Ingeborg Fløystad

Agders historie 1641–1723. Bønder, byvekst og borgarar

Agder Historielag, Bergen 2007, 479 s.

Av Finn-Einar Eliassen

Det var professor Knut Mykland som i sin tid, på 1980-tallet, tok initiativet til å få skrevet en regionhistorie for de to agderfylkene. Agder Historielag påtok seg utgiveransvaret, en komité bestående av landsdelens fremste historikere ble nedsatt, man søkte de to fylkene om finansiell støtte og planla en serie på sju bind, fra vikingtid til slutten av det 20. århundre. Agders historie har til nå kommet med fire bind, spredt både med hensyn til utgivelsestidspunkt og periodedekning. Først kom det som etter oversikten på bokomslaget skulle være bind 6 (ingen av bindene er nummerert), Kjell Olav Masdalens Agders historie 1920–1945: Mellomkrigstid og okkupasjon (1991), dernest bind 5, Bjørn Slettans Agders historie 1840–1920: Ansikt mot sjøen, grunnfeste i jorda (1998) og bind 1, Torbjørn Lågs Agders historie 800–1350 (1999), før vi nå får bind 3, som dekker perioden 1641–1723 og er skrevet av Ingeborg Fløystad. Det er med andre ord fortsatt mye vann mellom båtene, og forfatterne av de tre gjenstående bindene (1350–1641, 1723–1840 og 1945–2000) vil få utfordringen å bygge bru mellom de foreliggende framstillingene, som er til dels svært ulike, både i tematisk tyngdepunkt og faglig vinkling. Dessuten burde vel også landsdelens forhistorie (om tida før 800 e.Kr.) omfattes av det store verket, noe som antydes av Torbjørn Låg i innledningen til hans bind.

Forfatterne, som alle er sentrale historikere på Agder, har tydelig hatt nokså frie hender og har skrevet bøkene med tyngdepunkt i sine spesialiteter, selv om de alle har forsøkt å gi så bred dekning som mulig. Torbjørn Låg skrev f.eks. sitt bind med basis i et forskningsprosjekt om eldre bosettingshistorie på Agder, der dette bindet ble sluttpublikasjonen. Alle forfatterne har skrevet på fritida eller som pensjonister; slik har kostnadene blitt lave (det ser ut til at forfatterne stort sett bare har fått dekket driftsutgifter) og prosjektet overkommelig for et (riktignok stort) historielag. Men problemfritt er det selvsagt ikke. Én ting er den spredte og langstrakte utgivelsesprosessen, der bindene i stor grad utkommer i omvendt kronologisk orden – bind 6 før bind 5 og bind 3 nå med bind 2 som det varslede neste. Dermed har ingen av forfatterne hittil hatt fordelen av å kjenne innholdet i og kunne bygge på eller sette sine funn i kontrast til bindet foran! Noe annet er at hele det regionhistoriske landskapet i Norge har endret seg radikalt i løpet av de to tiårene det har tatt å få ut de fire første bindene, med en rekke store bokprosjekter som dekker store og varierende deler av landet, fra deler av et fylke (Strilelandet) via fylker (Østfold) til hele landsdeler (Vest-Norge). I denne sammenhengen plasserer Agders historie seg nærmest i den sistnevnte kategorien, med de tre bindene av Trøndelags

historie som nærmeste slektning. Men den regionhistoriske sjangeren har også utviklet seg i denne perioden, og det i flere ulike retninger, med Vestlandets historie og Trøndelags historie som to motpoler: Den ene en omfangsrik samling artikler som dels spriker, dels overlapper hverandre, gjennomillustrert i farger, i stort og påkostet format; den andre syntetiserende, knapp i formen, nøktern inntil det fattigslige i utstyr. Det har også utviklet seg, dels i de regionhistoriske verkene selv, men særlig i anmeldelser av bindene og i tidsskriftartikler, en regionhistorisk diskurs, både om sjangeren selv, men spesielt om regionen som konstruksjon eller realitet, og om regionenes grenser. Dette skiftende regionhistoriske landskapet og den tilhørende diskursen reflekteres ikke i Agders historie, annet enn indirekte og stort sett negativt, ved at man avstår fra prinsipielle og problematiserende overveielser omkring Agder-regionen og dens historie. Opprinnelig har det tydeligvis foreligget en prosjektbeskrivelse,1 men verken det første bindet som kom ut eller de påfølgende – selv ikke det som skal være bind 1 – har noen innledning til verket eller en begrunnelse for, enn si problematisering av Agder som region. De tre først utkomne bindene (7, 6 og 1) har ikke en gang noe forord fra bokkomiteen, bare fra den enkelte forfatter, og som regel uten at blikket heves fra Agder-regionen og ens egen behandling av den aktuelle perioden der. Hver forfatter tar den administrative grensa rundt de to moderne fylkene som utgangspunkt, og prøver å dekke landsdelen så godt og så balansert som mulig – mellom innland og kyst, øst og vest, fra 1641 også mellom by og land.

På dette punktet har Ingeborg Fløystad hatt en fordel framfor forfatterne av de kronologisk sett tidligere bindene: I hennes periode lå de (stort sett) nåværende administrative grensene rundt Agder-regionen fast, først i form av Agdesida hovedlen (fra 1597), og seinere med amtene Lister og Mandal (av de to tidligere lenene) og Nedenes (av Nedenes og Råbyggelaget) fra 1662, som forløpere for dagens Vest-Agder og Aust-Agder. Dermed er rammen gitt og begrunnet (s. 18, jfr. s. 378). Dette bindet har også et (riktignok kort) forord fra bokkomiteen, i tillegg til ett fra forfatteren. I de to forrige bindene er ikke engang komiteen navngitt, og i det første kun på det løse omslaget! Dessuten har Fløystad i sin konklusjon, som mest gjelder periodens eventuelle egenart, også et avsnitt (ca. 1/3 side) der hun diskuterer om innbyggerne i regionen opplevde eller utviklet noe fellesskap som egder i tiårene rundt 1700. Hennes konklusjoner skal vi komme tilbake til.

Formatet ligger fast, med ca. 500 énspaltede sider per bind i en tradisjonell og noe gammelmodig layout. Men der de tidligere forfatterne måtte klare seg med et begrenset antall svart/hvitt-illustrasjoner, som i Masdalens bind dessuten var

skjemmet av dårlig reproduksjon, er Fløystads gjennomillustrerte bind blitt velsignet med et stort antall illustrasjoner i farger som lyser opp og gjør hele bindet mer attraktivt og tiltalende enn de forrige, i tillegg til at de er velvalgte og i egentlig forstand illustrerende i forhold til teks-ten. Nærmere 40 tabeller er samlet bak i boka, mellom teksten og notene, noe som nok er mer trykkteknisk enn pedagogisk begrunnet – og kanskje også innebærer en aldri så liten undervurdering av leseren, hvis man (bokkomiteen?) ikke har ønsket å «tynge» teksten med statistikk. Ytterligere tabeller finnes dessuten gjemt i notene! En leser som gjerne vil vite hva forfatteren bygger på, må derfor ha bokmerker på tre ulike steder i bindet, og blir sittende og bla fram og tilbake mellom tekst, tabeller, noter og bibliografi. Det er synd, og neppe forfatterens skyld, for boka som helhet er preget av store pedagogiske kvaliteter, som man kan vente av en tidligere lektor og disippel og medarbeider av Knut Mykland.

Det var opprinnelig meningen at Ingeborg Fløystad bare skulle skrive om jernverk og gruvedrift i dette bindet, som Knut Mykland ellers hadde tenkt å skrive selv. Men da Mykland måtte gi opp forfatterskapet på grunn av sykdom, ble det Fløystad som «kom til å skrive heile bandet», som hun selv beskjedent uttrykker det i forordet. Det var ingen dårlig erstatning! I tillegg til sine pedagogiske evner og ekspertise på bergverks-, kvinne- og barnehistorie, har Fløystad i utgangspunktet hatt store kunnskaper om Agders historie, som hun har supplert med originale arkivstudier og bred lesning i så vel lokale årbokartikler som hovedfag-/masteroppgaver og allmenne historieverk. Forfatteren er godt oppdatert og opplest på sentrale felter av historieforskningen, men den lange tilblivelsesprosessen (fra 2001) har medført at bare få arbeider fra de aller siste årene har kommet i betraktning. Fløystad har en levende interesse for og egen forskning i «vanlige folks» liv og historie, som hun har utnyttet til å trenge lengre ned og dypere inn i folks hverdagsliv enn det som har vært vanlig i regionhistorier her til lands.

I det første kapitlet trekker forfatteren opp de politiske og administrative rammene om livet i landsdelen. Men deretter går hun løs på livet innenfor disse rammene. Kjernen i Ingeborg Fløystads framstilling er levebrødet. Det fjerde kapitlet heter nettopp «Det daglege brødet» og handler om jordbruksproduksjon, fiske og fangst, handel med næringsmidler og kosthold. Før det har hun tatt for seg befolkningsutviklingen, med stor vekst i kystnære og spesielt østlige deler av Agder. Dette reiser spørsmål om bondesamfunnets evne til å absorbere og brødfø den voksende befolkningen, og dernest om nye næringer utenfor det egentlige bondesamfunnet – skogbruk, handel (og herunder by- og tettstedsvekst), sjøfart, gruvedrift og bergverk. Alle disse skapte en stor mengde levebrød utenfor og til dels i kombinasjon med jordbruket, først og fremst i det østlige Agder, og forklarer dermed

mye av den ulike befolkningsutviklingen. Deretter kommer Fløystad tilbake til lokalstyringsverket, men denne gangen fra folkets perspektiv. Hun skriver om de krav som ble stilt fra en stadig mer påtrengende og kostbar stat, kalt maktstaten, militærstaten eller skattestaten. Kirkens krav er behandlet i et eget kapittel, men derimellom tar forfatteren for seg egdenes materielle kultur i et kapittel som favner fra hus, innbo og klær til levekår og livsstil, før hun i det siste store kapitlet retter søke-lyset mot skolevesen, lese- og skrivekunst og forekomsten av bøker. Et kort konklusjonskapittel samler de viktigste trådene og reiser noen generelle spørsmål om regionen og innbyggerne i perioden.

Resultatet har blitt en meget leseverdig framstilling av landsdelens historie i en viktig periode, med en fin veksling mellom overblikk og små detaljer, ofte i form av episoder fra rettsprotokollene eller øyeblikksbilder fra skiftematerialet. Her møter vi flere enkeltmennesker enn det som er vanlig i denne historiesjangeren, og det er ikke få steder i agderfylkene som blir omtalt på de knapt 500 sidene – en kvalitet som lokale lesere vil sette pris på! Et kart som viser de administrative inndelingene – fogderier, kirkesogn og tolldistrikter – i landsdelen sist på 1600-tallet, er plassert tidlig i boka (s. 29) og letter utvilsomt orienteringen for lesere som ikke kjenner landsdelen så godt. Enkelte gamle kart er også gjengitt, og er oftest godt lesbare. Men det kunne gjerne vært flere nytegnede kart. Agders historie er grundigere enn de fleste andre regionhistorier. Enkelte personer, familier og steder kommer vi spesielt tett inn på, oftest fordi det finnes en god spesialstudie som forfatteren har kunnet trekke veksler på, slik som i omtalen av samfunnet og slekten på Havsøya utenfor Arendal. Bindet føles ofte som en «bygdebok for Agder», noe som både kan sees som en styrke og en svakhet ved dette bindet. Enkelte ganger går detaljeringsnivået ut over overblikket og de lange linjene, som kan bli avspist med noen få linjer etter flere sider med fargerike episoder og skildringer. Men stort sett er Fløystad meget påpasselig med og dyktig til å trekke opp et større bakgrunnsbilde med et nasjonalt eller internasjonalt perspektiv før hun går inn i detaljene. Og der hun finner grunnlag for det, gir hun et riss av forholdene i hele Agder og forsøker å finne mønstre i veven. Men forfatteren er forsiktig med å presse kildene eller sette fram store teorier på usikkert grunnlag. Flere steder kunne hun nok vært dristigere ut fra sine store kunnskaper, men hennes poengteringer av behovet for mer forskning og flere lokale undersøkelser bør virke inspirerende og veiledende for historikere både i og utenfor landsdelen.

Periodegrensene 1641 og 1723 er i og for seg vel begrunnet. Dette er perioden fra Kristiansands grunnleggelse til Arendal og Risør ble egne kjøpsteder. I agrarhistorien er det perioden fra skattematrikkelen 1647 til matrikkelutkastet 1722–24. For befolkningshistorien er koppskattemanntallet 1645 et utgangs

punkt, men noe tilsvarende finnes ikke fra 1720-årene, der må skoskattemanntallet 1711 gjøre tjeneste. Det er en håndterlig periode med flere klare temaer: Urbanisering, konkurranse mellom Kristiansand og ladestedene, ekspansjon i trelasthandelen og regulering av sagbruksdriften, utviklingen av jernverk og gruvedrift til en hovednæring i øst, gjennombruddet for skipsfarten, folke-økning langs kysten, nye forbruksvaner, framveksten av husmannsvesenet, utviklingen av det lokale og regionale embetsverket under eneveldet og sterkere press ovenfra, fra militær- og skattestaten, og fra et framvoksende borgerskap. Men hvor mye av dette var spesielt for akkurat denne perioden? Mye tyder på at her har periodegrensene blitt for trange. Ikke sjelden må forfatteren gripe til begreper som «1600-tallet» eller sågar «tidleg moderne tid» når en utvikling skal tidfestes, og oftere enn at noe er helt «nytt i tida», bruker hun karakteristikker som «mer enn før». Og selv det Fløystad påstår var nytt, var det kanskje ikke alltid likevel? Urbaniseringen på Agdesida går for eksempel tilbake til 1500-tallet, da det vokste fram tettsteder både i vest (Vester-Risør/Mandal) og øst (Arendal), og tok fart tidligere på 1600-tallet enn rundt 1640, bl.a. i (Øster-)Risør, i Grimstad og på Sanden (det seinere Kristiansand). Dessuten har de linjene hun trekker opp, som regel gyldighet gjennom det meste av 1700-tallet. Slik sett tar hun nok litt av vinden ut av seilene for den som skal skrive bind 4 (1723–1840), og kan risikere å bli korrigert av Stein Tveite, som er i gang med å skrive bind 2 (1350–1640). Men sistnevnte sitter i bokkomiteen, og burde vel ha sagt ifra om han følte seg ukomfortabel med Ingeborg Fløystads periodekarakteristikker. Mitt poeng er at mye av det som står i dette bindet, spesielt i de generelle og syntetiserende avsnittene, kunne og burde også stått i et bind som strakte seg fra rundt 1600 til slutten av 1700-tallet, for eksempel ca.1780. På mange måter er dét en mer meningsfylt periode i Agders historie. Da hadde flere utviklingslinjer blitt lengre og klarere, ikke minst der endringene var langsomme og strakte seg over lang tid, som i jordbruket, kirkelivet og den materielle kulturen. Da hadde forfatteren også kunnet utnytte en så viktig kilde som svarene på «De 43 spørsmål» fra 1743.2 Det hadde også åpnet for mer interessante drøftinger av stabilitet og endring, og årsakene til disse. Som det nå blir, må leserne være forberedt på at det kan bli mange gjentakelser og en god del overlapping mellom (slutten av) bind 2, bind 3 og (første halvdel av) bind 4.

Et annet og like viktig spørsmål er hvor mye av det som er skildret i dette bindet som var spesielt for Agder, og hvor mye som var felles for større deler av landet. Og spesielt: I hvor stor grad var de administrative grensene rundt Agdesidas len og amt også økonomiske, sosiale og kultu

relle grenser? Til en viss grad prøver Fløystad å besvare disse spørsmålene, dels med referanse til generell norsk og dansk-norsk historie, dels ved å sette mønstre hun ser på Agder i forhold til nabodistriktene i øst og vest. Slik utvikler hun en hypotese om at en stor boktetthet i Østre Råbyggelag (Setesdal) på begynnelsen av 1700-tallet og en stor økning i bokinnkjøp i Øvre Telemark i samme periode (påvist av Jostein Fet) signaliserer en høy grad av leseferdighet i disse indre bygdene, noe som igjen kan ha hengt sammen med likheter i næringsliv og økonomisk orientering, siden begge disse skogdistriktene sognet til Arendalsvassdraget (s. 375–376). Det er spennende tanker, som bør interessere forskere! Men jeg savner enda mer av slikt. Setesdalsbøndenes (tilsynelatende?) konservatisme og samling av sølv til stasklær og på kistebunnen (s. 317, jfr. s. 379) kunne gjerne vært satt i sammenheng med Atle Døsslands funn og tolkning av tilsvarende atferd og holdninger på det indre Strilelandet. Og de to fenomenene sammen kunne vært brukt til å drøfte om strilenes motkulturelle atferd kan ha hatt en parallell og liknende bakgrunn i Setesdal.3 Som det framgår av kapitlene om nærings-livet, var embetsmenn på Agder dypt involvert i handel og annen næringsvirksomhet på 1600-tallet og inn i det neste århundret. Men denne dobbeltrollen er ikke problematisert eller satt i sammenheng med det Øystein Rian har skrevet om «embetskjøpmenn» i perioden, ikke minst i naboamtet Bratsberg (Telemark),4 noe som kunne ha gitt større forståelse for så vel næringsutviklingen og konfliktene rundt denne som for forholdet mellom folk og øvrighet på Agder. Fløystad er i overkant varsom når hun skriver om tollerne at «det kan ha vore lovbrot blant dei også på Agder» (s. 192)!

Endelig kommer vi til det store spørsmålet i dette bindet: Fantes det – eller ble det utviklet – et fellesskap som egder blant innbyggerne på Agder i perioden mellom 1641 og 1723? Ingeborg Fløystad bruker det siste avsnittet i boka – 15 linjer – til å forsøke å gi et svar. Hun er som vanlig forsiktig i sin konklusjon: «Det veit vi ikkje», sier hun, men antyder at visse trekk kan ha skapt mer av en fellesskapsfølelse i landsdelen i slutten av perioden enn i begynnelsen: Økende mobilitet og militær utskrivning som soldater og matroser brakte egder fra ulike deler av regionen sammen. Men mobiliteteten sluttet ikke ved amtsgrensene, og menn fra kysten ble utskrevet til flåten mens de fra innlandet gikk inn i hæren, så resultatet kan fort ha vært slik Fløy-stad også antyder: at folk i Lister len var mer knyttet til Rogaland, mens folk i det indre av Agder og i øst hadde tettere bånd til Telemark. Og det er velkjent at motsetningen mellom kyst- og innlandskulturene kunne være skarp ut gjennom 1700-tallet og enda mye seinere. Så inntil

nye metoder og undersøkelser kan gi oss bedre svar, er det nok mest sannsynlig at Egden med stor E skal søkes i en nyere periode – om hun i det hele tatt har eksistert!

May-Brith Ohman Nielsen

Mennesker, makt og mikrober. Epidemi-bekjempelse og hygiene på Sørlandet 1830–1880

Fagbokforlaget, Bergen 2008, 433 s.

Av Torunn Hamran

Kampen mot epidemiene og de epidemiske sykdommene var en av de store utfordringene for menneskene på 1800-tallet. Hvordan vi oppfatter sykdom har stor betydning både for enkeltindivider og samfunnsgrupper, og det sier også noe om hvilket samfunn vi har. Å forstå sykdom eller kanskje også – å forstå vår forståelse av sykdom, stiller dessuten store vitenskapsteoretiske utfordringer. For hva er sykdom? – og hva er vitenskap? Og hva skal til for å unngå eller helbrede sykdom? Boken Mennesker, makt og mikrober av May-Brith Ohman Nielsen tar opp en rekke slike spørsmål.

I gresk medisin (Hippokrates, Galenus) ble sykdom forstått som ubalanse i kroppsvæskene (humoralpatologi). De eldste smitteteoriene har sin opprinnelse her. Smitten ble forstått som en slags gassformet urenhet i luften. Denne urenheten ble kalt miasme og oppsto gjennom oppråtnelse av jorden som spredte seg gjennom luften og deretter kunne fremkalle sykdom. Fra 1300-tallet ble sykdommer inndelt i kontagiøse og ikke-kontagiøse. Sykdommer som var kontagiøse, mente man ble spredt av et fastere smittestoff enn luftmiasmene. Disse smitteteoriene var lenge virksomme, og gjennom 1600- og 1700-tallet hadde statene i Europa i stadig stigende grad tatt i bruk karantener for å stanse spredningen av de mange pestepidemiene.

I tidsrommet mellom 1830 og 1880 vendte de fleste medisinere og myndigheter i Europa og i den europadominerte verden seg bort fra smitteteorier og troen på at epidemiske sykdommer ble spredt ved smitte mellom mennesker. De mente smitteteorier var gammeldags og uvitenskapelige. Miasmeteoriene fikk oppsving. De var ikke uforenlige med at sykdommer kunne smitte mellom mennesker når de først var brutt ut et sted og mange var blitt syke. Men mias-meteoriene hevdet at epidemiske sykdommer kunne oppstå spontant, uten tilført smitte, på steder som fra naturens side var «usunne» (s. 12). Den moderne naturvitenskapen var på sterk fremmarsj, og det var i de nye naturvitenskapelige naturstu-diene, meteorologien, geologien og astronomien, at miasmetilhengerne trodde de skulle finne svar på epidemiens gåter.

Det trodde de ikke Kristiansand, og Ohman Nielsen stiller spørsmål ved hva det var med Kristiansand og regionen omkring, med erfaringen til menneskene og medisinerne og myndighetene der, som gjorde at de

tenkte annerledes enn samtidens medisinske autoriteter i Norge, men også i store deler av Europa. Hvordan artet denne annerledestenkningen seg? Hvordan ble de møtt av myndigheter og medisinere på nasjonalt plan? Hvordan plasserer Kristiansand og denne kystens erfaringer seg inn i et internasjonalt mønster av sykdomsforståelse og epidemibekjempelse? Var Kristiansand og kysten omkring virkelig på sporet av epidemiens spredningsmåter i en tid da den medisinske vitenskapen i Norge og de fleste ledende landene i Europa sporet av?

Boken er delt inn i seks deler og inneholder 22 kapitler. Den tematiske avgrensningen er Kristiansand og regionen rundt, men «mikrobene kjenner ingen landegrenser», som Ohman Nielsen sier, og fører leseren ut i den store verden – til krigene og handelsveiene – over land og hav. Gjennom kapittel etter kapittel bygges opp en grundig dokumentasjon for å besvare det sentrale spørsmål: Hva var det mennesker, medisinere og myndigheter så i Kristiansand og langs kysten omkring?

Karantenestasjonen på Odderøya

Beslutningen om å legge en karantenestasjon for Danmark–Norge og Holstein i Kristiansand, ble tatt av myndighetene i København (s. 22). De lokale myndighetene fant Odderøya velegnet, og sommeren 1799 ble det bestemt å bygge et stort lasarettkompleks som del av stasjonen, og i 1804 sto bygningene ferdig. Lasarettet besto av to store trebygninger med rom for hundre senger i hvert hus, fordelt på åtte sykerom og kjøkken i hver bygning. En tredje bygning var sykestue for rekonvalesenter og rom for sykepassere (s. 24). Ohman Nielsen gir en nøye beskrivelse av lasarettets rutiner rundt pasienter, klær, utstyr og sykerom og leger og funksjonærer som dessuten skulle holde seg på lengst mulig avstand fra de syke om de måtte gå inn i sykesalene. Alle disse reglene og rutinene satt sitt preg på byens leger og alle som var ansatt som bestyrere, hjelpere, vaske- eller våkekoner på lasarettet, men også på alle som på en eller annen måte stiftet bekjentskap med lasarettet. Stasjonen fikk ord på seg for å være en profesjonell stasjon med svært god pleie. Et karantenepass fra Kristiansand karantenestasjon hadde stor anseelse i Europas havnebyer, og stasjonen holdt sykdom borte fra byens befolkning. Kristiansandere kunne selv observere det som foregikk på havnene.

Forpleiningen

At stasjonen fikk ord på seg å være god og gi god pleie, er interessant. Karantenestasjonen var på høyden under koleraepidemien i 1831, mer enn 20 år før Krimkrigen. Ifølge Ohman Nielsen er Krimkrigen kjent for to ting: at koleraen eksploderte, og Florence Nightingales virksomhet på det britiske feltlasarett. Det var etter Krimkrigen Nightingale utarbeidet de første vitenskapelige statistikkene over hygienens gode virkning i sykehus og militærleirer. Hun grunnla moderne sykepleie og

vitenskapeliggjorde sitt fag (s. 203, s. 356). Det siste kan diskuteres, og da vil jeg stille det samme spørsmålet som Ohman Nielsen selv stiller flere ganger, nemlig: hva er vitenskap? Det kommer jeg tilbake til. Night-ingales rolle som den store sykepleie-reformator er også omdiskutert, og karantenestasjonen på Odderøya kan inngå i en slik diskusjon.

Historiske bidrag har påvist hvordan «the Nightingale reformers» (in the manner of all reformers) både overdrev manglene ved den pleien som ble utført tidligere og betydningen av egne bidrag. Nightingale lærte sykepleie hos et britisk søsterfellesskap, Sisters of Mercy, som ble grunnlagt på begynnelsen av den store koleraepidemien i 1831.

Disse søstrene deltok også i Krimkrigen sammen med Nightingale, men hadde allerede oppnådd mange års erfaring gjennom tidligere epidemier, også i institusjoner der de var ansvarlige for den daglige drift.5 Den norske Rikke Nissen opprettet den første norske sykepleieutdanning i 1868 og skrev den første norske lærebok i sykepleie i 1877, sterkt inspirert av Nightingales bok Notes on Nursing. Men det var noe der fra før, og også i det perspektivet vekker beskrivelsen av karantenestasjonen på Odderøya min interesse. Forteller kildene noe om bestyrerne, hjelperne, vaske- og våkekonene og sykevokterskene? Hvem var de mange som hadde sitt daglige arbeid inne i sykesalene, som ikke kunne holde seg «på lengst mulig avstand» og som må få sin del av æren av karantenestasjonens gode rykte?

Nedbyggingen

Karantenestasjonen i Kristiansand nådde altså høydepunktet av sin virksomhet under koleraepidemien i 1831–32. I 1831 lå det over 300 skuter der. To år senere ble stasjonen gjort rent norsk (s. 30), men i løpet av epidemien forandret myndighetene i Norge karantenebestemmelsene og endret etter hvert også synet på karantene som middel til bekjempelse av epidemier (s. 30). Til da hadde måten å håndtere smitte på vært basert på erfaringer fra de epidemiske sykdommene som hadde vært de vanligste i årene før: pest, kopper, gul feber, dysenteri og tyfus. Koleraen var en ny sykdom som utfordret denne praksisen og som førte til store debatter om hva som skulle vektlegges.

Dette var begynnelsen på en langvarig konflikt mellom legene og de lokale myndighetene i Kristiansand og området rundt, og sentrale myndigheter og deres medisinske rådgivere i hovedstaden. De lokale legene i sør rapporterte detaljert og dokumentert om epidemier som spredte seg gjennom kontakt og smitte. Myndigheter og medisinere i hovedstaden mente sykdommer og særlig epidemier oppsto spontant og uten noen tydelig kilde og at de ikke smittet fra andre mennesker. Karantenesystemet skulle derfor bygges ytterligere ned, og forebygging mot epidemisk sykdom skulle være renovasjon og hygiene.

Kampen mellom legene i sør og de sentrale myndighetene belyses gjennom sykdommer som fnatt, nervefeber, meslinger, kikhoste og tuberkulose. Legene i sør gjorde nøyaktige opptegnelser, innrapporterte case og forklarte i sine medisinalberetninger hvordan sykdommer spredte seg fra gård til gård. En nervefeberepidemi i 1845–46 bidro til at byens sunnhetskommisjon, lokale myndigheter og legene sammen kom frem til en felles politikk for å bekjempe slike epidemier. I denne saken blir vi for første gang kjent med byens nytilsatte militærlege, Ernst Ferdinand Lochman, en i rekken av et stort lokalt medisinsk kunnskapsmiljø, og som også for flere andre sykdommer «sto i et slikt lokalt medisinsk paradigme»(s.156).

Representerte de lokale legene et nytt paradigme?

Denne konflikten blir gjennomgående forstått som en diskusjon om ulike paradigmer, vitenskapssyn og metoder, og ifølge Ohman Nielsen er koleraens betydning for moderne samfunnsmedisin todelt (s. 64). Den ledet fremover mot hygieniske tiltak, og den ledet feil når det gjaldt å forstå sykdommene. Men hva ledet feil?

Ifølge Ole Georg Moseng6 var myndighetenes slutninger bygd på den mest pålitelige forskning det var mulig å oppdrive. De var feilaktige, men ut fra sine egne forutsetninger fornuftige og logiske, og de viser med all tydelighet hvordan en vitenskaplig tilnærming til problemene gjorde seg gjeldende (s. 299). Ohman Nielsen trekker denne diskusjonen litt lenger. Myndighetene lette etter svar i vitenskap, og de hadde vitenskapen på sin side (s. 357), men det handlet ikke bare om vitenskapelighetskrav. Det handlet også om å lytte og å ville se. Det handlet om faglig makt og fagpolitisk prestisje. Og det handlet om elitære fordommer. Hva var vel oppfatninger i en provinsby og blant bygdeleger mot oppfatninger i hovedstaden, erfaringer ved en karantenestasjon mot erfaringer på Rikshospitalet, oppfatninger i allmennheten mot oppfatninger ved Det medicinske fakultet (s. 359)? Men var det ikke nettopp kravene til vitenskapelighet som gjorde at de ikke så?

Konflikten sto mellom kontagonister og miasmatikere, men det som skilte dem mest må ha vært miasmatikernes tro på eksakt vitenskap og eksperimentelle metoder. Den eksperimentelle vitenskapens gjennombrudd viste at kontagonistene og Lochmann hadde rett i sin oppfatning av at menneskene var sykdomsstoffets bærere og at epidemiske sykdommer smittet gjennom mennesker, men det var motstandernes metoder som førte det endelige bevis. Spørsmålet er derfor om det nye paradigmet oppsto med Lochmann og kontagonistene, eller først ved den eksperimentelle vitenskapens gjennombrudd. Grunnen til at jeg stiller dette spørsmålet er at Ohman Nielsen så tydelig viser at

Lochmann, til tross for at den eksperimentelle vitenskapen ga ham rett, fortsatt mente at den tok feil i sin måte å oppfatte sykdom på.

Den paradigmatiske forskjellen kan ligge i oppfatningen om hvorvidt sykdommen konstitueres gjennom praksis eller gjennom teknologi. Her vil jeg gå tilbake til Florence Nightingale som, slik Ohman Nielsen også hevder, aldri godtok smitteteorien, noe hun for øvrig ikke var alene om. Hun var miasmatiker og blir derfor plassert på den andre siden av konflikten, i et annet paradigme. Men hun avviste eksperimentelle metoder, og det kan derfor også være interessant å se hvor mye som forente de to. Lochmann trodde på sanatorienes betydning, på «bjergluftens» innvirkning på helse og klimaforandringens betydning, også etter at Robert Koch hadde funnet opp et medikament til å bekjempe tuberkulosen. Han begrunnet sitt syn med å vise til alle de gangene naturen hadde stanset tuberkulosen ved hjelp av «sine egne vidunderlige helbredende Kræfter».7 Han stod fast ved hygienens betydning i svært mange sammenhenger, slik Ohman Nielsen så detaljert dokumenterer, og boken gir en grundig fremstilling av hans tro på praktisk erfaring, på enkeltobservasjoner og case – i tillegg til statistikk. Nightingales viktigste bidrag til moderne sykepleie er hennes tekster med beskrivelser av hvor viktig det er å observere individuelle forløp. Denne oppfatningen bygger på klassisk medisin og etter alt å dømme lærdommen fra Sisters of Mercy.8 Hennes overordnete syn på pleie, men også medisinsk behandling, var at den skulle legge til rette for naturens egne helbredende evner.9 Hun gir den menneskelige erfaringen forrang fremfor laboratoriets kunnskap. Hun har et ikke-positivistisk erfaringsbegrep som er basert på en forutsetning om menneskets plass i naturen.10 En slik forutsetning er ikke rent empirisk, men bygger på en oppfatning av at mennesket må erkjenne grensene for sin eksistens. Dette synet står i sterk motsetning til for eksempel Descartes, som søkte mot en teori som kunne gjøre mennesket til naturens herre og mester.11

Paradigmebegrepet er uklart, men for analytiske formål kan det være hensiktsmessig å reservere det til noe som er overordnet vitenskapen – som en måte å tenke om verden på, noe som er felles. Det er rammen om vitenskapen og ikke vitenskapen selv, og det dreier seg om ulike kausale rammeverk. De forklaringene som fremkommer blir da konstituerende for hva vi oppfatter som sykdommer. I det perspektivet er det ikke så underlig at kontagonistene, med Lochmann i spissen, også var de fremste forsvarere for sanitære tiltak

og hygienereformer, de sterkeste pådrivere for en sunnhetslovgivning og for utdeling av gratis mat til syke og fattige (s. 355). Den paradigmatiske forskjellen går mellom ulike oppfatninger om hva som konstituerer sykdom.

Bokens styrke

Boken er absolutt leseverdig, den har et personlig søkende utgangspunkt, en spennende fortelling og interessante refleksjoner til tross for at skrifttype og skriftformat gjør den mindre leservennlig enn den kunne ha vært hvis forlaget hadde spandert noen flere sider. Boken har dessuten et oversiktlig noteapparat og en stikkordliste som gjør det enkelt å finne frem i teksten. Bokens styrke er en gjennomgående argumentasjon som gir belegg for at det fantes et ikke ubetydelig fagmiljø i Norge som hevdet smitteteorier på et tidspunkt da dette ikke var gjeldende medisinsk kunnskap – verken i Norge eller Europa. Denne argumentasjonen bygger på en omfattende grunnforskning og på mangfoldige og detaljerte beskrivelser som belyser sykdom og sykdomsbekjempelse fra mange ulike innfallsvinkler. Teorier og annen forsk-ningslitteratur nevnes forsiktig i sluttnoter og i en kort oppsummering. Perspektivene er like fullt tydelige, og det stilles poengterte spørsmål, ofte med stor prinsipiell relevans som blir belyst, besvart og drøftet gjennom nitid oppbygd dokumentasjon og som avsluttes med diskusjoner som gir leseren mye å tenke på. For hva er sykdom?

Bernt Hagtvet (red.)

Folkemordenes svarte bok

Universitetsforlaget, Oslo 2008, 669 s.

Av Sigurd Sverre Stangeland

For fyrste gong er me vitne til at eit oversiktsverk om folkemord kjem ut i norsk språkdrakt. Boka er ein antologi med bidrag frå 26 ulike forfattarar, og av desse kan ein tella ni statsvitarar og åtte historikarar. Boka spring ut frå eit sjølvmedvitent Blindern-miljø, og Oslo-baserte forskarar dominerer sterkt.

Det er eit omfattande prosjekt redaktør Bernt Hagtvet her har gjeve seg i kast med, og då det dreier seg om eit pionerarbeid, er det forlokkande å leggja vekt på dei positive sidene ved prosjektet framfor dei negative. Og det er mykje godt å seia om denne utgjevinga. For det fyrste at ein endeleg har fått eit verk av denne typen i norsk språkdrakt. For det andre at ein har lukkast så godt med den tverrfaglege profilen. For det tredje at boka er med på å forbetra vår kjennskap til det norske Holocaust. Og, til sist, at ein har klart å få fleire gode forskingstalent fram i ljoset.

Likevel ville det vera naturleg å etterlysa ei strengare utøving av redaktøransvaret frå Hagtvet si side. For der boka sviktar fagleg, der er det også tale om reine mageplask.

Ein leitar forgjeves etter ei klargjering frå redaktøren si side rundt kva for kriteria han har lagt til grunn for utvalet av dei døme på folkemord, etnisk reinsing og statsterrorisme som han har vald å gje omtale i boka.

Kvifor manglar eit empirisk orientert kapittel om den praktiske gjennomføringa av det europeiske Holocaust? Inga bok kan dekka over alt, og Hagtvet har nok tenkt over desse problemstillingane, men han kunne gjerne ha delt resultata av sine refleksjonar med lesarane.

Boka er delt i fem hovuddelar med overskriftene «Begreper og fellestrekk», «Fra Namibia til Rwanda», «Endlösung i Norge», «Fortidsbearbeidelse og erindringspolitikk» samt «Oppsummering/konklusjon». Eg har i denne bokmeldinga vald å prioritera bort dei to siste og i omfang kortaste hovuddelane frå min omtale. Dette må likevel ikkje verta oppfatta som ei nedvurdering av innhaldet i den siste delen av boka, for det er tale om fullt brukbare bidrag.

Under «Begreper og fellestrekk» har statsvitaren Ida Waal i kapittel 4 gjeve ei god innføring i striden rundt definisjonen av omgrepet «folkemord». Waal presenterar i tur og orden mange av dei vanskane ein støyter på i møtet med Folkemordkonvensjonen av 9. desember 1948. Ho forklarar bakgrunnen for at konvensjonens definisjon av folkemord aldri kom til å omfatta massevold mot politiske grupper, og gjer reie for dei konsekvensar dette har hatt i etterkant. Hennar problematisering av omgrepet hensikt er vellukka. Juridisk sett kan ein ikkje gjera bruk av termen folkemord utan påvising av dokumentert hensikt, og Waal lukkast godt med å syna oss kor utfordrande nettopp dette er i praksis. Kva for kriteria må vera oppfylte før ein på juridisk grunnlag kan tala om legitim identifisering av dokumentert hensikt? Dette er vrient stoff, og det er ikkje ofte ein kjem over så pedagogisk vellukka drøftingar av dette problemkomplekset som det Waal her har fått til.

Under overskrifta «Fra Namibia til Rwanda» fylgjer så 13 kapittel der ein på knappe 300 sider freistar å gje ein kronologisk ordna presentasjon av ei rekke døme på folkemord, politisk massevold og etnisk reinsing som fann stad innanføre ramma av 1900-talet. Me skal her sjå nærare på tre av desse kapitla.

Tore Linné Eriksen leverar i kapittel 8 ein empirisk gjennomgang av folkemordet på Hererofolket i Namibia i 1908. Ein får inntrykk av at forfattaren har god oversikt over primærkjeldene, sjølv om han ikkje har vald å gå nærare inn på dette.

Som i forfattarens bok over det same temaet, publisert i 2007, kan ein også i denne langt meir komprimerte framstillinga gleda seg over hans framifrå evne til å angripa stoffet ved hjelp av interessante komparative innfallsvinklar. Eg vil også trekka fram hans solide kjennskap til den tyskspråklege sekundærlitteraturen, noko som er naudsynt, då tysk er det dominerande publikasjonsspråket rundt forskingsinnsatsen på dette folkemordet.

Linné Eriksen går detaljert til verks. Han har til dømes innhenta biografisk informasjon om viktige aktørar i folkemordet på hereroane. Det syner seg at Lothar von Trotha, som i 1904 vart satt inn som sjef for den tyske militærinnsatsen i Namibia, alt på 1890-talet hadde skaffa

seg eit ry som ein slaktar i uniform, idet han hadde slege ned ein oppstand i Tysk Aust-Afrika på brutalt vis. Linné Eriksen gjer også reie for korleis Trotha sitt Vernichtungs-befehl kom til å utløysa politisk strid i Berlin, idet kritiske røyster kom til å heva seg frå så vel det sosialdemokratiske partiet som frå det katolske sentrumspartiet.

I si søking etter parallellar mellom folkemordet i Namibia og Holocaust opptrer Linné Eriksen litt for vågalt for min smak, idet han gjer bruk av den kontroversielle metoden med å leita etter døme på personleg kontinuitet. Han trekk her fram fenomenet Franz Ritter von Epp, som under naziregimet var gauleiter i Bayern, og som fylgjeleg må ha spelt ei rolle i utryddinga av Bayerns jødar, samstundes som han i fylgje Linné Eriksen stod bak opprettinga av konsentrasjonsleiren Dachau. I yngre år skal Epp ha gjort teneste som offiser under folkemordet på hereroane, og framleis ha vore til stades i Namibia under opprettinga av dei fyrste konsentrasjonsleirane. Men kva for verdi har denne observasjonen? Det hadde vore betre om akkurat denne sekvensen hadde vorte sløyfa.

Linné Eriksen kommenterar avslutningsvis det interessante forhold at medan Berlin for lengst har vedkjent seg sitt ansvar for Holocaust, er stoda ei heilt anna kva gjeld den tyske stats vilje til å vedkjenna seg ansvaret for å ha utøvd folkemord på hereroane.

I kapittel 9 fylgjer eit bidrag frå Ragnar Næss med overskrifta «Etnisk rensing, massakrer og folkemord i det ottomanske rikets siste dager».

Ragnar Næss sin artikkel er prega av forbausande mange faktafeil og positivt gale påstandar. Ved fleire høve fungerer desse faktafeila som falske grunnføresetnader for Næss sine analysar. Lat oss ta for oss eit døme på dette. Næss legg til grunn ei førestilling om at det store fleirtal av dei armenarane som mista livet i 1915 døydde som følgje av vanskelege vilkår under deportasjonar. På grunnlag av dette uriktige utgangspunktet fylgjer så ein analyse rundt spørsmålet om statsleiinga hadde til hensikt å ta livet av dei armenarane som vart deporterte, eller om dei døydde som fylgje av forhold styresmaktene ikkje kunne rå med. Næss meiner at ein i dette spørsmålet ikkje har grunnlag for sikre konklusjonar, og nyttar dette som argument for å visa attende påstanden om at intensjon om folkemord kan reknast som eit etablert faktum. Men Næss sitt utgangspunkt er galt. Det var nemleg massakrar som tok livet av dei fleste armenarane, ikkje deportasjonsmarsjar. I hovudsak var det berre kvinner, born og gamle menn som vart sendte ut på slike marsjar som Næss refererer til. Mannfolk samt gutar frå om lag 11 års alder vart samla saman i eigne puljar, ført utanføre allfarveg med væpna eskorte, og deretter utsette for kontrollert massenedskyting i nærvær av osmanske soldatar. Mønsteret var det same frå provins til provins. Det finst omfattande dokumentasjon om desse systematiske massakrane i samtidige tyske og austerrikske pri

mærkjelder. Berre dei tyske kjeldene omfattar meir enn 10 000 dokumentsider. I tillegg eksisterer det ein stor tyskspråkleg sekundærlitteratur om emnet. Det er uforståeleg at Næss ikkje nemner massakrane på dei mannlege armenarane med eitt ord.

Næss nemner heller ikkje mas-sakrane mot det mindretalet av armenske kvinner som makta overleva deportasjonane til den syriske ørkenen. Dei aller siste år har det kome fleire bidrag frå franske fors-kingsmiljø rundt desse massakrane, som fann stad i 1916 og i 1917.

Særs interessant er det at Næss i ei framstilling på heile 30 sider ikkje seier eitt ord om den storstilte rettargangen som den osmanske regjeringa i Konstantinopel frå 1919 til 1921 fekk gjennomført mot dei ansvarlege for folkemordet på armenarane, og som resulterte i eksekveringa av tre dødsdomar. Det vart i rettssakane gjeve ei rekke vitneprov frå tyrkiske guvernørar, -partifunksjonærar og offiserar si side om korleis ordregangen rundt massakrane hadde gått ut frå Konstantinopel til provinsane gjennom innanriksministeriet sine kanalar og om korleis fleire provinsguvernørar hadde nekta å effektuera ordren, noko som berre hadde medført at desse av Konstantinopel hadde vorte fjerna frå stillingane sine og erstatta med meir føyelege byråkratar. Annette Höss gjorde eit banebrytande arbeid på desse rettssakane med si doktoravhandling i 1991, eit arbeid som vart vidareført i Taner Akçam si doktoravhandling i 1996. Stikk i strid med kva Næss påstår er det i dag total semje i forskings-miljøa om at armenarane vart utsett for eit statleg initiert folkemord.

Næss sin gjennomgang av den internasjonale forskingssituasjonen rundt folkemordet på armenarane er uforståeleg for meg som fagmann. Framstillinga minner sterkt om hans tilsvarande gjennomgang i Nordisk Tidsskrift for Menneskerettigheter for fem år sidan. At det i mellomtida berre i det tyskspråklege rom har kome ut meir enn 50 nye monografiar, akademiske avhandlingar og partsinnlegg i vitskaplege antologiar med folkemordet som tema, vert ikkje kommentert av Næss. Han refererer faktisk ikkje til ein einaste av dei aktive forskarane som per dags dato er engasjert i forsking knytt opp mot folkemordet på armenarane, som til dømes Hans-Lukas Kieser, Tessa Hofmann, Dominik J. Schaller, Hilmar Kaiser, Raymond Kévorkian, Annette -Schaefgen eller Wolfgang Gust. I staden refererer Næss til ei rekke «Tyrkia-forskarar» som ikkje har folkemordsforsking som fagfelt. Grunnlagsforskaren Vahakn N. Dadrian vert av Næss avskriven som «armensk partisan». Sjølv har eg ikkje vore vitne til at folkemordsforskarar har skulda den no 82-årige Dadrian, som ikkje lenger er særleg aktiv som forskar, for urimeleg omgang med fakta. Imidlertid er fagmiljøet samstemt i si avvising av dei metodane som amerikanske Justin McCarthy gjer bruk av. Næss legg ikkje skjul på at han er sterkt inspirert av McCarthy.

McCarthy, som opptrer som ikon for tyrkiske folkemordfornektarar, er oppteken av å minimalisera talet på armenske dødsoffer i 1915. Dersom ein skulle ha teke McCarthy på alvar, måtte om lag ein million påstått overlevande armenarar ha forsvunne sporlaust etter krigen. Allereie mot slutten av 1980-talet vart McCarthy sine demografiske analyser rundt talet på armenske dødsoffer avviste som feilaktige, og dei siste 20 år har han difor vore ignorert av forskingsmiljøa. Næss sin lojalitet til McCarthy er på dette grunnlag forbløffande.

Underteikna, som har tilbrakt fleire månader med grunnforsking rundt folkemordet på armenarane i tyske og austerrikske arkiv, kan ikkje sjå at Næss sin artikkel held fagleg mål.

I kapittel 11 kjem eit velskreve bidrag frå Odd-Bjørn Fure, der han gjer reie for nyare tema og teorihorisontar i forskinga rundt Holocaust. Fure konstaterar at ein i våre dagar vil verta fagleg akterutseglt dersom ein freistar halda seg oppdatert på holocaustforskinga på grunnlag av engelskspråkleg litteratur. Denne observasjonen er korrekt. Ein stor og stadig aukande del av den inter-nasjonale forskingsinnsatsen rundt Holocaust er utelukkande tilgjengeleg i tysk språkdrakt, og ikkje på engelsk. Dette gjeld i særleg grad for monografiar.

I si gjennomgang av nyare tendensar innan holocaustforskinga legg Fure vekt på at det tradisjonelle biletet av jødeutryddingane som ein industrialisert prosess har vorte nyansert etter kvart som fagmiljøa har synt stadig større interesse for jødemassakrane på austfronten. Han gler seg også over at den tidlegare striden mellom strukturalistar og intensjonalistar, som alltid hadde noko livsfjernt over seg, er i ferd med å verta erstatta av modellar som utan å tapa dei høgst reelle rasepolitiske føringar av syne likevel er i stand til å ta opp i seg analysen av dei katalyserande verknader som ulike trekk ved krigsutviklinga kom til å få for gjennomføringa av Holocaust, både kva gjaldt den geografiske vurderinga av kva for område som skulle tømmast for jødar, samt kva gjaldt intensiteten i og tidsaspektet bak utryddingsprogrammet. Fure sine observasjonar på dette området er relativt udiskutable, og har også vore påpeikt av ei rekke tyske forskarar, som til dømes Ulrich Herbert og Götz Aly.

Eg saknar likevel ei problematisering frå Fure si side rundt bortfallet av ein del vesentlege temahorisontar. Den gradvise bortgangen av ein etterkrigsgenerasjon av venstreorienterte forskarar med sterkt fokus på økonomisk historie har resultert i at fokuset på samvirket mellom SS og sterke næringslivsinteresser rundt gjennomføringa av Holocaust har vorte svekka. I samtalar med fleire yngre tyske forskarar har eg sjølv observert eit ønske om ei gjenoppliving av slike økonomiske temahorisontar innan holocaustforskinga.

Lat oss avslutningsvis knyta nokre raske kommentarar til nokre av kapitla som høyrer til under hovuddelen «Endlösung i Norge».

I kapittel 20 gjev Bjarte Bruland oss del i fruktene av sitt langvarige studium rundt det norske Holocaust. Han presenterer interaksjonen mellom okkupasjonsmakta og NS-regjeringa kva gjaldt registreringa av norske jødar, og søkjer også å forklara kvifor jøderegistreringa kom i gang seinare i Noreg enn i andre tyskokkuperte land. Bruland legg vekt på at NS måtte ta omsyn til korleis folk reagerte på antisemittiske aksjonar, og at dette i 1940 og 1941 kom til å verka dempande på overgrepa. Bruland syner også til at NS-regimet gjennomførte ei rekke antijødiske tiltak på eiga hand; tiltak som gjekk lenger enn kva tyske styresmakter kravde.

I kapittel 22 kjem Nils Christie med si kortfatta men grundige betraktning rundt kva for haldningar som fangevaktarane i serbarleirane i Nord-Noreg la for dagen i møte med sine fangar. Christie gjennomførte kort etter krigen lange samtalar med totalt 60 norske fangevaktarar frå desse leirane. Av desse hadde 30 vorte dømte for mishandling eller drap. Christies hovudbodskap er at forklaringa på at denne gruppa unge norske menn kunne gjera seg skuldige i slike fryktelege brotsverk ikkje er å finna i personlege anlegg for sadistiske tendensar, men at bakgrunnen for deira handlingsmønster heller er å finna i deira nedvurdering av menneskeverdet til fangane. Det interessante med denne konstateringa, som baserer seg på eit omfattande intervjuarbeid, er at ho har overføringsverdi til relasjonen mellom vaktarar og fangar i dei nazistiske utryddingsleirane.

I kapittel 23 får me del i journalisten Bjørn Westlie sitt bidrag om erstatningsoppgjeret til dei norske jødane. Westlie gav allereie i 2002 ut ei bok om det same temaet. Det er bra at ein artikkel av denne typen har fått plass i boka, for i fokuset på folkemord kan ein lett tapa av syne dei økonomiske tap som dei overlevande har vorte utsette for. Det viktigaste ved Westlie sin artikkel er imidlertid at han får presentert den sterke motstanden frå ulike politiske instansar og miljø i det norske samfunn mot å gje dei overlevande jødane (og deira etterkomarar) økonomisk kompensasjon for deira tap. Dette er ei sak som fortener å verta løfta fram i ljoset. Bjørn Westlie og redaktør Hagtvet fortener ros for å ha medverka til det.

Så nokre ord til slutt. Målet om å få gjeve ut eit tverrfagleg verk om folkemord, i hovudsak basert på norsk ekspertise, har verdi i seg sjølv. Den definerte målsetjinga om å bidra til å auka forståinga for dei brotsverk me her står ovanføre er oppnådd på visse felt, men ikkje på andre. Til det er den faglege nivåskilnaden mellom dei ulike innlegga for stor. Lat oss festa lit til at Blindern-miljøet vil læra av dei feil som vart gjort i dette pionerprosjektet.

Lars M. Andersson & Karin Kvist Geverts (red.)

En problematisk relation? Flyktingpolitik och judiska flyktingar i Sverige 1920–1950

Opuscula Historica Upsaliensia 23, Swedish Science Press, Uppsala 2008, 311 s.

Av Øivind Kopperud

Majoritetssamfunnenes holdninger til de jødiske flyktningene i Europa før og under andre verdenskrig har vært, og er fortsatt, et av de vondeste kapitler i europeisk historie. De delene av Europa som ikke var under nazistisk styre, kunne ikke forenes om en felles flyktningpolitikk overfor de europeiske jødene. Derimot kunne de enes om at de jødiske flyktningene var «noen andres» ansvar. Disse holdningene var blant faktorene som gjorde tilintetgjørelsen av de europeiske jødene enklere for det nazistiske Tyskland. Holdningene var også typiske for den svenske politikken overfor de jødiske flyktningene som kom til Sverige. Riktignok ble den svenske grensen aldri helt stengt for jødiske flyktninger, men frem til 1942, da halvparten av de norske jødene flyktet over grensen til Sverige, var politikken kjennetegnet av det redaktørene av antologien kaller en «aktiv restriktivitet». Jøder ble ikke sett på som politiske flyktninger, og ble derfor ikke omfattet av asylretten.

Antologien En problematisk relation?, som er redigert av Lars M. Andersson og Karin Kvist Geverts, stiller et spørsmål som drøftes i 11 ulike bidrag.12 Boken har undertittelen «Flyktingpolitik och judiska flyktingar i Sverige 1920–1950» – en undertittel som sier langt mer enn hovedtittelen. Kanskje hadde det vært bedre å erstatte spørsmålstegnet med et utropstegn, og med dette endret tittelen fra en hypotese til en tese – noe jeg mener er legitimt når hypotesen er så selvfølgelig. Når det er sagt, bekrefter alle bokens artikler denne tesen: Det var en problematisk relasjon mellom det svenske majoritetssamfunnet og de jødiske flyktningene til Sverige, og som en videreføring av dette, svensk flyktningpolitikk overfor disse jødene.

Antologien er strukturert etter fire hovedtemaer: Del I «Förintelsen», Del II «Sverige åt svenskarna», Del III «Hjälporganisationerna och flyktingarna» og Del IV «Lagstiftningen, räddarna och flyktingen».

Antologien innledes med en artikkel av den svenske idéhistorikeren Stephané Bruchfeld hvor han reflekterer over begrepet «Förintelsen» og hvordan det har blitt brukt. Han viser på en overbevisende måte hvordan benevnelsen på mordene på de europeiske jødene forandret seg fra «judeutroningen» til «Förintelsen». Samtidig gjør Bruchfeld en historiografisk gjennomgang av hvordan begrepet «Förintelsen» har blitt brukt i oppslagsverk, av institusjoner og av forskere. Ut ifra dette konkluderer han med at begrepet ikke har blitt brukt på en konsistent måte, og at det derfor har utspilt sin rolle.

I antologiens andre del retter fire

bidragsytere søkelyset mot hvordan flyktningpolitikken ble praktisert gjennom de svenske myndigheters meninger, debatter og i praktisk politikk. En av de mest interessante artiklene i denne delen er skrevet av historikeren Karin Kvist Geverts, som undersøker Kungliga Social-styrelsens utlänningsbyrås holdninger overfor de jødiske flyktningene. Gjennom en dybdestudie av to aktører, byråsjefen Kurt Bergström og sekretæren Erik Drougge, hevder hun at byråkratene ga uttrykk for antisemittiske forestillinger og forståelse for nazistenes politikk mot jødene, samtidig som de tok avstand fra subjektive vurderinger av denne gruppen. Hun forklarer fenomenet ut ifra det hun kaller det antisemittiska bakgrunnsbruset som på den ene siden tillot å uttrykke antisemittiske hensikter uten at det ble oppfattet som kontroversielt, men som samtidig innebar at det var uakseptabelt å være erklært antisemitt og/eller nazist i det svenske samfunnet.

I den tredje delen diskuterer tre ulike bidrag hjelpeorganisasjonenes flyktningarbeid og disse organisasjonenes forhold til de svenske myndighetene. De ulike artiklene fokuserer på hjelpevirksomheten i Norrköpings mosaiske trossamfunn, det mosaiske trossamfunnet i Stockholm og flyktninghjelpen i det svenske misjonsforbundet/den svenske Israelsmisjonen. Ett av flere gode bidrag i denne delen er skrevet av Pär Frohnert, som undersøker hjelpevirksomheten til Svenska Missionsförbundet og Svenska Israelsmissionen. Frohnert har spesielt vektlagt hjelpevirksomheten overfor de såkalte jødekristne i flyktningleiren Tollarp i Skåne, og viser på en solid måte hvordan den kristne hjelpekomiteen var en pådriver i kontakten med myndighetene. Samtidig viser han hvordan det var et uuttalt hierarki der de såkalte jødekristne ble prioritert fremfor andre jøder.

I den siste delen er det Ungarn som er bindeleddet mellom artik-lene. Den erfarne Holocaust-fors-keren Paul Levine har skrevet en meget god artikkel om Sveriges kanskje fremste ikon på motstand mot den nazistiske politikken – Raoul Wallenberg.

Levine stiller spørsmål om hva som var Wallenbergs egentlige oppdrag, og hvorfor han ble sendt til Budapest. Selv om dette teamet har blitt behandlet av mange forskere, hevder Levine at mye av forskningen rundt Wallenberg hviler på et usikkert empirisk grunnlag som springer ut fra en svak forståelse av hva Wallenbergs oppdrag gikk ut på

Boken gir et meget solid helhetsinntrykk, og sier noe om hvordan deler av svensk akademia klarer å vende et kritisk blikk på ulike aspekter ved Sveriges rolle under siste verdenskrig. De svenske myndigheters politiske beslutninger fikk betydning for tilintetgjørelsen av de europeiske jødene – selv om Sverige aldri var en direkte aktør i krigen. Det redaksjonelle arbeidet er meget solid utført av Lars M. Andersson og Karin Kvist Geverts. Anderssons arbeid med dette temaet føyer seg inn i rekken av meget gode arbeider innenfor temaer som omhandler

Sverige i perioden før, under og etter andre verdenskrig. Ikke minst viser hans avhandling En jude är en jude är en jude en stor innsikt i temaet antisemittisme og hvordan fremmedfrykt manifesterer seg i majoritetssamfunnet.13 Geverts har forsket på temaet flyktningpolitikk og jødiske flyktninger til Sverige, blant annet sammen med sin medredaktør Andersson, som var biveileder for hennes doktorgradsavhandling.14 Dette samarbeidet fungerer tilsynelatende meget godt ettersom man har klart å forene til dels høyst ulike temaer til en helhetlig antologi.

På mange måter er denne antologien en utredning om hvor forsk-ningsfronten står innenfor svensk akademia når det gjelder dette fagfeltet, og den indikerer også hvor veien går videre.

Antologiens redaktører skriver at de to viktigste funnene er at den svenske politikken overfor de jødiske flyktningene ikke kan forstås uten de bakenforliggende antisemittiske holdningene i statsforvaltningen, og at de rutiner og regelverk som ble utviklet gjennom flyktningmyndighetene var viktigere for politikken enn for lovgivningen.

Antologien levner ikke svenske styresmakter mye heder og verdighet i forbindelse med flyktningpolitikken overfor jødene, og man stiller seg spesielt sterkt kritisk til måten byråkratiet håndterte situasjonen med de jødiske flyktningene.

Samtidig er denne kritikken en trend man ser andre steder i Norden, ikke minst i vårt eget land. Hvordan handlet majoriteten overfor minoriteten? I Norge har vi den senere tid fått et økt fokus på hvordan byråkrater og de ulike institusjonene som opererte innenfor det illegitime okkupasjonsregimets rammer tok del i tilintetgjørelsen av den norsk-jødiske minoriteten. Dette er et viktig arbeid som også hos oss må fortsette for å rette fokus på en smertefull del av norsk historie som lenge fikk liten oppmerksomhet. Samtidig er det viktig å huske på at det fantes byråkrater og andre tjenestemenn, både i Sverige og i Norge, som hadde en helt annen innstilling til flyktninger generelt og jødiske flyktninger spesielt. En nasjonal selvransakelse må foretas med edruelighet. Vi må ikke komme dit i akademia at vi går fra tesen «alle hjalp» til «ingen hjalp». Den historiske sannhet ligger et sted imellom, og kanskje er det viktigere enn noensinne å hente frem de som hjalp når forskningen i økende grad viser oss at disse aktørene møtte stor strukturell motbør – en strukturell motbør som blir tydeliggjort i denne antologien.

Allikevel er flyktningpolitikken og dennes utforming et høyaktuelt tema i dagens samfunn, noe også redaktørene slår fast. Selvsagt er historiske hendelser unike og analogier derfor problematiske, men på tross av de kontekstuelle forskjellene som

ligger i bunn vil jeg si meg enig med forfatterne når de hevder at det «finns […] strukturella förhållanden och retoriska figurer som ter sig förunderligt likeartade».

Einar Kr. Steffenak

Russerfangene. Sovjetiske krigsfanger i Norge og deres skjebne

Humanist forlag, Oslo 2008, 362 s.

Av Ole Kristian Grimnes

Historiskrivningen om Norge i nyere tid har hatt som en grunnleggende forutsetning at nasjon, stat og territorium faller sammen. Nasjon og stat har hatt det samme territorium, og territoriets historie har vært lik nasjonens og statens historie. Denne forutsetning bryter sammen under okkupasjonen. For det første flyttet da en del av nasjonen og staten ut av landet. De ble eksterritoriale. For det andre ble det på territoriet innført utenlandske – tyske – organer av statlig art, slik at stat og nasjon ikke lenger falt sammen. For det tredje kom et stort antall utlendinger – nesten en halv million – til å oppholde seg på territoriet slik at territoriets historie ble noe annet enn nasjonens historie.

Etter dette kan man spørre hva temaet «Norge under okkupasjonen» bør dreie seg om. Handler det bare om den norske nasjon og stat? I så fall blir viktige deler av territoriets historie borte. Skal norgeshistorien i stedet være lik territoriets historie? I så fall forsvinner det eksterritoriale Norge, ute-Norge med konge, regjering, militære styrker og handelsflåte. Norsk historie under okkupasjonen kan med andre ord ikke behandles som om nasjonens, statens og territoriets historie faller sammen. «Norge» må i denne tiden få en videre betydning enn den tradisjonelle. Begrepet bør omfatte både det territoriale og eksterritoriale Norge, og det territoriale Norge bør favne også de fremmedelementer som befant seg på territoriet.

Et slikt utvidet begrep bør ikke stå i veien for en nasjonal historieskrivning av mer tradisjonell art, med vekt på de deler av historien som særlig bidrar til den nasjonale identiteten. Sammensmeltingen av det nasjonale og demokratiske som ble en så grunnleggende erfaring for det store flertall under krigen, gir begrunnelsen for et slikt syn. Det trengs komponenter av limstoff for å få også et moderne samfunn til å henge sammen, og den nasjonaldemokratiske fortellingen om Norge under okkupasjonen har noen sammenheftende egenskaper som det kan være verdt å ta vare på.

Blant de mange utlendinger som befant seg på norsk territorium under okkupasjonen, var en stor styrke av fremmedarbeidere: rundt regnet 100 000 krigsfanger, for det meste sovjetiske statsborgere – eller «russere» som de gjerne, men feilaktig ble kalt – inklusive 9000 sovjetiske sivilarbeidere, dessuten 30–40 000 sivilarbeidere fra en rekke forskjellige nasjoner. Historieskrivningen om Norge under okkupasjonen bør altså omfatte også dem. Det tra

disjonelle syn har implisitt vært et annet. Riktignok var den utenlandske arbeidskraften av en viss betydning for det norske samfunn, dels ved de verdier som den skapte og som et stykke på vei var verdier også for etterkrigs-Norge, dels ved de relasjoner som det tross alt var mellom fremmedarbeidere og nordmenn i en rekke lokalsamfunn. Så langt hørte fremmedarbeiderne inn under historieskrivningen om Norge. Men primært dannet de en isolert sektor i forhold til det norske samfunn, en sektor som først og fremst fungerte innenfor en tysk militær og krigsøkonomisk ramme. Dermed falt de utenfor hva historieskrivningen om Norge under okkupasjonen burde dreie seg om. Et slikt syn, som langt på vei har vært det fremherskende i praksis selv om det vel ikke har vært så eksplisitt formulert, er det nå ikke mye igjen av. Historieskrivningen om Norge under okkupasjonen har for alvor nådd frem også til fremmedarbeiderne.

Historien om dem kan ikke bare skrives av norske historikere. Utenlandske historikere vil kunne føye fremmedarbeiderne inn i sin nasjons historie på en måte som vil være vanskelig for norske historikere. Det er derfor bare naturlig at den polske historikeren Emilia Denkiewicz-Szczepaniak har tatt for seg polakkenes, herunder de polske fremmed-arbeidernes, skjebne i Norge under krigen.15 Så langt er det likevel først og fremst norske historikere som har behandlet historien om de sovjetiske krigsfangene. I 2004 utkom Marianne Soleims doktoravhandling om dem.16 Nå har vi også fått en bok av Einar Steffenak.

Kort fortalt ble de sovjetiske krigsfangene og sivilarbeiderne fordelt på flere hundre arbeidsleire rundt om i landet, flest i Nord-Norge, der de bygde jernbane, veier, flyplasser, festningsanlegg og industri for tyskerne. Forholdene i leirene var dårlige, men varierte sterkt etter hva slags leirkommandant som regjerte. Dødsprosenten var høy, 13 %, men langt lavere enn den totale dødsprosent for sovjetiske borgere i tysk krigsfangenskap, for den var på hele 58 %, og også lavere enn i Finland, der dødsprosenten for sovjetiske

krigsfanger var 29 %. Tyskerne importerte tross alt fangene til Norge fordi de trengte dem som arbeidskraft. De tok ikke sikte på å sulte eller arbeide dem til døde slik de gjorde andre steder. I lokalsamfunnene hvor fangene arbeidet, prøvde nordmenn å hjelpe dem, og det ser ut til at et flertall av fangene har gode minner om denne hjelpen. På den annen side fantes det også nordmenn som anga russere som flyktet, noe som gjerne førte til pågripelse og henrettelse. Så snart krigen var over, ble fangene og sivilarbeiderne repatriert til Sovjet sommeren 1945.

Steffenaks bok henter sitt stoff både fra sekundærlitteraturen og fra en rekke primærkilder, og den dekker mange forskjellige sider av temaet. Forfatteren kan ha sine ord i behold når han i forordet skriver at dette er den første mer samlede fremstilling av russerfangenes historie. Boken favner videre enn tidligere litteratur, også videre enn Soleims doktoravhandling. Deri ligger da også bokens fremste verdi. Den som vil danne seg et første bilde av historien om de sovjetiske krigsfangene og sivilarbeiderne i Norge under okkupasjonen, bør starte med Steffenaks bok.

Fremstillingen er mer populær og journalistisk enn akademisk. Fra den akademiske historieforskningens synspunkt har den mangler. Forfatteren vurderer ikke sitt arbeid i forhold til den foreliggende litteraturen som han i så høy grad trekker på. Det er derfor ikke så lett å avgjøre hva som er genuint nytt i fremstillingen. Her er ingen generelle kildekritiske betraktninger omkring de primærkildene som han bygger på. Det er gitt rom for egne kommentarer, men fremstillingen ligger som oftest tett på kildene, noen ganger så tett at den nærmer seg et rent kildereferat. Det veksler mellom tungt byråkratiske kilder og personlig pregede dagbøker og erindringer uten at forfatteren reflekterer over hvilken effekt det kan ha på fremstillingsformen. Fotnotene er en katastrofe. Frem til note 140 går det bra. Deretter har forfatter og forlag mistet kontrollen. Man må trekke fra 2 for å komme fra note i teksten til riktig referanse bak i boken. Note 239 i teksten svarer med andre ord til note 237 i noteapparatet bak. Senere må man trekke fra 4, og til slutt må man subtrahere hele 5!

Best og fyldigst er boken der den behandler fangehistorien etter frigjøringen. Her kan forfatteren trekke på sin egen hovedoppgave. Repatrieringen av fangene var velorganisert og gikk forbausende raskt. Få sovjetborgere motsatte seg hjemsendelsen som var de alliertes ansvar. De problemene som oppsto, knyttet seg først og fremst til fanger som stammet fra de polske og baltiske områdene som Sovjet hadde erobret og inkorporert i henhold til ikke-angrepspakten mellom Sovjet og Tyskland av 23. august 1939. Mange av disse fangene, de såkalte «disputed persons», ville ikke reise tilbake til sovjetiskkontrollert område, og de vestallierte, som ikke anerkjente de sovjetiske landervervelsene, ville ikke tvinge dem. Problemet forsvant

fra norsk territorium da fangene ble sendt til den britiske og amerikanske okkupasjonssonen i Tyskland der deres skjebne ble avgjort.

Forfatteren viser til den nyeste litteraturen når det gjelder den mottagelse som fangene fikk da de returnerte til Sovjet. Det trekkes her et skille mellom sivile og krigsfanger. 80 % av de sivile skal ha blitt sendt hjem mens 43 % av soldatene ble gjenopptatt i Den røde armé, 22 % ble tvangsplassert i arbeidsbataljoner, 15 % havnet hos NKVD, og bare 18 % ble sendt hjem.

Den gode historiker skiller mellom sin egen moralske oppfatning av mennesker i fortiden, og den oppfatning som de selv hadde av sin situasjon og sine handlinger. Slik sett er forfatteren en god historiker. Han tar ofte utgangspunkt i hvorledes historiske handlinger fortoner seg i dag, for så å poengtere hvordan og hvorfor man den gangen så annerledes på det. Slik blir det en vekselvirkning mellom vår egen tid og fortiden som øker forståelsen. Én gang synes jeg likevel at det glipper. Da alle krigsfangene og sivilarbeiderne var repatriert, gjensto problemet med de 1566 «disputed persons». Norske myndigheter ønsket ikke å bli sittende igjen med dem når de allierte forlot Norge. Både briter og nordmenn var redde for at Norge ville bli presset av Sovjet til å utlevere de omstridte utlendingene, og Norge var åpenbart lettet da de ble sendt til Tyskland. Forfatteren er indignert over de norske holdningene som bare ble begrunnet sikkerhets- og utenrikspolitisk, og etterlyser med patos humanitære argumenter. Dette virker unødvendig moraliserende. Dersom Norge alene vanskelig kunne motstå sovjetiske krav om repatriering, måtte det være best både for fangene og Norge at de vestallierte tok seg av dem i Tyskland, noe de vestallierte var villige til. Den norske godheten trengte ikke å mobiliseres i dette tilfelle.

Det gjenstår mye forskning, og det finnes åpenbart mye materiale som ikke er undersøkt, først og fremst på sovjetisk side, når det gjelder de sovjetiske krigsfangene og sivilarbeiderne. Vi skulle for eksempel gjerne vite mer om forholdene innad i leirene og om hjemkomsten. Vi må tro at avhør og siling av fangene da de kom tilbake til Sovjet, nedfelte seg og forhåpentligvis også ble sammenfattet i kildemateriale som fortsatt eksisterer. Det venter i så fall på sine historikere.

Sigrid Bø og Jarnfrid Kjøk

Lekamslyst. Om erotikk i norsk folke-dikting

Novus forlag, Oslo 2008, 532 s.

Av Hans W. Kristiansen

Det er ei imponerende bok Sigrid Bø og Jarnfrid Kjøk har gitt ut på Novus forlag, et vakkert innbundet og rikt illustrert verk på over 500 sider. Det bebudes endatil et bind to som skal inneholde de tekstene som omtales i det første bindet. Boka vitner om stort engasjement og grundig faglig arbeid og er et viktig bidrag til norsk

kulturhistorie. Selv om det fins forløpere, eksempelvis samlinga Erotiske eventyr fra 1977, er dette det første verket som forsøker å gi en samlet framstilling av erotiske temaer i norsk folkediktning.

Boka systematiserer og gjør tilgjengelig store menger materiale som til nå har ligget i arkiver eller blitt publisert i obskure utenlandske tidsskrifter. Oppdelingen i kapitler etter tema- og motivkrets (Forføring, Møydom og sveindom, Bryllup og brurseng, Valdtekt, Tidelag osv.) gjør at boka fungerer utmerket som oppslagsverk for studenter og forskere som søker etter kilder og faglitteratur om bestemte emner. De fem kapitlene i den første delen går inn på hvilke avgrensninger og teoretiske og metodiske valg forfatterne har foretatt og hva slags kilder de har benyttet seg av. Den andre delen består av 31 nokså korte kapitler fordelt på seks ulike motivgrupper: Det erotisk mytiske, Den erotiske kroppen og møtet, Det erotisk institusjonelle, Det erotisk avvikende, Erotisk moral og rett og Erotisk-politisk satire. Riktignok overlapper flere av kapitteltemaene hverandre, for eksempel kapitlene om «Truskuld», «Forføring» og «Møydom og sveindom». Det fører til at de samme teks-tene omtales på flere forskjellige steder, noe som til tider gir framstillingen et litt gjentakende preg.

Forfatterne retter et kritisk søkelys mot hvordan en frodig understrøm i den folkelige fortellingstradisjonen er blitt underkjent og sensurert bort av tidligere generasjoner av tradisjonsinnsamlere og folkelivsgranskere. Boka kan dermed bidra til å endre det bildet mange har av norsk folkediktning og rural kultur som i hovedsak konservativ og moraliserende. Forfatterne argumenterer for at tradisjonsinnsamlere som Jørgen Moe tilpasset stoffet før det ble utgitt slik at det skulle stemme bedre overens med borgerskapets smak og verdisyn. Denne formen for innsamling og bearbeiding bidro til å avkjønne og ufarliggjøre det muntlige tradisjonsstoffet. Anselige mengder materiale ble aldri publisert, og ordlyden i det som kom på trykk ble ofte endret slik at fortellingene skulle egne seg for barn.

Bare en detalj som at prinsessen i mange usensurerte varianter av eventyret «Prinsessen som ingen kunne målbinde» svarer Askeladden at Det er heitare i røva mi, ikke Det er varmere i glohaugen, gir et nytt perspektiv på hvordan innsamling og publikasjon av tradisjonsmaterialet innebar en sensurering og borgerliggjøring av folkekulturen. Her støtter Bø og Kjøk seg på den danske folkeminneforskeren Laurits Bødker, som allerede på slutten av 1950-tallet kom med en lignende kritikk av brød-rene Grimm, Asbjørnsen og Moe og H.C. Andersen. Forfatterne sammenholder flere steder litterære utforminger av eventyr som «Det har ingen nød med den som alle kvinnfolk er glad i» og upyntede, erotiske versjoner av det samme eventyret. Boka viser dermed at temaer som menns og kvinners kjønnsorganer, utroskap, forføringskunst og erotiske møter i høg grad ble omtalt og spøkt med lenge før

den såkalte seksuelle frigjøringen i siste halvdel av 1900-tallet.

Boka aktualiserer og levendegjør tradisjonsstoffet gjennom å trekke paralleller til mer dagsaktuelt myte- og fortellingsstoff, for eksempel beretninger om UFO-bortføringer (kapitlet om Bergtaking), temaet æresdrap i dagens mediafortellinger fra innvandrermiljøer (kapitlet om Voldtekt) og kirurgiske operasjoner for å forlenge penis (kapitlet Unemneleg). Selv om hovedvekten legges på tradisjonsstoff innsamlet i perioden 1850–1950, trekker forfatterne ofte linjer tilbake til fortellings- og mytestoff fra norrøn tid og middel-alderen. De peker på hvor vanskelig det er å bestemme hvor gammelt et eventyr eller stev er og gir eksempler på hvordan mye norsk folkediktning har vært inspirert av fortellingsstoff fra den greske og bibelske tradisjonen.

Selv om Lekamslyst må ses på som en stor prestasjon, er det et par problematiske sider ved boka som bør nevnes. Det første problemet har å gjøre med hvordan forfatterne tolker hull i tradisjonsmaterialet. I kapitlet «Samkjønna lekamslyst» slår forfatterne fast at stoffet om temaet er sparsomt og skjult, noe de mener «illustrerer at korkje kjønnsavvik eller samkjønna seksualitet utan vidare let seg identifisere i folkediktinga» (s. 382). De burde imidlertid ha drøftet om ikke dette fraværet har sammenheng med det som tidligere er sagt om sensur og selektiv presentasjon. I stedet for å tolke fravær og taushet som uttrykk for at «Å skildre kjensler og erotisk samkjønna dragning for kvarandre kan ha vore utenkjeleg for menn og kvinner i det norske bondesamfunnet …» (s. 393), burde forfatterne ha spurt: Hvorfor har ikke mer tradisjonsstoff om samkjønna lekamslyst blitt samlet inn og skrevet ned? Det kan se ut som om forfatterne forklarer hullet i tradisjonen med at det også må ha eksistert et hull i levende menneskers praksis og tankeliv. De gjør med andre ord ikke i tilstrekkelig grad gjeldende sitt generelle anliggende – å lete fram og synliggjøre det skjulte og tabubelagte – når de går inn på dette spesifikke temaet.

Det kan virke som om forfatterne har lagt en noe mer restriktiv definisjon av «folkediktning» til grunn i kapitlene om «det erotisk avvikande» enn de har gjort i kapitlene om heteroseksuelle ytringsformer. Mens alt fra russekort til grove barnerim regnes som «folkediktning» i kapitlene om heteroseksualitet, ser ikke forfatterne ut til å ha søkt etter likekjønnserotikk utenfor de offisielle eventyr- og minnesamlingene. Hva med den frodige vitsetradisjonen knyttet til homoerotikk og homoseksualitet, for ikke å snakke om de mange travestier av kjente viser som har sirkulert i ungdomsmiljøer? Grunnen til at forfatterne har utelatt denne typen materiale kan være at de ikke ønsker å videreformidle krenkende og stigmatiserende budskap. Det er selvsagt prisverdig, men virker også til å usynliggjøre spor etter folks bevissthet om samkjønna lekamslyst. Det virker også noe uheldig at kapitlet om samkjønna lekamslyst er plassert

mellom kapitlet om voldtekt og kapitlene om incest og tidelag, altså mellom kapitler som omhandler det forfatterne selv karakteriserer som «egoistiske og einsidig driftstyrde handlingar» (s. 19).

En annen innsigelse er at den delen som omhandler motivgruppa Erotisk-politisk satire har et litt snevert fokus. Her nøyer forfatterne seg med å gi en, riktig nok morsom og informativ, framstilling av tradisjonsstoff som omhandler ap med og hevn over presten. Selv om presten, som forfatterne flere ganger påpeker, var et sentralt ledd i statens kontroll med folks seksualitet, var han ikke det eneste leddet. Det må da også finnes eksempler på erotisk-politisk satire rettet mot andre makt- og øvrighetspersoner, eksempelvis doktor, lensmann, storbonde og ordfører. En kilde som forfatterne i liten grad berører er bygderevyene som fantes i en rekke lokalsamfunn og som gjennom vitser og sketsjer var en viktig arena for erotisk-politisk satire.

Forfatterne og forlaget har nedlagt et stort arbeid i å illustrere boka med fotografier av bruksgjenstander og annet billedmateriale fra ulike historiske perioder. Denne leseren ble framfor alt fascinert av de sju tegningene som billedkunstner Olav Bjørgum har lagd spesielt for dette bokverket. De trollaktige figurene og den grove, tresnittaktige tegnestilen til Bjørgum gir assosiasjoner til tradisjonelle eventyrillustratører som Erik Werenskiold og Theodor Kittelsen. Illustrasjonene bevirker dermed en slags gjeninnskriving av erotikken i den folkediktningstradisjonen som til nå i stor grad har fornektet den.

Lekamslyst ei spennende og innsiktsfull bok som ikke bare folklorister, men også historikere, antropologer, litteraturvitere og religions-vitere vil ha stort utbytte av i årene framover.

Anne Eriksen

Topografenes verden. Fornminner og -fortidsforståelse

Pax forlag, Oslo 2007, 262 s.

Av Håkon Evju

Den historisk-topografiske litteraturen fra siste halvdel av 1700-tallet utgjør et kjent og kjært kildemateriale for norske historikere. Steds-beskrivelsene har kanskje særlig blitt brukt til å kaste lys over lokale forhold, men de har i et mer allmennhistorisk perspektiv også blitt sett i sammenheng med fremveksten av en norsk nasjonal identitet og et ekspanderende statsapparat med behov for opplysninger av ymse slag. Topografenes egen vitenskapelige virksomhet, deres egen forståelse av hva de faktisk holdt på med, har imidlertid i mindre grad blitt viet direkte oppmerksomhet.

Dette er hva Anne Eriksen har satt seg fore å gjøre noe med. Hennes bok, Topografenes verden, er et forsøk på å si noe om de spørsmål og underliggende premisser som lå bak stedsbeskrivelsene. Boken åpner med undring over hvorfor vi i dag gjerne henter enkeltopplysninger fra topo

grafenes nedtegnelser, men samtidig regner deres egne historiske resonnementer som fullstendig uten verdi for vår tids historiedebatt. Spørs-målet er talende for den eksplisitte ambisjonen om å avdekke anner-ledeshet som preger boken. Det er historieskriving før romantikkens historisme og historiefagets institusjonalisering som universitetsfag med egen kildekritisk metode Eriksen vil undersøke. Fornminner fungerer som fokuseringspunkt og inngang til tematikken. Inspirasjonen synes Eriksen særlig å hente fra -Michel Foucaults Tingenes orden (1966) og teorien om hvordan ulike dyptliggende strukturer, såkalte epistemer, er og har vært styrende for tenkning og kunnskapskonstituering. Fordi Foucualt i sin beskrivelse av opplysningstidens klassiske episteme ikke legger særlig vekt på historieskrivingen, inntar den franske historikeren François Hartog og hans begrep om såkalte historisitetsregimer i ulike måter å tenke om forholdet mellom fortid, nåtid og fremtid på, en sentral rolle for Eriksen. Heller ikke Hartog har imidlertid skrevet spesielt om opplysnings-tidens historieskriving, og den empiriske undersøkelsen står da også i stor grad på egne ben uten at det betyr at den teoretiske rammen forlates.

Som en mer direkte empirisk bakgrunn for analysen trekker Eriksen frem to kunnskapstradisjoner de norske topografene og historieskriverne forholdt seg til i sitt arbeid, og som følgelig er viktige for vår forståelse av deres oppfatninger av egen virksomhet. Det var for det første snakk om en såkalt antikvarisk tradisjon med røtter hos Tacitus og andre klassiske forfattere, samt i renessansens kritiske filologiske metode. Interesse for skikker og levevis hos fremmede folk og i tid-ligere tider sto her sentralt. Informasjon og gjenstander ble innsamlet, studert og satt i system, gjerne med et politisk-juridisk siktemål, i form av å legitimere bestemte krav eller privilegier. Ved siden av denne antikvariske kunnskapstradisjonen la historieskrivingens historia magistra vita-topos, tanken om historien som livets læremester, sterke føringer på topografenes arbeid. Historien ble ansett for å være et reservoar av eksemplariske handlinger som historikeren skulle stille til skue med et klart moralsk-didaktisk siktemål. Derfor var da også for eksempel lærestolen i historie ved Sorø Akademi kombinert med retorikk og veltalenhet. Historienes innvirkning på leseren eller lytteren var avgjørende.

Etter å ha presentert undersøkelsens teoretiske ramme og skissert opp de nevnte kunnskapstradisjonene som sentral empirisk bakgrunn, skildrer Eriksen ulike aspekter ved topografenes historieskriving og fornminnesyn gjennom fem avgrensede bolker. Den første delen, bestående av to kapitler, tar for seg hvordan det ble tenkt omkring opprinnelser i ulike former. Slående beskrives det hvordan den bibelske skapelsesberetningen fortsatt ble regnet som autoritativ når det gjaldt verdens alder. For de fleste topogra

fiske forfatterne var Bibelens troverdighet på dette punktet et uuttalt premiss. Hos sentrale historieskrivere som Peter Frederik Suhm og Gerhard Schøning ble det sågar slått fast eksplisitt. I sin gjennomgang av Schønings innvandringsteori viser Eriksen også interessant hvordan bevegelse i rom havnet i sentrum fremfor utvikling over tid i diskusjonen omkring hvordan Norge ble befolket. Med utgangspunkt i Bibelen og den klassiske litteraturen var den sentrale problematikken knyttet til å rekonstruere folkegruppenes bevegelsesmønstre – når den aktuelle folkegruppen nådde Norge. De grunnleggende karaktertrekkene besatt nordmennene ved skapelsen, senere hadde de flyttet seg, ikke utvik-let seg. Den samme essensialistiske tankegangen viste seg også i de mer lokale diskusjonene omkring ulike steders opprinnelse. Det avgjørende var å bestemme, på bakgrunn særlig av sagalitteraturen, hvordan stedet hadde fått sitt navn. Navn-givingen fortalte både om opprinnelse og formidlet samtidig hva stedet fortsatt var.

Ifølge Eriksen var det i diskusjoner omkring ulike naturfenomeners opprinnelse at topografene gikk lengst i å skissere utviklingsprosesser. Innflytelsen fra den fremvoksende europeiske naturvitenskapelige litteraturen gjorde seg implisitt gjeldende i form av spørsmålene som ble drøftet, og de eldre bibel-baserte forklaringene ble i økende grad utfordret. Særlig interessant er imidlertid Eriksens påvisning av hvilke eksistensielle kvaler denne konfrontasjonen mellom naturvitenskap og religion kunne føre til for den enkelte topograf. Landingeniør E.H. Hoff var ifølge henne dypt plaget over de svar på spørsmålet om jettegrytene i Berg prestegjelds opprinnelse som hans egen observasjonsbaserte metode antydet. Tidsperspektivet som lå implisitt i dem kunne tolkes i retning av at han stilte spørsmål ved religiøse autoriteter og resultere i at han selv ble ansett som en kjetter.

Bokens annen del dreier seg om hvordan topografene i sine fremstillinger omtalte og behandlet fornminnene, fortidens spor i samtidens landskap, som Eriksen elegant kaller dem. Igjen sto klassifisering og typologisering helt sentralt. Gravhauger og steinformasjoner måtte, ved hjelp av folkelige fortellertradisjoner, topografenes egne observasjoner og ikke minst den gamle norrøne og klassiske litteraturen, knyttes til store menn og viktige hendelser, som slag. Det var i kraft av å si noe om slike minneverdige handlinger og begivenheter de var interessante, historiske objekter. De ble ikke først og fremst brukt for å kunne si noe om skikker og levevis i fortiden, slik en historiker eller arkeolog ville gjort i dag. Isteden ble de brikker i det Eriksen kaller et hukommelsesteater, hvor de minnet samtiden om «store og gode handlinger», tidløse dyder som fortsatt burde etterstrebes.

Andre mindre iøyenfallende fornminner ble også på lignende vis typologisert, selv om de ikke ble tilskrevet den samme eksemplariske

kraften. De skulle passes inn i forhold til kjente klassifiseringer og ble ofte sammenlignet på tvers av tid og rom. Igjen ble det ikke antatt at de kunne fortelle oss noe om annerledeshet. En ansamling av store steiner ble for eksempel på bakgrunn av navn, antatt å ha vært brukt til forsvare seg. De var KAMPEsteiner. Deres funksjon bestemte deres vesen. Interessant viser også Eriksen hvordan levninger fra middelalderen, enten det var dokumenter, runeinskripsjoner, bygninger eller annet, reiste større utfordringer for forfatterne, fordi de ikke like lett kunne klassifiseres i tråd med noen allment akseptert inndeling eller fremheves som interessante ut ifra samtidens eksemplariske historiesyn. Det var da også på dette materialet, for eksempel i Schønings beskrivelse av Nidarosdomen, at det observasjonsbaserte vitenskapsidealet ble trukket lengst. Her var topografene ved grensene av hva de innenfor sin egen forståelseshorisont var i stand til å håndtere, uten at dette ifølge Eriksen førte til at de stilte grunnleggende nye spørsmål.

Bokens tredje del retter søkelyset mot hvordan topografene forholdt seg til fortellinger om fortiden, om levevis i tidligere tider, ulike kulturelle særtrekk eller nasjonalkarakterer. Et sentralt poeng for Eriksen i denne delen er hvordan nettopp topografenes beskrivelser av fortidige levemåter i Norge knyttes til den allerede etablerte måten å behandle slik informasjon på innenfor den antikvariske kunnskapstradisjonen. Følgelig oppsto det en kobling mellom de gamle nordmenn og Tacitus’ germanere. De skrives inn i samme univers. På et slikt grunnlag ble det mulig for en historiker som Schøning å bruke den antikvariske kunnskapen i et kulturkritisk oppdragelsesprogram, hvor fortidens nordmenn løftes frem som eksemp-ler til etterfølgelse, i tråd med historieskrivingens historia magistra vita-topos. De ble historiske som bærere av tidløse dyder.

I bokens fjerde del inngår også en drøfting av topografenes forhold til hva som utgjorde sann og relevant kunnskap for deres fremstillinger og hvordan de mente man burde gå frem i nedtegnelsen av topografiske beskrivelser. Her understreker Eriksen hvordan forfatterne forholdt seg til litteraturen fra sagatiden og antikken, samt eldre historikere, som om de var samtidige bidrags-ytere til en felles debatt. Avstanden som skilte dem fra hverandre i tid, ble ikke regnet som avgjørende for sannhetsgehalten i det de skrev. «Det som beskrives er ikke en kunnskapstradisjon over tid, der den ene forfatter forholder seg til sine forgjengeres resultater, men snarere et lærd nettverk av stemmer i en dialog som pågår kontinuerlig og som lever uavhengig av den tid eller sammenheng hver enkelt taler fra» (173). Deres historier var på mange måter historien, og slik sett en selvsagt referanseramme for de topografiske forfatterne. Den mer folkelige fortellertradisjonen derimot, kunne forfatterne kritisere og avvise som fabelstoff. Når dette likevel ikke alltid ble gjort, skyldtes det at den tross

alt kunne brukes til å utfylle og støtte opp under topografenes egne observasjoner og den aksepterte litteraturen. Hvorvidt den endelige fremstillingen til slutt ble etablert som en autoritet, kunne isteden være avhengig av senere leseres vurdering av forfatterens moralske livsførsel. Hvorvidt man var et godt menneske, kunne være avgjørende for hvorvidt det man skrev holdt mål og kunne brukes. Her hjalp det også med en embetstittel. Det vil si å være kongens betrodde mann. Topografenes bruk av titler i referansene til andre fortidige eller samtidige forfattere var nettopp ment å gi argumentene ekstra vekt. De sannsynliggjorde at utsagnene var til å stole på. Her er Eriksen inne på et punkt med relevans også ut over opplysningstidens historieskriving. Flere har påpekt at det sene 1700-talls dansk-norske offentlighet var preget av mange store litterære feider, enten det gjaldt politiske, religiøse eller andre spørsmål.17 Selv om små forhold og nære relasjoner nok spilte inn her, kan de hyppige feidene nettopp ha hengt sammen med en slik tendens i retning av å knytte argumentene til forfatteren og hans moral.

Hvordan tenkte så topografene med en slik statisk historieforståelse om forandring? I fjerde del av boken diskuteres dette først generelt i forhold til årsaker til endring, og deretter med henblikk på topografenes egne tanker om nyttige praktiske endringer i områdene de beskrev. Generelt mener Eriksen at topografene var lite opptatt av endringsprosesser. I de tilfellene hvor de faktisk var det, dreide det seg om klare, avgrensede enkelthendelser, som for eksempel svartedauden. Endring hadde slik en tendens til å bli et spørsmål om opprinnelse. En hel befolkning døde ut, og området ble befolket på nytt av andre. På samme måte var kongelig initierte handlinger en yndet årsak til endring hos topografene. Det var kongelige utstedelser av for eksempel byprivilegier som «skapte» byen og ga den en historie. Hva som måtte ha vært på stedet tidligere, ble ikke oppfattet som relevant. Det var den kongelige grunnleggelsen som var historisk og fortsatt umiddelbart relevant gjennom stadig virksomme privilegier. I samtiden så selvsagt topografene likevel gjerne at det ble iverksatt endringer av andre enn kongen. Det var imidlertid også i slike tilfeller snakk om hva man kunne kalle endring som begivenhet og ikke endring som prosess. For eksempel var det velordnede idealsamfunnet Johan Nicolai Wilse skildret som en del av sin Spydeberg-beskrivelse, et fullbyrdet resultat av opplyste menneskers intensjonale handlinger. Prosesser og uintenderte konsekvenser inngikk ikke som en del av endringsbeskrivelsen. Topografene så ikke for seg genuin historisk utvikling.

Anne Eriksen har med Topografenes verden gitt et viktig bidrag til vår forståelse av hvordan de dansk-norske historieskriverne og topografene forsto sin egen virksomhet. Hun har

hjulpet oss til å se noe av egenarten ved opplysningstidens vitenskap, og da særlig historieskrivingen før historismen og en fullt utviklet kildekritisk metode. Boken har en frisk og spennende teoretisk fundering, og den er spekket med en rekke skarpe observasjoner. Et spørsmål som etter gjennomlesning likevel melder seg for denne anmelderen, er hvordan Eriksen mener overgangen mellom de forskjellige epistemene (Foucault) eller historisitetsregimene (Hartog) foregikk. Hun undersøker tross alt en litteratur som ligger innenfor en overgangsperiode. Når hun går såpass langt i å understreke at topografene ikke tenkte i form av historiske utviklingsprosesser og ikke var opptatt av kronologi, epokeinndeling og datering, reises spørsmålet om når man ble det og hvorfor dette inntraff. Eriksen er inne på Reinhart Kosellecks teori om hvordan en økende endringstakt i perioden han kaller Sattelzeit (1750–1850) bidro til å eksponere folk for utvikling gjennom å vise frem et spekter av mennesker som levde samtidig med en selv, men på måter man selv hadde forlatt. Dette kunne vært utgangspunkt for refleksjoner rundt hvorfor topografene forble innenfor det klassiske historisitetsregime og hvorfor det senere inntraff et skifte. Undersøkelsen kunne slik ha blitt satt inn i en enda tydeligere modernitetsteoretisk ramme. Samtidig er dette en noe urettferdig innvending. Eriksen gjør det tidlig klart at hensikten med boken var mer avgrenset og knyttet til å få frem kontrasten mellom vår egen og topografenes fortidsforståelse og fornminnesyn. Dette har hun da også lykkes svært godt med.

Anders Aschim

Elias Blix. Ein betre vår ein gong

Samlaget, Oslo, 2008, 600 s.

Av Jon Segtnan

Sakprosameldaren i Dagbladet (9. mars 2008) stiller seg undrande til kva Anders Aschim kan ha tenkt med undertittelen «Ein betre vår ein gong» i sin Blix-biografi. Han finn formuleringa lite meiningsberande. Men forfattaren har funne fram til ein dekkande tittel når han valde ut siste verseline frå den 11. strofa av «No livnar det i lundar». Skild frå denne strofa med eit komma, fører verselina direkte over til avslutningsstrofa der den kristne «med vigsla tunge» skal prise Gud i den andre heimen kor den fullkomne kjærleiken rår. Les ein heile salmen, vil ein forstå at Aschim gjennom undertittelen har fanga opp Blix sitt store prosjekt – frå 1890-åra, utmeisla i omgrepsparet «kristendom og norskdom» – for ettertida ein ålmenn karakteristikk av den nasjonale reisinga frå slutten av 1800-talet til byrjinga av 1900-talet. Forfattaren gjev elles ei inngåande tolking av denne «Gudelege Vaarsong» i ein vidare bibelsk og nasjonal samanheng (s. 223–227). Nettopp «No livnar det i lundar» legg også ei særskild ramme omkring biografien. Opningssekvensen kort referert:

Ei natt i sluttfasen av krigen ligg den sterkt svekka diktaren Arnulf Øverland og lektor Hans Bowim – han også sjuk og avkrefta – på eit lite rom i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og ventar på togtransport til dødslægeret Bergen-Belsen. Gudsfornektaren Øverland bed lektoren om å lyde godt etter når han etter minnet siterer: ’Du vår med ljose dagar,/med lengting, liv og song,/du spår at Gud oss lagar/ein betre vår ein gong’. Versekunstnaren gjev så sin medfange ein leksjon i korleis Blix her sublimt har nytta poetiske og språklege verkemiddel. Øverland peikar på samklang og samspel, ordval og allitterasjon, form og innhald i dei fire verselinene. Dei to vert haldne vakne av tunge bombedrønn. I løpet av natta har allierte fly bomba toglinene i området. Det vert ingen togtransport til Bergen-Belsen.

Aschim avsluttar biografien ved å vise til den konservative riksmåls-avisa Morgenbladet. Den 18. januar 1902, dagen etter at Blix døde, -dekkjer «No livnar det i lundar» heile førstesida. Slik markerer hovud-organet i riksmålsrørsla Elias Blix som Noregs store salmeskald. I landsmålsrørsla er Blix allereie stempla som eit nasjonalt ikon.

Aschim har skrive ein ruvande biografi på 600 sider der noteapparatet utgjer nærmare 100 og litteratur- og kjeldeoversynet 25 sider. Personregister er med – men diverre ikkje noko sakregister. Særleg verdifullt for salmeentusiastar er eit eige tillegg der forfattaren har systematisert alle salmane – eigne og omsette (opphavsmann) – etter førsteline og utgjevingsår og dessutan påført Blix sine eigne salmeoverskrifter. Biografien inneheld såleis dei formelle elementa som høyrer til ein vitskapleg publikasjon.

Aschim har valt ein skrivestil som er meint å appellere til den ålment interesserte. Han ynskjer å trekke lesaren tett inn på hendingane. Aschim opplyser bak i boka at han har tatt del i eit skrivekurs for sakprosaforfattarar, og det har tydeleg vore inspirerande. Forenkla kan ein seie at han har skrive ein populærvitskapleg biografi med vekt på det vitskaplege, men i ei lett tilgjengeleg form der også skjønnlitterære snapshots høyrer med. Når han analyserer julesalmen «Det Folk som fyrr i Myrkret sat», opningssalmen i den første vesle samlinga, let han Ivar Aasen fylgje lesaren inn i salmeverda.18

Biografien er bygd opp strengt kronologisk, frå «vogga på Våg» – heimegarden i Gildeskål – og fram til gravferda i hovudstaden. Den første av dei to hovudbolkane, «Reisa» (1836–1872), fører hovudpersonen – han er då 35 år – endeleg fram til studieopphaldet i Leipzig 1871–72.

Klassereisa tek til når den 17 år gamle fiskarbondesonen sommaren 1853 bryt opp frå barndomsheimen og vert elev ved Tromsø seminar

(1853–55) for så, etter endt eksamen, å fungere i fire år (1855–59) som timelærar ved ulike skular i byen samstundes som han førebur seg til studenteksamen i hovudstaden. Etter teologiske studiar som endar opp i ein solid laud (1866), aktar den ærgjerrige og vitehuga unge mannen å kvalifisere seg vidare i semittiske språk, særleg arabisk og syrisk, medan han framleis må livnære seg som timelærar (1866–1871). Klassereisa vert avslutta med det fjerde kapitlet om studieåret i Leipzig (1871–72).

I den andre bolken, «Festen» – også med fire kapittel – gjer forfattaren greie for Blix sin innsats i den nasjonale reisinga, salmedikting og bibelomsetjing, målsak og anna kulturarbeid, vitskap og politikk. Å nytte nemninga festen, er ein original tanke. Det er tale om ein heilt særskild fest der toppane innan statsstyret og kultureliten den 19. mai 1901 kom saman i hovudstaden for å heidre den 65 år gamle salmeskalden. Men for lesaren kjem forklaringa på at forfattaren har valt nemninga festen, først i det siste kapitlet, «Ikon». Her gjev Aschim att heile den takketalen Blix heldt om korleis han i Tromsø-åra vart målmann og etter kvart tok til å skrive salmar i den nye målforma, «og smaatt um senn fekk mod til i Guds namn aa ganga vidare ...».

I første omgang vil lesaren gjerne stusse over at opphaldet i Leipzig vert målet og slutten på klassereisa, sjølve vendepunktet i Blix sitt liv. Men året i Leipzig stakar ut karrieren til 35-åringen. Det reisestipendet han får er ikkje stort, men likevel tilstrekkeleg for ein smålåten og lite kravstor teologisk kandidat og skulelærar til å kvalifisere seg vidare innan semittiske språk ved eitt av dei mest renommerte teologiske fakulteta i Europa. Når forfattaren slår fast at klassereisa no er fullført, heng det ikkje berre saman med at Blix då vert sikra ein karriere ved universitetet: Våren 1873, knapt eit halvt år etter heimkoma, får han eit universitetsstipend og vert tre år seinare dr.philos. på ei språkleg avhandling. I 1879 syter Stortinget for at Blix får eit ekstraordinært professorat i hebraisk.

Ved å studere folketeljinga frå 1875, oppdagar forfattaren at Blix ikkje reiste åleine til Leipzig. Den nygifte Elias tok med seg kona, Emma. Ho var gravid. At den førstefødde kom til verda i Leipzig, har fått sitt å seie for biografen og biografien. Forfattaren ynskjer å få fram at Blix ikkje berre er den aldrande nasjonalbyggjaren vi helst kjenner frå 1890-åra. Tekst og bilete fortel at Blix var knytta til ein kjernefamilie. Ektefellen er med, og alle dei ni barna – to døydde tidleg – får sitt tilmålte rom: ei side med bilete. Forfattaren har elles illustrert boka med ei rekkje skjemteteikningar, utførde av sonen Ragnvald. Elles er boka illustrert med svart-kvite foto.

Ein såpass konsekvent kronologisk strukturert biografi som det her er tale om, er ikkje heilt uproblematisk. Særleg uheldig slår dette ut i det kapitlet lesarar flest truleg ventar seg mest av, «Salmediktar (1888–1901)», s. 379–458. Her skriv for

fattaren lite om salmane. Dei første seks sidene handlar om Blix på tale som statsråd i samband med forsøket på å rekonstruere Sverdrup-regjeringa sommaren 1889, og så Steens ynskje to år seinare om å få Blix som kyrkjeminister i den reine venstreregjeringa, mars 1991. Etter omtale av hans engasjement i forfattarforeininga (seks sider), fylgjer 12 sider om Blix og bibelomsetjinga, innan den aldrande salmediktaren får kome til (s. 404–424). På sidene 442 til 444 – forfattaren er komen til 1896 i kronologien – får vi referert korleis redaktør Rasmus Steinsvik i Den 17de Mai reagerte då han fekk manuskriptet til «Å eg veit meg eit land». Dei to underkapitla «Vitskap» og «Heim» fyller dei mellomliggjande sidene. Forfattaren avsluttar dette hovudkapitlet med å fortelje litt laust og fast om målsaka, Samlaget, tilsetjinga av Marius Hægstad i landsmålsprofessoratet, Blix si omsetjing av «Dr. Martin Luthers litle katekisma» for så på dei siste sidene i salmekapitlet å greie ut om Blix og organiseringa av dei første landsmålsgudstenestene i hovud-staden.

Berre 20 sider om salmane i dette hovudkapitlet – inkludert diskusjonen om, og den offisielle godkjenninga av Blix-salmane i 1892 (seks sider) – er skuffande lite. Rett nok har forfattaren i tidlegare kapittel gjort greie for korleis dei første salmesamlingane vart tekne imot. Han har dessutan i den fortløpande kronologien plukka ut og analysert ei salme frå kvar av dei fire samlingane Blix gav ut innan han vart kyrkje-minister. Engasjert og skjønsamt har den bibelkunnige teologen gått inn i desse fire salmane, og han viser kor viktig grundig bibelkunnskap er i salmeanalysen. Gamaltestament-laren Aschim si tolking av «I Edens sæle sumar» (1870) gav denne lesaren ei aha-oppleving.

Men det er grunn til å kritisere forfattaren for at han ikkje har gått inn i heile den rike salmeverda til Blix og late lesaren få del i den kunnskapen om salmane han sit inne med. Når Aschim så klokt og skjønsamt analyserer fire salmar undervegs til salmekapitlet, reknar lesaren med at han i kapitlet «Salmediktar» gjev ei utførleg innføring i salmane. Blix brøytte vegen og gav nasjonen eit verk av varande verde: salmane. Forfattaren burde difor ha rive seg laus frå den strengt kronologiske strukturen for så å skrive eit omfattande salmekapittel der han kunne ha tolka og analysert salmane, frå den første vesle samlinga i 1869 og fram til den siste, «Salmar og songar» (1900). Som teolog – og gamaltestamentlar – ville han då ha gjeve lesarane større innsikt i og auka kunnskap om salmane til den salmediktaren som i «Norsk salmebok» (1985) er representert med dobbelt så mange salmar (51) som dei to norske som fylgjer etter Blix, Svein Ellingsen (26) og Landstad (25).

Aschim er ikkje særleg interessert i å formidle noko om dei omsette salmane. Dette temaet nemner han berre i forbifarten. Når det er tale om nærmare 70 omsette salmar, ville det ha vore interessant å få vite litt om dei. Kvifor valde han nett desse?

Endra han noko i tankemønstret – slik Brorson kunne gjere – eller fylgde han trufast førelegget? Når det galdt ikkje-nordiske salmar – helst tyske – valde han då salmar som andre, til dømes Landstad eller Brorson, alt hadde omsett? I det heile, vi skulle gjerne visst kva slag plan Blix hadde, og kva omsyn han tok når han sette om salmar.

Politikaren Blix er heller summarisk handsama i dei tre litt større Blix-biografiane som ligg føre.19 Det har forfattaren ynskt å bøte på. Energisk og med pågangsmot har teologen kledd seg i historikarens gevantar. Litteraturlista og noteapparatet viser at han er breitt orientert i kjeldene. Undervegs har han også kome over ukjente kjelder hos etterkomarar til Blix, nemnde bak i boka. Det er tale om eit variert kjeldemateriale, mellom anna 44 ukjende brev frå Jakob Sverdrup til Blix. Når forfattaren har klart å spore opp desse kjeldene, ville det ha vore fint om han hadde gjort nærmare greie for heile materialet i eit eige appendiks.

I politikarkapitlet, «Statsråd (1884–1888)», får vi ei samanhengande framstilling av kyrkjeministeren Blix. Med dei framtidsvonene venstrerørsla hyste til regimeskiftet og det nye riksstyret, låg alt til rette – også for den heller ferske politikaren Blix. Etter ein litt famlande start i Kyrkjedepartementet, maktar den godslege og imøtekomande Blix å vinne tiltru hos dei konservative byråkratane. Det lukkelege, positive førsteåret i statsrådsstolen sikrar han ryet som den mest sentrale i landsmålrørsla. Såleis vart jamstillingsvedtaket, målprofessoratet og landsmålskurs for lærarar tre viktige sigrar.

I ettertida har Blix fått ei høg stjerne for å ha verka med til å lovfeste at nynorsk og bokmål skulle stillast likt. Aschim viser at Blix har «fått ufortent mykje av æra» (s. 326). For Blix var landsmålskursa ein etappe mot jamstilling. Men mykje sto att. Blix mislikte at dei høgrestyrde seminara nekta å undervise elevane i landsmålet, og han klaga over alt rotet med leseboka til Austlid. Dette skulle vera sentrale steinar i byggverket: Jamstilling. Eg trur at Blix i det heller stutte jamstillingsordskifet vart tvinga til å seie at landsmålet ville verta det einaste skriftspråket i Noreg. Skulda hadde Johan Sverdrup. Med sin lange, oratoriske og høgspente tale i lands-måls-kursordskiftet hadde han profetert at landsmålet ville sigre over riksmålet. Men Blix såg språkutviklinga i eit langt, evolusjonistisk perspektiv. Blix var ein klok mann. Sjølv om han var fersk som rikspolitikar, hadde han bakkekontakt. Fleire byggesteinar måtte på plass innan ein slo fast at landsmålet skulle sigre. Men det var ringreven Ketil Motzfeldt som direkte provoserte Blix til, svært så nølande og omstendeleg, å seie seg samd med statsministeren.

Med den sprengkrafta som låg i Jakob Sverdrups store prosjekt, soknerådssaka, kunne ein nok ha venta ei meir inngåande drøfting av Blix si

rolle. Forfattaren går ikkje inn på Blix sin dissens i 1886.20 Når vi kjem til våren og sommaren 1887 – då administrerte Blix saka – burde forfattaren ha fylgd saksgangen tettare opp. Til dømes får vi ikkje vite noko om den omfattande drøftinga i Odelstinget 16.–25. juni. I fem lange innlegg, det lengste dekkjer ni sider i Stortingsforhandlingene, forsvarte Blix fåfengd proposisjonen.

Det er grunn til å takka Anders Aschim for det omfattande arbeidet han har lagt ned i denne biografien. Endeleg er nasjonsbyggjaren Blix vorten portrettert fullt ut. Aschim har gjort greie for ein person som ikkje kom til å bruke si manndomskraft på den vitskaplege karrieren han opphavleg var huga på. Aschim viser korleis målsaka og dei skarpe ordskifta i Nordlandsforeininga legg grunnlaget for Blix sitt samfunns-engasjement. Takk vere det rike kjeldematerialet forfattaren har spora opp, og hans evne til å formidle sine kunnskapar i ei lesarvenleg form, får vi eit nærbilete av mennesket Blix og det seige, trufaste arbeidet hans for å tufte Noreg på nasjonal grunn.

Arild Stubhaug

Med viten og vilje: Gösta Mittag-Leffler (1846–1927)

Aschehoug, Oslo 2007, 774 s., ill.

Av Henrik Kragh Sørensen

Et helt liv – i og for matematikken

Hvorfor anmelder en dansk matematikhistoriker en norsk forfatters biografi om den svenske matematiker Gösta Mittag-Leffler (1846–1927)? Måske ville Mittag-Leffler selv have bifaldet det, for blandt hans mange projekter rangerede skandinavisk intellektuelt og politisk samarbejde højt.

Den norske forfatter Arild Stubhaug har de sidste 10 år givet den skandinaviske matematikhistorie en menneskelig og kulturel historie gennem sine berømmede biografier om de to fremtrædende norske matematikere Niels Henrik Abel og Sophus Lie. Begge værker er monumentale skildringer af disse to matematikeres liv og kulturelle kontekst i perioder, der både er centrale for matematikkens historie og for den norske og skandinaviske kulturhis-torie.

Nu har Stubhaug så tacklet den måske største udfordring – at skrive en biografi om Mittag-Leffler, hvis enorme privatkorrespondance omfatter i nærheden af 50 000 breve og hvis interesser og kontakter berørte mange lag af svensk, skandinavisk og international matematik, politik og kultur. Og Stubhaug er efter mange års arkivarbejde kom

met i mål med en biografi, der i 2007 udkom både på norsk og svensk, og som i den norske udgave omfatter mere end 750 sider.

I Stubhaugs optik fremstår Mittag-Leffler ganske levende som et sammensat menneske, for hvem matematik indtog en helt særlig rolle. Matematikken var ikke bare hans virke, det var også hans kald i en grad, som nok er karakteristisk for den tid, han levede i. Dette billede af matematikken som et kald er også gennemgående i adskillige biografier om matematikere, ikke mindst i Stubhaugs egne. Mittag-Leffler var en af de tidligste fortalere for den matematiske forsknings berettigelse og autonomi, ligesom hans ideer om matematikkens internationalitet også var kontroversielle i hans samtid. Men Stubhaugs pointe går langt ud over Mittag-Lefflers syn på matematik – den inddrager mange flere komponenter af hans identitet og selvforståelse. Således bliver biografien også til en historie om stræben efter magt og indflydelse bl.a. på Stockholms Högskola; en tilbagevendende sygdom, som hæmmede hans akademiske udfoldelse; store ambitioner for skandinavisk matematik og et omfattende netværk, som blev brugt til at promovere disse ambitioner; og politik på den helt internationale scene, som da Mittag-Leffler blev involveret i forhandlingerne omkring unionsopløsningen og troede han havde en rolle at spille i spørgsmålet om Finlands uafhængighed.

Stubhaugs bog er opbygget kronologisk med den enkelte undtagelse af et åbningskapitel, der på fremragende vis giver et indblik i Mittag-Lefflers personlighed ved at slå ned på hans rejse til Egypten omkring århundredeskiftet 1900.

Trods sin kronologiske opbygning er Stubhaugs biografi ikke altid lige let at navigere i. Dette reflekterer i nogen grad den komplekse natur af det liv, Stubhaug behandler. Hvis man går efter tematiske spørgsmål omkring fx Mittag-Lefflers investeringer, hans personlige forhold, tidsskriftet Acta Mathematica, eller hans forhold til sine studerende, er det ikke let ud fra overskrifterne og kronologien at finde de relevante passager. Men det skyldes også i nogen grad, at værket er ment og skrevet for et bredt publikum, og at værket skal læses som et afsluttet hele. Store tematikker omkring Nordens industrialisering, forholdet mellem skandinavisme og nationalisme osv. bliver berørt og giver læseren lyst til at vide mere. Bogens mange fine illustrationer og Stubhaugs flydende og læseværdige fremstilling er med til at vække og fastholde interessen. Der findes en udmærket litteraturliste og et fint indeks, men noteapparatet sidst i bogen er ikke omfattende nok til at gøre det let at spore det dokumentariske belæg for alle detaljerne. Ligesom tilfældet var med Stubhaugs tidligere biografier ville et akademisk noteapparat lette adgangen til det enorme kildemateriale og til det portræt, der gives af den biograferede person.

Netop disse forhold gør det natur

ligt at overveje, hvilken udvælgelse, Stubhaug har foretaget i sin fremstilling. Man finder en detaljerigdom omkring Mittag-Lefflers organisatoriske arbejde, hans helbred og hans forhold til familien, som ikke helt modsvares af hans finansielle investeringer og da slet ikke af hans matematiske forskning. Dette er ikke en egentlig kritik, blot en konstatering af, at der stadig er meget, vi ikke ved om Mittag-Leffler, hvis man tager de mere specialiserede briller på. Til gengæld er der næppe tvivl om, at som biografi over mandens liv og virke i bred forstand er Stubhaugs bog monumental og uundværlig læsning for enhver, der er interesseret i matematikkens historie i Skandinavien og en af Skandinaviens største organisatorer igennem et halvt århundrede 1875–1925.

Selvom det er svært direkte at trække tematikker ud af Stubhaugs bog følger her en kort beskrivelse af fem hovedfortællinger, som spindes omkring Mittag-Lefflers liv, nemlig tidsskriftet Acta Mathematica, den skandinaviske idé, villaen og instituttet i Djursholm, Mittag-Lefflers mere personlige forhold samt hans finansinvesteringer.

Mittag-Leffler levede sit liv i og for matematikken. I forlængelse af sine studier i Uppsala blev han sendt på en matematisk dannelsesrejse til Paris og Berlin, hvor han i årene omkring den fransk-tyske krig kom i kontakt med de ledende matematikere i verden. I Berlin kom han til at følge Karl T.W. Weierstrass’ indflydelsesrige forelæsninger og blev en af dennes vigtige elever. Mittag-Lefflers matematiske forskning knyttede også direkte an til Weierstrass’ teori for komplekse funktioner, hvor et af de store resultater stadig i dag bærer Mittag-Lefflers navn. Til trods for en vis succes inden for matematisk forskning, ligger Mittag-Lefflers største bidrag til denne videnskab dog i andre retninger. Dels i tidsskriftet Acta Mathematica og dels i de planer, han havde for en institutionalisering af matematikken i Stockholm omkring Högskolan og villaen i Djursholm. Og Mittag-Leffler var tidligt selv klar over, at hans mulig-heder og talenter ikke lå så meget i den matematiske forskning, som i dennes organisering og fremme.

Acta Mathematica

I 1882 besluttede Mittag-Leffler sig – efter en henvendelse fra den norske matematiker Sophus Lie – for at starte et internationalt orienteret matematisk tidsskrift, som dog skulle have sit udgangspunkt i Skandinavien. Mittag-Lefflers idé var, at ved at lade redaktionen bestå af skandinaviske matematikere, og ved at give plads til skandinaviske forfattere ville Acta Mathematica kunne komme til at tjene som et talerør for skandinavisk matematik. Samtidig kunne Acta – ved at publicere de fremmeste arbejder fra hele verden – være med til at fremme kommunikationen mellem Frankrig og Tyskland efter at disse to matematiske supermagter på kontinentet havde bekriget hinanden i den krig, som Mittag-Leffler havde oplevet følgerne af under sin udlandsrejse.

I løbet af kort tid etablerede Mittag-Leffler Acta som et internationalt tidsskrift af allerhøjeste kvalitet; dette opnåede han især ved at tiltrække den unge franske matematiker Henri Poincaré som en af forfatterne i de første årgange. Men mest bemærkelsesværdigt var det, at Mittag-Leffler kunne publicere vigtige matematiske afhandlinger fra tyske og franske matematikere side om side – igennem de næsten 50 år, Mittag-Leffler forblev hovedredaktør på Acta var det hans største bidrag til matematikkens internationalisme, ikke mindst efter at denne for alvor blev truet af Første Verdenskrig. Allerede umiddelbart før og under verdenskrigen samlede Mittag-Leff-ler forfattere fra begge krigens sider om at skrive artikler til et hyldest- og minde-bind til Poincaré, som var død i 1912. Minde-bindet så først dagens lys efter verdenskrigens ophør sammen med et bind, der på tilsvarende måde var viet Weierstrass’ minde. Ved aktivt at benytte Acta til at fremme denne soning kom Mittag-Leffler – sammen med kolleger som G.H. Hardy og Harald Bohr – til at stå i nogen modstrid med de kræfter – især i Frankrig og Belgien – som søgte at udelukke de tabende nationer fra det internationale akademiske selskab.

Skandinavisme

Mittag-Lefflers internationalisme fandt også en mere lokal manifestation, idet han var en varm tilhænger af akademisk skandinavisme. Også på det højere politiske plan engagerede Mittag-Leffler sig i skandina-viske spørgsmål – hans første ansættelse var i Helsingfors, og han interesserede sig indgående for Finlands situation og senere for Ålandssagen.

Efter unionsopløsningen i 1905 tog Mittag-Leffler initiativ til at invitere de skandinaviske matematikere til kongresser, hvoraf den første blev afholdt i Stockholm i 1909 og videreført hvert andet år i en af de skandinaviske hovedstæder. Kongressen i 1909 var den første formaliserede kontakt mellem norske og svenske videnskabsfolk efter unionsopløsningen og foruden at være en bevidst bestræbelse på at hele såret efter delingen og genoptage det akade-miske samarbejde, var der også en agenda med disse kongresser, som forbinder dem med oprettelsen af Acta Mathematica i 1882. Ved at give plads til skandinaviske matematikere og fremme kommunikationen mellem de skandinaviske miljøer håbede Mittag-Leffler også at kunne føre skandinavisk matematik op på et niveau, der kunne matche de store såkaldte «kulturnationer». Dermed er disse kongresser også et eksempel på Mittag-Lefflers ambitioner på egne, sit fags, og sin nations og regions vegne.

Djursholm

Mittag-Lefflers planer for en styrkelse af skandinavisk såvel som international matematik førte også til et ønske om en institutionalisering af matematisk forskning i og omkring Stockholm. I løbet af 1800-tallet var matematisk forskning blevet et ideal på de tyske universiteter,

men i Skandinavien – og herunder i Uppsala, hvor Mittag-Leffler læste – blev matematik i meget høj grad dyrket som et støttefag, enten til andre fag eller for at træne logisk tænkning. Da Mittag-Leffler vendte hjem til Sverige fra sin første stilling i Helsingfors var det imidlertid til en stilling ved den nystartede Stockholms Högskola, hvor synet på fri forskning og grundforskning var et lidt andet. På en skole, som indtil omkring 1900 ikke havde eksaminer eller curricula var Mittag-Leffler i stand til at definere indholdet af sine forelæsninger ganske frit, og han valgte at bygge dem over sine oplevelser i Berlin og sin egen nyeste forskning. Men Högskolan kom under stadig pres, og Mittag-Lefflers visioner for en matematisk forskningsinstitution lod sig ikke begrænse.

I stedet knyttede de sig i stigende grad til det matematiske «institut», som han ønskede at opbygge i sin villa i Djursholm. Villaen var blevet anskaffet i 1891 og var beliggende i et nyt kvarter uden for Stockholm, som i 1890’erne tiltrak en række akademikere og kulturpersonligheder. Der ville Mittag-Leffler – med udgangspunkt i et stort og veludstyret bibliotek – give de bedste muligheder for matematisk forskning. Ambitionerne rakte endog videre, og i de første år af Nobelprisens eksistens blev disse fejret i stor pomp og pragt i Djursholm, indtil de officielle fejringer blev flyttet til Stockholm. Instituttet i Djursholm blev i 1916 formaliseret i form af et testamentarisk fond, der skulle stå for dets drift som en matematisk forskningsinstitution. Trods en omtumlet tilværelse eksisterer instituttet stadig og opfylder i dag i høj grad sit formål som et mødested for matematiske forskere fra hele verden.

Kvinderne

Blandt Mittag-Lefflers store succeser var ansættelsen af den russiske matematiker Sonja Kovalevsky ved Högskolan i Stockholm i 1884. Kovalevsky havde – ligesom Mittag-Leffler selv – studeret hos Weierstrass i Berlin, og Mittag-Leffler brugte såvel personlige kontakter som Högskolans ideologiske grundlag til at gøre hende til den første kvindelige professor i matematik i nyere tid. Kovalevsky underviste ved Högskolan og var tilknyttet Acta, hvor hun også søgte at åbne op for bidrag fra russiske matematikere i overensstemmelse med Mittag-Lefflers ambitioner om matematisk internationalisme.

Kovalevsky blev ved sin ankomst i Stockholm også nært forbundet til Mittag-Lefflers yngre søster, forfatteren Anne Charlotte. De to udgav bl.a. et skuespil sammen, og de deltog aktivt i Stockholms kulturliv. Anne Charlotte var Mittag-Lefflers nærmeste betroede i mange spørgsmål, og kvinderne i Göstas liv – moderen Gustava, søsteren Anne Charlotte, hustruen Signe og protegeen og kollegaen Sonja – udgør en sammenhængende tråd i Stubhaugs beskrivelse.

Finansinvesteringer og driften af ACTA og Djursholm

Mittag-Lefflers ambitioner var ikke billige – og allerede fra hans studierejse tegner sig et billede af, at hans forbrug og levevaner var dyre, hvis han skulle leve op til sine egne forventninger om indflydelse og kontakter. I 1882 giftede Mittag-Leffler sig med Signe Lindfors, som var datter af den finske forretningsmand og jordejer Julius af Lindfors. Det har været formodet, at Mittag-Leffler rejste penge til sine matematiske formål gennem Signe og hendes arv, men Stubhaug påviser, hvordan Mittag-Leffler var engageret i store investeringer i især vandkraft og dennes udnyttelse – især til karbidproduktion – i 1890’erne. Dette var en industri, der næsten samtidig i Norge med Birkeland og grundlæggelsen af Hydro tjente store penge hjem. Men Mittag-Leffler tjente også penge på andre måder, fx ved en spekulation omkring udgivelsen af den svenske almanak i 1904. Mest påfaldende er det, hvordan Mittag-Leffler gentagende gange henviser til alle disse investeringer og spekulationer som midler til at fremme de ambitioner på matematikkens vegne, som er hans egentlige mål. Det var ikke omkostningsfrit at drive Acta, og selv med tilskud fra de nordiske lande og indtægter fra salget, måtte Mittag-Leffler igennem mange år betale op imod halvdelen af udgifterne ud af egne midler. Andre midler blev brug til at udbygge villaen i Djursholm og supplere dens bibliotek. Første Verdenskrig, den ustabile situation i Finland umiddelbart omkring svigerfaderens død og en bedragerisag i Mittag-Leff-lers investeringer betød imidlertid en kraftig reduktion af formuen. Den sidste udbygning af Djursholm, planerne for videreførelsen af Acta og det matematiske institut, som var blevet kreeret i Mittag-Lefflers testamente, kom til at lide hårdt herunder.

Yngvild Sørbye (red.)

Revolusjon, kjærlighet, diplomati. -Aleksandra Kollontaj og Norden

Unipub, Oslo 2008, 358 s., ill.

Av Carl Emil Vogt

Forvist feminist – revolusjonsheltinnen Aleksandra Kollontaj i Norden

Aleksandra Kollontaj (1872–1952) er en feministisk legende. Den myteomspundne revolusjonsheltinnen, sosialpolitikeren, agitatoren og forfatteren Kollontaj var en karrierekvinne av ekstraordinære dimensjoner. Den adelige marxisten skal ha vært verdens første kvinnelige regjeringsmedlem og første kvinnelige diplomat. Hun var en nær medarbeider av Lenin og en kort periode medlem av politbyrået der den virkelige makten i bolsjevikpartiet lå. Senere brøt hun med partiledelsen og ble en lederskikkelse i den såkalte Arbeideropposisjonen som ble knust i 1921. Deretter ble ble hun «forvist»

til Norge som diplomat i 1922. Derfra ønsket hun seg raskt vekk, og oppnådde et kort opphold i Mexico i 1926–27 før hun likevel ble beordret tilbake til Norden. Først til Oslo, deretter Sverige fra 1930 til 1945, før hun fikk ende sin karriere som tilbaketrukket pensjonist under beskjedne kår i Moskva. Hun døde på naturlig vis – bare ett år før Stalin – og unngikk altså utrenskningene. For å overleve hadde hun vært nødt til ikke bare å kompromisse, men rett og slett krype for makten – ettersom kommunistpartiet ble stadig mer ensrettet. Kollontaj hadde nok hatt mulighet til å hoppe av, men valgte å forbli diplomat og servilt forsvare Stalins politikk.

Kun Lenin, Trotskij, Stalin og muligens Bukharin slår henne, om en regner opp litteratur om bolsje-vik-ledere i hennes generasjon. Kollontaj har satt dype spor etter seg, viktigst som sosialpolitiker og feministisk teoretiker. Det var også hennes tenkning på disse områdene som ble trukket frem av vestlige feminister på 1960- og 70-tallet. Som politiker og teoretiker var hun ferdig etter deltagelsen i Arbeideropposisjonen. Forvist til Norden, ikke akkurat verdens navle, følte Kollontaj seg tidvis deprimert og fjernt fra verdens begivenheter. Kan Kollontajs tid i Norden virkelig være verdt en hel artikkelsamling?

Den foreliggende boken utforsker nettopp temaet Kollontaj og Norden. Redaktøren, Yngvild Sørbye, som også arbeider med en biografi om Kollontaj, har gjort en glimrende jobb med å samle varierte artikler og forfattere. Her får for eksempel Kollontajs sønnesønn Vladimir M. Kollontaj gi et fascinerende og personlig innblikk i familien rundt en kvinne som ikke bare oppga sin mann, men også forlot sitt barn til fordel for revolusjonen og en friere kjærlighet. Likevel beholdt sønnen et godt forhold til henne, hevder barnebarnet. På et vis levde hun ut egne teorier og lot andre – nære venninner – ta seg av sitt barn mens hun selv var revolusjonsagitator i eksil. Vladimir Kollontaj styrker min mistanke om at farmorens Norden-periode var lite spennende ved å plassere den som en parentes til slutt i artikkelen. Men han vekker min nysgjerrighet for det motsetningsfylte mennesket Kollontaj.

Historiker Åsmund Egge viser at Kollontaj har hatt en viss påvirkning på norske kommunister og sosialister, særlig i hennes første periode i Norge 1915–17, da hun oppholdt seg en del i Kristiania som agitator. Som en karismatisk kvinne med et eget håndlag med menn, fikk hun et bredt kontaktnett i arbeiderbevegelsen, særlig i det sosialdemokratiske ungdomsforbundet. Det er for eksempel sannsynlig at hun bidro til å frelse den senere NKP-patriarken Adam Egede-Nissen for leninismen. I Kollontajs andre periode i Norge 1922–1930 var hennes påvirkningskraft mindre; som diplomat stilte hun seg i hovedsak utenfor norsk partipolitikk, hevder Egge. Likevel sto hun for eksempel lojalt på Kominterns linje om å fremprovosere en splittelse i Arbeiderpartiet, til tross for at hun mislikte ideen.

Lederen for leninistfløyen, Olav Scheflo, var heller ikke hennes personlige favoritt. Da var det anner-ledes med lederen for Komintern-motstanderne, Martin Tranmæl, som ble en nær kontakt.

I en innsiktsfull artikkel av den finske sosiologen Anna Rotkirch gjennomgås Kollontajs feministiske teori, gjennom hennes visjon for kvinnekroppen. Rotkirchs artikkel kan også belyse Kollontajs biografi – i hvilken grad forsøkte hun å leve ut egne teorier? Kollontajs tenkning var på mange områder avansert. Hun foregriper Simone de Beauvoirs tanker om kvinnen som «det annet kjønn» og omtaler kvinnen som mannens skygge. (Også i konkret politikk lå hun ofte langt fremme, og ønsket blant annet ett års amming av helsemessige årsaker.) Kollontaj gikk inn for en sedenes og skikkenes revolusjon, en psykisk og erotisk omveltning i kjølvannet av den politiske revolusjonen. Kvinnen måtte frigjøres fra slavegjørende husarbeid. Men hvem skulle så utføre slike oppgaver? Her møter vi et av paradoksene som gjør Kollontaj interessant, idet hun så for seg at husarbeid skulle utføres av såkalte tjenerinner – selv levde hun alltid med slike.

Biologiske utviklingsteorier sto sterkt i tiden, også hos Kollontaj som til og med var tilhenger av rasehygiene (jvf. Rotkirchs og Katainens artik-ler). Slike ideer har tildels vært betraktet som progressive. Kollontaj så fysisk sett for seg den etter-revolusjonære kvinnekroppen som rankere og sterkere, mindre preget av runde, klassisk kvinnelige former – visjonen var en androgyn kvinnekropp. Sterke kvinner ville bli selvforsørgende (arbeiderkvinner), mens de svake (husmor-hustruer) ville dø ut – «det naturlige utvalg» ble brukt som begrep. Kollontaj trodde på et slags kollektivt sosialistisk utvalg. Darwins utviklingslære har i tiden vært blandet med lamarckistiske forestillinger som for eksempel at tilegnede egenskaper kunne nedarves. Kollontaj forestilte seg blant annet at for-eldrenes psykiske tilstand under unnfangelsen påvirket barnets helse og dugelighet senere i livet. En lamarckistisk-darwinistisk biologisk utviklingslære preget også de mest radikale venstresosialister – som Kollontaj.

Kollontaj er forresten på mange måter et typisk eksempel på en revolusjonær russisk overklassekvinne fra slutten av attenhundretallet. De klippet håret kort, røkte sigaretter og ofret seg for den hellige Saken i den grad at vi nærmest må ty til IRA eller al Qaida i forsøket på å forstå. Slike kvinner kunne gå under jorden, begå drap, forlate sine barn. Kollontaj er i ettertid kanskje blitt stående igjen som den mest berømte av dem.

Som diplomat i Norge har Kollontaj satt spor etter seg, skriver historiker Sven G. Holtsmark. Det var i stor grad Kollontajs verk at Sovjetunionen til gjengjeld for norsk diplomatisk anerkjennelse, innrømmet nordmennene overhøyhet over Svalbard. Etter dette fikk hun knapt noen interessante saker å arbeide med i Norge, og hun søkte seg da også vekk alt i 1925.

Kollontaj kunne holde Moskva meget godt orientert om norsk politikk. En rekke kommunister, blant andre Egede-Nissen, ga henne fortrolig informasjon fra lukkede stortingsmøter. Men Kollontaj hadde også gode kontakter på borgerlig side, fremfor alle Venstres mange-årige stats- og utenriksminister Johan Ludwig Mowinckel. Hvor stor innflytelse har hun egentlig hatt over ham? Forbindelsen dem imellom er i stor grad tema for Martin Nag, selv slavist og NKP-er. Han viser at hun faktisk gikk så langt som til å bidra med hjelp til Venstre foran valget i 1924! Hun hadde også noe tidligere motsatt seg Kominterns plan om å velte Otto Albert Blehrs Venstre-regjering, skriver Holtsmark, og i stedet konkludert med at «for Russland er det ikke mulig aa faa en bedre regjering enn den som sitter». Kollontaj fremstår som en pragmatisk og dyktig diplomat.

Kollontaj inntok en ironisk holdning til nordmennenes overdrevne forestillinger om sin betydning i verden. Men hun ble glad i Norge og opplevde nordmenn som vennlig innstilt til Russland. Da var det annerledes i Sverige. Statsviter, historiker og tidligere ambassadør Krister Wahlbäck behandler hennes 15 år som diplomat i den svenske hovedstaden. Perioden fra 1930 til 1945 spenner over en stor del av Kollontajs liv, og utgjør hennes siste yrkesaktive år. Omdirigeringen til Stockholm, som tilsynelatende lignet en forfremmelse, var i realiteten lite lystbetont. Nå ble hun tettere overvåket av sovjetagenter. Svensk opinion, det gjaldt også sosialdemokratene, var mer russisk- og sovjet-fiendtlig enn i Norge, der det knapt fantes noen antirussisk tradisjon.

Kollontaj forsøkte uten hell å bli forflyttet til Spania i 1934, men fant likevel forsonende trekk ved Sverige. Hun knyttet forbindelser til den innflytelsesrike familien Wallenberg og prøvde å få i stand økonomisk sam-arbeid mellom Sverige og Sovjetunionen. De to hovedforsøkene (russisk deltagelse i et svensk trelastkartell og svenske statskreditter til Sovjet-unionen) mislyktes – det første etter motstand på sovjetisk side, det andre ble nedstemt i Riksdagen.

Både Wahlbäck, den finske historikeren Elina Katainen og Kollontajs underordnede i Stockholm, den tidligere sovjetdiplomaten Vladimir I. Jerofejev, kommer inn på hennes fredsmegling i Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen mot Finland. Kollontaj var delvis vokst opp på et familiegods i Karelen og var glad i Finland. Hun fremsto som bolsjevikenes -ubestridte finlandsekspert, etter blant annet å ha utgitt en studie av finske arbeideres kår.

Fredsmeglingen hennes var positiv for Finland i 1940, men ikke i 1944 da hun oppfordret Moskva til å bombe Helsingfors for å forbedre Sovjetunionens forhandlingsposisjon. Forslaget førte også til tungt bombardement. I presentasjonen av henne, både på bokens bakside og i forordet, fremheves det at hun ble «nominert til Nobels fredspris» for meglingen. Dette skurrer unektelig, sett i sammenheng med bombe-initia-tivet. Samtidig er slike opplys

ninger nødvendige for å forstå henne som bolsjevik og nær medarbeider av Lenin: Hun må, mener denne anmelderen, også ha vært en maktpolitiker med en revolusjonærs vilje til å gå over lik. Her ligger samlingens største svakhet: Hennes mangetydige personlighet, særlig dens problematiske sider, blir aldri forsøkt skikkelig analysert.

Et tilsynelatende mykere tema tas opp av kunsthistorikeren Daniela Büchten, nemlig diplomaten Kollontajs kulturformidling. Særlig beskrives tette forbindelser til maleren Henrik Sørensen og til statsministersønn og dirigent Johan Ludwig Mowinckel jr., en klarere politisk investering. Kollontaj bidro til at en rekke norske kunstnere reiste i Sovjetunionen, der de ble pumpet fulle av propaganda som ofte troskyldig ble videreformidlet. Hun visste å benytte sin «soft power».

En episode hos Büchten kan være interessant: Kollontaj fikk tatt Dmitrij Sjostakovitsj’ opera «Katerina Izmajlova» (opprinnelig «Lady Macbeth fra Mtsensk») av plakaten i Stockholm i november 1935. Stalin selv sørget først et par måneder senere for slakt av Sjostakovitsj i Pravda. Mest sannsynlig fulgte -Kollontaj her bare instrukser fra Moskva, men om hennes anti-Sjostakovitsj-aksjon foregrep Stalins, har vi igjen fått et lite glimt av hovedpersonens problematiske sider. Historikeren Aleksander Kan, en nestor blant russiske skandinaviakjennere, er inne på et vesentlig poeng her: Kollontaj skjønnmales, både i russisk og vestlig litteratur.

Aleksander Kan behandler Kollontajs private vennekrets i Norden. I Norge besto den særlig av venstre-sosialister som Martin Tranmæl, Rachel Grepp og Aksel Zachariassen, i Sverige sosialister som Zeth Höglund og Fredrik Ström. Særlig utførlig beskriver Kan imidlertid Kollontajs kontakt med den russiske forfatterinnen og kommunisten Anzjelika Balabanova. Balabanova fremstår som Kollontajs mulige alternativ. Som henne kunne Kollontaj ha hoppet av og beholdt mer av sin integritet. Balabanova var for eksempel sjokkert over Kollontajs offentlige angrep på Trotskij. Som sendebud i Norge bidro Kollontaj også til å forpurre forsøk på å skaffe Trotskij innreisetillatelse. Likevel kunne Kollontaj gå langt for å forsvare venner, som Balabanova.

Sentralt står også Kollontajs nære vennskap med Marcel Body, en fransk kommunist som også innehadde sovjetisk pass og var ansatt ved sovjetlegasjonen i Kristiania. En slik mannlig fortrolig kom hun for første gang i livet til å mangle i Sverige. Overraskende skaffet hun seg der derimot gode kontakter blant kvinnesakskvinner, slike hun tidligere foraktelig ville omtalt som borgerlige feminister. Særlig viktig kom Ada Nilsson til å bli. Ifølge Kan stolte Kollontaj mer på Nilsson enn på noen annen i Vesten!

Kollontaj ble æreløst kalt hjem fra Stockholm uten å få tatt avskjed. Likevel kunne det vært verre, hun kunne som mange av sine venner blitt henrettet. Jerofejev spør om det ikke nettopp var forvisningen til

Norden som reddet hennes liv. Det er på sett og vis både skremmende og imponerende at Kollontaj kunne holde ut i sovjetisk tjeneste, til tross for harde offentlige kampanjer mot henne.

I avslutningsartikkelen analyserer Sørbye også Kollontajs ikke helt fremragende skjønnlitterære forfatterskap, som dog belyser hennes feministiske teorier. All skjønnlitteraturen hennes stammer fra tiden i Norden. Dette bringer oss over på spørsmålet vi startet med: Hvilken interesse har Kollontajs tid i Norden når alt kommer til alt?

Svaret blir det kjedelig-akademiske: både ja og nei. Hun har hatt innflytelse i norsk politikk, ikke bare i arbeiderbevegelsen, men også i Venstre. I Sverige var hennes påvirk-ningskraft begrenset. Lite er skrevet om Kollontaj i Norden. Internasjonal litteratur om Kollontaj kunne vært utfylt på visse punkter, men språkvalget i samlingen er svensk og norsk. For denne anmelderen er det viktigste at artiklene samlet sett gir et innblikk i en personlighet som ligner lite på et endimensjonalt feministisk ikon. Det som synes særlig spennende ved Kollontaj er imidlertid tiden før hun ble forvist til Norden.

Enkelte av artiklene har svakheter, uten at jeg vil pukke på dem her. Det blir en del gjentagelser om en leser hele boken fra a til å, og redaktøren kunne med fordel ha stilt enda flere kritiske spørsmål til sitt studieobjekt. Men etter å ha lest artiklene blir Kollontaj aldri den samme igjen. Ikke engang utsagnet om at det skal være like naturlig å ha samleie som å drikke et glass vann stemmer. Det er propaganda fra kommunistpartiledelsen for å brennmerke henne som altfor frigjort og løssluppen.

Jeg har etterlyst mer fokus på Kollontajs mørke og problematiske sider. Det er da viktig å ikke dømme henne for hardt. For å overleve måtte hun bli konformist på 1930-tallet og livet ut skrive hyldningsbrev til Stalin. Selv ruvende kulturpersonlig-heter som Pasternak og Sjostakovitsj ga lignende ofre. Heller ikke Aleks-andra Kollontaj kunne la være.

Nils Johan Ringdal

Georg Valentin von Munthe af Morgenstiernes forunderlige liv og reiser

Aschehoug, Oslo 2008, 785 s.

Av Peder Anker

De som måtte tro at vitenskapshistorie er tørt og kjedelig eller også irrelevant for å forstå norsk historie mer generelt, bør lese Ringdals utmerkede biografi om Georg Morgenstierne. Fortellingen om hans liv og mange reiser som språkforsker og professor ved Universitetet i Oslo åpner for nytolkninger av de intellektuelles rolle i norsk og internasjonal offentlighet.

Ringdal skriver levende og godt om Morgenstiernes (1892–1978) oppvekst på Oslos beste vestkant, om de unike sosiale og familiære prosessene som ledet ham til studier av indiske og senere iranske språk, og om det lingvistiske forskningsmil

jøet han knyttet seg til. Tittelen «forunderlige liv og reiser» er dekkende for Ringdals framstilling av det eventyrlige liv Morgenstierne levde på sine mange reiser rundt i Europa, men også til dagens Iran, Afghanistan, India og Pakistan. Han var gjest, for eksempel, i Fredrich Carl Andreas og Lou Andreas-Salomes legendariske salong i Göttingen på 1920-tallet. Andreas trakk som verdensledende forsker i Zarathustras lære framstående intellektuelle til sitt hoff som var minst like fascinert av hans vakre eksentriske kones teatralske seanser. Ringdal bringer så leseren tilbake til det jordnære familielivet på Vettakollen i Oslo, før man på nytt kastes ut i en fascinerende beskrivelse av Morgenstiernes reise til India der han møtte ledende skikkelser fra frigjøringsbevegelsen, inkludert Mahatma Gandhi. Den dypere betydning av ordet «ahimsa», sanskrit for ikke-vold, ble behørig notert. I beskrivelsen av forskningen på språk i steder som Mazar-i Sharif, Herat og Kandahar i Afghanistan og Peshawar i Pakistan bringer Ringdal leseren i nærkontakt med de persiske og indiske kulturer Morgenstierne ønsket å forstå. Det var særlig språkenes historiske opprinnelse han studerte i denne mellomkrigstiden. Med krigen ble språkforskerne splittet med nazisympatisører blant de tyske iranistene mens Morgenstierne støttet de allierte, en spenning som kom til å prege deler av dette språkmiljøet i årtier. Hjemme i Norge ble Morgenstierne etter hvert aktiv i riksmålssaken, han arrangerte faglige og populære arrangement om persiske språk og kultur og tok aktivt del i ulike akademiske og sosiale begivenheter.

Ringdal har skrevet en omfattende biografi om et mangfoldig liv. Etter å ha lest i underkant av åtte hundre sider om Morgenstiernes forunderlige liv og reiser, sitter en likevel igjen med lite kunnskap om hans vitenskapelige produksjon. Hovedgrunnen til dette ligger i at Ringdal selv ikke behersket de språk Morgenstierne studerte og at det derfor har vært vrient å knytte nære bånd mellom språkforskningen og livet han levde. Slik blir det mennesket Morgenstierne som kommer i sentrum av fortellingen, og ikke hans intellektuelle prestasjoner. Ringdal har hatt tilgang til og brukt et omfattende arkivmateriale til, men han har i liten grad nyttiggjort seg av metodologiske verktøy for å sortere dette. Resultatet er en biografi rik på detaljer, men uten lange linjer og klar argumentasjon. Det legges stor vekt på Morgenstiernes familie og interne sosiale forhold, noe som er helt i tråd med senere vitenskapshistorisk forskning. Deborah Coen har for eksempel vist i sin prisbelønte bok Vienna in the Age of Uncertainty: Science, Liberalism, and Private Life (2007) hvor viktig familiebånd og privatliv er for vitenskap. Det er imidlertid uklart i Ringdals biografi hva all informasjonen om privatlivet skal forklare. Historien om Morgenstierne legger også stor vekt på hans orientalske reiser, noe som inviterer til postkolonialistisk metode og perspektiver. Edward W. Said har i sin klassiske bok Orientalism (1978) vist

hvordan orientalske studier representerte en form for hersketeknikk i Det britiske riket. Hvilken rolle Morgenstiernes studier har spilt i en slik sammenheng er uklart, da Ringdal i liten grad har satt hans språkforskning inn i en kulturpolitisk kontekst. Kort sagt, leseren sitter igjen med en fantastisk historie, men uten et klart inntrykk av hva historien handlet om ut over at Morgenstierne hadde et forunderlig liv.

Disse kritiske merknader ment for et faghistorisk publikum må ikke overskygge det faktum at Ringdal har skrevet en levende og høst leseverdig bok. Beskjeden må være klar til historieinteresserte studenter, elever, venner og bekjente: løp og kjøp. Biografien viser også med all tydelighet at universitetshistoriske arkiver inneholder spennende materiale som i liten grad har vært gjenstand for studier i norsk historie. Historien om Morgenstierne viser betydningen av vitenskap for vår kulturhistorie. Nyheten om at dette skulle bli Ringdals siste bok er et stort tap for historiemiljøet generelt, og et minst like stort tap for den voksende gruppen av historikere som er fascinert av norsk vitenskapshistorie.

Stina Fallberg Sundmark

Sjukbesök och dödsberedelse: -Sockenbudet i svensk medeltida och -reformatorisk tradition

Bibliotheca Theologica Practicae 84, Artos, Uppsala 2008, 308 s.

Av Torstein Jørgensen

Tidligere tiders forestillinger om døden og om forholdet mellom livet her og nå og tilværelsen i det hin-sidige har vært gjenstand for økt forskningsoppmerksomhet i de senere år. Døden som en uavvendelig realitet er en faktor ethvert samfunn må håndtere – med både teoretisk tankegods og praktiske foranstaltninger og seremonier.

Stina Fallberg Sundmarks avhandling om Sockenbudet i svensk medeltida och reformatorisk tradition, som ble forsvart ved Uppsala Universitet våren 2008, er et fortjenstfullt bidrag til ny viten om dette emnet. At avhandlingen er levert av en -teolog, er gledelig ettersom kirkehistorikermiljøene gjennomgående har vært så svakt representert i en ellers svært aktiv nordisk middelalder-forsk-ning i de senere år.

Avhandlingen innleder med en kort oversiktmessig, og mer generell, redegjørelse for middelalderens og reformasjonstidens oppfatning av døden slik den var utmeislet i kirkens teologi og nedfelt i folks allmenne bevissthet. Forfatteren -bygger her på kjente europeiske standardverk både av eldre og nyere dato. Dernest innskjerpes fokus til det som er selve objektet for Sundmarks egen studie; sognebudet og dødsforberedelsen slik dette faktisk

ble praktisert i Sverige i de angjeldende perioder.

For å vinne ny kunnskap om dette, vender forfatteren seg til et relativt vidt kildemateriale. Dette innbefatter i hennes tilfelle i første rekke teks-ter av kirkelig karakter slik som manualer, statutter, pastoralteologiske tekster, homilier, bønnesamlinger og såkalte ars moriendi-tekster. I tillegg gjør hun bruk av kristenrettsbolkene i landskapslovene. Med dette tekstgrunnlaget er det særlig de prestelige handlinger forfatteren vinner detaljert kunnskap om, men tekstene berører stedvis også den sykes/døendes og andre tilstede-værende lekfolks opptreden. Det hadde vært ønskelig om forfatteren hadde søkt noe videre i flere kilde-kategorier av ikke-kirkelig karakter, selv om utbyttet muligvis hadde vært magert. For reformasjonstidens vedkommende kunne det også vært -nyttig om hun hadde viet større oppmerksomhet til nyere studier av luthersk botsteologi, som f.eks I. Öbergs monografi om Himmelrikets nycklar. Ved siden av tekstlig materiale gjør Sundmark seg i utstrakt grad også bruk av billedlige fremstillinger, og bevarte gjenstander som ulike kar, redskap og tekstiler. Flere av disse er avbildet i den trykte boken. Det anvendte tekstmaterialet og billed- og gjenstandsmaterialet er utnyttet på en måte som styrker den samlede tolkningsgevinst av de to materialenhetene.

Avhandlingens store styrke ligger i dens svært detaljrike fremstilling av samtlige stadier og deler av sogne-budets handlingsforløp fra budsendelse, via kort eller lang reise, ankomst og inntreden hos den syke/døende, de ulike ledd i selve visitasjonen med kommunion og salving som de sentrale ledd, til prestens avreise og tilbakeferd. Avhandlingen fremstår i det hele nærmest som en narrativ og tolkende fremstilling av sognebudshendelsen fra a til å. Her er Sundmarks avhandling rett og slett et rikt oppslagsverk om selve den aktuelle gjennomføringen av et sognebud i alle dets ulike stadier og bestanddeler. Det eneste man kunne savne, er mer utfyllende gjengivelser av tekstene i de liturgiske leddene og bønnene som hun underveis refererer til. Å ha disse tekstene lett for hånden underveis i lesningen ville vært svært nyttig. Disse kunne vært tilføyd i et appendiks for å unngå unødige brudd i fremstillingen.

Avhandlingens kapittelinndeling er organisert slik at hvert kapittel omhandler ulike stadier i sogne-budets hendelsesforløp i suksessiv orden. Forfatteren har valgt å disponere hvert kapittel i én del som beskriver det dokumenterte og faktiske av hendelser, gjenstander og ytre forhold og én del som tolker dette, og som i hvert kapittel kalles «Vad är innebörden av agerandet?». Dette fører til en del unødige gjen-tagelser, og gir boken et anstrøk av langtekkelighet. Den kunne med fordel vært strammet opp ved at tolkningen hadde vært sammenføyet med redegjørelsen for det faktiske.

Men når dette er sagt, må det samtidig tilføyes at denne innvendingen mht disposisjon ikke innvirker på avhandlingens gjennomgående høye

faglige kvalitet hva innhold angår. Forfatteren har et godt grep om sine mange kilder, og hun er veldokumentert og kildenær i sine tolkninger og konklusjoner. Den er alt i alt et nytt og svært nyttig bidrag til ny viten om og forståelse av et felt som ikke har vært gjenstand for særlig stor oppmerksomhet i nordisk middelalder- og reformasjonsforskning. Boken fører et lett følgbart språk innrammet av en logisk disposisjon som gjør den lesbar både for forskere og for et bredere allment publikum.

Ingi Sigurðsson

Erlendir straumar og íslenzk viðhorf. Áhrif fjölþjóðlegra hugmyndastefna á Íslendinga 1830–1918

Háskólaútgáfan, Reykjavík 2006, 351 s.

Av Jón Viðar Sigurðsson

Boken Utenlandske strømmer og islandske synspunkter omhandler innflytelsen internasjonale idéstrømninger hadde på islendinger i perioden 1830–1918. 1830 markerer slutten på opplysningstiden på Island, og i 1918 kom de såkalte sam-bandslög, dvs. loven om forhol-det mellom Island og Dan-mark, som førte til at Island ble en selvstendig stat i en personalunion med Danmark.

Erlendir straumar deles opp i 13 omtrent like lange kapitler: opplysningen, liberalismen, romantikken, nasjonalismen, religiøse bevegelser, avholdsbevegelsen, ungdomsbevegelsens ideologi, kvinnesaken, sosialdemokratismen, samvirkebevegelsen, Georgismen, positivismen og realismen i islandsk litteratur, og til slutt darwinismen. Hvert kapittel starter med en kort presentasjon av den internasjonale bakgrunnen for hvert enkelt tema, med særlig vekt på diskusjonen om disse i Danmark og Norge.

Samlet sett var den utenlandske innflytelsen stor i undersøkelsesperioden, særlig i siste delen. Det er i disse årene Island igjen åpner seg mot Europa. Impulsene kom i begynnelsen i all hovedsak fra Danmark, men etter midten av 1800-tallet begynte de i økende grad å komme også fra andre land, for eksempel Amerika, men særlig fra Norge. Dette skyldes blant annet at omfanget av den internasjonale diskusjonen økte i denne perioden, at flere på Island engasjerte seg for de utenlandske idéstrømningene, og at den politiske og økonomiske utviklingen i Norge begynte å interessere flere på Island.

Ingi Sigurðsson har vært igjennom svært mye av kildematerialet fra denne perioden, tidsskrifter, aviser og utgitte bøker. I perioden 1830–1918 ble det utgitt mange tidsskrifter og aviser på Island (for en god oversikt over disse se www.timarit.is), tatt i betraktning at omkring 1830 bodde det om lag 55 000 mennesker i landet, og 95 000 i 1920. Dette høye antall aviser og tidsskrifter – noen av disse var til og med håndskrevne – og forholdsvis høye opplagstall, førte til at diskusjonen om de internasjonale idéstrømninger ble ganske utbredt.

Ingi Sigurðsson vektlegger at de

fleste av dem som deltok i denne diskusjonen bare unntaksvis holdt disse ideene atskilt. Det var derfor en utfordring å avgrense de ulike temaene fra hverandre, men stort sett har forfatteren klart det på en tilfredsstillende måte.

Populariteten til disse ideene varierte. Noen av dem ble svært populære og hadde store nedslagsfelt, særlig de som var knyttet til sosiale reformer, for eksempel avholdsbevegelsen, ungdomsbevegelsen og kvinnebevegelsen. Disse foreningene ble svært store og opprettet kontakter med tilsvarende bevegelser i Norge og Danmark, og hentet mye av sin inspirasjon fra dem.

Forfatteren understreker at framskrittstanken var særdeles sterk i hele perioden, og mye av debatten om de ulike temaene tok utgangspunkt i diskusjonen om hvordan nasjonen skulle bygges opp. I den sammenhengen ble den norske økonomiske utviklingen på 1800-tallet en viktig inspirasjonskilde, selv om det slett ikke er mulig å snakke om noe hamskifte i islandsk historie før vi kommer ut på 1900-tallet.

Erlendir straumar er en viktig undersøkelse. Ikke minst fordi den viser så godt nedslaget på Island av de dagsaktuelle temaene i den europeiske diskusjonen på 1800-tallet og første del av 1900-tallet og den betydningen disse hadde for samfunnsutviklingen i landet. Det som eventuelt kan etterlyses er at det ikke finnes noen diskusjon om hovedaktørene i denne prosessen og deres innbyrdes forhold.

Christian Friis Bach, Thorsten Borring -Olesen, Sune Kaur-Pedersen og Jan Pedersen (Redaksjon: Carsten Due-Nielsen, Ole Feldbæk og Nikolaj Petersen)

Idealer og realiteter. Dansk udviklings-politiks historie 1945-2005

Gyldendal, København 2008, 583 s.

Av Jarle Simensen

De nordiske land egner seg til sammenligning; fellestrekkene dominerer, men forskjellene er store nok til å være interessante. Dette gjelder ikke minst bistandshistorien, som er en god indikator på nasjonale sær-egenheter. Når Dansk udviklingspolitiks historie nå har kommet, er det naturlig i en anmeldelse å trekke noen paralleller til Norge.

Dette er et pionerfelt, det foreligger ingen tidligere fremstillinger, og valg av prosjektstrategi blir derfor spesielt utslagsgivende. Danskene har lagt opp sitt verk i ett bind (riktignok på ca. 580 sider) og har engasjert et knippe av fire erfarne forskere fra statsvitenskap og politisk historie, hver med ansvar for en kronologisk periode. Til forskjell fra den norske bistandshistorien, som ikke hadde noen redaktør, men en styringsgruppe med skiftende sammensetning, har den danske hatt tre redaktører. To av dem har skrevet innledningen og en lengre, analytisk anlagt konklusjon. Dette er et strammere opplegg enn i Norsk utviklingshjelps historie, som kom i tre separate bind med separate forfattere i 2003. Men det er interessant at heller ikke det danske verket, til tross for det statsvitenskapelige innslaget, har lagt noen eksplisitt, styrende teori til

grunn for fremstillingen. Målet har vært, liksom i den norske bistandshistorien, å tilgodese mange metodiske vinkler.

Den største forskjellen ligger i den tematiske avgrensningen: Det foreliggende verket handler om dansk utviklingspolitikk, dvs «policy-making» på avsendersiden, med fokus på beslutningstakerne. Sammenhengen mellom utenrikspolitikk og bistandspolitikk er den sentrale problemstillingen og Udenriksministeriets materiale den viktigste kildekategori. Mottaker-siden blir bare delvis berørt, mens denne i den norske bistandshistorien var mandatfestet fra oppdrags-giverne og fikk ca. en tredjedel av plassen. Dette er naturligvis en fullt legitim, faglig avgrensning. Men de leserne som er opptatt av spørsmålet om hvordan det egentlig gikk med utviklingshjelpen, må hovedsakelig nøye seg med sammenfattende betraktninger og statistiske profiler på fordelingen mellom land og ulike former for bistand. Med noen få unntak er det lite konkret om interaksjonen med myndigheter og lokalsamfunn på mottakersiden.

Generelt er forfatterne slått av mangelen på klar strategi i bistandsarbeidet og umuligheten av å måle praktiske resultater av innsatsen i mottakerlandene. Ambisiøse forsøk på å lage et system av resultatindikatorer i andre halvdel av 1990-tallet led en stille død. Internasjonale rapporter med bestemte konklusjoner ble fulgt av nye studier som med annen statistisk metode «…. kunne vise præcis det modsatte eller absolut ingenting» (434). Diplomatiske hensyn overfor mottakeren og politiske hensyn til opinionen hjemme vanskeliggjorde en skarp analyse etter akademisk standard – et klassisk problem i all bistandshistorie. Den enkleste formel er at ulike «systemkulturer» på avsender- og mottakersiden gjorde gode resultater lite sannsynlige. Dette betydde ikke at bistanden kunne kalles en fiasko; hovedsaken var, etter fortolkningen i dette verket, den funksjonen den hadde i dansk utenrikspolitikk.

Innenfor den rammen som er valgt, er det grunn til å gratulere forfatterne med et førsteklasses verk. Det har fasthet i opplegget. Formen er åpen og analytisk, dilemmaene på dette nye og på mange måter merkelige politikkområdet blir avdekket med stor sikkerhet i vurderingene, basert på det som er essensen i historisk kompetanse: innsikt i kontekst, sans for perspektiver samt dømmekraft. Det er gjort nybrottsarbeid når det gjelder dansk politikk i det multinasjonale systemet. Språket er gjennomgående preget av en frisk, uhøytidelig, men ikke kynisk stil, det virker intellektuelt befriende på et felt som er knuget av den etablerte utviklingsdiskurs. Det kan legges til at dette er blitt en uvanlig vakker og velordnet bok, med skjønnsomt billedutvalg i rimelige proporsjoner, gode registre, «tidstavler» og ikke minst korte notater fra hver forfatter om litteratur og kilder til de enkelte kapitler.

Bokens fineste prestasjoner ligger i behandlingen av beslutningsproses

sen og forvaltningen innen utvik-lingspolitikken, et felt som i Borring Olesens ord preges av en «særegen blanding af lobbyistiske og korporative, parlamentariske og regeringsadministrative strukturer og prosesser». (s. 354). Til forskjell fra NORAD, som fikk status som et selvstendig direktorat, og delvis oppfattet seg selv som u-landenes talsmann i Norge og til dels drev selvstendig lobbying, ble DANIDA en avdeling innen Udenriksministeriet. «Udvik-lingspolitiken» ble definert som en del av dansk utenrikspolitikk, sideordnet og overlappende med handelspolitikk og sikkerhetspolitikk. Ut fra en slik struktur ble dette politikkområdet trolig mer kontrollert enn i Norge, som i sammenligning nok har hatt mer av en urolig bistandsdebatt gjennom hele perioden. I 1991 gjennomførte så dans-kene den såkalte «enhedstjenesten», en sammenslåing av diplomati og bistandsadministrasjon, i mottakerlandene under den lokale ambassaden. Norge fulgte det danske eksemplet i 2003–2004. For en utenrikstjeneste som var vant til å leve på ytterst stramme budsjetter, ble tilgangen til de rikelige bistandsmidlene inngangen til en ny epoke. Det viser seg ikke minst i den tyngde som nå kunne legges i sikkerhets-politiske hensyn, både i valg av bistandsland og bistandsformer. I Norge har bistandsmidlene vært en forutsetning for den høyprofilerte rollen som «fredsnasjon».

Klarere enn i den norske historien ser vi hvordan bistanden ble et viktig middel for et lite land til å gjøre seg gjeldende innen det nye multinasjonale systemet etter den andre verdenskrigen og navigere seg inn i relasjoner med land i Den tredje verden. Bistanden fikk en kraftig utenrikspolitisk signaleffekt. Litt overraskende blir det lagt vekt på at danskene, etter sin okkupasjonshistorie, hadde et særlig behov for å bruke nødhjelpen og siden utvik-lingsbistanden til å skape seg en hederlig internasjonal profil. Dette var en av grunnene til at Danmark helt fra begynnelsen la seg i toppen når det gjaldt hva en av forfatterne kaller «den gloriøse bistandsprocenten», i stadig konkurranse med Norge, dog uten den oppskrudde norske retorikken om en «humanitær stormakt». Generelt hadde naturligvis de nordiske småstatene og andre likesinnede land en «normativ interesse» av å fremme sterke internasjonale institusjoner og en verdensordning i samsvar med egne velferdsidealer; bistanden skulle tjene til dette. Det var ikke tilfeldig at danskene var vertskap for den store FN-konferansen om «sosial utvikling» i København i 1995.

Sammenlignet med Norge ble den danske bistanden mer bevisst brukt til å fremme dansk næringsliv, der maskinindustri og ferdigvareindustri av ulike slag samt større konsulentfirmaer tidlig var eksportorienterte. Under den særegne danske ordningen med «statslån» til mottakerlandene ble opptil halvdelen av den bilaterale bistanden bundet til leveranser av danske varer og tjenester. Samlet regnet man fram til 1990 med en «returprosent» til Danmark

på ca. sytti prosent av den bilaterale bistanden og ca. førti prosent fra den multilaterale, derav tjue prosent gjennom FN-organene. Samlet ble dette i 1991 anslått å utgjøre ca. 14 000 danske årsverk (504). Dette var en type argumentasjon som aldri kunne vært brukt i Norge, der en særegen renhetstenkning dominerte og motstanden mot å bruke bistandsmidler til næringsstøtte var innbitt på venstresiden. Under den «aktive multilateralisme» i den økonomiske krisen på slutten av 1980-tallet anvendte danskene sitt «finansielle kroppsspråk» til å fordoble danske leveranser til de internasjonale organene, og de lyktes i å gjøre København til en fremstående «FN-by», med ca. 600 ansatte i ulike FN-kontorer. Og sanksjoner ble tatt i bruk: bevilgningen til FNs utviklingsprogram, UNDP, ble kuttet med tjue prosent da den danske kandidaten til direktørstillingen ikke fikk jobben i 1999.

De frivillige organisasjonene fikk en viktig rolle i utviklingshjelpen også i Danmark, etter 1990 i økende grad i utøvende funksjoner. Men her var volumforskjeller: 17 prosent av den danske bilaterale bistanden gikk etter 1990 gjennom frivillige organisasjoner, mot 25–30 prosent i Norge. Det vekker spørsmålet om de frivillige organisasjonene generelt har hatt en sterkere stilling i det norske enn i det danske samfunnet. Misjonens rolle i utviklingshjelpen er ikke behandlet i det danske verket, i motsetning til det norske. I begge land var det et viktig motiv for myndighetene å sikre tilslutning i den folkelige opinionen, og organisasjonene fikk store bevilgninger til informasjonsarbeid om u-hjelpen. Boken har meget gode avsnitt om hvordan den uformelle «Pakten» mellom stat og organisasjoner la en demper på kritisk informasjon og satte sitt preg også på utviklingsforskningen. Symbolpolitikk kunne ikke drives med forbehold!

I avslutningen gir redaktørene seg inn på den metodisk interessante øvelse å bestemme vekttall på ulike typer av årsaker i en multikausal analyse. Hva var «det viktigste motivet» bak utviklingshjelpen? Deres svar er at dansk utviklingspolitikk «primært og i overvejende grad har været båret af altruisme» og at den knyttet seg til en idealistisk tradisjon som avbalanserte den interessedrevne øvrige utenrikspolitikken (530). Som det har fremgått av det ovenstående, gir ikke fremstillingen fra de fire hovedforfatterne noen god dekning for denne konklusjonen. Spørsmålet må presiseres: Viktigste motiv for hvem? For enkeltpersoner og i den allmenne opinionen kunne altruisme veie tyngst, men det vakte likevel ingen alvorlige protester da utviklingshjelpen ble skåret ned etter regimeskiftet i 2001. De frivillige organisasjonene var ideelle av natur, men her gjorde også det byråkratiske interessemotiv seg gjeldende etter hvert som apparatene vokste. For beslutningstakerne, hovedpersonene i dette verket, de som «handler på statens vegne gjennom lengre perioder», synes det åpenbart at interessetenkningen var dominerende: statens utenrikspoli

tiske og sikkerhetspolitiske interesser, forvaltningen av næringslivets interesser og de interne byråkratiske interessene. Det forhindrer naturligvis ikke at altruisme var medvirkende også på dette nivået, særlig dersom begrepet defineres så vidt at det inkluderer allmenne sosialdemokratiske og liberale, internasjonalistiske verdier, jfr. begrepet «normative interesser».

Mitt eget syn vil være at det var den internasjonale konteksten og de internasjonale nettverkene, i første rekke OECD med sin bistandskomité, DAC, som kan forklare at alle vestlige land opprettet statlige bistandsorganer nettopp på begynnelsen av 1960-tallet, uansett indre forutsetninger. Også i avslutningen på det danske verket fremheves dette som en rammebetingelse. Ingen kunne stille seg utenfor den felles bistandspolitikken i den kalde krigens periode. Det statsvitenskapelige begrepet om et «regime» (Krasner) kan komme til anvendelse: felles mål, felles kunnskapsgrunnlag og språkbruk, felles normer for atferd og felles prosedyrer for avgjørelser, uten bindende avstemninger i en formell organisasjon. Nettopp utvik-lingshjelpen er i så måte et eksempel på betydningen av et transnasjonalt perspektiv i historieskrivningen.