Ruth Hemstad

Fra Indian Summer til nordisk vinter. Skandinavisk samarbeid, skandinavisme og unionsoppløsningen

Akademisk Publisering, Oslo 2008, 653 s.

Av Hallvard Tjelmeland

Ei av innvendingane som vart retta mot norsk historieforsking av den internasjonale evalueringskomiteen våren 2008, var at det låg ein metodologisk nasjonalisme i botn; nasjonalstaten er ei sjølvsagt og underforstått ramme. Dersom dette er ein rett karakteristikk, og det er vel gode grunnar til å meina det, representerer denne boka eit brot med ei slik grunnhaldning. Boka tar for seg ny-skandinavismen omkring førre århundreskiftet, med liner tilbake til den opprinnelege skandinavismen midt på 1800-talet og fram til den nye giv for nordisk samarbeid på slutten av 1910-talet. Her snakkar vi om ei transnasjonal rørsle, ei rørsle som gjekk ut over dei nasjonalstatlege rammer i nasjonsbyggingas store tid, eit identitetsprosjekt som både samspelte med og konkurrerte med den nasjonale identifikasjonen. Ei særleg sterk side ved boka gjeld måten forfattaren balanserer mellom struktur- og aktørnivået. Det er snakk om kollektive rørsler, men dei får hos Hemstad andlet – dei er produkt av aktørars medvitne innsats.

Hemstad er ikkje den første som set søkelyset på den påfallande oppblomstringa av skandinavisme det siste tiåret før unionsbrotet mellom Norge og Sverige, men ho er definitivt den som har gjort det grundigast, mest systematisk og perspektivrikt. Ho har dykka ned i arkiv i tre forskjellige land og samvitsfullt registrert ikkje mindre enn 200 møterekker på skandinavisk nivå, alt samla i eigne vedlegg. Dette gir boka stor verdi som standard oppslagsverk for framtidige forskarar på historie om skandinavisk og nordisk samarbeid. Men framfor alt er jo dette grunnfjellet av empiri ein nødvendig del av analysen – i vurdering av omfang og styrke i den skandinavistiske rørsla. Hemstad har valt å differensiera i politisk og kulturell skandinavisme, som så nokolunde svarer til ein annan distinksjon ho gjer, mellom ideologisk og praktisk samarbeid. Det teoretiske grunnlaget finn ho i begrepshistorie, diskursteori og nettverksteori.

Avhandlinga reiser tre hovudspørsmål: Spørsmålet om brot og kontinuitet i utviklinga av skandinavisk samarbeid og skandinavistisk ideologi, bakgrunnen for oppsvinget i skandinavisk samarbeid og samarbeidsideologi i tiåret rundt 1900, og endeleg årsakene til at denne skandinaviske rørsla braut saman i åra etter 1905. I denne boka blir forestillingane om at skandinavismen tok slutt etter det danske nederlaget mot Tyskland på 1860-talet ein gong for alle tatt livet av. Den skandinaviske rørsla fekk ein «indian summer» i tiåret før unionsoppløysinga, over eit breitt spekter av saksområde, frå skolesamarbeid og vitskap til næringsliv og politikk. Rørsla fekk ein avgjerande knekk ved unionsoppløysinga, og oppsvinget for nordisme på 1910-talet ser

Hemstad meir som eit brot i høve til den skandinavistiske rørsla enn som ein kontinuitetssamanheng.

Bakgrunnen for «the indian summer» finn forfattaren dels i erfaringane frå skandinavismens første fase, dels i allmenn modernisering og politisk forhold, knytt til uro over forverring i unionsforholdet mellom Norge og Sverige midt på 1890-talet og geopolitiske tilhøve knytt til Finland sin situasjon og grensetilhøva mellom Tyskland og Danmark. Oppløysinga av den skandinaviske fellesskapskjensla blir tilbakeført til at dei svenske aktørane følte seg svikne av nordmennene og at danskane i liten grad hadde forståing for dei sterke svenske reaksjonane. Dessutan ser Hemstad ein samanheng mellom den sterke oppslutninga om skandinavismen fram til 1905 og det kraftige fallet etterpå; det var etablert så stor fallhøgde.

Hemstad rullar opp heile dette lerretet og teiknar truverdige bilete av den skandinaviske og skandinavistiske rørsla. Årsaksanalysane er jamt over godt balanserte, og konteksten er fyldig og relevant, sjølv om den internasjonale samanhengen kanskje kunne vore sterkare integrert i analysen. Nokre sider ved avhandlinga eggar til motforestillingar.1 Det gjeld både form og innhald. Innvendingane når det gjeld form, går ikkje på språk. Det er klart og presist. Det gjeld disposisjonen. Her er ein del gjentakingar. Ein del av dette problemet kan truleg tilbakeførast til distinksjonen som er gjort mellom politisk og kulturell skandinavisme, slik Hemstad definerer omgrepa. Den framstår som ein lite fruktbar sorteringsreiskap. Dei same aktørane går igjen i dei ulike formene for skandinavisme og skandinavisk samarbeid ho kartlegg. Mine viktigaste innvendingar gjeld då også det identitetsteoretiske. Mens det teoretiske grunnlaget for avhandlinga, slik det er presentert i innleiingskapitlet (nettverksteori, begrepshistorie, diskursteori) i liten grad er operasjonalisert i sjølve analysen, kunne ei meir energisk drøfting av det identitets-teoretiske grunnlaget truleg gjort analysen skarpare. Eg vil gi eit par døme på det.

Hemstad kan lesast slik at skandinavisme er noko aktørane har meir eller mindre av, på ein skala frå svak til sterk. Dette reiser spørsmål som gjeld eksistensen av fleirfaldige identitetar og om innhaldet i dei ulike identitetsformene. Eg vil nemna eit par døme på korleis dette etter mi meining slår uheldig ut. Arbeidarskandinavismen er bare tilgodesett med nokre få linjer i avhandlinga, og ikkje fordi den var svak. Tvert om: den byrja tidleg og heldt kontinuerleg aktiviteten oppe, tvers gjennom skandinavismens «indian summer», «nordisk vinter» og «ny vår». Grunnen til at denne viktige manifestasjonen av skandinavisk solidaritetskjensle er så sterkt nedtona, er at den blir utdefinert – fordi det var «sosialismen og det faglig-politiske som var det primære for ’arbeiderskandinavismen’, ikke

skandinavismen som sådan». Sosialistane var meir internasjonalistar enn skandinavistar. Men gjeld ikkje dette meir spørsmålet om kva slags skandinavisme enn om graden av skandinavisme?

Dette spørsmålet om det er snakk om fleirfaldige meir enn om konkurrerande identitetar, er også relevant i høve til måten Hemstad diskuterer forholdet mellom skandinaviske og nasjonale identitetar. Avhandlinga kan tolkast slik at det er ein omvendt samanheng mellom skandinavisme og nasjonalisme – di sterkare skandinavisme, jo svakare nasjonalisme og vice versa. Fleire stader blir det lågare engasjementet for skandinavisme i Norge knytt til sterkare nasjonalisme enn i Sverige og Danmark. Alternativt kunne ein stilla det meir ope, på den måten at blandingsforholdet mindre hadde med styrken i skandinavismen å gjera enn kva slags nasjonalisme og kva slags skandinavisme. Denne problematikken har særleg betydning for tolkinga av omslaget frå «indian summer» til «nordisk vinter» i 1905.

Tesen til Hemstad er at 1905 viste at den nasjonale identiteten hadde forrang framfor den skandinaviske i Norge, ulikt kva som var tilfellet i Sverige. Det er her eg meiner at innhaldet i dei omtalte kollektive identitetane kunne vore drøfta meir. Dersom ein meiner at aktørane kan vera berarar av fleire identitetar, kan ein jo tenka seg at det ikkje var forholdet mellom skandinavisme og nasjonalisme som endra seg i Norge i 1905. Føresetnaden for ei slik drøfting er at ein går inn på kva som låg til grunn for det norske unionsbrotet. Dersom ein skal ta berarane av det skandinaviske samarbeidet i Norge på ordet, var det kombinasjonen av konstitusjonelle spørsmål (det demokratiske underskotet knytt til utanrikspolitikken) og nærings-politiske forhold (konsulatsaka i seg sjølv), som var grunnlaget. Det er ikkje lett å forstå kvifor dette skulle stå i vegen for ideen om skandinavisk samarbeid, og det er heller ingenting i Hemstad sitt materiale som tyder på at dei norske aktørane såg det slik. Det forholdet at ein på svensk side la det skandinaviske samarbeidet på is i fleire år etter 1905 og at skandinavismen slo om til ein eksklusiv svensk nasjonalisme, kunne også vore nytta som grunnlag for å diskutera innhaldet i den svenske skandinavismen før 1905, om den kanskje inneheldt eit svensknasjonalt element alt i utgangspunktet. At formene unionsbrotet tok, som Hemstad legg stor vekt på som årsak til det svenske omslaget, skulle vekka slikt raseri, ropar i seg sjølv på ei forklaring. Eg saknar i drøftinga av skilnadene på norsk og svensk skandinavisme og nasjonalisme ei tilknyting til den analysen av utakt i politisk og økonomisk modernisering som Svein Ivar Angell og Francis Sejersted har gjort.

Noko av problemet her kan også liggja i ein svak tendens til å oppfatta dei ulike identitetane som homogene. Ser ein nærare etter i boka, vil ein sjå at biletet er samansett. Biletet av eit massivt raseri på svensk side etter 1905 hadde sprekker. Arbeidarskandinavismen er

nemnd, men også innanfor fredsrørsla og den svenske venstreintelligentsiaen var det krefter som ville halda på det skandinaviske samarbeidet. Fleire møterekker som gjaldt næringsliv og arbeidsliv heldt fram praktisk talt uforandra, og nye møterekker oppstod. Det kan difor stillast spørsmål ved Hemstad sin tese om eit avgjerande brot mellom nyskandinavismen og den nye nordismen på 1910-talet, der nyskandinavismen først og fremst bare tente som ei negativ referanseramme, etter Hemstad sitt syn.

Desse innvendingane er bare døme på spørsmål som kan reisa seg under lesing av denne spennande og viktige boka, der ein kunne ønska endå meir analyse. Dei rokkar likevel ikkje ved inntrykket av dette som eit nybrotsarbeid i studiet av skandinavismen som rørsle og av trans-nasjonale nettverk og fellesskap i ein periode der det meste av den faglege energien har vore knytt til studiet av nasjonale identitetar. Hemstad legg fram resultat av eit enormt kjeldearbeid på ein klar og strukturert måte, slik at lesaren kan gjera sine eigne refleksjonar. Ei god bok inviterer til diskusjon, slik denne boka gjer. Hemstad har avdekka «the missing link» mellom den klassiske skandinavismen midt i det 19. århundret og nordismen i det 20. Ei viktig brytningstid i nordisk historie har fått fleire fasettar.

 

Ellen Cathrine Lund

Branding Blenda. Lilleborgs markedsføring overfor husmødre 1950–1970

Avhandling avlagt for graden ph.d., Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo 2007. 236 s.

Av Eirinn Larsen (opponent)

Bedriftshistorie fra husmorens epoke

Avhandlingen Branding Blenda. Lilleborgs markedsføring overfor husmødre 1950–1970 representerer en fornying av den bedriftshistoriske sjanger ved å integrere både forbruker og forbrukerkultur i sine analyser. Det betyr at svarene på hovedproblemstillingen hvorfor og hvordan Lilleborgs Blenda gikk seirende ut av «såpekrigen» med forbruksvaregiganten Procter & Gamble (P&G) i perioden 1967–70, først og fremst søkes i bedriftens indre liv og dens kommunikasjon med selskapets fremste forbrukergruppe: norsk husmødre. Helt siden Lilleborg tok mål av seg å gjøre Blenda til «eier av hvithetsteknikken» i 1950, hadde selskapets budskap til husmødrene vært det samme: Blenda vasker hvitere enn alt annet vaskepulver!

Et viktig poeng i Lunds avhandling er at økonomiske prosesser og drivkrefter som markedsføring og merkevarebygging tar utgangspunkt i eksisterende kultur. Faktisk definerer forfatteren Lilleborgs evne til å utforme og markedsføre sine vaskepulverprodukter i samspill med norske husmødre og etterkrigstidens norskdefinerte husmorkultur

som et viktig suksesskriterium for bedriften.2 Slik modifiserer Branding Blenda det opplagte synet på det å skape etterspørsel i markedet. Spørsmålet om merkevarebygging og markedsføring handler snarere om en kulturell dialogføring mellom bedrift og forbruker, i dette tilfellet med merkevaren Blenda som medium. Hvordan Lilleborg på sin side har bidratt til å opprettholde, styrke og eventuelt endre den husmorkulturen som var dens forretningsmessige utgangspunkt, diskuterer Lund i langt mindre grad. Slik plasserer forfatteren seg likevel godt innenfor den etablerte bedriftshistoriske skole, dog med en kringkastet interesse for «hvordan økonomiske prosesser bidrar til å endre kultur, og ikke minst hvordan kulturen innvirker på økonomiske prosesser» (s. 10 og 228).

Lunds forklarende analyser av suksessbedriften Lilleborg med vekt på merkevarebygging og markedsføring overfor norske husmødre to tiår forut for «såpekrigen», reiser flere historiefaglige spørsmål. I denne korte omtalen av Branding Blenda, laget på bakgrunn av mitt opposisjonsinnlegg ved Lunds offentlige forsvar den 1. juli 2008, er det to forhold som blir diskutert. Det første er forholdet mellom kultur som perspektiv og kultur som forklaring i historiefaglige analyser. Det andre er en kort diskusjon av «tradisjonell» bedriftshistorie og dens krav til nettopp analysen av enkelbedriften. Jeg starter imidlertid med en presentasjon av selve avhandlingen og de sider ved denne som jeg finner mest interessant gitt dens overordnede tema: Lilleborgs markedsføring overfor husmødre.

blenda og norske husmødre

Perioden Branding Blenda omhandler, 1950–1970, var preget av store kvantitative og kvalitative endringer i norsk produksjons- og forbruksmønster. Lund legger stor vekt på denne tidsmessige plasseringen av sitt studium av Lilleborg. Allerede på avhandlingens andre side gjør hun det til sin overordnede oppgave å øke forståelsen for hvordan etterspørsel ble formet i en slik transformativ fase; fra knapphet på varer til massemarked og massekonsum (s. 10). En annen viktig målsetting, skriver hun, er å bidra til kunnskap om husarbeidets modernisering innenfor en periode da nettopp husarbeid var gifte kvinners viktigste virkefelt.

Den kronologiske fortellingen om Lilleborgs merkevarebygging av Blenda i tiårene forut for «såpekrigen», utgjør avhandlingens kjernekapitler: kapittel 3–7. Kapitlet som diskuterer relasjonsbyggingen med norske husmødre mest inngående, er kapittel 4, «Demonstrasjoner – direkte markedsføring og relasjons

bygging». Kapittel 3 gjør rede for hvordan Lilleborg gjorde reklame til en konkurransestrategi i den nasjonale vaskepulverkonkurransen før og etter andre verdenskrig, mens kapitlene 5 og 6 diskuterer bedriftsorganisering på 1950-tallet og innføring av markedsføringsledelse rundt 1960. Kapittel 7 konsentrerer seg om Lilleborgs fornying og omstilling i årene forut for «såpekrigen», og spesielt i lys av at det norske vaskepulvermarkedet ble åpnet for utenlandsk konkurranse etter dannelsen av EFTA i 1960. I kapittel 8 konkluderer hun om utfallet av «såpekrigen» og dens foranledninger, før hun i siste kapittel – kapittel 9 – tar et skritt til siden og diskuterer Lilleborgs rolle i moderniseringen av husarbeidet i perioden etter andre verdenskrig under tittelen «Lilleborg som samfunnsaktør».

Samtlige kapitler inneholder gode historiefaglige analyser av Lilleborg på 1950- og 1960-tallet, selv om det siste kapitlet blir i knappeste laget. Bare tolv sider blir viet de dialektiske prosesser i forbruksvareindustrien og kulturen. Gitt avhandlingens overordna tema, Lilleborgs markedsføring overfor husmødre, burde dette avsluttende kapitlet vært bedre integrert i resten av fortellingen og ikke minst i kapittel 4. I dette kapitlet går Lund i dybden og diskuterer Lilleborgs relasjonsbygging med norske husmødre på en mer systematisk måte. «Ingen andre [vaskepulverprodusenter] opererte i så stor målestokk eller hadde tilsvarende ambisjoner om å bygge relasjoner til husmødre som Lilleborg» (s. 110). Hvordan gikk vaskepulverprodusenten Lilleborg fram?

Lund hevder at reklame var Lilleborgs fremste våpen i konkurransen om forbrukernes gunst. Selskapet brukte langt flere penger på markedsføring enn sine hovedkonkurrenter, og stilte «i en egen klasse i norsk sammenheng» (s. 111). I tillegg gjennomførte Lilleborg utallige demonstrasjoner rettet mot norske husmødre. Selskapets oppsøkende virksomhet bestod av mange ulike aktiviteter, og hadde mye til felles med de internasjonale «såpeselskapene». «Blenda-bil»-demonstrasjonen var blant de langt viktigste – og dyreste! Modellert på Unilevers turnévirksomhet i Storbritannia, reiste Lilleborg land og strand rundt på begynnelsen av 1950-tallet med mål om å få norske husmødre til å vaske med Blenda, etterfulgt av filmframvisning, te eller kaffe.

Underholdningselementet var svært viktig i Lilleborgs relasjonsbygging med norske husmødre, understreker Lund. Opplysning og veiledning i vask og stell av klær ble alltid kombinert med film eller annen underholdning, samt noe å bite i. I tillegg gikk de kvinnelige vaskekonsulentene på hjemmebesøk, spesielt i og rundt de større byene, med vareprøver i rause porsjoner. En vareprøve fra Lilleborg rakk alltid til flere vasker, og bidro slik forfatteren ser det til å skape en allianse mellom bedrift og forbruker. Denne alliansen, bygget på saklighet og gjensidig tillit og respekt, var kjernen i Lilleborg markedsføringsstrategi overfor

norske husmødre. Hjemmebesøkene, bilturneene og de utallige foredragene om Blenda bar aldri preg av salg, men saklig informasjon, veiledning og hygge. Bedriftens profesjonelle vaskekonsulenter var derfor ingen sleipe dørselgere med skoen i dørsprekken. Snarere var deres viktigste oppdrag å være fortrolige med husmødrene, de skulle opprette personlig kontakt med hver enkelt av dem og skape tillit til bedriftens kunnskap om dosering, maskinvask og ulike vaskemetoder. «La dem av og til få prøve brytere, kraner og håndtak selv! Og få dem til å stille spørsmål – men uten å avbryte Dem i tide og utide», lød arbeidsinstruksen fra 1954 (s. 121).

Husmødrene var mer enn vanlige forbrukere i Lilleborgs øyne, understreker Lund. Selskapet dro også mye nytte av den kunnskap og informasjon som den utstrakte forbrukerkontakten førte med seg. Poenget med å etablere en forbrukerservice i 1955 var akkurat å nyttiggjøre seg denne informasjonen fra husmødrene. «Alle spørsmål og kommentarer som ble vurdert som interessante ble notert ned og systematisert og analysert i markedsavdelingen», skriver Lund (s. 121). «Husmorspørsmålenes» innhold og konkrete konsekvenser for Lilleborgs produksjon og markedsføring skriver forfatteren imidlertid langt mindre om. Branding Blenda sier heller ikke noe om hvordan norske husmødre reagerte og interagerte med Lilleborgs offensive «produktfrieri». Hvordan så de på Lilleborg og deres produkter, og hvilke tanker gjorde de seg om forbruk og modernisering av husarbeid på 1950- og 1960-tallet? Og til slutt, var husarbeid egentlig en så viktig del av de gifte kvinnenes identitet som det Lilleborg, og dermed Lund, ville ha det til? Eller var Lilleborg også en viktig aktør i formingen av etterkrigsperiodens husmorkultur og husmorideal blant gifte kvinner?

Kultur som perspektiv og kultur som forklaring

Branding Blendas fokus på merkevarebygging og markedsføring overfor norske husmødre slik dette ble planlagt og utført i regi av Lilleborg, er både avhandlingens styrke og svakhet. Med rette sier Lund innledningsvis: «Merkevarebygging i sin alminnelighet er et nytt felt innenfor historiefaget i Norge, og knapt berørt som tema i tidligere bedriftshistoriske studier» (s. 22). Lunds avhandling bidrar til å endre dette gjennom å integrere både merkevarebyggingen og forbrukerkulturen i sine analyser av vaskepulverprodusenten Lilleborg. Men som sagt, hennes tilnærming representerer også klare svakheter. Særlig to forhold bidrar til dette.

Det første forholdet er de begrensninger som avhandlingens bedriftsinterne kildemateriale gir forfatteren til å forklare utfallet av «såpekrigen» med P&G i perioden 1967–1970. Særlig Lilleborgs tette samarbeid med Unilever tilbake til 1930 gir grunn til å tro at kilder fra andre forretningsmessige aktører ville kunne si noe annet enn det

Lunds avhandling gjør.3 Dessuten er det grunn til å stille spørsmål ved hennes fremstilling av «såpekrigen» som en kamp mellom «lille norske» Lilleborg og den «store, amerikanskeide såpepulvergiganten» P&G. «Merkevaren Blenda ble skapt i en norsk kulturell kontekst», skriver Lund avslutningsvis (s. 212), men hvor norsk var egentlig Lilleborg? Som leser av Branding Blenda, stiller man seg fort dette spørsmålet. Kildemessige studier i både Unilevers og P&Gs arkiver kunne gi mer utførlige svar på hvilke faktorer og forhold som frambrakte Lilleborg suksess i det norske vaskepulvermarkedet i møte med utenlandsk konkurranse, samt alle de andre spørsmålene som Lunds begrensede kildemateriale ikke evner å reise.

Annet materiale, som intervjuer, kunne dessuten blitt brukt mer aktivt i avhandlingen for å dra forbrukerne (husmødrene) direkte inn som aktører. Også med tanke på å forklare utfallet av «såpekrigen», ville intervjuer med 60-tallets husmødre vært nyttig. Det ville blant annet kunne si enda mer om resepsjonen av P&Gs reklamebudskap med «Vaskebjørnsen» (Knut Bjørnsen) i rollen som ekspert enn det Lund selv gjør.

Det andre forholdet som bidrar til å gjøre Branding Blenda noe svakere enn strengt tatt nødvendig, stammer fra de begrensninger forfatteren selv legger på det kulturhistoriske perspektivet hun innledningsvis ønsker å benytte. Dette skjer delvis gjennom å gjøre det kulturhistoriske perspektivets berettigelse avhengig av dets forklaringskraft i forhold til en svært liten episode i Lilleborgs lange historie; delvis ved å styre unna en større diskusjon om forbruksvare-industriens rolle i utformingen av etterkrigstidens husmorkultur. Således evner avhandlingen heller ikke å utdype og undersøke den allestedsnærværende dialektikk mellom kultur og økonomi i enhver bedrift og ethvert næringsliv som Lund opprinnelig ønsket å utforske. Alt i alt gir dette Branding Blenda en uheldig struktur og asymmetri mellom en overordnet kulturhistorisk interesse og tilnærming til stoffet, på den ene siden, og en langt snevrere historiefaglig praksis der det å forklare Lilleborgs suksess blir det primære, på den andre. Slik jeg ser det, bunner denne asymmetrien i en noe ubevisst anvendelse av kultur som perspektiv og kultur som forklaring i historiefaglig forskning. Ikke det at dette forholdet er et «enten eller»; mange historiefaglige analyser bygger på «begge deler». Samtidig er det gjerne slik at bedriftshistorikere ofte tyr til kultur som forklaringer uten

av man nødvendigvis anlegger et overordnet kulturhistorisk perspektiv på studiet av enkelbedriften. Velger man imidlertid det første: kultur som perspektiv, og ender opp med bare det andre: kultur som forklaring, slik Lund på mange måter gjør, byr det på problemer.

«Tradisjonell» bedriftshistorie – hva krever den?

Siden Even Lange lanserte bedriftshistorie som eget forskningsfelt på slutten av 80-tallet, har mange av de største bedriftene i Norge fått sin historie skrevet av profesjonelle historikere.4 Utgangspunktet i de langt fleste av disse verkene er enkeltbedriftens beretning slik den har fortonet seg fra innsiden og på toppen; ut ifra entreprenørens kapasitet, evner og kunnskap til produksjon, organisering og ledelse. Dessuten har bedriftens forhold til stat, politikk og marked, samt internasjonale konjunkturer og finansiering, stått sentralt i de bedriftshistoriske fortellingene. Å plassere bedriften i samfunnet har således blitt nesten like viktig for bedriftshistorikerne som å fortelle fra dens innside.

I Lunds analyser av suksessbedriften Lilleborg utelates flere av de bedriftshistoriske faktorene og emnene til fordel for et stramt fokus på bedriftens markedsføring overfor norske husmødre. Imidlertid er hennes forklaring av «såpekrigens» utfall ikke helt monokausal. Både betydningen av tidligere «konkurransetrening» og tilgang på den internasjonale kunnskapsfronten gjennom Unilever blir vektlagt i analysen, samt organisatoriske innovasjoner og enkeltaktørers bidrag. Merkevarebyggingen i samspill og dialog med norske husmødre er likevel Lunds hovedbidrag og innfallsvinkel til suksesshistorien om Lilleborg. Men hvor viktig er denne innfallsvinkelen egentlig for å forstå Tags – eller Tide, som det het på originalspråket – retrett fra det norske vaskepulvermarkedet bare tre år etter lansering, og Lilleborgs påfølgende «seier»?

I forsøket på å forklare hvorfor utenlandske selskaper ikke lykkes i det norske forbruksvaremarkedet, er det nærliggende å ty til ganske andre forklaringer enn Lunds. Den mest plausible er pris og betydningen av et godt distribusjonsapparat. Riktignok er Lund inne på at Lilleborg selv forklarte sin suksess som resultat av en bevisst prispolitikk. Videre vektla den norske vaskepulverprodusenten den betydning kooperasjonens boikott av de amerikanske vaskepulverne fikk, ettersom Tag og Colgate Palmolives Ajax ble utestengt fra 20 prosent av det norske vaskepulvermarkedet. Hva verken hun eller Lilleborg er inne på, er derimot mulighetene til fortjeneste på lengre sikt i det norske vaskepulvermarkedet. Var det norske såpepulvermarkedet

egentlig særlig attraktivt for utenlandske forbruksvareprodusenter?

Foruten å være svært desentraliserte, lå og ligger det fremdeles klare begrensninger i det norske forbruksvaremarkedet. Det langt viktigste er kanskje størrelsen. Mikke Mus-marked, er BI-amanuensis Hans Mathias Thjømøes treffende beskrivelse: «veldig lite, og ikke særlig attraktivt».5 Høye tollgrenser gjør det samtidig svært vanskelig å tjene penger på importerte varer. At Unilever derfor valgte å satse på utstrakt samarbeid – og ikke konkurranse – med Lilleborg, og som gjorde det mulig for sistnevnte å produsere førstnevntes merkevarer på lisens, er derfor ganske forståelig. På Lilleborgs hjemmesider kan man lese at samarbeidsavtalen med Unilever er reforhandlet flere ganger og gjelder nå fram til år 2014.

Lilleborgs merkevarebygging gjennom dialogføring med husmødre og den norske husmorkulturen i perioden 1950–1970 reiser spørsmål og problemstillinger som peker langt ut over «såpekrigen» med P&G og utfallet av denne. Jeg vil derfor oppfordre Ellen Cathrine Lund om å skrive den boken som dette interessante og svært viktig temaet fortjener. Avhandlingen Branding Blenda vil i så måte være det beste utgangspunkt.

 

Odd Arvid Storsveen

Mig Selv: en biografi om Henrik Wergeland

Cappelen Damm, Oslo 2008, 754 s.

Av Vigdis Ystad

Wergelands «Selv» – en tragedie?

Mye har vært skrevet om nasjonalskalden Wergeland siden hans altfor tidlige død i 1845. Bildet av Wergelands posisjon som Norges største lyriker, hjertegod barnevenn, dyrker av politisk, kulturell og religiøs frihet, forkjemper for jødenes adgang til riket og stifter av norsk 17. mai-feiring har stått nærmest urokket, uten altfor mange kritiske sideblikk. Sigurd Aarnes’ resepsjonsstudie ’Og nevner vi Henrik Wergelands navn’ : Wergeland-kultusen som nasjonsbyggende faktor (1991) danner i så måte ett av unntakene (men er ikke referert hos Storsveen).

Den norske venstrebevegelsens Wergeland-bilde (representert ved forfattere som Bjørnstjerne Bjørnson, Erik Vullum, Ernst Sars, Olaf Skavlan og Halvdan Koht) har vært dominerende frem til denne dag. Storsveen oppfatter dette synet som en «nasjonalpolitisk tvangstrøye», et altfor enkelt og i mange tilfelle misvisende bilde som han har til hensikt å revidere. Særlig merker man hos Storsveen en viss skepsis i forhold til historikeren Koht, som en rekke ganger (og tilsynelatende med rette) får sin ukritiske hyllest av Wergelands innsats korrigert ved hjelp av solide

belegg for alternative og mer nyanserte oppfatninger.

Storsveens fremstilling føyer seg til en rekke tidligere biografiske behandlinger av Wergelands liv og virke, men den er forskjellig fra sine forgjengere, både eldre og nyere. I forhold til Kohts nærmest hagiografiske Henrik Wergeland : eit folke-skrift (1908), er avstanden stor. At Storsveen dessuten skiller seg klart fra eldre biografer, som de nesten panegyriske H. Schwanenflügels Henrik Wergeland : en literærhistorisk Skitse (1877) og Herluf Møllers Henrik Wergeland (1915), er naturlig. Vår tids perspektiver er andre enn 1800- og det tidlige 1900-tallets. Men Storsveen har enda mindre til felles med Yngvar Ustvedts Henrik Wergeland : en biografi fra 1994. Mens den lite etterrettelige Ustvedt synes å være primært opptatt av det skandaløse ved Wergelands livsførsel, uten at han alltid har belegg for sine mange historier, er Storsveen velsignet saklig og objektiv. Det tjener ham til ære at han ikke tar Ustvedts fremstilling på alvor. Storsveen kan for eksempel med sikkert belegg fastslå at ryktene om Wergeland som velkjent svirebror og forstyrrer av ro og orden er en sterk overdrivelse: I motsetning til en rekke av studentene i hans samtid, ble aldri den unge Wergeland innbragt til politiet for gateuorden.

I omfang, grundighet og betydning kan Storsveens biografi måle seg både med Rolv Laaches voluminøse Henrik Wergeland og hans strid med prokurator Praëm, aktmessig fremstillet, for det meste efter utrykte dokumenter (3 bind, 1927–30) og med Aage Kabells 2-binds biografi Wergeland (1956–57). Men der litteraturhistorikeren Kabell utroper Wergeland til en av verdens største lyrikere og bruker mye plass til å referere private forhold og konkrete hendinger som bakgrunn for diktningen, anlegger Storsveen et overordnet og strengt konsekvent historiker-perspektiv på hans liv og virke. Og her er det ikke dikteren, men historikeren, folkeopplyseren og den politiske reformatoren Wergeland som står i sentrum. Hans innsats fremstilles med et kritisk og meget omfattende utvalg av kilder der vekten legges på Wergelands plass og rolle i tidens offentlighet, ikke (som hos Kabell) på universalgeniet med de mange merkelige kast i sin personlighet. Wergeland blir hos Storsveen sett som «én blant mange, innenfor en tendens eller retning» (s. 598), og forestillingen om Wergeland som den opphøyede dikter og nasjonsbygger punkteres, selv om hans diktning og øvrige innsats på ingen måte frakjennes sin verdi.

Som utgangspunkt fastslår Storsveen at det ikke var noe uvanlig ved Wergelands utspring og oppvekst. Han tilhørte en embetsmannsfamilie med et vidt forgrenet nettverk av slektninger og sosiale kontakter. Slik hadde han gode private forutsetninger for å bli en nasjonal ideolog. Det som skiller ham ut, er en «skrivedrift» (s. 102) – altså ikke en dikterisk genialitet! – som blir en bærebjelke i hans liv, men som samtidig blir et sosialt hinder og fører til politisk og menneskelig isolasjon. Wergeland

fremstilles som stridbar, med en kverulantisk legning, men samtidig med et sårbart sinn, og med en splittet sjel der det politiske og det personlige (og dikteriske) har problemer med å forenes. (’Splittelses-ideen’ ser for øvrig ut til å være et lån fra Ustvedts Wergeland-diagnose). Dikterens kunstneriske ensomhet (opphøyethet?) forsterker splittelsen, fører til en rekke politiske «bomskudd» og gjør ham i løpet av 1830-årene fullstendig politisk isolert. Storsveens Wergeland er «en poet som aldri maktet å poetisere sin umiddelbare omverden» (s. 583). Den politiske reformators siste leveår blir derfor (med Storveens ord) en tragedie.

Analysen av Wergeland som historiker får, som naturlig kan være ut fra Storsveens bakgrunn, en fremtredende plass og fører til et nytt bilde med klar oppvurdering av hans innsats. Historiske arbeider fra ulike utviklingstrinn i forfatterskapet behandles: For Almuen (1830–), Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem? (1831), Omrids af Kongeriget Sverges Historie (1835), Omrids af Kongeriget Norges Historie (1836), Udtog af Norges Historie (1836), For Menigmand (1836–), Kong Carl Johans Historie (1837), Norges Konstitutions Historie (1841–43) og Historiens Resultat (1843–44).

Det blir fastslått at Wergelands historiesyn var teleologisk og at hans virksomhet innenfor dette område hadde et nasjonalt oppdragende og didaktisk sikte. Allerede hans lærer ved katedralskolen i Kristiania, Albert Lassen, kan ha gitt ham impulser i denne retning, og Wergeland utviklet dem videre gjennom sitt eget forfatterskap. Sentralt i hans historiesyn stod ideen om historien som en «foredlingsprosess». Det samlende perspektiv var historiens egenutvikling mot friheten som overordnet verdi (s. 422). Dette kan minne om Paulus Svendsens oppfatning av at Wergelands mål for det jordiske liv var frihet, sannhet og kjærlighet som religiøst forankrede ideer eller begreper (Gullalderdrøm og utviklingstro 1940), men noen klargjøring i forhold til Svendsens forståelse av et religiøst perfeksjonsideal foretar ikke Storsveen. Hans perspektiv er langt mer ’jordisk’, og altså tragisk. Derimot legger han stor vekt på at Wergeland i konstitusjonshistorien var den første som systematisk tok i bruk et omfattende kildemateriale i sin fremstilling av historien. På dette område var han «nyskapende» og en «pioner innenfor området politisk samtidshistorie i Norge». Men også «Historiens Resultat» (i Skilling-Magazin 1843–44), der Wergeland forener sin religiøse grunnoppfatning med en Herder-inspirert utviklingsoptimisme, gjør ham nyskapende som «en av de første her til lands som presenterte generelle teorier om historiens utviklingsprosesser» (s. 513).

Selv om fremstillingen fører til en klar oppvurdering av Wergeland som historiker, lider den altså også av svakheter. Den trekker ikke i tilstrekkelig grad inn filosofi- og religionshistoriske synsmåter som kan være relevante for en samlet forståelse av utviklingen i Wergelands

historiesyn. Det er nemlig ikke helt korrekt at Wergelands utvikling som historiker ikke tidligere har vært påaktet av forskningen, slik Storsveen hevder. Som et eksempel på alternative behandlinger er allerede Paulus Svendsen nevnt. Også Werner F. Poensgens fremstilling av historismebegrepets betydning i avhandlingen Historiefilosofiske og historiografiske aspekter ved Henrik Wergelands prosaforfatterskap (hovedoppgave 1990) kunne med fordel ha vært konsultert. Et hovedpoeng hos Poensgen er at Wergelands tenkning om historien undergår en forandring. Fra en form for rasjonalistisk historiesyn hos den tidlige Wergeland, finner også Poensgen en endring i retning av en klarere Herder-inspirert, romantisk anskuelse (uttrykt i historiografiske tekster som bl.a. Norges Konstitutions Historie). Poensgen ser historismen, med dens individualitetsbegrep, som en samlende forståelsesnøkkel til Wergelands historiske forfatterskap og som en positivistisk historieforståelses motpol. Han gir en grundigere behandling enn Storsveen av hvordan både kristendommens og Herders historiefilosofi lot seg forene med Wergelands religiøst-metafysiske virkelighetsoppfatning, og hans resultater er mer nyanserte enn Storsveens.

Nær forbundet med fremstillingen av Wergeland som historiker, er behandlingen av den ideologi som ligger til grunn for hans opplysningsskrifter. Slik Storsveen tidligere har vist i sine bøker Henrik Wergelands norske historie : et bidrag til nasjonalhistoriens mythos 1997 og doktoravhandlingen En bedre vår : Henrik Wergeland og norsk nasjonalitet 2004, går veien fra ’almenopplysning’ til ’spesialopplysning’. Utgangspunktet er Wergelands ønske om å utbre en frihetsidé, å utvikle patriotisk bevissthet hos almuen og dermed skape ekte statsborgere (For Meningmand). Dette endres i retning av et mer paternalistisk, refsende og kritisk opplysningsprogram med vekt på å avhjelpe sosiale problemer gjennom å skape en frivillig moralsk endring nedenfra (For Arbeidsklassen). I den tidlige fasen styres Wergelands arbeid av et demokratisk kulturperspektiv og ønsket om å skape en ny borgelig elitekultur. I den sene fasen (fra slutten av 1830-årene) er han mer pessimistisk med hensyn til slike muligheter og opptrer nå som moralsk reformator. Det ville imidlertid vært av interesse med en klargjøring av hvordan en slik diagnose står i forhold til Wergelands religiøst funderte historiefilosofi og historiografi.

Storsveen mener at denne utviklingen hos Wergeland kan ha blitt styrket i sammenheng med hans erfaringer i kampen for å gi jøder adgang til riket. Han hadde inntil 1839 troen på en bred allianse mellom liberalitet og norsk tradisjonalisme, representert ved den norske bondestanden. Med da bonderepresentantene i Stortinget avviste Wergelands forslag om å endre Grunnlovens § 2, brøt denne troen sammen. Dette førte til desillusjon på bondestandens vegne og ble et dypt problem for ham.

Også av andre grunner mener Storsveen at Wergelands posisjon som politisk reformator var dømt til å mislykkes. Ikke først og fremst på grunn av hans personlige egenskaper (jf. ovenfor), men fordi en enslig reformator i kamp mot praktisk jus og historisk rettstolkning nærmest var dømt til å ikke nå frem. Som politisk aktør opererte nemlig Wergeland (i motsetning til sin far Nicolai og sin søster Camilla) i nasjonens periferi, han tilhørte ingen klar politisk gruppering. Storsveen ser ham mer som nasjonalist enn som liberalist, skjønt han bidrog selv til å bevege diskursen bort fra felles nasjonale synspunkter og nasjonal konsensus med utgivelsen av For Menigmand i 1836. Fra da av ble hans forhold også til de liberale patrioter vanskelig. Dette er opplagt viktig, og betydningen av Storsveens funn representerer nye innsikter i Wergeland-forskningen.

Det pekes videre på at Wergelands regimekritikk møtte problemer gjennom forholdet til kong Karl Johan, et forhold som etter Storsveens mening har vært oversett og ufullstendig behandlet i tidligere Wergeland-forskning. Det har han bare delvis rett i, det er også tidligere påpekt at Wergelands beundring for kongen hang sammen med dennes fortid som borgerlig frihetsforkjemper. Storsveen hevder at Wergeland ikke var «ekte monarkist» (s. 329), men først og fremst opptatt av at kongen hadde en «nasjonalhistorisk funksjon i grunnfortellingen om Norge», derfor tildelte han kongen en romantisk helterolle. Dette skapte store problemer for hans mer systematiske regimekritikk.

Fremstillingen viser som sagt hvordan Wergeland, både på grunn av sin oppførsel, sin indre splittelse (jf. ovenfor) og forholdene i det omgivende samfunnet, etter hvert ble mer og mer isolert. Som en taper i den politiske debatt var han heller ikke i stand til å forstå skiftet i det offentlige liv, der en ny type politisk journalistikk kom til å prege aviser som Morgenbladet og Den Constitutionelle. Det fikk skjebnesvangre konsekvenser ved at han også ble isolert og utestengt fra avisspaltene.

På ett område førte likevel Wergelands arbeid frem (skjønt ikke før i 1851, seks år etter hans død), nemlig hans kamp for å endre Grunnlovens § 2. Analysen av Wergelands innsats i det som har vært kalt «jødesaken», viser at hans politiske skrifter i forbindelse med dette spørsmålet har et annet og langt mer objektivt preg enn hans øvrige politiske artikler. De ideer som dannet basis for Wergelands argumentasjon, kartlegges grundig og systematisk. Også dette er et viktig tilskudd til Wergeland-litteraturen. Sentralt for Wergeland stod i denne sammenheng synet på Norge som et politisk mer enn et kulturelt fellesskap. Han så religiøse fordommer som en trussel mot politisk frihet, menneskelighet og moral, men mente samtidig at religiøs toleranse måtte gjennomføres fordi dette var i pakt med Guds vilje.

Mindre betydning viser det seg at Wergeland hadde for etableringen av 17. mai som nasjonal festdag. Ja, Storsveen er nærmest tilbøyelig til å

si at han ikke spilte noen rolle i det hele tatt (f.eks. s. 192)! Riktig nok blir det gitt en inngående behandling av det såkalte Torvslaget i 1829, da konge og stattholder satte soldater inn mot en fredelig folkemengde, men det understrekes at Wergeland her ikke spilte noen offentlig rolle og at han reagerte påfallende avbalansert på de fornærmelser han denne dagen mente han ble utsatt for. Heller ikke Wergelands berømte tale ved Krogh-støtten 17. mai 1833 ble utslagsgivende for den senere etableringen av grunnlovsdagen som nasjonal festdag. I stedet vokste det nærmest av seg selv frem en «folkelig» feiring, preget av uorganiserte livsytringer, fyll og uorden, skapt av underprivilegerte grupper. Etter hvert som den kongelige motstand mot feiringen forsvant og markeringen av dagen ble mer borgerliggjort (med salutter, borgertog og offentlige arrangementer), ble Wergelands reaksjon preget av stadig sterkere skepsis, fordi han mente at slike markeringer hadde preg av hykleri uten noe egentlig opprørsk eller sant frihetselskende innhold. Dette er en av de klareste avmytologiseringer i Storsveens biografi (til tross for at han også refererer gateguttenes hurrarop for Henrik som hadde «innstifta da’n» og ser dette som et tegn på at folkemeningen så det annerledes allerede i Wergelands levetid).

Boken utmerker seg med sin umåtelige grundighet, sitt pålitelige akribi og sine til dels nye perspektiver på Wergelands innsats som historiker, folkeopplyser og politisk reformator. Slik har den stor verdi. Men på andre områder gir den et magrere og kanskje mindre opplysende bilde enn flere av sine forgjengere. Om Wergelands privatliv sies påfallende lite (der har vi til gjengjeld Kabell og andre å konsultere!). Innledningsvis kartlegges riktig nok hans familiære forhold (foreldre, slekt, oppvekst), og senere følger vi Wergeland gjennom fasene i hans liv. Her er inndelingen (og dermed bokens kronologiske komposisjon) i pakt med den tradisjonelle, gjennom hovedavsnitt som «Barndom og ungdom», «Eidsvollstiden 1829–34», «Kampårene 1834–1838», «Lykke og fortvilelse 1838–1842» og «Diktning og død 1842–1845».

Det fem år lange opphold hjemme hos foreldrene på Eidsvoll var en periode Storsveen mener må ha hatt større negativ betydning for Wergeland enn hva noen tidligere har påvist. Det kan han i en viss forstand ha rett i. Riktig nok utløste denne isolasjonen individuell kreativitet og resulterte i storslagen lyrikk, men årene på Eidsvoll var likevel i Storsveens perspektiv negative fordi de isolerte Wergeland fra sosialt, politisk og kulturelt fellesskap. Når den arbeidsløse teologen i 1835 valgte å begynne på medisinerstudiet, tolkes dette utelukkende som et påskudd til å slippe vekk fra isolasjonen på Eidsvoll. Storsveen nevner dessuten kort (s. 237–38) at etter Wergelands opphold på Eidsvoll fødte en av tjenestejentene i prestegården høsten 1835 en gutt som angivelig skulle være Henriks sønn. Imidlertid refereres det til at det skal ha vært ulike oppfatninger om dette farskapet. Det er

visstnok første gang en slik antydning kommer åpent til uttrykk i Wergeland-litteraturen. Men også undertegnede har hørt slike antagelser fremsatt gjennom muntlig overlevering fra eldre Wergeland-forskere, knyttet til påstander om at en tidligere utgiver av Wergelands skrifter i sin tid skal ha supprimert brev med et innhold som kan ha avslørt at Nicolai Wergeland var barnets egentlige far.

I biografisk sammenheng får vi vite det vanlige om Henriks ulike ungdomsforelskelser (delvis bygget på opplysninger fra kjente brev og annet materiale, dels på hans egne fremstillinger i erindringsverket Hassel-Nødder 1845). Men forholdet til henne som i 1839 ble hans hustru, den unge Amalie Sofie Bekkevold, ser ikke ut til å interessere Storsveen mye. Amalie blir etter omtalen av ekteskapsinngåelsen nærmest usynlig. Storsveen fremstiller henne som triviell og ikke-intellektuell og karakteriserer hennes reaksjoner som «nærmest på linje med et barn[s]» (s. 318). Her svikter kildekritikken; Storsveen stoler nemlig nærmest ukritisk på den unge Camilla Wergelands beskrivelse av sin fremtidige svigerinne. Han hevder endog (uten belegg) at Wergeland neppe kunne oppleve «åndelig samkvem» med en hustru av folket (Amalie var datter av en skipper, høker og krovert). Hun kunne nok gi ham stabil, ensidig oppmerksomhet, men det fastslås gjentatte ganger at hun neppe gav ham hardt tiltrengt intellektuelt fellesskap (f.eks. s. 599). At Amalie skal ha elsket poesi blir det ikke sagt noe om; heller ikke at hun opptrådte som amatørskuespillerinne og antagelig satte pris på teater. Det bilde som kommer frem av Wergelands brev og mange dikt til henne er ikke utnyttet. På dette punkt synes Storsveen både påfallende knapp og påfallende fordomsfull.

Wergeland fikk som kjent aldri noe prestekall, tross sine mange søknader om embete. Forklaringen på dette sies å være sammensatt: Dels var hans kverulantiske karakter altfor vel kjent, dels skapte de ulike rettstvister og juridiske prosesser han var innviklet i problemer, og endelig kunne Wergelands selvstendige religiøse oppfatninger veie negativt. Det siste er opplagt både riktig og viktig, og betyr et nytt moment i en forklaringsrekke som også tidligere har vært fremsatt i Wergeland-litteraturen. Men her støter vi samtidig på et av de områder som er mindre grundig behandlet av Storsveen. Hva gikk Wergelands avvikende (ikke luthersk-dogmatiske?) religiøsitet egentlig ut på, og hvorfor var den eventuelt så kontroversiell? Aagot Benteruds korte fremstilling av Henrik Wergelands religiøse utvikling (1943) er riktig nok konsultert, men selv går Storsveen påfallende lite inn på de spørsmålene som behandles der. Romantikkens tidsbakgrunn, hvor forholdet mellom platonisme, kristen nyplatonisme, deisme og luthersk religiøsitet spilte en avgjørende rolle, også for samfunns- og kulturlivet generelt, burde være et sentralt område for forståelsen også av Wergelands liv, diktning og 

sakprosaforfatterskap. Men dette er tonet ned i fremstillingen, til fordel for sosial- og kulturhistoriske drøftelser i et hovedsakelig rent «jordisk» perspektiv.

Dette fører til hva undertegnede oppfatter som en viss skjevhet i fremstillingen som helhet. Dikteren og kunstneren Wergeland er nemlig ikke like grundig behandlet som historikeren og folkeopplyseren – skjønt det kanskje er grunn til å mene at Wergelands diktning må kunne kalles en like viktig innsats i norsk (kultur)historie som hans historiske og samfunnsreformatoriske virke? Og hvordan var egentlig forholdet mellom Wergelands religiøst begrunnede reformiver og hans metafysisk forankrede diktning? Av det skjønnlitterære forfatterskapet er det pseudonymet Siful Sifaddas farsediktning som vies den mest omfattende behandling. Det er jo også her vi finner de klareste henspillinger på en konkret samtidssituasjon. Dessuten får diktet «Kongens Ankomst» stor oppmerksomhet, men det knytter seg jo til avhandlingens hovedperspektiv og tolkes som et uttrykk for Wergelands forhold til kong Karl Johan og hans ønske om å se kongens rolle i et større historisk perspektiv. Men når Storsveen utroper «Norges Fjelde. Paa Egeberg» til et av Wergelands «mest intense og mesterlige dikt» (s. 320) og begrunner det med at det er politisk inspirert, er det grunn til å undre seg over hans litterære skjønn.

Wergelands hovedverk Skabelsen, Mennesket og Messias (1830; omarbeidet versjon Mennesket 1845) går Storsveen lettere over, skjønt han legger vekt på verkets fremstilling av menneskehetens historie. Det er vel imidlertid det religionsfilosofiske innhold som her er av størst interesse, sammen med verkets enestående poetiske kvaliteter? Storsveen finner riktig nok at Wergeland i dette verket ser fornuften som en himmelsk åpenbaringsform, men det fremgår ikke klart hva slags fornuftsbegrep det i så fall er tale om. Ved en grundigere analyse av romantikkens fornuftsoppfatning, sett i religionshistorisk og filosofihistorisk lys, burde dette vært klargjort (jf. også hva som faktisk sies om ’fornuft’ i Skabelsen, Mennesket og Messias!). Storsveen ser ikke den platonske myten som ligger til grunn for diktet «Napoleon», og leser keiserens nederlag som en følge av «åndens sammenfall med det menneskelige», mens det vel egentlig forholder seg motsatt: nederlaget skyldes at det menneskelige og jordiske fjerner seg for mye fra sin metafysisk-åndelige opprinnelse. Diktet «Den første Sommerfugl» blir lest hovedsakelig som en fluktmekanisme i forhold til Wergelands skuffelse som nasjonal politisk aktør, mens tekstens platonske forestilling om sjelen (Psyche), uttrykt gjennom det klassiske sommerfuglbildet, ikke nevnes. Også diktene til Amalie, samlet under tittelen Poesier (trykt i Bien høsten 1838), blir for knapt behandlet. Noen av dem refereres og inngår i den biografiske fremstillingen av forholdet mellom de elskende, men på overfladisk vis. Et helt sentralt dikt som «Den første Omfavnelse»,

som er av særlig interesse i forbindelse både med Wergelands kjærlighetssyn, hans religiøsitet og hans estetiske tenkning, er fullstendig oversett. Jan van Huysums Blomsterstykke (1840) er et annet av Wergelands hovedverker. Det ville sannsynligvis tilhørt verdenslitteraturens romantikk-kanon, hadde det ikke vært skrevet på norsk. Heller ikke dette ytes rettferdighet i Storsveens behandling. Diktet «Mig Selv» kalles ’hysterisk’ (s. 412) og tolkes som en metafysisk fluktmekanisme; «Følg Kaldet!» (fra Jødinden 1844) sies å være «hesblesende», «anstrengende» og «anspent» (s. 530) og kalles resignert (s. 531), skjønt vi vel her står overfor et av de mest optimistiske, gjennomkomponerte og modent avbalanserte dikt fra Wergelands hånd. At Storsveen overser det grunnleggende logosfilosofiske perspektiv i denne teksten, er bare å beklage. Eksemplene kunne vært forfleret og innvendingene utdypet. Storsveen har ikke sin styrke som litterær fortolker.

Bokens siste del, som omhandler de siste tre–fire år av Wergelands liv, er styrt av en gjennomgående begrepsbruk som forteller mye både om biografiens overordnede angrepsvinkel og underliggende komposisjonsmodell, og dermed kanskje indirekte også noe om Storsveens forhold til nyere, innflytelsesrike historiografiske teoridannelser.

Årene etter 1841 fremstilles eksplisitt som en «tragedie» for samfunnsdebattanten og den politiske reformatoren Henrik Wergeland. Om noe hos Storsveen bryter med det etablerte «venstrebildet» av seireren Wergeland, må det være dette. Dikteren ble (tross sin status som riksarkivar og embetsmann) etter hvert isolert fra deltagelse i det offentlige ordskifte, og han trakk seg bort fra den politiske sfære. Dette førte til at mennesket Wergeland isolerte seg gjennom en nyorientering i religiøs, estetisk og filosofisk retning. Tilstanden utløste en dypere refleksjon om egen posisjon og arbeidsvilkår, og førte til at han skrev vidunderlig lyrikk.

Men kunstnerisk refleksjon og kreativitet er som sagt underordnet i Storsveens perspektiv: Wergelands liv og virke fikk «som i en gresk tragedie [...] sin mening ut fra evige ’lover’ som styrte helheten» (s. 497). Det kan her se ut som om rasjonalisten Storsveen gjør metafysikeren Wergelands opplevelse til sin egen, og knytter hans sosiale og politiske nederlag til et metafysisk skjebnebegrep. Men hva slags skjebne- og tragediebegrep dreier det seg egentlig om? Kanskje ’tragedien’ er identisk med bokens narrative grunnstruktur?

Tross bokens deskriptivt-analytiske preg, med vekt på en omhyggelig dokumentert fremstilling av faktiske forhold som preget Wergeland og som han selv prøvde å sette sitt stempel på, uttrykker den én bestemt forklaringsstrategi av mindre objektivt merke. Fremstillingen – eller fortellingen – virker nemlig som helhet konstruert over et mønster som pendler mellom narrasjonsformene «romanse», «satire», «komedie» og «tragedie», begreper som også ofte

benyttes direkte i teksten. I noen livsavsnitt mestrer Wergeland sine livsbetingelser (innslag av «romanse», f.eks. i ungdommen, med de første teaterforsøk, Skabelsen, Mennesket og Messias, Digte -første Ring osv.). Men den grunnleggende modell bak narrasjonen om tiden frem til slutten av 1830-tallet ser likevel ut til å være «satire»: en fremstilling av menneskets (les: Wergelands) manglende evne til å mestre sin omverden, dvs. det motsatte av romansens frigjøringsdrama (striden med Welhaven, Stumpefeiden, Dæmringsfeiden osv. osv.). Deretter følger «komedien», som topper seg med Wergelands konstitusjonshistorie og hans innsats for jødenes sak (et «komedie-mønster» innebærer temporær triumf i forhold til omgivelsene). Men bak det hele hviler likevel et dystert makroforløp: Storsveen skriver seg hele tiden frem mot heltens undergang. Bokens siste hoveddel («Diktning og død 1842–1845») rommer hyppige påstander om at Wergelands siste år var en «tragedie». Men Storsveens frekvente (og eksplisitte!) bruk av dette og de andre litterære begrepene svarer ikke først og fremst til litteraturvitenskapens, skjønt de er innlånt derfra (jf. f.eks. den canadiske litteraturforsker Northrop Frye og hans arketypeteori, bl.a. i Anatomy of Criticism 1957). Snarere avslører det narrative mønster i biografien at Storsveens overordnede Wergeland-bilde er beslektet med tankemodeller i moderne historiografi, nærmere bestemt de som representeres av Hayden White og hans etterfølgere. Whites Metahistory (1973) ser historievitenskap først og fremst som narrasjon, og betrakter alle historiske forklaringer som i sin natur retoriske og poetiske strategier. Det betyr selvsagt ikke at White avskriver verdien av arkivstudier og solid dokumentasjon av de undersøkte forhold. Men når historikeren fremstiller sammenhengen mellom sine funn, skjer det ut fra dyptliggende «litterære» strukturer og i form av bestemte narrative mønstre.

I Storsveens tilfelle dreier det seg altså om tragediens narrative mønster. For å kunne gjennomføre en slik narrasjon, må Wergelands diktning tones ned, mens andre sider av hans liv og virksomhet blir gitt tilsvarende større plass. Eller snarere: fordi Storsveens hovedinteresse er den politiske reformators nederlag, diktningen skytes ut som mindre interessant dersom hovedformålet med fremstillingen skal kunne formidles i et velegnet narrativt plot. Bare slik blir det nemlig mulig å konstruere en tragisk narrasjon. Storsveen ser ikke, som maleren Henrik Sørensen, Wergeland i skikkelse av en «Seirende Kristus» (slik han er brukt som modell for altertavlene i Linköpings (1934) og Hamars (1954) domkirker). Dette kan man nok, og med stor anerkjennelse, si er en fornyelse av vårt Wergeland-bilde. Men det betyr neppe at Storsveens bok, tross sitt omfang, sin imponerende bredde og grunnsolide dokumentasjon, er det endelige og siste ord om dikteren, samfunnsreformatoren, folkeopplyseren, historikeren og mennesket Henrik Wergeland.

Olav Njølstad

Jens Chr. Hauge – fullt og helt

Aschehoug & Co, Oslo 2008, 894 s.

Av Hans Otto Frøland

Biografien om Jens Chr. Hauge (1915–2006) er krevende både for forfatter og leser. Stoffet er overveldende og boken omfangsrik. Forfatteren har valgt å strukturere manuskriptet etter to ulike prinsipper. Dekningen av Hauges liv til han gikk av som justisminister høsten 1955, er prinsipielt kronologisk organisert og bærer en tydeligere sekvensiell dynamikk enn siste del. Fra 1956 er fremstillingen mer tematisk organisert og knyttet til saksområder utsatt for Hauges innflytelse. Valget har nok tvunget seg frem, og er forståelig. Konsekvensen er at Hauges private hverdagsliv og nære relasjoner forvinner ut av syne i siste del, bortsett fra en innsiktsgivende drøfting av Hauges «vanskelige nære relasjoner». Det er da også Hauge som samfunnsaktør som påkaller interesse, ikke primært hans fritid og kjærlighetsliv. Den samlede fremstillingen bekrefter med tydelighet Njølstads påstand: «Brutalt, men sant: Det var Jens Chr. Hauges skjebne at han hadde større omsorg for de sakene som opptak ham, enn de menneskene som sto ham nærmest.» Bildet som tegnes av Hauges karakter og psyke som mektig samfunnspolitisk aktør, er også innsiktsgivende.

Thomas Carlyle publiserte i 1841 sin historieteori om «store menn». Han betonet ikke bare deres vilje til ved bevisst innflytelse å gi samfunnsutviklingen retning, men også deres evne til å se de strukturelle mulighetene og i tide erkjenne hvor maktbruk var fånyttes. «Store menn» var store også fordi de behersket ideene, ikke bare handlingsviljen. Ettertiden har latt falle tunge dommer over Carlyle, og ironiserer i dag over hans generelle historieteori. Som heuristisk modell for analyse og vurdering av mektige samfunnsaktører, for eksempel via historiefaglige biografier, er den likevel nyttig. Kvalifiserer Hauge for betegnelsen «stor mann» i Carlyles betydning slik han presenteres av sin biograf?

Problemstillingen er vitenskaps-sosiologisk relevant. Hauge var frontfigur for en politikk og samfunnsutvikling som ved implikasjon virket splittende innenfor det samtidshistoriske faget i Norge. Forenklet kan vi snakke om en systemkritisk og en systemkonform klasse historikere, med Magne Skodvin som frontfigur for sistnevnte på 1960-tallet. Skodvin stod nærmere den sosialdemokratiserte statsmakt, og etablerte Hjemmefront-museet med Jens Chr. Hauge. Han var frontfiguren i det Øystein Sørensen kalte «Skodvin-tradisjonen» i okkupasjonsforskningen, som innebar konsentrasjon om seierrik motstand og hadde patriotic memory som implisitt funksjon. I kjølvannet kom grunnleggende historieforskning av bl.a. Riste, Grimnes og Moland. Skodvin hadde samtidig tett kontakt med Halvard Lange, og tok på hans initiativ på seg regjeringsoppdraget å skrive om Norges vestvending og NATO-medlemskap.

I tilknytning til oppdraget etablerte Skodvin gjennom sine elever etterkrigshistorie som fagfelt. I kjølvannet har hans elever, Eriksen, Lundestad, Pharo og Tamnes, gjennom grunnleggende forskning formet internasjonal samtidshistorie som et felt nær knyttet til Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske valg. Forenklet kan vi derfor si at den systemkonforme «Skodvin-tradisjonen» ble forlenget inn i etterkrigstidens historie. «Tradisjonen» har jevnlig møtt opposisjon, sist i Hallvard Tjelmelands blodferske bidrag til Randi Balsviks festskrift. Her argumenterer han for dens implisitte politisk-ideologiske forutsetninger. Poenget i denne bokmelding er alene at den systemkonforme klasse var og er, institusjonelt sett gjennom faglige og sosiale koblinger mellom professoratet i internasjonal historie på Blindern med tilknyttede deltidsprofessorer, Institutt for forsvarsstudier, Nobelinstituttet, Hjemmefrontmuseet, NUPI og PRIO, tett koblet til det statlige establishment som Hauge bidro til å bygge. Olav Njølstad kan plasseres innenfor denne klassen ved sin faglige orientering og institusjonelle tilhørighet.6

Hauges kunnskaper om eget virke har lenge vært etterspurt av historikere og offentlighet. Hans iscenesatte taushet har samtidig provosert spekulasjoner med svakt empirisk belegg. Derfor eksisterer en generalisert forventning til ethvert historiefaglig arbeid om Hauge. En forskningsbiografi kunne lett fanges inn av de faglige og politiske spenningene jeg redegjorde for ovenfor, og kravet til arkivbasert og anstendig håndverk er påtrengende. Njølstad er samtidig ikke tilfeldig utvalgt, men funnet tillitverdig av Hauge til å skrive biografien slik Skodvin ble det i behandlingen av NATO-medlemskapet. Sammen med hovedkonsulent Olav Riste, som opponenter plasserer i episentret av «Skodvin-tradisjonen», har Njølstad fått privilegert adgang til Hauges store mengde av private papirer. Mistenksomme, som jo gjerne nøyer seg med svake indisiekjeder i sin leting etter bekreftelse, kunne lett forvente et ukritisk oppdragsverk. Har biografen påtatt seg jobben som poet leaureate?

Njølstad har dømmekraft til å forutse mistankens mulighet. Han har kort og presist skrevet et forebyggende forord som redegjør for kildeadgangen og arbeidssituasjonen. Uavhengig av bokens innhold er det fortjenestefullt av Riste og Njølstad å sikre papirene etter Hauge. Mens papirene fra Milorg-tiden er lokalisert til Hjemmefrontmuseet, er resten samlet i Riksarkivet. Njølstads analyser og vurderinger kan etterprøves. De 135 sidene med sluttnoter er instruktive, og ikke sjelden inneholder de gode forskningskommentarer.

Njølstad viser at tilfeldigheter brakte Hauge til leder av Milorg,

men at han fra 1943 ruvet i organiseringen av motstandsarbeidet. Da tenker jeg ikke bare på hans bidrag til Milorgs aksjonslinje, men like mye hans evne til å forene militær og sivil motstand på den ene side og hjemme- og utefrontene på den annen. I 1945 ledet Hauge overgangen til konstitusjonelt styre av landet med vidtrekkende dømmekraft og stødig hånd. De neste ti årene utøvet han betydelig samfunnsmakt som politisk aktør. Han var Gerhardsens rådgiver i samlingsregjeringen, forsvarsminister fra høsten 1945, rådgiver i Arbeiderpartiet fra vinteren 1952 og en periode i 1955 justisminister. Gjennom tiårsperioden var han en, ja, kanskje den, ledende pådriver for Norges sikkerhetspolitiske vestvending, selv om han ønsket et skandinavisk forsvarsarrangement under vestvendte betingelser. Bestrebelsene for å knytte Norge til Storbritannia startet kort tid etter frigjøringen. Han drev fram det nasjonale oppdemmingsregimet mot sovjetkommunismen under den kalde krigen, inkludert den hemmelige overvåkingen. Hauge spilte også en nøkkelrolle i etableringen av den statsstøttede, blandingsøkonomiske industrimodernismen. Statsindustri var nødvendig, men måtte aldri unndra seg privatkapitalismens betingelser. Nå kan Arbeiderpartiets omlegging av økonomisk reguleringsregime i tilknytning til debatten om pris- og rasjonaliseringsloven godt tenkes uten Hauge, men han var den som skjøv Sjaastad-komiteens innstilling til side og erstattet den med bedriftsdemokratiet. Hauge skrev Aspengren-komiteens innstilling, som riktignok ble omsatt i lov først i 1972. Hauge anla denne industrimodernismens logikk også på Forsvaret, men ikke bare det, han så et vesttilknyttet og teknologitungt forsvar som nasjonalt moderniseringsagentur. Impulser fra krigen gjorde at han allerede i 1946 etablerte Forsvarets forskningsinstitutt. Ny teknologi innen elektronikk og kjernefysikk var framtidens svar, og en tid utelukket han heller ikke norsk atomforsvar. Gjennom tiårsperioden som Arbeiderpartipolitiker pådro Hauge seg motstand fra mange hold, men evnet å stå imot. Dette skyldtes ikke minst at han aldri hentet sin maktlegitimitet i valg, men mottok den siden sommeren 1945 som Einar Gerhardsens håndgangne mann.

I 1955 forlot Hauge parlamentarisk politikk, men fortsatte å utøve samfunnsmakt som bakmann og mekler med internasjonal rekkevidde. Basen var det advokatfirma han hadde etablert i 1951. Maktressursen var hans vidtrekkende uformelle nettverk, så vel nasjonale som internasjonale. Hauge hadde styreverv i statsbedrifter, satt i offentlige utvalg og ga politiske råd både til Arbeiderpartiet og statsmyndigheter. Han påtok seg internasjonale forhandlingsoppdrag for kongeriket, også under Borten-regjeringen. Det siste store oppdraget var forhandlingene om Volvo-avtalen i 1978. Njølstad mener at denne uformelle nettverksmakten mer enn kompenserte for tapet av formelle politiske posisjoner. Samtidig viser Njølstad at

Hauges grunnleggende ideer lå fast. Hans modell for industrimodernisering la til grunn at Norge manglet kapital og teknologi og at så vel den norske stat som utenlandsk kapital måtte tas i bruk for å fremme moderniseringen. Hauge gikk allerede i 1952 inn i styrene for Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjonsfabrikk, bedrifter han hadde modernisert som forsvarsminister. Han forhandlet materialanskaffelser fra USA og leveringsoppdrag for rustningsbedriftene innenfor NATOs USA-finansierte opprustningsprogram. Gjennom rådgiverkobling til Institutt for atomenergi og styremedlemskap i Noratom fra 1957 ble han en nøkkelspiller i et atomindustrielt nettverkskompleks. Gjennom styremedlemskap i Nordisk samarbeidsutvalg for atomenergi fra 1957 og OECDs Atomenergiutvalg fra 1956 grep dette langt ut over Norges grenser, også til Israel. Som bakmann søkte han industriell modernisering av Norge, også innenfor den sivile elektronikkindustrien som styremedlem i Tandberg fra 1972 og Elektrisk Bureau fra 1977. Ikke uventet ble han Statoils første styreformann 1972–74, og formet derigjennom langt på vei statens petroleumsengasjement i Nordsjøen. I styret for Det Norske Luftfartsselskap og SAS fra 1962 var han en konsekvent forsvarer av selskapets stilling innenfor luftfartsoligopolet. Advokat Hauge var i tiår en av sosialdemokratiets ledende markedsteknokrater.

Njølstad levner ingen tvil om Hauges «storhet»; både bevisene og bevisføringen er overbevisende. Han viser samtidig at Hauge ikke åpent strebet etter makten, men besatt etterspurte egenskaper. Hauge erkjente disse egenskapene, selv om han stadig understreket flaksens betydning. Kombinasjonen av personlige egenskaper som sosialt karisma, analytiske evner, dømmekraft, handlingsvilje og, ikke minst, grundighet og stamina, ble konvertert til innflytelse enten initialbetingelsen nå var formelt politisk mandat eller uformell nettverksmakt. Hauges sosiale kapital gjorde ham i stand til spille med suksess både på den nasjonale og internasjonale arena. «Han er en sånn som finner løsninger», sa Oscar Torp treffende til Halvard Lange i 1949. Tanken om å heve politikken over særinteressene lå nok den gamle «venstrejuristen» nær. I forlengelsen ble praktisk problemløsning fort selvstendig ideologi.

Men Njølstad viser også at den samfunnsmodell som hadde festet seg i Hauges sinn i tiden med formell makt, forble hans intellektuelle modell livet ut: den sosialdemokratiske ordens blandingsøkonomi, hvor en teknologioptimistisk stat initierte industrimodernisering innenfor rammen av den kalde krigens logikk og sikkerhetsbetingelser. Dermed løp også samfunnsutviklingen gradvis fra ham. Framstilingen viser hvordan Hauges samfunnsmodell etter hvert verken svarte adekvat på statsbedriftenes problemer eller den konstitusjonelle rettsstatens behov for beskyttelsesvirkemidler. Njølstad viser at sinnets stivhet svekket hans «storhet», om vi bruker Carlyles modell.

Carlyle la også vekt på at «store menn» forvaltet sine ideer på samfunnsformende vis. Det var slik de ble «store» over tid. Hauges forvaltning av sine ideer er et stadig tilbakevendende Leitmotif hos Njølstad. Fremstillingen levner ingen tvil om at juristen Hauge hevdet høye idealer: rettstaten, demokratiet, ytringsfriheten. Hans ufullendte doktoravhandling skulle diskutere det liberale dilemma i sin mest klassiske variant, spenningen mellom ytringsfriheten og trusler mot den liberale rettsstats konstitusjon. Hans motstandsarbeid var i utgangspunktet motivert i naziregimets rettsvilkårlighet, og hans virke som Milorgs leder hadde den liberale rettsstat som målbegrunnelse. Det samme hadde hans bidrag til overvåkning av kommunister fra 1948. Hauge forsvarte, til tross for frustrasjoner over parlamenteringens sendrektighet, Stortinget som uttrykk for folkeviljen. Selv om Hauges oppgave som styreformann for Nationaltheatret fra 1970 primært var å bringe budsjettdisiplin til institusjonen, var hans kulturpolitiske syn forankret i samme demokratioppfatning. Hauge var styremedlem og formann i Fritt Ord i tolv år fra 1974; dets formål var å verne om og fremme informasjonsfrihet i Norge. Njølstad viser samtidig at Hauge også kunne svike sine idealer, ikke bare sine nærmeste. Han løy i offentligheten og forble i «taushetens skyttergrav» når overordnede samfunnshensyn tilsa informasjonsfrihet. Han snakket usant fra Stortingets talerstol i 1955 da han hevdet at NKPs landsmøte ikke var blitt avlyttet. Han løy nok for forsvarsminister Johan Jørgen Holst da han sa at han ikke kjente til noen som ble overvåket, og han holdt opplysninger skjult for Lund-kommisjonen. I en rapport fra 1961 villedet han UD om sitt kjennskap til Israels planer om å bruke norskprodusert tungtvann til å framstille atomvåpen, og han gjorde ingenting for å rydde opp da saken senere fikk sprengkraft. Jeg ser ikke bort fra at Carlyle ville ha akseptert denne atferd som machiavellisk «storhet», men det gjør ikke Njølstad. Løgnen i Stortinget «var trolig hans minst ærefulle opptreden noensinne». Njølstad levner ingen tvil om at denne «svakhet» representerer et vedvarende paradoks i Hauges liv. Maktmennesket hadde utviklet en selvbevisst og bedrevitersk elitisme. Njølstad observerer også at den kognitive dissonans som må ha utspilt seg i Hauges hode, avstedkom implisitte selvforsvar. Hauge forfattet et prinsipielt forsvar for taushetens hensiktsmessighet, og jeg vil tro at løgnens nødvendighet er den logiske forlengelsen. Njølstad finner argumentasjonen «ikke spesielt dyptloddende», og i en annen sammenheng er hans dom «svikt i selvinnsikt». Njølstad har definitivt ikke påtatt seg rollen som poet leaureate og skriver ikke innen hagiografiens sjangerkrav. Analysene er kritisk anlagt, empirisk grundige, og vurderingene gjort både med innlevelse og distanse. Njølstad kan ikke anklages for å bære implisitte ideologisk-politiske forutsetninger av konsistent karakter og med legitimerende formål.

Han utøver godt historiefaglig håndverk. Dette er kritisk empirisme på sitt beste. På sentrale punkter, hvor det åpenbart var avstand mellom Hauges liv og lære, er vurderingene tydelig normative.

Hauges private fortidspolitikk minner om andre «store menns», for eksempel Winston Churchills. Jeg tenker her på Hauges bidrag til den etablerte grunnfortellingen om okkupasjonen ved egne publikasjoner og den selektive informasjonsflyten han praktiserte i hele sin levetid. Prisverdig diskuterer Njølstad også dette. Som leder av Milorg hadde Hauge også etterkrigssamfunnets fortidsforestillinger i sikte. Han tilla samfunnspsykologiske og identitetspolitiske hensyn vekt. Etter krigen hadde han naturlig nok innflytelse innenfor det broderskapet som Milorg/Hjemmefronten var. Han formet og overvåket dets kollektive normer, og stilte opp når veteraner trengte hjelp, også for Asbjørn Sunde etter spiondommen. Hauge var styreformann ved Hjemmefrontmuseet 1962–1970, hvor hans historiedidaktiske tillit lå. Hauge søkte innflytelse på hvordan okkupasjonstiden ble fortalt og representert også her. Njølstad viser at også på dette området var det avstand mellom liv og lære, men han lykkes samtidig i å gjøre Hauges innbitte fortidspolitikk forståelig. For den var innbitt, og det er betimelig at en yngre generasjon historikere, som Susanne Maerz, nå begynner å avkle grunnfortellingen om krigen og diskutere dens funksjon for etterkrigstidens samfunnsorganisering og -utvikling. Men samtidig rydder Njølstad overbevisende opp i en del av de spekulasjoner som Hauges fortidspolitikk og taushet har åpnet rom for. Forklaringen på Hauges taushet om hjemmefrontens likvidasjoner, er overbevisende. Det samme gjelder tilbakevisningen av påstander om at Hauge har tilsneket seg æren for Ingrid Furuseths og andre kvinners motstandsinnsats under krigen og at Hauge bevisst skjulte sannheten om Kai Holsts død i Stockholm sommeren 1945. Etter Njølstads behandling blir den tvingende konklusjon at Tore Pryser gikk for langt i kritikken av Hauges sensurerende rolle i sin Prosa-artikkel i 2007.

Både i smått og mellomstort representerer biografien et oppkomme av ny informasjon, ikke bare om Hauges liv, men også om saksforhold som Hauge påvirket. Selv Haakon Lie og Finn Lied skal visstnok ha blitt overrasket. En del av disse nyhetene har fått behørig omtale i pressen, men for meg var Hauges oppriktige forsøk på å få etablert et skandinavisk forsvarsforbund en av mange nyheter som har unnsluppet pressen. Men presenterer Njølstad radikalt nye perspektiver eller overgripende tolkninger i forhold til etablert historiefaglig teori om norsk politikk og samfunnsutvikling? Svaret er nei. I stort ligger fremstillingen innenfor de koordinater som Skodvin, Riste og Grimnes har etablert om motstandsarbeidet under okkupasjonen, som Bergh har etablert i Arbeiderbevegelsen historie, som Sverdrup, Eriksen, Pharo og Tamnes har etablert i Norsk utenrikspolitikks historie, som

Skogrand har etablert i Norsk forsvarshistorie, som Skogrand og Tamnes har etablert om atompolitikken, som Riste, Moland, Eriksen, og Bergh har etablert om etterretning og overvåkning, som Njølstad, delvis i tandem med Wicken, selv har etablert om atomenergiforskning og forsvarsteknologi, og som Slagstad har etablert i Nasjonale strateger. Med unntak for Slagstad, en systemkritiker begeistret for systemets strateger, hører disse historikere hjemme i det jeg forenklet har kalt Skodvin-tradisjonen. Njølstads arbeid bekrefter dens posisjon vitenskapssosiologisk sett, men også styrken i dens tilnærming vitenskapsteoretisk sett. Dette er som sagt kritisk empirisme på sitt beste.

Njølstad anvender tidvis en metaforikk som ikke appellerer til denne bokmelder, men generelt er språkføringen presis og stilen levende. Jeg har eksempelvis aldri sett den psykologiske virkning av vinterkrisen i 1948 bedre formidlet. Den narrative struktur er velkomponert.

 

Johan Henden, Hans Otto Frøland og Asbjørn Karlsen (red.)

Globalisering gjennom et århundre. Norsk aluminiumindustri 1908–2008

Fagbokforlaget, Bergen 2008, 446 s.

Av Harald Rinde

Denne antologien markerer 100-årsjubileet for norsk aluminiumindustri. Den 16. januar 2008 var det nemlig hundre år siden det første metallet ble tappet ved pionerbedriften Stangfjorden Elektrokemiske Fabriker. Bak utgivelsen står en gruppe historikere og geografer ved NTNU, der det de senere årene er bygd opp et flerfaglig miljø for forskning om aluminiumindustrien knyttet til det såkalte CARP-programmet (Comparative Aluminium Research Program). Foruten en fyldig innledning består boken av tolv kronologisk ordnede artikler, pent fordelt over hele tidsspennet fra 1908 til i dag. Bidragene er gjennomgående velskrevne og gjennomarbeidede. Samlet gir de en god, oppdatert oversikt over hva vi per i dag vet om denne industrien fra en økonomisk- og næringslivshistorisk synsvinkel.

Aluminiumindustriens internasjonale karakter danner et felles utgangspunkt for artiklene. Som Hans Otto Frøland og Asbjørn Karlsen påpeker i innledningen til boken, inngikk norske smelteverk fra første stund i globale verdikjeder koordinert av multinasjonale foretak. Denne industrien egner seg derfor godt til å «vise at økonomisk globalisering ikke er noe prinsipielt nytt» (s. 7), slik forfatterne gjerne vil. I stedet for å fortelle en historie om økende globalisering, har ambisjonen vært å se nærmere på Norges skiftende rolle som vertskapsnasjon og norske bedrifters endrede posisjon i den globale industristrukturen i disse hundre årene. Handelspolitikk og bedriftsstrategier havner dermed i sentrum for oppmerksomheten i mange av artiklene, mens blant annet teknologi- og arbeidslivshistoriske aspekter kommer mer i bakgrunnen.

Fokuset på industriens internasjonale karakter gjenspeiles i kildetilfanget. Mens tidligere forskning om de norske smelteverkene i hovedsak har bygd på norske kilder, gjør historikerne bak denne antologien også systematisk bruk av arkivene etter internasjonale eierselskaper som britiske Baco, franske Pechiney og amerikanske Alcoa. Det viser seg riktignok at ingen av disse arkivene flommer over av materiale om styringen av norske datterselskaper og deres plass i eiernes overordnede strategier. Sammenholdt med norske departements- og bedriftsarkiver gir de likevel forfatterne grunnlag for å utdype og nyansere forståelsen av hvordan internasjonale eiere forholdt seg til norske myndigheter og datterselskaper, spesielt i perioden før 1940.

Baco-arkivet ved universitetet i Glasgow har for eksempel vært til god hjelp for Johan Henden i utarbeidelsen av den første forskningsbaserte artikkelen om det tidlige smelteverket i Stangfjorden. Henden viser at konsesjonsvilkårene om norsk styreflertall og hovedkontor i Norge betydde lite i praksis. Bedriften ble langt på vei direkte styrt fra eierselskapet i London og hadde lite handlingsrom til å utforme egne strategier. Interessant er også drøftingen av rettssakene om røykskader fra bedriften i 1930-årene, der Henden ved hjelp av intern korrespondanse påviser at de britiske eierne foretrakk å betale erstatninger til lokale bønder framfor å investere i renseteknologi.

Tilgang til Baco- og Pechiney-arkivene har også vært nyttig for Espen Storli, som drøfter forholdet mellom marked, kartell og stat i mellomkrigstiden. Utgangspunktet er økonomen Dag Tresselts klassiske tese om at de norske smelteverkene fikk rollen som svingprodusenter under krisene i mellomkrigstiden, ettersom de utenlandske eierne prioriterte å holde produksjonen oppe i sine respektive hjemland.7 Storli viser at Baco og Pechiney ganske riktig reduserte produksjonen mer ved smelteverkene sine i Norge enn i hjemlandet, spesielt under etterkrigskrisen 1920–22. Mens Tresselt fant forklaringen på bedriftsnivå, argumenterer derimot Storli for at «nasjonal politikk [var] viktigere enn bedriftsstrategi» (s. 95). De store industrilandene førte en økonomisk politikk som langt på vei nøytraliserte det naturgitte fortrinnet Norge hadde for å produsere aluminium. For eksempel truet franske myndigheter med å fjerne tollbeskyttelsen på aluminium hvis Pechiney kuttet produksjonen i Frankrike. Storli avviser ellers at det internasjonale kartellsamarbeidet var til ugunst for Norge, slik Tresselt hevdet. Ved å stabilisere prisene, bidro kartellet ifølge Storli tvert imot til at de norske smelteverkene slapp lettere fra depresjonen i 1930-

årene enn krisen i begynnelsen av 1920-årene.

David Brégaint hevder et ganske annet syn i sin artikkel om Pechineys forhold til datterselskapet DNN. De franske eierne «benyttet DNN som svingprodusent i tråd med kartellånden i industrien», heter det der (s. 101). Pussig nok refererer verken Brégaint eller Storli til hverandre, til tross for at artiklene står side om side og de to er stipendiater ved samme institutt. I det hele tatt er det overraskende sparsomt med kryssreferanser og kommunikasjon mellom de ulike bidragene i antologien, særlig med tanke på at den springer ut av et geografisk samlet og formodentlig godt integrert forskningsmiljø. Flere av bidragene behandler for eksempel kulturforskjellenes betydning i en internasjonalisert industri, som når Brégaint viser hvordan den kulturelle avstanden mellom nordmenn og franskmenn bidro til at Pechineys relasjoner til datterselskapet DNN forble distansert og kontinuerlig ambivalent. På lignende vis får forskjeller i selskapskultur en framtredende plass i Pål T. Sandviks fornøyelige analyse av partnerskapet mellom Norsk Hydro og det amerikanske familieselskapet Harvey Aluminium ved utbyggingen av smelteverket på Karmøy i 1960-årene. Harvey-brødrene var hardkokte forretningsfolk med en uformell arbeidsstil, og kom etter hvert til å oppfatte Hydros arbeidsform som håpløst sendrektig og byråkratisk. Kulturmøter er dessuten tema for to samtidsorienterte artikler, nemlig Emil André Røyrviks antropologiske feltstudie av Hydros fabrikketableringer i Kina og Sverre Konrad Nilsens artikkel om teknologi- og kunnskapsoverføring ved Raufoss ASAs etablering av en hjulopphengsfabrikk i det franskspråklige Quebec. Artiklene er alle høyst leseverdige hver for seg. Det er likevel synd at parallelliteten i tematikk og empiriske funn ikke utnyttes til å trekke linjer og gjøre sammenligninger.

Mottoet synes altså å være: Forsker, bli ved ditt case! Til gjengjeld har forfatterne gjennomgående god kontroll på det som fins innenfor innhegningen. Hans Otto Frølands artikkel om de tyske aluminiumplanene under krigen, og Frøland og Espen Andresens artikkel om eierstrukturen i Mosal, forsterker inntrykket av en artikkelsamling preget av solid kildearbeid og nitid dokumentasjon. Av og til kunne man riktignok ønsket seg mer eksplisitte problemstillinger og en tydeligere markering av hva som er nytt i forhold til tidligere forskning. Mønstergyldig i så måte er Mats Ingulstads artikkel, som drøfter hvorfor Sunndal Verk ble finansiert av den amerikanske marshallhjelpinstitusjonen ECA. Ingulstad tar utgangspunkt i de tidligere forklaringene som er gitt av Helge Pharo, Olaf Thommesen, Geir Lundestad og Jens Rønning, og argumenterer for at disse peker på nødvendige forutsetninger, men uten å gi et fullgodt bilde. Momentet som mangler, er nærmere bestemt ECAs egen rolle som pådriver. Institusjonen arbeidet nemlig aktivt for å overkomme motstanden i OEEC og

hos egne overordnede på amerikansk side. Ifølge Ingulstad tillot ECA seg sågar å pynte på sannheten for å få prosjektet godkjent. Forkjemperne for Sunndal Verk satt dermed «på begge sider av forhandlingsbordet» (s. 241).

Forskning og utvikling er et annet tema som forfølges i flere artikler. Historikeren Jan Thomas Kobberød behandler de mange forsøkene som har vært gjort de siste hundre årene på å framstille aluminiumoksid ved hjelp av norsk råstoff og norskutviklede metoder, med den kjente Pedersen-prosessen som den eneste, betingede suksessen. Ifølge Kobberød var også den bare konkurransedyktig i en begrenset periode. Geografen Asbjørn Karlsen gir på sin side en oversikt over hovedlinjene i oppbyggingen av den teknisk-naturvitenskapelige aluminiumforskningen i Norge fra 1960-årene og fram til i dag, med vekt på samarbeidet mellom industrien og NTNU/SINTEF. Karlsen tegner bildet av en i hovedsak inkrementell og praksisnær FoU-virksomhet, som nådde sitt største omfang med 1990-årenes brukerstyrte programmer. Praktisk rettet utviklingsarbeid preget også Hydros FoU-virksomhet innen ekstrudering, som analyseres i en egen artikkel av Karlsen og Ingvill Stensheim.

Antologien har fått et enhetlig preg, særlig takket være et felles overordnet fokus på de norske virksomhetenes plass i en global industristruktur. Den er også godt komponert, med god dekning av de viktigste virksomhetene og tidsperiodene. Det gjør det mulig for oppegående lesere selv å se sammenhenger og trekke linjer mellom de ulike bidragene. Det beste hadde likevel vært om forfatterne selv hadde engasjert seg i slike øvelser. Redaktørene gjør riktignok et prisverdig forsøk på å trekke opp historiske hovedlinjer i innledningen. De påpeker som et hovedtrekk at den norske posisjonen i løpet av hundre år har snudd seg, fra et utgangspunkt med utenlandsk-eide datterselskaper i Norge til dagens situasjon med Hydro som et ledende globalt selskap med virksomheter i mange land. Verken i innledningen eller i artiklene som følger, gis det likevel noen sammenfattende forklaring på hvordan dette vendepunktet kunne skje. Et interessant tilløp til syntetiserende fortolkning er begrepet «smeltepakten», som lanseres i innledningen som en karakteristikk av forholdet mellom staten og storkapitalen i etterkrigstiden. Men dette perspektivet utdypes ikke, og det gjøres heller ikke noe forsøk på å belegge at denne pakten brakte «velstand til nasjonen», slik Frøland og Karlsen gjerne vil ha det til (s. 8). Riktignok oppnådde aluminiumindustrien i 1950- og 1960-årene gode bedriftsøkonomiske resultater, samtidig som den skaffet landet store valutainntekter. På den annen side nøt industrien godt av gunstige avskrivningsordninger og lave kraftpriser. I hvilken grad den voldsomme satsingen på kraftslukende elektrometallurgisk industri var samfunnsøkonomisk lønnsom, er derfor et spørsmål som krever grundigere drøfting enn den vi får her.

På bakgrunn av tittelen og det

overordnede perspektivet er det også overraskende sparsomt med referanser til den omfattende forskningslitteraturen om globalisering og multinasjonale selskaper i boken. Verken innledning eller enkeltartikler trekker i særlig grad inn den økonomifaglige teoridannelsen på området. Det fins også en omfangsrik historiefaglig litteratur om globalisering og multinasjonale selskaper, men sentrale navn som Geoffrey Jones, Mira Wilkins og Harm Schröter er så godt som fraværende i litteraturlisten – den ene referansen til Schröter er karakteristisk nok til et handelspolitisk arbeid. Det betyr ikke at litteraturlisten er kort, den er tvert imot meget fyldig, og nokså uttømmende for den som først og fremst ønsker oversikt over litteraturen om aluminiumindustrien og dens historie. Som man vil forstå, kunne denne anmelder ideelt sett ønsket seg enda større vilje til utsyn. Det er likevel vanskelig å benekte at aluminiumforskerne i Trondheim behersker sitt felt.

 

Jørn Magdahl

«Meningsløst god». Heismontørenes fagforening 1981–2005

Gyldendal Akademisk, Oslo 2007, 441 s.

Av Hilde Gunn Slottemo

«Heisoverenskomsten er meningsløst god på nesten alle punkter», uttalte Lars Christian Berge, viseadministrerende direktør i NHO, i juni 1986. I ettertid har uttalelsen inspirert til en boktittel, nemlig historielektor og tidligere RV-leder Jørn Magdahls fortelling om Heismontørenes Fagforening (HMF) i tidsrommet 1981–2005. Dette er ei beretning om en interessant fagforening som har gjort seg sterkt bemerket i den norske offentligheten de siste tiårene. Sammen med flygelederne har heismontørene hatt en av de virkelig sterke og nesten myteomspunne fagforeningene i Norge i denne perioden. De har oppnådd stor oppmerksomhet som en radikal, pågående og kampvillig forening, men også som en kontroversiell og kompromissløs organisasjon. Heismontørenes historie er derfor vel verdt ei bok, og fagforeningen skal ha stor anerkjennelse for å prioritere denne satsinga.

Magdahls bok er delt i tre hoveddeler samt et innledningskapittel. Den første hoveddelen har seks kapitler som tar for seg heismontørenes fagforeningshistorie i denne perioden. Den neste hoveddelen heter «I sammenheng og perspektiv» og har tre kapitler der heismontørene plasseres innenfor norsk fagbevegelse, i det partipolitiske landskapet og til slutt inn i en internasjonal sammenheng. Den siste hoveddelen heter «Noe å lære». Her har Magdahl satt seg fore å vise «kvalitetene til HMF» og å si noe om «hva andre fagforeninger kan ha å lære» (s. 7). I denne delen beveger Magdahl seg altså fra ei historiefaglig tilnærming og mer over mot å skrive ei fagligpolitisk kokebok og gi ei handlingsrettet verktøykasse.

Når Magdahl starter sin historie i

1981, er det allerede en sterk og fagbevisst forening vi møter. En av foreningens styrker hadde sine røtter i kongelig resolusjon av 5. februar 1965. Denne var et gjennombrudd for kravet om at det trengtes bestemte faglige kvalifikasjoner for å arbeide som heismontør, et krav som ble ytterligere befestet etter streik i 1974. Slik ble faget vernet, og det ble slått fast at det kun var heismontører som kunne utføre arbeid som angikk både mekanikk og elektronikk i en heis. I løpet av 1980-tallets oppgangstid ble foreningens styrke forsterket og befestet, og i den første hoveddelen får vi se en rekke av de politiske og økonomiske aksjonene og kampene HMF førte i denne perioden. Ved inngangen til dette tiåret slo HMF over på en mer «militant faglig kurs» enn tidligere, hvor «resultater telte mer enn formelt korrekt opptreden» (s. 47). Samtidig konsoliderte foreningen sin sterke stilling og høstet frukter av den. Særlig på tre områder vant de viktige seirer når det gjaldt å beskytte og utvikle faget sitt: De fikk opprettet en nasjonal, offentlig heiskontroll, de fikk etablert Heisbransjens Utdanningssenter, og de fikk hindret oppdeling av faget i en mekanisk og en elektrisk del. Gjennom å insistere på prinsippet om helhetlig arbeid utført av heismontører, greide foreningen å trekke noen grenser mot elektromontører og andre, og de klarte dermed å sørge for en fortsatt sterk fagbeskyttelse. Virkemidlet var en rekke aksjoner, både lovlige og tariffstridige. Prisen som ble betalt var til dels store konflikter med arbeidsgivere og deres representanter, deriblant en erstatningssak som NHO reiste i 1991 og medfølgende konkurstrusler noen år senere. Resultatet var sterk lønnsvekst og at foreningen utviklet seg til å bli det Næringslivets Ukeavis i 1994 kalte «arbeidslivets mest militante overklasse» (s. 155).

Etter 1980-tallets medvind kom så 1990-tallets nedgangstid, med oppsigelser, permitteringer og arbeidsledighet. HMF hadde høye ambisjoner om å sikre heismontørene fortsatt jobb til tross for vanskelige tider, og tok da i bruk flere virkemidler. Her viser Magdahl HMFs interne diskusjoner omkring bruk av overtidsarbeid, skiftgang og utleie av arbeidskraft mellom norske heisfirmaer og til utenlandske bedrifter. I ei tid med stigende arbeidsledighet er det særlig interessant å lese om hvordan HMF til dels greide å gjennomføre et prinsipp om å dele på det arbeidet som fantes, bl.a. ved å ta i bruk rullerende permitteringer. Dette ble også tariffestet i 1994. Sekstimersdagen ble imidlertid ikke reist som et krav i denne perioden. I tillegg til å kjempe mot nedbemanninger, jobbet HMF også aktivt for å skaffe mer arbeid, særlig når det gjaldt service og modernisering av gamle heisanlegg. De skapte også ordninger med ekstrakontingent og interne pengeinnsamlinger som skulle spe på arbeidsledighetstrygda til de som likevel mistet arbeidet i denne perioden.

På 1990-tallet var de politiske kampene om og mot HMF tydelig, med ønske om å svekke den kongelige

resolusjonen som beskyttet heismontørenes sterke stilling. Et regjeringsoppnevnt utvalg foreslo at elektrikere og heismontører skulle sidestilles når det gjaldt retten til det elektriske arbeidet på heisene, mens alle skulle kunne ta seg av det mekaniske. Så lenge det var Høyre og arbeidsminister Kristin Clemet som frontet dette arbeidet, sto HMF sterk og samlet i sin motstand. Da Arbeiderpartiet igjen inntok regjeringskontorene i november 1990, gjorde de lange tradisjonene med trekantsamarbeid mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og regjering at den fagligpolitiske kampen ble vanskeligere og frontlinjene mindre klare, åpne og uttalte. Til slutt var det da også regjeringa Brundtland som i 1993 fjernet lovbeskyttelsen av faget, da den vedtok en ny forskrift som gjorde at alle med elektrofaglig kompetanse skulle kunne montere heis.

At det var en offensiv og pågående fagforening, kommer også til uttrykk når Magdahl viser to interessante tilfeller av arbeiderstyrte bedrifter i denne perioden: Hansen & Bjørnerød og Nor Heis Oslo. Begge steder erfarte arbeiderne at suksessen kostet hardt arbeid og et ansvar som ikke sluttet klokka fire, og begge steder oppsto det spenninger blant de ansatte som handlet om at eieransvar skulle kombineres med å være et arbeiderkollektiv. Praksisen med arbeiderstyrte bedrifter ga dermed fagbevegelsen noen nyttige erfaringer både på godt og vondt.

Etter hvert – særlig etter tusenårsskiftet – førte HMF flere kamper med prinsipiell interesse for alle fagorganiserte. På grunn av dette opplevde foreningen i denne perioden å bli mer «stueren» innenfor LO-organisasjonen. Kampen mot sosial dumping var en av disse sakene, og den behandles grundig og inngående av Magdahl. Det samme gjelder fagbevegelsens forhold til arbeidsinnvandring. Her blir Magdahl mer tydelig til stede i sin egen tekst, og den eksplisitte posisjoneringa oppleves befriende. Når det gjelder spørsmålet om sosial dumping og fagbevegelsens forhold til arbeidsinnvandring, greier Magdahl dessuten å tydeliggjøre de dilemmaer fagbevegelsen står overfor. I denne konflikten løfter han blikket mer enn i de tidligere delene av boka og viser noen prinsipielt interessante synspunkter og tolkninger.

Jørn Magdahls bok gir åpenbart mye kunnskap om heismontørene og deres fagligpolitiske arbeid de siste tiårene. Likevel: Det er noe jeg savner. Det er knyttet til perspektiver og analysemåter mer enn til et ønske om ytterligere empirisk, kildenær kunnskap. For det første: Magdahl har skrevet ei person- og detaljorientert historie, og heisbransjen er ikke større enn at han følger den enkelte bedrift gjennom flere av temaene og tidsperiodene. Dette gir nærhet, men gjør samtidig også at boka blir så spekket med detaljer at helhetsbildet, perspektivene og tolkningene forsvinner litt ut av syne. Likevel er ikke dette først og fremst et pedagogisk problem. Det viser i større grad noen teoretiske utfordringer. For nærheten til aktørene har også noen

andre sider som med fordel kunne vært problematisert og reflektert over. I Magdahls bok er fagforeningens aktive medlemmer og særlig dens ledere, fortellingas helter. Dette fører etter mitt syn til at forfatteren blir for lojal mot sine aktører og dermed ikke greier å løfte seg over og analysere deres synspunkter. Med eget ståsted på den politiske venstresida, kan Magdahl bli for preget av at han har noen grunnleggende felles forståelser av økonomi, arbeidsliv og fagligpolitisk handling med aktørene i fortida. Det gjør at tilnærminga til foreningens historie av og til føles litt for trang – slik jeg mener den dessverre av og til gjør i fagforeningshistorier. Magdahl kunne vunnet innsikt og perspektiver ved å løfte blikket, ved å problematisere noen sentrale forståelser og ved å reflektere tydeligere over hva slags mening handlinger og hendelser har hatt for de ulike aktører og aktørgrupper i fortida. Enkelt sagt, så savner jeg noen andre spørsmål og dermed også tilløp til noen andre analyser.

Mine innvendinger minner meg om en gammel debatt mellom Gro Hagemann og Per Maurseth. Den hadde sin bakgrunn i at Hagemann kritiserte det da nylig utkomne seksbindsverket Arbeiderbevegelsens historie for at kvinnene manglet og at et kjønnsperspektiv ikke var benyttet.8 I diskusjonen ble også andre viktige teoretiske spørsmål reist, nemlig hvorvidt forfatterne for lett hadde overtatt og brukt den mannlige arbeiderbevegelsens egne perspektiver og verdensanskuelser i sine fortellinger. Fortidsheltenes synspunkter og tenkemåter var ifølge Hagemann tatt for gitt, nærmest som ureflekterte selvfølgeligheter og udiskutabelt verdigrunnlag. Selve scenesettinga for det politiske rommet var i liten grad reflektert over, og arbeiderbevegelsens begreper, virkelighetsforståelser og dominerende normer ble tatt-for-gitt-heter i historieforskningen. I stedet burde det vært stilt noen andre spørsmål knyttet til premissene for den politiske handlingen. Da kunne det blitt belyst hvordan arbeiderbevegelsen kom til å definere viktig og uviktig, rett og galt, sant og falskt når det gjaldt politisk mål, handlinger og holdninger. Det er nettopp her jeg tenker at Hagemanns kritikk fortsatt er viktig å ha med i forskningsmessige analyser av fagforeningshistorie. For det er akkurat på dette feltet jeg skulle ønske Magdahl hadde gått lenger og stilt noen andre spørsmål. Da ville han som forfatter og jeg som leser vunnet noen andre – og kanskje litt overraskende – innsikter. Kritikken rammer imidlertid ikke bare Magdahls bok, og blir dermed kanskje litt urettferdig mot ham og hans framstilling. Jeg må innrømme at jeg også ellers kjenner dette savnet når jeg leser fagforeningshistorie.

Jeg vil gi noen utdypende eksempler. For det første: Magdahl sier i innledningen til boka (s. 8) at det festet seg en oppfatning i opinionen av heismontørene som «uansvarlige». På grunnlag av sitt kildemateriale håper Magdahl å kunne «bidra til å korrigere dette bildet». Og da blir mitt spørsmål: Hadde det ikke vært like interessant om forfatteren hadde kunnet analysert disse forståelsene av «ansvarlighet» vs. «uansvarlighet»; vist oss hva de handlet om og hva de gjorde med heismontørene og deres fagligpolitiske kamp. Var det enighet om hva «ansvarligheten» betydde? Hadde heismontørene en felles oppfatning av det, og var den i så fall den samme som i opinionen? Eller fantes det også i offentligheten ganske sammensatte og mangfoldige syn på hva fagligpolitisk «ansvarlighet» innebar?

Det andre eksemplet er hentet fra den politiske og økonomiske oppgangstida på midten av 1980-tallet. Her skriver Magdahl om foreningens interne frykt for at veksten ville føre til ei utvanning av fagstolthet, klassebevissthet og radikalisme fordi nye medlemmer så ut til å bli ensidig tiltrukket av høy lønn og gode økonomiske forhold (s. 73). Her finnes det mye interessant som kunne vært undersøkt grundigere. De fortellingene som fantes i miljøet kunne blitt analysert til å si noe om sentrale normer i HMF. De kunne vist oss ulike forståelser av hvem som ble regnet som «gode fagforeningsmenn» og hva som skulle til for å bli ansett som det. Hvem var «de andre» – de som ville vanne ut faget, klassen og radikalismen – og hva ble de sett som bærere av?

Et tredje eksempel er konflikten mellom klubben i heisfirmaet Otis og den nyansatte, danske direktøren Anders Schnack i 1989–90 (s. 96ff). Ifølge Magdahl ønsket Otis-ledelsen nå å knekke bedriftsklubben – eller i alle fall kvitte seg med en brysom klubbledelse. De ble tydeligvis – sett fra arbeidsgivers side – oppfattet som en trussel mot noen viktige og sentrale prinsipper i arbeidslivet. Hva var disse? Også her refererte ledelsen til «ansvarlighet», men Magdahl analyserer ikke dette nærmere. Denne hendelsen kunne vært brukt som en interessant inngang til tolkninger av ulike normer, verdier og prinsipper i arbeidslivet. Ved å stille noen andre spørsmål, kunne Magdahl gitt en innsikt i hva denne «ansvarligheten» handlet om. I stedet blir partenes posisjoner og argumenter presentert som sjølsagte og udiskutable i en litt forutsigbar fortelling med klare «helter» og «skurker». Ledelsen viste ifølge Magdahl en «total mangel på forståelse» for hvilke interesser en tillitsvalgt skal ivareta, men forfatteren hjelper heller ikke meg som leser å forstå dette. For det var vel ikke alltid enighet internt i bedriftsklubben, mellom klubb og fagforening, eller mellom bedriftsledelse og klubbstyre om hvilke interesser dette dreide seg om? I så fall: Hvem utformet dem, hvordan endret de seg og hva gikk de på bekostning av?

I tillegg til dette, kunne jeg tenke meg at forfatteren hadde utforsket nærmere koblinga mellom sosiale og

politiske forhold. Fagforeningsarbeidet og den faglige politikken blir i Magdahls bok en egen arena med liten forbindelse til verden utenfor. Jeg ville gjerne hørt mer om hvem disse mennene var. Var de unge, uetablerte menn uten familier som dermed hadde tid og mulighet for politisk aktivisme? Brukte de noen gang familieliv og sosiale forhold som argumenter for sine lønnskrav? Hva var drivkreftene i det politiske arbeidet de utførte? Hva motiverte dem? Det rene fagligpolitiske fokuset føles ganske snevert, og jeg blir sittende med et savn mens jeg leser. Jeg skulle ønske at Magdahl hadde hjulpet meg å få en bredere og dypere forståelse av HMF som fenomen. Da ville boka hans blitt meningsløst god.

 

Ole Kolsrud

Rekonstruksjon og reform. Regjeringskontorene 1945–2005.

Riksarkivarens Skriftserie 30. Universitetsforlaget, Oslo 2008, 536 s.

Av Harald Espeli

Ole Kolsruds bok om regjeringskontorene 1945–2005 er den siste i hans trebindsserie om utviklingen av den departementale forvaltningen i Norge fra 1814 til 2005. Gjennom en enorm arbeidsinnsats har Kolsrud fullført et imponerende verk. Vi har nå pålitelige håndbøker med registre som er uhyre nyttige for alle forskere som arbeider med norsk politikk og sentralforvaltning i perioden. Det samme gjelder for journalister og andre interesserte på jakt etter sikker kunnskap om departementenes og sentralforvaltningens institusjonelle oppbygning og historie. Jeg har hatt Kolsruds to tidligere bøker (Maktens korridorer. Regjeringskontorene 1814-1940, Oslo 2001 og En splintret stat. Regjeringskontorene 1940-1945, Oslo 2004) stående for oppslag i bokhyllen over skrivebordet siden de kom ut. De brukes flittig.

Det finnes sikkert faktafeil i denne boken som i andre, men jeg har ikke funnet noen det er grunn til å nevne. Som medarbeider i Forbruker- og administrasjonsdepartementets Plan- og dataavdeling i mesteparten av 1985 kjenner jeg meg eksempelvis godt igjen (s. 393), selv om den midlertidige seksjonen jeg arbeidet i ikke er omtalt. Det kunne sikkert vært enda grundigere dokumentasjon av flytting av funksjoner mellom enkelte departementer, men boken ville da lett blitt vesentlig større og kanskje aldri fullført. Det er derfor vanskelig å kritisere Kolsruds valg på dette punkt.

Ut fra et brukersynspunkt hadde jeg gjerne sett at person- og sakregisteret også hadde inkludert kontorer og andre departementsenheter i bokens mange og informative figurer. Mange av disse er jo ellers ikke omtalt i brødteksten. I og med at så mange interessante personopplysninger er henvist til notene, burde registeret definitivt også inkludert notene.

Boken inneholder en komplett oversikt over departementenes statsråder

og statssekretærer som også tidligere har vært lett tilgjengelig fra Statsministerens kontor. Jeg kunne også ønsket en oversikt over andre politiske medarbeidere, primært statsrådenes personlige rådgivere eller sekretærer, noe det ofte krever betydelig å arbeid å finne. Nytt er oversikten over departementsrådene. Boken gir inntrykk av at mer enn halvparten av dem har hatt en fortid i Finansdepartementet.

Kolsrud omtaler tallrike ekspedisjonssjefer – også en stor andel av dem synes å ha hatt en fortid i Finansdepartementet, mens svært få, om noen, synes å ha gått den andre veien. Det burde være en interessant forvaltningshistorisk forskningsoppgave å kartlegge ekspedisjonssjefenes karrieremønster og om dette har endret seg over tid. I så fall hadde en komplett oversikt over disse – som ikke finnes hos Kolsrud – vært nyttig, selv om han for enkelte avdelinger og departementer går langt i å gi en tilnærmet komplett oversikt.

I den korte innledningen og det påfølgende oversiktskapitlet går Kolsrud lengst i å trekke lange linjer i den departementale forvaltningshistorien eter 1945. Her finnes blant annet en instruktiv oversikt over antall ansatte/årsverk i de enkelte departementene og totalt sett på femårsbasis. Kolsrud påpeker blant annet at organisatoriske endringer skjer hyppigere jo lenger frem vi kommer i tid. Dette gjelder ikke sjelden også i privat sektor, og er et uttrykk for en allmenn tendens der ledere bruker mye energi og tid på organisasjonsmessige endringer som ofte har liten eller ingen betydning for organisasjonens operative hverdag. Organisasjonsmessige endringer synes ofte å være motivert ut fra et ønske om å vise politisk og administrativ handlekraft som bedre kunne vært brukt på organisasjonens eller sektorens basale utfordringer. Hvorvidt den departementale grunnenheten benevnes som kontor, seksjon, lag eller andre betegnelser som Kolsrud har dokumentert, har neppe hatt nevneverdig betydning ut over å reflektere administrative og forvaltningsmessige svingninger og moteretninger. Også utskiftinger av avdelingsledere/ekspedisjonssjefer og departementsråder (bl.a. s. 103) synes å skje langt hyppigere enn tidligere, samtidig som ledere og mellomledere forflytter seg langt oftere mellom departementene enn på 1950- og 1960-tallet. Hvilken betydning har det? Mindre inngrodde eller sære departements- eller avdelingskulturer? At Norge har vært EØS-medlem siden 1994, synes ut fra Kolsruds gjennomgang av departementenes organisatoriske oppbygging frem til 2005 å ha hatt minimal betydning. Hvis det er riktig, er det en paradoksal utvikling sett i lys av EU/EØS-rettens fundamentale betydning for det politiske og forvaltningsmessige handlingsrom på de fleste forvaltnings- og samfunnsfelt.

Kolsrud påpeker at departementene gjennom perioden i økende grad har blitt politiske sekretariater for sin politiske ledelse (s. 37). På

den annen side hevdes det på s. 42: «Det norske statsstyret er blitt mindre politisk og mer administrativt i løpet av de siste tiårene.» Han viser her til delegeringen eller desentraliseringen av beslutninger fra Stortinget og Kongen i statsråd. Selv om antall beslutninger i statsråd er blitt færre og stadig flere forvaltningsmessige avgjørelser fattes utenfor departementene, tror jeg ikke det er riktig at departementene har blitt beslutningsmessig mindre viktige i det politiske og administrative styringssystemet i Norge. At mange beslutninger formelt eller reelt ofte er flyttet utenfor landets grenser er riktignok så, men det er Kolsrud ikke opptatt av.

Etter denne innledende oversikten begynner Kolsrud sin departementale gjennomgang med Statsministerens kontor, som får karakteristikken «overdepartement». Dette begrepet kunne med fordel vært diskutert mer, særlig sett i forhold til Finansdepartementets tradisjonelle og selvbevisste rolle som overdepartement etter 1945 som Kolsrud gir flere slående eksempler på (bl.a. s. 148). Når det gjelder Finansdepartementet, savner jeg en presisering av at det også i økende grad har blitt et nærings- (eller industri-)departement gjennom sitt ansvar for hele finansnæringen fra slutten av 1980-tallet, mens den rollen tidligere stort sett begrenset seg til bankene. Justis- og politidepartementet er det første ordinære departement som beskrives på Kolsruds instruktive og etterrettelige måte gjennom en systematisk bruk av figurer for å dokumentere endringer i dets organisatoriske hovedstruktur. Deretter følger beskrivelsen av de andre departementene over samme mal ut fra en systematisk gjennomført departementslogikk. Detaljeringsgraden varierer betydelig når det gjelder personomtale på avdelingsnivå mellom departementene. Personomtalene er balanserte og tidvis underfundige.

I ett tilfelle synes jeg en karakteristikk kan virke mistenkeliggjørende uten at det er gitt tilstrekkelig begrunnelse. I sin omtale av etableringen av Fiskeridepartementet i 1946 understreker Kolsrud at den ene av de to ekspedisjonssjefene satt i tysk konsentrasjonsleir fra 1942 til 1945, mens den andre Per Rogstad, hadde arbeidet som byråsjef i Fiskerikontoret «under hele okkupasjonen». Rogstad «kunne likevel rykke opp til ekspedisjonssjefsstillingen […] i 1946» (s. 197). Sett på bakgrunn av hvor viktig fisk var for Tyskland under okkupasjonen og det omfattende fiskesalget til tyskerne, satt Rogstad selvsagt i en strategisk posisjon. Formuleringen kan imidlertid indikere at han gjorde mer kritikkverdige ting enn andre embetsmenn som fungerte i sin stilling under hele okkupasjonen, men ikke ble utrensket etter frigjøringen.

Landbruksdepartementet er ett av departementene hvor detaljeringsgraden og personfokuseringen er lav. Kolsrud poengterer Landbruksdepartementets organisatoriske særtrekk. Mesteparten av departementet bestod lenge av direktorater, normalt ledet av selvstendige og

selvbevisste veterinær-, jordbruks-, landbruks- og skogdirektører. I 1955 var de to ekspedisjonssjefene som ikke ledet noen fagavdelinger, men stod mellom direktørene og statsråden, enig med nylig avgåtte statsråd Rasmus Nordbø om at «departementets største svakhet i dag er de forskjellige kontorers og direktoraters ’sekteriske’ virksomhet» (s. 149). Uttalelsen reflekterte Nordbøs opplevelse av å ha blitt motarbeidet av departementets embets- og tjenestemenn. Det kan ha hatt sammenheng med at Nordbø på viktige punkter var en landbrukspolitisk rabulist, men også at han som statsråd (1951–55) arbeidet ukonvensjonelt og på tvers av mer normale departementale rutiner. Det er ofte en sikker vei for en statsråd til å bli sabotert av sitt departement. Direktørenes sterke stilling i Landbruksdepartementet var for en stor del personbestemt og avhengig av deres lange funksjonstid, og varte for enkeltes del til organisasjonsendringene i 1996.

Landbruksdepartementet skiller seg etter Kolsruds fremstilling også ut ved at det i 1991 ble etablert en «statsrådsseksjon» under departementsråd Per Harald Grue som var «unik» blant departementene (s. 158). Det skjedde under Gunhild Øyangens andre statsrådsperiode (1990–1996), da de politiske ambisjonene om å reformere landbrukssektoren var vesentlig større enn under hennes første styringsperiode (1986–1989). Utenriksminister Svenn Stray hadde i 1984 for øvrig etablert sitt eget «utenriksledelsens sekretariat» (s. 187–188), men dette lå direkte under statsråden og ikke under departementsråden. Hvor unik eller reell statsrådsseksjonen i Landbruksdepartementet reelt sett var, er mer usikkert. Verken Grue eller Øyangen synes i ettertid å betrakte statsrådsseksjonen som noe annet enn en papirtiger, eller mer presist en betegnelse på organiseringen av de to administrativt ansatte sekretærene til henholdsvis statsråden og departementsråden.9 Mye tyder derfor på at Kolsrud i dette tilfellet har lagt for stor vekt på omtalen av seksjonen i Statskalenderen eller departementenes telefonkatalog.

I Kolsruds to tidligere bøker finnes det mange interessante historiske analyser om forvaltningsrelaterte spørsmål, men også mange andre saker – og ikke sjelden i notene. Det gjelder ikke minst boken om 2. verdenskrig og okkupasjonen, der fem år blir behandlet på omkring 400 sider, mens de 60 årene fra 1945 til 2005 har blitt tilgodesett med 500 sider totalt sett. Også i denne boken finnes det mange små godbiter i brødteksten og ikke minst i notene. For de få som kommer til å lese denne boken fra perm til perm, er disse leseroppmuntringene viktige. Også her har Kolsrud ambisjoner ut over å gi en kronologisk beskrivelse av det enkelte departements grunnleggende organisatoriske oppbygging gjennom 60 år. «Målsettingen med denne beskrivelsen av de norske

regjeringsdepartementenes utvikling har vært å sette de arkivskapende enhetene, som et slikt administrativt byråkrati består av, inn i sin historiske og politiske kontekst» (s. 17–18).

Dette er store, ja, i praksis uoverstigelige ambisjoner i forhold til å være oppdatert i relevant litteratur og forskning. En indikasjon på i hvilken grad målsettingen er søkt realisert, er litteraturlisten. Den er ikke omfattende. Den inkluderer først og fremst et utvalg av biografier om og memoarer fra statsråder og enkelte andre aktører i sentralforvaltningen etter 1945, samt en del forskningsmessige standardverk som Norsk utenrikspolitikks historie og Einar Lies monografi om Finansdepartementet 1945–65. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på sentrale arbeider som mangler, som Trond Nordbys biografi om Karl Evang. Det kan også bemerkes at et omfattende leksikalsk preget arbeid som Aslak Lidtveits Jordbruket i Noreg 1914-1974. Tiltak under Landbruksdepartementet (Oslo 1979) glimrer med sitt fravær både her og i Kolsruds tidligere bøker.

De mange arbeider fra det forvaltningshistoriske miljøet i Bergen, med Tore Grønlie som frontfigur, er – med unntak av Øivind Grøndahls tollhistorie – verken nevnt eller utnyttet. Med et par unntak er også norske statsvitere, som har skrevet mye om departementsrelaterte spørsmål de siste tiårene, utenfor Kolsruds univers. Han skriver eksempelvis om etableringen av Miljøverndepartementet uten å bruke Alf-Inge Jansens doktoravhandling, Makt og miljø. En studie av utformingen av den statlige natur- og miljøvernpolitikken (1989). Ut fra Kolsruds målsetting er dette kritikkverdig. Det er det også ut fra en bredere vurdering. Det minner for mye om tendenser i andre fag jeg setter liten pris på. Norske statsvitere publiserte i 2007 en omfattende antologi om nyliberalismen og dens gjennomslag i Norge10 der det ikke finnes en eneste henvisning til omfattende historiske arbeider om temaet, ikke minst av Lars Thue.11

At forvaltningsrettslige spørsmål – så langt jeg kan se – ikke er berørt i boken, synes jeg er overraskende, ikke minst fordi arkivverket daglig må forholde seg slike spørsmål ut fra flere synsvinkler. Dermed er vi ved mitt siste punkt.

Boken avsluttes med kort kapittel om arkivdanningen etter 1945, som er instruktivt på sine premisser. Verken her eller ellers i boken drøftes imidlertid de arkivmessige konsekvenser av at statsrådene i alle departementene i prinsippet hadde og har sitt eget arkiv som ikke nødvendigvis var eller er en del av departementets arkiv formelt sett. Statsrådene har i praksis stått fritt til

å ta med seg sitt (private) arkiv når de forlot sitt departement. Dette vil ofte være arkivmateriale av svært stor historisk betydning, noe Olav Njølstads behandling av Jens Christian Hauges virke som forsvarsminister nylig har minnet oss på. Utgangspunktet for denne arkivpraksisen er at en ny regjering/statsråd ikke skal kunne se detaljene i forgjengerens mest interne overlegninger, slik som notater til og referat fra regjeringskonferansene. Sistnevnte er merkelig nok ikke omtalt i boken, selv om Kolsrud bruker dem som kilde ved en rekke anledninger. Kjernen eller toppen i den departementale beslutningspyramiden, regjeringen som kollegium, er ikke omtalt, kanskje fordi den faller utenfor departementsstrukturen. Dette er ingen god begrunnelse. Referatene fra regjeringskonferansene siden 1945 er jo avlevert til Riksarkivet, i motsetning til statsrådsarkivene. Hvorfor er ikke statsrådsarkivene og deres arkivstatus blitt tatt opp i en bok med en så sterk arkivfaglig forankring og målsetting?

Mine kritiske merknader rokker selvsagt ikke ved Kolsruds imponerende innsats. Hans tre bøker vil i overskuelig fremtid være til stor hjelp for alle som arbeider med eller er interessert i norsk politikk og sentralforvaltning etter 1814.

 

Gro Hagemann (red.)

Reciprocity and Redistribution. Work and Welfare Reconsidered

Plus, Pisa 2007, 243 s.

Av Kerstin Bornholdt

Antologien som Gro Hagemann har redigert er et produkt av den fjerde tematiske arbeidsgruppen Work, Gender, Society, som er del av det europeiske forskningsnettverk CLIOHRES.net (Creating Links and Innovative Overviews for a new History Agenda of a Growing Europe). Programmets navn er dekkende for hensikten med det: Her skal grensene overskrides, både mellom forskjellige disipliner og land. Ambisjonen med nettverket er å utvikle et innovativt blikk på historie og formulere en ny historisk agenda som tilsvarer dagens voksende Europa. Overgripende problemstillinger skal knytte sammen de forskjellige europeiske historiene og føre til mer integrerte europeiske forskningsstrategier (Forord: Guðmundur Hálfdanarson, Ann Katherine Isaacs.) Hvis jeg kunne foreslå en alternativ undertittel til boken, ville det bli «Historieskrivning for Europa».

Hvordan omsetter antologien de store målene nettverket har tatt på seg? Hvordan skrives historie i og for Europa? For denne publikasjonen velger arbeidsgruppen et emne redaktøren Gro Hagemann beskriver som en sentral utfordring Europa står overfor i dag: den vesteuropeiske velferdsstaten i krise. Temaet fungerer som fellesnevner for en stor

gruppe. 23 forskere og doktorander fra ni universiteter og åtte land oppfordres til å tenke «velferd» og «arbeid» på nytt. Resultatet er ti artikler som er spredte, både i tidsperspektiv, tema og fremgangsmåte. Her finnes case-studier som omtaler organiseringen av lokale og regionale velferdsordninger, som for eksempel i en nederlandsk by mellom 1750–1900, i Veneto på 1500-tallet eller Nord-Italia før og etter fascismen. Andre bidrag diskuterer oppkomsten av nasjonale velferdsstatsmodeller i et komparativt perspektiv. Tematiske tilnærminger omfatter organiseringen av fattigvesen, familiepolitikk, veien til lovfestet lønnet permisjon eller den statistiske kategoriseringen av husarbeid.

Jeg har valgt å omtale ett av de fellestrekkene jeg kan spore: en diskusjon av og et oppgjør med de bestående velferdsstatstypologiene.

Overskride grenser I: Utfordre etablerte teorier og typologier

I innledningen betoner Gro Hagemann at den komparative velferdsforskningen står sterkt i samfunnsfagene, mens historiefaget befinner seg i begynnelsen av å finne ut hvordan den nasjonale historieskrivningen kan overskrides. Det kan være en grunn til at mange bidrag velger sosiologiske velferdsstatsteorier og typologier som sitt utgangspunkt. Siden 1990-tallet har Esping-Andersens inndeling av stater i sosialdemokratiske, liberale og konservative velferdsstatsmodeller fungert som en veletablert referanseramme for den samfunnsvitenskapelige komparative velferdsstatsforskningen. Hva skjer når historikerne forholder seg til denne modellen?

Vasiliki Rapti, for eksempel, kritiserer Esping-Andersens typologi, fordi den ikke representerer Hellas på en tilfredsstillende måte. I utgangspunktet var det ikke tatt hensyn til de søreuropeiske statene som en egen type. Og også et senere forsøk på å klassifisere landene som rudimentære virker lite overbevisende. Typologien innebærer at de søreuropeiske statene karakteriseres som ufullkomne. Selve modellen oppretter et hierarkisk forhold mellom Nord- og Sør-Europa. Analog til «orientalismen» ser Vasiliki her en fare for «mediterranisme». (Vasiliki Rapti: «The Postwar Greek Welfare Model within the Context of Southern European Welfare».)

Gro Hagemann har et lignende anliggende når hun omtaler velferdsstatstypologien. Innenfor den prestisjefylte skandinaviske velferdsstatsgruppen fremstår Norge som et særtilfelle. Norge beskrives som mer konservativ, tradisjonell og familievennlig enn Sverige, som sterkere har framhevet kjønnsnøytralitet. Gro Hagemann analyserer ut fra forskjellige perspektiver hvorfor og hvordan Norge og Sverige har utviklet seg ulikt. Som et mulig alternativ for karakteriseringen «familievennlig», oppsporer hun en radikal norsk maternalisme-tradisjon som kan utfordre det bestående hierarkiet mellom de to landene: Sett fra et fertilitetsperspektiv viser en radikal

maternalisme à la Katti Anker Møller seg å være mer suksessrik enn en «pro-natalisme» og kjønnsnøytralitet à la Myrdal. (Gro Hagemann: «Maternalism and Gender Equality: Tracing a Norwegian Model of Welfare»).

Også Marian van der Klein spør hvorfor landet hennes, Nederland, avviker fra en vesteuropeisk modell. Hun diskuterer hvorfor institusjonaliseringen av velferdsytelser og sosiale rettigheter for mødre som lønnet permisjon kom så sent, sammenliknet med andre vesteuropeiske land. Også hun konkluderer blant annet med at Nederland framstiller et særtilfelle som ikke passer inn i noen av de etablerte regionale grupperingene. (Marian van der Klein: «Risks of Labour: Maternity Insurance and Economic Citizenship in Pre-1940 Europe».)

Ved siden av forskningsnettets erklærte mål om å knytte sammen de forskjellige europeiske historiene, blir det tydelig at den komparative fremgangsmåten bidrar til et fokus på nasjonal identitet. De nasjonale historiene skal skrives inn i de etablerte modellene og opp i det europeiske hierarkiet.

Overskride grenser II: Integrere Øst-Europa og autoritære regimer

Hva skjer med den veletablerte velferdsstatsforskningen når autoritære regimer så vel som østeuropeiske og tidligere sosialistiske land trekkes inn i Europa?

I et mer generelt og teoretisk bidrag om velferdsstatstypologier peker Berteke Waaldijk på at et utvidet blikk på Europa kan minne oss om at velferd ikke bare har frigjørende effekter, som tilsynelatende er et nordvesteuropeisk perspektiv, men også virker disiplinerende og utgrensende. (Berteke Waaldijk: «Beyond Social Citizenship: New Approaches in Comparative European Welfare History».)

Med en studie fra en landlig norditaliensk kommune presiserer Claudia Finetti hvordan velferdsytelser kan forstås på ulike måter. I tidsrommet mellom fascismen og etterkrigstiden beskriver hun hvordan forskjellige kvinneaktører – sosialistiske kvinner, katolske kvinner og fascistiske kvinner – institusjonaliserer og fortolker velferdsytelser for kvinner, mødre og barn. Til tross for forskjellene, fremhever hun et fellesstrekk mellom de sosialistiske og de katolske kvinnene. Begge kvinnegrupper oppfattet det lokale nivået, men ikke staten, som viktig og sentral aktør. Det fascistiske regimet derimot, prøvde å gjøre velferd til et statlig anliggende som bare delvis lyktes. (Claudia Finetti: «Work and Maternity: Self-Organization of Women in Northern Italy between Fascism and the Post-War».)

Også Izabella Agárdi destabiliserer staten som meningsfull og avgjørende aktør. Hennes oral history-prosjekt analyserer hvordan eldre kvinner i det landlige Ungarn har opplevd sine handlingsmuligheter under skiftende regimer og samfunnsformer. Et resultat Izabella Agárdi trekker fram er at kvinnene

fremstiller seg i en offerrolle, uansett styringsformen de lever under. Tross deltagelsen på arbeidsmarkedet, tilgang til sosiale rettigheter og den statlige konseptualiseringen av kvinnene som aktive yrkeskvinner under det sosialistiske styret, opplevde kvinnene ikke en forsterket handlingskraft. Flere intervjupartnere ønsket å være hjemme isteden for å jobbe. Kvinnene utfordrer forestillingen om at det å få delta på arbeidsmarkedet er emansipatorisk i seg selv. Dette er enda et eksempel som rokker ved vesteuropeiske forskningsperspektiver. Det virker også som om det destabiliserer Agárdis egne metodiske og teoretiske premisser. Selv om målet med forskningsprosjektet var å gi kvinnene en stemme, så holder forskeren ikke ut det hun hører. Hun tolker ønsket om å forbli hjemme som uttrykk for kvinnenes enslavement. I dette tilfellet er det forskeren som tar handlingsrommet fra kvinnene. (Izabella Agárdi: «The Work of Nostalgia: Women Remembering the Double Burden in Post-Socialist Rural Hungary».)

Ágardis artikkel viser til en utfordring: det å holde ut andre fortellinger og bredden i fremgangsmåtene og tolkningene. Det er muligens akkurat det et historisk perspektiv på velferd og arbeid kan bidra med.

En ny historie for Europa?

I innledningen skisserer Gro Hagemann nytteverdien historieforskningen og denne antologien kan ha: Historikere kan skrive samfunnshistorie, de kan spore tilbake til de problemene som er aktuelle for Europa i dag. I tillegg synliggjør noen bidrag også veier som ikke er gått, og kommer fram med alternative fortellinger, nye vinklinger og utfordringer av etablerte kategorier.

Bidraget til Hege Roll-Hansen er et godt eksempel i denne sammenhengen. Hun er en av de få som eksplisitt diskuterer en grunnleggende kategori velferdsstatsforskningen, inkludert denne antologien, opererer med: arbeid. Hun oppsporer skiftende definisjoner og kategoriseringer av arbeidsbegrepet innenfor økonomisk tenkning og fremlegger hvordan husarbeid inngikk i et statistisk arbeidsbegrep i Norge på 1940-tallet. (Hege Roll-Hansen: «Working or Supported? The Discourse of Unpaid Houseworkers in Early Post-War Norway».)

En del av bidragene har til felles at de destabiliserer bestående teorier og modeller. Samfunnsfagenes forskning om velferd fungerer her både som et forbilde og er gjenstand for avgrensning. En rekke av bidragene bygger på de bestående velferdsstatsmodellene og peker på bestående – og innebygde – metodiske begrensninger. Det er en viktig og legitim framgangsmåte å synliggjøre at den etablerte velferdsstatsforskningen har unnlatt å tenke på kjønn og store deler av Europa. Men det å gå et skritt tilbake for å vise til en rekke nasjonale særarter, virker lite overbevisende som konsekvens. Hvert eneste case er i stand til å dekonstruere den bestående typologien. På denne måten føres den komparative velferdsstatsforskningen à la Esping-Andersen ad absurdum.

Gro Hagemann formulerer det som et mål å bryte med den metodologiske nasjonalismen. Hvis den etablerte komparative metoden og velferdsstatsmodellene fungerer så pass dårlig, hvilke alternativer har historieforskningen å tilby? Antologien svarer her ikke. Jeg hadde ønsket meg fruktbare eksempler på hvordan historieskrivningen kunne overskride nasjonale grenser. Lovende nye metodiske stikkord som transnasjonal historieskrivning og transfer-analyse utprøves ikke. Migrasjon identifiseres for eksempel som en viktig faktor i sammenhengen med en velferdsstat i krise. Men migrasjon dukker ikke opp, verken som tema eller metodisk fremgangsmåte.

Det å putte sammen forskjellige land til et forskningsnettverk, betyr ikke automatisk å skrive innovativ europeisk historie. Forskernes og prosjektenes bredde er uten tvil en utfordring, men bredden og forskjellene kunne brukes mer produktivt. Det virker ikke som om det har funnet sted en fruktbar gjensidig diskusjon om metoder og konsepter. Artiklene kommuniserer ikke med hverandre. Gro Hagemann er bevisst over antologiens manglende helhet. Hun formulerer tross alt troen og håpet på at antologien fungerer som en begynnelse for mer integrerte europeiske forskningsprosjekter.

Det som ikke skal undervurderes, er at antologien gir oss et innblikk i hvordan det forskes i Europa i dag. Spesielt positiv er muligheten å bli kjent med uetablerte historikere på engelsk – bak mange artikler gjemmer seg en PhD-avhandling på det nasjonale originalspråket som nå formidles til et internasjonalt publikum. Og ikke minst: selv om det kan spørres om forskningsnettverket oppnår sine ambisjoner med denne antologien, så bidrar boken med en prosess som fører til at den nasjonale historieskrivningen må forklare seg.

 

Tom Kristiansen

Tysk trussel mot Norge? Forsvarsledelse, trusselvurdering og militære tiltak før 1940

Fagbokforlaget, Bergen 2008, 339 s.

Av Eirik Brazier

Interessen for mellomkrigstiden og forspillet til det tyske angrepet på Norge i 1940 står sterkere enn noen gang tidligere, både i det norske historiefaget og samfunnet generelt. Ett av de nyeste bidragene, som setter fokus på den norske militære ledelsen, er Tom Kristiansens doktoravhandling fra 2003, som nå er gitt ut som bok i omarbeidet utgave. Temaet for boken er den norske forsvarsledelsens sikkerhetspolitiske og strategiske analyser i årene før det tyske overfallet på Norge i 1940. Sentrale spørsmål forfatteren ønsker å besvare er bl.a.: Hvilke trusselvurderinger ble gjort av den øverste militære ledelse, og hvilke planer ble lagt for å møte dem? Et mer generelt og overbyggende tema Kristiansen ønsker å se nærmere på er utviklingen av de sivil-militære relasjoner i det norske samfunn og hvordan ulike synspunkter mellom den 

politiske og militære forsvarsledelsen kom til utrykk. Selv om forfatteren ikke setter noe klart starttidspunkt for undersøkelsen, er hovedrammen begrenset til mellomkrigsårene.

Boken er et resultat av godt og grundig kildearbeid basert på et bredt utvalg av norske og utenlandske arkiver. Med bakgrunn i dette arbeidet trekker forfatteren frem flere klare svar og konklusjoner på hvilke trusselvurderinger som ble gjort av den norske forsvarsledelsen. For det første er det åpenbart at Tyskland ble vurdert til å være den største militære trusselen mot norsk sikkerhet i en kommende europeisk konflikt. I et antall mulige scenarioer, utarbeidet av den norske general- og marinestaben, viser forfatteren hvordan deler av norsk territorium kunne komme til å spille en sentral rolle i løsningen på det enkelte mente var Tysklands sjøstrategiske problem. Den norske forsvarsledelsen utarbeidet planer og strategiske tiltak for å imøtegå dette. Kristiansen viser bl.a. til de store fellesøvelsene som ble avholdt på Sørlandet i årene 1937–1939 og de krigsscenarioer de var basert på, som eksempler. For det andre argumenterer Kristiansen at det som i andre bidrag har blitt fremstilt som frykt for Sovjetunionen og ’den røde fare’ innen forsvarsledelsen, ikke stemmer overens med de funn han har gjort når det gjaldt de militære trusselvurderinger. Det var først etter utbruddet av Vinterkrigen at den norske forsvarsledelsen for alvor begynte å bekymre seg for en mulig konflikt med Sovjetunionen.

Det gode kildearbeidet hjelper forfatteren i beskrivelsen av de norske sivil-militære relasjoner, illustrert av Kristiansens gjennomgang av forsvarsrådets rolle i årene 1937–1940. Rådsmedlemmenes to kontrasterende oppfatninger av rådets funksjon og betydning gir et godt bilde på det eksisterende gapet mellom det militære og det sivile politiske samfunnets forståelse av mulige militære trusler. Denne fremstillingen harmonerer godt med de teoretiske tankene om sivil-militære relasjoner som det blir gjort rede for i innledningen, og det ville styrket boken dersom disse ideene hadde blitt ført videre i resten av studien. Det ville gitt boken en ny dimensjon ut over den rent kronologiske fremstillingen.

En slik innfallsvinkel ville kanskje også ha ført til en litt annen diskusjon av profesjonaliseringen av det norske offiserskorpset, som også er et tema i bokens introduksjon. Istedenfor å henvise leseren til fotnotene om den internasjonale debatten rundt dette tema, hadde det vært ønskelig at Kristiansen knyttet den klarere sammen med den norske utviklingen av offiserskorpset. Dette hadde også kunnet gitt boken et tydeligere og mer nyansert bilde av forsvarsledelsen som en gruppe bestående av enkeltindivider, og ikke slik den i stor grad fremstilles som, som en enhet. Det ligger i en militærinstitusjons natur å være hierarkisk og enhetsfokusert, men dette innebærer ikke at en historiker nødvendigvis ikke kan dekonstruere disse i mindre deler og enkeltaktører. For en leser

vil det være særlig interessant å vite mer om den sosiale og økonomiske bakgrunnen til de historiske aktørene i forsvarsledelsen. Slike aspekter vil være interessante å trekke inn for å skape en bredere forståelse av forsvarsledelsen og dens handlinger.

Kristiansen har mye rett i sitt utsagn om at det norske offiserskorps rekrutterte fra en bred sosial basis, og viser bl.a. til Francesco Kjellbergs analyser fra 1962. Men dette gjør det ikke mindre spennende å høre om hvor forsvarslederne hadde sin militære bakgrunn og tanker om profesjonalisering fra. Den øverste norske militære ledelsen eksisterte ikke i et vakuum, og selv om forfatteren ikke har funnet mange spor av utenlandske teoretiske tenkere i materialet, så mottok norske offiserer impulser og tanker fra omverdenen. Dette gjelder både under tjenestetid i Norge, men kanskje spesielt for de offiserer som fikk deler av sin utdannelse eller annen hospitering i utlandet, ved en rekke europeiske hærer både under og etter første verdenskrig. Dermed ville også betydningen av den tyske admiral Wolfgang Wegners sjøstrategiske tanker om utformingen av den norske trusselvurderingen kunne settes i et større rammeverk av militærstrategiske tanker. Kristiansen trekker bl.a. frem Øivinn Øis militærteoretiske ideer og arbeider om ’det strategiske overfallet’ og nevner at disse arbeidene ble utarbeidet etter hans studieopphold i Frankrike. Det hadde derfor vært interessant for leseren å bli gjort kjent med eventuelle andre slike utenlandsopphold som ble gjennomført av general- eller marinestabsoffiserer og hvordan dette eventuelt kan ha påvirket deres trusselvurderinger og militære tiltak.

I forlengelse av dette er det interessant å se at forfatteren enkelte ganger benytter andre nordiske offiserers vurderinger av det norske forsvar eller dets ledelse i sitt arbeid. Han diskuterer også forsøkene på et nordisk samarbeid som dukker opp på slutten av 30-tallet. Det ville derfor vært interessant å vite mer om de offisielle og uoffisielle kontaktene som kan ha funnet sted mellom medlemmer av den norske forsvarsledelsen og deres nordiske motparter eller andre. Dette er særlig godt illustrert i analysen av de strategiske vurderingene rundt Sola flyplass og kontakten mellom oberst Thomas H. Gulliksen og representanter for britisk utenrikstjeneste. En videreutvikling av dette ville gi en mer generell innsikt i hvordan forsvarsledelsen samarbeidet eller søkte kontakt med sine utenlandske motparter og ville ha styrket boken. Nå er det umulig for enhver forfatter å få med alt, men slike kontakter kunne gitt boken en annen spennende komparativ dimensjon av interesse for flere lesere, også utenfor Norge.

En særlig styrke ved denne boken er at den bruker mye plass på introduksjonen og utviklingen av den nye luftvåpenteknologien til det norske forsvaret. Forfatteren ser bl.a. nærmere på debatten rundt hvilken rolle luftforsvaret skulle ha, om det skulle utgjøre en ny forsvarsgren eller ikke, og hvordan dette påvirket planleggingen og utviklingen av det som

skulle bli luftforsvaret. Tilkomsten av den nye teknologien styrket på mange måter det norske forsvaret både i mobilitet og rekkevidde, men brakte også en del nye utfordringer på banen. Her kommer forfatteren med spennende informasjon bl.a. om hvordan enkelte europeiske militærteoretiske tanker gav gjenklang i det norske miljøet, spesielt general Ruges tanker om offensiv bruk av luftoperasjoner. Dette er spesielt interessant når det sees innenfor den større debatten om luftkrig og nøytralitet.

Boken skjemmes litt av enkelte manglende samsvar mellom fotnotene og bibliografien. Dette skaper ofte irritasjon hos leseren; om ansvaret for dette ligger hos forfatter eller forlag kan være vanskelig å si. Men dette er absolutt en viktig bok som burde interessere mange, og det store empiriske arbeidet som står bak introduserer oss for ny og spennende informasjon. Den viderefører dermed det gode arbeidet som ble gjort med verket Norsk forsvarshistorie som ble utgitt i årene 2000–2004. Her skrev Kristiansen bind 3 sammen med Rolf Hobson. Også dette er en høyst leseverdig bok basert på et solid kildearbeid; den gir et godt innblikk i den norske forsvarsledelsens vurderinger og analyser i mellomkrigstiden.

 

Oddbjørn Melle

Supermakter og kald krig-arenaer

Abstrakt forlag, Oslo 2008, 515 s.

Av Stian Bones

Nyrevisjonisme på norsk

Med boka Supermakter og kald krig-arenaer setter Oddbjørn Melle den kalde krigen inn i en lengre historisk sammenheng. Fernand Braudel er inspirasjonskilden når han innledningsvis skriver om «den lange tid» (da Vest-Europa festa sitt koloniale grep på 1500-tallet), «mellomlange konjunkturer» (slik som den kalde krigen), og endelig «den korte hendingsrelaterte tida» (for eksempel Cuba-krisa). Innafor den lange tidshorisonten, slik Melle utlegger den, spilte den kalde krigen en viktig rolle. Som kjent var det i etterkrigstida at de tradisjonelle kolonimaktene måtte slippe grepet. De måtte også se at Sovjetunionen og USA steig fram som «supermakter» i en verden som kunne reduseres til Øst–Vest, Nord–Sør.

Men Melle gjør det raskt klart at USA var ei makt av en anna art enn Sovjetunionen. USA brakte i realiteten Vestens hegemoni og dominans videre, og i verdenssystemet som oppsto etter 1945 var USA derfor både en sterkere og mer ambisiøs aktør enn Sovjetunionen. Om spredninga av den kalde krigen til Asia heter det: «Kommuniststaten var ingen part i eit verdssystem av sentrum–periferi-konstellasjonar, slik USA var» (s. 35). I den grad Sovjetunionen involverte seg i Asia som ei slags hegemonimakt på den 

kommunistiske sida, så var det mer fordi regionale krefter sjøl inviterte til det. Kreml hadde i det hele tatt få ideologiske, strategiske og økonomiske interesser i avkoloniseringsprosessen.

Verdenssystemperspektivet er, slik melderen ser det, det viktigste teoretiske rammeverket for Melles studie, og det gir også retning for det metodiske arbeidet. Det klart viktigste anliggende for Melle må etter dette bli å studere hegemonimakta USAs strategier på de ulike kald krig-arenaene. Sovjetisk politikk og innflytelse er på mange måter sekundær. I enkelte tilfeller kan den ha spilt en avgjørende rolle, men som regel ikke. Sovjetisk politikk får derfor ofte fungere som ei slags kontrastvæske for det som egentlig skal belyses: Amerikansk politikk.

Dette kommer klart til uttrykk i kapittel 2: «Disponerande og strukturelle årsaker til den kalde krigen». Mens amerikansk politikk og historie er hovedtema gjennom størstedelen av kapitlet (på 37 sider), må sovjetisk historie og politikk nøye seg med om lag fire sider. Dermed får forfatteren sagt en hel del om den amerikanske oppdemmingspolitikken, settler-mentaliteten, eksepsjonalismen og kapitalismen – faktorer som alle sammen kan brukes i ei ideologisk forklaring på den kalde krigen. Det er vanskelig å se at Melle har lett like grundig etter tilsvarende ideologiske forklaringer på sovjetisk side. Det vises til at Stalin var svært varsom når det gjaldt «systemeksport» – både under og etter krigen. Stalin agerte forsiktig: Han ville trygge Sovjetunionen sjøl gjennom å etablere en permanent sovjetisk innflytelsessone i Øst-Europa. Dette kan det være liten tvil om. Men samtidig har flere kald krig-historikere demonstrert viktigheta av å inkludere også det ideologiske når man skal gi ei forklaring på Stalins politikk. Det gjelder for eksempel Stalins trusseloppfatninger, slik som mistenksomheta og følelsen av å være innringa av Vesten, som i noen grad kan føres tilbake til leninismen og revolusjonsarven.12

Kapittel 2 innholder også en analyse av USAs og Sovjetunionens maktbase i 1945 – økonomisk, militært og ideologisk.13 I tråd med den gjengse oppfatninga i litteraturen belyser Melle godt hvor overlegen USA var på alle disse områdene, og i tråd med ei vanlig oppfatning blant såkalte revisjonister og postrevisjonister påpeker han at USA også brukte sin maktposisjon for å nå sine politiske og økonomiske målsettinger. Dollaren og atombomba var gode sanksjonsmiddel. Mer problematisk synes jeg framstillinga av det ideologiske maktgrunnlaget er. Det er lett å akseptere at USA på mange måter satte dagsordenen og, for å si det med Melle, utøvde «diskursiv makt». Mer problematisk er det å

støtte seg på Hans-Georg Gadamer og begrepet hans om «virkningshistorie» i ei så vidt instrumentell og reduksjonistisk utlegning som dette: «Ved å få gjennomslag for si tolking av fortid og samtid kan ein forme framtida.» Poenget hos Gadamer er vel nærmest det motsatte: At ytringer eller meninger egentlig ikke kan «kontrolleres» av avsenderen og derfor heller ikke «overføres» instrumentelt. Dessuten ligger det et aktivt, skapende element også på «mottakersida», idet ytringer eller meninger også må tilegnes.

Supermakter og kald krig-arenaer bygger ikke på studier av primærkilder, men på et utvalg av den enorme kald krig-litteraturen. Det må vel betraktes som en nødvendighet heller enn en ulempe i en monografi som dette, og denne anmelderen mener også at de teoretiske refleksjonene som gjøres innledningsvis, og som forfølges i den realhistoriske gjennomgangen, (s. 104–423), tilfører Melles arbeid en viss originalitet (sjøl om jeg altså ikke er enig med han på alle punkt). Som lesere blir vi stadig minna om Melles tolkningsramme, enten det dreier seg om stormaktskonfrontasjonen om Øst-Europa (kapittel 4), delinga av Tyskland (kapittel 5), atlantisk integrasjon (kapittel 6) eller oppdemmingspolitikken i Asia (kapittel 7). Så vidt jeg kan bedømme, er denne beskrivelsen basert på relevant og aktuell litteratur. Både studenter og andre interesserte lesere vil ha nytte av å lese om oppkomsten av konflikten i Europa i Supermakter og kald krig-arenaer.

Men som sagt: det ligger et perspektiv til grunn, noe som kommer tydelig til uttrykk både i begrepsbruken og prioriteringa av stoffet. La meg ta noen eksempler. Kapitlet som omhandler det en postrevisjonist kanskje ville kalt «Atlantisk integrasjon», heter hos Melle «Vesten organiserer si multimakt» (kapittel 6). Og det neste kapitlet, som kanskje kunne ha hatt en tittel som «Den kalde krigen i Asia», heter «’Oppdemmingspolitikken’ i Asia» (med «oppdemmingspolitikken» i hermetegn). Jeg tolker dette som en tendens som går i retning av en avsløringsstrategi overfor USA, en slags mistankens hermeneutikk. Men spørsmålet er om ikke Melle legger ei tolkningsramme rundt oppkomsten av den kalde krigen som var fremmed for mange av aktørene? Både hos Truman-administrasjonen i Washington og Gerhardsen-regjeringa i Oslo var det ei ektefølt frykt for Sovjetunionen og for den internasjonale kommunismen. Som Melle sjøl viser flere steder: Den kommunistiske trusselen var ikke bare skuebrød eller et vikarierende motiv som aktørene kunne spille ut når de hadde behov for det. At denne frykta var overdrevet, og i flere tilfeller oppdrevet, er en anna sak.

Melle vier mye plass til å forklare hvordan USA etablerte seg som hegemonisk makt på vestlig side – eller kanskje rettere: som Vestens hegemoniske maktsentrum, og dermed i stand til å videreføre den koloniale og kapitalistiske arven. Hegemoni forstår han som «organisering av samtykke» (s. 179). Her er med

andre ord strategiene og dragkampene på plass i analysen, og Melle betoner også hvor sentral den britiske utenriksministeren Ernest Bevin var i den kalde krigens formative periode.14 Men raskt folda konflikten seg videre ut, med Korea som et første brennpunkt. Dette blir grundig og solid behandla hos Melle, slik jeg vurderer det. Det samme gjelder Vietnamkrigen, der forfatteren tydelig er på hjemmebane. I disse kapitlene, og også i kapitlene som følger (om Midtøsten og «Den islamske revolten»), synes jeg også at verdenssystemperspektivet kommer mer til sin rett.

Supermakter og kald krig-strategier er derfor klart best «på midten», på det vi gjerne kaller for «globaliseringa av den kalde krigen», sjøl om jeg her kunne ha ønska meg mer om Sovjetunionen som global aktør på 1960- og 70-tallet. Boka er dessuten svært tynn på den siste delen av den kalde krigen. Viktige tema som détente, den andre kalde krigen og avslutninga av den kalde krigen blir behandla over to korte kapitler (s. 404–423), og våpenkappløpet er så å si utelatt. Det er ikke tilfredsstillende hvis målsettinga er å drøfte den kalde krigen som epoke. Men kanskje kunne man ved nærmere ettertanke feie denne innvendinga bort? Det viser seg jo at Melles studie ikke primært dreier seg om å forstå den kalde krigen som epoke, men om å forstå USAs handlemåte gjennom et verdenssystemperspektiv, eksemplifisert gjennom den kalde krigen. Men så enkelt er det ikke, mener jeg. Melles perspektiv på den kalde krigen støter i realiteten på samme problem som reindyrka realisme-forklaringer: at den kalde krigen blir framstilt som en fortsettelse av de internasjonale relasjoner slik de hadde dominert i Europa siden freden i Westfalen i 1648 – eller, for Melles del, siden oppkomsten av koloniveldet.

Kald krig-forskninga trekker i ulike retninger, nå som før. I forbindelse med at øst–vest-konflikten opphørte, fikk de såkalte tradisjonalistene og triumfalistene vind i seilene. Omkvedet var at den vestlige verden, med USA i førersetet, hadde vunnet den kalde krigen. Man hadde dessuten kjempa i det godes tjeneste. På begynnelsen av 1990-tallet dukka det opp mange kilder som bekrefta Stalins despotiske karakter. Flere historikere satte søkelys på fangeleir-systemet i Sovjetunionen, GULag, og gjennom 1990-tallet skrev statsviterne om hvordan integrasjonsprosessen i Europa virka siviliserende på de tidligere østblokklandene, som ville inn i unionen.

Ved årtusenskiftet kunne man registrere et lite stemningsskifte. USA viste sin maktfullkommenhet gjennom alenegang, og mengden av USA-kritiske studier, også om den kalde krigen, så dagens lys. Og sannelig ble vi ikke kjent med de mer personlige sidene ved Stalin også – gjennom for eksempel Montefiores

Stalin-biografier. Stalin var en kald og kynisk realpolitiker, ja vel; han var uberegnelig i sin omgang med mennesker, men kunne samtidig framstå som temmelig sjarmerende på det personlige plan.

Under de nye dønningene av tradisjonalisme og revisjonisme har det likevel runnet en kontinuerlig strøm av postrevisjonisme. Dette har også vært den dominerende retninga innafor kald krig-forskninga siden 1970-tallet, og har vunnet tilslutning blant historikere over hele verden. Postrevisjonismen har i stor grad trukket på den analytiske tilnærmingsmåten som er utvikla innafor den «realistiske» tradisjonen i studiet av internasjonale relasjoner, der begrep som «makt» og «nasjonale interesser» har stått i sentrum. Etter hvert har det imidlertid blitt mer vanlig å inkludere også ikke-statlige aktører, indrepolitisk strid og internasjonale avhengighetsbånd på forklaringssida. Og med «den nye kald krig-historia» og den sterkere betoninga av ideologi og kulturelt skapte forestillinger, kunne man kanskje argumentere for at hovedstrømmen ikke lenger følger det opprinnelige postrevisjonistiske leiet, men at det er noe anna som ennå ikke har blitt begrepsfesta.

Oddbjørn Melles Supermakter og kald krig-arenaer rydder seg plass blant de revisjonistiske bøkene. Som nevnt er det særlig amerikanske politiske strategier som forfølges, enten det nå er langs krigsstiene i Vietnam eller oljeledningene i Midtøsten. Den som blir med Melle på denne ferden, vil helt sikkert ha mye igjen for det. Likevel kan det reises mange motforestillinger mot bokas helhetlige behandling av den kalde krigens historie. Denne anmelderen savner ei bedre behandling av flere tema, bedre kronologisk balanse og et større tilfang av teorier eller analytiske tilnærminger som kan si noe om den kalde krigen som epoke (i seg sjøl), men også det relasjonelle i forholdet mellom USA og Sovjetunionen.

 

Tomas Hägg (red.)

Kjetterne og kirken. Fra antikken til i dag

Scandinavian Academic Press, Oslo 2008, 255 s.

Av Gunnar Knutsen

Dette er en sjeldenhet på norsk: en bok om kjettere og kjetteri i historien. Men den fengende tittelen er noe misvisende. Allerede på den første siden av innledningen får vi vite at «[i]kke heller er det kjetterne som er de egentlige hovedpersonene: Det er i stedet kirken». Det gjør ikke boken mindre verdifull og interessant at den er en artikkelsamling knyttet til kristne kirkers reaksjon på teologiske utfordringer, men det er en annen bok enn tittelen kan få oss til å tro.

Fokuset her er altså forskjellige kirkesamfunns svar på truende tanker og handlinger fra mennesker i kirken selv. I tid og rom favner den fra antikkens Alexandria og Konstantinopel, via norsk og sentraleuropeisk middelalder og tidlig nytid,

til både Den katolske kirke og Den norske kirke i det tjuende århundre. Det er et ambisiøst prosjekt der ti forskjellige forfattere har skrevet elleve artikler (Einar Thomassen har to bidrag), og noen av dem er riktig gode. Flere av artiklene bygger på sekundærlitteratur og gjør i liten grad nytte av primærkilder. Bokens fremste verdi er at den formidler og gjør tilgjengelig på norsk innsikter fra store internasjonale forskningsfelt.

Einar Thomassen skriver godt om kjetteribegrepets opprinnelse i antikken, og viser hvordan det bygget på filosofiens inndeling i skoler. Det betydde igjen at kjetteriene ble oppfattet som læresystemer, og presentasjonen av dem har helt frem til vår egen tid vært nettopp som «skoler». På den måten ble det – og blir det – underslått at dette var grupper med egne religiøse forsamlinger og gudstjenester. Kirkefedrene scorer fortsatt propagandapoeng mot sine motstandere. Deretter presenterer Thomassen de første kjetteriene, inndelt i fire kategorier etter typologi. Her er artikkelen noe mer overfladisk, men likevel innsiktsfull.

Ingvild Sælid Gilhus har tidligere utmerket seg med en fremragende studie av oppfatninger av dyr i antikken og deres betydning i klassisk religion og tidlig kristendom.15 En av hovedpåstandene var at kristendommen førte til en sakralisering av mennesket og en avsakralisering av dyr. Her bruker hun noen av de samme kildene i bokens andre artikkel til å ta for seg metaforbruken i tidlige oppgjør med kjettere. Hun viser hvordan man virkningsfullt sammenlignet forskjellige kjetterier med slanger og andre farlige dyr, på samme tid som dyr altså mistet sin status som hellige og slangen ble symbolet på Djevelen.

Dette blir fulgt opp i Jan-Erik Steppas artikkel «Kjetterretorikk og definisjonsmakt» som er en av bokens beste, og som viser hvor viktig den politiske makt var blitt i striden om hva som var den rette lære allerede i senantikken. Noe av grunnen til at keiseren engasjerte seg så sterkt i lærespørsmål var at kristendommen på samme tid var blitt av avgjørende betydning for statsapparatet. Rettroenhet ble et bevis på troskap til keiseren, og religiøse avvik kunne tolkes som tegn på politisk illojalitet.

Einar Thomassen skriver i sitt andre bidrag informativt om middelalderens mest kjente kjettere, katarene, men bryter med bokens erklærte målsetting ettersom bare en tredjedel av artikkelen handler om kirkens reaksjon på kjetteriet. Derfor er dette blitt en god og leseverdig artikkel som lar oss bli kjent med katarene som gruppe.

Jostein Børtnes skriver om hvordan kjetteri og sodomi følger hverandre som begrepspar i religiøs propaganda etter at Sodomas synd var blitt fortolket som homoseksualitet. Forestillingen om den religiøse avviker som seksuell avviker ble en del av et litterært korpus. Opp gjennom

middelalderen og tidlig nytid ble religiøse motstandere tillagt sodomi, slik at dette var beskyldninger som i tur og orden rammet katarer, tempelriddere, lutheranere og katolikker. Spørsmålet man stiller seg etter å ha lest denne artikkelen, er om forfatteren overhodet etterlater noe rom for forskning på homoseksuelle handlinger i historien etter så sterkt og overbevisende å ha argumentert for at sodomi var en beskyldning som ble innskrevet i kildene våre som del av en større mytologi og helt løsrevet fra en eventuell seksuell praksis.

Tarald Rasmussens artikkel om Luther som kjetter er et annet høydepunkt i denne boken, og gir et perspektiv på Martin Luther som ofte mangler i Norge. Her møter vi den reformatoriske helt som kjetter; som problem og forbryter. Fokuset er på de første årene av Reformasjonen, frem til ediktet i Worms i 1521. Her får vi se hvordan det innad i Den katolske kirke vokste frem et bilde av Luther som kjetter, og vi følger selve prosessen som førte til bannlysning av ham og det endelige bruddet med romerkirken.

Nils Giljes bidrag har tittelen «Heksen som kjetter: demonologi og trolldom i tidlig nytid». Her vender han tilbake til temaer han var inne på i sin fremragende bok om Anne Pedersdatter,16 idet han setter seg fore å «analysere forholdet mellom kjetteri og trolldom i tidlig nytid» (s. 141). Dessverre blir det lite om kjetteri, og i stedet en artikkel om fremveksten av et nytt trolldomsbegrep i demonologien. At vi får vi så lite om likhetene mellom trolldomssaker og kjetterisaker og anklagene som ble reist mot henholdsvis trollfolk og kjettere, skyldes Giljes idéhistoriske tilnærming. Artikkelen er god, men faller litt på siden av bokens tema. Det samme problemet møter vi når Gina Dahl skriver om kampen mot skadelige bøker 1500–1800. Her er det først og fremst de verdslige myndigheters konkrete handlinger for å kontrollere bokproduksjon og -distribusjon som interesserer forfatteren. Kirken og det kjetterske glir fort i bakgrunnen, selv om Dahl kommer inn på Den spanske inkvisisjonens rolle i boksensur i Spania.

Karstein Hopland bringer oss ettertrykkelig tilbake til Norge med artikkelen «Norsk teologisk kjetterdiskurs (1920–1957): Kristian Schjelderup mot Ole Hallesby». Her presenteres striden mellom ortodokse og liberale teologer med fokus på retorikken som ble brukt. «Liberal» og i sjeldne tilfeller «vranglære» synes å ha vært de hardeste karakteristikker som ble brukt. Det får en til å reflektere over de historiske forandringene nå en leser om Hallesby, som presiserte: «Jeg er ikke ute på kjetterjakt». Det var han jo, men ordet ble ikke lenger brukt, og boikott og avsettelse som biskop var de hardest tenkelige virkemidler mot en liberal teolog i det tjuende århundre. Dette er bokens lengste og tyngste artikkel, og er den som i størst grad er basert på primærkilder. 

Dermed blir den også det mest originale bidrag i artikkelsamlingen.

Til slutt følger to artikler om vår egen tid. Først en malplassert artikkel: Dag Øistein Endsjøs bidrag om «Sex, nattverd og menneskerettig-heter: nye utfordringer for Den katolske kirke». Her er det ikke snakk om kjetteri, og strengt tatt heller ikke om kirkens svar på læremessige utfordringer. I stedet spør forfatteren om Den katolske kirke bryter menneskerettighetene ved sin holdning overfor homofili, og finner ikke uventet at den gjør akkurat det. Lisbeth Mikkelsens artikkel om trusselen fra New Age er det andre bidraget om vår egen tid. Her lykkes det bedre å knytte emnet til det overordnede tema for boken. Polemikken mot New Age viser slående likhet med antikkens kjetterretorikk.

Det er ikke lett å finne noen rød tråd i boken. Åtte av de elleve artik-lene har «kjetter» eller «kjetteri» i tittelen, men denne enheten i tematikk i overskiftene løser seg opp i de enkelte tekstene. En ting som går igjen er hvordan religiøse avvikere blir beskyldt for også å være seksuelle avvikere. I et par artikler blir vi fortalt hvordan man bruker slangen i paradiset som utgangspunkt for å sverte motstandere ved beskrive dem nettopp som slanger, men dette blir aldri en rød tråd. Heller ikke referanser til Arius og bruken av begrepet arianisme om kjettere dukker opp ofte nok til å kunne kalles et ledemotiv her.

Det sier seg selv at en artikkelsamling som favner så vidt som denne med nødvendighet må ha en del tomrom. Men når bokens hovedperson sies å være «kirken, som formes, omformes og utvikler sine læresetninger i konfrontasjon med annerledestenkende», må det kunne sies å være underlig at det ikke finnes en artikkel her om Inkvisisjonen, spesielt med tanke på at man har funnet plass til to så lite sentrale temaer som samlingens to siste artikler. Det er dette de fleste tenker på når de hører om kirken i konfrontasjon med annerledestenkende. Flere av artiklene må kunne sies å ha en ganske svak tilknytning tematisk til kjettere og kjetteri – i det minste i den form de har fått her – og forlagets påstand om at «[s]amlet gir boka ny innsikt i kjetteriets historie» må tolkes som en erkjennelse av at få av bidragene er virkelig nyskapende forskning. Men dette er mindre innvendinger mot en bok som er et velkomment bidrag til norskspråklig litteratur om kjetteri og kirkelige reaksjoner gjennom historien.

 

Øystein Morten

Stavkyrkja i Eidsborg. Ein biografi

Scandinavian Academic Press/Spartacus forlag, Oslo 2008, 270 s.

Av Arne Bugge Amundsen

I innledningen til boken skriver forfatteren at han hadde problemer med å få utgitt denne boken. Et forlag begrunnet dette med at temaet var for lokalt. Helt motsatt begrunnelse fikk han hos det forlaget som valgte å publisere den, Spartacus for

lag. Der var oppfatningen at dette var en bok som ville interessere alle med sans for historie. Anmelderen deler dette forlagets vurdering. Bakgrunnen er dobbel: Eidsborg stavkirke har helt siden midten av 1800-tallet hatt nasjonal status som viktig kulturarv og historisk monument, og forfatteren har valgt et bredt utgangspunkt for sin beskrivelse av dette monumentet. Når man legger til at boken er utstyrt med instruktive illustrasjoner, gjør det bruksverdien av boken stor. Forfatteren skriver pedagogisk og klart, og hans museumsbakgrunn skinner tydelig igjennom. Samtidig har han et vitenskapelig mål med boken. Litteraturlisten fyller syv sider, og boken har et omfattende noteapparat. Dessverre mangler den navneregister.

Øystein Mortens oppslag er interessant. Hans «biografi» over Eidsborg stavkirke gjør det enhver lokalhistorisk fremstilling pleier å gjøre, nemlig å gjennomgå alt tilgjengelig kildemateriale om et konkret objekt for så å følge det gjennom ulike historiske perioder. Det persongalleriet boken er utstyrt med, avgrenser seg til personer som aktivt har foretatt seg noe av betydning for eller i forbindelse med kirken. Samtidig er det ikke noen ren bygnings- eller stilhistorisk studie. Forfatteren er religionshistoriker, og er primært opptatt av stavkirken som sted og arena for religiøse og kulturelle ytringer. Dermed forsøker han å sette Eidsborg stavkirke inn i et større perspektiv av ritualer og religiøse handlinger, men også av mer allment historiske og kulturhistoriske forhold. Når tidsrommet beskrivelsen skal dekke spenner over 800 år, sier det likevel seg selv at den historiske bredden i fremstillingen må begrenses.

Kildematerialet er som nevnt omfattende, og det er svært sammensatt. Arkeologiske, bygningshistoriske og kunsthistoriske undersøkelser er ikke forfatterens eget felt, så her bygger han stort sett på andres undersøkelser. Sentrale deler av relevant skriftlig kildemateriale i kirkelige og sivile arkiver er gjennomgått. I tillegg gjøres det bruk av både skriftlig og muntlig folkloristisk materiale. Denne kildevariasjonen gjør at fremstillingen blir levende, men på enkelte punkter også litt springende.

Eidsborg stavkirke regnes å være bygget i siste halvdel av 1200-tallet, og forfatteren regner med – uten at dette er undersøkt konkret – at den ble reist på samme sted som en eldre kirke. Den er meget liten, og har opprinnelig ikke hatt en grunnflate på mer enn snaut 40 kvadratmeter. Det skyldes at Eidsborg har vært et tynt befolket sogn, som etter Svartedauden ble anneks til Lårdal. Utstyret har vært forholdsvis enkelt, og det meste av det førreformatoriske inventaret er forsvunnet. Ett særlig viktig unntak finnes, nemlig en bemalt skulptur i helfigur som fremstiller det som antagelig har vært kirkens vernehelgen, St. Nikolaus. Diskusjoner rundt denne figurens historie vies stor plass i boken. Det samme gjelder kirkens kanskje viktigste aktivum fra tidlig etterreformatorisk tid, nemlig de omfattende og profesjonelt utførte veggmaleriene fra første del av 1600-tallet.

Når det gjelder den religions- og kirkehistoriske konteksten for Eidsborg stavkirke og bruken av den, legger Morten størst vekt på middelalderen, reformasjonsperioden og den tidlige lutherske perioden. Bruken av kirkerommet og de kirkelige handlingene beskrives forholdsvis detaljert, selv om de lokale kildene er meget sparsomme. Dessverre treffer skildringen ikke alltid de teologiske nyansene f.eks. når det gjelder den romersk-katolske nattverdteologien eller det lutherske synet på kirkerommet og ritualene. Derimot er forfatteren nyansert og perspektivrik i sin analyse av St. Nikolaus-figuren. Den ble allerede på 1700-tallet berømt fordi topografen Johan Michael Lund utga en beskrivelse av at lokalbefolkningen i Eidsborg hver jonsoknatt skal ha båret den i prosesjon rundt tjernet ved kirken og «vasket» den der. Lund er vel egentlig den første som omtaler slik bruk av den såkalte Nikuls-statuen i Eidsborg, og han omtaler den som en avlagt praksis. Morten setter denne tradisjonen i forbindelse med en allmennkirkelig tradisjon om «Nicolausmanna», den viktigste relikvie knyttet til denne helgenen i middelalderen. Det dreide seg om væske som helgenens ben i Bari utsondret, og som i utvannet form ble spredt over hele Europa. Slikt hellig vann fra helgenen ga helse og velferd for de troende.

Etter at Johan Michael Lund utga sin skildring i 1785, har det ikke manglet på mer eller mindre fantasifulle tolkninger av hva denne praksisen egentlig betydde og hvor lenge den egentlig varte. Den lokale fortellertradisjonen er omfattende og sammensatt, men gir ikke noe klart bilde av hvor lenge statuen var i aktiv bruk. Edvard Bull d.e. tolker den i sin avhandling fra 1912 som et eksempel på kultisk kontinuitet fra hedensk tid, og mange har fulgt i hans spor. Øystein Morten gjør vel egentlig ikke det, men setter – fortsatt uten klare kildebelegg – Nikuls-tradisjonen inn i et annet perspektiv, nemlig den folkelige motviljen mot å akseptere den lutherske reformasjonen. I et avsides sted som Eidsborg var det mulig å fortsette med en folkelig bruk av katolske tradisjoner og ritualer. De viktigste argumentene for dette henter han fra de mange andre protestene i Øvre Telemark mot den kirkelige nyordningen og fra Draumkvedet, som han mener er et slags religiøst barometer for lokalbefolkningens religiøse holdninger. Det er mulig han har rett, men det er kun indisier han fører i marken.

Forfatteren gir også en detaljert beskrivelse av stavkirkens skjebne fra 1800-tallet av. Kirken unngikk å bli revet, og bakgrunnen var at det lokalt fantes enkeltpersoner som i tråd med den tidlige nasjonale bevegelsen etter 1814 forsto at dette var et viktig historisk monument. Særlig sentral her var lensmann Peter Mandt, som sammen med andre viktige aktører som f.eks. Simon Olaus Wolff, Joachim Frich og Nicolay Nicolaysen fikk løftet stavkirken frem som et tidlig symbol på det alderdommelig norske. Så sentral ble Eidsborg stavkirke at dens portal

– i Frichs gjengivelse – ble fast logo i Fortidsminneforeningens årbøker fra 1845. Parallelt med dette meldte den nye tids kirkelige krav seg: større plass til menigheten, bedre lys, mer bekvemme sitteplasser. Resultatet ble en forunderlig blanding av bevaring og endring: Utvendig beholdt kirken mye av sitt særpreg, mens den i 1840-årene fikk et gjennomført empireinteriør. Siden da har Eidsborg stavkirkes historie vært preget av at antikvariske og kirkelige hensyn og synspunkter har stått i et ikke alltid like harmonisk forhold til hverandre. Lokalt har det hele tiden vært enkeltpersoner med stor interesse for kulturverdien av kirken som har villet gjør den stadig mer «historisk», og i 1920-årene kom nok en «restaurering» – denne gang under ledelse av Riksantikvaren og den allestedsnærværende dekorasjonsmaleren Domenico Erdmann. Empireinteriøret ble fjernet, og en «ekte» stavkirke ble konstruert. 1600-tallsmaleriene ble også hentet frem igjen.

Øystein Morten får fint frem – uten hverken ironi eller vurdering – dagens komplekse virkelighet i Eidsborg. Kirken er stedets viktigste turistmagnet, den inngår som del av museumsvirksomheten i lokalsamfunnet, samtidig som den fungerer som sognekirke. Og den har i flere omganger virket som en magnet på krefter som enten har villet revitalisere middelalderske ritualer rundt Nikuls-statuen eller markere sin avstand til alt som har med kirke og kristendom å gjøre. Bokens beskrivelse av disse kompliserte kulturelle prosessene er kanskje den beste og mest nyskapende.

 

Nils Hybel og Bjørn Poulsen

The Danish Resources c. 1000–1550. Growth and Recession

Brill, Leiden og Boston 2007, xxvi + 448 s.

Av Gunnar I. Pettersen

Når Danmark har fått en samlet framstilling om landets økonomi i middelalderen, har dette interesse også utenfor landets grenser – ikke minst i Norge. Kongefellesskapet med Danmark i senmiddelalderen fikk konsekvenser for de økonomiske forholdene også her til lands. Dette oversiktsverket gir oss anledning til å følge utviklingen i Danmark på en helt annen og mer omfattende måte enn det som tidligere har vært tilfellet, og til å sammenligne med norske forhold. I introduksjonen påpekes det at boka er den første omfattende økonomiske historie om Danmark i middelalderen. En må tilbake til 1933 for å finne en forløper i E. Arups «Die Wirtschaft des Mittel-alters», som utgjør de første 79 sidene av Dänische Wirtschaftsgeschichte fra dette året. Bortsett fra at vi ikke har noen norsk parallell til Hybel og Poulsens bok, er det ellers likheter mellom de to landene på dette området. I 1939 lot Oscar Albert Johnsen utgi Norwegische Wirtschaftsgeschichte, der de første 200 sidene gjelder tiden før reformasjonen. Og i begge land begynner de

seneste økonomihistoriske oversiktsverkene rundt 1500. For Norges vedkommende dempes savnet av en samlet framstilling i ikke liten grad av byhistoriske arbeider og ikke minst av Norges landbrukshistorie fra 2002, der de to første bindene blant annet dekker middelalderen. Men helhetsperspektivet er, naturlig nok, ikke fullt ut ivaretatt i disse arbeidene.

I forordet til Hybel og Poulsens bok redegjøres det for definisjoner og forfatternes underliggende hypoteser. I samsvar med fagets tradisjon, som man skriver, legger man vekt på samspillet mellom mennesker og natur, hvordan samfunnet virker på naturen og omvendt. Og som passende ramme for framstillingen har man valgt et territorium assosiert med en sentralmakt, avgrenset fra lovmessige og institusjonelle forhold som hersket innenfor andre sentralmakters territorier. Oppkomsten av en sentralmakt har sin bakgrunn i at man var henvist til å utnytte hjemlige ressurser da vikingtida tok slutt. Veien til makt og rikdom, som tidligere lå utenfor landets grenser, var fra 1000-tallet av betinget av kontroll over danske ressurser, og nødvendig ekspertise i denne prosessen ble levert av fremmede kirkemenn og «transplanted into Danish soil» gjennom deres institusjoner. De ytre forutsetningene for etableringen av et dansk rike er altså på den ene side større motstandsevne hos dem man pleide å plyndre, på den annen side etablering av kirken. Denne oppfatningen er også gjengs når det gjelder norske forhold. En konstaterer overgang fra utadvendt hedensk vikingtid til innadvendt kristen middelalder.

Samlingen av Danmark blir sett på som en sprangvis prosess som ble fullført av Valdemar den store i 1157. Den bakre grensen for perioden setter forfatterne til 1550, med begrunnelsen at på 1500-tallet fullførte sentralmakten sin forvandling fra middelalderkongedømme til stat, og at reformasjonen i 1536 ga statsmakten kontroll over kirken og dens ressurser.

Forfatterne argumenterer overbevisende for at man har valgt å la verket geografisk dekke det danske kongerike i middelalderen, altså dagens Danmark, de tapte svenske landskapene og til slutt Slesvig, som i kraft av sin nære historiske tilknytning til Danmark naturlig hører hjemme i en studie om danske ressurser i middelalderen.

Framstillingen baserer seg på to underliggende hypoteser: For det første at utviklingen av ressursene i middelalderen ikke kan beskrives som en generell økning fra det ellevte til det fjortende århundre fulgt av en generell tilbakegang i resten av perioden. Betegnelsene høy- og senmiddelalder har i denne framstillingen ikke slike konnotasjoner, men skal betraktes som konvensjonelle betegnelser på henholdsvis periodene 1000–1350 og 1350–1500. For det andre avviser man tidligere oppfatninger som går ut på at monokausale teorier kan gi adekvat forklaring på ressursendringer. Forfatterne hevder tvert imot at det teoretiske premisset for boka er at

man beveger seg metodologisk innenfor ressursenes egne parametre og studerer samspillet mellom disse i håp om å avdekke og forklare fluktuasjoner. De fem parametrene man opererer med, er naturressursene, menneskelige ressurser, institusjonelle ressurser, utnyttelsen av ressurser og utvekslingen av ressurser, og disse er organisert i fem hovedkapitler. Hver av disse kategoriene er sammensatt av spesifikke ressurser, som blir analysert i separate kapitler og hvert av dem utdypes på undernivåer. Verket sammenfattes så med en avsluttende syntese om ressursene som er behandlet i boka.

Denne måten å organisere stoffet på gir god oversikt som gjør det enkelt å orientere seg, hva enten en vil fordype seg i de enkelte fenomenene eller ta for seg et spesielt felt. Syntesen til slutt viser på en kortfattet måte sammenhengen mellom de ulike parametrene, hvordan de griper inn i hverandre og påvirker hverandre.

Framstillingsformen er god. Forfatterne refererer andre historikeres oppfatninger og syn uten å henge seg for mye opp i detaljer og uten å trekke forskernavn direkte inn i teksten. Man viser til tekstgrunnlaget i fotnoter, som ikke er overlesset med tekst eller drøftinger. Dette gir framstillingen god flyt og framdrift. Det er lett å lese boka. Det gjøres greit rede for grunnlaget for de slutninger man har trukket (kilder, kildebruk, kildebrukbarhet og representativitet). Gjennom eksempler viser man trender og utviklingslinjer – utgangspunkter og sluttpunkter. Ulike syn kommer til uttrykk, og forfatterne trekker så sine egne konklusjoner. Informasjonsmengden er formidabel, men hvert kapittel avsluttes med en kort oppsummering av de resultatene man er kommet til. De få gjentakelsene en finner fra kapittel til kapittel, reflekterer som oftest behovet for behandling av samme fenomen i forskjellige sammenhenger, og de gjør det lettere å gå inn i enkeltkapitler uten at en må bla seg fram eller tilbake til de samme opplysningene andre steder.

Boka er ikke overlesset med illustrasjoner; foran har den en liste over kart og illustrasjoner, i alt sju kart og 13 illustrasjoner – med en kort tekst som gir tilleggsopplysninger til det en finner under de enkelte illustrasjonene og i hovedteksten. Noen få tabeller finnes, figurer har man avstått fra, noe som for undertegnede ikke føles som noe stort savn. Basert på tynt kildemateriale lover ofte denne måten å illustrere på mer enn den holder.

Det kunne vært mye interessant å kommentere i de enkelte kapitlene, sett med norske øyne. Her skal kun nevnes noen få av dem. Kapitlet om naturressursene er delt i underkategoriene skog og hei («moors»), åkerland, marine ressurser og klima. Forfatterne tegner et bilde av utviklingen i utnyttelsen av landressursene, som ikke er uventet. Befolkningsøkning og oppdyrking skaper konkurranse om de stadig knappere utmarksressursene, der bøndene selvsagt er tapere til fordel for konge, kirke og adel. Åkerlandet økte på bekostning særlig av skogsarealet, og

selv ikke i perioder med nedgang i folketallet klarte skogene å ta igjen det tapte. Skog, skogsbeiter og skogsprodukter ble mangelvare, og avskogingen gir i senmiddelalderen et importbehov som også eksportører i det sørligste Norge kunne trekke fordel av.

Det vekker også oppmerksomhet når forfatterne fastslår at det i Danmark ikke kan konstateres noen omfattende ødelegging av gårder, landsbyer og dyrket mark på 1300-tallet. Ødelegging er et gjennomdrøftet europeisk fenomen, der man har ment at ikke ubetydelig ødelegging skjedde også før 1350. Nedgangen i det danske jordbruket kom imidlertid først mot slutten av århundret, med bunn rundt 1420, mens man ved utgangen av middelalderen igjen var tilbake på 1300-tallsnivå.

Klima og hungersnød er også et tema. Forfatterne belegger at alle hungersnødtilfellene i Europa skyldtes dårlig vær, regn og lav temperatur, sammenhengende i to–tre år. Tynt kildemateriale gjør det for Danmark og Norges del ikke mulig å lage en kronologi over klimakatastrofer i middelalderen. Skriftlige opplysninger kan imidlertid sammenholdes med det en vet om katastrofer ellers i Europa. En annen indikator er kornpris, som er svært ømfintlig overfor selv mindre endringer i gjennomsnittsavlingene. For eksempel kan for Norges vedkommende kanskje en snev av de veldokumenterte katastrofeårene i Europa 1315–1317 anes i et par prisoppgaver fra 1316 og 1318. Ellers konkluderer forfatterne med at været og klimaet i Danmark i høymiddelalderen var minst like så hard motstander for folket og samfunnslivet som det var i senmiddelalderen.

Kapitlet om menneskelige ressurser behandles i to deler; en om kunnskap og «literacy», en om befolkning. I den første delen viser forfatterne hvordan økt kunnskap ledet til økt utnyttelse av alle ressursene. Særlig har skrive- og regnekunsten vært avgjørende. Det kan i den forbindelse nevnes at Norge må ha vært relativt tidlig ute i så måte. Forskning på latinske bokfragmenter de seneste årene har sannsynliggjort at det i Norge kan ha vært ett og kanskje flere skriptorier i sving allerede i andre halvdel av 1000-tallet. Eldste danske bok på pergament, Dalby-boken, ble skrevet noe etter 1066.

Forsøk på å beregne folketallet i middelalderen har vært en yndet idrett, i Norge konsentrert rundt spørsmålene om middelalderens maksimum og minimum. Folketallsberegningene i denne boka tar utgangspunkt i den antatt beste kilden – seksjonen om Halland i Kong Valdemars jordebok fra ca. 1230. Kort fortalt har man ut fra gitte forutsetninger beregnet antall familieoverhoder i Halland til 9250. Med en antatt gjennomsnittlig familiestørrelse på fem gir dette et folketall i Halland på 46 250. Det er anslått at Halland hadde 4,12 prosent av de anslagsvis 8500 landsbyene i riket, noe som automatisk skulle gi et samlet folketall i Danmark på 1 122 573. Dette har man så kontrollert mot forholdet mellom antall kirker i 

Halland og i Danmark som helhet. Hallands prosentvise andel av kirkesognene, 86 av 2477 kirker, er 3,47. Beregnet ut fra disse premissene vil folketallet være 1 332 853. Gjennomsnittstallet av de to estimatene med et tillegg av åtte prosent bybeboere gir tallet 1 326 000 for første halvdel av 1200-tallet. Framskrevet til det antatte maksimum før hunger-årene 1315–1317 gir dette – forutsatt samme befolkningsutvikling som i England på samme tid – nærmere 2 000 000 innbyggere som middelalderens maksimum. Til sammenligning gir den seneste beregningen, i Norges landbrukshistorie bind 2, av folketallet på den norske landsbygda til samme tid 511 799 personer. Forutsetningene for denne beregningen er antall beregnede gårdsbruk multiplisert med en gjennomsnittlig familiestørrelse per gårdbruker anslått til 7,1. Skulle bybefolkningen utgjøre fem prosent av totalen, ville folketallet være 538 736.

Forfatterne påpeker at et antall innbyggere i Danmark på to millioner ikke ble nådd igjen før etter 1800. Skulle det ha vært samme utvikling i Norge i denne perioden, ville det norske folketallet nærmest før svartedauden ha vært hele 883 603. Jeg ville ikke løfte på et øyelokk om dette en gang skulle vise seg å være nærmest det virkelige tallet.

Oppsiktsvekkende er det en finner i mynt-kapitlet om danskekongens formidable inntekter av utmyntingen på 1200-tallet, og at pavelige nuntier i 1282 kunne ta ut 13 millioner penninger fra Danmark uten at dette førte til myntmangel. Dette som et apropos til den norske debatten om bruken av mynt i Norge i middelalderen.

Ordet økonomi finnes ikke i bokas tittel. «The Danish Resources» markerer at forfatterne har valgt ressursperspektivet. Hvilke konsekvenser får dette for framstillingen? Er dette en annerledes økonomisk historie? Det er den neppe. Forfatterne behandler og drøfter det aller meste en kan forvente å finne i et slikt oversiktsverk, selv om hovedvekten klart er lagt på ressursutnyttelse og produksjon. Dette er et legitimt valg, og på den bakgrunn holder nok tittelen hva den lover.

Det vil alltid være annet en kunne ønske å finne i en bok av denne typen. Et par ting skal nevnes. Forfatterne er så vidt innom treller og slaveri (s. 189–190 og 259–262), men uten å drøfte eller behandle dette som fenomen. På 1990-tallet foregikk det en lengre debatt i norske fagtidsskrifter om trelleholdet i Norge på denne tiden, og avviklingen av det, noe som ga ny innsikt der en tidligere mer eller mindre var henvist til å basere seg på gjetninger. Treller som arbeidskraft må åpenbart også i Danmark har vært en betydelig ressurs i tidlig middelalder og langt inn i høymiddelalderen, noe en gjerne skulle ha ønsket belyst i dette verket.

I nettpresentasjonen opplyses det at boka retter seg mot «students of Danish and north European medieval history», og den sikter seg åpenbart inn også mot et internasjonalt publikum. Det er ikke mange utenfor Danmark, og knapt nok der, som er 

fortrolig med dansk mål, vekt, mynt og verdiforhold i middelalderen. Selv om dette er komplisert og kompliseres ytterligere av regionale forskjeller, ville det – også for undertegnede – ha vært til stor hjelp med en kort oversikt som appendiks eller i tabellform om disse forholdene. Kjennskap til hva disse betegnelsene og enhetene representerer er en forutsetning for fullt ut å kunne forstå, sammenligne og nyttiggjøre seg myriaden av kvantitative opplysningene i boka.

Når dette er sagt: Det er grunn til å gratulere dansk middelaldermiljø, og oss andre i bransjen, med dette framifrå arbeidet. Ikke bare har boka verdi som oversiktsverk, den fungerer også utmerket som guide til de enkelte emnene – både når det gjelder kilder og litteratur. Helhetsinntrykket av boka gjør det lite problematisk å si seg enig i forfatternes konklusjon i bokas siste avsnitt om at bildet av en blomstrende økonomi i høymiddelalderen fulgt av sterk tilbakegang i senmiddelalderen ikke entydig reflekterer utviklingen av de danske ressursene i middelalderen. Begge periodene karakteriseres både av vekst og tilbakeslag.

 

Fredrik Persson

Skåne, den farliga halvön. Historia, -identitet och ideologi 1865–2000

Sekel, Malmö 2008, 276 s.

Av Dag Hundstad

Organisasjonen «Unrepresented Nations and Peoples» er et slags alternativt FN, som samler folkegrupper og nasjoner som oppfatter seg som undertrykte og uten representasjon innenfor sine respektive nasjonalstater. Medlemmene er blant annet de australske aboriginene, Tibet, Taiwan og – kanskje til manges overraskelse: Skåne. Skåne er nemlig det området i Skandinavia med sterkest utviklet regionalisme. Dette er betinget av særegne historiske faktorer. Skåneland, som bestod av de danske landsdelene Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm, var i middelalderen det rikeste området i Danmark, og fra ca. 1100 residerte Danmarks erkebiskop i Lund. Ved Roskildefreden i 1658 tilfalt disse landskapene Sverige. Mens bornholmerne snart frigjorde seg, ble de øvrige delene av Skåne inkorporert i det svenske riket, til tross for en nokså massiv motstand. I de såkalte «snapphanefeidene» skal de skånske geriljakrigerne ha blitt offer for en brutal behandling av svenskene. Den kulturelle og politiske forsvenskningspolitikken som fulgte, satte dype spor. Synet på denne prosessen har likevel forandret seg i den skånske historieskrivningen de siste 150 år, noe som er utgangspunktet for Fredrik Perssons avhandling.

Perssons prosjekt er å undersøke organisert og utadrettet skånsk historieproduksjon i perioden 1865–2000, og analysere historieskrivningens innhold, fremstillingsform og ideologiske og identitetsskapende funksjon. Hovedvekten av undersøkelsen legges på organisasjoner som har vært opptatt av Skånes his

torie, og som har formidlet denne til et allment publikum. Kildene omfatter både tekster av faghistorikere for ulike organisasjoner og historisk orientert informasjonsmateriell. Historieproduksjon uten organisatorisk forankring (enkeltstående historieverk, skjønnlitteratur, film med videre) og akademisk historieskrivning som ikke har ambisjoner om å nå et bredt publikum, omfattes i prinsippet ikke av dette.

Rammene for avhandlingen kan diskuteres. Det har sine klare fordeler å behandle et fenomen over et så langt tidsspenn, men det fører også til at forfatteren av og til må gå vel fort i svingene. Samtidig setter forfatteren tematisk vel strenge grenser for seg selv. Når forfatteren kritiserer Eric Hobsbawms og Bendedict Anderssons nasjonalismeteorier for å være materialistiske og strukturorienterte, kan det virke som om forfatteren vil legge større vekt på et aktørperspektiv. Ut fra forfatterens avgrensninger er det likevel nettopp aktørperspektivet som velges bort til fordel for organisasjonene. De gangene enkeltaktører som har hatt stor betydning som regionbyggere omtales, må forfatteren derfor bruke unødvendig mye energi på å forsvare seg. Dette er et gjennomgående problem, men vises særlig tydelig i kapittelet om perioden 1900–1930, som er viet en enkeltstående aktør (David Assarson). Når man ser bort fra dette, gir de klare rammene for fremstillingen en stringens som det ellers kunne ha vært vanskelig å opprettholde.

Forfatterens skrivestil er både lett og engasjerende. I teksten evner han stadig å løfte blikket og sette stoffet inn i en bredere samfunnsmessig kontekst. Leseren vil få svar på de fleste av sine spørsmål rundt den organiserte skånske historieproduksjonen og dens særpregede kombinasjon av skandinavisme/nordisme og regionalisme.

Startpunktet for avhandlingen er 1865, da Föreningen för Skånes fornminnen ble etablert. Persson bruker uttrykket «forhandlende forsvenskning» om det dominerende synet i organisasjonen på Skånes overgang fra Danmark til Sverige, og han viser at synet på overgangen til Sverige kan tyde på en oppfatning om at Skånes plass i nasjonen var forutbestemt. Persson hevder at foreningen stod for en form for regional selvhevding som ikke stod i motsetning til nasjonalismen – de ulike regionene inngikk derimot i et «fosterländsk pussel». Det kan diskuteres om ikke regionalismens egen-dynamikk undervurderes her. Regionalistiske strømninger, om ikke så artikulerte som i Skåne, møter vi også i andre nordiske regioner i andre del av 1800-tallet, deriblant i Nord-Norge, på Sørlandet og i Jylland.17 Selv om disse bevegelsene ikke var separatistiske, stod de for en kulturell og politisk selvhevding

som ikke nødvendigvis gikk hånd i hånd med nasjonsbyggingsprosjektet. Rundt 1900 var lite tilbake av det utadrettede engasjementet i Föreningen för Skånes fornminnen, og de gjenværende aktørene trakk seg tilbake til det akademiske historiemiljøet i Lund. Den skånske historieproduksjonen viste etter dette en langt hardere front mot det som ble ansett som storsvensk historieimperialisme. Den mest fremtredende eksponenten for det endrede synet på svenskene var den katolske presten David Assarson. Assarson fremstod som en ekstrem og isolert skikkelse, men fra 1937 fikk han selskap av meningsfeller i Sällskapet Skånsk Samling (SSS). Organisasjonen formidlet et syn på Skånes historie der «gullalderen» forsvant ved Sveriges overtakelse, og Skåne gikk fra å være sentrum til periferi. Persson får her godt frem hvordan forestillingen om en «forhandlende forsvenskning» ble forlatt. Det hadde likevel styrket fremstillingen hvis han i noe større grad refererte til den allmenne oppslutningen rundt regionale bevegelser i Skåne.

På 1960-tallet ble SSS splittet, og den regionale historieproduksjonen ble radikalisert og marginalisert. Mindre grupper leflet med tanker om tilslutning til Danmark eller separatisme. Skåneregionalistene søkte i denne perioden også å knytte seg nærmere til den regionale diskursen innenfor EEC. Interessen rundt det skånske spørsmålet i allmennheten var likevel begrenset, og den mer ekstreme regionalismen ble neppe tatt seriøst.

Dette endret seg radikalt med det systemkritiske og høyreradikale Skånepartiets fremgang på 1980-tallet. Partiet og dets forløper, Skånebevegelsen, sammenlignet seg med skotske og katalanske regionalister, og fremmet krav om et utstrakt regionalt selvstyre. Skånepartiet fikk 7,2 prosent av velgermassen ved valget i Malmö i 1985, og klarte da å bryte inn i et tradisjonelt sosial-demokratisk velgersegment. I det som kanskje er avhandlingens mest fengslende del, viser Persson hvordan partiet stod for en kreativ bruk av historien for å formulere sin høyrepopulistiske misnøyepolitikk. Han gir her et nyttig korrektiv til tidligere forskning, der kulturelle og historiske aspekter ved Skånepartiet er underkommunisert.

Partiets utvikling førte til at organisert interesse for skånsk kultur og historie senere har blitt assosiert med ekstremisme. Skånepartiet ble kritisert for fremmedfiendtlighet og for å fiske i rørt vann. På slutten av 1980-tallet mistet partiet makt, men kravet om selvstyre ble likevel ikke glemt i regionen. I 1989 ble Stiftelsen Skånsk Framtid (SSF) grunnlagt. Bevegelsen kan sees på som en eksponent for nyregionalismen som nå begynte å gjøre seg gjeldende innenfor EU-systemet. Skåningenes kamp for økt regionalt selvstyre fikk nå gjennomslag i det politisk-administrative systemet. På slutten av 1990-tallet ble Region Skåne etablert. Dette er en helt ny enhet som har ansvar for regional utvikling, trafikk, miljø, kultur og helse. Regionen er egentlig et prøveprosjekt,

men ordningen er blitt forlenget flere ganger. Som den svenske kulturgeografen Josefina Syssner har påvist, rommet nyregionalismen på 1990-tallet også en historisk og kulturell dimensjon.18 Ved analyser av historieproduksjonen på hjemmesiden til SSF, gir Persson ytterligere belegg for dette. Han viser også at retorikken i den skånske historieproduksjonen har fjernet seg et godt stykke fra den nøkterne opplysningsvirksomheten som ble drevet på 1800-tallet. Skåningene søker nå å fremstille seg som en essensiell enhet med ubrutte røtter i området i 2000 år, og begrepet «etnisk rensning» benyttes om forsvenskningen. Persson skildrer godt hvordan et tankegods som tidligere ble opplevd som aparte, få år senere kunne omsettes i praktisk politikk. Det kan likevel innvendes at han i avslutningskapittelet blir for normativ i sin kritikk av nasjonalismen.

I sin avhandling vil ikke Persson nøye seg med å beskrive skånsk historieproduksjon – han har også en uttrykt ambisjon om å bidra til en mer prinsipiell debatt rundt historie, identitet og ideologi. Her lykkes forfatteren mindre godt. I innledningskapittelet får vi en overflatisk og lite problematiserende gjennomgang av teoretiske tilnærminger til regionalisme, nasjonalisme og identitet. Forfatteren sier her eksplisitt at han ikke vil bidra til forskningsfronten «med abstrakt och anspråksfull begreppsutveckling, men väl med konkretion, kontextualisering og tillämpning» (s. 22). Siden Perssons emne er historieproduksjon, burde han også i sin egen historieskrivning ta innover seg at «fakta» i begrenset grad taler for seg selv.

Persson ser regionen som et forestilt fellesskap, men han innvender samtidig at «[e]tt aktivt användande av historien har dock små utsikter att bli framgångsrikt om det sker helt frikopplat från en förfluten verklighet» (s. 17). Dette står i motsetning til statsviteren Iver B. Neumanns tese om at fortiden for regionbyggerne utgjør en ubegrenset ressurs, idet det alltid vil være mulig å vise til et historisk fellesskap blant innbyggerne i den regionen man ønsker å konstruere.19 Forestillingen om «en förfluten verklighet» kunne også ha vært problematisert – er dette egentlig forenlig med den konstruktivistiske grunnholdningen Persson synes å forfekte i andre sammenhenger? Selv om forfatteren forsvarer seg med at han vil unngå «alltför abstrakta och allmängiltiga anspråk» (s. 103), må det sies at han også senere i avhandlingen inntar et vel nonsjalant forhold til begrepsdrøftinger og teori.

På bokens vaskeseddel fremheves det blant annet at forfatteren vil ta utgangspunkt i geografen Anssi Paasis teorier om regioners institusjonalisering, som har oppnådd tilnærmet kultstatus i geografiske og historiske

regionalstudier.20 Teorien reflekteres likevel bare i begrenset grad i avhandlingen. De sparsomme teoretiske henvisningene i bokens hoveddel gjelder stort sett hentydninger til Miroslav Hrochs skjematiske teori om nasjonalismens utvikling. I tillegg repeterer Persson stadig at historien har hatt en rolle som identitetsskapende drama. For å utdype dette kunne han hentet ut mer fra Hayden Whites artikkel om metahistorie, som står på litteratur-listen.21

Ut fra denne anmelders synspunkt, dreier Fredrik Perssons avhandling seg først og fremst om regionalisme. Likevel gir Persson inntrykk av at regionalisme er en moderne foreteelse, som han knytter eksklusivt til EEC og europapolitikk fra 1957 og fremover. Dette burde i det minste ha vært problematisert i større grad, og han kunne også med fordel ha brukt større energi på begrepene gammel og ny regionalisme. For Persson kunne det ha vært mest operasjonelt å anvende en vid definisjon av regionalismebegrepet – der denne ideologien sees som en glidende skala fra relativt uskyldig regional selvhevding til eksplisitt separatisme (det forfatteren kaller «regionationalism»). Det er jo nettopp denne utviklingen forfatteren viser oss gjennom sitt eksempel fra historieproduksjonen i Skåne.

De nevnte innvendinger til tross: Fredrik Persson er med sin avhandling om skånsk historieproduksjon med på å fylle et hull i den skandinaviske historiografien som angår regionalisme og historiekultur. Han har levert en velskrevet avhandling, som kunne vært enda mer interessant hvis den hadde gitt større rom for teoretisk refleksjon. Det er å håpe at Perssons arbeid kan inspirere til flere fremstillinger av regionalisme, historieproduksjon og regional identitet i et nordisk perspektiv.

 

Hrefna Robertsdottir

Wool and Society. Manufacturing Policy, Economic Thought and Local Production in 18th Century Iceland

Makadam Publishers, The Centre for the Study of Denmark at Lund University, 2008, 464 s. + 16 s.

Av Ragnhild Hutchison

Boken er Hrefna Robertsdottirs doktoravhandling ved Lund universitet, avlagt høsten 2008. Målet med avhandlingen er å utforske 1700-tallets tanker knyttet til Islands økonomi i lys av den samtidige utviklingen i Danmark, å sette disse ideene i sammenheng med introduksjonen av manufaktursystemet på Island, og å analysere gjennomslagskraften som disse tankene hadde i lokalmiljøet.

Robertsdottir gjør dette ved å sammenligne den samtidige økonomiske debatten og politikken som ble ført i Danmark og Island for på denne

måten å bedre fremheve likheter og forskjeller. Gjennom diskusjonen av samtidens økonomiske tanker ser hun og nærmere på hvordan København som sentrum forholdt seg til Island som periferi. Dette gjøres i all hovedsak i lys av teorier fremmet av Sheilagh C. Ogilvie, som hevder at staten i tidlig nytid søkte å styrke og utvide sin makt og innflytelse over innbyggerne gjennom blant annet økonomisk politikk. Robertsdottir bruker to ullproduserende områder på Island som case for å undersøke hvordan de økonomiske tankene og politikken ble realisert på Island. Dette gjøres ved å følge spredning av tekstilteknologi og endringer i organiseringen av tekstilproduksjonen. I sin konklusjon vektlegger Robertsdottir at de nye manufakturene og den økonomiske politikken som ble ført på 1700-tallet ikke tok sikte på å forandre eller reformere samfunnet; snarere var de, som Ogilvie har funnet i bl.a. Tyskland, i allianse med allerede etablerte maktstrukturer i samfunnet, og tok sikte på å utnytte mer av det eksisterende økonomiske potensialet i de ulike regionene av de dansk-norske rikene.

Empirisk har Robertsdottir gjort et imponerende stykke arbeid ved å sette seg inn et tidvis uoversiktlig hav av lover og politiske vedtak, samtidige undersøkelser som vurderte Islands økonomiske potensial, aviser og tidsskrift, folketellinger, samt gamle og særegne tekstilteknikker og redskap som anmelderen med personlig erfaring vet kan være svært forvirrende. I lesingen av avhandlingen vil jeg spesielt fremheve delen som er knyttet til de samtidige diskusjoner om økonomiske tanker. Denne bringer frem ny kunnskap som kan være nyttig for mange som enten arbeider med statens rolle i perioden, med tidligmoderne produksjon og forbruk, eller med utvikling av økonomiske ideer og tankegods. Avhandlingens narrativ gir kildene god plass, og lar dem ofte snakke selv. Sikkert veiledet av Robertsdottir gir dette leseren god mulighet til selv å danne sitt eget bilde av de datidige økonomiske debattene, og av etableringen av ullmanufaktur på Island.

Metoden som Robertsdottir har valgt er godt egnet for studien. Ved først å grundig ta for seg datidens økonomiske tanker, gir hun leseren og historikersamfunnet generelt verdifull innsikt i en debatt som engasjerte mange beslutningstakere i sin samtid, og som avhengig av tolkning også har hatt betydning for utviklingen av den moderne markedsøkonomien. Ved å følge endringer i tekstilteknologi knyttet til ullvareproduksjon i to samfunn på Island, trer virkningene av den økonomiske politikken klart frem. Det savnes likevel litt diskusjon knyttet til teori og metode om teknologioverføring. Arbeider gjort av bl.a. Peter Mathias om teknologioverføring i Europa i tidlig nytid eller Dan Christensens avhandling om teknologioverføring (med mye fokus på tekstil) til Danmark-Norge, har heller ikke blitt nevnt.

Robertsdottir poengterer viktigheten av å se de økonomiske debattene og endringene i tekstilproduksjonen

på Island i lys av at landet og de to casene var del av en større enhet: Danmark-Norge. Dette gjøres løpende ved stadig å referere til hele statsområdet og hendelser i dets andre regioner, men tydeligst gjøres det ved å se på hvordan Island omtales i dansk økonomisk diskurs og ved å ta opp hvordan islandske meningsbærere lot seg påvirke av danske tanker og holdninger. Robertsdottir får tydelig frem hvordan manufakturvesenet ble ansett som sekundært for utviklingen av statens økonomi, etter agrare næringer, og viser hvordan manufakturvesenet derfor måtte tilpasses de eksisterende samfunnsrammene ved hjelp av privilegier og særrettigheter. Det er også flere gode sammenligninger med tilsvarende prosesser i Sverige, og Robertsdottir viser klart at hun har god oversikt over den danske, svenske og islandske historiografien på dette området, noe som gjør at det nordiske perspektivet og Norden som region trer klart frem i avhandlingen. Det er likevel nærliggende å undre seg over hvorfor Robertsdottir ikke klarere fremhever at disse debattene og manufakturene som kom ut av dem var del av en større, samtidig europeisk diskusjon som dreide seg om hvordan man best utviklet staters økonomiske potensial.

Avhandlingen tar utgangspunkt i proto-industridebatten som preget økonomisk og sosial historie på 1980- og 90-tallet. Det er også i denne perioden hun begynner på avhandlingen. Det er tydelig at Robertsdottir kjenner til de viktigste tekstene i denne debatten, men hun bruker dem sjelden for å fremheve hvorledes islandske forhold er i forhold til denne debatten. Heller ikke Maxine Bergs teori «Age of Manufacturing» som refereres i innledningen brukes fullt ut, og får liten plass i konklusjonen. Det er også lite av referanser til studier av industrialisering i denne perioden i andre land, samt til litteratur om økonomisk og industriell utvikling generelt, noe som ville satt avhandlingen inn i en større sammenheng.

I en forskningsfront dominert av studier av industrialisering av økonomisk ledende land som England og Nederland, er en studie av tidlige økonomiske diskusjoner og forsøk på industri på Island interessant. En slik studie kan gi innblikk i hvordan tidlige økonomiske og industrielle prosesser ble iverksatt og foregikk i områder som stort sett blir oppfattet som perifere og i utkanten. Det rike kildeutvalget og muligheten til å veksle mellom nasjonale diskusjoner og bygde- og husholdsnivå, gjør tema og metoden for studien egnet for å bringe ny viten, også på et mer generelt nivå, om økonomisk utvikling i tiden før industrialiseringen. Mellom linjene er det tydelig at Robertsdottir er klar over dette, men det blir aldri sagt helt ut og i klartekst. Robertsdottirs avhandling er derfor interessant lesning for de som er interessert i utviklingen av dansk-norsk økonomiske tanker og politikk, samt i hvordan dette ble satt ut i livet i praksis. Den klarer likevel ikke helt å løfte seg ut over den dansk-norske og nordiske virkeligheten i tidlig nytid.

Eivind Heldaas Seland

Antikkens globale verden. Asia, Europa og Afrika før islam

Portal, Kristiansand 2008, 168 s. pluss flere kart.

Av Johan Henrik Schreiner

En ny verden krever et nytt historiestudium, og nye lærebøker for universiteter og høgskoler. Slik også for antikkens historie. Tradisjonelt dreide antikken seg nesten bare om grekerne og romerne, og nærmere bestemt om de frie mennenes verden. Men for noen tiår tilbake måtte også de uprivilegerte uten borgerrett få sin plass, først slavene etter 1968 og deretter kvinnene under feminismens glanstid. I gode gamle dager før slutten av 1800-tallet begynte antikken omkring 700 f.Kr., med de tidligste litterære kildene, og den sluttet med oppløsningen av Vest-romerriket på 400-tallet e.Kr. Men snart skulle arkeologene grave fram den greske bronsealderen, slik at antikken fikk vokse med flere arkeologiske hundreår og begynne allerede i annet årtusen f.Kr. I vårt eget nye og ferske årtusen er det globalhistorie som er i vinden: antikkens historie bør dreie seg om mer enn grekere og romere. Antikken vokser altså i alle retninger, tematisk og kronologisk og geografisk – hva blir det neste? Stakkars den som vil kalle seg antikkhistoriker, som forskrever seg med undervisning i det enorme emnet. Stakkars den som skal skru sammen et kortvarig, men meningsfylt studium av denne digre antikken, for studenter som ikke bringer med seg altfor mye historiebagasje fra skolen. Lite å misunne er den forfatter som skal klemme den omfangsrike antikken inn i ei lærebok med et begrenset sidetall. Uten at akademisk nivå viker for harelabb.

Selands bok er et prisverdig ’forsøk på å kombinere tradisjonell antikkhistorie med det vi kan kalle globalhistorie’ (s. 13). I likhet med Per-Bjarne Ravnå før ham er S. knyttet til antikkens historie ved Universitetet i Bergen. I 2006 ga Ravnå ut sin omtrent like lange Gresk og romersk politisk historie, ’en kronologisk orientert komponent som kan la resten av pensum konsentrere seg om andre sider’ ved gresk-romersk historie (s. 12). Ravnå skrev altså lærebok for studenter, et supplement til den øvrige pensumlitteraturen. I motsetning til Ravnå angir ikke S. om han skriver for studenter eller for folk flest. Men som tilknyttet et universitet må vi tro at også han vender seg til ferske historiestudenter, med ei bok som ikke skal dekke hele pensum i antikkens historie, men supplere pensum med det globale. Denne omtalen av boka forutsetter at så er tilfellet.

Stikkordet hos S. er kontakt. Han begynner (s. 10) med å introdusere noen utsendinger fra den romerske keiser Marcus Aurelius (stavet Markus på s. 190) til den kinesiske keiser Huan i året 166. Noe annet på reise er den fæle epidemien som kom fra Kina og i 165 rammet den romerske hæren i Mesopotamia (i Kaukasus på s. 154), før soldatene brakte med seg elendigheten hjem til Romerriket. Utsendingene og epidemien 

uttrykker hvor tett verden var knyttet sammen og at folkene ’i hele Europa og Asia’ kjente til hverandre og hadde kontakt. (På s. 13 er det samfunn i Europa, Asia og Afrika som hele tida sto i kontakt med hverandre.) Boka skal vise ’hvordan samfunn har utviklet seg og forandret seg i kontakt med hverandre, fra de første moderne menneskene for omtrent 100 000 år siden til framveksten av islam og den arabiske ekspansjonen midt på 600-tallet’ (s. 11). Hovedvekta ligger ’på det som gjerne kalles den antikke perioden, fra omtrent 750 før til 650 etter vår tidsregning’. S er ikke snau når han lar folkene i hele Europa og Asia (men ikke hele Afrika?) ha kontakt med hverandre. Likedan når han lar antikken fortsette forbi år 500 til ca. 650, godt inn i det som vanligvis kalles tidlig middelalder. For ikke å snakke om når han lar det moderne mennesket gjøre sin entré allerede for 100 000 år siden. Og ikke minst når han tar på seg det halsbrekkende å skulle redegjøre for samfunnsutviklingen i en hel verden gjennom så mange årtusener.

Ei lærebok bør by de unge faktisk kunnskap og vettug drøfting. Men den bør også stimulere til nøyaktighet og konsekvens. Derfor passer det ikke til dømes å så tvil om det var i Mesopotamia eller Kaukasus romerhæren ble rammet av den fæle epidemien, eller om keisernavnet skal staves Marcus eller Markus. Likedan å kalle keiser Septimius for Septimus (s. 140), å ikke bestemme seg for enten Nordvest-Kina (s. 10) eller Nordvestkina (s. 154), å kalle akemenidene for akamenidene, Iliaden for Illiaden og Odyssevs for Oddysevs (s. 69, 70) og Laurion for Laureon (s. 103). ’Utgangspunktet’ er et favorittord S. strør om seg med, men hva betyr det at ’i utgangspunktet er det ikke sikkert’ at Thukydides hadde særlig store kunnskaper om forholdene lenge før hans egen tid (s. 69)? Er alternativet at salig Thukydides kunne vært født med disse kunnskapene? Hva betyr det at ’ulike imperier med utgangspunkt’ i det gamle Perserriket kom til å dominere mye av Midtøstens historie fram til år 650 (s. 72)? Det er så sant så sant at den romerske republikken til å begynne med var sterkt oligarkisk (s. 112). Men uheldig er det å påstå at Roma, som først ble styrt av konger, ’i utgangspunktet ser ut til å ha vært et typisk oligarki’ (s. 115). Når det gjelder faktaopplysninger på s. 106, er det tvilsomt om den athenske folkeforsamlingen til enhver tid var dominert av mer eller mindre profesjonelle talere, at Perikles i lange perioder totalt dominerte athensk politikk og at Sokrates ble anklaget for å tilbe nye guder. Ikke bedre på s. 107 at helotene i Sparta måtte levere hele overskuddet av det de produserte til spartanerne, at Xenofon levde i eksil i byen Sparta (s. 109) og at Roma ligger der Tiberen var grunn nok til å vades (s. 111). En Sokrates og særlig en Platon ville nok ha mislikt å lese at athenerne selv mente at demokratiet var den beste styreformen (s. 104).

Ingen på kloden makter å skrive lærebok som er perfekt i form og fakta. Men alt med måte, og når 

historiestudiet på forhånd er ganske krevende, bør man ikke gjøre det mer forvirrende. Det er svært prisverdig av Seland å rette blikket mot en større verden og å ville se grekerne og romerne i en større sammenheng. Men oppgaven er kolossal, og krever mer arbeid enn det forfatteren har hatt høve eller lyst til å legge ned.