Problemkomplekset rundt etableringen av Utstein kloster, Olavsklosteret i Stav- anger og forståelsen av Stavanger-privilegiet angår kristningsprosessen og Stavanger-kirkens eldste historie. Artikkelen tilbakeviser at Magnus Lagabøter grunnla Utstein, men åpner for flere muligheter for en etablering på 1100-tallet. En translasjon av Svithun-relikvien til Stav-anger på tidlig 1000-tall underbygges. Presteskapet ved relikvien bar kimen i seg til Olavsklosteret. Det tilhørte benediktinerordenen og virket som det første domkapittel i Stavanger. Kapitlet var regulært til et stykke ut på 1200-tallet. Det bevarte Stavanger-privilegiet fra Håkon Håkons-son er et fragment av et større dokument. Her gjengis Magnus Erlingssons Stavanger-privilegium. Denne tredje Magnus-kongen omtaler et brev fra sin frende kong Magnus. Trolig gjelder det et brev fra Magnus Berrføtt som kan være fundasjonsdokumentet for den romanske basilikaen i Stavanger.

Denne artikkelen tar opp spørsmål om Stavanger-kirkens tidlige historie: etableringen av Utstein kloster, Olavsklosterets alder og Stavanger-privilegiet.1 Den er forårsaket av at Knut Helle i HT 4/2008 stiller spørsmål ved resultater jeg har publisert i ulike sammenhenger, men som har til felles at de springer ut av arbeidet med Utstein klosters historie.2 Jeg har lenge etterlyst en faglig begrunnet kritikk. Derfor hilser jeg hans artikkel velkommen. Den gir anledning til å presisere hva jeg står inne for, og presentere nye resultater. Skal vi komme fram til ny kunnskap om norsk middelalderhistorie, fordrer det en saklig diskusjon om kilder og tolkninger, der resultatene settes inn i en større kontekst. I dette tilfellet er problemkomplekset knyttet til kristningen av Norge.

Mine resultater er en frukt av arbeidet som redaktør for Utstein kloster og Klosterøys historie der jeg har skrevet middelalderhistorien. Stiftelsen Utstein Kloster forutsatte at arbeidet skulle baseres på forskning, og vi opplevde aldri forventninger om å komme fram til bestemte resultater. Hensikten var å skape en moderne syntese om Utsteins historie gjennom flere tusen år. Nyere forskningsresultater, utprøving av kjente kilder og materiale som tidligere ikke er brukt ble søkt trukket inn. Kildebasert forskning vil alltid gi resultater som andre ikke har sett. Det som eldre forskere etablerte som konsensusoppfatninger er derfor ikke endelige svar. Grunnen er ikke at de tok feil, men at den moderne forskningslitteraturen som vi kan trekke på, ikke fantes på deres tid. Resultater fra historiske hjelpevitenskaper som liturgihistorie, diplomatikk og bygnings-arkeologi førte til at jeg fant problemer i den tradisjonelle syntesen, måtte oppstille nye hypoteser og noen ganger fant nye svar, vel vitende om at kildene til eldre historie er få og tolkningene avhengige av den enkeltes historiesyn.3 Fordi jeg enkelte ganger har måttet gå opp nye veier, har jeg også visst at noen ender blindt. Nye funn og fortolkninger er forskningsbidrag, ikke endelige svar, og debatten bør ikke lukkes.

Helle har utfordret min analyse av Stavanger-privilegiet, spørsmålet om når Utstein kloster ble grunnlagt og flere problemstillinger ved-rørende Olavsklosteret i Stavanger. I denne artikkelen vil jeg drøfte hypotesene, klargjøre mine synspunkter og legge fram nye tolkninger og sammenhenger.

Etableringen av Utstein kloster

Kronologi og datering er grunnleggende i en historikers arbeid. Det -første problem er derfor alderen på Utstein kloster. Utstein er omtalt som en av Harald Hårfagres kongsgårder i Haraldskvadet. Deretter finnes ingen kognitive kilder før i 1280-årene da det er et kloster der. Det var dedikert St. Laurentius og tilhørte de regulære augustinerkannikenes orden.

Den rådende oppfatning har vært at Magnus Lagabøter (1263–1280) etablerte klosteret da han ble enekonge. Men han betenkte ikke Utstein i sitt testamente eller nedfelte på andre måter at han opprettet klosteret. Vel var kongen from, men beskjeden var han ikke, og hans velgjerninger ble dokumentert. Jeg vil tilbakevise at klosteret ble grunnlagt av Magnus Lagabøter og sannsynliggjøre at det ble opprettet på 1100-tallet da de andre klostrene for regulære augustinerkanniker ble etablert.

Chr. C.A. Lange er tatt til inntekt for oppfatningen om Utsteins etab-lering mot slutten av det 13. århundre. Hans metodiske prinsipp var å forholde seg til de eldste skriftlige belegg som positivt omtalte klostergrunnleggelser. Ulstein kloster er første gang nevnt i Arnbjørn av Heimnes’ testamente som er satt opp mellom 1277 og 1292.4 Det skulle tilsi at klosteret er grunnlagt noe tidligere. Likevel anfører Lange i en ofte oversett fotnote at Utstein godt kunne være etablert samtidig med de andre augustinerklostrene i Norge:

Forøvrigt kan Utsteins Kloster nok være endog 100 Aar ældre; thi man har ved Lyse og Halsnø Klostre seet, at Sagaers og Annalers Taushed intet bevise mod et Klosters Tilværelse. Men vi opføre Utstein som alle andre Klostre ved den seneste Tid, da det kan være stiftet.5

Klosteranlegget, det eneste i Norge som er noenlunde bevart fra middelalderen, er også antatt å være fra siste halvdel av 1200-tallet. Arkitekt Gerhard Fischer stod for restaureringsarbeider her gjennom flere tiår, men hadde samtidig så mange andre store oppgaver at Utstein ikke kunne ofres mye tid. Derfor ble rapporteringen mager.6 I nokså identiske artikler fra 1947–1965 videreførte Fischer dateringen av klosterkirken til Magnus Lagabøters tid i siste halvdel av 1200-tallet.7 Denne dateringen er det ingen uenighet om; diskusjonen dreier seg om koret ble bygd før eller etter skipet. Men Fischer påstod at også klosteret ble grunnlagt i 1260-årene, basert på en oppfatning om at det inntil da fremdeles var en kongsgård på Utstein. Påstanden savner kildebelegg og er lite holdbar. Opplysningene om Magnus Lagabøters vintersete viser at han satt i Stavanger vinteren 1260–1261 før han ble enekonge.8 Det virker usannsynlig at han bygde en kongsgård i stein på Utstein mens han hadde Rygjafylket som len (1257/58 til 1264), for så å overdra den til klosteret som han opprettet. Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøter bygde kongsgårder i stein kun i residens-byene.9

Det kan fastslås at vi mangler kildegrunnlag for en klosteretablering på Utstein under Magnus Lagabøter eller Håkon Håkonsson. Det eneste holdepunkt er at klosterkirken, sørfløyen og den øvre etasjen på østfløyen ble bygget i siste halvdel av det 13. århundre. Klosteret kan derimot ha eksistert i mange år i trebygninger.

Normen var at kirker og klostre skulle bygges i stein. Ved en kloster-etablering begynte man likevel ikke med byggearbeidene. Kirken var helt nødvendig for at klostersamfunnet skulle kunne drive sin virksomhet og ble bygd før alt annet. Men stod det en steinkirke på stedet fra før, brukte klosteret den. Et stort prosjekt som etablering av et fullt kloster-anlegg i stein krevde en omfattende organisering. Stein skulle hogges og fraktes til byggeplassen. Brenning av kalk krevde store mengder brenneved. Ikke minst måtte man ha fagfolk til å stå for muringen. Et så stort arbeid ble neppe satt i gang før et klostersamfunn var godt etablert.

Kalkbrenningen gir oss holdepunkter for byggeprosessen. For å få nok varme brukte man ung, småvokst furu sammen med bjørk og or. Rester av trekull i kalkmørtelen kan fastsette egenalderen på trærne fordi vi kjenner halveringstiden for isotopen C14. To prøver fra murverket i øst- og sørfløyen på Utstein er analysert etter denne metoden.10 Jeg har tatt resultatene til inntekt for at murene kan være oppført tidligere enn antatt, innenfor tidsrammen 1160/1170–1255/1260. Alf Tore Hommedal mener derimot at prøvene støtter den tradisjonelle dateringen. Det er nesten utenkelig at prøvene kan dateres så sent som 1270–1280 da kurven faller brått; det er alltid en statistisk usikkerhet ved C14-beregninger, og en hugst- og byggeperiode ca. 1200–1260 er mer sannsynlig. Men den grafiske fremstillingen av prøvene viser at trekullets alder kan ligge når som helst innenfor perioden 1080–1280. Analysene demonstrerer fremfor alt problemet med å bruke murverksanalyse alene for å datere et komplisert byggverk som Utstein kloster.11 Det vi med sikkerhet kan fastslå, er at sørfløyen og andre etasje i østfløyen er sekundær i forhold til kloster-kirken og etableringen av klosteret som kommunitet.

Det har altså vært behov for å tenke nytt omkring grunnlaget for våre kunnskaper om klosterfundasjonen på Utstein. Det er andre sider ved klosteret som tyder på høyere alder enn fra Magnus Lagabøters tid. I østfløyen, den eldste delen av anlegget, finner vi dørene til Gjennomgangen (inngangen til det nåværende biblioteket) med romansk bue.12 Døpefonten med palmettmotiv i klosterkirken er også en anomali i teorien om en etablering så sent som på 1200-tallet. Reidar Kjellberg sammenliknet den og fontene i kirkene på Kvitsøy og Gamle Bore og fant at de sannsynligvis var hugget av samme steinhogger. Han daterte fontene til første halvdel av 1100-tallet, helst kort før 1150. Døpefonten i den yngre Utstein-kirken forklarte han med at den kanskje var flyttet fra Olavsklosteret i Stavanger.13 Det er likevel mer sannsynlig at den har stått i en eldre kirke på Utstein og ble brukt i den første kloster-kirken.14

Den eldste organisasjonen krever også nytenkning. Den første kjente abbeden på Utstein het Arnbjørn. Han synes å ha vært nevø eller grandnevø av biskop Askell Jonsson av Stavanger som døde i 1257. Arnbjørn ble trolig abbed mens biskopen levde, altså før Magnus Lagabøter hadde Rygjafylke som len.15 Han er et indisium på at Utstein kloster ble grunnlagt før den tid.

Asgaut Steinnes’ retrospektive analyse av klostergodset i Rogaland kunne skaffet større klarhet over klostergrunnleggelsen på Utstein. Dessverre stilte han ikke spørsmål ved den tradisjonelle dateringen. Steinnes tolket en del av Utsteins og Halsnøys etterreformatoriske gods som én donasjon fra én stor godseier. I et område fra Håelva på Jæren i sør til Åmøy i nord delte Halsnøy og Utstein de fleste gårdene mellom seg. Gaven kunne være gitt på et tidspunkt da begge klostrene var ganske nye. Bergens Fundas sier at Erling Skakke stiftet Halsnøy til St. Augustins ære i forbindelse med Magnus Erlingssons kroning i 1164, og Steinnes mente donasjonen kunne være gitt like etter. Tyngdepunktet i Utsteins jordegods lå imidlertid i de nærmeste bygdene nord og sør for Stavanger. Utstein var ikke sentrum i dette godset, men lå lenger nord i området. Steinnes mente derfor godset opprinnelig var gitt til Olavsklosteret. I tilslutning til Ludvig Daae mente han det hadde vært et augustinerkloster og at godset ble overført til Utstein da det ble opprettet.16 Fordi jeg ikke deler forutsetningen om Utsteins grunnlegging til 1260-tallet, har jeg ment at klosteret fikk godsgaven samtidig med Halsnøy. I Utstein Kloster og Klosterøys historie konkluderer jeg med at mye taler for at Utstein ble grunnlagt samtidig som Halsnøy ble fundert, under kroningen av Magnus Erlingsson.17 En forutsetning for både Steinnes’ og min analyse er at Utsteins klosterdomene er tidligere krongods. Fundasjonen på den gamle kongsgården med underliggende gods er en konges verk.

En ny gjennomgang av godsdonasjonen viser imidlertid at Halsnøy eide 2/3 og Utstein 1/3. Store gårder er delt i samme forhold mellom de to eierne.18 Dette reiser nye spørsmål: hvorfor ble ikke godset delt i to like deler? Hvorfor fikk Utstein bare en «søsterpart»? En av flere mulige forklaringer kan være at Utstein ikke mottok gaven samtidig som Halsnøy. Delingen kan ha skjedd noen år senere, kanskje gjennom en utvandring fra Halsnøy.

Året 1170 blir dermed interessant. Vi vet at Sunniva-relikvien ble hentet fra Selja til Bergen 7. september dette året og bispesetet etablert i byen. Men translasjonen har neppe vært en handling som biskop Pål kunne sette i verk bare fordi biskop Nikolas av Sogn var død og han var blitt enebiskop.19 Her hadde trolig både erkebiskop Øystein og kong Magnus mer enn et ord med i laget. Grensene for Stavanger og Bergen bispedømmer kan ha blitt justert og Halsnøy kloster lagt under Bergen-biskopens jurisdiksjon. Omtrent på denne tiden etterfulgte viktorineren Eirik Ivarsson biskop Amund i Stavanger.20 Det er rimelig at han dro omsorg for Utstein, kanskje ved en overføring til klosteret på 1/3 av den aktuelle donasjonen. Magnus Erlingsson ble myndig i 1170, og Erik Gunnes mente han i den forbindelse fornyet Kroningseden og Privilegiebrevet til den norske kirke. Utstein klosters domenegods er Harald Hårfagres kongsgård med underliggende gods, og det er mulig at kongen overdro den til prestebrødrene nettopp i 1170.

Klosteret kan også være etablert da kirkeprovinsen ble opprettet. Arne Odd Johnson mente kardinalbiskop Nicolaus Brekespeare opprettet Olavsklosteret i Stavanger som et konvent for regulære kanniker ved denne anledning, og Helle drøfter det samme.21 Kilder finnes ikke, men en etablering på Utstein ved denne anledningen kan være like aktuell. Legaten hadde fra ca. 1140 vært abbed i viktorinerklosteret St. Rufus ved Avignon. Også Utstein synes å ha tilhørt viktorinerkongregasjonen. Fra før dannet de tolv prestene i Askje skipreide, i en radius på omtrent en mil, et lokalt grunnlag for et mulig klosterfellesskap.22

Ingen kilder daterer klostergrunnleggelsen på Utstein. Det vi vet om Magnus Lagabøter som byggherre, den første kjente abbeden på Utstein og deler av klostergodset, taler likevel mot en så sen grunnleggelse som 1260-årene. Derimot er det flere muligheter for en klostergrunnleggelse i det 12. århundre. Også allmenne grunner taler for at klosteret ble fundert omtrent samtidig med de andre klostrene for regulære kanniker i Norge.

Olavsklosteret

Diskusjonen om grunnleggingen av Utstein kloster førte til et annet problem, spørsmålet om Olavsklosterets alder og ordenstilhørighet. Ludvig Daae mente Olavsklosteret var grunnlagt av viktorineren Eirik Ivarsson mens han var biskop i Stavanger (ca. 1170–1188). Det ville derfor være mest nærliggende at det ble grunnlagt som et augustinerkloster og at kannikene dannet grunnstammen i Utstein kloster.23 Mot slutten av 1200-tallet forestod to augustinerkanniker fra Utstein de liturgiske tjenestene i Olavskirken. Videre ligger flere av Olavsklosterets eiendommer i senmiddelalderen til Utstein-godset. Det ble tolket som belegg for at klosteret var nedlagt og overført til det nyopprettede augustinerkonventet med gods og brødre.

Den første kilden om Olavsklosteret i Stavanger er pave Alexander IIIs brev fra 5. september 1171 til erkebiskop Øystein og tidligere biskop Amund av Stavanger som nå var abbed i klosteret.24 Paven ber om at den estlandske munken Nikolas får følge sin landsmann biskop Fulko, slik at begge kan forkynne evangeliet blant sitt folk.25 Nikolas må ha vært benediktiner; paven ville ellers ikke ha omtalt ham som monnachus. Augustinerkannikene betegnes som canonici, fratres, clerici eller på norsk prestebrødre. Helle innvender at augustinerkanniker av og til omtales som munker, men beleggene gjelder England og norske lekfolk.26 Helle finner det likevel «ikke hevet over tvil at munken Nicholaus var medlem av Olavsklosterets konvent i 1171.»27 Dette forutsetter at han tilhørte et annet benediktinerkloster. Benedikts regel satte strenge krav til en munks stedbundethet, men det forekom at de oppholdt seg utenfor det klosteret de tilhørte. Helle viser også til at forskjellen mellom benediktinere og augustinerkanniker i kilder fra England var liten.28 Mange engelske ordenshus gikk over til Augustins regel, en fornyelse i forhold til den monastiske reformen Regularis concordia (ca. 975). Forskjellen mellom de to ordenene ble ikke så stor i praksis, men augustinernes liturgi var annerledes. Synet på reglene endret seg også. Den regulære kanniken som skrev Libellus de diversis ordinibus rundt 1120 brukte ordo som en norm for et regelbundet liv, ikke en institusjon. Én gruppe levde kontemplativt, avsondret fra verden (etter Benedikts regel), den andre aktivt (Augustins regel). «If ever there was a time when monk and canon were distinct, it was in the canons’ heyday in the early twelfth century.» Fra midten av århundret ble forskjellene mindre; augustinerkannikene utvik-let seg i monastisk retning, mens domkapitlene fikk sekulære kanniker. En annen utvikling var at benediktinerklostre skiftet ordenstil-hørighet.29 Den enkleste forklaringen på den estiske benediktinermunken i Olavsklosteret er at han holdt til i et kloster av samme orden; ellers kunne Munkeliv, Selja eller Nidarholm vært alternativer.

Reginald av Durhams beretninger om St. Cuthberts mirakler er fra 1272. Han forteller at en gutt av høy byrd som studerte ved et kloster i Stav-anger, ble helbredet ved helgenens skrin i Durham i 1172. Gutten hadde lidd av en sykdom som vedvarte gjennom syv år. Før dette hadde han vært i lære i klosteret i Stavanger i fem år.30 Helle hevder at Reginald visste lite om forholdene i Stavanger. Men han tilhørte det reformerte benediktinerklosteret i Durham og kjente sannsynligvis forskjellene på ulike ordener.31 Selv om en mirakelberetning må tas med forbehold, er opphavsmannen kjent, og hans hjemmelsmenn er gutten selv og hans reisefølge. Faren het Torolv, broren Skjalg, noe som tyder på at de tilhørte Sola-ætten.32 Helle oversetter coenobium i mirakelberetningen med «kloster eller konvent». Men coenobium er den arkaiske betegnelsen på et kloster, og cenobittisk brukes side om side med monastisk. ’Konvent’ omfatter mer og brukes for alle religiøse ordener foruten politiske forsamlinger. Kronologien i guttens oppvekst og sykdomsforløp er troverdig.33 Reginalds begrepsbruk underbygger at vi har å gjøre med et benediktinerkloster.34

Edv. Bull mente benediktineren Reinald, Stavangers første biskop, var ansvarlig for grunnleggelsen av benediktinerklosteret fordi ordenen dominerte i Stavanger-kirkens moderby Winchester. A.W. Brøgger støttet dette, likeså Oluf Kolsrud som var opponent ved Bulls disputas.35 De holdt det for sannsynlig at biskopen selv var medlem av benediktinerklosteret St. Svithun som fungerte som domkapittel i Winchester, og at han brakte Svithun-relikvien og et benediktinsk presteskap til Stavanger. Munkene dannet kjernen i Olavsklosteret. I Kolsruds posthumt utgitte kirkehistorie presenteres likevel også synspunktet at Olavsklosteret kan ha vært et augustinerkloster som ble flyttet til Utstein.36

Klosteret må ha virket som skole i minst tolv år før 1172, og være grunnlagt før 1160. Helle mener skolen tyder på at Olavsklosteret var et augustinerkonvent og viser til innflytelsen fra St. Victor i Paris. Viktorinerne var viktig, men forrige århundres syn på benediktinerne som i krise og forfall under renessansen i det 12. århundre er for-eldet.37 I høymiddelalderen utdannet benediktinerne gutter som ikke var eslet til munker.38

Tross alle innvendingene mot et benediktinsk Olavskloster konkluderer ikke Helle. Mitt standpunkt er at så lenge vi ikke har et positivt belegg for at brødrene var augustinerkanniker, får vi bruke de kildene vi har. I sum tyder omtalen av Olavsklosteret på at det tilhørte benediktinerordenen i 1172.

Et spørsmål jeg har reist, og som Helle polemiserer mot, er om Olavsklosteret kan være eldre enn fra biskop Reinalds tid. Årsaken til spørsmålet er Svithun-relikvien i Stavanger domkirke.39 Michael Lapidge støtter oppfatningen at Reinald brakte relikvien til Stavanger, ikke fordi det finnes nye eller bedre kilder, men fordi det passer med den alminnelige forståelsen av Stavanger-kirkens tidlige historie. Det samme gjelder Helle.40

Christopher Hohler, som var spesialist i liturgihistorie, har imidlertid pekt på et problem ved den rådende oppfatning av biskop Reinalds rolle. Etter translasjonen av St. Svithun 15. juli 971 ble relikvier raskt delt ut til flere kirker, bl.a. gikk hodeskallen til katedralen i Canterbury. Etter 1066 var man mer restriktiv med å fjerne deler av de angelsaksiske helgenene. Det er bare kjent to senere translasjoner av Svithun, i 1093 og 1150. Ved disse anledningene kunne helgenens skrin åpnes og en del fjernes. -Hohler fant det utenkelig at en tredje translasjon mellom 1093 og 1150 ikke har satt spor i kildene og utelukket tyveri (furta sacra). På dette grunnlag avviste han at biskop Reinald kunne ha overbrakt relikvien.41 Dette resonnementet har jeg sluttet meg til; ingen tvingende grunner tilsier at relikvien er kommet til Stavanger med Reinald.

Hohler mente at translasjonen fant sted ved åpningen av helgen-skrinet i 1150 og at Jon Birgersson vartil stede og ga relikvien til Stav-anger da han ble erkebiskop. Lilli Gjerløw regnet med at Svithun-kulten i Norge ikke var eldre enn fra fjerde kvartal av det 12. århundre.42 Men vi mangler opplysninger om at Jon Birgersson var i Winchester i 1150. På det tidspunkt kunne han heller ikke vite at han skulle bli erkebiskop. At -Svithun-kulten skulle starte i Norge omtrent samtidig med kulten av Thomas Becket, virker anakronistisk. Jeg har tidligere sett en translasjon i 1093 som mer sannsynlig, i sammenheng med en fundasjon av bispe-kirken i Stavanger som jeg kommer tilbake til.43

Erling Skjalgsson hadde prest og høyst sannsynlig kirke på samme sted som domkirken i Stavanger.44 Spørsmålet er om det fantes en eller flere relikvier i denne kirken? Relikvier var vanlige allerede i oldtidens kirker, men ble påbudt først med det andre kirkemøte i Nicaea 787. -Ikonoklasmestriden var viktigste sak her, og det ble fastslått at ingen kirker kunne innvies uten å ha en relikvie. Det finnes opptegnelser om at vikinger røvet relikvier på 800- og 900-tallet.45 Det er videre grunn til å tro at misjonskongene fra Håkon den godes tid er blitt utstyrt med relikvier.46 Canones Nidrosienses forutsetter at det var relikvier i kirkene.47 Hadde Erling Skjalgsson en kirke, må det også ha vært en relikvie der.

I oppregningen av helgendager i Eldre Gulatingslov som utgir seg for å gå tilbake til Mostertinget i 1024, er Svithun og den engelske abbeden Botolv kommet med som de eneste lokale helgener som skulle feires med nonshelg, da man bøtte 3 øre til bispen for helgedagsbrudd.48 Den norske kirke feiret også andre angelsaksiske helgener, så bestemmelsen indikerer at disse to stod i en særstilling. Lovteksten er et viktig indisium på en tidlig translasjon av Svithun-relikvien.

En annen kilde kan kanskje opplyse Svithun-translasjonen til Norge nærmere. I en lite kjent versjon av Miracula S. Swithuni i et manuskript fra midten av 1200-tallet, sies det at Knut den mektige sendte en relikvie av St. Svithun til Dacia.49 Knut var generøs overfor mange kirker og klostre. Han var sterkt knyttet til Winchester og ble gravlagt i Old Minster. New Minsters Liber Vitae omtaler ham som en velgjører og donator av Winchesterkorset og flere relikvier. En kjent tegning viser ham og dronning Ælfgifu idet de plasserer dette korset på høyalteret.50 Den enkleste tolkningen av notisen i Miracula er at kongen sendte Svithun-relikvien til Danmark, slik Lapidge har tolket beretningen. Bispehelgenen nøt imidlertid ingen spesiell popularitet her. Lund, som Knut var særlig ivrig etter å påskjønne, hadde ingen Svithun-liturgi.51 Knut var konge ikke bare i Danmark og England, men også i Norge. Han støttet Olav Haraldsson i 1024, og Erling Skjalgsson fortsatte å være hans mann da vennskapet med Olav kjølnet. Misjonsbiskopen Rodulf var en slektning av dronning Emma.52 Iflg. Heimskringla fikk Erling store gaver da han reiste fra Knut sammen med sendemenn for å belønne dem som ville være kongens venner og tjene ham. Dacia kan tolkes som hele Knut den mektiges Nordsjø-imperium.53 Det åpner muligheten for en relikviegave til en av kirkene i Anglia, men også til en norsk kirke. I 1028, etter at Erling falt,54 var Knut i Norge, ble hyllet på Øyrating og grunnla det første klosteret på Nidarholm.55 Deretter overlot han Norge til sønnen Svein og Ælfgifu. De politiske og kulturelle forhold, og Knuts gene-røsitet, kan passe med at det var han som ga Svithun-relikvien til Stav-anger, kanskje via Erling Skjalgsson og biskop Grimkjell. Men tar vi Gulatingsloven bokstavelig, kan feiring av Svithun-messen med nonshelg tyde på at relikvien allerede var i landet i 1024. Dessuten hadde de fleste misjonsbiskopene en sikrere tilknytning til Winchester enn biskop Reinald.56

Den første Svithun-liturgien var tekstuelt forbundet med Regularis concordia. De eldste manuskriptene i England er fra slutten av det 11. århundre.57 I Norge finnes mange, men relativt små fragmenter av denne liturgien.58 Collect-bønnen «Deus qui iubar» i Breviarium Nidrosiense er hentet herfra og forekommer i messen på Svithuns translasjonsdag 15. juli. Lilli Gjerløw fant bare tre andre håndskrifter med samme collect, alle fra før 1066.59 Lapidge har rekonstruert hele den tidligste messen fra missalet i the New Minster ved å supplere lakunene fra fragmenter i diverse skandinaviske arkiver skrevet med engelske karolingiske minuskler ca. år 1000 som tilhører samme codex.60 De eldste liturgiske fragmentene underbygger innflytelsen fra den angelsaksiske kirke på kristningen i Norden.61 Hvordan og når bøkene ble anskaffet og hvordan de ble fragmentert, står derimot åpent for videre forskning.

Jeg mener kjernen til Olavsklosteret var presteskapet som trengtes for å ivareta liturgiske og andre funksjoner ved St. Svithuns skrin i Stav-anger.62 Det betyr ikke at klosteret nødvendigvis ble grunnlagt i det 11. århundre, det kan også ha skjedd under biskop Reinald fordi en slik etablering tok tid.63 Steinnes mener Sola-ætten står bak etableringen av klosteret. Dette er en interessant hypotese; jordeiendomsforholdene kan underbygge en tidlig fundasjon her når etableringen på Utstein flyttes bakover i tid. Jeg mener videre det er rimelig at Olavsklosterets munker fungerte som det første domkapittel i Stavanger.64 De engelske benediktinerklostrene hadde fått en slik funksjon med Regularis concordia. Jeg har pekt på dette forbildet for Olavsklosteret, men også understreket at presteskapet ikke hadde rett til å velge biskoper i den første tiden.

Teorien om at Olavsklosteret opprinnelig fungerte som et regulært domkapittel ble utviklet under arbeidet med middelalderkildene om Utstein klosters gods og eiendomsrettigheter. Utstein eide 25 bygrunner i Stavanger, «St. Olavs grunner»; navnet peker entydig mot Olavsklosteret som tidligere eier. Men det er påfallende at Utsteins konflikter om eiendomsforhold i senmiddelalderen ofte har domkapitlet eller korsbrødre som motpart.65

Et indisium er et stadfestingsbrev på palliehjelp til erkebiskop Sigurd fra biskop Askell fra 1236 som er bevitnet av biskop Nikolas av Gardar, abbed N ved Olavsklosteret i Stavanger (N abate de santco olauo apud stawangream), prior E samme sted (E priore eiusdem loci), og Bjørn, Øystein og Torgeir, kanniker i Nidaros.66 Biskop Nikolas av Gardars nærvær er signifikant. Leder for Riksarkivets diplomsamling Odd Sandaaker sluttet at han var identisk med erkediakonen N som nevnes i Stavanger-privilegiet, og mente han stadfestet avtalen om palliehjelp fordi han tidligere ledet domkapitlet.67 Den vanlige tolkningen av avtalen er at abbeden og prioren begge tilhørte Olavsklosteret fordi eiusdem loci viser tilbake til det. Forutsetningen er at de som stadfestet avtalen ble berørt av den. Det burde likevel være overflødig at både abbeden og prioren i Olavsklosteret bevitnet brevet. Det satte meg på tanken at prior E var lederen i klosteret på Utstein før det ble et abbedi.68

Helle holder seg til den tradisjonelle tolkningen, men anfører feilaktig at «erkediakon N» bevitnet avtalen. Hans feilerindring er fruktbar og gir grunnlag for nye overveielser. Foruten den tidligere erkediakonen er det to klosterbrødre som bevitner avtalen på vegne av Stavanger-kirken, men ingen kanniker, i motsetning til kannikene fra Nidaros. Avtalen om palliehjelp ville angå domkapitlet, mens betydningen for klosteret er ukjent. Virket Olavsklosteret derimot som regulært domkapittel, hadde abbeden en naturlig rolle som vitne. Prior E behøver ikke ha vært munk; prior kan bety «prior ved en kirke».69 Prior E kan ha vært leder for prestene i domkirken, dvs. formann for de sekulære kannikene ved domkapitlet i Stavanger. En bedre forståelse av stadfestingen fra 1236 er at Olavsklosteret fremdeles fungerte som domkapittel, men at det også fantes sekulære kanniker.

Konteksten for konflikten mellom biskop Arne og domkapitlet i Stav-anger om bispetienden fra Finnøy synes å være dets sekularisering.70 Olavsklosteret og -kirken står sentralt. Blant dem som stjal ved fra kannikene finnes bl.a. «Tore i klosteret» (Thoriam de claustro). Presten Eirik i Gand, som stod på domkapitlets side, ble gravlagt ved Olavskirken. Utstein kloster stod utenfor konflikten, men to kanniker derfra som forrettet gudstjenesten (officiantibus) ved Olavskirken i Stavanger, fikk sammen med presten ved Mariaalteret og hovedpresten ved Martinskirken i mandat å stevne biskop Arne til Bergen. De unnlot å følge opp. I det endelige oppgjøret ble domkapitlet gjeninnsatt i sine eiendommer vest for Olavskirken.71 Jeg har stilt meg åpen for at det også kan ha vært sekulære kanniker i domkapitlet i Stavanger allerede fra etableringen av kirkeprovinsen, slik En Tale mot biskopene kan tolkes. Dessuten påstår jeg ikke at domkapitlet var regulært lenger enn et stykke ut på 1200-tallet.72

Regulære domkapitler var vanlige i de kontinentale bispekirkene i karolingertiden. De utgjorde en korporasjon som hadde spesielle rettig-heter og plikter vedrørende det kultiske liv, undervisning, bispetilsettinger og kirkens administrasjon og levde et felles liv etter visse regler. Forfallsperioden på 900-tallet førte til at kannikene forlot dette idealet til fordel for de sekulære klerkenes friere liv. Reformbevegelsene som lå til grunn for Regularis concordia, Cluny-bevegelsen og gregorianismen ville programmatisk høyne domkapitlenes seder. For en tid gikk kapitlene tilbake til et felles liv, gjerne i henhold til augustinerregelen som ble gjenoppdaget på 1000-tallet.

Den angelsaksiske reformbevegelsen falt sammen med misjonstiden og kirkens formative periode i Norge. På Selja fungerte benediktinerklosteret som domkapittel. De augustinske Helgeseter kloster i Nidaros og Jonskirken i Bergen var regulære parallellinstitusjoner til de sekulære domkapitlene og hadde rett til å delta i bispevalgene.73

Også i Danmark og Sverige fantes regulære domkapitler. I Danmark gjaldt det Roskilde, Lund, Viborg, Ribe, Vestervig som ble avløst av et domkapittel i Børglum, og Odense. I Sverige fungerte et regulært dom-kapittel etter benediktinerregelen i Uppsala rundt 1200, og Skara fikk et regulært domkapittel etter augustinerregelen i 1220.74 Det finnes altså mange nordiske paralleller til et regulært kapittel i Stavanger.

Hva Olavsklosterets monastiske funksjon angår, ser det ikke ut til at den fortsatte i senmiddelalderen. Jeg har gått inn for at Olavskirken ble inkorporert i Utstein kloster. Domenet kan ha vært en avlsgård i middelalderen eller etter reformasjonen, og vi bør være åpne for at godset kan være slått sammen med Utstein-godset så sent som da lenet ble etablert etter reformasjonen.75

Biskop Alf Torgardsson testamenterte en tønne tjære til Olavsklosteret i 1478. Gaven har neppe gått til å vedlikeholde en bygning som ikke ble brukt. Jeg har tolket kilden som at klosteret ble brukt av de residerende kannikene. Helle mener biskopen refererte til Olavskirken. Hvorfor skrev han ikke det, da, hvis det var det han mente? Jeg foretrekker å forklare teksten i et dokument uten omtolkninger.76

Stavanger-privilegiet

I Utstein Kloster og Klosterøys historie så jeg opprettelsen av klosteret i sammenheng med Magnus Erlingssons Stavanger-privilegium. Det er nevnt i et dokument som Håkon Håkonsson utstedte til Stavanger-kirken. En større analyse av dokumentet gikk imidlertid utenfor rammen for arbeidet med Utstein kloster, og jeg fant å ville publisere en egen studie. Det var under dette arbeidet jeg oppdaget en rekke særegenheter som ikke passet inn i den rådende syntese, som Helle gjentar i sin artikkel. To forhold vakte min nysgjerrighet: Odd Sandaakers banebrytende undersøkelse av Stavanger-privilegiet som Knut Helle bare i begrenset grad hadde forholdt seg til under utarbeidelsen av Stavanger fra våg til by,77 og at Privilegiet kun skulle vært fornyet av Håkon Håkonsson og Christiern I. Helle begynner sin artikkel med å diskutere betydningen av uttrykket bœen sialvan Stafangrs i Stavanger-privilegiet, men jeg kan ikke begynne der. Min hensikt var ikke å skrive «Stavanger-områdets historie i middelalderen,» derimot å sette Stavanger-privilegiet inn i en kirkehistorisk eller kirkerettslig sammenheng.

Med dette utgangspunktet bryter jeg med en syntese som er Helles verk.78 Jeg har lett med lys og lykte etter bidrag fra andre faghistorikere om Stavanger i middelalderen fra de siste 25 år, uten å finne noe. Før mine arbeider fra 2004–2008 er det ingen som har foretatt en uavhengig, kritisk gjennomgang av kildematerialet. Når Helles arbeider således har vært enerådende i mer enn et kvart sekel, er det ikke til å undres over at det er «kommet til å rå utbredt enighet om noen hovedtrekk i utviklingen.»

Alle Helles påstander er det likevel ikke enighet om. Han påstår uten begrepsavklaring at Stavanger-privilegiet er et gavebrev som Håkon Håkonsson fornyer. Argumentet er det remuneratoriske element i Privilegiet.79 Jeg startet min analyse med en avklaring av begrepene ’privilegium’ og ’gave’ og så dem i sammenheng med regalrettigheter. Hamre har drøftet inngående hvorfor dokumentet er et privilegium og ingen gave. Jeg gjentar ikke argumentasjonen her, fastslår bare at vi har å gjøre med et privilegium både fra Håkon Håkonssons og Magnus Erlingssons side.80 Dette er den dominerende oppfatning av Stavanger-privilegiet. Det remuneratoriske prinsipp, gjensidighet, er ikke enestående for gaver, det gjennomsyrer middelaldersamfunnet. Et hovedpoeng for Hamre er at en gave, og spesielt en konges gave, var bindende og ikke kunne trekkes tilbake. Derimot ligger det i privilegiets natur at det kan tilbakekalles.81

En kilde skal forstås ut fra sin opphavssituasjon. Denne sammenfaller ikke nødvendigvis med kildens egen datering. Har vi å gjøre med en kopi eller avskrift, er denne opphavssituasjonen også interessant. En slik tilnærming gjelder ikke bare litterære kilder, men også diplomer. Deres narrative utsagn kan gis en sikrere tolkning når vi bestemmer aktstykkets opphavssituasjon.82 Derfor har jeg foretatt en ekstern og intern diplomatarisk analyse og undersøkt Stavanger-privilegiets tradering med sikte på å bestemme det som dokument og tolke teksten. I den interne diplomatariske analyse går jeg videre på Sandaakers banebrytende undersøkelse fra 1970.83

Stavanger-privilegiet tilhører Arní Magnússons samling av gamle norske og islandske håndskrifter og har fått nr. 1 som det absolutt eldste dokument i Stavanger-fasciklene.84 Det har aldri tidligere vært reist tvil om at Håkon Håkonssons brev er ekte. Selve dokumentet er tilsyne-latende en original. I Norges gamle Love heter det:

Brevet er 6 Tommer langt og 8 Tommer bredt. Skriften, der er efter Linier, er udmærket fast og smuk. Nedenunder, i en af rød og lysguul Silke sammenflettet Snor, hænger et Brudstykke af Kongens Segl, der paa den ene Side, i grønt Vox, har forestillet Kongen paa sin Throne, paa den anden, i rødt Vox, Kongen til Hest med Sværd i Haanden. […].85

Dette er det nærmeste man tidligere har kommet en ekstern analyse av dokumentet. Jeg fant beskrivelsen noe snau, for det er noe merkelig med membranen: pergamentet er skjevt beskåret. Det mangler også fullstendig marger. Sammenliknet med de andre membranene fra 1200-tallet, er det påfallende hvilken mangel på utstyr dette konge-brevet er gitt.

Det er satt en strek over den store A’en i første linje som ikke kan være en aksent eller blekkflekk. Det samme ses flere steder på første linje og kan neppe tolkes som del av teksten. En undersøkelse av eksperter påviste at strekene er deler av skrift. De er tydelige i den første faksimilen av Stav-anger-privilegiet, men har ikke vært bemerket tidligere. Ved beskjæringen er noe av teksten altså fjernet.86

Plica, folden som er brettet opp under teksten nederst i membranen for å gi bedre feste for snorer eller remmer til hengende segl, er så smal at den ikke oppfyller sin hensikt. Seglsnoren er tredd gjennom et hull i ordet «hirdprestr» i nederste linje. Teksten uten oppløsning av abbreviasjoner bør leses «h...prtr», men lakunen er ikke bemerket i noen transkriberinger. Og titter man under plica, ser man at også her er det rester av bokstaver. Dokumentet er ikke bare beskåret over og på sidene, også under den kjente teksten må det ha vært mer.

En innvending er at seglsnoren går gjennom Håkon Håkonssons segl og ikke bærer spor av å være spleiset. Men bare et fragment er bevart av seglet, som er sterkt medtatt og restaurert i nyere tid. Det er derfor lite trolig at segl og snor er fra den opprinnelige plica. Jeg heller mer til at seglet er kopiert etter et foreliggende avtrykk; det var ikke så vanskelig å lage falske segl. En mulighet er også at man har hatt adgang til den originale seglstampen. Den skulle vanligvis destrueres når kongen var død, men det er ikke sikkert det ble gjort umiddelbart. Beseglingen har fått meg til å slutte at beskjæringen av dokumentet og produksjonen av en ny «original» har foregått i kongens arkiv.

Helle mener AM 26,1 er Håkon Håkonssons originale Stavanger-privilegium, avviser mine resultater som løse gjetninger og søker å bagatellisere den eksterne diplomatariske analysen: «Om dette er rett, viser det at pergamentet er skåret ut av et større stykke som også inneholdt andre tekster.» Utsagnet er misvisende, det er riktig at Stavanger-privilegiet er skåret ut av et større dokument. Men dette er en kalligrafert tekst. Man skrev ikke flere slike tekster på ett pergamentstykke for deretter å skjære ut hver enkelt av dem. Ut fra forelegget beregnet skriveren hvor stort pergament han ville trenge, linjerte det og spente det opp på et staffeli. Vi må kunne fastslå at AM 26,1 ikke er Håkon Håkonssons originale Stavanger-privilegium.

Helle forstår ikke hva beskjæringen skulle tjene til. Det klassiske spørsmål innen diplomatikken er imidlertid om vi står overfor en forfalskning, og det må derfor selvsagt undersøkes nærmere. Er originalen gått tapt, er det å produsere en ny en velkjent fremgangsmåte i middel-alderen. Og dette kan ikke være det originale kongebrevet. Brevformler som nå mangler kunne kanskje ha fortalt mer om omstendighetene rundt både den originale utstedelsen og hva slags dokument vi har med å gjøre. Vi må kunne fastslå at noen har hatt interesse av å redusere innholdet i det opprinnelige dokumentet eller lage en ny original av Håkon Håkonssons brev. Jeg vil heller ikke utelukke at Håkon Håkonsson har fornyet også andre viktige rettigheter for kirken i Stavanger i det originale dokumentet. Ikke minst gjelder det disposisjoner av betydning for bispedømmet som kan ha blitt truffet i 1170. Dateringen av AM 26,1 blir også usikker.

Helle drøfter ikke dokumentets arkivering eller tradering, men disse forholdene er ikke opplagte. Selv om Arne Magnusson lånte de fleste -norske dokumenter fra stiftskistene, hadde ikke alle brevene i samlingen proveniens fra dem. Han la den originale membranen av Sættargjerden blant erkesetets fascikler, men hadde kjøpt minst 30 håndskrifter da etatsråd Jens Rosenkrantz til Quitzowholms (1640–1695) betydelige samling til dansk-norsk historie ble solgt i årene etter hans død. Sættargjerden var et av skriftene. Rosenkrantz hadde kjøpt dokumentet på auksjonen etter etatsråd Holger Parsberg (1636–1692), som eide både Munkelivs brevbok og brev fra Lyse kloster.87 Det kan fastslås at det er kongens eksemplar av Sættargjerden med proveniens fra kongens arkiv i Bergen som er bevart for ettertiden.88 Ettersom AM 26,1 ikke kan være det originale Stavanger-privilegiet og dorsalpåskriften ikke indikerer at dokumentet befant seg i Stavanger, er det mindre trolig at Arne Magnusson fikk membranen fra stiftskisten.89 Det er vel så sannsynlig at AM 26,1 stammer fra et av kongens arkiver.90

Den opprinnelige membranen er skrevet i det 13. århundre. Når beskjæringen har skjedd, er vanskelig å avgjøre. Dorsalpåskriften fra det 15. århundre representerer en sikker terminus ante quem.91 Men vi står igjen med en periode på 125–150 år.

Min analyse av teksten i Stavanger-privilegiet baserer seg på Sand-aakers artikkel «Håkon Håkonsson og Stavangerprivilegiet» og Lars Hamres «Innføring i diplomatikk», men går noe lenger.92 Sandaaker har fulgt opp den språklige analysen som Mabillon foreskriver i De Re Diplomatica, til å påvise en veksling mellom majestetisk pluralis og første person entall i Stavanger-privilegiet. Ved en analyse av erkebispebrev viser han at en slik veksling forekommer også i eldre erkebispebrev, men ikke kan følges lenger enn til senest 1220 som er terminus ante quem for dateringen av det yngste brevet. På Magnus Erlingssons tid er imidlertid 1. person entall det vanlige. Sandaaker har også vist at arengaen i Stavanger-privilegiet er oversatt fra en latinsk fyrsteformel som var tidstypisk på Magnus Erlingssons tid. Han oppfatter store deler av Håkon Håkonssons brev som hentet fra Magnus Erlingssons Stavanger-privilegium.93 Jeg går videre på hans analyse av erkebispebrevene ved i tillegg å drøfte kongebrev med veksling mellom entall og flertall. Resultatet er det samme. Allerede i et kongebrev fra 1223 er majestetisk pluralis gjennomført, og etter Stavanger-privilegiet forekommer aldri 1. person entall i kongebrev. Jeg kan ikke se at Helle lykkes i å vise at de vekslende formene i AM 26,1 er alminnelige i Håkon Håkonssons regjeringstid; dette er like mye et angrep på Sandaakers studie som min.94

Første gang Magnus Erlingssons brev omtales, er det ikke diktert fra det eldre forelegget, det er kongen selv som her formulerer seg om brevet han har fått opplest og sett ved selvsyn. Det heter her at kong Magnus (dvs. Erlingsson) lot sitt brev gjøre «til vitnesbyrd om at han ga Gud og den hellige Svithun selve bœen Stavanger». Resten av narratio er holdt i singularis. Denne delen er trolig hentet direkte fra Magnus Erlingssons brev, i entallsdelen er det han som formulerer sitt privilegium. Var hele dokumentet som AM 26,1 er skåret ut av bevart, ville vi antakelig forstått at dokumentet er et transumpt. De er ikke uvanlige i middelaldersk diplomatikk. Man ser ofte brev der et forelegg er kopiert direkte inn og nye navn satt inn mutatis mutandis.

Jeg går ut fra at Magnus Erlingssons Stavanger-privilegium var på latin idet noe annet ville være sensasjonelt. Men også Håkon Håkonssons originale fornyelsesbrev har antakelig vært på latin; det er flere eksempler fra det 13. århundre på at brev som angår kirken ble skrevet på latin og gitt en samtidig norrøn oversettelse.

Håkon Håkonssons brev refererer to ganger til kong Magnus og hans brev. Den første gangen brukes majestetisk pluralis: «Men vi har forøvrig hørt og likeledes sett kong Magnus’ brev ...», den andre gangen singularis: «en slik høvding som kong Magnus var, min frende, ga og satte sitt brev og segl for». Det er intet filologisk til hinder for å omtale Magnus Erlingsson slik, men uttrykket «slik en høvding» er uvanlig og ellers ukjent.95 Å henvise til brevet to ganger rett etter hverandre er en pleonasme og kan tyde på at konsipisten ikke behersket ars dictandi. Helle forklarer uttrykket med at Håkon Håkonsson på denne måten anerkjente Magnus Erlingssons kongedømme. Men Håkons far og forgjenger, Håkon Sverresson, hadde forlikt seg med kirken på kongedømmets vegne. Forliket innebar en anerkjennelse av Magnus Erlingssons kongegjerning. Magnus Lagabøter kalte seg Magnus IV og omtalte Magnus Erlingsson som «kong Magnus» i Sættargjerden.96 Etter nærmere vurdering er jeg kommet til at «slik en høvding» kun er et forsøk på å oversette det latinske «illustris» som ofte brukes som nøytralt appellativ når man omtalte en konge. Narratio i Stavanger-privilegiet lyder i norsk oversettelse slik:

(Majestetisk pluralis:) «Men vi har forøvrig hørt og likeledes sett kong Magnus’ brev, som han lot gjøre til vitnesbyrd om at han ga Gud og den hellige Svithun selve byen Stavanger [bœen sialvan stafangr]; og den har nå likevel en tid vært unndratt kirken, (1. pers. entall:) og jeg har likevel sikker kunnskap om det at den har vært unndratt med urette, fordi en slik høvding som kong Magnus var, min frende, ga og satte sitt brev og segl for. Og derfor vil jeg at alle menn skal vite at for Guds skyld og etter bønn fra herr biskop Askell, min venn, har jeg fornyet denne gaven til den hellige Svithun, og jeg har gitt ham byen [bœen] Stavanger med alle de ting som innenbys [innanbœar] ligger og har ligget til i gammel og ny tid, så vel leidang som sakøre eller andre saker.97

Det var fire konger før Magnus Erlingsson med navnet Magnus, men hverken Olav Kyrres bror og samkonge Magnus Haraldsson (1066–1069) eller Magnus Blinde ble regnet inn i kongerekken. Grunnen til sistnevntes utelatelse var den almeneuropeiske forestillingen at en konge ikke skulle ha noe alvorlig lyte. Magnus var blitt blindet, til og med kastrert, og hadde dermed mistet muligheten for å få etterkommere. Dermed mistet han et viktig grunnlag for å skaffe seg tilhengere og makt, noe han må ha forstått, siden han forlot kongegjerningen og gikk i kloster. Jeg har gått inn for at kongen som Magnus Erlingsson sikter til, er hans oldefar på mødrene side, Magnus Berrføtt. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det siktes til den første norske kongen som het Magnus, helgenkongens sønn med tilnavn den gode.

Det ser ut til å ha stått en kirke av tre på samme sted som domkirken senere ble bygd. Det er funnet stolpehull som er konservert av et brannlag under koret i domkirken. Denne asken stammer fra bygningen som stolpene har vært en del av. I asken er det spor etter graver som ble lagt der etter brannen. En C14-datering av asken viser et tidsspenn mellom 860 og 1130, altså relativt romslig. Den første domkirken er bygd på branntomten til dette eldre trebygget en gang mellom ytterpunktene.98

Christopher Hohlers sammenlikning av detaljer i den nåværende domkirkens romanske søylekapitéler med anglo-normanniske kirker påviser at de beste og tilsynelatende eneste parallellene til kirken i Stav-anger er domkirkene i Norwich, Castle Acre og Ely. Castle Acre ble påbegynt i 1089, en konsekrasjon fant sted mellom 1146 og 1148, og kirkens vestfront dateres til ca. 1150. Norwich ble påbegynt i 1089 og ferdigstilt under biskop Everard (1121–45). Ely ble påbegynt først, i 1081.99 Hohler daterte den romanske basilikaen i Stavanger til ca. 1105.100 Kunsthistoriker Marit Nybø har i sin doktoravhandling godtgjort at Albanuskirken på Selja, som dateres til rundt 1100, var en bispekirke, ikke først og fremst en klosterkirke. Hun peker på at både den, Kristkirken i Bergen og den -eldste domkirken i Stavanger kan springe ut av samme bygghytte, som kanskje var etablert i Bergen.101 Det vi nå vet om tidens monumentalbygg sannsynliggjør at Olav Kyrre påbegynte byggingen av bispekirkene både i Stavanger og på Selja, ettersom det er han som også begynner å bygge Kristkirken i Bergen. Prosjektet i Stavanger kom så langt at sønnen Magnus Berrføtt kunne foreta en fundasjon og innvielse. Et stort erfaringsmateriale fra Norge og Europa viser at koret i en kirke ble bygd først. Da kunne kirken innvies og tas i bruk. Derimot kan det ha tatt sin tid å fullføre skipet (for Kølner-domen 400 år). Knut Helle har intet substansielt å tilføye til mine resultater, men kan ikke gå med på at Olav Kyrre kan ha påbegynt domkirken i Stavanger eller at en innvielse foregikk under Magnus Berrføtt.102

Jeg har gått inn for at det er hans fundasjonsdokument som omtales i Magnus Erlingssons Stavanger-privilegium, og setter fundasjonen inn i en kontekst:103 Magnus Olavsson og hans fetter Håkon Toresfostre var samkonger, men Håkon døde etter ett år. Hans fosterfar Steigar-Tore stilte seg i spissen for en reisning i 1095 der Skjalg på Jæren nevnes som deltaker. Forsøket på å sette opp en motkonge ble imidlertid slått ned.104 Skjalg var en av Erling Skjalgssons ætlinger. Hans liv ble spart, men han mistet sannsynligvis både slektseiendom og forleninger. En kongelig fundasjon til kirken som ble oppført på branntomten til Erling Skjalgssons kirke, kunne være både en mild, from gave fra Magnus Berrføtt og en markering av hvem som nå hadde herredømmet her.105

Helle «mener det er viktig å avholde seg fra å regne med tapte tekster når det ikke er tvingende grunner for det, og slike grunner klarer ikke Haug å etablere på dette helt sentrale punktet.»106 Utsagnet tyder på at Helle ikke har lest mine arbeider om Stavanger-privilegiet særlig nøye. Selv om vi inntar hans standpunkt til dokumentet som utelukkende Håkon Håkonssons tekst, er det ut fra kanonisk rett «tvingende grunner» for at det ble skrevet et fundasjonsdokument for domkirken i Stavanger. Dette har jeg behandlet inngående tidligere og gjentar ikke argumentene her. Jeg har også drøftet kirkestiftelsen som «juridisk person» og slutter meg til Heusler i at en dedikasjonshelgen, i dette tilfellet St. Svi-thun, står som mottaker av fundasjonen.107

Et av Helles argumenter for at Stavanger-privilegiet fullt og helt er Håkon Håkonssons tekst, er omtalen i dokumentet av biskop Askell som hans «venn»; dokumentet representerer en gaveutveksling mellom personlige venner.108 Slik kan man neppe tolke termen vínar míns. Omtale av vennskap bruktes ofte for å skjule asymmetriske relasjoner. Allerede i klassisk romersk tid var amicitia forbundet med maktrelasjoner, og man skilte ikke mellom politiske og intime vennskap.109 I den sammenheng uttrykket her står, er det mest nærliggende å tolke det som uttrykk for et rituelt vennskap: biskopen blir kongens mann mot en motytelse. Det er sannsynlig at den aktuelle termen (amicus) også ble brukt i Magnus Erlingssons Stavanger-privilegium. Dessuten – når man skiftet ut navnene i Magnus’ privilegium med Håkon Håkonssons, var det selvsagt intet til hinder for å sette inn disse to ordene foran A’en – navneforkortelsene ble selvsagt ikke «klippet inn» etter at resten av teksten var på plass.

Hva dateringen av Håkon Håkonssons Stavanger-privilegium angår, har jeg slutter meg til Sandaakers identifisering av erkediakonen N med den senere biskop Nikolas av Gardar. Senere har jeg funnet at dette må være den samme som erkediakonen Nikolas av Shetland. Brian Smith har identifisert ham med erkediakonen som var til stede på Bergensmøtet i 1223, han er nevnt i 1226 og kan ha oppholdt seg i Norge da.110 Jeg mener Håkon Håkonsson mest sannsynlig gav Stavanger-privilegiet i forbindelse med at Askell Jonsson ble biskop i Stavanger i 1226; slike begivenheter medførte ofte at gamle rettigheter ble bekreftet. At erkediakonen Nikolas nevnes som en av mottakerne av privilegiet, øker sannsynligheten for denne dateringen. Helle synes også å akseptere Sandaakers identifisering, selv om han bare kaller erkediakonen «N». Han mener Håkon Håkonssons fornyelse skal ses i lys av hans behov for kirkelig støtte til kroningen. Her er abstraksjonsnivået høyt. Kongen trengte som uektefødt en dispensasjon fra paven, ikke fra de norske biskopene, for å bli kronet. Fornyelsen av Stavanger-privilegiet bidro sikkert til hans harmoniske forhold til den norske kirken, men var ikke tvingende nødvendig for å få dispensasjonen.

Et annet spørsmål er hvorfor Shetlands erkediakon nevnes som mot-taker av Stavanger-privilegiet. Jeg har intet definitivt svar. Sverre fratok Orknøy-jarlen Shetland etter Øyskjegg-reisningen 1195, og Brian Smith setter dette året som bakre grense for erkediakonatet.111 Da Knut VI av Danmark stadfestet privilegiene til St. Knuts kloster i Odense 21. mars 1183, nevnes Henricus Hethlandensis episcopus subscripsi (Biskop Eirik av Shetland underskrev) etter biskopene av Odense, Ribe, Århus og Viborg. Et eget bispesete på Shetland er imidlertid ukjent, og den vanlige forklaringen er at underskriften må bero på en avskrivningsfeil for Stawangrensis.112 Men det er mulig at det har vært en forbindelse mellom Stavanger bispedømme og Shetland som går bakenfor 1195. Kanskje kunne den relativt omfattende omorganiseringen som synes å ha funnet sted i 1170 også hatt betydning for Shetland? Er biskop og erkebiskop Eirik Ivarsson identisk med erkediakonen Henrik (trolig oversatt fra Henricus) fra Norge som var i Lincoln i 1164/1165?113 Har denne erkediakonen hatt Shetland som embetsdistrikt?

Stavangers bystatus

Jeg gir Helle rett i at Baglersagaen reflekterer en oppfatning av innbyggerne i Stavanger som byfolk. For et par år siden, mens jeg arbeidet med konflikten mellom biskop Arne og domkapitlet i Stavanger, leste jeg en del andre kilder som tyder på at Stavanger ble oppfattet som by mot slutten av 1200-tallet. For året 1272 har Annales regii innført «bœarbrvni i Stafangri», vanligvis oversatt med «bybrannen» i Stavanger. Bœarbrvni har samme genitivsammensetning av bœr/býr som byfolkene i B$glungas$gur. 114 Vi vet ikke hvor omfattende bybrannen var, men den må ha vært mer enn en gårdsbrann, ettersom domkirken fikk indulgensprivilegier for å utbedre brannskadene.115 Det er lite trolig at bœarbrvni viser til et eventuelt atrium foran den romanske basilikaen fordi brannen særlig gikk ut over koret.

Noen av pavebrevene i saken mellom biskop Arne og domkapitlet er også interessante mht. Stavangers bystatus. I pave Bonifacius VIIIs mandat til delegerte dommere i appellsaken omtales Oslo og Stavanger som «ciuitates et dioceses». Mariakirken kalles «ecclesie beate Virginis ciuitatis Stawangrensis».116 Civitas kan ikke uten videre oversettes med by, noe som fremgår av biskop Arnes appell til paven 7. mai 1298.117 Den antikke grunnbetydningen er (1) borgerrett; (2) enheten av alle borgere, borgerskap, samfunn, stat. Middelalderlatinen er atskillig mindre oversiktlig, men det svenske glossariet nevner betydningene «stad, biskopsstad, handelsplats».118 Bispeby eller bispesete synes å være den betydning som kommer nærmest omtalen i DN IV nr. 11, 22, 23 og 26, men termen skiftet betydning over tid – som så mange andre begreper.

Helle mener min tidligere tolkning av bœen sialvan Stafangr som hovedgården Stavanger (en bedre betegnelse er veitslegården Stavanger) er en forutsetning for å hevde at Stavanger-privilegiet viser tilbake til Magnus Berrføtts fundasjon. «Svikter denne tolkningen, svikter også hypotesen om Magnus Berrføtts brev.»119

La meg understreke at jeg ikke har uttalt meg om ordlyden i dette brevet. Det er tapt. Den sentrale passasjen i Magnus Erlingssons Stavanger-privilegium er gjengitt i Håkon Håkonssons dokument, men bare som et referat. Jeg har tolket Magnus Erlingssons brev som at han hen-viser til fundasjonsbrevet for domkirken som må ha vært på latin.

Helle tar imidlertid ikke for seg bestemmelsen sialvan (akkusativ av sjalfr); heller ikke jeg har drøftet den tidligere. Fritzner klassifiserer ordet som et adjektiv, fra latin ipse, men drøfter bare genitivformen. Rektorordboken karakteriserer derimot ipse som et pronomen.120 I moderne norsk plasseres selv/sjølv og egen/eigen i ordklassen determinativ som en egen gruppe av forsterkende ord. Selv har fremhevende betydning. Foran substantiver som refererer til personer eller personifiserer abstrakte begreper, kan selve få betydningen «i seg selv», Etterstilt sterk form brukes for å fremheve det substantivet det viser til i motsetning til andre.121 Men det er neppe grunn til å begrense fremheving til personer eller personifisering. «Gården selv», «byen selv» kan også være en slik frem-heving. Sjalfr forkommer kun en gang i Stavangerprivilegiet der det henvises til kong Magnus’ brev. jeg fostår sialvan som en bestemmelse som viser til noe mer spesifikt enn bæen Stavanger. Uttrykket peker mest trolig på oppphavsgården som har gitt byen navn og der domkirken er oppført. Jeg holder derfor fortsatt «selve gården Stavanger» for å være en rimelig oversettelse av bæen sialvan Stafangr. Fordi Magnus Erlingssons brev må ha vært på latin, tolker jeg uttrykket som en norrøn oversettelse av ciuitatem ipsam Stawangrensis.

Avsluttende bemerkninger

Innledningsvis pekte jeg på at hensikten med Utstein klosters historie var å skape en moderne syntese for hele perioden da klosteret var aktivt. Utstein Kloster og Klosterøys historie bryter med oppfatningen at klosteret ble grunnlagt av Magnus Lagabøter. I denne artikkelen tydeliggjøres at klosteret må være etablert før murene i sør- og østfløyene ble oppført. Fremstillingen tilbakeviser at godsdonasjonen som klosteret delte med Halsnøy gikk via Olavsklosteret. Tidligere har jeg gått inn for at etableringen på Utstein fant sted samtidig som Halsnøy ble grunnlagt, i 1164. I denne artikkelen åpner jeg også for andre muligheter: grunnleggelsen skjedde i forbindelse med etableringen av kirkeprovinsen 1152–1153 eller i 1170 da det må ha foregått en stor omorganisering av kirken på Vestlandet.

En tidligere grunnlegging på Utstein har betydning for forståelsen av Olavsklosteret, dets ordenstilhørighet og funksjon. Kildene underbygger at det har tilhørt benediktinerordenen. De eldste lagene i Gulatingsloven peker mot at Svithun-relikvien ble translatert til Stavanger tidlig på 1000-tallet. Relikvien krevde et presteskap som kan ha dannet kjernen til Olavsklosteret. Jeg har tidligere gått inn for at Olavsklosteret fungerte som det første domkapitlet i Stavanger og var regulært til et stykke ut på 1200-tallet. Dette standpunktet underbygges ytterligere her.

Knut Helles kritikk i HT 4/2008 har ikke kunnet rokke ved min påvisning av at Stavanger-privilegiet ikke er Håkon Håkonssons originale dokument, at teksten gjengir store deler av Magnus Erlingssons Stav-anger-privilegium, og at hans brev stadfestet et eldre brev fra Magnus Berrføtt. Brevteksten er tapt, men mye tyder på at det er fundasjonsbrevet for den romanske basilikaen i Stavanger. Christopher Hohlers bygningsarkeologiske analyse tyder på at kirkebygget var under oppføring på Magnus Berrføtts tid. Arbeidet kan ha startet under Olav Kyrre.

Oppføringen og fundasjonen av Stavangers romanske basilika, sammen med translasjonen av Svithun-relikvien, Olavklosterets fremvekst og grunnleggelsen av Utstein på 1100-tallet bidrar til en ny forståelse av den tidlige kirkeorganisasjonen i Stavanger bispedømme og kristningen i Norge.

Utgangspunktet for mine arbeider har ikke vært å bidra til diskusjonen om oppkomsten av Stavanger som by. Helles artikkel gir heller intet nytt, sammenliknet med hans tidligere arbeider. Hans vesentligste bidrag i HT 4/2008 er underbyggingen av at bœer i Stavanger-privilegiet viser til «byen». Hans kritikk på dette punkt tar jeg til etterretning. Uttrykket bæen sialvan stafangr mener jeg fortsatt viser til veitslegården og er en oversettelse av ciuita ipsal Stawangrensis.

Helle gir uttrykk for en del standpunkter til kilder og forskningslitteratur som jeg ikke deler. Det gjelder for det første hans forståelse av ordbøker. Han fremfører som et motargument mot min tolkning av bœr i Stavanger-privilegiet som en veitslegård at denne betydningen ikke er belagt i norrøne ordbokverk. Men ordbøker er forskningsbidrag og kan ikke brukes som fasit. Oversettelsene fremkommer gjennom å tolke ord og uttrykk i kontekst. I løpet av en tyveårsperiode er det skjedd et paradigmeskifte i forståelsen av jordeiendomsforhold før ca. 1200. Det er tatt et oppgjør med det tinglige eiendomsbegrepet som de tyske idealistene anvendte på middelalderen.122 Fritzner og Hertzberg kunne selvsagt ikke reflektere dette i sine verk.

Helles andre standpunkt gjelder forståelsen av de berettende kildene. Han kritiserer meg for å ha forlatt Weibull-skolens kildekritikk, ikke festet tillit til «En Tale mot biskopene», ikke brukt Baglersagaene og ikke holdt meg til de gamles resultater, slik han selv har gjort. På dette punkt er jeg likevel mer weibullianer enn Helle. Lauritz Weibull forkastet litterære kilder, og Halvdan Koht påpekte at sagaene er preget av en senere periodes oppfatninger og politiske tankegods.123 Kr. Erslev er også grunnleggende: «At sekundære Kilder ikke har Vidneværdi, er selvindlysende, saa vist som ingen Fortælling bliver mer sand ved at gentages.»124 For meg er dokumentariske kilder viktigst; de skal alltid oppfattes som primære i forhold til de litterære kildene og sekundærlitteraturen. Dette er hovedgrunnen til at jeg ikke i større utstrekning har benyttet slike kilder i de aktuelle arbeidene. Koht ville likevel bruke utsagn fra beretningene dersom man ikke hadde noe annet å holde seg til. Dette er et standpunkt som står seg også i internasjonal sammenheng; det er ikke bare i Norge vi har knapphet på kilder til eldre historie.

Det eneste håndskriftet av Talen mot biskopene er fra 1320-årene. Vi mangler fremdeles en studie som kontekstualiserer det.125 Med det vi vet om hvordan håndskrifter ble skrevet av og skrevet om i middelalderen, kanskje gitt interpolasjoner, kan vi ikke regne med at Talen gir «konkrete» opplysninger «fra de siste årene av kong Sverres regjeringstid».126 En testing mot andre kilder om Jonskirken i Bergen, Helgeseter i Nidaros og bispevalgene før ca. 1170 viser at Talen ikke gjengir den fulle sannhet.

Nå kan det innvendes at noen sagaer kan regnes som tilnærmet -samtidige med de begivenheter de beskriver, slik Helle omtaler B$g-lungas$gur. Det eldste håndskriftet er Eirspennil som sikkert kan dateres til første fjerdedel av det 14. århundre. Også her må vi regne med muligheten for interpolasjoner. Det gjør at omtalen av byfolkene i Stav-anger ikke ukritisk kan dateres til årene 1205–1207. Prinsipielt må vi stille spørsmål ved hvor samtidig den overleverte teksten er. Det er ikke nok å henvise til en omtrentlig datering av håndskriftene, de skal også kontekstualiseres.127 Dette fordrer fortrolighet med håndskriftenes egen samtid.

Når jeg likevel godtar Helles bruk av B$glungas$gur, er det fordi jeg har funnet eldre dokumenter enn Eirspennil som omtaler Stavanger som -ciuitas, dessuten en annalnotis som også er eldre og omtaler bœarbrvni i Stav-anger.

Helles forsøk på å tilbakevise mine resultater vedrørende Stavanger og Utstein klosters tidlige historie lykkes ikke. Han harmoniserer forsk-ningslitteratur og kilder på bekostning av sitt skarpe, kritiske blikk, konkluderer heller ikke alltid. Noen av hans resyméer av andres drøftinger og resultater tyder på liten selvstendighet i forhold til kildene. Han kritiserer meg for manglende kunnskaper, men demonstrerer selv manglende innsikt i historiske hjelpevitenskaper som diplomatikk og middelalder-liturgi. Jeg innrømmer gjerne at hjelpevitenskapene volder vansker. Det krever trening å utnytte dem. Ingen norske historikere behersker i dag liturgi og gregorianikk, men vi kan ikke overse resultatene fra disse disiplinene.

Selv om jeg med ett unntak ikke har kunnet slutte meg til Helles resultater, har jeg hatt stor glede av hans fremstilling Stavanger fra våg til by. I et klart og presist språk gjør ikke minst hans utførlige henvisninger i noteapparatet det lett å forholde seg til kilder og sekundærlitteratur, og følge hans forskningsferd.