nation als solche vernichtet werden muss»).44 Det er heller ingen tvil om at han handlet i trygg forvissning om å ha keiser og generalstab på sin side.45 Resultatet ble at menn, kvinner og barn ble drevet inn i et ørkenområde etter at den militære motstanden i all hovedsak var avsluttet.46 Ifølge den offisielle krigshistorien var dette en fullføring av utryddelsen av hererobefolkningen:

The bold enterprise shows up in the most brilliant light the ruthless energy of the German command in pursuing their beaten enemy. No pains, no sacrifices were spared in eliminating the last remnants of enemy resistance. Like a wounded beast the enemy was tracked down from one water-hole to the next, until finally he became the victim of his own environment. The arid Omaheke was to complete what the German army had begun: the extermination of the Herero nation.47

Deretter ble de aller fleste av dem som fortsatt var i live plassert i fange- og arbeidsleirer, som for første gang gjorde Konzentrationslager til et ord i det tyske språket. Her fikk de følge av mange fra namabefolkningen, som hadde sluttet seg til oppstanden høsten 1904. I historisk perspektiv kan disse leirene – der rundt halvparten bukket under – sies å representere en overgangsform mellom interneringsleirer for sivile under krig og mer «moderne» tvangs-arbeids- og dødsleirer.48 Deretter fulgte den siste fasen i folkemordet, som med rette er kalt «en krig etter krigen», der de to folkegruppene ble fratatt det de hadde igjen av jord og kveg, samtidig som de ble underlagt et tysk herredømme som gjennom et detaljert lovverk og et brutalt statsapparat tok sikte på å knuse deres kulturelle, sosiale og politiske identitet. Et slikt totalitært rasediktatur er en understrekning både av det som Lemkin definerer som kulturelt folkemord og det som den britiske forskeren Martin Shaw har i tankene med begrepet «genocide as social destruction».49

I Ben Kiernans ovennevnte oversiktsverk Blood and soil er kapitlet om settlerkolonialisme i Afrika viet både Namibia og Algerie. Også når det gjelder Algerie finner han den samme kombinasjon av jordokkupasjon og rasisme, der ledende agrarideologer la stor vekt på betydningen av at lokalbefolkningen måtte vike for driftige franske bønder. Den franske koloniseringen startet allerede i 1830, og etter bare ti år var tallet på franske settlere steget til over 100 000. For å rydde plass til de nyankomne jordokkupantene ble en rekke mindre folkegrupper på det nærmeste utryddet, mens andre ble utsatt for omfattende massakrer. Det er anslått at et sted mellom en halv million og en million arabere og berbere – av rundt tre millioner – ble drept i de tre tiåra fram til 1860. Som et incitament til å slå seg ned, ble franske soldater lovt jord som utbytte dersom de meldte seg til å delta i krigen. Alexis de Toqueville, som seinere ble mest kjent som demokratiteoretiker på grunn av sin beskrivelse av det politiske systemet i USA på 1830-tallet, var en helhjertet talsmann for å opprette oversjøiske jordbrukskolonier. Han tok riktignok avstand fra en del av de mest brutale metodene som ble brukt, og som etter hans oppfatning førte til at det var den arabiske befolkningen som framstod som mest sivilisert. Men han så likevel på jordokkupasjon, fordriving av lokalbefolkningen og brenning av avlingene som en «uheldig nødvendighet».50

Det er også verdt å merke seg at den tyske folkemordsforskeren Boris Barth argumenterer for at de viktigste likhetstrekkene ikke er mellom Namibia og det tredje riket (se nedenfor), men mellom Namibia og den langvarige krigen som franske styrker førte i Algerie fra 1830-tallet og framover. Her legger han bl.a. vekt på at det ikke var så lett å beseire de arabiske partisanstyrkene, og at kolonimyndighetene derfor tok i bruk den brente jords taktikk, drepte kvinner og barn og gjennomførte en rekke massakrer mot uskyldige. Barth viser i denne sammenheng også til måten britiske styrker førte krig på mot xhosafolket i Sør-Afrika i 1834/35.51

Fra namibia til det tredje riket

Som nevnt i innledningen, pekte Hannah Arendt allerede i 1951 på forbindelseslinjene mellom kolonialisme og totalitære regimer i Europa selv. Samtidig som hun advarte mot forestillinger om enkle årsaksforhold, argumenterte hun for at både europeiske teorier om rasemessig og kulturelle overlegenhet og et undertrykkende kolonibyråkrati var viktige elementer i en sammensatt forklaring. Med et moderne uttrykk kan det dermed sies at Arendt ser det globale systemet snarere enn en enkelt nasjon eller en enkelt etnisk gruppe som den mest fruktbare analyseenheten. Et sentralt poeng er at rasismen i koloniene som en «bumerangeffekt» slår tilbake på moderlandet med katastrofale virkninger. Ved å studere den moderne imperialismen mellom 1880 og 1914, viste hun også at det var tale om en felleseuropeisk – og ikke bare tysk – prosess. Det var altså linjer som peker framover mot totalitære regimer i vår egen verden som hun viet stor oppmerksomhet, det vil si de virkninger kolonialismen fikk på politisk kultur og mentalitet i metropolene, mens hun i mindre grad var opptatt av de forbrytelsene som ble begått mot folk i Asia og Afrika under kolonistyret. For eksempel er det som i dag regnes som et folkemord i Namibia ikke nevnt i det hele tatt hos Arendt, og det er utvilsomt tilløp til idyllisering av imperialisme i britisk regi og en eurosentrisk nedvurdering av afrikanere som selvstendige aktører. Ved å velge slutten av 1800-tallet som perioden for sine studier, overser hun også mer dyptliggende rasistiske strømninger som kom til uttrykk allerede gjennom spansk kolonisering i Amerika og den transatlantiske slavehandelen. Det har likeledes vært pekt på at hun i liten grad diskuterer kolonialismens virkninger innad i Frankrike og Storbritannia, og at hun heller ikke behandler rasisme og imperialisme i USA mot slutten av 1800-tallet.52

Under den kalde krigen ble Hannah Arendts påvisning av kolonialismens «bumerangeffekt» i all hovedsak lagt i en skuff. Selv stod hun dessuten fram mer som en politisk tenker og normativ filosof enn som historiker og imperialismeteoretiker, og andre temaer i hennes akademiske bidrag fikk derfor langt mer oppmerksomhet. Det var først ved inngangen til 2000-tallet at studiet av forbindelseslinjer mellom kolonialisme og det tredje riket fikk sin renessanse, i første omgang anført av forskere som Henning Melber, Dominik J. Schaller, Jürgen Zimmerer og Benjamin Madley.53 Gjennom sine studier av folkemord og kolonialisme i Namibia innledet de en fagdiskusjon om det som går under navnet Kontinuitätsthese. Etter hvert som denne problemstillingen blir mer utforsket, kommer det fram stadig flere eksempler på strukturelle og personlige forbindelseslinjer, der det ikke minst er påvist at en rekke ledende koloniadministratorer og offiserer fant sin plass i det nazistiske parti- og statsapparatet. Det mest typiske uttrykket for dette er Franz Xaver Ritter von Epp, som var en sentral deltaker i folkemordet i Namibia, og som seinere ble nazi-ideolog på 1920-tallet, leder av NSDAPs Reichskolonialbund og Gauleiter i Bayern på 1930-tallet.54 Begge de to siste koloniguvernørene i Namibia, Friedrich von Lindequist og Theodor Seitz, deltok aktivt i koloniagitasjonen etter den første verdenskrigen, og begge fant veien fra ledelsen i Deutsche Kolonialgesellschaft til NSDAP. Hermann Görings far var for øvrig den første tyske Reichskommissar i Namibia, noe sønnen alltid så på som en inspirasjonskilde.

Flere av dem som under det tredje riket deltok i rasistisk begrunnet masseutryddelse, hadde forsknings- og administrasjonserfaring fra koloniene. Ikke minst illustrerer den kjente rasehygieniker og raseideolog Eugen Fischer direkte forbindelseslinjer fra Namibia til naziregimets raselover og medisinske eksperimenter. Med bakgrunn fra studier av folk av blandet europeisk og afrikansk herkomst, ble han leder av Keiser Wilhelm-instituttet for raseforskning, forfatter av en lærebok i «rasehygiene» som fikk stor betydning for den unge Hitler, og den første naziutnevnte rektor ved Berlin-universitetet i 1933. Teorien om Lebensraum har også sin akademiske opprinnelse hos geografen Friedrich Ratzel ved århundreskiftet, der den direkte referansen var til tyske kolonier i Afrika. Ratzel utviklet en sosialdarwinistisk forestilling om Lebensraum både til å gjelde landområder for tysk kolonisering og kampen mot «lavtstående» raser som var dømt til å vike for et høyere kulturfolk. Denne koblingen av kolonisering av landområder og rasetenkning hos Friedrich Ratzel, som heller ikke var uten inspirasjon fra fordrivingen av indianske urfolk i USA på 1800-tallet, fikk seinere stor betydning for Adolf Hitler.55

Flere litteraturhistoriske og ideologikritiske nærlesninger av den særdeles rikholdige tyske litteraturen med referanser til Namibia (memoarer, dagbøker, billedverk, romaner, barne- og ungdomsbøker, dikt, sanger, skuespill osv.) viser tydelig at både krigsdeltakerne og litterære hovedpersoner så det som et moralsk oppdrag og en Existenzkampf å utrydde «kulturløse» folkeslag som manglet livets rett og som stod i veien for det som ble kalt for sivilisatoriske framsteg.56 På denne måten blir utryddelsen av den afrikanske lokalbefolkningen satt inn i et nærmest evolusjonsbiologisk perspektiv, dvs. som en måte å fullføre historiens hensikter på. Vernichtung er med andre ord et mål i seg selv, og ikke bare et militært middel til å avslutte en væpnet konflikt. Istedenfor at folkemordet blir benektet eller tonet ned, er det her tale om samtidige kilder som feirer og bejubler fullføringen av et slags sivilisatorisk oppdrag. Vi står altså overfor en form for rasisme og biologisering av sosiale relasjoner som vi finner både i kolonialisme og det tredje riket, og som mer allment bidro til at overgrep i koloniene sjelden vakte noen særlig motstand i Europa selv.57 Dette var selvsagt ikke noe tysk særtilfelle.

Østfronten i et koloniperspektiv

Et globalhistorisk perspektiv handler om noe langt mer enn å studere det som utspiller seg utenfor vår egen verdensdel, og i de siste åra har stadig flere historikere kastet lys over ekspansjonen østover under den andre verdenskrigen. Det gjelder ikke minst Polen, Ukraina og Hviterussland, der Jürgen Zimmerer, David Furber, Wendy Lower, Geoffrey P. Megargee og Christian Gerlach har levert sentrale bidrag.58 Her er både rasisme, agrarromantiske ideologier, erobring av store områder for å gi plass til herskerfolkets bosettere, utryddelse av «de innfødte» og planer om gigantiske folkeflyttinger viktige trekk som kolonihistorikere lett vil kjenne igjen, slik at det som kalles «kolonisering» (i Afrika) og det som kalles «okkupasjon» (i Øst-Europa) mest fruktbart bør oppfattes som sider av den samme historiske prosessen. Det som fant sted på Østfronten var noe langt mer enn en okkupasjon, slik dette begrepet ofte er forstått som militære handlinger innenfor rammen av en krig, og hvor det anlegges et tidsperspektiv som ofte ikke strekker seg ut over selve krigens varighet. Som det bl.a. framgår av Generalplan Ost, var de tyske hensiktene langt mer knyttet til en modell for varig kolonisering, der en grunnleggende politisk, sosial og befolk-nings-messig omdanning stod på programmet. I flere arbeider har Jürgen Zimmerer understreket at også selve den måten krigen ble ført på hadde flere likhetstrekk med kolonikriger enn med «konvensjonell» krig mellom europeiske makter, og begrunner dette særlig med systematiske drap på krigsfanger og sivile. Etter hans oppfatning sprang en slik strategi ut fra forestillingen om at man stod overfor en rasemessig underlegen fiende uten eksistensberettigelse, slik at et «folkemords-potensial» allerede var lagt innenfor statsbyråkratiet og militære institusjoner. Det er godt kildebelegg for at de tyske styrkene eksplisitt ble fortalt at de stod overfor en fiende – Untermenschen – som ikke var noen «legitim» motpart, og at det derfor ikke var noen grunn til å ta hensyn til folkerettens regler. Dette var en tenkning som hadde dype røtter i kolonihistorien, og som hadde vært med på å «normalisere» tanken om at motparten ikke bare skulle beseires militæt, men at utryddelse av hele folkegrupper var et handlingsalternativ gjennom en Rassen- und Vernichtungskrieg.59 I Hitlers taler er det heller ikke vanskelig å finne henvisninger til britisk kolonistyre (særlig India), til europeisk rasebevissthet i koloniene og USAs behandling av afroamerikanere og indianske urfolk.60 Erich Koch, som var Reichskommissar for Ukraina, omtalte ofte ukrainere som «hvite negre» og talte om å føre en kolonikrig i Ukraina på samme måte «som mot negre».61 De ukrainske hjelpetroppene som ble satt inn mot opprøret i Warszawagettoen gikk under navnet askaris, som er navnet på afrikanske soldater som ble utskrevet til tysk krigstjeneste i Øst-Afrika under den første verdenskrigen. Mens det etter hvert ble enighet om å avlive den jødiske befolkningen i okkuperte områder i Øst-Europa, utspant det seg – på samme måte som i Namibia – en åpen strid mellom den sivile administrasjonens ønske om å bruke den øvrige lokalbefolkningen som arbeidskraft i råvare- og krigsproduksjonen og en mer utryddelsesorientert strategi i regi av SS.62

Ett av de mest systematiske forsøkene på å analysere kolonierfaringer og rasetenkning i utformingen av tysk politikk under det tredje riket, finner vi i Wendy Lowers studie av Ukraina, som eksplisitt viderefører temaer fra Lemkin og Arendt som lenge har vært forsømt i forskningen.63 Ett av hennes sentrale poenger er at den formen for tysk imperialisme som gav seg utslag i ekspansjon østover i Europa (Kontinentalimperialismus) selvsagt ikke fant sted i et historisk vakuum, og at det ikke er vanskelig å finne referanser til Nord-Amerika, India og Afrika hos sentrale aktører som Hitler, Himmler og Rosenberg. Hun viser også hvordan ideen om Lebensraum og rasistisk nedvurdering av lokalbefolkningen kom klart fram allerede da Ukraina ble satt under tysk militæradministrasjon mot slutten av den første verdenskrigen, med oppbakking både fra den kolonientusiastiske keiser Wilhelm II og Friedrich von Lindequist, tidligere koloniguvernør i Namibia og leder av utenriksdepartementets koloniavdeling. Under den andre verdenskrigen gjorde Hitler det dessuten klart at Sovjetunionen spilte samme rolle for Tyskland som India gjorde for Storbritannia, og han oppfordret alle som deltok i Drang nach Osten til å studere lærebøker i indisk historie og britisk koloniadministrasjon.64 I tillegg til at det bevisst ble satset på å rekruttere tyske med kolonierfaring til okkupasjonsstyret i Ukraina, ble det også blåst liv i selskaper med erfaring fra plantasjedrift i Togo til å ha overoppsyn med jordbruket (Togo-Ost).65

India: «the holocaust of neglect»? 66

Et tema som ofte løftes fram i fagdiskusjonen er de strenge krav som den juridiske 1948-konvensjonen stiller med hensyn til rettslig bevisføring, ikke minst når det gjelder en overgripers klart uttrykte intensjon. Mange av dem som er opptatt av kolonistudier finner det mer fruktbart å diskutere virkninger enn å lete etter klart formulerte planer om utryddelse av etnisk angitte folkegrupper i regi av et sentralisert statsapparat. I mange tilfeller, slik som i Nord- og Sør-Amerika eller Australia, ble de alvorligste ugjerningene begått av settlere på stedet, og oppgaven blir derfor å kartlegge i hvilken utstrekning kolonimyndighetene var medskyldig ved stilltiende å godta det som hendte eller ved å la være å gripe inn for å beskytte urbefolkningen.

På samme måte har flere historikere framholdt betydningen av å drøfte sammenhengen mellom naturkatastrofer, massesult og myndighetenes ansvar for det som i litteraturen er omtalt som «imperial famines», «famine crimes» eller «genocidal famines».67 Dette er en tilnærming som gjerne forbindes med forskere som har studert de store katastrofene i Sovjetunionen under Stalin og Kina under Mao Zedong, men som også kan sies å ha relevans når søkelyset rettes mot europeisk kolonihistorie.68 Et eksempel på dette er Tanzania i 1905–07, der tallet på afrikanere som mistet livet var langt høyere enn i Namibia på samme tid. Krig, massakrer og hungersnød i denne tyske kolonien har hittil fått beskjeden oppmerksomhet, noe som sammenliknet med Namibia kan skyldes både at bare 15 europeere mistet livet og at mange historikere hittil har vært tilbakeholdne med å bruke folkemordsbegrepet. Nyere forskning viser imidlertid at enkelte etniske grupper i det sørlige Tanzania ble særlig hardt rammet, og at de høye dødstallene – opp mot 250 000–300 000 – har sammenheng med tvangsflyttinger, nedbrenning av hele landsbyer, konfiskering av matvarelagre og andre innslag av direkte utsulting av sivilbefolkningen.69 Selv om det ikke er påvist at det forelå noen direkte intensjon om å ta livet av hundretusener av afrikanere, kan det argumenteres for at virkningene ikke kunne komme overraskende på myndighetene og at de åpenbart lot til å godkjenne det som fant sted.70

Et tungveiende bidrag til diskusjonen om hungersnød og tap av millioner av menneskeliv, med særlig vekt på India under kolonitida, er boka med den – for mange – provoserende tittelen Late Victorian holocausts. El Niño and the making of the third world, skrevet av den amerikanske samfunnsforskeren Mike Davis.71 Sviktende nedbør i monsuntida, tørke og sult var selvsagt ikke noe nytt i indisk historie, men aldri har dette gitt så dramatiske utslag som mot slutten av 1800-tallet. Både i 1876–1879 og 1896–1899 ble landet utsatt for katastrofer som til sammen krevde 15–30 millioner menneskeliv. Hvordan kunne dette skje, og hva ble gjort – eller ikke gjort – for å hindre disse katastrofene? Mike Davis finner mye av forklaringen i at det nettopp var i denne epoken at den britiske koloniseringen ble fullført og at India ble innkapslet i den globale kapitalismen med London som sentrum. Hardest rammet ble mange av de områdene av India hvor det ble dyrket hvete, bomull, sukker, te og andre jordbruksvarer til eksport. Aldri før hadde britisk matimport fra India vært så høy som under de verste nødsåra, og langs jernbanelinjene døde hundretusener av indere mens mat ble til dyrefor eller til brød og grøt på britiske frokostbord. Mange fattigfolk flokket til storbyenes slumstrøk, der byllepest, kolera og andre epidemier rammet dem som på forhånd var avkreftet og lite motstandsdyktige.

Selv i de områdene i India hvor det fortsatt var mat å få tak i, førte krisen til at prisene steg så mye at fattigfolk ikke hadde råd til det mest nødvendige. Prisreguleringer og statlige kornlagre ble foreslått av flere indere og briter, men dette ble avvist fra offisielt hold fordi det ville være i strid med den rådende ideologi om fri prisdannelse og en ikke- intervenerende stat. Både koloniguvernøren i Kolkata og ledende politikere i London så på kravene om å gripe inn som uttrykk for «cheap sentiments» eller «humanitarian hysterics».72 De dagsrasjonene som ble delt ut i forbindelse med arbeidstjeneste, var i virkeligheten lavere enn det som var normen i Buchenwald. Sir Richard Temple, som var ansvarlig for disse beslutningene, blir av Davis omtalt som «the personification of free markets economics as a mask for colonial genocide».73

De samme spørsmål, og de samme referanser til tilsvarende problemstillinger når det gjelder Sovjetunionen og Kina, melder seg også i forbindelse med den store hungersnøden i Bengal 1943/44, der mellom to og tre millioner mennesker mistet livet.74 Selv om en syklon var med på å utløse krisen, var fattigfolk allerede under hardt press både av indiske godseiere og britiske kolonimyndigheter. Det gjorde ikke situasjonen lettere at Storbritannias høyeste prioritet var å frakte korn og ris fra India til de allierte troppestyrkene i andre deler av Asia og til fronten i Midtøsten. (Eksport av korn i nødsår for å dekke militære behov har ellers vært framholdt som et typisk trekk for det stalinistiske regimet.) Matmangelen i regionen ble også forverret av at den japanske invasjonen i Burma ble møtt med den brente jords taktikk fra britisk side. Rekvireringen av mat til krigsformål fortsatte uten stans selv da hundretusener ble hardt rammet av sult og sykdommer, og verken i New Delhi eller London lot myndighetene til å bekymre seg. Utenriksminister Leo Amery var lenge av den oppfatning at krisen bare var en «naturlig» reaksjon på befolkningsøkningen. Etter hvert oppfattet han faresignalene, og var særlig bekymret for den synkende moralen blant de mange indiske soldatene. Men i Winston Churchills krigskabinett var det ingen støtte å få, og det nye standardverket om krigen i Asia forklarer det slik:

Quite apart from the demands of war, it is difficult to escape the impression that the War Cabinet was simply hostile towards India. The prime minister believed that Indians were the next worst people in the world after the Germans. Their treachery had been plain in the Quit India movement. The Germans he was prepared to bomb into the ground. The Indians would starve to death as a result of their own folly and viciousness. Churchill got the implicit support of the government’s scientific adviser Frederick Lindemann, who seems to have thought that the Bengalis were a weak race and that overbreeding and eugenic unfitness were the basic reasons for the scarcity.75

På vei mot et komparativt koloniperspektiv?

Selv om det ovenfor er antydet flere forbindelseslinjer fra afrikansk kolonialisme i Namibia til Auschwitz og Østfronten, der territoriell ekspansjon, rasisme og krise som følge av krig er blant flere fellestrekk, har det også vært innvendt at det er forskjell på å identifisere enkelte strukturelle paralleller og å presse fram en slags rettlinjet (eller teleologisk) kontinuitet, og at en slik problemstilling i virkeligheten kan bidra til å befeste forestillingen om en særegen tysk mentalitet på bekostning av interessen for det som er felles for alle europeiske kolonimakter.76 Det er likeledes en risiko for at en slik konsentrasjon om det som peker framover mot det tredje riket kan forsterke en holocaust-sentrisk forskningsretning som velger seg et «paradigmatisk kasus», som alt annet deretter må måles opp mot for at begrepet folkemord skal kunne anvendes. For å si det enkelt: Namibia er mer opplagt en del av europeisk kolonihistorie enn av det tredje rikets forhistorie, og det wilhelminske Tyskland skilte seg langt mindre fra andre vestlige land enn det som Hitler-Tyskland gjorde. Det som utspant seg på slagmarken, i ørkenen og i konsentrasjonsleirene i Namibia, får – for dem det gjaldt – ikke mer betydning av at historikere studerer begivenhetene som en slags forløper til Nazi-Tyskland, og det tredje riket og den andre verdenskrigen ville utvilsomt ha funnet sted selv uten en tysk koloni i Afrika. (Det er selvsagt ikke mulig å overvurdere betydningen av nederlaget under den første verdenskrig, nasjonale ydmykelser, økonomisk krise og en stadig mer ekstrem antisemittisme som gav folkemordet mot jødene distinkte og unike trekk.) Dessuten gjorde andre europeiske kolonimakter seg også skyldig i massemord og krigsforbrytelser, uten at dette førte til en fascistisk utvikling i hjemlandet.77

Hvis det anlegges et mer generelt koloniperspektiv, blir det derimot mer nærliggende å se på fellestrekk i europeisk historie enn å søke etter en tysk Sonderweg i Afrika og særtrekk ved en spesifikk tysk mentalitets- og kulturhistorie. En naturlig oppgave for videre forskning vil derfor være å identifisere likheter og ulikheter mellom Namibia og den form for undertrykking og de kriger som andre kolonimakter stod for på 1800-tallet, og da særlig rundt fin-de-siècle, for dermed bedre å forstå de omstendigheter som kan føre til ekstrem brutalisering og – i enkelte tilfeller (og i siste instans) – folkemord.78 Den «indre koloniseringen» og masseutryddelsen av urfolk i Australia og Nord-Amerika hører hjemme i samme tid og i samme kategori, og her foregår det allerede en omfattende forsk-ning. Som nevnt ovenfor er Tanzania og Algerie eksempler som fortjener å bli grundigere belyst, og det samme gjelder Rhodesia, Sør-Afrika, Sudan og Kongo. (I det siste tilfellet tyder mye at befolkningen på kort tid ble halvert til ti millioner.)79 Cuba er også nylig behandlet i en grundig studie, med vekt på kolonialisme, krig, internering i konsentrasjonsleirer og utsulting på Cuba sist på 1890-tallet.80 Italiensk kolonihistorie har lenge vært et forsømt felt, men det har de siste åra kommet flere bidrag som belyser dødelige interneringer i Libya i flere tiår etter okkupasjonen i 1911.81 Det samme gjelder kjemisk krigføring i Etiopia i 1935 og storstilte planer om å drive vekk lokalbefolkningen for å gi plass til italiensk bosetting.82 På et mer generelt plan er det påvist – med eksempler fra tyske og britiske håndbøker – hvordan kolonikriger ble betraktet av europeiske stater som vesensforskjellige fra andre kriger når det gjaldt gyldigheten av folkerettslige normer.83

Eksemplene vil utvilsomt bli stadig flere i takt med at den komparative folkemordsforskningen blir mer utbredt, og etter hvert som den forsk-ningsmessige energi på dette feltet blir styrket. Nærmere vår egen tid har dessuten krig, internering og tvangsflytting av mesteparten av kikuyubefolkningen i Kenya på 1950-tallet blitt behandlet i ny faglitteratur, der både massevold og høy dødelighet i de mange leirene («etnisk gulag») har blitt dokumentert.84 Det er heller ikke bare et spørsmål om overgrep i regi av europeiske stater, men også om Filippinene i den første fasen av USAs kolonisering ved inngangen til 1900-tallet.85 I tillegg har japansk kolonisering i Korea og okkupasjon av Kina (1931–1945) blitt gjenstand for drøfting. I det siste tilfellet er Gavin McCormack åpen for å anvende folkemordsbegrepet, men legger til at dette også må få konsekvenser for studier av europeisk kolonialisme og USAs krigføring i Indokina.86

Et langt skritt i retning av en komparativ historie med eksempler fra flere verdensdeler, er nå tatt gjennom det grundige samleverket Kolonialkrige. Militärische Gewalt im Zeichen des Imperialismus, som sammenlikner en rekke kriger rundt det forrige århundreskiftet (og noen litt nærmere vår tid) både når det gjelder deres forløp, legitimering og måten de ble oppfattet både i sin samtid og i nyere historieskrivning.87 Ikke minst er det interessant at ett av kapitlene gir en samlet framstilling av de tyske krigene i Tanzania og Namibia omtrent på samme tid.88 Også Jan-Bart Gewald har innledet et omfattende prosjekt for å studere den tyske krigen mot herero- og namabefolkningen i et komparativt perspektiv, der ett av hans foreløpige funn er at mange av de tyske offiserene i Namibia allerede hadde høstet erfaring i Kina og i afrikanske områder som var kolonisert av andre europeiske stater, ikke minst Kongo. Med andre ord: også brutalisering av krigføringen og demonisering av motparten er avhengig av læring, og det er mer tale om en europeisk enn om en særtysk prosess.89

Et forskningsprogram som går grundig komparativt til verks for å studere mulige sammenhenger mellom «the rise of the West», kolonialisme og folkemord, er ved flere anledninger etterlyst av Dan Stone, som er en sentral britisk historiker og folkemordsforsker.90 Med utgangspunkt i markeringen av Holocaust Memorial Day, ikke minst i skoleverket, peker han på kontrasten mellom den store oppmerksomheten som folkemord under det tredje riket har fått i Storbritannia og den beskjedne oppmerksomheten som – i alle fall inntil ganske nylig – ble viet de mørke sider ved britisk imperialisme. (Mellom 1803 og 1901 var Storbritannia involvert i 50 kolonikriger av et betydelig omfang.) Stone minner også om at Hitler ved flere anledninger gav uttrykk for sin beundring for det britiske imperiet, som han bl.a. så på som et utmerket eksempel på rasebevissthet og rasestolthet. Ikke uten grunn ble Ministeriet for østområdene bygd opp etter modell fra India Office i London.

Mens den plass som er viet holocaust i praksis kan ha tjent som en form for «screen memory» (eller Deckerinnerung i freudiansk forstand) som aktivt fortrenger kunnskapene om ofrene for britisk kolonialisme, er det Dan Stones optimistiske konklusjon at både innsikt, empati og forskningsmetoder som springer ut av holocauststudier kan befrukte en tilsvarende oppmerksomhet omkring britisk kolonihistorie. Etter hans oppfatning er tida nå mer enn moden for å utforme en teori om folkemord som trekker inn historisk kontekst (slik som slaveri, imperialisme, rasisme og nasjonalisme) uten å se bort fra de unike omstendigheter som også foreligger. I et slikt komparativt perspektiv er det nærliggende å lete etter felles kolonitrekk i form av territoriell ekspansjon, jordokkupasjon, tvangsarbeid, rasisme og «avhumanisering» av motparten i en krig, dvs. temaer som er berørt i denne artikkelen. Samtidig er det en minst like viktig utfordring å forklare hvorfor kolonimyndighetene i enkelte tilfeller – slik som Namibia – overskred en grense ved å gjøre seg skyldig i det som etter FN-konvensjonens legale definisjoner – eller bredere samfunnsvitenskapelige definisjoner – kan omtales som folkemord.91 Kanskje vil dette begrepet også bli brukt om langt flere tilfeller etter hvert som koblingen mellom kolonihistorie og folkemordsforskning fører til grundigere studier, slik at fagfolk innenfor begge retninger kan stimulere hverandre. Det er samtidig en tendens til at begrepsmessige sperrer mot å bruke betegnelsen folkemord om annet enn det jødiske Holocaust – samt kanskje Armenia og Rwanda – er på vikende front, selv om det fortsatt er mange som av faglige (og ikke fullt så faglige) grunner stritter imot.92 Det er derfor ingen dristig spådom at forskningen i de neste åra vil åpne for en mer åpen, inkluderende og komparativ tilnærming. Forhåpentlig har denne artikkelen vist at en slik utvikling allerede er på vei, men at det fortsatt er mange uavklarte spørsmål både når det gjelder realhistorie, begrepsavklaringer og forståelsesrammer.