I Diplomata-rium Norgi-cum og flere andre kildesamlinger finner vi trykt utnevnelsene av tre kjetterinkvisitorer med ansvar for Norden på 1400-tallet. Vi vil gjerne takke Gustav Henningsen og Jørn Øyrehagen Sunde for å ha lest og kommentert utkast av denne artikkelen. Takk også til HTs referenter som kom med nyttige innspill. Ingen kjente kilder forteller at de var i aktivitet i egenskap av kjetterinkvisitorer. Det er påfallende at disse kildene så å si aldri nevnes i norsk historieskriv-ninge. Også internasjonalt synes utnevnelsen av disse kjetterinkvisitorene nå å være ukjent, selv om de nevnes i eldre bøker. At kjetterinkvisitorer ble utnevnt med ansvar for Norge selv om ingen kjetterbeve-gelser er kjent fra vårt land, bringer norsk historie på linje med resten av Europa.

 

Det gikk jamt eit halvt aartusund fraa de fyrste kyrkjelege sendeferdi fraa Norig med missjonsbiskopen Grimkell til Hamburgs erkestol [1023?] og til den siste norske erkebiskop Olav

Engelbriktssons palliumsferd til Rom 1523. I all denne tid, daa den romerske kyrkja breidde sine venger yver det norske folket, hadde ho her dei trugnaste av alle sine trudoms-træler. Me nordmenner hev ikkje ein einaste verkelig kjættar aa visa i desse fem hundrad aar; ingen kom so langt til sides, at han skeiva inn paa andre veger enn dei, kyrkja peika ut.1

 

Slik åpner Oluf Kolsrud sin artikkel «Kjættarskapen og den norske kyrkja under katolisismen» fra 1910. Han har rett i at vi ikke kjenner noen kjetterbevegelse i katolsk tid. Kjetteri – heresi – er i kanonisk rett det å holde fast på vranglære etter at man er blitt fortalt at den er feil, og blitt advart mot konsekvensene. En kjetter er dermed en person som bevisst velger feil lære, selv om han eller hun kjenner til den rette tro. Det trengs altså en juridisk prosess for å skape en kjetter, og denne prosessen var i middelalderen vanligvis en inkvisisjonsprosess under en inkvisitor utnevnt av paven eller den lokale biskop. Litt underlig er det da at Kolsrud ikke nevnte at det var utnevnt inkvisitorer som skulle bekjempe kjetteriet i Norden gjennom hele 1400-tallet. Det juridiske apparatet som kunne avsløre vranglære og dømme kjettere fantes også i Norge. Kildene til dette er trykt, blant annet i Diplomatarium Norvegicum bind 17 som Kolsrud var med på å redigere, og noen av dem ble omtalt av en amerikansk historiker 22 år før Kolsrud skrev sin artikkel.2

I det hele går det en strøm av taushet rundt inkvisitorene i norsk historieskrivning. Kanskje skyldes det at man med Johs. Lindbæk har trodd at «[n]oget spor af deres virksomhed kendes næppe, og den synes ikke at have været betydningsfuld.»3 Tross alt var det i Norge protestantene som brente katolikker på bål, og ikke omvendt.4 Eller kanskje det er slik som Ole Peter Grell hevder, at man i Norden har skrevet lite om den katolske kirke i reformasjonstiden fordi denne historieskrivningen «has been written from a Protestant perspective».5 Man kunne selvfølgelig tenke seg at protestantiske historikere ville trekke frem inkvisisjoner for å sverte den katolske kirke, men dersom inkvisitorene faktisk ikke gjorde noe, ville det kunne virke

mot sin hensikt. Kunnskapen om at kjetter-inkvisitorer ble utnevnt for Norden har også forsvunnet fra den internasjonale historieskrivningen. Mens Henry Charles Lea skrev om inkvisi-torer i Skandinavia i 1888, skrev Bernard Hamilton i 1981 at «the Inquisition was not introduced» i England, Skottland og Skandinavia.6 I dag er dette den alminnelige oppfatningen. Denne artikkelen vil argumentere for at dette tradisjonelle bildet av Norge som uberørt av kjetter-inkvisitorer og religiøse avvik i katolsk tid må endres.

Inkvisisjon – metoden som ble institusjon

Ordet inkvisisjon bringer vanligvis tankene hen til en katolsk religiøs domstol med ansvar for å sikre troens renhet. Slike etablerte domstoler med fast organisasjon, økonomi, fengsler og personale fantes ikke i middelalderen. De ble først etablert i italienske bystater, og i Spania og Portugal (og deres imperier) i årene rundt 1500. I middelalderen fantes bare inkvisitorer og inkvisisjonsprosesser. Derfor blir det galt å snakke om Inkvisisjonen i middelalderen, som om den var én organisasjon som dekket hele det katolske fellesskap.7 En rekke historikere gjør likevel dette, for enkelhets skyld, eller fordi de mener at kjetterinkvisitorer som arbeidet med samme metode og forholdt seg til et felles lovverk innenfor rammene av den katolske kirke kan regnes som ett fenomen. Dette på tross av at det var dommere som kunne operere uavhengig av hverandre i forskjellige områder uten noen felles organisasjon, struktur og kommunikasjon seg imellom.8

Når vi kommer til tidlig ny tid, kan vi snakke om inkvisisjoner i bestemt form, fordi det da ble etablert strukturerte og sentraliserte rettssystemer bestående av permanente inkvisisjonstribunaler i Italia, Portugal og Spania med fast ansatte, egne bygninger, og alt det andre som fulgte med en slik organisering. Et problem med å snakke om inkvisisjonen i middelalderen er at det bringer leserens tanker til de tidlig moderne tribunalene, og at man slik tilslører vesensforskjellen mellom kjetterinkvisitorenes arbeidsvilkår i de to periodene. Dermed vil man lett kunne

ledes til å tro at middelalderens kjetterinkvisitorer trakk på større ressurser enn de virkelig gjorde, men man vil også kunne komme til å tro at land som ikke hadde faste inkvisisjonstribunaler utgjorde avvik der inkvisisjonen aldri ble etablert.

I utgangspunktet var inquisitio en juridisk prosessform som skulle erstatte andre prosessformer (denuncio og accusatio) i geistlige domstoler.9 Den var ikke begrenset til rettssaker mot kjettere, og den var heller ikke spesielt utviklet for å hanskes med kjetteri. Når denne prosessformen ble brukt mot kjettere, ble den omtalt som inquisition heretice pravitatis, inkvisisjon i kjettersk fordervelse. På godt norsk er det trolig bedre å skrive kjetterinkvisisjon, i det minste når vi snakker om middelalderen. Dersom vi i tillegg skriver kjetterinkvisitorer, og ikke bare inkvisitorer, er vi språklig på linje med Oscar Albert Johnsen, Oluf Kolsrud, Absalon Taranger, P.A. Munch, Gustav Storm, Alexander Bugge og de andre tidlige norske historikere som beskjeftiget seg med disse kildene. Det er kanskje litt strengt å skulle insistere på å bruke begrepet kjetterinkvisitor, men for middelalderens vedkommende er det viktig å huske på at geistlige dommere var inkvisitorer også når de undersøkte andre saks-typer enn kjetteri. Ikke alle middelalderens inkvisitorer var kjetterinkvisitorer.

Inkvisitorer mot den kjetterske fordervelse i Norden

Selv om vi ikke har belegg for at kjettere ble dømt i Norge, vet vi at nyheter om kjettere i andre europeiske land nådde Norge. I det minste én representant for den norske kirke møtte på kirkemøtet i Konstanz (1414–18), der Jan Hus ble forhørt og brent i 1415.10 Korstog mot kjettere skulle prekes i de tre nordiske riker.11 Pave Clemens V meddelte den norske geistligheten om tempelriddernes skjebne.12 Dermed var beskyldningene om

deres sodomi og gudsbespottelse også kjent i Norge.13 Erkebiskopen av Nidaros ble pålagt å gjøre inkvisisjon i anklagene mot tempelridderne også i Norge.14

Vi kjenner til tre kjetterinkvisitorer som ble utnevnt med ansvar for de nordiske landene. Samtlige av dem ble utnevnt på 1400-tallet, og alle tre var fransiskanere. Dette siste er uvanlig i europeisk sammenheng, der de fleste inkvisitorer var dominikanere. Til sammen dekker de store deler av 1400-tallet, fra den første ble utnevnt i 1403, til den siste døde i 1496. Her følger en kort presentasjon av de tre.

9. mai 1403 ble gardian ved fransiskanerklosteret i Viborg i Finland, Clemens Ravaldsson, utnevnt av pave Bonifacius IX til apostolisk inkvisitor mot den kjetterske fordervelsen i provinsen Dacia, som tilsvarer Norden.15 Det antydes i brevet at «noen kjetterske og mistenkelige villfarelser» var begynt å spire frem i provinsen, og broder Clemens gis full myndighet til å «fengsle, utrydde, og bannlyse alle kjettere og skismatikere som er funnet skyldige i kjetteri eller som skjuler dem». For at han skal kunne utøve sitt embete effektivt, trues de som ønsker å hindre ham med bannlysing. Dette er den første utnevnelsen av en kjetterinkvisitor for Norden som vi har kunnet finne.

Årsaken til at en fransiskanermunk i Finland ble utnevnt, er noe uklar. Jørgen Nybo Rasmussen påpeker at den uvanlig sterke stillingen til gardianen ved det relativt perifere og nyopprettede klosteret i Viborg må sees på bakgrunn av stridighetene mellom ulike grupper fransiskanere i Norden fra slutten av 1300-tallet.16 De norske og særlig de svenske fransiskanermunkene var sterkt negative til det danske hegemoniet innen provinsen. En delegasjon av svenske fransiskanere, med broder Clemens i følget, ble sendt til Roma for å legge frem sine synspunkter for paven. De kom frem 30. april 1403, og en drøy uke senere ble altså Clemens utnevnt til inkvisitor med nærmest ubegrensete fullmakter overfor

kjettere og skismatikere. Påfallende nok er også eden Clemens skulle avlegge, uttrykkelig presisert i brevet. Her loves full lydighet og troskap til paven og hans kanoniske etterfølgere. Utnevnelsen av en lojal fransiskanermunk som inkvisitor kunne dels virke som en motvekt til den relative selvstendigheten til fransiskanere tradisjonelt hadde hatt overfor paven, og dels som en kandidat også danske fransiskanere kunne godta. Denne situasjonen kan ha bidratt til at en fransiskaner snarere enn en dominikaner ble inkvisitor.

Den 19. juni 1421 ga pave Martin V tillatelse til at biskopen av Slesvig kunne utnevne Clemens Ravaldssons etterfølger, fransiskaneren Niels Johansen i Odense, til inkvisitor i kongedømmene Danmark, Sverige og Norge.17 Her snakker vi da ikke om en apostolisk inkvisitor, men en kjetter-inkvisitor utnevnt av biskopen, med pavens velsignelse. Lea satte utnevnelsen i sammenheng med husittenes fremvekst i Böhmen.18 Denne fortolkningen støtter seg på et brev sendt fra paven til kong Erik den 5. februar 1421, der Martin V meldte om at alle geistlige inntekter var pålagt en ettårstiende for å styrke kampen mot kjetterne i Böhmen.19 Imidlertid er det ikke kjent at andre inkvisitorer ble utnevnt i denne forbindelse andre steder i Europa, og dette var verken første eller siste utnevnelse i Skandinavia, slik Lea synes å ha trodd. Innsamlingen av ettårstienden var da også en sak for den pavelige nuntius, som på denne tiden var Johannes Schallerman, og synes ikke å ha hatt en spesiell forbindelse med forfølgelse av kjettere innen kirkeprovinsen. Jørgen Nybo Rasmussen tolker utnevnelsen av en dansk inkvisitor som en følge av at paven ønsket å styrke det kirkerettslige nærværet i de voksende handelsbyene.20 Den kan også tolkes som at de danske fransiskanerne etter konsilet i Konstanz hadde økt sin innflytelse hos pavemakten på dette tidspunktet.

Den siste nordiske inkvisitor vi har funnet kilder etter er fransiskaneren Knut Jönsson fra Stockholm, som ble utnevnt av pave Sixtus IV til inkvisitor mot den kjetterske fordervelsen i kongerikene Danmark, Sverige og Norge 11. juni 1479.21 Han hadde vært fransiskaner senest fra 1467, da han ved immatrikuleringen ved universitetet i Greifswald omtales som en bror ved Stockholms fransiskanerkloster. I 1474 var han lektor ved fransiskanerklosteret i Randers, og han var i 1476 lærer i teologi ved

studium generale i Lund. Senest i 1484 var han tilbake i Stockholm, nå som gardian. Knut Jönsson er den eneste av disse tre inkvisitorene som vi vet når døde, i 1496. Da hadde han kort tid før sluttet seg til observantene i Danmark, den strengere grenen innen fransiskanerordenen.22 I 1479 var stillingen til observantene et hett stridspørsmål, særlig i Danmark, og muligens var Knut Jönsson et kompromiss med sin lærde bakgrunn, og det forhold at han hadde ett ben i Sverige og ett i Danmark.23

I tid dekker disse tre kjetterinkvisitorene kanskje hele perioden 1403–1496, men sannsynligvis var det en lakune midt i århundret, dersom det da ikke ble utnevnt flere kjetterinkvisitorer enn de vi har funnet. Det er viktig å understreke at alle tre vitterlig var inkvisitorer oppnevnt for å bekjempe kjetteri, ikke inkvisitorer i den langt mer vanlige betydningen av dommere i en inkvisisjonsprosess.24 Det er det som ligger i frasen heretice pravitatis – den kjetterske fordervelse – som benyttes i utnevnelsene og i de andre omtalene av de tre nordiske inkvisitorene. Den samme formuleringen ble brukt da en ny pavelig nuntius ble utnevnt i 1405 og han ifølge utnevnelsesbrevet blant annet skulle kontrollere og samle inn inntekter fra kjetterinkvisitorene, inquisitores heretice pravitatis.25 Omtrent samme formulering ble brukt da en ny nuntius ble utnevnt seks år senere, og igjen i 1445: inquisitoribus heretice pravitatis.26 Det siste tyder på at det 1445 fortsatt var en kjetterinkvisitor i Norden, eller i det minste planer om å utnevne en.

I tillegg til disse tre kjetterinkvisitorene som hadde et spesielt ansvar for Norden, finner vi også en tysk inkvisitor som erkebiskop i Nidaros. Henrik Kalteisen er i Norge best kjent som omstridt erkebiskop av Nidaros, men han var kjetterinkvisitor i Tyskland før han fikk kallet i Norge.27 I hans søknad fra 29. august 1439 om å bli pavelig kapellan, står

det at han var «ordinis predicatorum sacre theologie professor et heretice prauitatis officio inquisitor jam diu predicacionis et inquisicionis».28 Med andre ord var han allerede inkvisitor da pave Eugenius IV utnevnte ham til pavelig kapellan, og dette brevet ble av norske historikere vurdert som så viktig for norsk historie at det ble trykt i Diplomatarium Norvegicum. Kalteisen – «som i alle delar var ein heidersmann» ifølge Kolsrud – var svært aktiv i kampen mot kjetteriet, og selv den siste kjetterhenrettelsen i Mainz i 1458 blir tilskrevet den vedvarende innflytelse av hans tidligere innsats.29

Internasjonalt er han derimot mer kjent for sin innsats for pavepartiet på Baselkonsilet, hans prekensamlinger, og at han ved hjelp av humanistisk tekstkritikk avslørte forfalskede dekreter og kanoniske tekster.30 Utnevnelsen av en tysk kjetterinkvisitor som erkebiskop i Nidaros falt ikke i god jord hos Kristian 1.31 A. Chr. Bang nevner at Kalteisen hadde vært «generalinkvisitor i Tyskland», og Kolsrud omtaler dette kort i sin undersøkelse omkring Kalteisens rival Marcellus,32 men ellers har også opplysningene om Kalteisens virke som kjetterinkvisitor sklidd ut av norsk historieskrivning.

Gjorde disse kjetterinkvisitorene noe, eller satt de med flotte titler uten mening? Det siste synes å være den alminnelige oppfatning i det lille som er skrevet om dem. Årsaken til denne oppfatningen finner vi allerede hos Lea. Han skrev i 1888 om Niels Johansen at «there is no trace of his activity in those regions, and the Inquisition may be considered as non-existent there.»33 Det er nettopp fraværet av kjente inkvisi

sjonsprosesser mot kjettere i Norden som er grunnen til at man mener at kjetterinkvisitorene ikke var i aktivitet. Et slikt argumentum ex silencio er vågalt i en periode med relativt dårlig kildebelegg.

Lovgivning og aktivitet

Inkvisisjonsprosessen var en juridisk prosessform innenfor kanonisk rett, og inkvisisjoner mot kjetteri var regulert av kanonisk rett. I noen land var denne universale katolske lovgivingen om kjetteri supplert av lokal lovgiving, både fra biskoper som utstedte forordninger for sine bispedømmer og fra verdslige myndigheter. I Norge kjenner vi ikke slik lovgivning. Derimot har vi bevart bestemmelser som bandt den -katolske kirke i Norge til de allmenne katolske læresetninger og til kanonisk rett.

Villa, eller å være í villu, ble oftest brukt i middelalderens Norge for å betegne kjetterskap, noen ganger også i formelen villu ok vantrú.34 Den første bestemmelsen som kan nevne kjetteri, er erkebiskop Eiriks statutt fra høsten 1189. Erkebiskopen sier det finnes hedenske menn som er í villu, slik at de fremdeles hedrer sine blotsteder.35 Birkebeinerne gikk heller ikke av veien for å kalle lederen for baglerne, biskop Nikolas Arneson, for en «kjetterbiskop».36 Også muslimene kunne på denne tiden bli ansett som å være kjettere.37

I erkebiskop Jons statutt fra 1280 skjerpes ordbruken. Her står det at alle som lærer annerledes enn «den hellige romerske kirke» lyses i evig

bann.38 Et halvt århundre senere fastslår erkebiskop Pål i sitt tredje statutt at man skal tro «det som den hellige kirke tror».39 Dette er i tråd med utviklingen av kanonisk rett. Benektelse av pavelig autoritet blir i økende grad definert som kjetteri fra slutten av 1000-tallet, og dermed blir tiltakene mot kjettere mer preget av lov og makt, enn av korreksjon.40 Ifølge kanonisten Hostiensis (d. 1271) var det kjetteri ikke bare å motsette seg den romerske kirkens lære, men også å motsette seg pavelige privilegier eller bestemmelser.41

Et slående aspekt ved norske rettskilder fra middelalderen er at ordet kjetteri oftest blir brukt om seksuelle lovbrudd.42 I lister over forbrytel

ser som fører til bannsetting, føres ofte kjetteri og hor i sammenheng.43 Denne koblingen mellom kjetteri og seksuelle lovbrudd er ikke unik for Norge. Også i Tyskland og England finner man en -lignende sammenheng i lovbestemmelser og prekener.44 Begjær og lyst kunne være roten til seksuelle forbrytelser så vel som til kjetteri. I mye av propagandaen mot kjettere ble de beskrevet som ustabile og uberegnelige, med en hang til forakt for kirken og til syndig sex.45

Seksuelle lovbrudd var imidlertid ikke de eneste sakene som ble tatt opp i de norske kildene. I Magnus Lagabøtes rettarbot for Hamar bispedømme fra 1270-årene sies det at mange var ulydige mot kirken; de ville ikke betale tiende; de møtte ikke opp når de ble stevnet; og ikke minst var de så forbannet og fulle av vantro (bolvaðer ok vantruar fullir) at de sa at altertjenesten ikke var mer verdt enn slikt som hver mann lot gjøre i sitt eget hus.46 I et provinsialstatutt fra Bergen i 1435 fordømte erkebiskop Aslak Bolt skikken om å holde lørdagshelg, «som jøder og hedninger pleier å holde og ikke kristne menn». Noen nordmenn gjorde også dette «med djevelsk kjetterskap», og Aslak Bolt understreket at det kun var paven, erkebiskopen og biskopen som kunne si hvilke dager som skulle hol

des hellige.47 Rundt 1450 er det også flere brev som eksplisitt truet med at nordmenn var tilbøyelige til å henfalle til den kjetterske læren til den russiske eller bysantinske kirken. Til kong Alfonso av Aragon og Napoli skrev Kristian I at han ventet seg «utallige sjelers undergang» om det norske folket skulle gi seg over til russernes kirke og skikker på grunn av «den udugelige» erkebiskop Henrik Kalteisen.48 I 1453 klaget fire av de norske riksrådene, som var lojale mot Kristian I, til pave Nicolaus V om at de heller ville tåle død, skade og «frafall fra troen» (recidivam fidei) enn å få Henrik Kalteisen som erkebiskop.49 Truslene var nok politisk motivert, men riset bak speilet synes å bunne i at nordmenn var lette å lede vekk fra pavens autoritet.

Som nevnt ovenfor finnes det imidlertid ingen eksempler på kjettersaker som ble ført av de pavelig utnevnte inkvisitorene. Det er likevel to godt dokumenterte rettssaker i Norge hvor kjetteri er et viktig element i prosessen, den ene knyttet til blodskam, hor og djevelpakt, den andre først og fremst til blodskam. Den tidligste saken er fra tiden før den første inkvisitoren for Norden ble utnevnt, mens den andre stammer fra tiden etter at Knut Jönsson var død. Likevel vil disse sakene kunne antyde hvordan man forholdt seg til kjetterskap og anklager om kjetteri i Norge.

Den tidligste rettsaken der noen ble anklaget for kjetteri i Norge, er den kjente prosessen mot Ragnhild Tregagås i 1325. Biskop Audfinn av Bergen var den som ledet rettsaken, i tråd med Sættargjerdens bestemmelse om at biskoper skulle dømme i kjettersaker. Han skrev senere at Ragnhild var nedsenket i villfaringens blindhet, fremmed for gudsdyrking og vederstyggelig forfalt til kjettersk overtro (heretice supersticionis). Det var oppstått folkesnakk, sier han, og for ikke å la dette ta overhånd ble det bestemt at en inkvisisjon skulle foretas (de fratrum

nostrorum consilio ad inquisicionem descendimus super illo prout postulat ordo juris).50 28. januar 1325 ble hun innkalt for biskopen, men hun nektet for at hun var skyldig. En drøy uke senere, 5. februar, innkalte så Audfinn vitner. Under ed forklarte de at Ragnhild selv hadde fortalt dem hva hun hadde gjort. Det dreide seg særlig om tre forhold: for det første om at hun hadde ligget med sin slektning Bård selv om hun var gift – noe som innebar både blodskam og hor; for det andre at hun hadde fornektet Gud og overgitt seg til Djevelen; og for det tredje at hun hadde fremført heretiske og magiske besvergelser som skulle skape fiendeskap mellom Bård og hans nye hustru – det innebar tydeligvis å gjøre Bård impotent.

Som den første kjente trolldomssaken i Norge, har de magiske gjenstandene og formlene Ragnhild brukte vært gjenstand for mye oppmerksomhet. For Audfinn var dette åpenbart også en sak som innebar kjetteri. Han sier at Ragnhild hadde fremført avskyelige og kjetterske besvergelser (incantationes hæreticas), og at det lå et ondt kjetteri bak (causa horrende incantationis et etiam heretice pravitatis).51 Da hun avsier seg sin vranglære, blir straffen formidlet til faste og pilegrimsreise, men falt hun tilbake i kjetteriet skulle hun fremstilles for en verdslig domstol.

Det er verdt å merke seg at Audfinn hadde bakgrunn i studier ved universitetet i Orléans, og var trolig godt orientert i kirkerett.52 Dermed var han helt sikkert også klar over den nye utviklingen innen kanonisk rett vedrørende kjetteri. Tempelridderne hadde få år tidligere blitt satt i sammenheng med både dyrking av Djevelen og seksuelle forbrytelser. Rundt 1320 ble svart magi og inngåelse av en pakt med Djevelen nærmere tilknyttet kjetteri i kanonisk rett.53 Det er dermed all grunn til å tro

at også norske lærde kjente godt til hva som skjedde ellers i Europa innen utviklingen av kjetterretten i denne perioden.54

Den andre rettsprosessen der kjetteri var en viktig del av anklagen, stammer fra tiden rett før reformasjonen. I motsetning til saken mot Ragnhild to århundrer tidligere, var denne saken mer kompleks etter som den var viklet inn i storpolitikken.55 Nils Lykke, dansk ridder og norsk riksråd, ble enkemann i 1532 og ønsket å gifte seg med sin avdøde kones søster, Lucie Nilsdatter til Austrått. Dette var ikke Vincens Lunge – Nils Lykkes svoger og også han en danske som var norsk riksråd – begeistret for, og han fordømte forholdet som kjettersk i 1534.56 Vincens var doktor i teologi, og dermed må han ha vært noenlunde godt -orientert i kirkens oppfatning av kjetteri. Det han tok særlig tak i var det åpenbare bruddet på kirkeretten om blodskam, og at Nils Lykke ikke på noen måte var innstilt på å forlate Lucie. Dette indikerer at for Vincens var det motviljen mot å innrette seg etter kirkens lover, selv etter at synderen var gjort oppmerksom på saken, som var viktig i hans argumentasjon for å føre saken som en kjetterprosess. Dette gjorde at Nils Lykke ifølge Vincens Lunge handlet til «Guds vanære og menneskers spott».

Det var erkebiskop Olav Engelbrektsson som skulle følge saken videre. Han utskrev først leidebrev til Nils Lykke der han skulle være fri for «hånlig snakk og kjetters navn». Riksrådet krevde imidlertid at Nils skulle brennes som en kjetter, og erkebiskopen opphevet leidebrevet i juni 1535. Erkebiskopen anførte da en hel liste over forhold som gjorde at Nils måtte kalles en kjetter. Det nevnes blant annet at han ikke overholdt

fasten, hadde tillatt at giftermål var blitt inngått på forbudne tider, avstått fra skriftemål og forsvart andre kjettere.57 I juli samme år ble han fremstilt for en domstol i Trondheim, bestående av blant annet åtte rådmenn og fire lagmenn, og der Kristoffer Trondsson førte kjettersaken for erkebiskopen. Interessant nok erkjente Nils sitt kjetteri med Lucie. Han la seg under «Norges lov», selv om den skulle la ham «steke, syde eller brenne».58 Noen slik straff ved brenning på bål er ikke kjent i norske lover, men gir en allusjon til Ad abolendam fra 1184. Dette var en bulle fra pave Lucius III som keiser Fredrik Barbarossa stilte seg bak. De var enige om at biskoper skulle spore opp heretikere, mens keiseren skulle sørge for at den verdslige myndighet eksekverte straffen. Under keiser Fredrik II ble den verdslige straffen spesifisert til å være bålet. Nils Lykke kunne derfor komme unna med livet i behold, og kanskje også landsvist, om han gikk under «Norges lover» og ikke generell verdslig rett.59

Saken kom opp igjen i Oslo august 1535, der riksrådene sønnafjells, lagmenn i lokale lagdømmer samt biskop Hans Rev i Oslo og Morten Krabbe, prost i Mariakirken i Oslo, var til stede. Vincens Lunge baserte denne gangen sitt innlegg på romerretten og henviste til «gamle kristelige sedvaner» for å felle Nils Lykke. Han fremmet igjen kravet om at Nils måtte brennes, og brukte dermed sin juridiske lærdom til å gå ut over norsk lov og til europeisk rett på dette området. Biskop Hans Rev og Morten Krabbe samtykte på grunnlag av kirkeretten at dette var notorisk kjetteri.

I første omgang motsatte likevel forsamlingen seg å felle straffedom over Nils Lykke, delvis fordi Nils Lykke burde dømmes av likemenn, det vil si hele riksrådet, ved en senere anledning, delvis fordi mange mente at loven ikke var klar nok i saken, men også fordi Nils Lykke selv ikke var til stede slik at han ikke kunne forsvare seg.

Vincens Lunge overtalte likevel de ledende riksrådsmedlemmene, først og fremst Gaute Galle, til å i det minste slutte seg til skyldspørsmålet. Det ble dermed overlatt til erkebiskopen å finne ut hva han skulle gjøre med straffen. At Nils Lykke var kjetter lå langt på vei allerede i kortene, men Vincens hadde ikke fått et så klart svar som han nok hadde håpet på. Hans Rev rapporterte selv om prosessen i Oslo, og mente at kristenretten ennå ga anledning til å spare Nils Lykkes liv, om han viste anger og bot.60 At Olav Engelbrektsson lot Nils Lykke røkes i hjel jula 1535, var dermed i tråd med Vincens Lunge argumentasjon og lovbruk, men det var altså ikke det eneste mulige utfallet.

Denne prosessen har flere slående likheter med kjetterprosessen i Sverige 1520, bedre kjent som Stockholms blodbad. Erkebiskop Gustav Trolle av Uppsala skrev et klagebrev mot den nylig avdøde riksforstanderen Sten Sture og hans allierte som ble opplest 7. november 1520. Her ble både Sten Sture og en rekke adelsmenn og -kvinner anklaget for å være «åpenlyse kjettere». Bakgrunnen var blant annet fengslingen av Gustav Trolle og flere av hans klerker, og det han mente var ran av hans og kirkens eiendom. Dessuten hadde de som bannlyste likevel truet klerker til å si messe for seg.

Allerede dagen etter dette anklageskriftet ble lest opp, ble en form for åndelig domstol samlet under ledelse av biskop Jens Beldenak av Odense. For ulydigheten mot kirken og sin deltakelse i et «ukristelig forbund» ble de fordømt som kjettere allerede dagen etter, 8. november. Selve straffen skulle da den verdslige myndighet stå for. Kristian II sørget for at både biskoper, adelsmenn og borgere ble halshugget. 10. november ble likene brent. Også Sten Sture ble tatt opp av graven og lagt på bålet som -kjetter.61

Både prosessen mot Nils Lykke i Norge og Sten Stures «forbund» i Sverige har koblinger til de politiske strategier. Det var en langt sterkere vilje til å få dømt de anklagede enn det som var tilfellet med Ragnhild Tregagås. I begge tilfeller kan en del av spillet være å bruke kirkens lover mot kjettere for å bli kvitt sine motstandere, og samtidig sørge for at kjetterens eiendom ble konfiskert. Det er heller ikke tegn til at en apostolisk inkvisitor ble trukket inn. Selv om Vincens Lunge var doktor i teologi, og biskop Jens av Odense muligens hadde hatt erfaringer fra kjettersaker, er det ingenting som tyder på at de hadde fått en pavelig utnevnelse. Inkvisitorenes tilstedeværelse i de to sene sakene kan ha sammenheng med pavedømmets manglende grep på nordisk kirkepolitikk særlig fra begynnelsen av 1500-tallet av, og erkebiskopenes ønske om bruk av kjetteranklager og inkvisisjonsprosessen uavhengig av den pavelige utnevnte inkvisitoren.62

Frem mot reformasjonen synes det som om inkvisisjonsprosessen som metode var innarbeidet i kirkens rettsapparat, med erkebiskopen eller en biskop som leder. Som politisk virkemiddel var det å sette i gang en kjetterprosess mot en motstander én av flere juridiske løsninger. I de to prosessene i 1520 og i 1535 var imidlertid innblandingen fra den politiske makten langt mer påfallende enn i saken mot Ragnhild Tregagås. Kjetteranklagene på slutten av 1500-tallet viser at inkvisisjonen som juridisk prosessform var innarbeidet i senmiddelalderen, og at Vincens Lunge og Kristian II kjente godt nok til den for å kunne bruke den til egne formål.

Avslutning

Kirkeprovinsene i Norden hadde altså apostoliske inkvisitorer som skulle sørge for at eventuelle kjettere ble stilt for retten. I dette ligger det en slående kontrast til England, der man hadde flere kjente kjetterbevegelser,

men ikke kjenner utnevnelser av apostoliske kjetterinkvisitorer.63 Vi har ikke noe klart bilde av bakgrunnen for at disse inkvisitorene ble utnevnt i Norden. Så vidt vi har klart å finne ut var de aldri involverte i alvorlige saker, men kildematerialet er også tynt. Vi har heller ikke funnet kilde-belegg for utnevnelse av en ny kjetterinkvisitor etter at Knut Jönsson døde i 1496. Kanskje var det derfor ingen inkvisitor som kunne gripe inn når reformasjonens ideer bredte seg til Sverige og Danmark. I Tyskland maktet ikke inkvisitorene å gripe inn overfor Martin Luther, så det er ingen selvfølge at nordisk historie ville sett annerledes ut dersom det hadde sittet en enslig inkvisitor i Viborg eller Odense på 1520-tallet.

Derimot ville trolig norsk historiografi sett annerledes ut, fordi man da ikke kunne oversett det faktum at det fantes apostoliske inkvisitorer mot den kjetterske fordervelsen med ansvar for kongeriket Norge i nær hundre år. At norske historikere de siste seksti årene har vist liten interesse for religion, kan tjene som forklaring på at inkvisitorene ikke nevnes i nyere historieskrivning, men at tidligere generasjoners historikere har vært tause synes oss underlig. Ved å bringe dette emnet frem i lyset håper vi å bidra til en videre refleksjon rundt religionens rolle i norsk historie, spesielt i tiden frem mot reformasjonen. Samtidig bringer vi med disse funnene norsk historie på linje med det øvrige Europa, der de fleste land har hatt apostoliske kjetterinkvisitorer, men der de færreste likevel har opplevd massiv rettsforfølgelse av kjettere.