I Historisk tidsskrift (HT) nr. 1-2008 har Jostein Bergstøl og Gaute Reitan en artikkel der de redegjør for resultatene av utgravninger ved Aursjøen, der funnene viser samiske boplasser fra vikingtidens første halvdel. Forfatterne refererer i sin innledning til den tidligere debatten om samenes bosetning i det sørlige Norge, og viser blant annet til Yngvar Nielsens teori om at «… samene kom vandrende sørover på 16–1700-tallet». Denne såkalte «framrykkingsteorien» har senere blitt forsvart av blant andre Jørn Sandnes og Kjell Haarstad og «… er senest gjentatt i det store verket Trøndelags historie1 De nevner senere i innledningen at arkeologene i første bind av Trøndelags historie åpner for at det kan ha vært en sørsamisk befolkning lenger sør, men at det først og fremst er «blant dem som utelukkende baserer seg på skriftlig kildemateriale at fremrykkingsteorien fremdeles har støtte.»2

Artikkelen i HT er ikke det eneste stedet der det i senere tid har blitt vist til Trøndelags historie.3 I Bergstøls doktoravhandling blir verket refe

rert på følgende måte: «I det nye trebindsverket Trøndelags historie kommer disse synene godt frem. Arkeologene skriver i bind 1 at det har vært samiske grupper i fylket i forhistorisk tid, mens historikerne i bind 2 argumenterer for at samene kom vandrende sørover i nyere tid.»4 Her blir med andre ord uenighet mellom arkeologer og historikere som har skrevet i verket gjort til et viktig poeng. Til og med denne nyanseringen mangler i en artikkel som ble publisert på nettstedet Forskning.no 14. januar 2008, i tilknytning til Bergsjøs disputas. Der skriver frilanseren Lars Akerhaug: «Da trebindsverket «Trøndelags historie» ble utgitt fra NTNU i Trondheim i 2005, skapte det heftige reaksjoner og krav til universitetet om tilbaketrekking, fordi verket hevdet at det bare fantes spor av samiske bosettinger fra 1500-tallet.»5

Dette er i beste fall et meget upresist referat av bokverket. Som redaktører og forfattere vil vi derfor gjerne få komme med en avklaring av hva som faktisk står om spørsmålet i Trøndelags historie. Bergsjø og Reitan avslutter sin artikkel i HT med et ønske om at oppmerksomheten kan rettes mot andre sider av sørsamisk historie enn mot «framrykkingshypotesen». Vi deler dette ønsket, og har blant annet støttet søknader om forsk-ningsprosjekter i sørsamisk historie. Flere viktige spørsmål er uavklart, spesielt når det gjelder en periode fra 1200-tallet til slutten av 1500-tallet da det mangler kilder for samisk nærvær i Sør-Norge sør for Namdalen. Vi ønsker derfor avslutningsvis å legge fram noen mulige hypoteser som kan danne grunnlag for videre forskning.

Hva «framrykkingsteorien» mer konkret består i, er for øvrig noe uklart. Bergsjø og Reitan refererer blant andre Jørn Sandnes og Kjell Haarstad uten å gå inn på hvor de skiller seg fra Nielsen, og formidler dermed et inntrykk av at de på samme måte som Yngvar Nielsen tidfestet samisk innvandring i Trøndelag til 16–1700-tallet. Det er misvisende. I et notat Sandnes skrev for Justisdepartementet i 1996, men som departementet har valgt å ikke offentliggjøre i sin helhet, heter det: «For å sammenfatte helt kort det som det er enighet om: Så langt sør som til Børgefjellstraktene og tilgrensende områder i Nordvestjemtland må det ha vært samer alt i vikingtida, i Lierne seinest på 1500-tallet, i Snåsa–Verdalsfjella sist på 1500-tallet, i Meråker-, Tydalsfjella og – i hvert fall sporadisk – ved Røros, Tynset og sørover til Femundstraktene, og på Fosenhalvøya i løpet av 1600-tallet. Etter én oppfatning er dette utbredel

sesmønsteret reelt og resultat av en markert migrasjonsbølge fra nord til sør i løpet av 1500-, 1600-åra. Etter et annet syn har samene sannsynligvis vært i hele området i hvert fall fra vikingtida av, kanskje enda lenger, kanskje ’alltid’. Innvandringsteorien er i så fall bare en fiksjon, skapt av et tilfeldig kildemateriale, som tolkes ut fra bonde- og storsamfunnsinteresser.»6

Et kort og noe unyansert referat av Sandnes’ notat er gjengitt i NOU 2007: 14, Samisk naturbruk og retts--situasjon fra Hedmark til Troms, kap. 2.3. På bakgrunn av at notatet både har vært kjent og brukt i departementet, virker det forunderlig at kapittel 3.8. i denne NOU-en kan avsluttes på følgende måte: «Mot en slik bakgrunn blir det naturligvis svært vanskelig å forsvare «framrykkingsteorien» som innebærer at samene kom til Rørostraktene først etter 1742, og verken Jørn Sandnes eller Kjell Haarstad, som har vært de eneste som meget aktivt har forsvart denne teorien fra 1970-tallet og fram til slutten av 1990-tallet, har ytret seg i denne debatten i de senere årene.»

Under alle omstendigheter kan ikke Trøndelags historie tas til inntekt for en ensidig framrykkingsteori. Der har de ulike forfatterne ut fra litt forskjellig utgangspunkt og i ulike sammenhenger drøftet spørsmålet om den samiske befolkningen i Trøndelag. Nettopp på grunn av diskusjon om den samiske historien i forkant av prosjektet var forfatterne omhyggelige med å ta opp diskusjonen om samisk tilstedeværelse og drøfte kildene til denne. Den vanskelige kildesituasjonen gjør at det ikke nødvendigvis er mulig å trekke klare konklusjoner, men naturlig å legge fram de ulike teoriene som har vært framsatt. Det har gjort det mulig å trekke ut enkeltsetninger som reiser tvil om samenes tilstedeværelse, mens lesning av større avsnitt i sin sammenheng gir et mer balansert bilde.

I bind 1 av Trøndelags historie diskuterer arkeologen Kalle Sognnes spørsmålet om bønder og fangstfolk i bronsealderen (s. 101–105). Han konstaterer at det var en kulturell dualisme og tar opp spørsmålet om hvorvidt det dreier seg om en blandingsøkonomi eller to ulike etniske grupper. Han finner at jordbrukets kontakter gikk sørover, fangstfolkenes nord- og østover, og at grensen mellom de to kontaktnettene må ha gått gjennom Trøndelag. Han finner ikke holdepunkt for at det var noen ny innvandring etter den som fant sted i den første tida etter istida, og konkluderer med at spørsmålet tidligere har vær feil stilt – det avgjørende spørsmålet må være når de to gruppene utkrystalliserte seg som egne

etniske grupper med ulike språk. I samme bind (s. 125–127) tar så arkeologen Lars Stenvik opp spørsmålet om samisk bosetning i jernalderen. På grunnlag av gravfunn og løsfunn i Trøndelag og Hedmark, sammenholdt med gravfeltet på Vivallen i Härjedalen, konkluderer han med at disse, samt de språklige forholdene, tyder på at samene har oppholdt seg i Midt-Norge i jernalderen.

Den arkeologiske undersøkelsen som refereres i HT 1-2008, føyer seg godt inn i denne sammenhengen og styrker den antakelsen Stenvik kom med. Jostein Bergsjøs gjennomgang av arkeologiske funn fra fangstkulturer i Østerdalen gir også overbevisende argumenter for at funnene kan knyttes til mennesker av samisk etnisitet. Om hans avhandling hadde vært kjent da Trøndelags historie ble skrevet, ville den med andre ord ha styrket og ikke avkreftet drøftingene i verket.

Historikeren Olav Skevik drøfter samenes tilstedeværelse i middel-alderen. Han konstaterer (bd. 1: 248–249) at områdene lengst nord og øst i Trøndelag var samisk område også i middelalderen. Diskusjonen har stått om områdene lenger sør, noe han tar opp på s. 276–279. Her går han gjennom både de skriftlige referanser til samer og finner, samt de arkeologiske funn som er gjort; blant annet refererer han også til Vivallen-funnet, datert til 1000–1100-tallet. Etter en diskusjon av kildematerialet, konkluderer han med at vi «ikke kan utelukke at det fans samer i Trøndelag i middelalderen. Lovene på Østlandet kan vanskelig tolkes annleis enn at det har vært noen i grenseområda i Østerdalen også. Derimot kan vi ikke vite hvor mange de har vært. Det sparsomme kildematerialet som fins, tyder helst på at det har vært nokså få» (s. 278). Skevik tar også opp spørsmålet om etnisitet, og presenterer muligheten for at samer byttet kulturell identitet gjennom jernalder og tidlig middelalder. Folketallsvekst og kulturell kontakt mellom folkegruppene kan ha ført til assimilering av samer/jegere inn i bondebefolkningen.

Audun Dybdahl tar i bind 2 (s. 156–159) også opp diskusjonen «om samene hadde tilhold i store deler av Trøndelag og tilgrensende områder allerede før mannedauden, eller om de vandret inn nordfra da de demografiske krisene blant bumennene etterlot tomme hus og gårder». Han drøfter de vanskelige kildeforholdene til kunnskap om samene og konstaterer at «i skriftlige kilder finner vi derfor samene først og fremst som skatteobjekter og som parter i tvister med bønder om utmarksherlig-heter». Dermed kommer han til de første skriftlige spor etter samer i Trøndelag på 1500-tallet i manntallet for tiendpengeskatten 1520, der det nevnes skattytere i «Fynnelydh» – Lierne. Fra 1600-tallet gjengir Dyb

dahl tradisjonsstoff om samene i Nordli «av sagnaktig karakter». Til tross for vanskelige kildeforhold mener han å finne indikasjoner på at det i tidlig nytid skjedde en endring i sørsamenes næringsutøvelse fra jakt og fangst til tamreindrift – en prosess som kan ha strukket seg fra midten av 1500-tallet til slutten av 1600-tallet. Det er særlig i de nordlige delene av Trøndelag Dybdahl finner referanser til samer. I Haltdalen og Tynset refereres konflikter mellom bønder og samer, der det hevdes fra bondehold at samene hadde tilhold på steder der de ikke hadde vært tidligere. Dybdahl konkluderer med at mye tyder på at antallet samer hadde økt kraftig på 1600-tallet – som det også gjorde for bønder og bosatte bruk. I økende grad bredte gårdsbosetningen seg innover i dalene og opp mot fjellet, og bøndene tok også i bruk ressursene i fjell og utmark, med interessekonflikter med samene som følge.

Ida Bull tar i samme bind av Trøndelags historie også opp kildeproblemene og det økende konfliktnivået som kommer til syne mellom bønder og samer på 1600-tallet (bd. 2: 264–265). Her heter det at det «kan [kursivert i originalen] ha sammenheng med at samene var et nytt element i sørlige deler av Trøndelag i denne perioden. Men det kan også ha sammenheng med endret utnytting av ressursene, både fra bøndenes og samenes side. Bøndene tok i større grad i bruk fjellbeiter og seterslåtter, og samene la om fra å leve av jakt og fangst til å drive med tamreindrift.» Vekten ligger her på at endret levevis gir hyppigere møter. En annen årsak til at samene opptrer oftere i kildene enn før er at «myndighetene ble mer opptatt av dem – som mulig skatteobjekt og som undersåtter som skulle innlemmes både i det religiøse samfunn og i det norske samfunn for øvrig (bd. 2: 287). Samenes økte synlighet henger da sammen med en sterkere statsmakt og denne statsmaktas forhold til Sverige, noe som gjorde samenes posisjon i grenseområdene viktig.

Samlet sett er framstillingen av samene i Trøndelag i bokverket Trøndelags historie slik at arkeologene mener å finne tydelige indikasjoner på en kulturell todeling i Trøndelag i bronsealderen og på at det bodde samer i Trøndelag og Dovrefjellområdet i vikingtid, eller 800–900-tallet. Sporene blir så svakere fram til samenes tilstedeværelse blir tydelig i de skriftlige kilder, også i områdene sørover mot Østerdalen, på 1600-tallet.

Spørsmålet er da hva som skjedde i mellomtida. Hvorfor forsvinner sporene etter samene fram til de igjen blir synlige på 15–1600-tallet? I en tidlig fase av arbeidet med Trøndelagshistorien ble det holdt et seminar om samisk historie, der blant andre Ingrid Zachrisson deltok og la fram sine resultater om samisk tilstedeværelse. Et av hennes spørsmål var også

denne «’tidsluckan’ från 1200-tal – när de icke-kristna gravarna upphört – till 1600-tal, då skrivna källor blir rikare».7 I sin avhandling om Østerdalen hevder Bergsjø at økningen i bondebefolkningen i middelalderen medførte økt beskatning av reinen, som var en sentral ressurs for fangstbefolkningen. De «… kan da ha valgt andre strategier, som å bli bofaste bønder, flytte ut av området, eller å samle et større antall dyr for å starte med tamreindrift.»8 Han skriver også at «… fangstfolkene som bebodde regionen gradvis ble fortrengt av koloniserende bønder.»9 Kan en spore en tilsvarende utvikling også i indre dalfører og fjelltrakter i Trøndelag?

 

Flere hypoteser for hva som kan ha skjedd, er mulige.

  1. Vi vet at den norske befolkningen ble kraftig redusert på 1300-tallet, og at en vekst av betydning først skjedde på 1600-tallet. Det kan være tilstrekkelig grunn til at samene ikke finnes i skriftlige kilder, selv om den samiske befolkningen forble stabil – kontakten kunne ha opphørt på grunn av reduksjonen i den norske befolkningen. Da burde det likevel være mulig å finne arkeologiske spor i terrenget fra denne perioden, og i så fall bør det være et tidsspørsmål før slike spor blir funnet.

  2. En annen mulighet er at pestepidemiene også rammet samene. Det kan ha ført til en nedgang også i den samiske befolkning som forklarer manglende spor. At den sørsamiske befolkningen ble helt utradert, slik at vi på 15–1600-tallet er vitne til en ny innvandring nordfra, er ut fra språkforskernes oppfatning ikke sannsynlig. Sør-samisk og nordsamisk språk er såpass forskjellig at et skille mellom dem må ligge langt tilbake. Men en sørsamisk tilbaketrekning til et kjerneområde rundt Børgefjell kan likevel være en mulig hypotese.

  3. Om reduksjonen i den norske befolkningen i kjølvannet av svartedauden derimot førte til en ekspansjon av samisk befolkning inn i tidligere norske områder, burde det ha vært spor av dette også i skriftlige kilder.

  4. En nærliggende mulighet er at det har foregått en assimilasjonsprosess, slik at mange samer har tatt over den norrøne bondebefolkningens livsformer og skiftet kulturell identitet. Det er en slik mulig assimilasjonsprosess Olav Skevik presenterer, men han legger da vekten på perioden med folketallsvekst fram til 1200-tallet, med

    kulturell kontakt som kunne fremme samrøre. En slik assimilasjonsprosess kan være en rimelig forklaring på at den befolkningen som hadde en klar samisk identitet ble såpass liten at den ikke kommer til syne i kildene. Ny vekst på 15–1600-tallet både i den samiske og den norske befolkningen ville da være det som førte befolkningsgruppene i kontakt med hverandre, og dermed inn i de skriftlige kildene. Slike assimilasjonsprosesser er ikke ukjente. I en hovedfagsoppgave har Håkon Hermanstrand vist hvordan den kystsamiske og bygdesamiske næringstilpasningen i Namdalen forsvant i perioden mellom 1775 og 1865, slik at bare reindriftssamene var igjen i dette området. Han viet spesielt kystsamene oppmerksomhet, og fant at de antakelig ble borte gjennom bofasthet og utvisking av etniske grenser før 1865.10 Tilsvarende prosesser kan ha foregått tidligere. For å kaste nærmere lys over denne assimileringsprosessen, foreslår Hermanstrand bruk av familierekonstitusjonsmetode for perioden forut for 1775. Med det mener han man vil kunne rekonstruere de tidligere kystsamiske næringstilpasningene og dekonstruere oppfatningen om en ren norsk historie i disse kystområdene. Det er likevel begrenset hvor langt tilbake man kan komme ved hjelp av en slik metode.
  5. Kildesituasjonen er et problem som må være en viktig faktor i diskusjonen. Anders Løøv påpekte at den samiske innvandring som Kjell Haarstad konkluderer med, i tid faller sammen med framveksten av en fast (statlig) organisasjon og med det oppbyggingen av arkiv.11 At kildene til samisk historie flyter rikeligere fra 1600-tallet, har åpenbart sammenheng med en sterkere statsmakt, flere embetsmenn med flere oppgaver, statsmaktas ønske om å markere sin overhøyhet, spesielt i grensestrøkene mot Sverige, kirkas ekspansjon og generelt en mer utbredt skriftlighet i forvaltningen.12 Likevel er mangelen på skriftlige kilder i århundrene før påfallende. Som Lars Stenvik påpeker, ligger samiske kulturminner i stor grad i områder der det ikke foregår utbygginger som utløser arkeologiske utgravninger (bd. 1: 126). De utgravninger Bergstøl og Reitan beskriver er gjort i sammenheng med arbeid på kraftmagasinet Aursjøen, og

    representerer dermed et sjeldent tilfelle av arkeologiske undersøkelser i områder der samiske funn kan være sannsynlige. Det kan dermed være håp om at videre arkeologiske undersøkelser kan skaffe fram mer materiale om samisk historie. Refortolking av eksisterende materiale ved hjelp av tilsvarende metoder som Jostein Bergstøl har brukt, bør være et nærliggende prosjekt også for Trøndelags del. Om nye arkeologiske prosjekter også kan kaste lys over århundrene mellom 1200- og 1600-tallet, vil det være ekstra interessant.