Det er hyggelig at Hans Skoie, en nestor i norsk forskningspolitisk debatt, har skrevet en debattartikkel som kommentar til min artikkel i HT 4/2007, som het «Et nytt forskningspolitisk regime? Grunnforskningen, OECD og Norge 1965–1972». Bare så synd at Skoie polemiserer mot en artikkel jeg ikke har skrevet.

Som det gikk fram av overskriften på min artikkel, dreide den seg om grunnforskningen, og den var fokusert på tidsrommet 1965–1972. Av sammendraget, og av artikkelens første setning, gikk også temaet klart fram – legitimeringen av grunnforskning. Slik het det: «Fra midten av 1960-årene ble forestillingene om hvordan støtte til grunnforskning og grunnforskningsinstitusjoner kunne og burde legitimeres avgjørende endret. Disse endringene er emnet for denne artikkelen.»

Skoie er mer opptatt av beslutninger om og påvirkning på den faktiske forskningspolitikken. Derfor leser han ting inn i min artikkel som ikke sto der. Dette viser seg alt i innledningen. Her tolker han meg slik at jeg var opptatt av OECDs påvirkning på norsk forskningspolitikk i etterkrigstiden. Videre at jeg var særlig opptatt av politikken på grunnforskningsområdet i den første etterkrigstid. Og endelig impliserer han at implemen

teringen av OECD-ideer må ha vært et sentralt tema (mine uth.). Jeg trodde jeg hadde gjort det tilstrekkelig klart at ikke noe av dette var mitt fokus – ikke bare i innledningen, men også mot slutten av min artikkel, der det sto: «Spørsmålet om hvor sterkt og om hvor raskt den nye selvforståelsen og retorikken i NAVF preget organisasjonens praksis og grunnforskningsinstitusjonenes hverdag, skal ikke besvares her.» Jeg pekte på noen grunner til at ny legitimeringspraksis ikke ville slå sterkt inn i forsk-ningspraksis på kort sikt, samtidig som det var grunn til å mene at nye måter å legitimere forskningen på over tid påvirket dens innhold. Dette står jeg ved.

Ved at Skoie overser både det tematiske og det kronologiske fokus for min artikkel, blir hans kritikk en vandring gjennom likt og ulikt fra etterkrigstidens forskningspolitikk. Han er innom partienes fellesprogram fra 1945 (s. 322) så vel som opprettelsen av Norges forskningsråd i 1990-årene (s. 323). Han synes å savne at jeg ikke har behandlet FRASCATI-manualen og utarbeidelsen av forskningsstatistikk innenfor OECD, med startpunkt tidlig i 1960-årene (s. 318). Men dette falt jo utenfor mitt emne, slik det var definert. Det har for øvrig nylig kommet utmerkede framstillinger om OECDs rolle på dette feltet.1 Han bebreider meg at jeg var lite opptatt av at OECD «etter hvert ikke hadde så mye å tilby» og av «nedgangen i OECDs forskningspolitiske vitalitet» (s. 318). Men denne nedgangen begynte langt senere i 1970-årene enn den perioden jeg behandlet. At Alexander King forlot organisasjonen (og ble etterfulgt av amerikaneren David Beckler) og at Jean-Jacques Salomon trakk seg, var ledd i denne utviklingen. Dette har jeg for øvrig behandlet et annet sted.2 Skoie beskriver krisen for Hovedkomiteen midt i 1970-årene, knyttet til at komiteen gikk mot regjeringens forslag om et eget forsk-ningsråd for samfunnsplanlegging. Han trekker videre fram den første forskningsmeldingen (1975), som førte til at Hovedkomiteens mandat ble justert og svekket, Thulin-utvalget (1981), at samarbeidet med regjeringens organer i budsjettsaker etter hvert gikk i stå og at komiteen fungerte dårlig (1982) osv., osv. Mye av dette er selvsagt riktig, og det er nokså vel kjent. Men det falt altså utenfor rammene for min artikkel, i tid så vel som tema.

Skoies tema bekreftes også av hans utsagn på side 322: «I en samlet (min uth.) vurdering av norsk forskningspolitikk og OECD-orientering

bør også inngå en drøfting av de forskningspolitiske impulser som har norske røtter […]». Ja visst. Men mitt anliggende var altså et annet enn en slik samlet drøfting av forskningspolitikken. Derfor blir det feil når Skoie utbasunerer: «Det vi her har dokumentert gir også et annet bilde av Hovedkomiteen enn den framstillingen som Benum gir.» (s. 321). Skoies framstilling dokumenterer ikke noe som helst – om det min artikkel handlet om.

I det følgende tar jeg utgangspunkt i at min artikkel faktisk handlet om legitimering av norsk grunnforskning, og at den handlet om tidsrommet 1965–1972. Skoie mener jeg overdrev OECDs, og særlig Hovedkomiteens, rolle. Samtidig etterlyser han altså en behandling av OECD i andre sammenhenger enn det rammen for artikkelen tilsa. Han skriver for eksempel om Robert Majors og NTNFs rolle i forberedelsen til det første ministermøtet for vitenskap (1963). Men denne rapporten tematiserte ikke grunnforskningen. Det skjedde først i en rapport fra 1966, og det var først i etterkant av dette ministermøtet at et avgjørende skifte i tenkningen om og legitimeringskravene til grunnforskningen skjøt fart innen OECD. Dette skiftet har før vært lite tematisert. Mine konklusjoner bygger på et omfattende studium av OECD-dokumenter, ikke bare på de offisielle rapportene. Det fruktbare i å gå bak slike rapporter bør være åpenbart. Utformingen av et langt på vei nytt legitimeringsgrunnlag fant sted i siste halvdel av 1960-årene, en periode da OECDs betydning som tankesmie på dette feltet kanskje var på det største, og før «nedgangen i OECDs forskningspolitiske vitalitet» fra omkring midten av 1970-årene, som Skoie er opptatt av.

Skoie mener (s. 322) at vi bør søke etter impulser for norsk forsknings-politikk fra andre internasjonale og nasjonale instanser enn OECD. Det er ikke vanskelig å være enig i dette, om vi legger til grunn Skoies premisser for hva diskusjonen dreier seg om. Det fantes nok også flere kilder til den dreiningen i legitimeringsgrunnlag for grunnforskningens som jeg har vært opptatt av. Men det er vanskelig å se at noe normsentrum har spilt en så omfattende og vedvarende rolle som OECD i den perioden min artikkel dekket. NAVFs og Hovedkomiteens arkiver, så vel som relevante arkiver ved European University Institute i Firenze, viser da også at OECD var det desiderte tyngdepunkt i de internasjonale diskusjonene om legitimering av grunnforskning.

Når det gjelder Hovedkomiteens betydning, er jeg selvsagt klar over at det – også i denne perioden – var konflikter innenfor komiteen, at det innenfor dens begge fløyer var betydelig frustrasjon over manglende til

gang til regjeringen, over komiteens uklare plass i beslutningssystemet, og over intern uenighet i forskningspolitiske saker. Men når fokus var endringer i legitimeringen av grunnforskning, kunne ikke slike konflikter ha størst interesse. Jeg var interessert i endringer i en underliggende diskurs om grunnforskning, en diskurs hvor flere begreper av typen «nasjonale mål», «samfunnsmessig relevans», planlegging (organisering) av forskning og tverrfaglighet fikk en framskutt plass.

Endringer på dette nivået foregikk i stor grad nokså uavhengig av slike motsetninger som Skoie er opptatt av, og av hva som foregikk i «beslutningssystemet». Men endringene var ikke dermed uten videre mindre betydningsfulle. De kunne (over en viss tid) slå sterkt ut, fordi de skapte en mer eller mindre felles forståelse av hva som kunne legitimere eller begrunne den virksomheten det var snakk om. Det er ikke noe spesielt for forskningspolitikk at det finnes konflikter på ett plan og hersker relativ enighet på et annet. Et lignende skille ser vi for eksempel med hensyn til det politiske demokrati. Det lever med (ja, forutsetter) betydelige konflikter på ett nivå, mens det på et underliggende nivå (spilleregler etc.) hersker en stor grad av enighet. I dette tilfellet er det siste uten tvil det mest grunnleggende.

Når det gjelder innarbeidingen av en ny, underliggende diskurs, mener jeg altså Hovedkomiteen spilte en viktig rolle. Skoie synes – selv om han er noe uklar – å ville framheve forskningsrådenes rolle framfor Hovedkomiteens. Men en gjennomgang av NAVFs arkiver gir, med ett lite unntak, ingen indikasjon på at organisasjonens styrende organer var særlig opptatt av nye legitimeringsmåter før omorganiseringen av NAVF kom i gang ved slutten av 1960-årene. Unntaket stammer fra 1965, da NAVFs styre på initiativ fra daværende direktør, Erling Fjellbirkeland, drøftet spørsmål om en mer politisk basert begrunnelse for virksomheten. Styret sto imidlertid fast på at forskning finansiert gjennom NAVF skulle ha samme legitimeringsgrunnlag som tidligere. Året etter ble Fjellbirkeland først sekretær, senere direktør for Hovedkomiteen.3

I Hovedkomiteen derimot, ble en diskusjon om legitimering ført nesten fra starten. Komiteen krevde – og fikk – posisjonen som det sentrale kontaktleddet til OECDs vitenskapskomité. En av dens første handlinger var å sende en gruppe til et OECD-seminar som hadde som formål å gjøre

deltakerne kjent med den nye utviklingen i forskningspolitisk tenkning jeg har referert til ovenfor. Og meget raskt inviterte den en av krumtappene for nyutviklingen i OECD, Joseph Ben-David, til Norge. Komiteen unnlot ikke gjennom ulike former for informasjonsspredning å bringe diskusjonen inn i grunnforskningsinstitusjonene. Dokumentene i NAVF-arkivet viser også tydelig at tyngden av informasjon om debatten innenfor OECD om legitimeringen av grunnforskningen kom fra Hovedkomiteen. Ved overgangen mellom 1960- og 1970-årene begynte en diskurs preget av samme slags forestillinger som den nye OECD-diskursen å vinne terreng også i NAVF.

Så noen eksempler på at Skoie, også i det mer konkrete, synes å ha gått for raskt fram. På s. 322 sier han, ganske riktig, at Norge hadde en relativt stor anvendt sektor, men påstår også at dette står «i kontrast til Benums påstand» (i min artikkel s. 573). Men jeg er selvsagt klar over at den anvendte sektoren (med instituttsektoren) var betydelig større enn grunnforskningssektoren. Det finnes da heller ingen ting på side 573 som kan gi grunnlag for Skoies utsagn. På samme side skriver Skoie (riktig nok) om Kjell Eide og Per Kleppe som pådrivere for anvendt samfunnsforskning, og han nevner 1960 som et gjennombrudd her. Ja, da kom det en innstilling om et nytt institutt. Men 1960 var neppe noe gjennombrudd. Instituttet ble opprettet først i 1968, og selv da i en form langt unna den innstillingen fra 1960 la opp til.4 Når han, igjen på samme side, kritisk nevner at jeg har framhevet Hovedkomiteen som den viktigste forbindelsen mellom OECD og norsk forskningspolitisk debatt, kan dette muligens misforstås, gitt hans perspektiv. Men utsagnet må jo tolkes innenfor den konteksten artikkelens fokus ga, nemlig debatten om legitimering av grunnforskning.

På to punkter ser jeg imidlertid at jeg kunne vært mer presis. Skoie sier (i note 21) at jeg påsto at flertallet av innlederne på konferansen om «Norsk forskningspolitikk» i 1972 var eksterne. Det jeg skrev var noe litt annet, at innlederne «hadde sin bakgrunn fra politikken og administrasjonen, heller enn fra akademia». Likevel: Jeg burde ha fått fram poenget bedre – at de innlederne (tre i tallet) som i første rekke diskuterte legitimeringen av NAVF-forskningen, kom utenfra. Innledningene fra de interne (de fire ordførerne i NAVFs fagråd) hadde mer form av redegjørelser om fagrådenes status og planer, på grunnlag av utredninger som styret hadde pålagt fagrådene å gjennomføre. Det andre punktet gjelder

en seminarserie på Institutt for statsvitenskap våren 1968. Ifølge Skoie skrev jeg at den var arrangert av Hovedkomiteen. Det skrev jeg ikke; derimot at NAVFs utredningsinstitutt var teknisk arrangør, og at det var direktøren i Hovedkomiteen og representanter for utredningsinstituttet som gjennom innledninger la premissene for diskusjonene. Jeg burde ikke ha skrevet «teknisk». Poenget var at det var Erling Fjellbirkeland og innledere fra utredningsinstituttet som i fagmøtene forsøkte å klargjøre mer prinsipielle tilnærminger, gjennom introduksjon av begreper som strategi, plan og organisasjon som viktige i tenkningen om universitetsforskning.5 For så vidt er denne saken et eksempel på at NAVFs utredningsinstitutt tok del i den nye legitimeringsdebatten tidligere enn NAVFs styrende organer.

Og konklusjonen på dette? Først og fremst at faglig kritikk bør ta utgangspunkt i forfatterens hensikt med det kritiserte objekt.