1. Innledning

I 1711 utkom endelig Tormod Torfæus’ livsverk, Historia Rerum Norvegicarum,1 en norgeshistorie i fire store bind. Prosjektet strakte sine røtter tilbake til 1660-tallet, men det meste ble skrevet innenfor århundrets siste to decennier, og det ble altså fullført og utgitt på begynnelsen av 1700-tallet. Den lange produksjonstiden sammen med den hurtige utviklingen av historievitenskapen gjorde at verket fikk en kort blomstringstid, og det ble snart betraktet som gammeldags. Torfæus’ verk utgjør likevel et viktig ledd i utviklingen av nordisk historiografi. Sammen med Peder Claussøns sagaoversettelser danner det en bro fra middelalderens krønike- og sagalitteratur til nyere tiders historieskriving.

At norske historikere og filologer har viet Torfæus så liten oppmerksomhet, kan skyldes at han har fått mye negativ omtale for sin overtro og mang-lende kildekritikk. Men den som tar seg bryet med å lese verket hans vil se at denne kritikken ikke er helt rettferdig, i alle fall nokså unyansert. Det er neppe mange i nyere tid som faktisk har tatt denne utfordringen og gått åpent og fordomsfritt inn i Torfæus’ tekst. Det kan være fordi teksten er

skrevet ikke bare på latin, men på et vanskelig latin. Derfor er det både viktig og gledelig at verket nå blir tilgjengelig i norsk oversettelse.2 Selv om Torfæus skrev et tungt tilgjengelig latin, er innholdet både engasjerende og underholdende. På bakgrunn av kritikken verket har blitt utsatt for, blir en overrasket over den systematiske og vitenskapelige arbeidsmåten forfatteren legger for dagen. Leseren blir slått av hans store lærdom, vide lesning og hans imponerende innsikt i sagalitteraturen. Om verket ikke lenger kan leses som norgeshistorie, så er det uten tvil en uhyre interessant kilde til 1600-tallets åndshistorie i Danmark-Norge.

Jeg vil her trekke fram noen hovedtrekk ved Torfæus’ historiske metode og i den forbindelse vurdere kjernen i den kritikken han har blitt utsatt for.3

2. Om Torfæus

Þormóður Torfason var født på Engey, like utenfor havna i Reykjavik i 1636, men han var ikke mer enn tre år gammel da familien flyttet til Stafnes (på Reykjanes). Etter skole-gang i Skålholt reiste han til København for å studere. Som skikken var, latiniserte han sitt patronym og ble Torfæus. Han fullførte teologi-studiet (attestats) i 1657 og reiste så hjem til Island for en vinter. Men allerede året etter vendte han tilbake til Danmark, der han snart (1660) fikk en attraktiv stilling som konge-lig oversetter av islandske skrifter. Denne stillingen hadde den lærdoms-interesserte kong Frederik 3. opprettet fem år tidligere, i 1655. Den var først bekledd av en annen islending, Þórarinn Eiríksson, som i 1659 ble funnet druknet i slottets vollgrav. At den kongelige utnev-nelsen av Torfæus falt sammen med innføringen av eneveldet, kan derfor virke tilfeldig. Det er likevel grunn til å merke seg årstallet, for historiestudiet, og ikke minst studiet av Norges historie, kan ha vært særlig interessant for kongen i forbindelse med hans politiske plan, innføringen av arve-konge-dømmet. Dette kunne han som kjent finne forbilde for i norgeshistorien.

I 1662 reiste Torfæus som kongens sagaspesialist til Island for å samle hånd-skrifter. Resultatet ble meget godt, ikke minst takket være hans gamle beskytter biskop Brynjolv Sveinsson, som bl.a. sendte med ham hovedhåndskriftene av begge eddaene.4 Som oversetter var Torfæus langt

mer produktiv enn forgjengeren. Blant annet finnes det fra denne tiden en oversettelse av den store Flatøyboka i Det kongelige bibliotek.

Selv om Torfæus gjorde et betydelig oversettelsesarbeid i kongens tjeneste, tok livet ved hoffet av uklare grunner slutt i 1664. Torfæus ble da sendt til Stavanger i Norge, der han fikk en stilling som kammerer, en slags amt-mann. Han var nok ikke fornøyd med dette, for han søkte snart om å få gjenoppta sine historiske sysler og begynne å arbeide med Norges historie, og det fikk han i 1667. Det hadde vært interesse for Norges historie i Danmark-Norge i flere tiår. I 1633 var Peder Claussøns saga-oversettelser utgitt i København med Den norske løve på tittelbladet og med dedikasjon til Norges stattholder Christoffer Urne. Det er likevel sannsynlig at behovet for en egen norsk historieskriving kan ha blitt forsterket i og med at Norges stilling innenfor unionen ble formelt styrket ved innføringen av eneveldet. Dette kan i alle fall kong Frederik ha hatt sans for, men da kongen døde tre år senere ble engasjementet ikke fornyet.

Torfæus skulle bli fastere knyttet til Norge, for i 1665 giftet han seg med en norsk enke, Anna Hansdatter. Hun må ha vært ganske velstående, for hun hadde gård og grunn på Karmøy (Stangeland), der de bosatte seg, og der Torfæus levde resten av sitt lange liv.

Etter en dramatisk hendelse i 1671 måtte Torfæus ligge lavt i terrenget i noen år. Han hadde vært en tur på Island for å ordne noen arvesaker etter sin far. På vei tilbake strandet skipet ved Skagen, men mannskap og passasjerer fikk reddet seg i land. På sjøveien derfra til København måtte skipet søke nødhavn i Samsø, der Torfæus tok inn på et verthus. Han havnet i konflikt med en annen gjest, og det endte med at Torfæus stakk kården sin i mannen. For dette drapet fikk Torfæus en dødsdom, men siden det visstnok var gjort i selvforsvar, ble han benådet.

Etter å ha levd stille av gårdsdriften på Stangeland i noen år søkte Torfæus likevel i 1682 om igjen å få komme på kongens lønningsliste. Han må ha hatt et godt navn og gode talsmenn, for søknaden ble innvilget. Det kan ha virket inn at svenskene i løpet av et par årtier hadde bygd opp et sterkt antikvarisk miljø i Uppsala, noe som innebar en utfordring for Danmark-Norge. At kongen var oppmerksom på dette, ser vi av at han nettopp året før, i 1681, hadde utstedt et forbud på Island mot å avhende håndskrifter til noen andre enn den dansk-norske kongens ombudsmenn.

Torfæus skulle skrive Norges historie, nå med rang av professor. De oppgaver og den status som ble knyttet til denne stillingen plasserer den som et norsk motstykke til embetet som kongelig dansk historiograf, som

ble formelt institusjonalisert på slutten av 1500-tallet, men som strekker røttene helt tilbake til Christiern Pedersen (d. 1554).

Samtidig med utnevnelsen fikk Torfæus også skriftlig til-latelse til å låne med seg det han trengte av manuskripter fra København, både fra Det kongelige biblio-tek og fra Universitetsbiblio-teket. Dette tilbudet benyttet han ubeskjedent og brakte til Stangeland de viktigste hånd-skriftene som inneholdt stoff om Norge. I tillegg til professorgasjen fikk han driftsmidler, så han kunne holde en assistent. I løpet av de første fem årene var det hele fire assistenter som kom og gikk. Men i 1688 var Torfæus så heldig å få tak i den trofaste og dyktige Ásgeir Jónsson, en av de mest produktive avskrivere vi kjenner fra denne tiden. Han ble på Karmøy med et lite avbrekk helt til 1705 og har gjort en uvurderlig innsats for å bevare tekstene fra en rekke verdifulle manuskripter. Ikke visste han at alle håndskriftene som tilhørte Universitetsbiblio-teket få år seinere skulle gå opp i røyk.

Det var den unge Árni Magnússon (Arne Magnusson, 1663–1730) som hadde anbefalt Ásgeir for Torfæus. Arne og Tormod ble kjent i København denne høsten (1688), og Arne må ha gjort inn-trykk, for straks etter hjemkomsten innledet Torfæus en langvarig korre--spon-danse med sin unge venn. Korrespondansen dreier seg om praktiske og faglige emner. Tormod ba Arne om hjelp til større og mindre tjenester i Køben-havn, samtidig som han tok opp faglige spørsmål, blant annet sagalitteraturens historiske kildeverdi. Denne korre-spon-dansen er utgitt av Kr. Kålund (1916), og jeg vil snart komme tilbake til den.

Torfæus levde et langt liv og døde først i 1719 i en alder av 83 år. Arbeids-evnen ble imidlertid nedsatt i 1706, da han trolig ble rammet av slag. Det er grunnen til at det ikke er han selv som har lagt siste hånd på det store historieverket som utkom i 1711. Det har Þorleifur Halldórson (ca. 1683–1713) gjort. Det er noe uklart i hvilken grad Torfæus selv har deltatt i arbeidet på slutten, men trolig har han hatt full kontroll. Det er også Þorleifur som har ført forordet i pennen. Der opptrer Torfæus i første person, og det er ellers sterkt preget av Torfæus’ innsikt og tenkemåte.

Ettertiden har ikke verdsatt Torfæus’ innsats som historiker særlig høyt, men han må likevel ha vært stor i sin samtid, og han må gjennom hele 1700-tallet ha vært regnet som en betydelig lærdoms-mann. Han fikk en rekke større og mindre verk trykt i årene rundt 1700, og i 1777, nesten 60 år etter hans død, utkom en samling av hans etterlatte skrifter, Torfæana. Det sier også noe om hans posisjon at det i tidsskriftet Minerva ble trykket en meget innholdsrik biografi om ham i årgangene 1786–88,

skrevet av islendingen Jón Eiríksson (John Erichsen, 1728–87).5 Den ble også utgitt som særtrykk i 1788.

3. Torfæus’ prosjekt

Den livsoppgave som Torfæus hadde satt seg fore, var å skrive Norges historie fra tidenes morgen og fram til unionen med Danmark. Han ville bygge på alle fore-lig-gende kilder, og det var neppe noen som hadde bedre forutsetninger enn ham til å utnytte det islandske materialet. Han gikk inn i arbeidet med stor kraft og var både driftig og produktiv, selv om det alltid var tungt å få verkene i trykken. Under arbeidet med opus magnum skilte han ut stoff om de gamle norske bilandene, og av dette ble det en rekke egne bøker: om Færøyene (1695), Orknøyene (1697), Grønland (1706) og Grønlands «vedheng» Vinland (1705). Disse er biprodukter av det store verket,6 og skiller seg ikke ut når det gjelder metode. Det samme gjelder flere bøker om Danmarks -historie, som han også skilte ut fra norgeshistorien, først «Series dynastarum et regum Daniæ», som utkom 1702. Her har han innledningsvis redegjort for sitt sagasyn, som også norges-historien er basert på.

De første prøvene på Historia rerum Norvegicarum (HRN) er nevnt 1685,7 og da verket utkom 1711 fylte det altså fire bind. Første bind dekket historien fra de eldste tider og fram til rikssamlingen ved Harald Hår-fagre. Det andre går fram til den første kristne kongen, Olav Tryggvason, det tredje dekker tiden fram til kong Sverre, og det fjerde dekker Sverre-ætta og tiden fram til 1387, da Margretes sønn Olav dør og Norge inngår «uløselig» union med Danmark.

Hovedsubstansen i Torfæus’ kildemateriale er den islandske saga-littera-turen. Den gir god dekning av tiden fra Harald Hårfagre til Håkon Håkonsson, mens tiden før og etter er dårlig dekket. Årsakene til det svake kildegrunnlaget var forskjellig for de to periodene. Når det gjaldt tiden etter Håkon Håkonsson, skyldtes det at denne tiden knapt er -behandlet i det islandske materialet og at Torfæus hadde liten kjennskap til det store norske brevmaterialet som senere histori-kere har hatt til rådighet. Når det gjelder den eldre tiden, fantes det sagalit-tera-tur, nemlig fornaldersagaene, men disse er av en slik karakter at de ikke uten videre var troverdige som historiske kildeskrifter. Torfæus var klar over det problematiske med fornaldersagaenes troverdighet, og dette var et sentralt

tema i hans diskusjoner med Arne Magnusson. Likevel benyttet han dem i stor utstrekning i det første bindet. Det er hovedgrunnen til at Torfæus av ettertiden ble betraktet som godtroende og ukritisk og tidlig ble avskrevet som historiker.

4. Karakteristikker av Torfæus

Da Torfæus’ historiske arbeider omsider ble trykt, var forfatteren en gammel mann. Historievitenskapen og opplysningsnivået i samfunnet utviklet seg hurtig, og det kan nok være en grunn til at verkene i visse henseender fortonte seg gammeldags allerede kort etter at de var utkommet. Verkene har derfor satt få spor i seinere tiders historieskriving. Allerede Ludvig Holberg, som arvet historieprofessoratet til Arne Magnusson i Køben-havn, kritiserte Torfæus for hans behandling av kildene. En ny norgeshistorie ble skrevet av nordmannen Gerhard Schøning midt på 1700-tallet. Han kritiserte Torfæus for overveiende å gjenfortelle kildene og i liten grad fortolke dem. Det skal sies at Schøning ved å karakterisere Torfæus på denne måten også motiverte sitt eget arbeid og fikk det til å fremstå som den første egentlige norgeshistorien.8

Synet på Torfæus som en overtroisk og helt ukritisk historieskriver festet seg på 1900-tallet, og fremkommer tydelig i karakteristikker av f.eks. historikeren Halvdan Koht og filologen Francis Bull.9 Trolig er disse preget av den presenta-sjonen Kristian Kålund gav Torfæus i utgaven av hans korrespondanse med Arne Magnus-son (1916). Kålund er ganske hard mot den gamle: «videnskabsmand kan han næppe kaldes, lige så lidt som han havde foretaget dybere gående studier».10 Disse ordene er avgjort urettferdige. At Torfæus var belest og lærd, bærer hans brede referanser og innsiktsfulle diskusjoner med lærdoms-litteraturen klart vitne om, og etter å ha arbeidet det meste av sitt voksne liv som historiker, kan man ikke si at han ikke hadde drevet «dybere gående studier». Men Kålund skriver også: «Hans kritik var lidet udviklet, og han delte tidens overtro; varsler og drømme havde betydning for ham, så vel som horoskob-beregning til bestemmelse af skæbnen.»11

Kålund hadde naturligvis kommet Torfæus meget nær innpå livet gjennom arbeidet med brevene, og saklig sett er det ikke noe å utsette på

denne karakteristikken. Men den må leses i sin rette kontekst. Den skal fungere i innledningen til korrespondansen mellom ham og Arne Magnusson, der nettopp Torfæus’ konservative tro på sagaenes beretninger brytes mot Arnes radikale skepsis. I kontrast til Arne fremstår Torfæus som overtroisk, gammeldags og ukritisk. Det er min hypo-tese at vårt bilde av Torfæus i høy grad er preget av hans forhold til Arne Magnusson. Torfæus har blitt vurdert i forhold til Arne. Da må vi huske at Arne var en for sin tid usedvanlig moderne forsker, og Kålund karakteriserer ham i samme innledning (s. XI) som en «forsker hvis ævner var af udpræget kritisk natur og forbundet med stor videnskabelig grundig-hed». Han var dessuten 20 år yngre enn Torfæus, så de tilhørte heller ikke samme generasjon. Om vi hadde sammenliknet Torfæus med andre samtidige historikere eller foregående, ville bildet ha blitt annerledes.

Bruken av fornaldersagaer som kilder til historieskrivingen var akseptert lenge etter Torfæus. Man regner gjerne P.A. Munchs store verk fra midt på 1800-tallet som den første moderne norgeshistorien. Selv om han tydeligvis har støttet seg minimalt til Torfæus, har heller ikke han gått av veien for å støtte seg til fornaldersagaene. Det var først etter Edwin Jessens avhandling Undersøgelser til nordisk oldhistorie (1862) at disse sagaene definitivt ble fratatt sin historiske kildeverdi.12

5. Torfæus og Arne Magnusson

Et hovedtema i diskusjonene mellom Torfæus og Arne var nettopp kildeverdien til sagalit-tera-tur med fantastiske innslag. Arne mente at enkelte av de sagaene som Torfæus ville gjengi i sin historiefremstilling var uten historisk verdi og ville skade troverdigheten til et ellers godt historieverk.13 Det ser ut til at Torfæus har latt seg over-bevise når det gjel-der en del av materialet, men han fastholdt at også fabler kunne være av betydning om de bare ble tolket riktig. Han vurderte den løsning å ta det mest problematiske stoffet ut fra den historiske frem-stil-lingen og trykke det i et eget femte bind. Denne planen ble ikke realisert, kanskje fordi det trakk så lenge ut med arbeidet. Torfæus ble som nevnt sterkt redusert pga. sykdom i 1706, før de fire ordinære bindene var helt ferdige. Når man imidlertid leser hva han har tatt med i første bind, er det vanskelig å skjønne hva han skulle ha lagt til side for det femte.

Kontrasten mellom Arnes og Torfæus’ syn på historisiteten i sagalitteratur med fantas-tiske innslag har utvilsomt vært med på å skape og befeste bildet av Torfæus som en ukritisk historiker. Sett med moderne øyne er dette også forståelig, men jeg vil likevel hevde at det er meget unyansert. Torfæus viser i sin omgang med kilder og tidligere forsk-ning omfattende kunnskap. Han var vidt belest i sine forgjengeres verker, og han kjente det norrøne håndskriftmaterialet bedre enn noen annen. I stedet for å fremheve den store forskjellen på de to historikerne, burde en tenke over hvorfor Torfæus i det hele tatt spurte Arne til råds. Hvorfor skrev han lange brev til sin unge venn for å forhøre seg om hva han mente og for å lytte til hans argumenter? I samtiden var det Torfæus som var autoriteten. Han var etablert med professors rang og lønn, og med konge-lig oppdrag, mens Arne ennå var uetablert og helt avhengig av eldre mentorers gunst. Arnes innsikt i manuskripter og kildekritikk var ikke vanlig i samtiden, og det har neppe vært et krav at arbeidet skulle underlegges den type kritikk. Det må ha vært Torfæus selv som har ønsket Arnes kritiske blikk. Derfor må han også selv ha ment at han kunne ha nytte av Arne, selv om han ikke alltid var enig.

6. Arbeidsmåte

Torfæus blir beskyldt for å mangle vitenskapelig metode, til og med av en autoritet i dansk historiografi som Ellen Jørgensen.14 Men i virkelig-heten mangler han ikke metode. Han har så visst en metodisk tilnærming, men problemet er at den ikke står seg mot senere tiders kritikk. Det ser ut til at Torfæus i utgangspunktet er åpen for en viss sannhets-gehalt i alle sine kildeskrifter, men avviser det som lar seg motbevise eller som strider imot mer troverdige opplysninger i andre kilder.

For å strukturere sin fremstilling bygget Torfæus opp to sentrale bæresøyler. Han etablerte en fast historisk krono-logi og en detaljert genealogi for de historiske aktørene han behandlet. Kronologien bygger på en kritisk bruk av eldre litteratur om verdens historie fra tidenes morgen, dvs. verdens skapelse. Derfra fortsetter han med Odins innvandring fra Asia og Norges historie fra Nors inntog og fram mot historisk tid. Han bruker en rekke kilder, og i tilfeller der det er motstri-dende opplys-ninger i de norrøne kildene, tar han diskusjonen og bestemmer seg for hva som er mest sannsynlig.

Torfæus’ historieskriving er refererende. Det er også bakgrunnen for

at Schøning kritiserer ham for ikke å bearbeide kildene.15 Slik sett skiller Torfæus’ arbeidsmåte seg ikke så åpenbart fra middel-alderens historieskriving, slik vi møter den i kongesaga-litteraturen. Den kan også ses som en videreutvikling av den metoden som Peder Claussøn Friis brukte i sine saga-oversettelser rundt et århundre tidligere: kompi-lerende, parafraserende og kommente-rende. I dette perspektivet kan en likevel trygt si at Torfæus førte historie-skri--vingen et langt steg fremover. Selv om det meste av volumet i bøkene fylles av sagaparafrase, anvender Torfæus et tydelig metodisk grep. Det gjelder særlig struk-turen, kilde-bruken og vurderingen av historisi-teten. Den bærende strukturen i verket utgjøres av meget detaljerte genealogier og en imponerende gjennomarbeidet kronologi. Han betraktet personene i mytologien og sagaene som historiske, selv om han erkjente at de hendelser som var knyttet til dem kunne være myter og sagn. Personene festet han så til en tidsakse som begynner ved verdens skapel-se, verdens år 0. Torfæus hadde god oversikt over kildene, både den klassiske og den nor-røne litteraturen, og han var vidt belest i den foreliggende sekundærlitteraturen, historiske og topografiske verker fra senere tider.

I utgangspunktet hadde Torfæus stor tillit til sagalitteraturen, men han visste at ikke alt var pålitelig. Det ser ut til at han har hatt en holdning i retning av at alt måtte kunne be-trak-tes som troverdig inntil det var motbevist. Han levde i en tid da hekser ble brent etter lov og dom, og han trodde på trolldom. Han trodde også på riser (gigantes) og helter med overna-tur-lige egenskaper, så fantastiske trekk i seg selv var ikke nok til å av-vise en fortel-ling som uhistorisk. Han brukte likevel sine kunnskaper kritisk til å sikte materialet. Det var særlig tre prøver Torfæus brukte for å kritisere kildene. To knyttet seg til hans eget grunnlags-arbeid med kronologi og genealogi. Dersom fremstillingen ikke lot seg innpasse i den kro-nologien han hadde etablert, var den ikke troverdig. Det samme gjaldt om det ikke passet med den genealogiske strukturen som han møysom-melig hadde etablert. Den tredje prøven var tekstkritisk fundert. Dersom det fantes motstri-dende opplysninger om det samme histo-riske saksforholdet i to ulike fremstillinger, måtte i alle fall den ene være uriktig. I slike tilfeller foretok Torfæus en fornuftig avveining før han tok stil-ling til hva som fortonte seg mest sannsynlig.

7. Vurdering av kildenes historisitet

Det lå implisitt i Torfæus’ oppgave som historiograf å føre historien langt tilbake mot de eldste tider. Jo lenger bakover i tid han kunne føre rikets historie, desto høyere prestisje ville det føre med seg. Kongen, statsadministrasjonen og de lærde kollegene i København hadde ganske sikkert forventninger til at Torfæus skulle følge opp dette. For å skrive om Norges historie før rikssamlingen var Torfæus helt avhengig av kilder med sterke fantastiske innslag, som Edda og fornaldersagaene. Det fremgår tydelig av hans korrespondanse med Arne at han har vært klar over det problematiske med disse tekstenes historisitet. Dette må derfor ha vært et vanskelig dilemma. Han har vært avhengig av disse kildene for å gjøre det som ble forventet av ham og som han fikk lønn for, samtidig skulle han øve forsvarlig vitenskapelig kildekritikk. Selv om Torfæus øvet systematisk kritikk mot kildene sine, tok han nok med mer enn han egentlig selv kunne stå inne for. Noen ganger sier han like ut at han ikke har særlig tro på fortellingene selv, men at han ikke vil holde dem tilbake, for da kan leseren selv vurdere om historiene kan være av betydning.

Det er særlig interessant hvordan Torfæus deler inn kildene. Inndelingen er meget systematisk og gjør det mulig å utnytte også fantastiske fortellinger, selv om de ikke gjengir faktiske hendel-ser. Torfæus delte inn sagamaterialet i fire kategorier etter historisitet. Han hadde presentert denne inndelingen i Series Dynastarum et Regum Daniæ, 1702, og henviste til den i HRN. Fire-delingen har to ytterkategorier – det rene fabelstoff og den ublandede historiske sannhet – og to mellomkategorier – historisk sannhet ispedd fabler og fabler ispedd historisk sannhet:

For jeg har selv tidligere delt dem inn i fire klasser eller ordener med hensyn til troverdighet, i Rekken av Danmarks konger, bok 1, kap. 1. Der har jeg påpekt at den første typen skjuler en dypere mening under et dekke av fabler, og lærer oss om gamle riter og folketro, med noen historiske fakta også strødd rundt i det hele. Den andre typen inneholder bare oppdiktede fabler, enten enkle eller kunstferdige, uten noen gjemt mening. Den tredje fordunkler historier som i utgangspunktet er sanne, men som blir overstrødd med fabelstoff. Og, til slutt, fremstiller den fjerde typen historier som utvilsomt er sanne og troverdige og uten noen form for blanding med fabelstoff.16

Inndelingen minner om den klassiske modellen fra Ciceros De Inven-tione. Cicero har tre kategorier: Historia, som formidler den virkelige historien, Argumentum, som formidler oppdikte-de historier som kunne ha skjedd, og Fabula som er urealistiske, oppdiktede fortellinger. Men Torfæus’ syn skiller seg likevel vesentlig fra Ciceros, ved at hans siktemål er historisk-kritisk, mens Ciceros er retorisk. Som historiker var Torfæus ute etter å skille det som faktisk hadde hendt fra det som ikke hadde hendt. Enten har hendelsene funnet sted, da er de historiske, eller så har de ikke funnet sted, og da er det uinteressant om fortel-lingene er realistiske eller fantastiske. Derimot tillot Torfæus seg å søke opplysninger i oppdiktede historier fordi han mente de kunne skjule en historisk sannhet. Han kunne lese dem allegorisk, eller han kunne finne et budskap bak fortellingen.

8. Metodisk omgang med det fantastiske

Torfæus var åpen for at fantastiske innslag i sagalitteraturen faktisk kunne være historiske. Det forsvarte han bl.a. i en kommentar til beskrivelsen av skipet Ellide, som vi hører om i Torstein Vikingssons saga. Skipet hadde den underlige egenskap at det forsto menne--ske-lig tale. Dette mente Torfæus var troverdig og henviste til antikkens beretning om orakelet i Dodona, som gav svar med susing i et eiketre. At slikt kunne være mulig, fant han støtte for hos en kjent autoritet, Natalis Comes, som kommenterte dette i sitt verk om myto-lo-gi.17 Dessuten er det slik, skriver Torfæus, at det som er absurd ganske ofte blir utført gjennom bønn-fallelse og trolldoms-kunst.

Selv om Torfæus aksepterte trolldom som historisk, mente han at de fantastiske inn-slagene i sagaene ofte var en omskriving av historiske sannheter. Oppdiktede innslag i sagaene kunne uttrykke en dypere sannhet dersom de ble riktig tolket. Også dette uttrykker han eksplisitt i forbindelse med en episode i sagaen om Torstein Vikingsson, der anta-gonisten Jøkul ved hjelp av den trollkyndige Ogautan har kastet en storm over helten Torstein og hans flåte slik at de lider skipbrudd. Torstein blir reddet av kjempe-kvinnen Skellinefja, som i neste omgang vender seg mot Jøkul og dreper Ogautan. Torfæus kaller kjempe-kvinnen en «sagnskikkelse», men avslutter med at fortellingen åpenbart inneholder en dypere sannhet, og at det derfor er riktig å referere kilden: «Ingen som er ved

sine fulle fem kan være i tvil om at en underliggende mening ligger skjult under disse hylstrene av fabler; for meg er det rett og riktig at jeg oversetter min kildes tradering.»18 I dette tilfellet tilbyr ikke Torfæus leseren noen hjelp til å trekke ut den skjulte sannheten. Det gjør han derimot et annet sted, i forbindelse med sagnet om Gevjon.

I samsvar med tradisjonen betraktet Torfæus Odin som en historisk person, innvan-dret fra Asia, slik det står i Ynglinga saga. I forbindelse med Odins reise nordover gjengir han sagnet om Gevjon, som ved hjelp av sine sønner omskapt til okser pløyde løs et stort stykke land i Sverige som hun så fikk trukket ut i sjøen. Det nye landet, Sjælland, ble en del av Danmark, mens det etterlot et digert hull i Sverige, der innsjøen Vänern ligger. Torfæus medgir så at denne historien ikke kan forstås bokstavelig. At han likevel tar den med, begrunner han med en fortolkning. Han hevder at sagnet viser at Odin hadde den holdning at han ville legge alle krefter til for å øke Danmarks ære på bekostning av svenskenes: «Denne myten skal kun gi et bilde av hans [Odins] oppfinnsomhet i å øke og smykke Danmark, til skade for Sverige».19 Dette var vel å være politisk korrekt for en historiker i Danmark-Norge i en tid preget av rivali-sering mellom de to monarkiene.

Torfæus var også kritisk til sine kilder. Han visste at de inneholdt feil og at noen sagaer var rene fabler. Vi finner ofte eksempler på at han avviser eller korrigerer kildene ut fra de tre forholdene tekstkritikk, genealogi og kronologi. Jeg skal kort gi eksempler på disse tre typene.

Med sin meget gode kilde-kunnskap visste Torfæus hva som var å finne i sagalittera-turen. Han visste også at samme begivenhet kunne være fremstilt i flere manuskripter, og han var klar over at én fremstilling kunne fravike en annen. Derav kunne han slutte at i alle fall den ene måtte være uriktig. I boka om Vinland (1705) kommenterte han to frem-stillinger av oppdagelsen av det nye landet. Den ene er hentet fra Flatøyboka, den andre fra opptegnelsene til Bjørn på Skardså, som i dette stykket bygger på Hauksbok. Torfæus sammenlikner de to frem-stillingene moment for moment og begrunner hvilken versjon som i hvert enkelt tilfelle er mest troverdig.20 I tillegg uttrykker han et ganske avansert tekstkritisk prinsipp: Siden de to kildene i det vesentlige er samstemte, tjener variasjonen til å styrke kildenes troverdighet fordi den viser at kildene er uavhengige av hverandre, og at ikke den ene for

fatteren har skrevet av etter den andre, eller at de to skulle ha konspirert for å fortelle løgner».21

Et annet eksempel på kritisk avveiing finner vi i forbindelse med dokumentasjonen av risenes eksistens:

En islandsk prest, Jon Egilsson, noterer i sine annaler for året 1520 at hans bestefar, som også var prest, og het Einar, fortalte at det omkring dette året ble kastet en gigantisk kvinne ut av havbrenningene. Hun var så høy at de høyeste mennene ikke engang ville nådd henne til knærne. Dette er noe Johannes Wolfius forteller i sin Norrigia illustrata for året 1535; det heter at det blir regnet for sannsynlig at hun ble revet med da grus raste ut fra et fjell på Grønland. Men i og med at dette ikke finnes i de troverdige annalene som Bjørn på Skardså har satt sammen, mener jeg at det er svært tvilsomt.22

Selv om Jens Wolf23 refererer til islandske annaler og navngitte kilder, finner Torfæus grunn til å tvile på historien. Ikke fordi den i seg selv er usannsynlig, men fordi den ikke er nevnt i annalene til Bjørn på Skardså.

Genealogien er en bærebjelke i Torfæus’ historieskriving. Han dokumenterer stadig fremstillingen med slektstavler, som han så bruker til å understøtte kronologi og historisi-tet. Videre bruker han slektstavlene til å vurdere og fortolke sagaenes fremstilling, og til å argumentere mot andre historikere. En som særlig får gjennomgå er den svenske poly-histor Olof Rudbeck, for eksempel for sitt forsøk på å identifisere Platons Neptun med Odin.24

Et sted bruker Torfæus sin kronologiske kunnskap til å kritisere en fremstilling med grunnlag i Grettes saga. Eksemplet er både morsomt og illustrerende. Tema for diskusjonen er eksistensen av riser. Torfæus trodde bestemt at disse fantes, og at de tilhørte Kams slekt, men han er gjennomgående kritisk til den dokumentasjonen som tidligere er anført, slik som i eksemplet over. Han diskuterer også et eksempel fra Grettes saga, der Grette har vært i kamp med en kjempekvinne, skåret av henne armen og drept henne. Senere blir han firt ned i et dypt juv, og inne i en fjellhule treffer han på mannen hennes. Grette dreper ham også, og inne i fjellet finner han «mikit fé» og dessuten menneskebein som han tar

med seg for å få dem i viet jord. Her refererer Torfæus et tillegg fra den samme Jens Wolf, en forfatter han tydeligvis ikke har særlig tillit til:

Jeg skal ikke gå inn på det som Wolfius legger til fra andres beretninger, nemlig at Grette lovet å gi en stor kjele til kirken i Holar om han bare kom seg opp, et løfte han så holdt. Kjelen hadde han tatt med seg ut av hulen ved samme anledning, noe han hadde strevd fælt med. Nå har saken seg slik at det på den tiden, dvs. 1027, da disse bedriftene skal ha funnet sted, ikke var innstiftet noen biskop eller bispesete der.25

Det er interessant å se hvordan Torfæus argumenterer her. Det er altså ikke de fantastiske innslagene i fortellingen han ikke kan godta. Det avgjørende argumentet grunner seg på kronologi. Ettersom kirkesetet i Holar ikke var opprettet på den tiden da hendelsen skal ha skjedd, kan han ikke feste lit til beretningen.

Det var selvsagt viktig for Torfæus å tidfeste Norges bebyggelse og å ta stilling til når den første kongen slo seg ned i landet. For å undersøke dette tar han utgangspunkt i sagnet om Nor, slik det står i begynnelsen av Flatøyboka, under overskriften «Hversu Noregr byggðisk» (Hvordan Norge ble bebygd). Nor var tipptippoldebarn av Fornjot, som er omtalt i flere kilder. Etter å ha fastslått at Fornjot har eksistert, forsøker Torfæus å tidfeste ham, og videre hans etterkommer Nor og bebyggelsen av Norge (HNR 1. 3. 22). Han refererer her til to ulike oppfatninger: en som skyver Nor tilbake til før Kristus, og en annen som gjør ham noe yngre. Ved hjelp av genealogier, generasjonstelling og jamføring av samtidige slektsledd i ulike fremstillinger kommer han fram til at det siste synet må være det rette. Etter å ha presentert de kildene som plasserer Nor for langt tilbake i tid, «Hervarar saga», den såkalte «Hálfdanar saga gamla» og «Hversu Noregr byggðisk», kritiserer han dem en etter en og viser at kronologien ikke går opp med genealogien. Hans foreløpige konklusjon (ca. 318) blir:

Gjennom de manglende slektsleddene, noe nesten alle ættetavlene lider under, har jeg bevist at Fornjot og Nor blir trukket altfor langt fram [dvs. mot en fjern fortid], og at det ikke kan sies noe sikkert om når de levde. Det gjenstår å granske samtidigheten mellom etterkommerne deres, som finnes blant de danske og svenske kongene. For der de løper sammen fra hver enkelt side til samme generasjon eller ikke for langt ifra, viser de tydelig i hvilket hundreår de levde, de som de stammer fra. Samtidig viser de også hvor slektsledd mangler, der hvor de fjerner seg for langt fra hverandre.26

Han går videre med sin sammenliknende genealogi, og kommer fram til en nøyaktig tidfesting av Fornjot og Nors levetid:

På bakgrunn av dette er det åpenbart at Fornjot levde på tiden for æsenes vandring og det i fremskreden alder. Da finnes det tilstrekkelig rom for de mellomliggende forfedrene ned til Nor, som jeg har hevdet ble født ca. år 30 år etter Kristus. Jeg har hevdet at han levde på Visburs tid, i og med at de var søskenbarn og levde samtidig. Og her kreves det ikke et fast antall år for hver enkelt generasjon. Det vil holde hvis det også her blir fordelt på samme måte som mellom Danmarks og Sveriges konger.27

Selv om få i nyere tid har hatt en slik kullsviertro på fornaldersagaenes historisitet som den Torfæus bygger på, kan en ikke unngå å bli imponert over hans logiske og sylskarpe kritiske drøfting av disse kildene.

9. Oppsummering

Det har nok ødelagt mye for Torfæus’ ettermæle som historiker at han trodde på trolldom og fenomener vi i dag betrakter som overnaturlige. Dette har skygget for det faktum at han likevel behandler historien metodisk og kritisk. Trolldom og det overnaturlige var en del av den historiske virkeligheten Torfæus forholdt seg til. Han avviste derfor ikke noe kildeskrift som upålitelig bare på grunn av fantastisk innhold, men han underla dette stoffet den samme kritiske behandling som den mer realistiske litteraturen.

Han redegjør for det syn at selv fortellinger som ikke refererer virkelige historiske hendelser, kan inneholde historiske sannheter når de blir rett tolket. Det er imidlertid ikke så ofte han gir leseren hjelp til å utføre den nødvendige tolkningen. Et eksempel har vi likevel i fortellingen om Gevjon.

En grunn til at Torfæus – på tross av råd fra Arne Magnusson og på tross av den kritiske evne han også selv legger for dagen – har tatt med så mye urealistisk stoff fra fornal-der--sagaene, kan være rent pragmatisk. Den politiske motiveringen av historio-grafien kan ha spilt inn, nemlig den sterke rivaliseringen mellom kongene i Danmark og Sverige, der doku--men-tasjon av rikenes eldgamle historie inngikk som en vesentlig del av propa-gandaen. Den veldige satsingen på antikvitetsstudier som var bygd opp i Sverige kan også ha hatt betydning for at Torfæus i 1682 ble innsatt i embetet.

Torfæus skulle skrive Norges -his-to-rie fra de eldste tider, og den skulle bygge på skriftlige kilder. For tiden før Harald Hårfagre, altså første bind,

var han derfor i stor grad henvist til fornaldersagaene. Uten dem ville dette bindet ha blitt meget tynt. Det ville i sin tur ha truet hele prosjektet på grunn av den politiske motivasjonen. Det var en hovedsak å doku-men-tere rikets historie bakover – jo lenger tilbake, desto bedre. Derfor ble den eldste delen kanskje den viktigste. At hensynet til oppdragsgiveren er viktig i denne sammen-hengen, kan vi finne støtte for i Torfæus’ korrespondanse med Arne.28

En kan forstå at senere kritikere har betraktet Torfæus som godtroende, ukritisk og refererende. Den refererende metoden var det sterk tradisjon for. Når Torfæus karakteri-se-res som god-tro-en-de og ukritisk, må det tolkes ut fra det at han sammenliknes med Arne Magnusson. Torfæus var ikke forut for sin tid, han var tidstypisk, og han var stor i sin tid. En kan ikke klandre noen for ikke å være forut for sin tid.

Torfæus’ arbeid har ikke fått den positive oppmerksomhet det fortjener. Arbeidet er et faghistorisk storverk som dokumenterer et stadium i nordisk historiografi da den kritiske metoden var i rivende utvikling. Torfæus har foretatt en velstrukturert sammenstilling av det faktiske sagamaterialet, med omfattende parafrase. Gjenfortellingen var også nød-vendig, siden så lite av dette materialet var tilgjengelig på trykk.

Tormod er nok høyere verdsatt blant filologene for sin innsats som håndskriftsam-ler. Ikke mindre viktig var hans virksomhet i Norge, da han lot skrive av en rekke viktige manuskripter fra de danske samlingene til vitenskapelig bruk. Dette arbeidet skulle få større betydning enn Torfæus selv kunne ane, siden de fleste av disse manuskriptene få år senere skulle gå tapt i brannen i København 1728.

Om Torfæus ikke lenger nyter tillit som historiker, har han verdi som forteller og fortjener en plass i litteraturhistorien. Men det er også en pirrende tanke at Torfæus hadde en mengde håndskrifter til låns fra Universitets-biblio-teket, og at ingen har den fulle over-sikten over hva biblioteket egentlig inneholdt da det brant. Det er ikke umulig at Torfæus’ historiske skrifter også gjemmer kildemateriale som ikke er bevart på annen måte.