Forfatteren drøfter forskningsstatus for den tidlige kirkelige og urbane utviklingen i Stavanger-området etter Eldbjørg Haugs radikale omvurderinger i en serie publikasjoner fra 2005. Hennes oppfatninger blir konfrontert med det tilgjengelige kildematerialet og tidligere forskningsresultater. Konklusjonen er at hun ikke makter å rokke ved de hovedtrekkene i utviklingen som det på forhånd rådde utbredt enighet om. Dette gjelder både tolkningen av det såkalte Stavanger-privilegiet, enestående i norsk sammenheng, og den tidlige historien til bispesetet i Stavanger og de to ordenshusene i området, Olavsklosteret og Utstein kloster.

Stavangers tidlige utvikling som bispesete og by er interessant ikke bare i et norsk, men også i et nordisk og europeisk perspektiv. Her inngår forhistorien til det som ble Utstein kloster. Kildesituasjonen er dunkel, og mange enkeltheter er omdiskutert. Likevel var det fram til begynnelsen av 2000-tallet kommet til å rå utbredt enighet om noen hovedtrekk i utviklingen.

Sentralt i drøftingen av den tidlige bydannelsen står det såkalte Stavanger-privilegiet, der kong Håkon Håkonsson fornyer kong Magnus Erlingssons gave av bœen sialvan stafangr til Gud og den hellige Svithun, det vil si til domkirken og bispestolen i Stavanger.1 Den vanlige tolkningen er at det var «byen» Stavanger som på denne måten ble overdratt av begge kongene, og dette har igjen gitt grunnlag for å regne med at Stavanger i Magnus Erlingssons regjeringstid (1161–84) var blitt en by i samtidens øyne.2 

Bindeleddet mellom den tidlige kirkelige og urbane utviklingen i Stavanger og Utstein kloster er det Olavsklosteret som øyensynlig fantes i Stavanger omkring 1160.3 Ellers er det bare sikkert omtalt i virksomhet i 1236, da det hadde både abbed og prior.4 Det har vært vanlig å regne med at Olavsklosteret var nær knyttet til bispesetet og at det på en eller annen måte fikk en fortsettelse i konventet av regulære augustinerkanniker på Utstein. Utstein kloster er først omtalt i to diplomer fra annen halvdel av 1280-årene,5 og var etter vanlig oppfatning grunnlagt to–tre tiår tidligere.

På forholdet mellom Olavsklosteret og Utstein kloster er det to hovedsyn i tidligere forskning. Det første går ut på at Olavsklosteret var et konvent av regulære augustinerkanniker, i så fall kanskje ett av de to eldste i landet (sammen med Jonsklosteret i Bergen), som ble nedlagt og flyttet til Utstein. Her fikk klosteret en ny vernehelgen i St. Laurentius, mens

den tidligere klosterkirken i Stavanger fortsatt var dedisert til St. Olav.6 Den andre hovedoppfatningen er at Olavsklosteret var et benediktinerkloster som ble avløst eller erstattet av augustinerkonventet på Utstein.7 Det er også pekt på muligheten for at et slikt ordensskifte kan ha skjedd mens klosteret var i virksomhet i Stavanger.8

I en serie publikasjoner fra 2005 går Eldbjørg Haug programmatisk til felts mot de oppfatningene som her er referert:9 Stavanger-privilegiet omtaler ingen by; Stavanger kan ikke kalles by før byprivilegiet av 1425. Haug regner Olavsklosteret for et benediktinerkloster, men av høyere alder og enda tettere knyttet til domkirke og bispesete enn det før var antatt. Mens tidligere tilhengere av hypotesen om et benediktinerkloster gikk ut fra at det var grunnlagt under den første stavangerbiskopen Rei-nald (død 1135), mener Haug at det kan ha vært etablert allerede omkring 1100. I så fall var det eldre enn grunnleggingen av bispestolen, som Haug i tråd med eldre forskning legger til 1120-årene. Etter dette fungerte konventet ved Olavsklosteret som et regulært domkapittel fram til annen halvdel av 1200-tallet, da kapitlet ble sekularisert. Grunnleggingen av augustinerkonventet på Utstein vil Haug skyve tilbake til Magnus Erlingssons kroning i 1163/64. Hun avviser følgelig at Utstein kloster erstattet Olavsklosteret. Tvert om virket de to institusjonene lenge side om side.

Målet for denne artikkelen er å drøfte forskningsstatus for den tidlige kirkelige og urbane utviklingen i Stavanger-området etter Haugs omvurderinger. Hennes oppfatninger vil bli konfrontert med det tilgjengelige

kildematerialet og den ganske omfattende forskningslitteraturen som foreligger fra tidligere. Forhåpentligvis vil dette skape oversikt og rydde grunnen for videre forskning.10

Metodisk understreker Haug – i opposisjon til den kildekritiske Weibull-retningen i nordisk historisk middelalderforskning – at «analogislutninger og sannsynlighetsresonnementer [er] nødvendige for å rekonstruere et sannere virkelighetsbilde av nordisk middelalder».11 Av slike slutninger og resonnementer, ofte sterkt gjetningspregede, er det så mange i hennes arbeider at det ikke er rom for å gå inn på dem alle i én artikkel, så meget mer som de også gjelder mye annet enn Stavanger-områdets historie i middelalderen. Jeg går i stedet selektivt til verks og samler drøftingene om det jeg oppfatter som bærebjelkene i Haugs omvurderinger av de hovedtrekkene som er nevnt ovenfor. Da er det naturlig å begynne med hennes radikale nytolkning av Stavanger-privilegiet.

STAVANGER-PRIVILEGIET

I Stavanger-privilegiet kunngjør kong Håkon Håkonsson at han har hørt og sett sin forgjenger Magnus Erlingssons brev, der han gav (gaf) til Gud og den hellige Svithun bœen sialvan stafangr. Fordi denne en tid med urette har vært unndratt staden (staðenum), det vil si domkirken som kirkelig stiftelse, fornyer Håkon gaven (giof) fra Magnus etter biskop Åskjell sin venns (vínar míns) bønn, og presiserer at den omfatter bœen stavangr med alle de luter (lutum) som ligger og har ligget til innanbœar, nærmere bestemt leidang, sakøre og andre saker (mal).

Mens det i tidligere forskning har vært enighet om at bœen i gave-brevet må stå for «byen» Stavanger, argumenterer Haug for at det er den andre hovedbetydningen av norrønt bær/býr som her ligger til grunn, nemlig «gård», men da i den utvidede betydningen «bygd», eller kanskje snarere brukt om en hovedgård med underliggende gårder.12 Men den siste betydningen er ikke registrert i norrøne ordbokverk, og det finnes ikke andre belegg for at Stavanger kunne være navn på en landlig bygd eller grend.

På den annen side er det lett å påvise at betydningen by i Stavanger-privilegiet, i motsetning til det Haug hevder, har et svært solid grunnlag:

  1. Det finnes tallrike dokumentariske belegg for at bær/býr og genitivsformen bœjar- i sammensetninger står for by. Dette gjelder i utstrakt grad det gammelnorske lovmaterialet. Her merker en seg blant annet at uttrykket innan bœjar, som også forekommer i Stav-óanger-privilegiet, alltid står i betydningen «innenbys».13 Dessuten gir diplommaterialet eksempler på den samme språkbruken.14 Mot denne bakgrunnen forbauser det at Haug med henvisning til Den Arnamagnæanske Kommissions Ordbog over det norrøne prosasprog hevder at det bare er én norsk dokumentarisk kilde som bruker bœr utvetydig om by, nemlig Håkon 5s rettarbot (egentlig byvedtekter) for Bergen 1316. Hun er tydeligvis ikke oppmerksom på at ordboken bare gir et begrenset utvalg av sitater som skal belyse bruken av oppslagsordet i forskjellige betydninger i ulike skriftlige sjangrer og kulturelle sammenhenger.15 Den som slår opp i Ebbe Hertzbergs Glossarium til Norges gamle Love, oppdager raskt at det vrimler av dokumentariske belegg for bœr i betydningen by i lovmaterialet. Denne språkbruken forekommer tidligst i den eldste Bjarkøyretten for Nidaros, der det ser ut til at store deler av lovstoffet i det minste går tilbake til Magnus Erlingssons lovrevisjon i 1160-årene.16 I senmiddelalderen rådde ellers ingen tvil om at Stavanger-privilegiet gjaldt byen Stavanger. Kong Christian 1 stadfestet i 1450 det brev kong Håkon hadde gitt biskop Arne og domkapitlet upa Staffangers by. Haug kan ha rett i at Arnes navn her ikke er noen feil for Åskjell, slik det har vært antatt, og at det derfor blir vist til et tapt stadfestingsbrev fra Håkon 5 og ikke til Håkon Håkonssons bevarte brev. Men det er påfallende at hun utelater det ene ordet «by» i sin oversettelse av henvisningen.17

  1. Haug vil som nevnt ikke regne Stavanger for by før byprivilegiet av 1425. Til det er å si at norske middelalderbyer ville stå som betydelig yngre enn de åpenbart er, dersom bevarte byprivilegier skulle være et nødvendig kriterium på deres eksistens. Men Haug legger også vekt på et annet og beslektet formelt bykriterium, nemlig jurisdiksjonell utskilling av byterritoriet fra omlandet. Dette kriteriet mener hun mangler for Stavanger tidligere i middelalderen. Men når det er hevet over rimelig tvil at bœen i Stavanger-privilegiet står for byen Stavanger, følger det at stedet nettopp må ha vært jurisdiksjonelt utskilt fra omlandet i Håkon Håkonssons og sannsynligvis også i Magnus Erlingssons dager. Dette fordi Håkon presiserer at gaven til bispestolen består i retten til leidang (leidangsskatt), sakøre og andre saker eller luter «innenbys». Det må innebære at biskopen fikk overdratt kongelige inntekter som fløt av et avgrenset byterritorium, og da helst som vederlag for de offentlige oppgavene som tillå kongedømmet der – militært forsvar og rettshåndheving. Biskopen ble med andre ord satt i kongens sted som forvaltende offentlig myndighet i en territorielt definert by.18

Etter dette er det vanskelig å komme bort fra at Haug i sin omgang med bœr-begrepet i Stavanger-privilegiet overser viktig kildemateriale og viser svak vilje til å forholde seg til tidligere forskning. Det finnes ingen rimelig grunn til å tvile på at det var byen Stavanger som ble overdratt i Stavanger-privilegiet. I norsk historie er det enestående at en biskop ble byherre, men det forekom i Danmark og var vanlig i Europa.

Når Haugs tolkning av Stavanger-privilegiet svikter på dette punktet, får det negative følger for det egentlige hovedpoenget i hennes analyse av privilegiet, nemlig at det ikke bare gir opplysninger om Magnus Erlingssons tapte gavebrev, men også bærer spor av et enda eldre dokument – et angivelig fundasjonsbrev fra kong Magnus Berrføtt for biskopskirken i Stavanger. Etter Haugs oppfatning var det her bœen Stavanger først ble overdratt til Gud og St. Svithun, slik at det Magnus Erlingsson og Håkon Håkonsson senere gjorde, var å fornye denne opprinnelige gaven.19 Så tidlig som i Magnus Berrføtts dager er det ikke grunnlag for å regne Stavanger for by, og følgelig blir det nødvendig for Haug å begrunne at det var noe annet han overdrog. Dermed blir den uholdbare tolkningen av bœen Stavanger som en bygd eller gård en nødvendig forutsetning for hypotesen om Magnus Berrføtts brev. Svikter denne tolkningen, svikter også hypotesen om Magnus Berrføtts brev.

Stavanger-privilegiet er bevart i original med kong Håkons segl hengende under. Pergamentet er sterkt beskåret, og Haug gjør oppmerksom på at det kan være svake skriftrester i både overkanten og underkanten. Om dette er rett, viser det at pergamentet er skåret ut av et større stykke som også inneholdt andre tekster. Dette er i seg selv ikke oppsiktsvekkende. Det er derimot Haugs hypotese om at det er deler av innholdet i Håkons opprinnelige brev som er fjernet. Hennes gjetninger omkring dette er ikke lette å gripe, men om jeg forstår henne rett, er tråden i dem som følger: I det bevarte brevet under Håkons segl er innledende og avsluttende formler skåret bort og helst også et utsagn om at den følgende brevteksten er kopiert fra Magnus Erlingssons brev. Denne beskjæringen er foretatt etter kong Håkons død i 1263, og da slik at hans segl er fjernet fra det opprinnelige dokumentet og hengt under det beskårne, om det da ikke er kopiert eller forfalsket. Dette har helst skjedd med et eksemplar av brevet i kongens arkiv, mens hele det originale -Stavanger-privilegiet må ha vært oppbevart i biskopens arkiv og senere er

gått tapt.20 Men hva skulle denne angivelige fremgangsmåten i kongens arkiv tjene til? Den endret jo ikke kjerneinnholdet i Håkons brev, som Haug vedgår det ikke finnes holdepunkter for å trekke i tvil.21 Det er vanskelig å se at hennes løse gjetninger på dette punktet gir grunnlag for å avvise at det er Håkon Håkonssons originale Stavanger-privilegium som er bevart.

Når Haug tross alt regner innholdet i det bevarte brevet for ekte, må utgangspunktet også for henne være at det er kong Håkon selv som taler i brevet. Samtidig må en regne med at biskop Åskjell har hatt innflytelse på utformingen som mulig initiativtaker til Håkons brev og mottaker av det. I sin diplomatariske analyse av brevet tenker Odd Sandaaker seg at det endatil er satt opp av Åskjell som en mottakerutferding.22 I lys av dette må en lese første del av det som står om bakgrunnen for utstedelsen (i brevets narratio). I ordrett oversettelse lyder den slik:

Men vi har ellers hørt og likeens sett kong Magnus’ brev, som han lot gjøre til vitnesbyrd om at han gav Gud og den hellige Svithun bœen -Stavanger, og den har nå likevel en tid vært unndratt staden. Og jeg har likevel sann kunnskap om det at den har vært unndratt med urette, fordi en slik høvding gav og satte sitt innsegl for som kong Magnus, min frende, var.23

Det er vanskelig å se at denne teksten, slik Haug oppfatter den, inne-holder en mistenkelig pleonasme som tyder på at det ikke begge ganger er tale om den samme kong Magnus. Tvert om har vi å gjøre med en godt sammenhengende tekst som klart og greit forteller om en gave som opprinnelig var gitt i ett og samme Magnus-brev. Den andre omtalen av Magnus som brevutsteder er en naturlig utdyping av den første. Det er nærmest utenkelig at kong Håkon og biskop Åskjell ville omtale to forskjellige konger på denne måten uten å gjøre uttrykkelig oppmerksom på det. Dette er i seg selv nok til å avvise Haugs hypotese om at Stavanger-privilegiet inneholder spor av et eldre brev fra Magnus Berrføtt. Det er en god filologisk regel å avholde seg fra å regne med tapte tekster når det ikke er tvingende grunner for det, og slike grunner klarer ikke Haug å etablere på dette helt sentrale punktet.

Vi kjenner ikke de nærmere omstendighetene ved utstedelsen av Magnus Erlingssons tapte gavebrev og Håkon Håkonssons fornyelse av det. I begge tilfelle er forskjellige muligheter tenkelige. Det tapte brevet fra Magnus er tidligere ansett for en av flere begunstigelser av kirken i forbindelse med hans kroning i 1163/64, eller som et vederlag for den sterke politiske og militære støtten han fikk fra biskop Eirik Ivarsson i Stavanger i sluttfasen av striden mot kong Sverre i de tidlige 1180-årene. Ingen av disse mulighetene kan utelukkes. Haug holder på den første, mens jeg selv heller sterkest mot den andre.24

Håkons fornyelsesbrev må være utstedt en gang mellom 1226, da Åskjell ble vigslet til biskop i Stavanger, og 1245, da et av brevvitnene, lendmannen Pål Vågaskalm, døde. Som mottaker av brevet sammen med biskop Åskjell står «N. erkediakon», den ledende prelaten i domkapitlet i Stavanger. Sandaaker antar at han var identisk med den «dominus N.» (Nikolas) som er nevnt som grønlandsbiskop i et brev fra domkapitlet i 1236. I så fall må Stavanger-privilegiet være utstedt før valget av Nikolas til biskop i 1233/34. Sandaaker mener det helst ble utferdiget under riksmøtet i Bergen 1233, da Håkon hadde behov for kirkelig støtte mot Skule jarl.

Selv har jeg – uten å feste brevet til noen bestemt anledning – pekt på at Håkons behov for kirkelig velvilje i sine kroningsbestrebelser kan ha vært et motiv for hans fornyelsesbrev gjennom hele det aktuelle tidsrommet for utstedelsen (1226–45).25 Når Haug mener brevet allerede er utstedt i Bergen høsten 1226, etter at Åskjell var vigslet til biskop samme år,26 er det bare en av flere mulige anledninger. Og hun har neppe rett i at forholdet mellom konge og kirke nå var så harmonisk at kongen ikke hadde behov for kirkelig støtte. Selv om det ikke lenger var noen åpen motsetning mellom kongedømme og kirke, er det tydelig at kong Håkon i det spente forholdet til Skule Bårdsson, i sine kroningsbestrebelser og ellers i sin indre og ytre politikk var interessert i å trekke den norske kirkens ledere klarere over på sin side gjennom hele det mulige tidsrommet for brevutstedelsen.27

I sitt brev fornyer ikke Håkon gaven fra kong Magnus Erlingsson uten vederlag. Han kunngjør at biskop Åskjell, hans «venn», på sin side har

lovt at det skal holdes årtider for kongens farfar kong Sverre, for hans far Håkon og for Håkon selv i domkirken og alle kirker i bispedømmet, og at det skal bes for sjelene deres hver søndag i året. Det dreier seg altså om en utveksling av gave og motgave mellom to venner.28

Sandaaker ser motytelsen som ledd i en bredere kirkelig legitimering av Sverreættens kongedømme. Samtidig er det naturlig å tolke omtalen av Magnus som konge, en betydelig «høvding» og Håkons «frende» som en anerkjennelse av Sverres hovedfiende. En slik omtale av den kirkevennlige og kronede Magnus måtte være velkommen for det norske episkopatet, som gjennom hele Håkons regjeringstid var opptatt av å gjenopplive de innrømmelsene Magnus hadde gitt kirken. Den positive omtalen av Magnus styrker samtidig antakelsen om at Håkons fornyelsesbrev var et ledd i hans egne kroningsbestrebelser.29 Dette kan Haug ikke være med på, ettersom hun bygger sine resonnementer på at om-talen av Magnus som konge og frende er en levning fra Magnus Erlingsson tapte brev, der den gjaldt Magnus Berrføtt. Jeg kan fortsatt ikke se at Haug gir et eneste brukbart holdepunkt for denne tolkningen, og nøyer meg igjen med å understreke det kontekstuelt urimelige i å lese dobbelt-omtalen av kong Magnus i Håkons brev slik hun gjør.

I språkføringen i Håkons brev fester Sandaaker seg ved vekslingen mellom majestetisk flertall og første person entall i kongens omtale av seg selv. Majestetisk flertall forekommer bare klart i et par tilfelle, nemlig i overgangene mellom den innledende motiveringen av brevet (arenga) og narratio og mellom omtalen av kongens ytelse og biskop Åskjells motytelse i den rettsstiftende hoveddelen av brevet (dispositio). Ellers formulerer kongen seg i jeg-form i den konkrete omtalen av ytelse og motytelse.

I bevarte norske konge- og fyrstebrev fra Magnus Erlingssons dager til den tidlige delen av Håkon Håkonssons regjeringstid er dette en uttrykksmåte som ellers ikke forekommer etter 1202; senere argumenterer Sandaaker for at majestetisk flertall ble det normale. Av dette slutter han at det er språkføringen i Magnus Erlingssons gavebrev som slår igjennom som forelegg i Håkons brev, i tillegg til at deler av det inn-ledende og avsluttende formelverket høver bedre med Magnus Erlingssons enn med Håkon Håkonssons tid. Dette er en interessant mulighet, som Haug slutter seg til.30

Ved siden av Stavanger-privilegiet er det likevel ikke bevart flere enn tre norske konge- og fyrstebrev på morsmålet fra den tidligere delen av Håkon Håkonssons regjeringstid (før 1250), to fra kongen og ett fra Skule jarl, alle fra årene 1222–25.31 Selv om de i motsetning til Stavanger-privilegiet er holdt fullt ut i majestetisk flertall, er dette et altfor spinkelt grunnlag for sikre slutninger om språklige og diplomatariske konvensjoner i de to følgende tiårene, som rommet utstedelsen av Stavanger-privilegiet. At kongebrev på latin til utlandet gikk i pluralis majestatis fra 1220-årene og utover, var en selvsagt tilpasning til europeisk brevskikk, og sier ikke noe avgjørende om språkbruken i norrøne brev til hjemlige mottakere.

Dessuten taler kong Håkon i Stavanger-privilegiet også i første person entall i det helt nye avsnittet om biskop Åskjells motytelse i form av årtid-hold og sjelebønner for kongens forfedre og ham selv. Haug søker å bortforklare dette med å gjette på at Magnus Erlingssons brev inneholdt en tilsvarende motytelse, som det bare var å sakse i Håkons brev. Hun gjetter på at nye initialer for navnene på forfedre i Magnus-brevet ble satt inn i Håkons brev, uten at man tok bryet med grammatiske omskrivninger fra den eldre jeg-formen til majestetisk flertall. Slik ender hun opp med å rekonstruere Magnus-brevet som nærmest identisk med det bevarte brevet fra Håkon, og kan dermed hevde at henvisningen der til en tidligere kong Magnus må gjelde Magnus Berrføtt.32 Dette tankespinnet kan ikke erstatte det manglende kildegrunnlaget for hypotesen om Magnus Berrføtts fundasjonsbrev.

Derimot kan det være at Håkons bruk av jeg-formen i omtalen av biskop Åskjells motytelse kan skyldes en mer indirekte påvirkning fra Magnus Erlingssons tapte brev, slik Sandaaker synes å mene. På den annen side var kongelig administrativ språkbruk neppe ennå så utviklet i Norge at den la faste bånd på kongens omtale av seg selv i norrøne brev. Det kan uten videre ha falt naturlig for Håkon å uttrykke seg i jeg-form i den konkrete omtalen av ytelse og motytelse i Stavanger-privilegiet. Det dreide seg jo om en utveksling mellom personlige venner.

Uansett hva forklaringen er på bruken av jeg-formen, er det tydelig at Håkon Håkonssons Stavanger-privilegium bærer i seg mye av det tapte brevet fra Magnus Erlingsson som det viser til. Derimot makter ikke Haug å gi noen holdbar begrunnelse for at dette brevet igjen bygde på et dokument fra Magnus Berrføtt. Hennes argumentasjon for dette fører

likevel inn i viktige spørsmål i Stavangers eldste kirkelige historie, og krever ytterligere drøfting i den sammenhengen.

GRUNNLEGGINGEN AV BISPESETET I STAVANGER

Det rår utbredt enighet om at bispesetet i Stavanger ble opprettet midt i 1120-årene. Denne tidfestingen bygger på at den første biskopen i Stavanger, Reinald, er pålitelig sagaomtalt i kong Sigurd Jorsalfares levetid (død 1130) og at den såkalte Firenzelisten fra omkring 1120 nevner de norske bispedømmene Oslo, Bergen og Nidaros, men ikke Stavanger. Den vel-informerte anglonormanniske historieskriveren Ordericus Vitalis mente dessuten i 1135 å vite at kong Sigurd opprettet bispedømmer og klostre i sitt rike etter brødrenes død, det vil si etter 1123. Tar en dertil hensyn til at det etter sammenhengen ikke var i sitt aller siste leveår kong Sigurd var i kontakt med biskop Reinald, blir tidsrommet for opprettelsen av Stavanger bispestol snevret inn til de midtre 1120-årene, uten at noe enkelt år lar seg peke ut.33

Firenzelisten danner likevel ikke i seg selv noen sikker fremre grense for grunnleggingen av bispesetet. Det har lenge vært antatt at den går tilbake på et eldre forelegg, og en del kan tyde på at originalen skriver seg fra tiden omkring opprettelsen av erkebispesetet i Lund i 1103.34 Så tidlig var det ikke skilt ut et eget sørvestnorsk bispedømme med sentrum i Stavanger. Derimot kan det strengt tatt ikke utelukkes at dette skjedde før 1120.35 I og med at biskop Reinalds embetstid varte til han ble henrettet i virksom alder i 1135, er det likevel tvilsomt om han ble satt på den nye bispestolen i Stavanger lenge før 1120. Og den tilnærmet samtidige opplysningen om at kong Sigurd opprettet klostre og bispedømmer etter 1123, gjør det fortsatt rimelig å regne med at den faste bispestolen i Stavanger ble grunnlagt omkring 1125. Da må byggingen av den romanske domkirken i Stavanger, som begynte med reisingen av et smalt rektangulært kor med krypt under,36 være kommet så langt at biskop Reinald kunne ta kirken i bruk.

Det kan likevel være at arbeidene på det som i dag er den største og

viktigste romanske kirkebygningen i landet, begynte før bispesetet var grunnlagt. Det gamle koret forsvant da det nåværende gotiske koret ble reist etter en brann i 1272. Men i det stående skipet har kapitélene på de eldste pilarene mot koret i øst en utforming som har nære paralleller i anglonormannisk kirkearkitektur fra de to–tre siste tiårene på 1000-tallet, og kan være påvirket derfra. Selv om slike stilhistoriske dateringer sjelden kan bli mer enn omtrentlige, åpner dette for at byggingen av den romanske kirken startet tidlig på 1100-tallet, før et eget sørvestnorsk bispedømme var skilt ut med bispestol i Stavanger. Strengt tatt kan det heller ikke utelukkes at byggingen startet kort før 1100.37

Den romanske Stavanger-kirken er likevel så stor at den må være planlagt for en biskop. Men det forholdsvis beskjedne koret tyder på at kirkens presteskap ikke var omfattende da byggingen startet, og det kan være at kirken ikke i utgangspunktet var tenkt som en fullverdig katedral med passende rom for den korgeistligheten som hørte til. Kanskje var den i stedet påbegynt som et sørlig tilknytningspunkt for en vestnorsk biskop som skulle betjene et bispedømme som ennå omfattet hele det gamle Gulatingslag fra Sunnmøre til Agder. Her hadde biskopen den første tiden hovedsete i nord, på Selja i Nordfjord, men flyttet trolig til Bergen før Olav Kyrres død i 1093. Der hadde kong Olav latt reise den lille Kristkirken, helst som en midlertidig biskopskirke, og satt i gang byggingen av den store Kristkirken, som skulle bli byens domkirke i middelalderen.38

Selv om Bergen nå var i ferd med å bli fast bispesete og lå sentralt i Gulatingslag, kunne den vestnorske biskopen på sine reiser også ha behov for en større kirke i den sørlige delen av det vidstrakte bispedømmet, i tillegg til det nordlige tilknytningspunktet på Selja, der Albanuskirken kan ha vært reist som biskopskirke mot slutten av 1000-tallet. Dette kan eventuelt forklare at byggingen av en større kirke i Stavanger startet før stedet ble fast bispesete i et eget bispedømme.39 Byggingen av den romanske Stavanger-kirken må i så fall ha fortsatt etter dette, og byggevirksom

-heten var antakelig særlig omfattende i embetstiden til biskop Reinald. Den kan ha fortsatt fram forbi midten av 1100-tallet.40

Haug slutter seg til at den romanske Stavanger-kirken ble påbegynt som biskopskirke for en ambulerende biskop i det første, store vestnorske bispedømmet. Men hun finner det sannsynlig at byggearbeidene tok til allerede under Olav Kyrre og at et første byggetrinn ble fullført under sønnen Magnus Berrføtt (1093–1103), slik at kirken kunne vigsles i hans dager.41 Igjen ligger hypotesen om det antatte fundasjonsbrevet fra Magnus under. I tillegg til at det ikke finnes holdbare spor av dette brevet, ser Haug her helt bort fra et omforent hovedresultat i den bygningsarkeologiske og kunsthistoriske granskingen av den romanske Stavanger-kirken: Selv om det ikke er utelukket at byggingen startet i årene omkring 1100, er det ikke grunnlag for å regne med at kirken allerede nå stod såpass ferdig at den kunne vigsles. Hovedtyngden i arbeidene foregikk åpenbart videre utover på 1100-tallet. Når Haug her blant annet viser til at kunsthistorikeren Christopher Hohler har datert Stavanger-kirken til omkring 1105, utelater hun at det bare var selve starten på byggearbeidene Hohler tidfestet slik. Han mente uttrykkelig at det tok lang tid å fullføre kirken, og at byggingen av skipet i hovedsak foregikk i annen fjerdedel av 1100-tallet, helst etter at arbeidet en tid hadde ligget nede.42 Denne oppfatningen av skipets alder samsvarer med annen kompetent arkeologisk og kunsthistorisk gransking av kirken.43 Igjen melder det seg tvil om Haugs vilje til å forholde seg fullt ut til tidligere forskningslitteratur.

I sin argumentasjon på dette punktet bringer Haug også inn kulten av St. Svithun, som er kjent som Stavanger domkirkes vernehelgen fra og med Magnus Erlingssons tapte gavebrev. Dette i tillegg til at kirken som domkirkene i Nidaros og Bergen var en trinitatiskirke, vigslet til den hellige treenighet, og i den forbindelse også ble kalt Kristkirke. St. Svithuns helgenskrin stod i katedralen i Winchester, der han hadde vært biskop (852–63) og der et benediktinerkonvent fungerte som regulært dom-kapittel. Fra P.A. Munchs dager har det derfor vært vanlig å regne med at biskop Reinald var benediktinermunk i Winchester før han ble biskop i Stavanger, og at han førte med seg den Svithun-relikvien som senere ble oppbevart i helgenens skrin i Svithunskirken i Stavanger. Skrinet er

-første gang omtalt under bagleroverfallet på Stavanger i 1205, og etter en fortegnelse fra 1507 rommet det et stykke av helgenens armben.44

Hohler ville likevel utelukke at Svithun-relikvien kunne være ført til Stavanger av biskop Reinald. Mellom den normanniske erobringen av England i 1066 og den første omtalen av St. Svithun som Stavanger-kirkens vernehelgen er det bare uttrykkelig dokumentert to anledninger da hans skrin i Winchester kan være åpnet og Stavanger-relikvien tatt ut – ved translasjoner i 1093 og omkring 1150. Opprinnelig tenkte Hohler seg at overføringen til Stavanger foregikk ved den siste anledningen, men kom senere til at det snarere hadde skjedd kort før 1066, da den angelsaksiske kirken, til forskjell fra den anglonormanniske, var lite restriktiv når det gjaldt å gi fra seg relikvier.45

Haug støtter seg i dette på Hohler. Men i tråd med sin hypotese om Magnus Berrføtt som kirkebygger i Stavanger, mener hun at translasjonen i Winchester i 1093 var en mulig anledning for overføringen av -Svithun-relikvien til Stavanger. For henne passer det likevel enda bedre med en tidligere overføring. I et håndskrift med Svithun-mirakler fra midten av 1200-tallet er det nevnt at kong Knut den mektige sendte en Svithun-relikvie til Dacia. Fordi Svithun angivelig ble lite dyrket i Danmark, gjetter Haug på at Dacia her kan stå for Norge som del av Knuts nordsjøimperium, og at den nevnte relikvien kan være overført til Stav-anger da Knut ble tatt til norsk konge i 1028, kanskje som en tributt til den nettopp falne Erling Skjalgsson og for å vinne oppslutning.46

Forutsetningen for denne lite kritiske gjetningsrekken er Hohlers formodning om at biskop Reinald ikke kan ha ført Svithun-relikvien til Stav-anger. I sin autoritative fremstilling av Svithun-kulten gir likevel Michael Lapidge gode grunner for at relikvier kan være tatt ut av helgenskrinet i Winchester ved flere anledninger etter 1066 enn de to som er dokumentert i 1093 og omkring 1150. På dette punktet finner han -Hohlers resonnement helt urimelig.47 Selv om vi ikke vet når Svithun-relikvien ble overført til Stavanger, er det derfor fortsatt en nærliggende mulighet at det skjedde i biskop Reinalds embetstid. Det er ikke noe som taler for en tidligere overføring, mens en senere overføring, for eksempel omkring 1150, ikke kan utelukkes. Stavanger-kirkens dedikasjon til tre

-enigheten var etter alt å dømme opprinnelig, og det kan være at den først sekundært ble en Svithunskirke. Det ville i så fall være en parallell til at Kristkirken/Trinitatiskirken i Bergen ikke ble en Sunnivakirke før levningene av St. Sunniva var overført dit fra Selja i 1170.48

I sine resonnementer om Svithun-relikvien trekker Haug også inn Olavsklosteret, som hun tildeler en viktig rolle i det stavangerske bispesetets tidlige historie. Denne rollen er det nødvendig å se nærmere på.

OLAVSKLOSTERET OG BISPESETET

De to kildene som omtaler Olavsklosteret i funksjon, omkring 1160 og i 1236, forteller ikke nærmere om denne funksjonen og om klosterets opphav og ordenstilhørighet, og det må med en gang understrekes at det ikke er grunnlag for sikre slutninger om dette. Utgangspunktet for å drøfte disse spørsmålene er Edvard Bull den eldres påvisning av at Olavsklosteret sannsynligvis var i virksomhet i årene 1160–65. I den trykte utgaven av Durham-munken Reginalds samling av St. Cuthberts mirakler fra annen halvpart av 1100-tallet var Bull kommet over beretningen om helbredelsen av en ættstor ung nordmann ved helgenens grav i katedralen i Durham 30. april 1172.49 Beretningen om hans personlige historie virker velinformert og etterrettelig. Han hadde vært alvorlig syk i vel sju år etter at han hadde fått utdanning i et kloster eller konvent (coenobium) i Stavanger. Der hadde han oppholdt seg i fem år. Konventet fungerte i så fall omkring 1160, og var åpenbart identisk med det senere kjente Olavsklosteret. Bull kunne vanskelig tenke seg at et norsk augustinerkloster var stiftet så tidlig, og gikk derfor som den første ut fra at det dreide seg om et benediktinerkloster, alternativt et cistercienserkloster.50

Tanken om at Olavsklosteret var et benediktinerabbedi ble tatt opp igjen av Oluf Kolsrud og A.W. Brøgger i 1925. De antok begge at det var opprettet av biskop Reinald, selv sannsynligvis benediktiner fra St. Svi-thuns abbedi i Winchester.51 Kolsrud kom likevel senere til å skifte syn på Olavsklosterets ordenstilhørighet, og sluttet seg til den eldre oppfatningen om at det rimeligvis var et augustinerkloster fra opphavet, eller eventuelt omdannet fra et eldre benediktinerkloster mens det ennå var i virksomhet i Stavanger.52

Haug slutter seg til at Olavsklosteret var et benediktinerkloster, men tenker seg at det ble grunnlagt forut for biskop Reinalds embetstid. Hennes hypotese om en tidlig overføring av Svithun-relikvien til Stavanger forutsetter at det da fantes en kirke på stedet med et geistlig miljø som kunne ta seg av de liturgiske funksjonene i tilknytning til helligdommen – helst en eldre trekirke som det er funnet mulige, men ikke sikre spor av under domkirkens kor,53 og senere Magnus Berrføtts antatte biskopskirke. På denne måten tenker Haug seg at «spiren» til et benediktinerkloster i Stavanger kan ha oppstått.54 Men i og med at hypotesen om en tidlig overføring av Svithun-relikvien vanskelig lar seg opprettholde, svikter også Haugs konkrete begrunnelse for en tidlig klostergrunnlegging. Generelt har hun derimot rett i at etableringen av andre benediktinerklostre i Norge i årene omkring 1100 gjør at en også bør holde denne muligheten åpen for et eventuelt benediktinerkloster i Stavanger. I så fall ligger det nær å tenke seg at det var den påbegynte byggingen av biskopskirken som gav støtet til klostergrunnleggingen. Klosteret kan ha vært tiltenkt en geistlig støttefunksjon i forhold til biskopskirken, parallelt med det som ser ut til å være tilfellet med Albanusklosteret på Selja55 og kanskje også Munkeliv kloster i Bergen. Samtidig er det fortsatt en klar mulighet at grunnleggingen av et eventuelt benediktinerkloster i Stavanger foregikk i biskop Reinalds dager.

I sin argumentasjon for at Olavsklosteret var et benediktinerkloster, tar Haug til inntekt opplysningen i mirakelberetningen fra Durham om at det ble drevet undervisning i klosteret omkring 1160. Hun mener dette betyr at det ble drevet skole for barn som var overgitt klosteret av sine foreldre for å bli munker, såkalte barneoblater, og legger vekt på at augus-tinerkannikene i motsetning til benediktinerne ikke drev slike skoler.56 Men ordningen med barneoblater var på vikende front på 1100-tallet, også blant benediktinerne, og ble forbudt i kanonisk rett før utgangen av århundret.57 Mirakelberetningen viser da også at det ikke var denne type skolegang det dreide seg om.58 Far til den unge mannen som fikk opp-læring i klosteret, var en fremstående prelat i Bergen, som først sendte sønnen til opplæring i kong Inge Haraldssons tjeneste gjennom seks år;

her lærte han seg blant annet latin. Etter dette betrodde faren ham til en lærer (magister) for videregående opplæring gjennom ytterligere fem år. Nå lærte han seg raskt grunnsetningene i flere disipliner eller vitenskaper (rudimenta perpluris disciplinæ). Etter sammenhengen pågikk dette likevel bare i en kortere del (per modicum temporis) av den planlagte femårsperioden, før han i nye fem år fikk videre utdanning i klosteret eller konventet i Stavanger. Han begynte neppe i kongstjenesten før i sju–åtteårsalderen, og hadde i så fall trolig nådd den gammelnorske myndighetsalderen på femten år da han ble knyttet til Olavsklosteret.

Den unge mannen kan ha vært opptatt som novise i Olavsklosteret. Men han var allerede kommet så langt i sine studier at han snarere fikk mer avansert undervisning med sikte på en annen løpebane enn det regelbundne religiøse liv. For dette kan det tale at han etter fem år forlot klosteret for å studere videre med en meget lærd lærer. Det som blir fortalt om hans utdanning, kan ikke brukes til å avgjøre spørsmålet om Olavsklosterets ordenstilhørighet. Generelt kan det likevel sies at augustinerordenen på 1100-tallet øvde sterkere tiltrekning på både lærde og lærelystne enn benediktinerordenen. Benediktinerne stilte seg gjennomgående fremmed til utdanningsidealene innen de friere og mer avanserte religiøse skolene. Skolen ved det augustinske St. Victor-klosteret i Paris var på den annen side et av tidens mest berømte europeiske læreseter og tiltrakk seg ungdom som bare gikk i skole der – ved siden av dem som sluttet seg til ordenen.59

Det er heller ikke utenkelig at et konvent av regulære augustinerkanniker fungerte i Stavanger allerede omkring 1160. Det augustinske Jonsklosteret i Bergen kan ha vært grunnlagt omkring eller kort etter midten av 1100-tallet.60 Kardinal Nicolaus Brekespear, den senere pave Hadrian 4, som i egenskap av pavelig legat opprettet den norske kirkeprovinsen med erkebispesete i Nidaros i 1152/53, var augustinerkannik. Før han ble knyttet til den pavelige kurien, hadde han vært abbed i St. Ruf ved Avignon, det viktigste konventet av regulære augustinerkanniker i Sør-Frankrike.61 Han virket aktivt for augustinerordenens utbredelse, og det kan være at den første impulsen til å opprette augustinerkonventer i Norge kom nettopp under hans legasjon. Da overrakte han pallium til erkebis

kop Jon Birgersson, tidligere biskop i Stavanger, og det er tenkelig at opprettelsen av et eventuelt augustinerkonvent i Stavanger sprang ut av kontakten med Jon.

Olav Nenseter fester seg ved at de regulære og prestevigslede augustinerkannikene i middelalderen normalt ikke ble kalt monachi (munker). Han viser til at John C. Dickinson i sin grundige fremstilling av augustinerkannikenes opphav og deres utbredelse i England bare unntaksvis har funnet dem omtalt som munker. De tilhørte rettslig-formelt den sekulærgeistlige ordo canonicus, til forskjell fra den klostergeistlige ordo monasticus, og ble derfor i stedet kalt canonici, fratres eller clerici. Nenseter finner en tilsvarende språkbruk i kirkelige kilder til de vestnorske augustinerkonventenes historie, mens lekfolk ikke i særlig grad skilte mellom munker og kanniker når de omtalte augustinerne på Vestlandet på 1300- og 1400-tallet. For Nenseter blir det derfor et argument mot Olavsklosteret som augustinerkonvent at mirakelberetningen fra Durham omtaler munker der omkring 1160 og at en munk kan ha tilhørt konventet i 1171. I dette følger Haug Nenseter.62

Nærmere bestemt heter det i mirakelberetningen at den unge nordmannen i konventet i Stavanger ble overlatt de «modnere» eller mer erfarne av munkene (monachorum maturioribus) til undervisning.63 Dette setter Nenseter og Haug i sammenheng med at pave Alexander 3 i 1171 anmodet erkebiskop Øystein og den forhenværende biskop Åmunde av Stavanger om å få frigjort Nicholaus monachus til misjonering i Estland. Da hadde Alexander 3 tidligere innskjerpet at en resignert biskop skulle leve som regelbundet kannik eller munk og vende tilbake til sin tidligere orden om han hadde vært regelbundet før han ble biskop.64 Sett i sammenheng støtter de to pavebrevene den eldre antakelsen om at biskop Åmunde etter sin resignasjon forestod Olavsklosteret i Stavanger. Her kan Nicholaus ha vært munk.65

Noe helt bindende argument for at Olavsklosteret var et benediktinerkloster og ikke et augustinerkonvent er dette likevel ikke. Dickinson understreker at forskjellen på munker og augustinerkanniker var så liten at den kunne være vanskelig å få øye på i praksis, og dette blir enda ster

kere betont av Christopher Brooke.66 Dickinson gir også eksempler på at augustinerkanniker unntaksvis kunne kalles for munker,67 og Arne Odd Johnsen har i annalene til St. Victor-klosteret i Paris funnet en passus der lærde augustinerkanniker blir kalt for munker (doctissimi monachi) av en subprior.68 Når en såpass fjern og lite offisiell kilde til Olavsklosterets historie som mirakelsamlingen fra Durham omtaler munker der, kan det derfor ikke tjene som klart bevis på at klosteret tilhørte benediktinerordenen omkring 1160. Det er heller ikke hevet over tvil at munken Nicholaus var medlem av Olavsklosterets konvent i 1171. Det er like fullt mulig at Olavsklosteret i utgangspunktet var et benediktinerkloster. På det svært spinkle kildegrunnlaget som eksisterer, kan en likevel ikke utelukke at Olavsklosteret alternativt rommet et konvent av regulære augustinerkanniker. Jeg kommer tilbake til dette.

I sin videre behandling av Olavsklosteret er Haug alene om at det fungerte som et regulært domkapittel fra grunnleggingen av Stavanger bispestol til ut i annen halvpart av 1200-tallet.69 Rett nok har det også i tidligere forsk-ning vært antatt at Olavsklosteret hadde en støttefunksjon i forhold til domkirken i Stavanger, før det var opprettet et domkapittel til å ta seg av gudstjenestene og opplæringen av prester.70 Og det er i seg selv ingen urimelig tanke at konventet ved et eventuelt benediktinerkloster i Stavanger fungerte kollektivt som et regulært domkapittel etter Winchester-modellen, selv om dette høver bedre med klostergrunnlegging i biskop Reinalds dager enn omkring 1100, slik Haug antar. Dette strider likevel mot opplysningen i «En tale mot biskopene» om at det først ble opprettet domkapitler i Norge etter at erkebispesetet i Nidaros var grunnlagt, og at det da dreide seg om sekulære kapitler der kórsbrødrene eller kannikene ble tillagt inntekter av prebender.71 Denne konkrete opplysningen fra de siste årene av kong Sverres regjeringstid ligger til grunn for tidligere forskning om de norske domkapitlenes historie, og kan ikke uten videre avfeies, slik Haug gjør, med at «En tale» er en ideologisk-normativ kilde med liten berettende verdi.72

Det stavangerske kapitlet trer første gang fram i et stadfestingsbrev det selv utstedte i 1236,73 eller i Håkon Håkonssons Stavanger-privilegium om det er eldre. Her står nemlig kórsbrødrene med «N. erkediakon» i spissen som mottakere sammen med biskop Åskjell. I tidligere forsk-ning har det vært enighet om at det både her og senere er tale om et sekulært domkapittel, som ved andre norske bispeseter.74 Og Haug klarer ikke å gi noe brukbart holdepunkt for at det i stedet var et regulært kapittel som virket i Stavanger på denne tiden. Det hun mener å finne av senere spor etter et slikt kapittel, er i tillegg misforstått.

Haug peker nærmere bestemt på at biskopens offisial i 1348 dømte i de residerende kórsbrødrenes refectorium i Stavanger,75 som hun mener betegner spisesalen i Olavsklosteret, og at dette fortsatte en tradisjon fra klosterets tid som regulært kapittel.76 Refektoriet blir i et annet dokument fra samme år kalt «stova som kórsbrødrene eter i daglig».77 Og av litteratur som Haug ellers viser til, går det klart fram at spisesalen ikke tilhørte Olavsklosterets gamle anlegg, men det sekulære domkapitlets gård på nordsida av domkirken i Stavanger – kalt Kommunet/Kommunsgården/Brødregården.78 Det felles bordholdet for residerende kanniker – mensa communis – i denne gården kan nok generelt sies å være en tradisjon fra de eldste og regulære domkapitlene i Europa. Men i Norge er slikt bordhold først kjent som en ordning for kannikene i det sekulære kapitlet i Nidaros fra 1252, og slik var det etter alt å dømme også i Stavanger, der det er nevnt donasjoner til bordholdet i 1260- og 70-årene.79

Haug går seg også vill i den stavangerske bytopografien når hun tenker seg at bydelsnavnet Kannik kan stamme fra Olavsklosteret og den kapittelfunksjonen hun mener det hadde.80 Et grundigere litteraturstudium ville ha gjort henne oppmerksom på at Kannik-navnet hadde sitt opphav i eiendommer som var ervervet senere av det sekulære domkapitlet og hadde en annen lokalisering enn hun ser ut til å tenke seg.81

Samlet er det da ikke noe i Haugs argumentasjon som gir holdepunkter for at det domkapitlet som trer fram i Stavanger i 1236, var et regulært kapittel som bestod av Olavsklosterets konvent og fortsatte å gjøre det til ut i annen halvdel av 1200-tallet. Den tradisjonelle oppfatningen om at det var et sekulært kapittel som fungerte i 1236 og senere, står usvekket av hennes argumentasjon. Dermed svikter også en del av grunnlaget for hennes hypotese om at Olavsklosteret og Utstein kloster lenge fungerte side om side.

OLAVSKLOSTERET OG UTSTEIN KLOSTER

Haugs antakelse om at Olavsklosteret og Utstein kloster var samtidige institusjoner forutsetter både at Olavsklosteret var i virksomhet lenger og at Utstein kloster er eldre enn hittil antatt. For å ta Olavsklosteret først. Som nevnt er det siste gang omtalt i virksomhet i 1236. Og vi har sett at det mangler holdepunkter for at konventet der fungerte som regulært domkapittel etter den tid, og tidligere også.

Etter at Utstein kloster dukker opp i kildene i annen halvdel av 1280-årene, blir Olavskirken omtalt flere ganger. Den ble omkring midten av 1290-årene betjent av to brødre fra Utstein og stod fram til 1500-tallet. I sin grundige analyse av klostergods i Rogaland har Asgaut Steinnes påvist at ikke bare kirken, men også dens tilliggende grunner i Stavanger lå under Utstein kloster i senmiddelalderen. Når biskop Alv Torgardsson i sitt testament fra 1478 betenker Olavsklosteret med en tønne tjære, gikk Steinnes, som andre før og etter ham, naturlig ut fra at det her som ellers i senmiddelalderen dreier seg om Olavskirken og ikke andre deler av klosteranlegget.82

For Haug blir derimot opplysningen fra 1478 et indisium på at klosteranlegget fortsatt var «i bruk». Men hun nevner ikke annen bruk enn bordholdet for residerende kanniker i det hun misforstår som klosterets refektorium i 1348. Noen annen funksjon kan hun ikke påvise etter at domkapitlet også etter hennes mening var blitt sekulært og Olavskirken inkorporert i Utstein ved slutten av 1200-tallet. Hun går heller ikke imot at Olavsklosterets grunner i Stavanger ble lagt under Utstein, og tenker seg også at en del av munkene kan ha funnet et nytt tilholdssted der.83 Alt dette peker mot at det ikke fungerte noe selvstendig konvent ved Olavsklosteret etter at Utstein kloster trer fram i kildene i annen halvdel av 1280-årene. En annen sak er at

Olavs-kirken stadig kan hatt flere geistlige knyttet til seg som kollegiat-kirke under Utstein.84

Om Olavsklosteret og Utstein kloster fungerte side om side som to forskjellige institusjoner, må det da ha vært forut for 1280-årene. Som tid-ligere nevnt er den vanlige oppfatningen at Utstein kloster ble grunnlagt to–tre tiår før dette. Haug tenker seg derimot at det allerede ble stiftet sammen med det augustinske Halsnøy-klosteret ved en donasjon fra Erling Skakke i forbindelse med Magnus Erlingssons kroning i 1163/64.85 Her tar hun utgangspunkt i Steinnes’ kartlegging av det middel-alderlige klostergodset i Rogaland.

Steinnes påviste ikke bare at Olavskirken og tilliggende grunner i Stav-anger lå under Utstein kloster fra slutten av 1200-tallet. I strøket mellom Håelva på Jæren og øyene Åmøy–Sokn nord for Stavanger fant han også en påfallende sammenheng mellom det senere jordegodset til Utstein kloster og Halsnøy kloster. Det ser ut til at en stor godssamling i dette området var delt likt mellom de to klostrene. Av dette sluttet Steinnes at godssamlingen var gitt til de to klostrene mens de ennå var unge stiftelser, og da til Olavsklosteret som Utsteins forløper. For å begrunne dette trakk han inn mirakelberetningen om den unge nordmannen som fikk utdanning i klosteret i Stavanger fra omkring 1160. Han sluttet seg til Magnus Olsens hypotese om at den unge mann, ut fra de forvanskede navnene på faren og broren i beretningen, måtte være av Sola-ætten,86 og fant det rimelig at den store donasjonen til de to klostrene stammet fra denne ætten i forbindelse med Erling Skakkes grunnlegging av Halsnøy kloster i 1163/64.

Til støtte for at det var Olavsklosteret og ikke Utstein kloster som fikk halvparten av godssamlingen nord for Håelva, trakk Steinnes blant annet inn at Olavsklosteret i motsetning til Utstein lå sentralt i området som denne donasjonen omfattet. Siden det var i virksomhet omkring 1160, måtte det likevel være noen år eldre enn Halsnøy, og hadde da ventelig fått annet jordegods fra kongen ved grunnleggingen. Her støttet Steinnes seg til det senere sammenfallet mellom Utstein-gods og bevart krongods i bygdene sør og nord for Stavanger. Når Olavsklosteret delte en stor godsdonasjon med Halsnøy kloster, som var en augustinerstiftelse, var dette for Steinnes et tegn på at Olavsklosteret tilhørte samme orden.87

Haug bruker derimot Steinnes’ kartlegging av klostergods til å argumentere for at det var Utstein kloster og ikke Olavsklosteret som mottok godssamlingen nord for Håelva. Slik mener hun å finne støtte for at Utstein i likhet med Halsnøy kloster går tilbake til kroningen i 1163/64, og for at det var Erling Skakke som grunnla begge augustinerkonventene og skjenket dem det nevnte jordegodset.88

Nå bygde ikke Steinnes på mer enn indisier når han mente at godssamlingen nord for Håelva kom fra Sola-ætten. Men han gav en akseptabel forklaring på at to augustinerstiftelser delte gods nettopp i dette området. Haug har på sin side vansker med å begrunne at Erling Skakke i 1163/64 ikke bare skjenket av sitt eget gods i Sunnhordland til Halsnøy kloster, men også overførte en omfattende godssamling i Rogaland til Halsnøy og Utstein. Hun tenker seg at Erling kan ha kommet i besittelse av tidligere krongods i området gjennom sin hustru Kristin, kong Sigurd Jorsalfares datter, og at han hadde særlig interesse av å grunnlegge et kloster på Utstein på grunn av stedets sjømilitære betydning. Men disse gjetningene mangler konkret begrunnelse og er i seg selv lite realistiske.

Av det stadfestingsbrevet som domkapitlet i Stavanger utstedte i 1236, mener Haug å kunne slutte at både Olavsklosteret og Utstein kloster nå var i virksomhet. Vitnelisten i dette dokumentet omtaler blant andre N abate de santco olauo apud stawangream. E priore eiusdem loci (N abbed ved St. Olav i/ved Stavanger, E prior samme sted).89 Den eneste rimelige tolkningen av dette er den som tidligere har rådd grunnen: at Olavsklosteret nå hadde både abbed og prior. Da slik at eiusdem loci viser tilbake til Olavsklosteret i den klassiske betydningen «sted, plass», eller kanskje i den mer spesielle middelalderlatinske betydningen «kloster».90 Haug vil derimot helst ha det til at eiusdem loci bare viser tilbake til apud stawangream, som man ville slippe å gjenta, og ikke til Olavsklosteret, dessuten til at locus kan ha den spesielle betydningen «stad» med henblikk på domkirken i Stavanger som kirkelig stiftelse. Slik mener hun å begrunne at E kunne være prior i konventet på Utstein, som i så fall var i funksjon i 1236 (i 1233 ifølge Haug, som her forveksler stadfestingsbrevet med det dokumentet det stadfester).91 Hvordan en plassering av prior E i tilknytning til staden i Stavanger kan vise at han i motsetning til den forannevnte

abbeden i Olavsklosteret hørte til på Utstein i nord, er uforståelig. Og Haugs tolkning av vitnelisten er språklig og kontekstuelt like urimelig som hennes tidligere nevnte tolkning av bœr-begrepet i Stavanger-privilegiet. I begge tilfelle blir de umiddelbart naturlige tolkningene satt til side og tekstene presset utover det rimelige for å underbygge hypoteser som virker forhåndsbestemte.

Haug gir heller ingen andre brukbare holdepunkter for at Utstein kloster var i virksomhet før midten av 1200-tallet. Hun viser rett nok til at nyere undersøkelser av murverket i de eldste delene av anlegget på Utstein har gitt to C14-dateringer innenfor tidsrammen 1160/70–1255/60, og ser i dette en mulighet for at klosteranlegget kan være påbegynt tidligere enn hittil antatt.92 Men hun kommer til denne slutningen ved å rive dateringene løs fra den bygningshistoriske sammenhengen som lederen av undersøkelsene, Alf Tore Hommedal, har satt dem inn i: Sjansen er stor (32 prosent) for at dateringene er eldre eller yngre enn den oppgitte årstallsrammen. Dateringsmaterialet er trekullrester i den kalken som ble brukt i murkjerne og fuger. De stammer fra kalkbrenning kortere eller lengre tid forut for murarbeidet, der det dessuten kan ha vært brukt eldre trevirke. Når murundersøkelsene for øvrig peker entydig mot at de eldste delene av det stående klosteranlegget stammer fra annen halvdel av 1200-tallet, gir ikke C14-dateringene grunn til å tvile på dette.93

Tidfestingen av klosteranlegget på Utstein til annen halvdel av 1200-tallet er tidligere underbygd av Gerhard Fischer. Etter mangeårige bygningsarkeologiske undersøkelser konkluderte han med at det middel-alderlige klosteranlegget ble påbegynt omkring 1260 og fullført omkring 1300. Han antok også at kong Magnus Lagabøter tok til å reise anlegget som kongsgård i de årene han var farens medkonge og hadde Rygjafylke i len (1257–63). Etter at han i 1263 ble enekonge og fikk sitt hovedsete i Bergen, hadde han ikke lenger behov for kongsgården på Utstein og overdrog den til augustinerne i Olavsklosteret i Stavanger. De bygde anlegget videre ut til et kloster, tilpasset sine behov, i første omgang slik at den påbegynte kirken ble bygd ferdig med få endringer.94

Blant dagens bygningsarkeologer er det ingen uenighet om at de betydelige restene av det middelalderlige klosteranlegget på Utstein virkelig

stammer fra annen halvdel av 1200-tallet.95 Fischers antakelse om at det ble påbegynt som et kongsgårdsanlegg, er begrunnet i bygningsarkeologiske observasjoner, særlig i at kirken opprinnelig hadde et påfallende lite, kvadratisk kor, uhøvelig for et konvent. Strengt tatt kan det likevel ikke utelukkes at anlegget alt i utgangspunktet ble reist for et kloster.96 Hvordan dette nå har seg, svikter grunnlaget for å bruke de nevnte C14-dateringene til å føre de eldste delene av det stående anlegget bakenfor 1250, og det er bygningsarkeologisk helt utenkelig at de kan gå tilbake til 1100-tallet.97 Et så gammelt konvent på stedet måtte eventuelt være knyttet til et annet og eldre anlegg.

I tilslutning til Haugs hypotese om at Utstein kloster ble grunnlagt allerede i 1163/64, argumenterer bygningsarkeologen Øystein Ekroll for at det virkelig fantes et eldre klosteranlegg på Utstein enn det som nå er restaurert. Her bygger han særlig på at Fischer fant fundamentspor av en eldre og mindre steinbygning, helst en kirke, under gulvet i skipet og tårnfoten i den stående kirken. Det står også fortsatt en rundbuet, romansk portal inne i østfløyen i klosteranlegget, og det er tidligere observert andre romanske spor som nå er forsvunnet – en annen portal og et terningkapitél. Dessuten er døpefonten i den stående kirken romansk, fra annen halvdel av 1100-tallet, og Ekroll og Haug heller begge til at den stod i en eldre kirke på stedet.98

Det er likevel ikke noe som tyder på at de eldre, men uklare bygningssporene som er funnet på Utstein, stammer fra et klosteranlegg.99 De kan vel så gjerne være levninger etter den gamle storgården og kongsgården på Utstein. Det er sannsynlig at det ble bygd kirke der, og den romanske døpefonten i den nåværende kirken kan ha stått i en slik kirke, om den da ikke er flyttet til Utstein fra en annen kirke, slik det tidligere er antatt.

Samlet er det da ikke noe som tilsier at Utstein kloster er så gammelt at det fungerte side om side med Olavsklosteret. Omvendt peker mye i retning av den tradisjonelle oppfatning at konventet i Olavsklosteret ble nedlagt og fikk en fortsettelse på Utstein over midten av 1200-tallet. Hva denne fortsettelsen bestod i, gir ikke kildene grunnlag for å bestemme på bindende måte. Fortsatt står to alternative muligheter åpne: Olavskloste

ret rommet et augustinerkonvent som ble overført til Utstein og fikk en ny vernehelgen i St. Laurentius. Eller det var et benediktinerkloster som ble nedlagt til fordel for et nytt augustinerkonvent på Utstein, eller som eventuelt skiftet orden før den tid – i så fall kanskje i forbindelse med kroningen i 1163/64?100

Når jeg selv heller sterkest til at Olavsklosteret rommet et augustinerkonvent som ble flyttet til Utstein, legger jeg særlig vekt på Steinnes’ jordegodsanalyse. I og med at klosteret i 1236 var en så betydelig institusjon at det hadde både abbed og prior, måtte det ha et tilsvarende økonomisk grunnlag i jordegods. Da er det vanskelig å tenke seg at den store godssamlingen nord for Håelva som Steinnes kartla, på denne tiden skulle tilhøre Utstein, slik Haug tenker seg. Når den i stedet sannsynligvis lå under Olavsklosteret og meget mulig skyldtes en gammel donasjon som klosteret delte med augustinerstiftelsen på Halsnøy, styrker det mulig-heten for at også Olavsklosteret var et kannikkonvent. Den avanserte undervisning den unge mannen i mirakelberetningen fra Durham etter alt å dømme fikk i Olavsklosteret, høver også best med at det var en augustinerstiftelse og ikke et benediktinerkloster. Dessuten er det, slik Hohler har fremhevet,101 lettere å tenke seg at en augustinerstiftelse ble flyttet og skiftet vernehelgen enn at et benediktinerkloster ble nedlagt og godset overført til et augustinsk kannikkonvent. Med dette mener jeg likevel ikke å avvise at det også er forhold som taler for den alternative mulighet at Olavsklosteret i utgangspunktet tilhørte benediktinerordenen. Så spinkelt som kildegrunnlaget er, må spørsmålet om klosterets ordenstilhørighet i siste instans stilles åpent.

FORSKNINGSSTATUS I DAG

Hvor står så forskningen om den tidlige kirkelige og urbane utviklingen i Stavanger-området i dag? Jeg viste innledningsvis til Eldbjørg Haugs metodologiske argumentasjon for at sannsynlighetsresonnementer og analogislutninger er nødvendige for å rekonstruere et sannere virkelighetsbilde av nordisk middelalder. Hun har selvfølgelig rett i at slike resonnementer og slutninger har sin plass i middelalderforskningen (og i annen historieforsk-ning), under den prinsipielle forutsetning som hun selv formulerer: at de er «begrunnet i solid kunnskap» om den alminnelige historiske bakgrunnen og om sammenlignbare områder hvor kildesituasjonen er bedre.102

Det lar seg vanskelig hevde at dette kravet oppfylt i de arbeidene av Haug som er drøftet i denne artikkelen. Jeg mener å ha påvist at sentrale resonnementer er sterkere preget av fri gjetning enn av kritisk-realistisk sannsynlighetsvurdering, og at viktige analogislutninger mangler det kunnskapsgrunnlag hun selv stiller krav om.

Hovedinnvendingen mot Haugs resultater er likevel at de ikke tåler en bredere og dypere konfrontasjon med kilder og tidligere forsknings-litteratur. Hennes iver etter å presentere nye og oppsiktsvekkende hypoteser er ikke paret med tilsvarende vilje til å prøve hypotesene mot relevant kildemateriale og tidligere forskning. I stedet søker hun selektivt mot alt som kan støtte hennes omvurderinger, og overser mye som kan tale imot. I enkelte av sine kildetolkninger presser hun tekstene langt ut over det som språklig og kontekstuelt er rimelig. Til dels fører manglende grundighet til rene misforståelser av både kilder og forskningslitteratur. Konklusjonen på de foregående drøftingene er derfor at Haug ikke makter å rokke ved de hovedtrekkene i Stavanger-områdets tidlige kirkelige og urbane historie som er utkrystallisert gjennom tidligere forskning og skissert innledningsvis i denne artikkelen.

Slik forskningen står i dag, er det fortsatt sannsynlig at Stavanger ble oppfattet som en jurisdiksjonelt utskilt by allerede i Magnus Erlingssons Stavanger-privilegium og sikkert at dette er tilfellet i Håkon Håkonssons stadfesting av privilegiet. I mellomtiden er stedet pålitelig sagaomtalt som by i 1205–1207. Bispesetet i Stavanger ble antakelig grunnlagt omkring midten av 1120-årene, selv om det ikke kan utelukkes at det skjedde noen år tidligere. Mye tyder på at det først var ringvirkningene av bispesetet som etter en tid førte til at Stavanger fikk bykarakter i samtidens øyne. Det støtter dette at Stavanger i 1135 ikke var blant de byene (civitates) Ordericus Vitalis kjente til langs den norske kysten fra Nidaros til Konghelle, og at stedet i de detaljerte sagaberetningene om borgerkrigstiden fra 1130-årene og utover ikke blir omtalt som noe sentrum av betydning før mot slutten av 1100-tallet.103

Dette utelukker ikke at Stavanger kunne ha visse sentralfunksjoner før bispesetet ble grunnlagt – som havne- og omlastingsplass nær høvding-setene og kongsgårdene på Utstein og Husabø på Hundvåg og som sesongpreget handelsplass og tingsted. Dessuten fantes her trolig en kirke med egen prest i Erling Skjalgssons dager. Dette kan forklare at Stavanger ifølge en skaldestrofe fra 1040-årene skilte seg ut ved den sørvestnorske kysten.104

Det kan med andre ord ha eksistert forutsetninger for urbanisering godt forut for opprettelsen av bispesetet. Men i dagens kildesituasjon ser det ikke ut til at slike forutsetninger resulterte i klare tilsprang til bydannelse før i annen halvdel av 1100-tallet, da bispesetet hadde fungert en tid. Og først på 1200-tallet trer byen klarere fram i skriftkilder og arkeologisk materiale.105 Det kan ikke utelukkes at nye arkeologiske funn vil endre dette bildet, men til dags dato foreligger ikke arkeologiske resul-tater som kan skyve byen bakenfor grunnleggingen av bispesetet.

Bispesetet kan på sin side ha en kirkelig forhistorie i Stavanger. Som nevnt stod det helst en trekirke der fra første halvdel av 1000-tallet. Den romanske domkirken i Stavanger kan være påbegynt omkring 1100 eller kort etter som biskopskirke for den sørlige delen av det opprinnelige vestnorske bispedømmet, som nå var i ferd med å få sitt faste bispesete i Bergen. Om Olavsklosteret var et benediktinerkloster, er det tenkelig at det ble opprettet allerede i årene omkring 1100, slik Haug mener, men det kan vel så gjerne ha skjedd i bispesetets første tid, under biskop Reinald. I begge tilfelle kunne Olavsklosteret ha en støttefunksjon i forhold til biskopskirke/domkirke. Om klosteret derimot i utgangspunktet rommet et konvent av augustinerkanniker, ble det neppe etablert før i 1150-årene. Ikke i noe fall finnes det belegg for Haugs hypotese om at konventet i Olavsklosteret fungerte som et regulært domkapittel. Det domkapitlet som dukker opp i kildene i første halvdel av 1200-tallet, var etter alt å dømme sekulært.

Enten Olavsklosteret i utgangspunktet var et benediktinerkloster eller en augustinerstiftelse, ser det ut til at det på en eller annen måte fikk sin fortsettelse i det augustinerkonventet som ble opprettet på Utstein etter midten av 1200-tallet og der overtok den gamle kongsgården med tilliggende jordegods. Dette konventet fikk nå også hånd om Olavskirken og dens tilliggende grunner i Stavanger og sannsynligvis alt jordegods som ellers hadde tilhørt Olavsklosteret i Rogaland. I senmiddelalderen fungerte det følgelig ikke lenger noe selvstendig konvent i Olavsklosteret.