Den mye omtalte debatten i media om norsk okkupasjonshistorie og historieskriving som Erling Fossen utløste, brakte fram en del uholdbare påstander om okkupasjonsforskningen. Undertegnede var blant dem som tilbakeviste de groveste av de feilaktige påstandene.1 Men samtidig bør vi okkupasjonshistorikere ta et nytt selvransakende blikk på vårt forhold til hjemmefrontens egen versjon av motstandskampen. Ikke minst gjelder det dens tall for motstandsoppslutning.

For utmeldingsaksjonen i LO i september 1942 opererte hjemmefronten gjerne med tall som gikk fra 80 000 og oppover, inkludert de utmeldinger som ikke nådde fram før kontraordren ble gitt. Historikere overtok tallene og oppga gjerne 100 000–150 000 utmeldinger totalt. På basis av en pålitelig tysk kilde, som delvis ble bekreftet av andre kilder, kunne artikkelforfatteren i 1990 vise til rundt 31 000 registrerte utmeldinger. Emnet, tallene og kildegrunnlaget ble utdypet i en artikkel i Historisk tidsskrift i 1992. Der anslo jeg maksimumstallet på utmeldinger til 45 000. Jeg konkluderte med at «vi bør gå Hjemmefrontens tall og påstander om motstandsoppslutning mer kritisk etter i sømmene før vi gir dem status som historiske fakta».2

Denne artikkelen er et forsøk på å følge min egen oppfordring. Temaet er den underskriftsaksjonen blant foreldre som ble startet i mars 1942 som protest mot NS-regimets lov av 5. februar samme år som påla barn og unge mellom 10 og 18 år å gjøre tjeneste i NS Ungdomsfylking (NSUF). Det var en gruppe kvinner som tok initiativet, blant dem søstrene Aasta og Helga Stene, men aksjonen ble lansert med litt nølende godkjenning fra den sivile hjemmefrontledelsen. Brevet skulle lyde: «Jeg ønsker ikke at mine barn skal delta i NSUFs ungdomstjeneste, da de retningslinjer som er trukket opp for dette arbeidet strider mot min samvittighet.» Aksjonen skulle starte 6. mars, og protestbrevene skulle sendes enten til Kirke- og undervisningsdepartementet under Ragnar Skancke eller til Departementet for arbeidstjeneste og idrett under Axel Stang, som var ansvarlig for loven.3 Stang var partiets «ungdomsfører».

Ifølge aksjonistene og hjemmefrontledelsen ble aksjonen en stor suksess. Hjemmefrontleder Ferdinand Schjelderup oppga i 1947 150 000 protester «i løpet av få dager», mens Helga Stene oppgir mellom 200 000 og 300 000 brev.4 Andre hjemmefrontledere har oppgitt liknende tall.5 Det har også historikerne vanligvis gjort, som for eksempel Tore Pryser6 og Hans Fredrik Dahl.7 Jeg har selv vist til tilsvarende tall i min egen undervisning. Typisk nok oppga derfor også Norsk krigsleksikon 1940–1945 «200 000 foreldre» i 1995.8

Tallene kom også til anvendelse da historikere polemiserte mot Erling Fossen i debatten vi nylig har bak oss. Olav Njølstad oppga «200 000 opprørte foreldre»,9 mens Kåre Lunden viste til at aksjonen «skal ha omfatta 2–300 000 brev».10

I Lundens formulering ligger likevel et forbehold om hvor riktig tallet er. Flere historikere har som han tatt det samme forbeholdet gjennom en refererende formulering, men uten å direkte trekke tallet i tvil. De åpner dermed for at tallet kan være riktig. Det gjelder for eksempel Berit

Nøkleby11 og Magne Skodvin.12 Andre har reservert seg sterkere fra tallet ved å hevde at det ble sendt inn mange fiktive underskrifter.13 En tredje gruppe har i praksis sagt seg løs fra hjemmefronttallene ved bevisst å nedjustere dem. Det gjelder for eksempel Ole Kr. Grimnes, som i 1977 nøyde seg med å vise til «titusener» av underskrifter.14 Også artikkelforfatteren valgte på en internasjonal konferanse i 1990 tilsvarende formulering, men åpnet for at det kunne ha vært over 100 000 underskrifter.15

Forbeholdene og de nedjusterte tallene skyldes den grunnleggende usikkerhet som knytter seg til de tradisjonelle tallene. Kildebelegget er svakt og gjør egentlig tallet til et trosspørsmål. Hos Stene og andre gis eksempler på at det kom inn mange brev. Axel Stang sa i rettssaken mot seg at det kom inn så mange brev at de fylte kleskurver og at de måtte oppgi å sette opp navnelister. Men hvor store og mange kleskurvene var, hvor mange brev som skulle til for å fylle en slik kurv og hvor lenge kleskurvene var i bruk, vet vi ikke. Det illustrerer hvor vanskelig det er å komme fram til noenlunde sikre eller i det minste sannsynlige tall. Legg så til problemet med de angivelig fiktive underskriftene, så blir beregningsmuligheten enda mindre.16

Også her kan imidlertid en tysk kilde hjelpe oss et stykke på vei. En intern politirapport oppgir at det per 10. april – etter en måneds aksjon – var kommet inn rundt 8000 protestbrev til Kirke- og undervisningsdepartementet og at det daglig kom inn 300–400.17 Det viser at det tok tid før aksjonen skjøt fart. Om vi velvillig forutsetter at protestene fortsatte i samme omfang i tre uker til, kommer vi opp i 15 000–17 000 brev totalt. Om Stangs departement – med kleskurvene – sier rapporten ingenting. Det kan bety at det oppgitte tallet er totaltallet. Men la oss forutsette at et tilsvarende antall brev kom inn også til det departementet. Det bringer

totaltallet opp i 30 000–35 000. Det ligger dermed langt under de tradisjonelle tallene fra festtaler og historiebøker.

Er det likevel et bra resultat, sett med motstandsøyne? Det må bli en vurderingssak. Uten en skikkelig organisasjon å bygge på og under illegale forhold, med fare for straff, synes jeg fortsatt at det var en effektiv motstandsmarkering. En annen tysk kilde fra slutten av mars indikerer at aksjonen bidro til å bevisstgjøre foreldre. Hedmark var et pionerfylke for ungdomstjenesten og derfor et prioritert område også for aksjonistene. I første omgang ble barn mellom 10 og 14 år innkalt til «appell». Ved første innkalling møtte ifølge denne kilden 80 prosent av de innkalte barna, men ved den andre bare tre prosent!18

Det springende punkt er selvsagt om de tyske kildene gir pålitelige tall. «Meldungen aus Norwegen» var til intern informasjon og gir ifølge Norsk krigsleksikon 1940–1945 «et usminket og negativt bilde av hvordan nordmennene opplevde den tyske okkupasjonen».19 De regnes vanligvis som korrekte så langt opphavspersonenes informasjoner rakk, i det minste når det gjelder forhold som kunne tallfestes. Det er derfor rimelig å feste lit til tallene jeg har referert ovenfor.

Konklusjonene blir at det er grunn til å etterlyse flere og bedre kilder til oppslutning om aksjonen. Og det er fortsatt grunn til å gå hjemmefrontens tall kritisk etter i sømmene.