Hefte 4 av HT-årgangen 2008 bringer tre artikler som tar opp til analyse problematiske spørsmål i norsk historie. Videre følger to debattartikler og 14 bokmeldinger.

I artikkelen «Stavanger by og Utstein kloster» analyserer Knut Helle kildematerialet til og forskningen om den tidlige urbane og kirkelige utviklingen i Stavanger-området i mellomalderen. Han gjør det i opposisjon til Eldbjørg Haugs radikale revisjon av det som har vært gjeldende lære inntil hun publiserte en serie arbeider om disse spørsmålene i 2005. Da hevdet Haug blant annet at Stavanger ikke kan kalles by før byprivilegiet av 1425. Helle analyserer Håkon Håkonssons Stavanger-privilegium og drøfter de ulike trekkene ved den kirkelige utviklingen i Stavanger-området på 1000-, 1100- og 1200-tallet. Han konkluderer med at Haug ikke har rokket ved kronologien i Stavanger-områdets urbane og kirkelige utvikling som andre forskere har kommet fram til. Viktigst i Helles analyse er den metodiske drøftingen av kildekritikk og den realhistoriske tidfestingen av at Stavanger var en anerkjent by i andre halvdel av 1100-tallet.

Kåre Lunden drøfter den kronologiske og geografiske spredningen av svartedauden i artikkelen «Mannedauden 1349–50 i Noreg». Dette har i seinere år vært et omstridt spørsmål, og den usikkerheten som har rådd har samband med at de positive opplysningene er få og problematiske. Dessuten har det i nyere forskning blitt reist tvil om dette var en pest, blant annet ut fra et argument om at pest ikke kunne spre seg med så stor fart som denne sjukdommen synes å ha gjort. Lunden har studert den norske spredningen på tre måter: ved fallet i bevarte diplom fra denne tida, ved veksten i tallet på testament (begge som indikatorer på epidemi) og ved å drøfte de positive vitnemålene som finnes. I sin konklusjon stadfester Lunden den tradisjonelle læren om svartedauden i Norge: Epidemien brøt ut i Bergen sommeren/høsten 1349, spredte seg derfra og varte til høsten 1350. Han sier at teorien om hvilken epidemi dette var, følgelig må være forenlig med dette spredningsmønsteret.

I artikkelen «Det gjælder en Kamp for vort Folks Velfærd» gir Hallgeir Elstad en nytolkning av oppropet «Til Kristendommens Venner i vort Land» fra 1883. Elstad mener oppropet må sees i et videre perspektiv enn som et direkte angrep på Venstre. Opproperne ville advare mot nedbrytende tendenser i samfunnet, og ifølge Elstad var dette ikke ensidig antimoderne, men inneholdt også moderne trekk, med en tenkning som levde videre i kirken etter regimeskiftet i 1884. I første del av det 20. hundreåret førte blant andre professor Ole Hallesby videre den grunntanken som fantes i oppropet. Dermed var det ikke utelukkende et taperskrift, slik flere historikere har hevdet, sett i lys av Venstres seier og utviklingen mot parlamentarisme. I kirkelig sammenheng kan oppropet til «Kristendommens Venner» tvert imot sies å ha vært et vinnerskrift, ifølge Elstad.

I debattartikkelen «Om samer i det sørlige Norge» svarer Ida Bull og Ola Svein Stugu på en omtale av Trøndelags historie i artikkelen «Samer på Dovrefjell i vikingtiden» av Jostein Bergstøl og Gaute Reitan i HT 2008/1. Her hevdet Bergstøl og Reitan at den såkalte «framrykkingsteorien» til Yngvar Nielsen fra 1891 (at samene kom vandrende sørover på 16–1700-tallet) ble forsvart av Jørn Sandnes og nå er gjentatt i trøndelagshistorien. Bull og Stugu viser at Jørn Sandnes hadde et langt mer nyansert syn enn det han ble tillagt i artikkelen, og det samme påviser de når det gjelder framstillingen i bind 1 og 2 av trøndelagshistorien, der både arkeologer og historikere grundig har omtalt samisk nærvær i Trøndelag – og redegjort for at sporene i visse perioder er svakere enn i andre. Bull og Stugu hilser Bergstøl og Reitans forskningsresultat velkommen og avslutter med å legge fram noen hypoteser som kan danne grunnlag for videre forskning.

I debattartikkelen «Minna og mytane – og verdien av dei som historisk materiale» diskuterer Ingar Kaldal hvordan minnemateriale kan brukes, med utgangspunkt i Jostein Lorås’ debattartikkel «Muntlige kilder – faktuelle eller narrative lesemåter?» i HT 2007/3. Kaldal sier at et fortalt minne kan ha beskrivende trekk som forteller om opphav, avslørende trekk som røper hvordan gjeldende verdier og normer preger et minne, og skapende trekk som medvirker til at mennesker i et miljø tenker og handler på bestemte måter. Endelig er det særlig to spørsmål han tar opp til diskusjon: Kan minner fortelle oss noe om hvordan mennesker opprinnelig opplevde det de seinere har fortalt om? Og hvordan blir minner bearbeidd i ettertid til meningssammenhenger og myter? Kaldal legger vekt på at også mytene hører det virkelige livet til.

Bokmeldingene starter med en omtale av et nytt bind i verket Agders historie, om perioden 1641–1723. Meldingen gir også en vurdering av verket som helhet etter at fire bind har blitt utgitt siden 1991. Så følger meldingen av en bok om epidemibekjempelse og hygiene på Sør-landet 1830–1880; boka har dessuten interesse langt ut over Agder som et stykke fag- og vitenskapshistorie.

Etter dette kommer meldinger av tre bøker om noen av historiens mørke sider: først en antologi om folkemord, så en bok om svensk flyktningpolitikk i forhold til jødene 1920–50 og endelig om russiske krigsfanger i Norge under den andre verdenskrigen.

To meldinger tar for seg bøker om vidt forskjellige emner, men begge dreier seg mye om fortidsgranskeres forståelse og bruk av kilder. Den ene boka er Lekamslyst. Om erotikk i norsk folkedikting, og den andre er Topografenes verden. Fornminner og fortidsforståelse.

Så følger omtaler av fire bøker som alle er biografier, med et varierende innslag av sak- og faghistorie: først om salmedikteren, forskeren og politikeren Elias Blix (1836–1902), så om matematikeren Gösta Mittag-Leffler (1846–1927), dernest om revolusjonshelten, diplomaten og feministen Aleksandra Kollontaj (1872–1952) og endelig om lingvisten Georg Valentin von Munthe af Morgenstierne (1892–1978).

De tre siste meldingene dreier seg om ulike aspekt ved våre nordiske nabolands historie med klare komparative trekk i forhold til tilsvarende forhold i norsk historie, først om fenomenet soknebudet i svensk mellomalder og reformasjonstid, så om innflytelsen fra internasjonale idéstrømninger på Island i åra 1830–1918 og endelig om dansk utviklingshjelps historie i vår egen samtid.

Redaksjonen