Hefte 2 av Historisk tidsskrift inneholder tre artikler med tema fordelt over et tidsspenn fra mellomalderen til 1900-tallet. Dernest følger fire debattartikler om spørsmål som gjelder antikken og 1900-tallets to verdenskriger. Heftet rommer 16 bokmeldinger.

I artikkelen «Den gammelnorske drapsprosessen» analyserer Steinar Imsen den administrative prosedyren som etter Magnus Lagabøtes landslov ble fulgt i oppgjørene når det gjaldt drap som kunne avsones med bøter (botemålene). Drapsmannen kunne da komme under lovens vern (landsvist), og slike saker ble avsluttet med et sivilt erstatningsoppgjør, dokumentert gjennom en rekke brev tilbake til begynnelsen av 1300-tallet. Artikkelen tar for seg alle slike «drapsbrev» fra bygde-Norge ca. 1300–1560 som er publisert i Diplomatarium Norvegicum. De fleste drapene dreide seg om spontane handlinger utløst av fornærmelser eller fysiske provokasjoner. Saksbehandlingen i kongens kanselli startet med å utstede et gridsbrev. Så hadde sysselmannen ansvaret for provsopptaket, kunngjort i provsbrevet. Lokale styresmakter innvilget noen ganger frifinnelse; hvis ikke, gikk saksdokumentene tilbake til kanselliet, og her kunne drapsmannen få landsvistbrev mot å gjøre opp for seg med bøter til de etterlatte og kongen.

Geir Hestmark har skrevet artikkelen «’Her ligger Sneen evig.’ Da Dovre falt – for Esmarks barometer». Her redegjør han for den første kjente ekspedisjonen til en fjelltopp over 2000 meter i Norge. Det dreide seg om Jens Esmarks bestigning og høydemåling av Snøhetta. Hestmark tidfester denne ekspedisjonen til august 1801.

Esmark var utdannet i bergvitenskap og landmåling, han var assessor ved Oberbergamtet på Kongsberg, og han gjennomførte bestigningen av Snøhetta i samband med en befaring av kobbergruvene i Folldal – han ville kartlegge snø- og vegetasjonsgrensene i Norge, noe som var relevant for omfanget av bergverkenes sirkumferenser. Dessuten søkte Esmark etter kull og salt i høyereliggende bergarter.

Den islandske historikeren Ingi Sigurðsson tar for seg et overraskende stort tema i artikkelen «Islendingenes holdninger til Norge og nordmennene fra 1814 fram til den andre verdenskrigen». Artikkelen er skrevet på grunnlag av en meget omfattende undersøkelse i ulike sjangre av islandske ytringer og viser at forbindelsene med Norge vakte stor oppmerksomhet på Island fra tidlig på 1800-tallet og i over hundre år framover. Islendinger som ivret for selvstyre ble inspirert av utviklingen i Norge etter 1814, og Norge fikk i noen grad status som forbilde. Mange islendinger så på Norge som et nær beslektet land som var preget av kulturell og økonomisk framgang, og de arbeidde for å oppnå en liknende utvikling i sitt eget land. De oppfattet det da slik at framgangen skyldtes en politisk frigjøring som i Norge hadde banet vei for en ny dynamikk i samfunnslivet.

Odd Magne Bakke svarer på Jan Frode Hatlens kritikk i HT 2009/1 av Bakkes artikkel i HT 2008/3 om oppvekstvilkårene for barn i den kristne seinantikken. Bakke takker Hatlen for en nyttig kritikk, men holder fast på og forsvarer sin viktigste tolkning: at utsetting av barn og seksuelle relasjoner med barn ble vesentlig redusert i kristne samfunn. Han hevder at det var en betydelig forskjell mellom kristne og pagane, og at utsetting av barn var vanlig før de kristne gjorde seg sterkt gjeldende. Når det gjelder kildekritikk, finner han det ikke holdbart å oppfatte kristen kritikk av slik praksis som like mye myntet på andre kristnes atferd.

Ragnar Næss svarer på Sigurd Sverre Stangelands bokmelding i HT 2008/4 når det gjelder kritikken av hans artikkel «Etnisk rensing, massakre og folkemord i

det ottomanske rikets siste dager». Næss sier seg uenig i at det rår total enighet i forskningsmiljøene om at armenerne ble utsatt for et statlig initiert folkemord under den første verdenskrigen. Han etterlyser mer kildekritikk, kritiserer ensidigheten i både tyrkisk og armensk diskurs, og tar avstand fra vestlig historieskriving som ikke bryr seg om skjebnen til mange tyrkiske muslimer som ble forfulgt av kristne folk og stater i perioden 1821–1923.

Ole-Jacob Abraham tar opp et underfokusert tema i den andre verdenskrigen: skjebnen til de mange russerne i tysk fangenskap, her de rundt 100 000 krigsfangene og tvangsforflyttete sivile fra Sovjetunionen som ble sendt til Norge fra 1941 til 1945. Abraham omtaler det som er skrevet om dette, og reiser særlig kritikk mot Einar Steffenaks bok Russerfangene. Sovjetiske krigsfanger i Norge og deres skjebne som kom ut i 2008. Boka ble meldt av Ole Kristian Grimnes i HT 2008/4, men Abraham finner det nødvendig å gå lenger inn i tematikken. Han skriver at Steffenak mest tar for seg repatrieringen av russerne og at han her likevel bygger på misvisende kilder og litteratur. Selv viser Abraham til nyere forskning som gir et annet og betydelig mindre mørkt bilde av repatrieringen, og han advarer mot å forlenge kald krig-mytene om skjebnen til de sovjetiske krigsfangene.

Terje Halvorsen maner til et selvransakende blikk på Hjemmefrontens egen versjon av motstandskampen under den andre verdenskrigen, og her trekker han i tvil tallene på hvor mange foreldre som i 1942 protesterte mot at deres barn skulle gjøre tjeneste i NS Ungdomsfylking. I de første etterkrigsåra oppgav ledere i Hjemmefronten tallet på protester til mellom 150 000 og 300 000. Men kildebelegget har vært svakt, og Halvorsen leverer her indisier for at det sannsynlige tallet kan ha vært 30 000–35 000.

Bokmeldingsseksjonen starter med meldinger av to doktoravhandlinger, den ene om utviklingen av nordisk samarbeid fra midten av 1800-tallet til åra etter 1905, den andre om markedsføringen av vaskepulver i Norge i perioden 1950–70.

Derpå følger omtalene av to biografier fra bokhøsten 2008, den ene om Henrik Wergeland, den andre om Jens Chr. Hauge.

Så kommer meldinger om ulike institusjonshistorier, den ene om den norske aluminiumsindustrien 1908–2008, den andre om heismontørenes fagforening 1981–2005, den tredje om de norske regjeringskontorene 1945–2005 – den fjerde er en antologi om de europeiske velferdsstatene.

Neste melding gjelder ei bok som tar for seg den norske forsvarsledelsens analyser og tiltak når det gjaldt den tyske trusselen mot Norge før 1940, en annen melding gjelder ei ny norsk bok om den kalde krigen i de vel 40 første åra etter den andre verdenskrigen.

Deretter følger omtalene av to religionshistoriske arbeid, den første om forholdet mellom kjetterne og kirken fra antikken til i dag, den andre om Eidsborg stavkyrkje gjennom snart 800 år.

De neste tre meldingene gjelder ei bok om de danske ressursene ca. 1000–1550, ei bok om utviklingen av den regionale identiteten i Skåne – og ei bok om ideer, politikk og praksis når det gjaldt islandsk tilvirkning av ull på 1700-tallet.

Bokmeldingsseksjonen avsluttes med et blikk rettet mot vår enorme tidlige historie, dvs. i omtalen av ei bok om antikkens globale verden.

Redaksjonen