Hefte 3 inneholder tre hovedartikler: om barn i den kristne antikken, håndhevingen av lovgivningen mot kjetteri i Norge i seinmiddelalderen og tallet på tjenere i Norge på 1800- og 1900-tallet. Etter en debattartikkel om forskningspolitikken 1965–72 kommer to artikler om en historiografisk milepæl: den første oversettelsen til norsk av Tormod Torfæus’ gigantiske norgeshistorie på latin fra 1711. Heftet avsluttes med 14 bokmeldinger.

Odd Magne Bakke formulerer problemstillingen sin i overskriften: «Barn i den kristne seinantikken – fekk den kristne religionen konsekvensar for barns liv?». Bakke konsentrerer seg om to forhold som er mye omtalt i kildene og som var viktige for barns oppvekstvilkår: utsetting av barn (expositio) og seksuelle relasjoner mellom barn og voksne. Utsetting og sex med barn var relativt vanlige fenomen i den gresk-romerske verden. Kristne teologer og kirkeledere fordømte slik praksis blant ikke-kristne. Indrekirkelig polemisk litteratur omtalte derimot i svært liten grad disse fenomenene, mens kirken arbeidde målbevisst for å motvirke behovet for barneutsetting og etablere en streng seksualmoral som motvirket blant annet sex med barn. Bakke konkluderer på dette grunnlaget med at både utsetting av barn og seksuelle relasjoner med barn ble vesentlig redusert som følge av den kristne maktovertakelsen i seinantikken.

I artikkelen «Kjetterinkvisitorer i Norge» tar Bjørn Bandlien og Gunnar W. Knutsen for seg et kirkelig embete som norske historikere tidligere har interessert seg lite for, trolig fordi ikke noen kjetterbevegelse er kjent fra katolsk tid i Norge. Bandlien & Knutsen peker på at det er bevart kilder etter tre pavelige utnevninger av apostoliske kjetterinkvisitorer med ansvar for Norden på 1400-tallet. Også en kirkeprovins uten kjettere hadde altså apostoliske inkvisitorer som skulle sørge for at eventuelle kjettere ble stilt for retten. I 1520–30-åra fantes det ingen apostolisk kjetterinkvisitor i Norden. Bandlien & Knutsen påpeker at da ble anklager om kjetteri brukt i akutte politiske konflikter, slik som av Vincens Lunge mot svogeren Nils Lykke i 1535. De ser likhetstrekk mellom denne prosessen og den kjetterprosessen Kristian 2. forestod i Sverige i 1520: Stockholms blodbad.

Gunnar Thorvaldsen oppgir også sin problemstilling i artikkeltittelen: «Hushjelper og jordbrukstjenere – når kom nedgangen i tjenertallene?». Han ser et manglende samsvar mellom historikernes periodisering av den tallmessige utviklingen fra midten av 1800-tallet fram til første halvdel av 1900-tallet og de aggregerte tidsseriene som er gjort tilgjengelige fra Statistisk sentralbyrå. På grunnlag av folketellingene 1865, 1875 og 1900 under-søker han nærmere utviklingen i tjenergruppenes andel av den yrkesaktive befolkningen, og han kommer da fram til at tjenertallene ikke gikk ned på slutten av 1800-tallet. Tvert imot økte tjenertallene og utgjorde en stabil andel av befolkningen; nedgangen begynte først etter 1930. Ifølge Thorvaldsen var det de mange hushjelpene som holdt tjenertallene oppe, mens de mannlige tjenerne utgjorde en synkende andel av befolkningen helt fra første del av 1800-tallet.

På debattplass svarer Edgeir Benum på Hans Skoies kritikk i HT 2008/2 av Benums artikkel om det forsk-ningspolitiske regimet 1965–72 i HT 2007/4. Ifølge Benum polemiserer Skoie mot en artikkel han ikke har skrevet, i og med at Benum tok for seg legitimeringen av grunnforskningen, ikke den faktiske forskningspolitikken. På dette feltet holder han fast på at ikke noe annet normsentrum spilte en så omfattende rolle som OECD i perioden 1965–72 – og at Hovedkomiteen for norsk forsk-ning spilte en viktig rolle for innarbeidingen av en ny diskurs.

Under tittelen «En historiografisk milepæl. Tormod Torfæus’ latinske norgeshistorie på norsk» begrunner og forklarer Jon Gunnar Jørgensen og Egil Kraggerud oversettelsen til norsk av Tormod Torfæus’ gigantiske norgeshistorie på latin fra 1711, Historia Rerum Norvegicarum. Jørgensen og Kraggerud har hatt faglig ansvar for denne oversettelsen, som er det mest krevende prosjektet i sitt slag noensinne i norsk historie. De tre første bindene av det 3000 sider store verket ble våren 2008 publisert under tittelen Norges historie. Verket har lenge vært lukket for et nærmere studium på grunn av dets krevende latinske språkform.

Jørgensen tar for seg ettermælet til Torfæus som historiegransker og vurderer ham som kjenner av den islandske sagalitteraturen, hans forhold til Árni Magnússon, hans arbeidsmåte, hans vurdering av kildenes historisitet (med hovedvekt på genealogi og kronologi) og hans forhold til oppdragsgiveren, den dansk-norske enevoldskongen. Denne ønsket seg en langvarig fortid for sin kongemakt, i konkurranse med den svenske kongemakten. Jørgensen viser at islendingen Torfæus på gården Stangeland på Karmøy bygde opp et lærdomssenter for norsk og nordisk historie. Slik ble han en viktig mann mot slutten av en epoke i historiefaget, og det er ifølge Jørgensen påfallende at allerede Torfæus gjorde bruk av en systematisk kildekritikk. Den ble riktignok motvirket av de tradisjonelle og dogmatiske skrankene som fortsatt gjorde seg sterkt gjeldende i lærde miljøer.

Egil Kraggerud viser hvor krevende arbeidet med oversettelsen har vært. Han redegjør for utviklingen av latinistikken som først i seinere år har ført til at den etterreformatoriske latinen, vanligvis kalt nylatin (neolatin), har blitt et anerkjent forskningsområde. Kraggerud redegjør for vanskeligheter i arbeidet med oversettelsen av den gigantiske latinske teksten, en latin som Torfæus behersket suverent, idet han formidlet en unik kjennskap til det norrøne kildematerialet, som han oversatte, tolket og parafraserte, samtidig som han også diskuterte og polemiserte med sin tids historikere, dvs. en uvanlig omfattende stoff- og ordmengde å sette over til norsk.

Bokmeldingsseksjonen starter med tre meldinger av to ruvende verk med vidt forskjellige emner: først to meldinger om tobindsverket Havfiskeflåtens historie i Møre og Romsdal og Trøndelag og så en melding om bind 2 av Ivo de Figueiredos Ibsen-biografi.

Så følger meldinger av bøker om tema fra middelalderen og tidlig nytid, først om Skottlands historie 789–1070, dernest om forholdet mellom kongemakt og bønder i Sverige 1595–1640, så om behandlingen av foreldre som fikk barn utenfor ekteskap i Danmark på 1700-tallet og endelig om Det Norske Selskabs tilholdssteder i København i et par tiår fra stiftelsen i 1772.

De følgende meldingene tar for seg ei bok om Norges geologiske undersøkelse 1858–2008, ei bok om helsevesenets underklasse (de fattige) i Sverige 1910–50 og en antologi om historiekulturen i Norden rundt 1900.

Fire bokmeldinger dreier seg om arbeider som på forskjellig vis tar for seg dype konflikter i moderne historie: først ei bok om forholdet mellom Universitetet i Oslo og naziregimet under den andre verdenskrigen, dernest en stor kildepublikasjon med det tyske sikkerhetspolitiets rapporter fra Norge under okkupasjonen 1940–45, så en tysk avhandling om hvordan opplevelsene fra denne krigen har blitt bearbeidd i den norske offentligheten fra 1960-åra og fram til i dag – og endelig kommer omtalen av ei bok om nyere tiders konspirasjonsmytologi knyttet til forestillingene om Illuminatus-selskapet.

Redaksjonen