Atle Døssland og Arnljot Løseth

Havfiskeflåten i Møre og Romsdal og Trøndelag. Bind 1: Mot fjernare farvatn 1860–1960

Tapir Akademisk Forlag, Trondheim 2006, 471 s.

Et tobinds verk om havfiskeflåten på Nordvestlandet og i Trøndelag analyserer dynamikker i fiskerinæringen fra 1860 til 2000.1 Det er skrevet på oppdrag av Aalesund Rederiforening. I 1860 tok et bank- og havfiske til, og det var en forutsetning for at fisket kunne bli en beskjeftigelse større deler av året.

Hundreåret fra 1860 til 1960 var preget av en kombinasjon av både moderniseringsprosesser i det tradisjonelle fisket og utviklingen av fiske og fangst i fjernere farvann. Ålesund stod i sentrum. Fisket på torsk betød mest i første del, men etter hvert ble sildefisket viktigere. Seklet ble preget av vekslinger mellom blant annet vintersildfiske ved Norskekysten og torske- og sildefangster ved Island. På 1920-tallet tok ishavsfisket og selfangsten blant annet ved Grønland og i Nord-atlanteren til. Fra 1960 av begynte en sterkere spesialisering og effektivisering av havfiskeflåten. Perioden fra 1960 til 2000 blir dekket i andre bind.

Verkets oppslag er «bærre lekkert». Begge bindene er rikt og informativt illustrert. Avbildningene er gjennomgående av god teknisk kvalitet, og bildetekstene gir forklarende opplysninger som utfyller brødteksten på en utmerket måte. Sak-, person- og fartøyregister er vel utarbeidet. Verket syntetiserer resultater fra en rekke hovedoppgaver og annen (lokal)historisk forskning. Det bygger i tillegg på et vell av overveiende trykte kilder og trekker veksler på en omfattende faglitteratur i det vesentlige nasjonal, men med spredte islett fra andre land, spesielt i første bind. Språket er formfullendt, kompliserte sammenhenger og resonnementer er skrevet med forbilledlig klarhet og utpreget evne til formidling. Og det kommer godt med, for innholdet et mettet og til tider svært detaljrikt.

Siden Trygve Solhaugs De norske fiskeriers historie 1815–1880 utkom midt på 1970-tallet, har næringsveiens økonomiske historie i stor grad hatt samme tematiske tyngdepunkt: fiskerihistorien har langt på vei vært fangstleddets historie, ordnet etter fiskeslag, fangstfelter og ilandbrakte kvanta. Verket om havfiskeflåten faller inn i et slikt mønster. En skjellsettende endring siden Solhaug er imidlertid at økonomisk historie er blitt mer aktivt sammenføyd med teknologi-, politisk- og kulturhistoriske synsvinkler. Bøkene om havfiskeflåten tilhører historiografisk sett en «ny» økonomisk historie. I første bind er vendingen tydelig gjennom den måten Døssland og Løseth fortjenestefullt vever sosial-, kultur- og politisk historie inn i fiskerienes økonomiske historie. Foruten fangster fokuserer havfiskeflåtens historie spesielt på dynamikker i fiskeflåtens teknologiske utvikling. Bind 1 innleder med et tilbakeblikk til havfisket

på 1600- og 1700-tallet i landene rundt Nordsjøen. Nordmennene kom senere med, men rundt 1860 ventet noen fiskere ikke lenger på fiskens innsig til den nære kysten, de dro lenger ut til sjøs for å fiske, derav bindtittelen Mot fjernare farvatn. Begrepet havfiske gjennomgås, og drøftingen får på en utmerket måte fram de glidende overgangene mellom kystfiske, fiske på banker og havfiske.

Døssland og Løseth tegner gjennomgående et svært harmonisk bilde av havfiskeflåten og dens menn. Historien er aktørorientert og grunnleggende moderniseringssympatisk. Et kjernepunkt er aktørenes strategier for større fangster og, sammenknyttet med dét, en effektivisering av fiskeflåten. Forutsetningen for et fiske lenger til havs var båt-typer egnet for lengre utror. Forfatterne fremhever at en viktig betingelse for hav- og fjernfiske var dampfartøyene. Like etter 1900 skjedde overgangen til motorbåter. De økte aksjonsradiusen og var nok en vesentlig faktor for en demokratisk variant av kapitalisme som Døssland og Løseth beretter om. Boken er rik på opplysninger om ulike typer fartøyer, så om ikke alle båtmodeller er nevnt, kan ikke mange mangle. Den går også grundig gjennom redskapstyper og arbeidet til fiskerne på de forskjellige feltene. Blant bokens flere fortjenester er de inngående studiene over lokale næringsklynger og dynamikker i dem over et langt tidsspenn. Entreprenører var først handelsmenn, tidvis i andre byer, men hovedsakelig i Ålesund, som dro med seg nærliggende bygder. Fiskere og skippere skapte en bygdekapitalisme, og den fremstilles i en fruktbar spenning med handelskapitalismen. Næringsvirksomheten skal ha vært kjennetegnet av en fleksibel flåtestruktur og stor utveksling av praktiske kunnskaper og ferdigheter. Bindet gir godt funderte forklaringer på hvorfor noen bygder etter 1900 ble «havfiskebygder». Disse analysene vitner om års forutgående forskning. Rekrutteringen til fiske og fangst skjedde i lokalmiljøet og i familier av fedre, sønner, brødre og svogere. Inntektene fra fiskerinæringen på Nordvestlandet og i Trøndelag må ha variert voldsomt, men tidvis som under 1950-tallets sildeeventyr har de trolig vært gode. Det savnes en overordnet drøfting av faktiske innkomster og levestandarder i ulike tidsrom. Gitt utviklingshastigheten i fartøytyper og anskaffelseskostnader må anselige beløp ha vært i omløp, spesielt fra 1930-tallet av. Var det penger i banken og utsikter til store fortjenester som gjorde fiskerne så risikovillige?

Kombinasjonen jord og hav understrekes gjennom lån som ble gitt med pant i jordeiendom. Kvinnenes innsats for å føre hushold og dyrke den jorda som i sin tur ga sikkerhet for lån til fartøy og utrustning, nevnes i denne forbindelsen. Kvinne-arbeid berøres også i samband med den landbaserte tilvirkningen: klippfiskproduksjon og nedlegging av sild. Men generelt er verken fiskeprodukter, -industri eller -eksport innrømmet stor plass. Det finnes et

kapittel (s. 411–440) om temaene, og det er mest en nøktern sammenfatning av dagens kunnskapsstatus.

Fiskerne fra Nordvestlandet og Trøndelag ble berørt av egen og fremmede statsmakters interesser og kontroll med deres næringsaktivitet. Norge har hevdet sine territorialgrenser forholdsvis effektivt. Vestlandsfiskerne fikk merke at nordiske naboland også hadde strategiske interesser å ivareta. Island stengte nordmennene ute fra sine nære farvann i 1907, og i mellomkrigstiden var det strid med Danmark om fiske og fangst ved Grønland. Hendelsene er vel beskrevet, men egentlig ikke satt analytisk inn i et bredere utenrikspolitisk perspektiv. Det hviler en selvsagthet over kapitlet «Styresmaktene og havfisket». Med selvsagthet menes det at forfatterne tar det for gitt at norske styresmakter så fiskeriene og næringsutøverne som viktige i en nasjonal økonomisk og politisk sammenheng. Et delkapittel heter typisk «Styresmaktene legg til rette» (s. 159). Staten bidro aktivt med infrastruktur og opphjelp; om enn hjelpen ikke alltid ble ansett å være tilstrekkelig, var samvirket mellom private aktører og det offentlige smidig. Den norske staten lot bygge fyr, opprettet fond, gjorde vitenskapelige undersøkelser og drev forsøksfiske. En sammenligning med kanadisk fiskerinæring eller russiske fiskerier i Barentshavet ville kanskje ha avdekket langt større sosial og politisk avstand mellom sentrale myndigheter og fiskerne, og derigjennom stilt spørsmål ved den norske selvsagtheten.

Problemstillinger knyttet til overutnyttelse av fiskeressursene spiller liten rolle i første bind. Mulig ressursknapphet berøres sporadisk. Et sted skriver Løseth faktisk at ingen brydde seg om overfiske i mellomkrigstiden: «Overfisking og utrydding tenkte verken lek eller lærd på i mellomkrigsåra. Oppfatninga skil seg ikkje så mykje frå ein definisjon i et amerikansk oppslagsverk frå 1858: ’Torsk: En altfor velkjent fiskeart til å kreve noen beskrivelse. Den er forbløffende fruktbar. Leewenhoek [sic] tellet 9.384.000 egg [sic] i en mellomstor torsk – et tall som vil forpurre alle menneskets utryddelsesforsøk’» (s. 302). Dette utsagnet krever en korreksjon og kommentar. Overfiske forekom og var kjent. Det stemmer ikke at verken lek eller lærd tenkte på overfiske. Rett nok kan det i fiskernes argumentasjoner være vanskelig å skjelne mellom en kampvilje for å bevare en etablert næringsstruktur og en mer genuin frykt for svikt i næringens ressursgrunnlag. De lærde var blitt konfrontert med og hadde så visst måttet tenke over saken. Norske havfors-kerne møtte jevnlig sine fagfeller i Det internasjonale råd for havforsk-ning (ICES), og der stod overfiske så absolutt på agendaen alt fra grunnleggelsen i 1902 og forsterket etter 1920. Ledende kyndige som nestoren Johan Hjort og hans faglige svenn Finn Devold kjente godt til under-søkelser og oppfatninger om at fiskeressursene var begrensede, også i de farvannene der norske fiskere opererte. De avviste slike forestillinger, selv om de prinsipielt nok kunne se

nødvendigheten av temporære tiltak for å sikre langsiktig utnyttelse. Andre havforskere derimot, som Oscar Sund ved Havforskningsinstituttet, advarte i 1930-årene mot ressursødeleggelsene som ville finne sted om en tillot storstilt fiske med trål. Til overnevnte sitat og i «småtingsavdelingen», som danskene sier, er også en rettelse og en kommentar om fiskeribiologiens vitenskapshistorie påkrevd. «Leewenhoek» er mest sannsynlig feilskrevet for den hollandske mikroskopbyggeren og naturforskeren Antoni van Leeuwenhoek (1632–1723), som rundt 1680 talte over en milliard egg i en torsks rognpose.2 Ved å gjøre Leeuwenhoeks utsagn gyldig for mellomkrigstiden, har Løseth glatt oversett 250 år med vitenskapelige studier av kommersielt viktige fiskeslag, herunder G. Ossian Sars’ banebrytende undersøkelser av torskens biologi fra 1860- og 1870-tallet. Med dette sitatet viser Løseth dessuten at han har gått glipp av et vitalt element i Johan Hjorts skjellsettende teori fra 1914, nemlig den delen som forklarer årsakene til de store naturlige vekslingene i fiskebestanden. Andre deler av samme teori er omtalt (s. 161). Hjorts teori inneholdt en skarp tilbakevisning av at antallet torskeegg alene avgjør størrelsen på torskebestanden. Torsk i likhet med sild bestod av årsklasser, og størrelsen på hver årgang ble avgjort på et tidlig «kritisk» stadium. Det var tidspunktet da den utklekkede yngelen hadde ett opp sin «medbrakte niste» plommesekken og var avhengig av plankton i sjøen for å overleve. Fantes det ikke føde tilgjengelig, døde mesteparten av yngelen raskt. Hjort fikk hurtig internasjonalt gjennomslag for sin forklaring, og den er i dag barnelærdom for alle havforskere.3 For øvrig er det skrevet en vitenskapshistorie om hvordan teorien om torskens og sildas biologi og årsklassenes vekslinger ble utviklet fra 1900 til 1914 ved det nåværende Havforskningsinstituttet i Bergen.4

Om vitenskapshistorien er noe vaklende, er koblingene mellom næringens økonomiske historie, politiske historie og analyser av forholdet arbeid–kapital blant høydepunktene i Mot fjernare farvatn. Det samme gjelder for kulturhistorien, delvis under den lyriske overskriften «Hav, heim og kjærleik». Forfatterne skriver om menneskenes slit og farer og avdekker respekt både for dem på sjøen og kvinnene hjemme. Hjerteskjærende er beretninger om forlis og drukning, der mange mannlige medlemmer fra samme sted og ofte i nær familie døde. Utvalgte minne

beretninger i sitater og i tekstbokser gir leserne nærhet til menneskenes liv og kystens kulturhistorie. Betydningen av avholdsbevegelse og religiøsitet er trukket inn. Og selv om bindet ikke leverer noen fasit, stilles det tankevekkende spørsmål om hvordan sosiale normer og religion virket inn på vestlandsfiskerne daglige liv og deres økonomiske disposisjoner.

På tross av et par kritiske innvendinger mot fakta og fortolkninger, er Mot fjernare farvatn en verdifull syntetisk studie av det slaget historie-vitenskapen trenger mange av. Empirien er omfattende, og resonnementene drøfter sentrale spørsmål i moderne fiskerihistorie og kobler dem til bredere sosiale sammenhenger. Og ikke bare det, Døssland og Løseth har lykkes med å forene høye historiefaglige ambisjoner med bred formidling. Alle historikere med interesse for kyst, hav og økonomisk historie burde lese boken.

Ove Bjarnar, Dag Magne Berge og Oddbjørn Melle

Havfiskeflåten i Møre og Romsdal og Trøndelag. Bind 2: Fra fri fisker til regulert spesialist 1960-2006

Tapir Akademisk Forlag, Trondheim 2006, 511 s.

Med andet bind om havfiskeflådens udvikling i Møre og Romsdal og Trøndelag, der dækker perioden fra 1960 frem til 2006 træder vi ind i en ny æra. En æra, der på mange måder har rødder til den forudgående periode, men som adskiller sig afgørende ved den intensiverede brug af ny teknologi. Den erklærede hovedmission med bind 2 er – som det hedder i introduktionen – at undersøge, hvordan fiskeriet udviklede sig i lyset af ny teknologi, nye driftsformer, specialisering, ressource-begrænsninger samt internationale og nationale reguleringer. En sådan undersøgelse er en stor omgang næsten uanset hvilket af de moderne europæiske fiskeri der måtte være under forskerens lup, men det kan i særlig grad siges at være tilfældet, når det er det norske havfiskeri det drejer sig om. Det er derfor også prisværdigt, at det samme sted i værket indikeres, hvilke temaer der kunne være behandlet, men som af afgrænsningsmæssige årsager ikke er blevet det. Læseren får på denne måde fra starten en forholdsvis fast matrice at forholde sig til. Med dette sagt kan de gennemførte prioriteringer give anledning til et par kommentarer. Det forhold, at forfatterne vælger at se bort fra periodens øvrige erhvervsudvikling, politiske og ideologiske strømninger samt den for-andrede arbejdsmarkedsstruktur er på den ene side forståeligt med tanke på det potentielle omfang dette ville give værket, på den anden side ærgerligt fordi der i netop disse aspekter findes væsentlige forklaringsnøgler til fiskeriets udvikling. Det gælder ikke bare i det omhandlede område, men også mere bredt i det europæiske fiskeri. Forfatterne falder med den valgte tilgang lidt i samme fælde som mange af deres

forgængere inden for fiskerihistorien har gjort, nemlig en meget ensidig fokusering på fiskeriet og fangstleddet alene. Dette hænger formentlig sammen med det kommissorium ud fra hvilket værket er skrevet – i samme vending kan det dog tjene til ros, at værket trods alt repræsenterer en bredere tilgang end de fleste af sin slags.

Fastholdes fokus på den i øvrigt meget velskrevne introduktion kan der udlæses to hovedteser om, hvorfor fiskeriet i de behandlede regioner klarede sig som de gjorde. Den ene antagelse er, at områdets fiskere havde en markant anderledes holdning til vidensdeling, end tilfældet var eksempelvis i det nordlige Norge. Havfisker-miljøerne i Møre og Trøndelag var præget af en meget åben tilgang til vidensdeling, hvor mottoet var «en for alle og alle for en». Den anden antagelse er, at regionens fiskeri udviklede sig positivt fordi fiskerne mestrede fjernfiskeriet. I modsætning til Nordnorge hvor fangstfelterne lå tæt på kysten, og bådene derfor var små, og driften ofte kombineredes med et almindeligt familieliv var fiskerne på den nordlige del af Vestlandet ofte tvunget til at søge længere ud på havet, med større fartøjer og fik derigennem opbygget en traditionsbasis, der gjorde dem stærkere da fiskeriet op igennem 1950’erne og 1960’erne fordrede ekspansion og investeringer. Som generelle anmærkninger til disse teser kan det anføres, at der ikke per definition kan sættes lighedstegn mellem vidensdeling og succes. Det er i udgangspunktet korrekt, at de fleste moderne økonomiske teorier tilsiger, at den der deler vinder, men det modsatte, eller i hvert fald en mere modereret forståelse, kan undertiden være mindst ligeså korrekt. Pointen til dette udsagn er, at det ikke er ligegyldigt, hvem du deler din viden med og det er heller ikke ligegyldigt, hvad modtagerne af den ny viden bruger denne til.

Flyttes kerneinteressen fra de opstillede rammer og tesedannelsen til det mere konkret empiriske indhold, spiller indførelsen af ny teknologi som nævnt ovenfor en meget central rolle. Og allerede i det første kapitel (s. 27), som omhandler ringnotrevolutionen i 1960’erne, støder læseren på et af de elementer, der fungerer godt rent formidlingsmæssigt, nemlig den nære mikrohistorie. Flere gange igennem bindet kommer læseren på denne måde ind under huden på aktørerne og bliver med dette udgangspunkt løftet ind i de problemstillinger som kapitlerne beskæftiger sig med. Det fungerer – og det fungerer godt. Alle med kendskab til historieskrivningens metier ved, hvilke vanskeligheder der kan være forbundet med at benytte sig af det mikrohistoriske perspektiv, herunder ikke mindst, at finde de historier, der med et nært og vedkommende omdrejningspunkt antyder de større problematikker. Det er lykkedes for forfatterne, hvilket turde indikere det enorme arbejde, der er blevet lagt i værket. Arbejdsindsatsen fornægter sig heller ikke, når man går videre igennem de næstfølgende kapitler i bogen, hvor der

viser sig en fin og detaljeret forståelse for fiskeriets konkrete teknologier. Det kommer imidlertid til at virke ensporet, når forfatterne gang på gang ukritisk understreger den kontinuerte teknologiske udvikling som betingelse for vækst. Her kunne en mere nuanceret tilgang have været tjenlig. For eksempel kunne den effekt som ringnotfiskeriet havde på sildebestanden i Nordsøen have været brugt til at fortælle mere detaljeret om den pris, der ofte følger i kølvandet på teknologisk udvikling. Dette ikke kun med henblik på øget pres på fiskebestanden, men også med henblik på det politiske spil, der opstår, når ressourcerne kommer under pres. Med baggrund i ringnotfiskeriet i Nordsøen kom nordmændene under et voldsomt pres udefra, herunder ikke mindst fra dansk side. Historien om dette spil kunne absolut have været relevant at inddrage.

De internationale politiske udfordringer er ikke glemt, men træder først tydeligt frem i bogens anden del (s. 143), hvor ringnotrevolutionen atter behandles (s. 207 ff.). Netop det forhold, at temaerne undertiden kun behandles delvist, for efterfølgende at blive taget op i et senere kapitel kan være med til, at læseren, hvis denne ikke er velbevandret i fiskerihistorie, undertiden mister orienteringen og derved også risikerer at misse centrale pointer. En bemærkning af mere gennemgribende karakter, som trænger sig på efter at have gennemlæst bogens to første dele, er den manglende stillingtagen eller refleksion i forhold til teknologiens konsekvenser. I første del spilles teknologien ud som en nødvendighed, medens der i passager i anden del gøres opmærksom på de ting, der følger med teknologien i form af kvoter. Læseren bliver her bragt tættere på de centrale kernespørgsmål, men alligevel bliver de helt farlige spørgsmål og refleksioner ikke bragt frem i lyset. For eksempel forholder forfatterne sig ikke til de præmisser som de omsættelige kvoter, hviler på ligesom det opståede «havfiskeflåde-hegemoni», blot fremstilles som en naturlig konsekvens af udviklingen. Spørgsmål om de sociale konsekvenser af fiskeriets udvikling, konsekvensen for fiskebestandene, samt fremtidsperspektiverne kunne med rette være stillet her – uagtet at forfatterne i forhold til sidstnævnte ikke ser det som deres rolle at forudsige fremtiden.

Bogens tredje del (s. 287 ff.) er afgjort den mest velskrevne og nuancerede. Særligt to af grundfortællinger er værd at fremhæve. Såvel historien om maritime klynger og fiskeriets vej ind i andre erhverv (s. 317 ff.), samt historien om overgangen fra fangst til opdræt er interessante (s. 405 ff.). For førstnævntes vedkommende kan dette ikke mindst siges at være tilfældet fordi dette aspekt i den internationale fiskerihistoriske litteratur stort set er blevet overset. Der ligger her inspiration til nye indfaldsvinkler for andre forskere. Historien om overgangen fra fangst til opdræt er ligeledes spændende i det internationale perspektiv, idet en stadig stigende

andel af verdens fisk kommer fra opdræt og ikke fangst. Bogen giver et fint perspektiv på, hvordan teknologien gled fra fangsterhvervet over i opdræt, hvilket turde kunne virke til inspiration. Det kan ærgre lidt, at denne i øvrigt meget prisværdige del af bogen sine steder er disponeret efter samme målestok som den øvrige bog, hvor der springes raskt rundt i temaerne. Det stiller som påpeget store krav til læseren.

Skal der afslutningsvis kigges på nogle lidt mere spredte detaljer må det påpeges, at værket i sit kortmateriale – eller rettere sin mangel på samme – har sin absolut største svaghed. For en ikke nordmand – og har denne anmelder ladet sig fortælle også for indfødte nordmænd – er det ganske vanskeligt at orientere sig i de mange navne på smålokaliteter, der optræder i bogen uden at have et ordentligt kort til rådighed. En anden kommentar er, at der grundlæggende ikke er gjort meget ud af at kigge uden for den norske sfære. En mere integreret synsvinkel ville have været oplagt her, ikke mindst med tanke på fiskeriets status, som et erhverv med mulighed for globale forbindelser og påvirkninger via markedet. Disse og øvrige kritiske bemærkninger til trods skal der ikke lægges skjul på, at der med dette andet bind om havfiskeflåden i Møre og Romsdal og Trøndelag er tale om et imponerende og godt dækkende værk, der burde fremholdes som eksempel til efterlevelse. Havde de teoretiske aspekter været trukket tydeligere frem og havde nuancerne sine steder været lidt klarere ville værket have kunnet været løftet yderligere. Det ændrer dog ikke på, at der er tale om et værk i særklasse, der burde få opmærksomhed fra alle med en interesse for fiskeriet og dets udvikling.

Ivo de Figueiredo

Henrik Ibsen: Masken

Gyldendal, Oslo 2007, 676 s.

Med Henrik Ibsen: Masken har Ivo de Figueiredo ført til ende den femte store Ibsen-biografien og den andre skriven av ein historikar. Den fyrste biografien kom ut til Ibsens sekstiårsdag i 1888 og var forfatta av litteraten Henrik Jæger. Halvdan Kohts biografi kom ut fyrste gong i 1928–29 og i ny og omarbeidd utgåve i 1954. I 1967 kom Michael Meyers biografi i engelsk utgåve og fire år seinare i norsk. Robert Fergusons Henrik Ibsen kom i 1996 på både norsk og engelsk.

Treng vi då endå ein biografi, og korleis hevdar den nye seg i høve til forgjengarane? På dette tidspunktet kan vi konstatere at de Figueiredos andre bind har fått ei rekkje strålande meldingar i dagspressa, og at forlaget har fått det dei ville ha. Men de Figueiredo er også faghistorikar. Han relaterer seg til eit vidt spekter av forskingslitteratur, han har basert seg på eit stort primært kjeldemateriale, og han har eit omfattande kritisk apparat med referansar og posisjonering i høve til

andres arbeid. Oppgåva her må fyrst og fremst vere å bedømme boka som vitskapleg bidrag.

Innleiingsvis er det lett å konstatere at dette på fleire måtar er eit imponerande arbeid. I motsetnad til m.a. Koht starta de Figueiredo nærast på bar bakke. Han hadde verken arbeidd med Ibsen eller med 1800-talets historie då han sette i gang, medan Koht hadde vore aktiv som Ibsen-utgjevar i 25 år då han skreiv sin biografi. I dag har Kohts biografi likevel fyrst og fremst interesse som kjelde til Kohts syn på Ibsen. Den som vil ha eit oppdatert, fyldig og etterretteleg oppslagsverk, vil gå til de Figueiredo eller Meyer. Denne prestasjonen har de Figueiredo ytt innafor det som på forlagspremiss er ei generøs tidsramme, men som i forhold til føresetnadene og oppgåva kan synast heilt utilstrekkeleg. De Figueiredo har likevel greidd å tileigne seg forgjengaranes arbeid, det sentrale kjeldematerialet og ein svær sekundærlitteratur. I litteraturlista vil dei fleste finne ting dei ikkje visste eksisterte. Alt dette er fordøyd og integrert av ein myndig forteljar til eit portrett i heilfigur, hogge ut til ein stor, men lettlesen tekstmasse. Disposisjonen er kronologisk og følgjer Ibsens bustader. Det er eit konvensjonelt og fornuftig val. Kvart av verka er behandla for seg. Ein kan diskutere kva plass verkgjennomgang bør ha i ein biografi i dei tilfelle der det ikkje er noko klart samband mellom liv og verk. Men ser ein bort frå det, må ein beundre den effektiviteten de Figueiredo demonstrerer når han på få sider skisserer dramahandling, samtidsresepsjon, tolkingshistorie og den aktuelle forskingsdebatten. Her er glimrande enkeltavsnitt, som t.d. det om «Ibsens kropp».

Skal vi leggje vitskaplege målestokkar på arbeidet, er det likevel ein del å innvende. Vi skal organisere den følgjande presentasjonen rundt nokre kritiske merknader både til meir og mindre tvilsame faktaopplysningar og til dei utkasta som finst til overordna forklaringar og fortolkingar.

Opphaldsstader, reiser, personar

De Figueiredo har fornuftig nok ikkje spelt opp til forventingane om å presentere nye sensasjonelle funn eller radikalt nye tolkingar av liv og verk. Her er nye ting, men fyrst og fremst integrerer han den informasjonen som alt finst, og han justerer, utfyller, nyanserer og reviderer. Gjennom arbeidet har han skaffa fram heile det store og svært verdifulle materialet frå Gyldendal-arkivet i København: konsept til brev frå Hegel, opplysningar om alle utgåvene, oppgåver over økonomiske transaksjonar. Dette materialet har vore til uvurderleg nytte for arbeidet med Henrik Ibsens skrifter. I biografien er det ikkje utnytta i så stor grad som ein kunne ha venta. Ibsens økonomi er t.d. behandla nokså knapt og usystematisk, og her gir ikkje den nye biografien så mykje ut over det Meyer alt har. Men de Figueiredo er definitivt betre enn forgjengarane i sine skisser av dei tyske opphaldsstadene til Ibsen: Dresden og München.

Han kan fleire stader korrigere dei tidlegare biografane. Når det gjeld ein av dei mest omtalte personane i Ibsens biografi, Emilie Bardach frå Wien, som Ibsen møtte i Gossensass i 1889, kan han t.d. etter arkivgrans-king i Wien slå fast at ho var 27 år på det tidspunktet og ikkje 18, som ein lenge gjekk ut frå. Også Ferguson meinte ho var 27, men verdien av Fergusons biografi er sterkt redusert av at han er udokumentert. De Figueiredo kan presentere over-tydande belegg i ein lang sluttnote.

Eit nytt funn trur eg er eit pseudofunn. Ifølgje eit notat som nyleg har dukka opp ved Universitetsbiblioteket i Bergen, skal Ibsen ha blitt oppsøkt av slektningane sine, mellom anna av broren Ole Paus Ibsen, då han vitja Noreg i 1874. De Figueiredo går god for dokumentet og gir att ordvekslinga mellom brørne (134). Problemet med denne kjelda er at vi har eit brev frå Ole til diktarbroren frå 1885. I dette er det ingen ting som tyder på at dei har møtt kvarandre elleve år tidlegare, tvert om. Ein viss tvil kan det vel vere, men overvekta er definitivt for at dette møtet aldri fann stad.

Det området som har å gjere med reiser, bustader, personar Ibsen møtte osv. er tradisjonelt biografiens område. Vi ventar at biografiane skal kunne brukast som oppslagsverk til slike opplysningar, og at all relevant og tilgjengeleg informasjon er med. Det er i alle fall ingen ting i denne biografien som tydeleg signaliserer ein annan ambisjon. Og då hadde nok de Figueiredo stått seg på å leggje endå meir tid og energi ned på dette området, framfor t.d. å skulle vere på høgd med dei siste verktolkingane. Her er nemleg både ei rekkje feil og mistydingar og ei rekkje område som stadig er meir og mindre mørklagde.

Sidan biografiane gjerne blir brukte som autoritative kjelder, har feil ein tendens til å bli reproduserte i det uendelege, og derfor må vi nesten kommentere nokre av dei. For å ta den grovaste fyrst: Då Ibsen var i Kristiania i 1885, påstår biografen at han sat saman med Bjørnstjerne Bjørnson på stortingsgalleriet og høyrde på debatten om diktargasje til Alexander Kielland (295). Men Bjørnstjerne Bjørnson var i Schwaz, og situasjonen ville definitivt ha vore annleis om også han hadde site på stortingsgalleriet ved dette høvet. Derimot var Bjørn Bjørnson i Kristiania. Ibsen leika på denne tid med tanken om å kjøpe seg eit sommarhus i Noreg, får vi vite (319). Men det var tale om meir enn som så. I 1884 fekk Ibsen eit kostnadsoverslag frå arkitekten Adolph Schirmer over kva det ville koste han å kjøpe tomt og byggje og innreie eit hus i utkanten av Kristiania. Det viser at han hadde alvorlege planar om å returnere til Noreg etter det andre lengre opphaldet i Italia, og er såleis av betydning for eit sentralt spørsmål i alle Ibsen-biografiar: hans anstrengte forhold til heimlandet, kvifor han likevel flytte heim att, og kvifor han gjorde det fyrst i 1891. Stader som dette vitnar om at de Figueiredo ikkje har sett like nøye på brev til Ibsen som på dei frå han. Han sluttar også fleire stader litt

raskt frå brevformuleringar som i og for seg ser tilforlatelege ut, men der han burde ha sjekka litt nøyare. Frå opphaldet i Kristiania i 1874 får vi t.d. vite at Ibsen takka nei til ein «badetur i Maridalen» som han var invitert til av «badeforeningens festkomité» (133). Det Ibsen takka nei til, var å delta i «badegæsternes udflugt til Maridalen» etter invitasjon frå «badets festkomité». Invitasjonen kom frå Ibsens venn Michael Birkeland, som på denne tid var ved Grefsens bad (Grefsens Vandkuranstalt). Det er den same institusjonen som seinare dukkar opp som «Grefsen sanatorium». Då er tidspunktet 1893, og Ibsen er sjølv gjest der (437).

I 1887 var Ibsen på ny i Skandinavia. Her blir vi fortalt at Ibsen likte å «slentre langs bryggene i Skagen», men at han og Susanna snart reiste sørover til Sæby fordi Susanna ikkje likte Skagen som turområde (345). Men dei var aldri i Skagen. Der Ibsen slentra langs bryggene, var i Frederikshavn, og derifrå reiste dei til Sæby. I framstillinga av det følgjande opphaldet i Sverige er det mykje å pirke i. Den svenske forfattaren og kritikaren Urban von Feilitzen var ikkje med på båtreisa frå Göteborg til Stockholm (351), han blei invitert om bord på båten éi natt. Susanna blei ikkje med til Sverige (354), ho reiste til Kristiania, og dette gav Ibsens opphald i Sverige ein annan karakter enn det elles ville ha hatt. Ibsen var ikkje i selskap hjå August Lindberg og på festførestilling i operaen same dag (354). Ibsen var hjå Lindberg sundag 25. september og i operaen 26. september, omgitt av ein «æresvakt» av damer. Derfor reiste han heller ikkje frå Stockholm 26. (354). Han reiste tidlegast ettermiddag/kveld 27. – etter fyrst å ha vore på visitt hjå sin gamle venn statsminister Ole Richter i ministerhotellet i Stockholm,5 snaut ni månader før Richter skaut seg same stad.

Om München heiter det at Ibsens nye bustad frå 1885 i Maximilianstraße 32 låg i Maxvorstadt, «den samme bydelen de tidligere hadde bodd i» (319). Men Maximilianstraße ligg ikkje i Maxvorstadt. Igjen er det ein glipp som i og for seg er triviell, men han riv fundamentet bort under den følgjande utlegginga om Ibsens forhold til Maxvorstadt og Schwabing som kunstnarstrok. I Gossensass blir Ibsenplatz plassert «på torget høyt oppe i fjellsiden» (369). Torget låg og ligg sjølvsagt midt i landsbyen. Der ligg også dagens Ibsenplatz, men den Ibsenplatz som blei innvigd i 1889, låg heilt oppe i skogkanten.

Det er framleis mykje vi ikkje veit om Ibsens opphald og gjennomslag i Tyskland. Toril Moi har trekt fram att den gløymde Paul Heyse og på den måten fått profilert den hegemoniske idealistiske estetikken som Ibsens dramatikk måtte bryte seg gjennom.6 Framstillinga av Heyse er heilt misvisande i dei tidlegare biografiane, og får ein nødvendig korreksjon hjå de Figueiredo. Men

framleis er t.d. ei rekkje av dei tyskarane som er nemnde i Ibsens brev, ukjende. Dei fleste av dei tidlege omsetjarane hans, både i Tyskland og elles, veit vi nesten ingen ting om, og vi får ikkje vite mykje her heller. Fleire er slett ikkje nemnde, slike som Julie Ruhkoph og Marie von Borch. Blant støttespelarane til Ibsen blir Paul Lindau nemnt i same åndedrag som Julius Elias, Paul -Schlenther og Otto Brahm (321). Lindau kjente Ibsen frå 1870-talet, og som kritikar var han relativt open til Ibsens åttitalsdramatikk. Men det må jo også nemnast at under dei litterære kampane i Berlin i 1880-åra var Paul Lindau ein av dei fremste representantane for den dramatikken naturalistane kjempa mot og på den andre sida halden fram som det sunne alternativet til Ibsen. Det skapte derfor diplomatiske forviklingar då Berlin-naturalistane ville hylle Ibsen og heidersgjesten insisterte på at også Lindau måtte bli invitert.7 Det er også forvirrande når Michael Georg Konrad, München-naturalismen og Ibsens tilknyting til ein forfattarar som Gerhard Hauptmann blir teke opp alt i samband med Ibsens fyrste periode i München (1875–78/80). Dermed blir den avgjerande skilnaden mellom den fyrste og den andre München-perioden (1885–91) – i Ibsens eige forfattarskap, i hans litterære status og i det tyske litterære klimaet – både glatta ut og kludra til.

Forfattarrett og forholdet bok–teater

Dette området er generelt svakt opplyst, og dermed manglar vi eit vesentleg fundament for å forstå og vurdere ikkje bare Ibsen, men heile gjennombrotet til norsk og skandinavisk litteratur i denne perioden. Det eksisterer t.d. ikkje noka samanhengande framstilling av utviklinga av norsk forfattarrett. Derfor er det i og for seg forståeleg at de Figueiredo kan skrive på s. 183 at Noreg i 1884 fekk avtale med Italia og i 1882 med Frankrike om gjensidig vern av forfattarrett, medan han på s. 397 har gløymt desse avtalane og skriv at «så lenge det ikke fantes rettighetsavtaler mellom Norge og Frankrike, var det fritt fram […]». Det siste er mest rett. Det var truleg Sverige som var drivkrafta bak avtalane med Frankrike og Italia. Avtalane bygde på prinsippet om gjensidig vern: at det framande landets forfattarar skulle vernast på same måten som landets eigne blei det. I utgangspunktet inneheldt verken den svenske eller den norske lova noko vern mot omsetjingar. I 1882 blei det i svensk lov innført eit slikt vern, for fem år, og spesifisert på kva vilkår det gjaldt. Noko tilsvarande kom ikkje i norsk lov. Derfor var desse to traktatane utan betydning for norske forfattarar.8

Det ser ikkje ut til at Ibsen alltid var oppdatert på dette området. Men det er interessant av fleire grunnar, m.a. i forhold til Ibsens trussel om å oppgi sitt norske «statsborgarskap».

Før slutten av 1880-åra eksisterte det ikkje noka avklaring av kva ein norsk statsborgar var, det blei regulert av lovgjevinga på ulike område (næringsrett, fattigstønad, eigedom osv.).9 For Ibsen var den relevante lovgjevinga den som gjaldt forfattarrett. Og i sin eigenskap av forfattar hadde han utvandra for lengst. Han hadde frå 1865 dansk forleggjar, og både den danske lova om forfattarrett og Bernkonvensjonen om forfattarrett frå 1886 rekna eit verks heimland som det landet der det var utgitt. Om ein hadde reflektert over dette, kunne ein fått litt meir distanse til Ibsens eigen retorikk om utvandring og eksil.

Ibsens tidlege bokhistorie har også mange mørke felt. Skandinaviske forfattarar måtte ordne seg som best dei kunne for å prøve å få noko ut av omsetjingar sidan dei i utgangspunktet ikkje hadde opphavsrett til desse. De Figueiredo er knapp og til dels misvisande. I samband med at Hedda Gabler (1890) kom ut i billigutgåve hjå Reclam, skriv han at «så lenge [Reclam] ikke konkurrerte med Ibsens autoriserte utgaver overfor teatrene, hadde han ingenting imot forlagets billigutgaver» (405), og stoppar med det. Men problemet var at teatra brukte Reclam-utgåvene nettopp fordi dei var så billige. Ved utgjevinga av Bygmester Solness (1892) kravde derfor Ibsen at den autoriserte omsetjinga, som denne gongen blei utført av Sigurd Ibsen, skulle kome ut både hjå Fischer og Reclam. På den måten kunne han få del i teaterinntektene. Det seier alt om Ibsens marknadsposisjon på denne tida at Fischer aksepterte det og til og med betalte.

Ibsens resepsjonshistorie har vore teaterdominert, og i det kan det liggje ei feilkjelde. De Figueiredo skriv t.d. at det var stillstand for Ibsen i Tyskland frå 1880 til 1887. Det er rett om vi ser på teateret, men ser vi på bøker, er den stille perioden kortare: mars 1884–november 1886.10 De Figueiredo held fram oppsetjinga av Gespenster i Meiningen i desember 1886 som «den avgjørende faktor» og det som «gav tyskerne mersmak på Ibsen» (339, 340). Men det nye oppsvinget hadde då alt starta i boksalet, og den epokegjerande oppsetjinga av same stykket ved Residenz-Theater i Berlin 9. januar 1887 var alt førebudd. Det er elles ikkje heilt lett å få tak i kva de Figueiredo meiner om forholdet mellom bok og teater hjå Ibsen. Ein stad heiter det at hans «fiendtlighet til teatrene» bare tiltok (334). Det kjem derfor overraskande når det står i den oppsummerande drøftinga at «Ibsen var teatermann til beinet» (508).

Politisk ideologi – far og son

Det er vanskeleg å skrive fornuftig om Ibsens politiske idear. Dei er forvirrande, uklare, ofte sjølvmotseiande og hans politiske posisjon synest å forandre seg heilt, fleire gonger. På same tid synest han også å

ri nokre av dei same kjepphestane gjennom alle periodane. Ibsen var ikkje politisk ideolog, og han var slett ikkje politikar, slik Bjørnson i ein viss forstand var det. De Figueiredo prøvar likevel å få eit samlande grep om Ibsens politiske ytringar. Han klassifiserer dei under merkelappen «aristokratisk individualisme» og gir dei ein i og for seg interessant idéhistorisk kontekst i form av m.a. Toqueville, Stuart Mill og Carlyle. Eit stimulerande synspunkt er at dramatikaren Ibsen, som måtte gi avkall på ein overordna forteljarinstans, som måtte la alle kome til orde og som nådelaust dissekerte dei oppfatningane forfattaren elles kunne forfekte, verka siviliserande på det ofte rabiate «mennesket Ibsen» (74).

Seinare blir også Sigurd trekt inn for å belyse farens politiske idear, men det skal ein vere varsam med. For det fyrste er det eit problem å bruke Sigurd Ibsens ideologi frå 1890-åra og framover til å seie noko om Henrik Ibsen i 1880-åra (314). For det andre ser det ut til de Figueiredo bare har bruka dei breva frå Sigurd til foreldra som er publiserte.11 Men desse utgjer bare rundt halvparten av dei som er bevarte, og i dei upubliserte frå 1880-åra er det mange politiske synspunkt og drøftingar som er interessante og som kunne ha vore trekt inn i denne samanhengen, men som ikkje blir det.

Forklaring

Kva blir de Figueiredos forklaring på «mirakelet» Ibsen? Det er det ikkje lett å få tak i. Kapitlet der han skal samle trådane er kalla «Sfinksens sølvårer». Det er til dels bortimot uforståeleg: Kva står det t.d. i det sentrale avsnittet på s. 506? Og kva betyr den avsluttande setninga: «Hvor usanne og falske mange av mytene om Ibsen måtte være, er de likevel en del av sannheten om sfinksen»? Problemet her ser ut til å vere at de Figueiredo meiner omtrent alt som det er mogleg å meine på ein gong. Han vil femne om alt, men det er vanskeleg å sjå konturane av ein høgare syntese.

Eit eksempel: Det står i avsluttinga at «[d]en viktigste forklaringen på gjennomslaget for Ibsens dramaer er til syvende og sist at de er skrevet av Henrik Ibsen – og ingen annen», og at det fyrste og avgjerande «kvantespranget» skjedde då han i 1860-åra «klipte […] over båndene til det norske samfunnet» (507). På neste sida heiter det at «[h]istorien om Ibsens frihetsreise» er historia om «fremveksten av det moderne, markedsbaserte litteraturfeltet». Men dersom det er avgjerande at bandet til Noreg blei klipt over, må det siste vere heilt irrelevant. Det er heller ikkje noko som tyder på at de Figueiredo har eit analytisk forpliktande begrep om litterært felt – kva det er, når det oppstod, korleis det virka. Ein indikasjon på det finn vi der han skriv om all mot

gangen Bjørnson møtte i slutten av 1870-åra, med stykke som blei refuserte ved teatra, religiøs krise og politisk storm (201–02). Ibsen tok heilt luven frå han, les vi, og når Ibsen sender Samfundets støtter (1877) til Bjørnson, framstår det som ein vennleg gest til ein gamal venn som ligg nede. Men ein skal ikkje ha lese mykje av forfattarkorrespondansen frå denne tida før ein får eit heilt anna inntrykk: Ibsen blir omtalt som ein oppkomling som er livredd for å støyte «dannelsen», som let seg dekorere og hylle, som skriv snille grosserardrama og som har mista all si gamle, kritiske kraft. Bjørnson derimot, er den som viser vegen mot ein ny dramatikk med En fallit (1875) og Kongen (1877). Medan Ibsen får laurbær i Uppsala, blir dei gamle antagonistane Bjørnson og Brandes eit nytt par. Med andre ord: Vi kan i denne perioden sjå konturane av oppkomsten av ein omvendt økonomi der borgarleg hylling og økonomisk framgang blir teikn på låg litterær verdi, medan refusjon, fordømming og økonomiske vanskar blir potensielle kjelder til litterær prestisje. Har ein ikkje begrep om det som skjer her, får ein etter mitt syn ikkje tak i det som er den viktigaste kjelda til nyorienteringa i Ibsens forfattarskap på denne tida.

De Figueiredo presenterer i staden det velkjente eksiltoposet: Det var nødvendig å forlate fedrelandet og møte det store Europa for å bli ein stor forfattar. Denne dekontekstualiseringa er blitt ført vidare av kanoniseringsprosessen, og vi finn henne att i alle dei seinare Ibsen-studiane.12 Men kanskje treng vi snarare ei skandinavisk rekontekstualisering av Ibsen? Han er jo ikkje aleine, men står saman med Kierkegaard, Brandes, J.P. Jacobsen, August Strindberg og Knut Hamsun som ein av sentralfigurane i framveksten av den moderne litteraturen. Kor langt når vi då med miskjenning og eksil? Har det skandinaviske bidraget til europeisk kultur i denne perioden ikkje noko med litteratur, kultur og politikk i Skandinavia å gjere?

Mennesket og maska

I staden for å byggje på eit gjennomtenkt teoretisk perspektiv som kunne resosialisere og rehistorisere Ibsen, blir Ibsen også hjå de Figueiredo sin eigen viktigaste kontekst. Den sentrale fortolkingsnøkkelen blir den som ligg i undertitlane på binda: «Mennesket» og «Masken». Figuren kjem att fleire gonger, og vi må til slutt undersøkje også denne. Kva ligg det i denne motstillinga? Kva fell på menneskesida, og kva fell på maskesida?

Undertitlane må vel i utgangspunktet forståast slik at det etter kvart blir mindre menneske og meir maske, noko vi umiddelbart vil assosiere med offer og tap. Smussomslaget tyder på det:

Ikke minst handler boken om hvordan mennesket Ibsen gradvis trekker seg inn i seg selv, samtidig som han bygger opp bildet av den gåtefulle «Diktersfinksen». Ved slutten av århundret står denne sfinksen igjen som et kulturelt ikon, dyrket over hele Europa, mens Ibsen selv så å si har skrumpet sam-men innenfor skallet av sitt eget monument. Slik er det fascinerende forholdet mellom menneske og maske, liv og kunst i tilfellet Ibsen.

Her ser vi likevel straks eit problem, nemleg at «maske» peikar både mot kunstnaren og mot sfinksen, og det er ikkje klart at dette er det same eller at det let seg foreine. Det er heller ikkje klart at veksten til kunstnaren og sfinksen går på kostnad av mennesket. Tvert om gir de Figueiredo stadig indikasjonar på det motsette, og det gjer han på ein slik måte at menneske/maske-dikotomien synest å bryte saman. Ein stad heiter det såleis, med tilslutning til Herman Bang, at Ibsen streva etter å maksimere både sin litterære prestisje og den økonomiske vinninga som følgde med; «Men sin Menneskelighed ofrede han ikke». Nei, det gjorde han ikkje, seier biografen: Ibsen blei ein statue, men han heldt fram med å «utforske menneskenaturen på en måte som ingen berømthet kan gjøre, bare en kunstner» (413). Her går altså motseiinga mellom kunstnar (= menneske) og sfinks (= maske), og ikkje mellom kunst og liv. Men jamvel der mennesket i meir «biografisk» forstand blir kontrastert med sfinks-maska, tapar stadig mennesket kampen om dei positive assosiasjonane. Albert Engström blir sitert på følgjande, etter å ha sett Ibsen i Stockholm i 1898: «Man brukar stundom säga om vissa personligheter: han växte, medan han talade. Men det gjorde Ibsen inte alls. Sfinksen suddades ut och blev till en fet, bortskämt, lejonklippt, svart pudel. Han var en av mina största desillusioner» (491). Og om møtet med den unge svenske Rosa Fitinghoff: «Rosa hadde oppsøkt Sfinksen, men møtt mennesket. En skjelvende kåt Ibsen […]» (497). Der mennesket ikkje blir identifisert med kunstnaren, kjem mennesket Ibsen nesten konsekvent dårleg ut hjå de Figueiredo, urettferdig dårleg, trur eg. Det er kanskje av den grunn han til slutt må kompensere ved å seie at Ibsen «som menneske» var både «menneske og maske» (510). Men dermed er også forvirringa kring menneske/maske-figuren total. Like forvirrande er eit anna tolkingsgrep som dukkar opp på desse siste sidene. Ibsen blir framstilt som «livsudugelig», og dette skal han ha lege under for før eksilet (510). Éi side seinare les vi at Ibsen «levde et uklanderlig borgerlig liv», at han «var et borgerlig menneske» og at han var «en kunstner som må ha trodd på kallet med hver fiber i kroppen» (511). Korleis i alle dagar kan ein borgar i den borgarlege epoken, som samtidig trudde urokkeleg på kallet sitt, som hadde adekvat sjølvinnsikt om sine forfattarevner og som realiserte dei, kallast livsudugeleg? Kva er det då å vere livsdugeleg?

Avslutning

Etter desse kritiske innkasta må eg gjenta at prestasjonen til de Figueiredo er imponerande. Ikkje mange hadde gjort han dette arbeidet etter. Her er nok alt i alt fleire feil enn hjå Meyer. Dessutan er Meyers fotnotereferansar utan tvil meir gjennomsiktige og brukarvennlege enn systemet til de Figueiredo. Likevel har de Figueiredo gitt oss den mest omfattande og oppdaterte biografien vi har. Hadde han venta til Henrik Ibsens skrifter var ferdigstilt, ville han hatt eit anna fundament å byggje på. Men boka skulle ut til Ibsenåret 2006, så det var aldri noka aktuell problemstilling.

Eg er kritisk til forklaringar og fortolkingar. Men her skal det også seiast at de Figueiredo blir ramma fordi han har eit høgare ambisjonsnivå enn Meyer, og ambisjonsnivået skal han ha kredit for. Forklaringar og fortolkingar vil det dessutan alltid stå strid om, siste ord er aldri sagt. Vi får ikkje her noko radikalt nytt perspektiv på Ibsen. Det kunne vi trenge, og det er det etter mitt syn grunnlag for, men kanskje ikkje inna-for biografien som sjanger. Ei historisk nylesing av Ibsen krev teoretisk-metodisk refleksjon, komparative perspektiv og at vi opnar område som har falle mellom, eller som kryssar, litteraturvitskapen, idéhistoria, biografien, bibliografien og historieskrivinga. Her er enno nok å gripe fatt i.

Alex Woolf

From Pictland to Alba: 789–1070. Bd. 2 av The New Edinburgh History of Scotland

Edinburgh University Press, Edinburgh 2007, 384 s.

Skottland er eit naboland til Noreg. Det åleine burde vera grunn nok til at skotsk historie er interessant også for norske historikarar. Nordsjøen er i eit historisk perspektiv alt anna enn ei barriere. Tvert om har den til dei fleste tider vore ei viktig ferdselsåre. Og det næraste nabolandet til Noreg på andre sida av Nordsjøen, er Skottland. Sjøvegen frå Bergen til Aberdeen er til dømes ikkje mykje lenger enn sjøvegen frå Bergen til Oslo. Landområde som i dag er skotske, var fram til høg- (Hebridane) og seinmellomalderen (Orknøyane og Shetland) skattskyldige og/eller underlagte den norske kongen. Særskilt var Shetland nær knytt til norskekysten, men langt inn på 1600-talet var banda tette mellom Bergen og Vestlandet på den eine sida, og Orknøyane, Shetland og Skottland på den andre. Difor bør det vera av ei viss interesse for norske historikarar, når Edinburgh University Press går i gang med å gje ut ein ny serie om Skottlands historie. Serien The New Edinburgh History of Scotland er planlagt i heile ti band, der dei fleste (ifølgje forlagets nettsider) er tenkt publiserte i løpet av 2009. Så langt har det kome ut tre band, det første i 2004, dei to neste i 2007. Mellom desse to siste er altså det bandet som eg har fått i oppdrag å melda, nem

leg Alex Woolf sitt band, From Pictland to Alba: 789–1070. Perioden som dette bandet dekker, fell dermed i grove trekk saman med den perioden i skandinavisk historie som oftast er omtalt som vikingtida. Det skulle ikkje akkurat gjera boka mindre interessant for norske historikarar.

Hovudredaktøren for heile serien, Roger Mason, omtalar i sitt føreord perioden som den kan henda mest obskure i skotsk historie. Han påpeikar også at Skottland ikkje eksisterte slik vi i dag kjenner det, og den nordlege delen av Britannia var befolka av folk tilhøyrande minst fem forskjellige språkgrupper – gælisk, britisk (walisisk, kymrisk), piktisk britisk, gammalengelsk og norrønt. Alle desse folkegruppene utgjer viktige delar av heilskapen som seinare vart til Skottland. Dessutan er kjeldesituasjonen av ein slik art at det er vanskeleg å få noko heilskapleg grep over den politiske historia i perioden. Trass i dette, skriv Mason, lukkast Alex Woolf godt med å fortelja historia til det som seinare i mellomalderen vart kongedømmet Skottland. Han gjev lesaren ein grundig gjennomgang av dei få, men viktige skriftlege kjeldene, og tolkar dei tidvis på nye og interessante måtar, samstundes som han dreg vekslar på dei mange arkeologiske kjeldene. Eg kan ikkje anna enn å seia meg samd med Mason i denne vurderinga. Alex Woolf har skrive ei tidvis glitrande bok om skotsk historie i denne perioden, og det er på mange måtar historie slik eg likar å lesa den. Woolf skriv nemleg først om kva som har hendt (eller kva kjeldene fortel oss at har hendt), før han så drøftar det opp mot andre kjelder og kontekstar. Det historiske narrativet er det som kjem i fokus igjen – og det er det slett ikkje lenger så vanleg å sjå i sjølv det som skal vera historiske oversiktsverk. Men Alex Woolf fortel ikkje berre den narrative historia. Han etablerer først eit oversyn over kva som har hendt, før han går i gang med drøftinga av korleis og kvifor. Frå min subjektive ståstad er det slik historie bør skrivast.

Men alt er ikkje like rosenraudt. Eg skal i det følgjande gjennomgå boka kapittel for kapittel, og peika både på noko av det eg synest er godt og det eg synest er mindre godt. Slik eg alt har vore inne på vart det i perioden snakka minst fem forskjellige språk i det landområdet som no er dekt av Skottland, og dermed er det gledeleg å få ei kort innføring i uttalen av dei forskjellige språka heilt i starten av boka. Med dei mange forskjellige namneformene som går igjen i heile boka, er dette svært nyttig. Sjølve boka startar med ein introduksjon på 37 sider, der Woolf etablerer det politiske landskapet i 700-talets nordlege Britannia, drøftar kjeldesituasjonen inngåande og prøver å plassera funksjonane til både kyrkja, kongedømmet og andre sosiale grupper inn ein kontekstuell samanheng. Alt før det historiske narrativet er kome i gang, har vi fått teikna opp det politiske landskapet i området mot slutten av 700-talet: det irsk-skotske kongedømmet Dál Riata i vest, med sterke band over til Irland; det mektige piktiske konge

dømmet i nordaust, med sitt sentrum i Fortriu – truleg i det noverande Moray; heilt i nord kan det dessutan tenkjast at den skandinaviske busetjinga på Orknøyane og Shetland var komen i gang; i sørvest hadde ein del britiske folk eit kongerike som ofte er omtalt som Strathclyde; og til sist, men ikkje minst, det som no er Lothian heilt opp til Edinburgh, var på 700-talet ein del av det nordengelske kongedømmet Bernicia (som igjen stundom utgjorde, saman med Deira, kongedømmet Northumbria) med sentrum i Bamburgh.

Etter introduksjonskapittelet kjem vi fram til den første av dei to hovudbolkane i boka. Den første hovudbolken femner i underkant av 240 sider og utgjer kapitla 1–6. Den har fått namnet «Events (789–1070)», og kapittel 1 omhandlar «The Coming of the Vikings». Alt her får vi ei svært spennande nytolking av den første invasjonen av vikingane på slutten av 700-talet. Alex Woolf stiller seg nemleg tvilande til at overfallet på klosterøya Lindisfarne i 793 berre skal sjåast på som eit meir eller mindre isolert raid, og argumenterer godt for at det snarare må sjåast på som eit tilnærma fullskala invasjonsforsøk. Til dømes viser han til sam-tidige irske kjelder som fortel at alle øyane i Britannia vart øydelagde av heidningane dette året, og yngre northumbriske kjelder (som byggjer på eldre førelegg) viser at viking-hæren faktisk overvintra i Northumbria, før den vart slegen av ein engelsk hær året etter og leiaren for hæren vart drepen. Woolf drøftar desse hendingane i detalj, og dreg fram fleire hendingar frå slutten av 700-talet som han set i samband med kvarandre og med overfallet på Lindisfarne. Han meiner også at det var nordmenn, nærare bestemt vestlendingar/hordalendingar som stod bak denne invasjonen. Dersom han har rett, bør dette ha implikasjonar for korleis ein skal oppfatta den politiske organiseringa i Noreg og Skandinavia i tidleg vikingtid. Dette er då også noko som Woolf prøver å gje eit kort oversyn over i dette kapittelet, men her lukkast han ikkje like godt. No skal ein ikkje forventa at eit oversynsverk for skotsk historie skal vera heilt feilfritt i ei kort skildring av Skandinavia generelt og Noreg spesielt i tidleg vikingtid, men eg sit med ei kjensle av at dette ikkje er heilt godt nok, sjølv i ei bok som denne. Det er likevel så mykje positivt å seia om boka til Woolf at det ikkje dreg ned heilskapsinntrykket mitt. Han prøver også å seia noko om årsakene til vikingtida, og her støttar han seg mykje på den danske arkeologen Klavs Randsborg, som meinte at dei danske vikingtoga i stor grad skuldast mangel på import av sølv frå Sentral-Asia, ettersom sølvgruvene i dette området ikkje lenger var under kontroll av kalifen i Bagdad frå midten av 800-talet av. Dette førte til problem for dei danske hovdingane, som var avhengige av sølv for å kjøpa importvarer til distribusjon heime for å utøva eit visst monn av kontroll over si eiga befolking. Når straumen av sølv opphøyrte, hadde dei ikkje lenger råd til å kjøpa importvarer og tok til å rana dei i

staden. Ifølgje Randsborg fell periodane med danske overfall på engelske, frisiske og frankiske områder godt saman med fasane der sølvmangelen var stor. Woolf peikar likevel på at desse fasane ikkje i det heile fell saman med vestlendingane sine overfall på Skottland og Irland. Dette kan, ifølgje Woolf, skuldast at denne triangulære handelen effektivt sette Vestlandet utanfor, og det nettopp difor var i periodar med gode handelssamband frå Danmark at vestlendingane vart sette under press og dermed drog i viking. Kapittelet vert avslutta med ein bolk om dynastiet til Wrguist, som innehadde den piktiske kongetrona i femti år frå 789. Mellom desse var Constantín, son til Wrguist, som sat på trona frå 789 til 820. Han var etter alt å døma den sterke mannen i det nordlege Britannia i denne tidbolken, og det er mykje som tyder på at kongane av Dál Riata anerkjente han som overherre. Etter at han døydde gjekk det gradvis nedover med det piktiske kongedømmet, og i 839 ser det ut til at katastrofen slo ned for fullt. Dette året fall kongane av Pictavia og Dál Riata, saman med eit utal andre, i eit blodig slag mot heidningane. Det vart slutten for dynastiet etter Wrguist.

I kapittel 2 flyttar Alex Woolf narrativet ut frå det eigentlege Skottland, til Northumbria og omkalfatringane der som ei følgje av den store vikinginvasjonen der i 860- og 870-åra, av det som i engelsk historiografi gjerne vert omtalt som Den store hæren (The Great Army). Dette er, ifølgje Woolf, naudsynt for å forstå hendingane i Pictavia og Dál Riata etter blodbadet i 839. Det vil føra for langt å gå i detalj med omsyn til alt dette, men også her har Alex Woolf nokre interessante nytolkingar av både kjeldene og hendingane til Northumbrias historie i siste del av 800-talet. Kongedømmet overlevde likevel, men med eit nytt anglo-dansk dynasti på trona.

Dei siste dagane til det piktiske kongedømmet er tittelen på det tredje kapittelet i boka. Overraskande nok er perioden sagt å dekka åra 839–889, og det som gjer det overraskande er sjølvsagt at det tradisjonelle årstalet for opprettinga av kongedømmet Alba (som ein fusjon av Pictavia og Dál Riata) er 842 eller 843, året då Cinaed, son til Alpín (Kenneth mac Alpin), konge av Dál Riata, også vart konge over piktarane. Aller først i dette kapittelet får vi ein gjennomgang av kjeldene til skotsk historie på 800- og 900-talet, då særskilt det som nyleg har fått namnet Chronicle of the Kings of Alba, men som truleg er betre kjent som Scottish Chronicle. Woolf drøftar ei rekkje av problema med desse kjeldene, og framstillinga av desse er svært informativ og god. Vi får i dette kapittelet ein detaljert gjennomgang av det vesle ein kan vita om styringstida til dei første kongane av det Alpinidiske dynastiet, som i hovudsak ser ut til å ha vore piktiske kongar snarare enn dalriadiske. Woolf set fram ein hypotese om at nordmennene si erobring av dei vestlege skotske øyane i slutten av 840-åra kan ha medført dødsstøtet for Dál Riata. Den velkjende

vikingkongen Olav Kvite (Amlaíb), hans karriere i Dublin og fallet hans i Skottland vert også handsama i dette kapittelet, og det same gjeld kollegaen hans, Ivar (Ímar).

Kapittel fire tek føre seg perioden som vart dominert av barnebarna til høvesvis Cinaed og Ímar, det vil seia førstninga av 900-talet. Det er også no vi før første gong møter det nye kongedømmet Alba i dei skriftlege kjeldene. Særskilt den lange styringstida til Constantín, son til Áed, frå 900 til 943, står sentralt. Men også fleire andre sentrale hendingar vert handsama. To hendingar som står sentralt er danninga av så vel som fallet til det anglo-irsk-skandinaviske kongedømmet i York under sønesønene til Ivar (Ímar), etableringa av eit sterkt og varig engelsk kongedømme innanfor om lag dei grensene vi kjenner i vår eiga tid. Særskilt kjent frå den norrøne sagatradisjonen er også opptakten til, samt sjølve slaget ved Brunanburh i 937, der Egil Skallagrimssons saga plasserer sin eigen hovudperson i kampane. Woolf handsamar heile dette komplekse hendingsforløpet, og gjev lesaren mykje innsikt i spørsmåla som reiser seg undervegs.

Siste halvdel av 900-talet er emnet for kapittel 5, ei tid prega av mykje strid både internt i Alba, og mellom kongane av Alba og Cumbria/Strath-clyde. Kongedømmet i York vert heller ikkje gløymt, og for norsk historie er drøftinga av kor vidt den tidlegare norske kongen Eirik Blodøks verkeleg var konge i York eller ikkje, grundig handsama i ljos av den siste forskinga til mellom andre Claire Downham. Nok ein gong viser det seg at opplysningar frå irske og engelske kjelder ofte ikkje er heilt enkle å få til å stemma overeins, men Alex Woolf lukkast etter mitt syn godt med å forklara mange av diskrepansane mellom desse kjeldene.

Kapittel 6 er det siste kapittelet i den narrative bolken av boka, og handsamar fleire interessante hendingar i skotsk historie: enden på det Alpinidiske dynastiet i 1034, dei mange spørsmåla kring kongane frå Moray (inkludert Macbethad, Shakespeares MacBeth) og oppkomsten av kongedømmet Skottland som ei fortsetjing av kongedømmet Alba. For skandinaviske historikarar er det kan henda det skotske perspektivet på styringstida til Knut den mektige som er mest interessant. Men også herjingstoktet til den norske prinsen Magnus Haraldsson i 1057/1058 og eit mogleg orknøysk utgangspunkt for maktovertakinga til Mael Coluim, son til Donnchad (Malcolm Canmore), på om lag den same tida, vert grundig drøfta, saman med den moglege samanhengen mellom desse to hendingane. Det gjer sitt til at også dette kapittelet inneheld interessante perspektiv for oss nordmenn.

Den andre hovudbolken i boka har fått nemninga «Process», og, som nemninga illuderer, tek det føre seg meir strukturelle aspekt ved skotsk historie i perioden. Det at ein slik bolk kjem etter at det hendings-baserte narrativet er gjort greie for, er noko eg likar å sjå. Likevel sit eg med ei kjensle av at denne bolken er litt i kortaste laget, sjølv om den for

norske historikarar bør vera svært så interessant. Den femner to kapittel, der kapittel 7 omhandlar det skandinaviske Skottland på ein svært så grundig måte. Den islandske tradisjonen vert drøfta inngåande (men kan henda ikkje inngåande nok), og det same gjeld kronologien. Saman med spørsmåla om korleis den skandinaviske busetjinga gjekk føre seg, og kva form den tok, har dette gjerne vore dei to viktigaste spørsmåla i skotsk historiografi med omsyn til vikinginvasjonane og busetjinga i kjølvatnet av dei. Siste del i dette kapittelet er vigde oppkomsten av maktsentra på høvesvis Isle of Man, Hebridane (Sudrøyane) og Orknøyane og den politiske organiseringa her.

Det siste kapittelet i boka tek føre seg heile tidsperioden frå eit meir overordna perspektiv. Kva hendte som medførte at Pictavia og Dál Riata slik vi kjende dei kring 750, 300 år seinare hadde vorte til eit Alba, som på si side var på god veg til å verta til Skottland? Kva hende med piktarane og det særeigne piktiske? Desse spørsmåla, og mange fleire til, prøver Alex Woolf å svara på. Han lukkast også med det, så langt det er mogleg, men bastante og endelege svar er noko ein sjeldan får når ein stiller spørsmål om denne perioden. Heilt til slutt i boka er det teke inn ei kronologisk liste over dei viktigaste hendingane, forslag til utdjupande lesing, samt eit oversyn over kvar dei viktigaste kjeldene til denne perioden kan finnast i trykte utgåver.

Inntrykket mitt av boka som heilskap er godt. Svært godt. Gjennomgåande saknar eg likevel biletillustrasjonar, noko som manglar heilt. Ut over det er boka godt forspent med både kart, tabellar og slektstavler som bidreg til å hjelpa lesaren til å få oversyn over dei mange stad- og personnamna i teksten. Alex Woolf skriv levande og godt, både pedagogisk og analytisk, om ein til dels svært obskur periode i skotsk historie. Einskilde stader skin det gjennom at han ikkje er på like trygg grunn, særskilt gjeld dette tilhøva i Skandinavia i vikingtida, men dette er ikkje nok til å endra den overordna vurderinga mi av boka. Eg vil faktisk gå så langt som å seia at denne boka er eit av dei viktigaste bidraga til vikingtidas historie på lange tider. Ikkje av di eg meiner at Woolf har rett i alle tolkingane sine, men av di han har mot til å tolka kjeldene på nye måtar, og han argumenterer klårt for desse tolkingane. Det er eit godt utgangspunkt for fagleg diskusjon, og det er gjennom fagleg diskusjon at historiefaget vert drive framover.

Johan Holm

Konstruktionen av en stormakt. Kungamakt, skattebönder och statsbildning 1595 till 1640

Acta Universitatis Stockholmiensis. Studies in History 90. Almqvist & Wiksell, Stockholm 2007, 273 s.

Man får umiddelbart lyst til at læse Johan Holms doktorafhandling, når den indledningsvis tilegnes alle omvurderere og nytænkere. Emnet

for afhandlingen er skattebøndernes (selvejernes) indflydelse på opbygningen af den svenske stormagt i perioden 1595–1640. Holms tese er (s. 15), at statsbygningen var en proces, der blev drevet frem fra oven, men at den også blev påvirket nedefra af en proaktiv bondestand med et eget politisk program, som den forsøgte at realisere på såvel lokalt plan (herrederne) som på centralt niveau (rigsdagen).

Perioden er valgt, fordi den repræsenterer en meget intensiv fase i statsdannelsen (militærstaten), men historiografisk begrundes den også med, at disse år falder mellem Eva Österbergs og Jan Lindegrens undersøgelser. Disse to forskere har desuden et forskelligt syn på bøndernes politiske rolle. Österberg betonede ud fra forhold under Den Nordiske Syvårskrig (1563–70) interaktionen mellem lokalsamfund og centralmagt, mens Lindegren tilkender bønderne en mere passiv rolle. -Svenske historikere har været delt mellem en kontrakttænkning og et magtperspektiv, hvor bønder enten med held interagerede med centralmagten, var aktive men uden ind-flydelse eller var passive ofre for centralmagtens øgede krav.

Holms ovennævnte tese ser bønderne som periodevist indflydelsesrige og med et eget program. Han undersøger derfor bøndernes besvär på herredsniveau og på rigsdagene, og hvor fremgangsrige de er. Ved at undersøge bøndernes påvirkning af øvrigheden på centralt niveau, det vil sige beslutningerne på rigsniveau via nationalt orienterede besvär og under rigsdagsforhandlinger, udfylder han et vigtigt forskningsmæssigt tomrum. Men når han mener, at undersøgelsen én gang for alle vil give svar på skattebøndernes indflydelse på opbygningen af den svenske stormagt (s. 25), må det indvendes, at der næppe gives udtømmende eller definitive svar i historien, og det ville også overflødiggøre nytænkere og omvurderere, som Holm har tilegnet sin bog til.

Holm undersøger og skelner mellem bøndernes politiske indflydelse på flere tidspunkter, dels under Karl IX, dels under Gustav II Adolf og endelig under formynderregeringen (1633–40): Hvordan Karl IX behøvede bøndernes hjælp til at konsolidere og legitimere sin egen magt over for den legitime kong Sigismund. Hvordan Gustav II Adolf behøvede bøndernes hjælp ved opbygningen af militærstaten, men også hvordan deres indflydelse reduceredes, da adelen fra 1617 accepterede militærstaten og dermed gjorde kongens samarbejde med bønderne mindre vigtig. I samme retning trak, at kongen i stigende grad begrundede skatteudskrivninger med nødvendigheden af en defensiv krig ført med offensive midler uden stændernes samtykke. Og endelig hvordan bønderne både blev mere kritiske og mindre indflydelsesrige under formynderregeringen, der allierede sig med adelstanden. Forskellene tilskriver Holm meget fornuftigt, at staten må opfattes som et redskab for forskellige interessegrupper til fordeling af magt, ressourcer og byrder.

Til det teoretiske apparat med

kontrakttænkning og magtressourceperspektivet, der refererer til magt over vold og økonomi, tilføjer han Klas Åmarks diskursive og institutionelle magt. Den diskursive magt gælder kundskab og normer (magt over kirken, sædvane og lov), mens den institutionelle magt vedrører kongen og hans administration, rigsrådet og rigsdagen. Holm afprøver sine resultater inden for disse rammer og giver nyt indblik i bøndernes politiske ageren og forskellige grader af fremgang inden for det halvt hundrede år, der undersøges, og hvor staten repræsenterer forskellige inter-esser.

Holm får desuden frem, at bønderne politisk var enige, at der var god overensstemmelse mellem de fremsatte synspunkter på herreds- og rigsniveau, ligesom han mener, at der kan udsondres et politisk bondeprogram. Med fremvæksten af militærstaten og dens øgede byrder får klagerne også en mere generel karakter. Lokale ønskemål viger til fordel for generelle krav om skattenedsættelser. Allerede under Gustav II begyndte bøndernes indflydelse at svinde, og under formynderregeringen blev deres ønsker ifølge Holm tilsidesat.

Der er tale om en sprogligt flydende fremstilling, der tillige viser, at forfatteren har en veludviklet sans for at fremstille komplicerede forhold enkelt og klart. Nogle steder måske for enkelt, for Holms fremstilling og synspunkter lægger også op til modsigelse og diskussion. Blandt andet føler anmelderen sig ikke helt overbevist om bøndernes politiske program, ligesom fremstillingen af bøndernes forhold til formynderregeringen kan virke lidt skabelon-agtig.

Holm synes på forhånd at udelukke et samarbejde mellem den adelige formynderregering og skattebønderne. Adelsideologien og -privilegierne stod i vejen. Men virkeligheden var mere facetteret, og det kan forekomme noget forenklet at tale om adelsideologien. Formynderregeringen og den menige adel havde forskellige holdninger. Formynderregeringen ville videreføre militærstatspolitikken, mens adelen ønskede begunstigelser og privilegieforbedringer. De skulle ifølge Holm finde sammen i et kompromis, men spændingerne synes at bestå. Går vi ud over afhandlingens kronologiske ramme, er additamentet 1660 et vidnesbyrd om spændingerne mellem repræsentanter og repræsenterede. Det svarer i mangt og meget til de spændinger, der var mellem det danske rigsråd og den udenråds adel ved midten af 1600-tallet. Disse spændinger kom netop frem i kongeløse perioder (1588–96 og 1648), hvor adelen forsøgte at fastholde sine repræsentanter i rigsrådet på deres karakter af standsrepræsentation, mens rigsråderne var splittet mellem rollerne som stands-, stænder- og rigsrepræsentation.

Mens det forekommer for enkelt at operere med en sådan dikotomi, giver Holm eksempler på, at det anstrengte forhold mellem skattebønder og den adelige formynderregering til dels må tilskrives skattebønderne. De nægtede i 1633 at

betale en skat, der var vedtaget i 1632 – mens Gustav II Adolf levede. Også de forsøgte åbenbart et opgør efter kongens død. Under formynderregeringen var skatterne endda mindre end under Gustav II Adolf. Det siger naturligvis ikke noget om det reelle skattetryk, for det kræver inddragelse af flere forhold, men bøndernes øgede utilfredshed, trods lavere skatter kunne afspejle, at det måske mere var følelser end sociale forhold, der dikterede deres holdning.

Det synes også vel dristigt at tale om skattebøndernes proaktive, politiske program. Holm gør meget ud af at vise, at bønderne – som andre stænder – havde et eget, politisk program, og at fremførelsen af programpunkterne på tidspunkter, hvor de ikke blev spurgt om de pågældende forhold, skulle vise dem som selvstændige, proaktive aktører på den politiske arena. Det proaktive skulle altså afspejle sig i bøndernes selvstændige, politiske initiativer, at man rejste sager, man ikke var blevet spurgt om. Disse selvstændige indslag skulle udgøre 15–20 % af de punkter, bønderne fremlagde på rigsdagene. Men er det proaktivt at klage over skader forvoldt af gennemrejsende soldater, at klage over en byrdefuld eller ulovlig gæstning, over borgerstandens handelsprivilegier, der skadede bønderne, eller at bede om hjælp på grund af fejlslagen høst, eller hjælp til en ny kirkeklokke? Ved Holms egen typologisering af punkterne bliver mange af dem da også karakteriseret som klager over brud på gældende lov og ret, på sædvanemæssige forhold eller afspejlende en appel til kongen som beskytter – økonomisk og retligt. Bønderne lænede sig i vid udstrækning op ad lov og ret og ønskede en opretholdelse af status quo. At målet ikke blot var status quo, men at de primært klagede over forringelser, og ikke over forbedringer, har Holm givetvis ret i. At man forsvarer lovfæstede eller sædvanemæssigt bestemte forhold, er vel ganske naturligt. Men hvis det skulle udgøre et proaktivt, politisk program, synes begreberne strakt til det yderste.

Udenværkerne skal også have et ord med på vejen. Bogen er ikke forsynet med registre, men blot med en litteraturliste. Denne er ikke særlig omfattende. Det kan altid diskuteres, hvilken litteratur man burde kunne finde. Anmelderen undres lidt over, at Peter Englunds doktorafhandling «Det hotade huset» ikke findes blandt den benyttede litteratur. Englunds analyse af adelens ideologi kunne sætte adelens politiske program ind i en større sammenhæng.

Læseren bliver ladt lidt i stikken, når forfatteren s. 129 og i note 270 nævner Ylikangas’ synspunkter, men ikke, hvor de findes. Litteraturlisten undrer på flere måder. Forfatterne er anført med efternavnet først, men ikke konsekvent, et par forfattere og værker er trykt med mindre skrift, alfabetiseringen af forfatterne er behæftet med fejl, hvad der – sammen med manglende indrykninger (hængende indrykning) – gør litteraturlisten vanskelig at overskue og

benytte. Og den er dog læserens mulighed for at kontrollere forfatteren.

Layout-mæssigt er bogen ikke vellykket. De mange tabeller kunne være præsenteret mere indbydende – deres fortid på forfatterens computer er tydelig. Men værre er, at teksten i flere tabeller er skrevet med så lille skrift, at det kan være vanskeligt at læse. For eksempel side 130, hvor der findes en tabeltekst sat med ganske lille punktstørrelse, der så efterfølges af en halv tom side. Her kunne pladsen have været udnyttet til at bringe en læsbar tekst. Nu skal tabeller naturligvis standardiseres, men bogen var ikke vokset synderligt, hvis tabellerne havde haft større typer.

Sammenfattende må imidlertid siges, at Holm har indlagt sig fortjeneste ved at have kastet lys over et ganske vigtigt tema i den svenske stormagts opbygning, nemlig skattebøndernes ageren lokalt i herredet og centralt på rigsdagene. Afhandlingen har givet megen ny indsigt, men den rummer selvsagt ikke en udtømmende fremstilling. På flere punkter forekommer synspunkterne presset til det yderste. Et samarbejde mellem formynderregeringen og skattebønderne udelukkes nærmest på forhånd, og modsætningsforholdet kunne nok nuanceres noget, ligesom vi ikke kender noget til implementeringen af regeringsbeslutningerne på lokalt plan. Bøndernes politiske program og deres proaktive holdning forekommer også sat hårdt op.

Et interessant tema er blevet fremlagt i en sprogligt flydende og velstruktureret afhandling. Den noget skarpttrukne form, den er skrevet i, kan imidlertid vise sig fordelagtig ved at vække interesse og anspore andre til diskussion.

Nina Javette Koefoed

Besovede kvindfolk og ukærlige barnefædre. Køn, ret og sædelighed i 1700-tallets Danmark

Museum Tusculanums forlag, -København 2008. 390 s.

Besovede kvindfolk er en grundig studie av reguleringen av utenomekteskapelig seksualitet under eneveldet. Temaet belyses både rettshistorisk, idéhistorisk, sosialhistorisk og kjønnshistorisk. Dermed åpner forfatteren for å diskutere en hel rad av aspekter knyttet til ugifte foreldres situasjon. Undersøkelsen er avgrenset til å gjelde Danmark og 1700-tallet, men linjene trekkes bakover mot utstedelsen av Christian 5s Danske Lov av 1683 (DL) og fram til 1812, gjennombruddet for avkriminalisering av leiermål, det vil si barnefødsel som følge av samleie mellom ugifte.

Kildematerialet er gjennomgående av rettslig karakter. En sentral kilde er DLs tredje boks 16. kapittel Om Egteskab og sjette boks 13. kapittel Om Løsagtighed. Det er fortjenestefullt at Koefoed i tillegg har tatt for seg de relevante forordningene som kongen utstedte fram til 1812. Hun uttrykker en sjelden forståelse

for forordningenes spesielle rettshistoriske betydning. De speiler utviklingen i selve loven. Og fortalene røper lovgiverens begrunnelse for å komme med endringer og tilleggsbestemmelser til DL, og dermed offisiell nytenkning om forhold som ekteskap og seksualmoral. Koefod har lagt ned et stort og møysommelig arbeid ved å ta for seg Sentraladministrasjonens arkiver, tungt tilgjengelige kilder som supplikkprotokollene, og kanselliets brevbøker. Undersøkelsen av lovgivningspraksis, dispensasjonspraksis og kommunikasjon med befolkningen er supplert med en studie av hvordan leiermålsbøtene ble innkrevd i et lokalsamfunn, Viborg.

Vi har etter hvert en stor forsk-ningslitteratur om håndteringen av seksualbrudd i det tidlig moderne Norden. Koefoed viser god kjennskap til feltet og gir en verdifull gjennomgang av relevant litteratur. Gjennom å referere nordisk forsk-ning, legger hun til rette for kom-parasjon mellom land i Norden. Det er forståelig at hun har valgt å avgrense seg og holde hovedfokus mot forskningen i en region. Men flere referanser til noen flere spennende, nye framstillinger om seksualitet og normbrudd i det tidlig moderne Europa utenom Norden ville ha gitt boken et løft og økt mo-tivasjonen til å sette seg ned og lese om ugifte mødre og ukjærlige barnefedre på 1700-tallet.

Ifølge forfatteren er det overordnede formålet for boken å avdekke hvorfor utenomekteskapelig seksualitet ble regulert, hvordan reguleringen fant sted og hvilken utvikling og retning reguleringen tok i løpet av tidsrommet som studeres. Forfatteren understreker i innledningen betydningen av å studere endring over tid. På 1700-tallet ble straffereksjonene gradvis mildere, og på begynnelsen av 1800-tallet ble førekteskapelig seksualitet ikke lenger betraktet som en straffbar handling. Hva var bakgrunnen for denne avkriminaliseringen over en 100-årig periode?

Hovedtesen i boken er at utviklingen må sees på bakgrunn av den generelle sekulariseringen av samfunnet i perioden. Et eget teorikapittel i boken følger dette opp ved å gi en grundig og historiefaglig relevant diskusjon av begrepet sekularisering. Teoretisk tilnærming er ellers gjennomgang av retts- og statsteorier, blant annet en diskusjon om begrepet det opinionsstyrte eneveldet. Kjønnsteori er også framhevet som relevant for framstillingen, særlig Joan Scotts bidrag. Som tittelen røper er Koefods perspektiv ikke utelukkende kvinnehistorisk. Hun synliggjør de enslige mødrenes skjebne, men gjør også barnefedrene til tema, og slik sett røper hun vilje til å utføre et nybrottsarbeid. Jeg støtter Koefoeds utsagn om at menns rolle i historiske studier av førekteskapelig seksualitet fram til nå har vært sørgelig forsømt, og det hersker liten tvil om at tidligere forskning på feltet for det meste har vært utført i et kvinne- og barneperspektiv (s. 39).

En overbevisende hovedkonklusjon i boken er at sekulariseringen av befolkningen, staten, ja, endatil av

religionen, bidro avgjørende til avkriminalisering og avvikling av reguleringen. Allmuen erfarte i løpet av 1700-tallet at fødsler utenfor ekteskap ble stadig mer alminnelig, og en økende andel ugifte foreldre hadde ikke økonomisk grunnlag for å gifte seg og stifte familie. Supplikkene røper også minkende folkelig oppslutning om å slå hardt ned på unge som fikk barn uten å være gift, og dermed på mosaisk forståelse og håndtering av normbruddet. Staten mistet i løpet av 1700-tallet interessen for å bruke kirken som redskap for å opprettholde sosial kontroll. Å referere Moseloven i straffeutmålingen og i kriminalitetsforståelse ble av lovgiver etter hvert oppfattet som for rigorøst. Naturrettstenkningen kom i forgrunnen i rettskulturen, og dermed vokste forståelsen av at illegitimitet var et verdslig problem. Illegitimitet representerte i den nye tid et brudd på kontrakten foreldre hadde i forhold til staten om å forsørge sine barn. Juristene, som etter hvert kom til å dominere i statsapparatet, på bekostning av teologene, oppdaget at det var mer rasjonelt å straffe barnefedre som nektet ekteskap enn «besovede kvinnfolk» for syndig livsførsel. Det var Struensees reformer i 1771 som for alvor satte søkelyset på statens ansvar i å ansvarliggjøre barnefedrene til å forsørge sine barn gjennom giftermål eller barnebidrag. Koefoed konkluderer også at internkirkelige forhold som framveksten av pietismen, paradoksalt nok bidro til avkriminalisering og avregulering. For pietismen gjorde frelsen til et personlig spørsmål og ikke et spørsmål om hvorvidt kongen sikret at alle i riket levde etter Guds ord og lov, skriver Koefoed (s. 319).

Vi er her over på en annen hovedkonklusjon hos Koefoed. I løpet av 1700-tallet ble ekteskap og seksualmoral i stadig mindre grad sett som et offentlig anliggende. Det ble opp til den enkelte å ordne opp for seg selv med hensyn til sitt privatliv. Men det gjaldt fortsatt å ikke ligge det offentlige til byrde ved å forsømme forsørgeransvaret for barna. Ekteskapet beholdt sin hegemoniske stilling av hensyn til barneoppfostring, og ugifte foreldre ble på ingen måter fullstendig integrert og tolerert i samfunnet selv om de offentlige reaksjonene ved illegitimitet ble begrunnet økonomisk heller enn teologisk.

Boken er del av en vitenskapelig skriftserie, Tidlig Moderne. Disposisjonsmessig minner den om en tradisjonell, historisk avhandling. Avhandlingspreget gjør den etter min mening litt omstendelig og grå. Forfatteren hadde skåret på å ha kuttet ned og valgt vekk noe av stoffet. Spesielt virker avsnittene om den generelle rettshistorien og idéhistorien til dels unødvendig og litt trettende.

Det er imidlertid fabelaktig at boken er forseggjort med verdifulle bilag som viser kildegjennomgangen for lovoversikter, supplikker og saker fra Sentraladministrasjonens arkiver. Bilagene gjør at interesserte forskere kan følge Koefoeds spor i arkivene og arbeide videre med de

verdifulle kildene her. Stikkord-register letter lesningen av den kompakte tekstdelen av boken.

Geirr Wiggen

Norske Selskabs adresser og vertskap. En undersøkelse av kjente, glemte og nye kilder

Det Norske Vitenskaps-Akademi, Novus forlag, Oslo 2007, 96 s.

Språkforskeren Geirr Wiggen har skrevet en pamflett om to spørsmål knyttet til Det Norske Selskab i København: Hvor holdt selskapet til, og hvem var egentlig Madam Juel og hennes mann, som var vertskap for selskapet i et par tiår etter stiftelsen i 1772? Forfatteren har søkt svarene i så vel eldre litteratur i norske og danske bibliotek som i kildemateriale i Københavns Stadsarkiv og Landsarkivet for Sjælland etc. Han har fått god hjelp til å finne fram til det relevante kildematerialet, noe han gjør rede og takker for i innledningen. Og det skal sies at han har sett på det aller meste av de sentrale kildene til Københavns bebyggelse og befolkning i 1770- og 80-årene. En anonym konsulentuttalelse på baksiden av boka går god for at resultatene av arbeidet er «bortimot definitive».

Wiggen gjennomgår i detalj alle svar han har kunnet finne i litteraturen på de to spørsmålene før han gir seg i kast med primærkildene (og det han kaller sekundær-, tertiær- og kvartærkildene), og leseren blir etter hvert både imponert og ikke så lite omtumlet av å følge forfatteren fra referanse til referanse og fra adresse til adresse i byen (og noen ganger tilbake igjen), før han trekker sine konklusjoner: at Det Norske Selskab først holdt til i Læderstrede 15B (nå: nr. 13) og seinere i Regnegade 201 (nå: Sværtegade 7). (To kart – ett av dem et utsnitt av Geddes fra 1756/57 – finnes på s. 75–76.) Noe av den samme svimmelheten opplever man i jakten på Niels Juuls og hustru Anna Catharinas (den Madam Juel som Wessel udødeliggjorde) opphav, livsløp og korrekte navn. Grundigheten kan ingen klage på, selv om noen flere kilder faktisk kunne vært konsultert, bl.a. branntakstmaterialet i Landsarkivet. Problemet er at Wiggen tar leseren med på alle krokveier, tankerekker og blindspor som han selv har fulgt – også der hvor de ganske raskt burde latt seg legge døde. Faktisk slipper han ikke engang taket i teorier som han selv definitivt har avkreftet, som Niels Juels mulige tilknytning til Sæbygaard i Nordjylland, men vender tilbake til dette åpenbare blindsporet etter at det for lengst er lagt dødt (s. 68).

Selv når han opptrer i sitt eget element, som språkforsker, går han krokveier som en historiker med forskningserfaring i perioden neppe ville latt seg lokke inn på: Han bruker tid og plass på å drøfte om vertskapets korrekte navn var Juel (som i tradisjonen) eller Juul (som i de fleste primærkildene), når både ue og uu som kjent betegnet lang u, og således ikke var morfemer (distinkte

eller betydningsbærende elementer) i skriftspråket. Tilsvarende er det ikke spesielt oppsiktsvekkende at Madam Juel, som var døpt Anna -Catharina, selv skrev seg Anne Catha-rina, og er blitt kjent som Anna Cat(h)rine. Slike varianter fantes jo av nær sagt alle navn i tiden, og selv ikke eierne selv var konsekvente når de signerte dokumenter!

Om dette ser ut som detaljer, må det sies at denne pamfletten dreier seg om detaljer. Noen av dem er viktige nok, som Det Norske Selskaps tilholdssteder, og når Wiggen hever blikket litt og ser dem i forhold til andre elementer i nærmiljøet, som det jødiske kvarter og (det norske?) postkontoret på hjørnet, blir det virkelig interessant. Bare så synd at dette ikke blir fulgt opp med et utsyn over det norske København – trolig hadde bare Bergen en større norskfødt befolkning enn hovedstaden, og vi trenger en avløser til Mentz Schuleruds kåserende Nordmenn i København fra 1963! I stedet vikler Wiggen seg inn i et usannsynlig resonnement om at verten, Niels Rasmussen Juul, som ifølge kirkeboka var sønn av slottsladefogd Rasmus Nielsen på Antvortskov, i realiteten skulle ha vært en uekte sønn av rittmester Niels Juul, fordi sistnevnte var fadder ved førstnevntes dåp!

Geirr Wiggen har i dette arbeidet vist seg som en iherdig og grundig amatørhistoriker, som «leaves no stone unturned» i forsøkene på å komme fram til sikre kunnskaper på et par sentrale punkter i Det Norske Selskabs historie. Det man må beklage, er at Det Norske Vitenskaps-Akademi har stått bak denne utgivelsen tilsynelatende uten at noen historiker med kjennskap til perioden synes å ha blitt brukt som konsulent, og uten at forfatteren har fått hjelp til å gjøre framstillingen klarere og lettere å følge. Det hadde han – og leserne – fortjent!

Anne Kristine Børresen og Astrid Wale

Kartleggerne. Norges geologiske -undersøkelse 1858–2008

Tapir Akademisk Forlag, Trondheim 2008, 351 s.

Norges geologiske undersøkelse (NGU) inngår i en lang historie om kunnskapsutvikling og utnyttelse av mineralressurser. Bergverksdrift på metalliske malmer ble etablert som en ny næring i Norge på 1600-tallet, men bruk av ikke-metalliske mineraler har fulgt menneskene fra old-tiden. Det geofaglige kunnskapsfeltet har røtter i antikken og ble institusjonalisert fra opplysnings-tiden av. NGU er et sentralt nasjonalt forskningsmiljø i geofag og har som statlig kartlegger spilt en viktig rolle i industrialderens næringsutvikling, ikke minst i Nord-Norge, som fra slutten av 1800-tallet ble et betydelig område for bergverks-næringen.

Historien til en kunnskapsinstitusjon som NGU kan både være en intern historie om institusjonens egen utvikling og indre liv, og skrives innen videre rammer av kunn

skaps- og samfunnshistorie. Alle tre forhold bør ivaretas i et slikt prosjekt, og det er langt på vei gjort med denne boka som utkom til 150-årsjubileet. Slik får institusjonen belyst sin rolle i kunnskaps- og samfunnsutviklingen, samtidig med at de som har tilknytning til NGU får vite hvordan institusjonen ble til og utvik-let seg frem til dagens situasjon.

Det er grunn til å gratulere NGU både med jubileet og med valget av faghistorikere til å skrive jubileumsboka. Forfatterne har delt jobben kronologisk seg imellom: Børresen har skrevet de fire første kapitlene, om tiden frem til 1921, mens Wale har skrevet de seks siste. Begge kommer godt fra oppgaven, men det er klare forskjeller i stoffvalg og innfallsvinkler. Forskjellene kan langt på vei forklares med studieobjektets utvikling i størrelse og innhold. NGU hadde i de første tiårene kun to faste ansatte foruten studenter til feltarbeid, i 1921 var det ti ansatte, og i 2008 vel 200 medarbeidere.

Noen felles grep finnes. Gjennomgående drøftes hvordan NGU løser sitt samfunnsoppdrag, og det gis på forskjellige tidspunkt tilstandsrapporter for institusjonens «samfunnskontrakt», dens forhold til politikk, forvaltning og næringsliv. Innledningsvis skisseres tre hovedtema for hele boka: Spennet mellom vitenskap og forvaltning, geologiens og kartleggingens praksis, og NGU som institusjon.

Innledningen, som er gitt samme tittel som NGUs slagord i nyere tid, «Geologi for samfunnet», er samtidig en slags konklusjon, som nevner noen viktige resultater fra den etterfølgende fremstilling. Til gjengjeld finnes det ingen konkluderende avslutning og drøfting. Noen få av kapitlene har tendenser til oppsummeringer.

NGUs dobbelte formål kunnskap og nytte var med fra begynnelsen av. Etableringen skjedde med bakgrunn i en faglig og personlig kontrovers mellom den gamle professor, Balthazar Mathias Keilhau, og hans elev Theodor Kjerulf, som brøt med sin lærers teorier om bergartsdannelser. NGU ble skapt for å gi rom til den nye vitenskap, men med et hovedformål som fortsatt består: å kartlegge landets mineralske ressurser – berggrunn og løsmasser.

At etableringen skjedde innen en videre kontekst enn den universitetsinterne, antydes av at Sveriges geologiska undersökning (SGU) ble grunnlagt samme år (og også har fått sin jubileumsbok, om enn ikke skrevet av faghistorikere og med halve sidetallet).13 Noen kontakt i prosessen påvises ikke. Men begge etableringene skjedde innen en internasjonal kontekst der de fleste industrialiserte land etter hvert fikk tilsvarende institusjoner. Den britiske, i dag British Geological Survey, var den eldste og det fremste forbildet, grunnlagt i 1835 og den største statsfinansierte vitenskapelige institusjonen i Storbritannia da de skandinaviske institusjonene kom

til. At de ikke bare skulle bidra til utvikling av bergverk og industri, vises av at undersøkelser av jordbunn til nytte for jordbruket var en viktig begrunnelse for SGU. Dette inngikk også i program og praksis for NGU, inntil landbruksfaglige institutter overtok slike oppgaver utover på 1900-tallet.

NGU har hele tiden, i varierende grad og på forskjellige måter, vært en aktør i den geofaglige kunnskapsutviklingen, og ikke bare en passiv anvender av kunnskap. I bokas første deler er denne kunnskapshistoriske tematikken godt dekket. Innen landets lille geologiske fagmiljø, konsentrert omkring universitetets bergstudium, spilte NGU en relativt større rolle enn senere.

For den nyere tiden har det trolig vært vanskeligere å gå inn på forholdet mellom de stadig mer komplekse og uoversiktlige geofagenes utvikling og den praksis og egen kunnskapsutvikling som foregikk ved NGU. Selv om det unntaksvis er gitt enkelte eksempler, som fra geokjemi (s. 143 ff.) og geofysikk (s. 131 ff.), er geovitenskapene i liten grad viet oppmerksomhet. Innen det geofaglige miljøet, men også blant kunnskapshistorikere, vil man kunne savne en fyldigere drøfting av forholdet mellom vitenskap og praksis i nyere tid. Historien til moderne naturfag er riktignok utfordrende tema, ikke minst over så store tidsspenn, men det ligger muligheter i dialog med fagmiljøene. I bokas siste deler er konsentrasjonen lagt mer på institusjonsutviklingen med sine omorganiseringer og mange prosjekter, og institusjonens forhold til politikk, forvaltning og industriell endring.

Her er det riktignok mange interessante tema. Ett av de viktigste er hvordan NGUs rolle i forhold til olje- og gassforekomstene på norsk sokkel kom til å bli. Her fikk NGU en beskjeden plass, mens det ble bygd opp store nye miljøer rundt Statoil, Oljedirektoratet og andre organer. Det var trolig ingen unaturlig utvikling. Men NGU hadde relevant kompetanse på geofysiske undersøkelser og generell geologi og fikk en del oppdrag, uten at NGU ble noe senter for det nye feltet. Innen det geofaglige kunnskapsfeltet var det for øvrig tidligere etablert en annen institusjon utenom NGU, nemlig Norges Geotekniske Institutt (NGI) i 1953.

For sterkt økende samfunnsbehov innen arealplanlegging og ressursforvaltning, f.eks. knyttet til løsmasser og grunnvannsforekomster, har NGU spilt og spiller en viktig rolle, som boka dekker grundig. Det samme gjelder institusjonens egen utvikling, der to selvstendig etablerte kunnskapsmiljøer knyttet til mineralnæringen, Statens råstoff-laboratorium og Geofysisk malm-leting, med forhistorier tilbake til henholdsvis 1917 og 1930-tallet, gjennom langvarige og til dels smertefulle prosesser i 1962 ble integrert i NGU, som året før hadde flyttet fra Oslo til Trondheim. Boka påpeker (s. 181) at det opprinnelige flyttevedtaket fra 1957 var første gang Stortinget vedtok å flytte en selvstendig statsinstitusjon ut av Oslo mot dens egen vilje.

Boka gir gode beskrivelser av geologenes arbeid. Under den tidlige tidens feltarbeid var geologene blant pionerene i oppdagelsen av fjellet i vid forstand. Kartleggingen ble et nasjonalt prosjekt, i opplysningens ånd og med et romantikkens islett. Arbeidsforholdene var riktignok langt fra romantiske, men slitsomme og primitive, sett med ettertidens briller, om enn feltantrekket var langt mer formelt enn i dag. Instrumentene var enkle – kompass, kart og hammer – i kontrast til nyere tiders geofysiske målemetoder fra fly, helikopter og båt, støttet av informasjonsteknologi.

Geologenes og NGUs rolle som nasjonsbyggere har tidligere vært et tema i Geir Hestmarks prisbelønte biografi om W.C. Brøgger, som for øvrig begynte som assistent i NGU, men røk uklar med Kjerulf over en faglig kontrovers, i likhet med Kjerulf og hans lærer Keilhau en generasjon tidligere. Linjen av nasjonsbyggere kan sies å begynne med Keilhau, som også er kjent som en av «Jotunheimens oppdagere» fra sin ungdoms naturvitenskapelige pionerferd med C.P.B. Boeck i 1820, en ferd som for øvrig fikk kunsthistoriske implikasjoner for den fremvoksende nasjonalromantikken der også fjellet ble et hovedtema.

Boka er godt utstyrt og med en smakfull layout. Den er rikt illustrert med eksempler på kart og foto fra felt, kontorer og laboratorier. De geologiske kartene har gjennom tidene vært et hovedprodukt for NGU, og gir spesielle utfordringer til gjengivelse i bokformat. Det har ikke alltid lykkes like godt å få frem detaljer i fargekoder og tegninger. Men man kunne heller ikke godt legge ved et utvalg av de store kartene. Både med hensyn på kart og selve geologien er bildedekningen derfor begrenset, men for de interesserte er det rikelig å finne i andre fora.

Forfatterne dokumenterer sin fremstilling med noter og lister over litteratur og andre kilder, og det finnes et register. Det er riktignok tydelig at det noen ganger har gått litt fort i svingene. F.eks. har anmelderen notert seg at fire titler med korthenvisninger i notene ikke finnes i litteraturlisten (Berg 2007, Collett 1997, Mason 1992, Törnebohm 1888), det finnes noen andre mang-ler i notene og en del trykkfeil i deler av teksten. Men slike bagateller er forståelige ut fra det tidspress slike beretninger gjerne ferdigstilles under, og forringer ikke det solide inntrykket av boka som helhet.

Anders Berge

Sjukvårdens underklass. Sjukvården i den kommunala fattigvården 1910–1950

Umeå, Borea bokförlag 2007, 364.

På nyåret 1949 reiste forfatteren Ivar Lo-Johansson og fotografen Sven Järlås omkring i Sverige for å lage en reportasje om aldershjemmene i landet. De kom tilbake med et sett av bilder som er blitt publisert i ulike sammenhenger. Et utvalg finner vi i

Anders Berges bok om Sjukvårdens underklass. Bildene er sterke og talende for de usle forholdene som eldre i det fortidige Sverige ble tilbudt. Det var neppe bedre i Norge. Berge, professor ved Stockholms Universitet med velferdshistorie som ett av sine spesialfelt, har imidlertid andre hensikter enn å skrive om de tidligere aldershjemmene. Hans prosjekt er «vården» av de psykisk syke og de kronisk somatisk syke. «Vård» er for øvrig et vanskelig ord å oversette til norsk. Kanskje nærmest kommer begrepet helse-tjenester, dvs. tjenester som rommer så vel materielle som immaterielle ytelser (underhold i naturalia, sykepenger, omsorg, pleie, behandling). Berge konsentrerer seg om den omsorg som ble disse pasientene til del og de institusjoner som tok seg av dem. Når han benytter Järlås’ bilder, er det nok for å fortelle at svært mange av de pasientene han skriver om, var fattige eldre mennesker. Men eldre og syke oppholdt seg også gjerne i de samme institusjonene, ofte i separate rom eller avdelinger. Fattigdom, sykdom og alderdom er med andre ord tett forbundet.

Berge har først og fremst tatt for seg det kommunale forvaltnings-nivået i perioden 1910–1950, og han har hatt ulike målsettinger med studien. Hovedmålene har vært å følge framveksten av den offentlige helseomsorgen for disse pasientgruppene, og å belyse sammenhengen mellom fattigdom og sykdom. Han lanserer allerede i forordet at dette kort og godt handler om framveksten av -hierarkier i konsumet av offentlige tjenester, noe som innebærer at noen får mer og bedre mens andre får mindre og dårligere. Systemets klassekarakter får Berge godt fram ved å analysere lover og økonomiske vilkår, men fremfor alt i analysen av omsorgens kvalitet og de materielle betingelsene i institusjonene. Kildematerialet består av offentlig stati-stikk, politiske dokumenter, lover og forordninger, og et bredt sett av tilsynsrapporter fra overinspektøren for sinnssykevesenet. Disse rapportene gir utvilsomt den beste innsikten i de sykes kår, og det er også gjennom disse at vi gripes som sterkest av den uendelige mangel på ressurser, omsorg og respekt som ble disse pasientene til del. Det er omsorgen for de psykiatriske pasientene som vies mest oppmerksomhet og som også vekker den største interessen hos leseren. Berge sier han anlegger et nedenfra-perspektiv uten å ha hatt tilgang til kildematerialet fra pasientene selv, eller å ha kunnet analysere beretninger fra pleiepersonale. Via andre veier har han lykkes i å få fram dette perspektivet.

Forfatteren deler landets helseinstitusjoner og helseomsorg inn i A- og B-«sjukvård». Det ligger ingen verdirangering i dette, men det peker mot hvilket forvaltningsnivå det er tale om, eller hvem som var hovedansvarlig (som hadde «huvudmannaskap») – staten, landstinget, kommunen, private. B-vården er knyttet til det kommunale og private nivået. Inntil slutten av 1920-tallet var de kommunale institusjonene plassert under fattigvesenet, og det var det samme vesen som var pliktig

til å støtte de privatpleide pasientene økonomisk. Det var også her majoriteten av pasientene befant seg, de kronisk somatisk syke og de psykiatriske pasientene som ble kategorisert som uhelbredelige og «lettstelte» (lättsköttade). Medisinsk behandling var det knapt nok tale om. Omsorgen begrenset seg til tilsyn og praktisk hjelp. I de psykiatriske A-institusjonene fikk gjerne de sykeste plass, og de man anså kunne helbredes i tråd med tidens medisinske metoder. Skjønt det var ingen klare skillelinjer, i hvert fall ikke før i 1940-årene.

Vilkårligheten og variasjonen med hensyn til omsorgen for de psykiatrisk syke var størst i det kommunale systemet. Den var ekstremt stor, ifølge Berge. Det peker ikke bare mot mangel på økonomiske ressurser og ulik befolkningsstørrelse i de tallrike svenske kommunene. Snarere peker det mot et lovverk som tillot et svakere vern mot overgrep og misbruk av tvangsretten overfor de fattigunderstøttede. Det var kort og godt et lovverk som åpnet for stor vilkårlighet i bruk av fysisk tvang og isolasjon. Dernest må vilkårligheten og variasjonen ses i lys av et utbredt kommunalt selvstyre og et varierende kommunalpolitisk syn på pasientene. Representerte de noe som helst burde stues bort, eller var de medmennesker som krevde omsorg og respekt? Det var til tider snakk om «hjärtlös likgiltighet» (s. 256). Slik berører Berge det evigvarende dilemmaet mellom kommunal frihet versus sterk statlig styring.

Forfatteren klassifiserer de kommunale institusjonene i tre kate-gorier: de som ga tilfredsstillende omsorg, de som ga mindre tilfredsstillende omsorg og de som ga undermåls omsorg og sto for direkte vanskjøtsel. Langt de fleste befant seg i kategori to og tre. I overveiende grad hadde de kommunale institusjonene overbelegg, rolige og urolige pasienter ble plassert om hverandre gjerne i små og triste rom, mens bruk av isolasjon over lang tid i mørke og trange celler ikke var uvanlig. Videre var disse institusjonene gjerne underbemannet og/eller bemannet med et personale uten faglige kvalifikasjoner. Dessuten hadde pasientene sjelden eller aldri tilsyn av lege, og ble slik utsatt for en vilkårlighet som knapt nok ble påtalt. Unntakene fantes, men først og fremst til fordel for de pasientene som selv kunne bidra til sitt underhold.

Ifølge loven skulle provinsialläkaren (distriktslegen) ha tilsyn med de institusjoner og privathjem som hadde psykiatriske pasienter i forpleining. Men dette skjedde altså langt fra alltid etter boka. Interessant, men ikke overraskende finner Berge at de fleste leger følte dette arbeidet som en byrde og skydde omsorgen for de sinnslidende. Men kanskje var det ikke så merkelig at de heller ville bruke kreftene på andre og tilsynelatende mer meningsfulle oppgaver? I en tid med små og mangelfulle ressurser og uten den effektive kjemoterapien som ble introdusert på 1950-tallet, altså i tiåret etter at Berges undersøkelse sluttføres, må de ha følt seg maktesløse. Den terapi som ble

benyttet i «B-vården» var i praksis ikke legestyrt. Det dreide seg først og fremst om arbeidsterapi (kvinnene innendørs og mennene utendørs) og mosjon i frisk luft (om pasientene hadde klær til det). Berge nevner imidlertid også langbad og malariaterapi uten at han gir noen nærmere forklaring på hva det innebar. Her vil jeg tilføye at langbad var en fysikalsk metode som innebar at pasienten ble senket ned i et badekar med lokk, ofte i timevis over dager og måneder. Hensikten var å roe ned. Malariaterapi innebar injeksjon med malariainfisert blod for å forårsake høy feber hos pasienten. Dette kunne, ifølge legene, virke gunstig på ulike typer sinnslidelser. Begge metoder ble forlatt i mellomkrig-stiden.

Forfatteren finner ikke belegg for at den kommunale «vården» av de sinnssyke var resultatløs. Men det hersker ikke tvil om at helbredelsesprosenten her var betydelig lavere enn ved de sykehusene der landstinget eller staten hadde ansvar for -driften. Der fikk pasientene lege-behandling, og der var også tilfriskningsprosenten relativt høy. Det som videre kommer fram, er at i de kommunale institusjonene synes helbredelsesprosenten å ha blitt lavere mot slutten av Berges undersøkelsesperiode. Pasientene hadde lengre liggetid, og dødeligheten hadde steget. Den motsatte utviklingen hadde skjedd ved de statlige institusjonene. Blant de somatisk syke kronikerne som ble tatt hånd om i kommunal regi, var dødeligheten konstant høy, mellom 71–74 % av det totale antall innlagte. «Här bedrevs således i hög grad vård i livets slutskede,» skriver Berge (s. 225).

Også andre endringer fant sted over tid. I 1929 ble «vården» løsrevet fra fattigvesenet og definert som et helsepolitisk anliggende. Den gikk dermed over fra å være et sosialt ansvar til å bli et ansvar for medisin og helsevesen, og kom således til å føye seg inn i mellomkrigstidens brede medikaliseringsprosess. Med i bildet hører at kommunene ble fratatt retten til å drive ikke-godkjente institusjoner. Et talende eksempel refereres fra Borås stad. Etter årtier med kritikk fra overinspektøren for sinnssykevesenet mot de elendige forholdene i den kommunale «vården», maktet kommunen i 1930 å bygge et sykehus som kunne godkjennes av Medicinalstyrelsen. Fattigvesenets tilsynsmann, som var vant med forholdene i den tidligere celleavdelingen, kom med følgende uttalelse da han besøkte det nye sykehuset: «Varför skriker inte patienterna?» (s. 277).

I 1930-årene tok staten gradvis større ansvar, tilsynsordningene ble bedre og hyppigere, og kommunene fikk større pengeoverføringer. Lovverket ble klarere. Av størst betydning var kanskje innføringen av alderspensjonen i 1949. Fra nå av kunne tidligere ubemidlede pasienter bidra økonomisk til oppholdet, og kommunene gikk fri for tunge økonomiske forpliktelser. Det hadde skjedd en endring mot en sosialpolitisk likhetsidelogi som dannet basis i etterkrigstidens velferdsstat. Men først så sent som i 1982 ble likhets

prinsippet nedfelt i den svenske helse- og sykeomsorgsloven.

Mot slutten av boka griper Berge fatt i ulike kvalitative kriterier for å synliggjøre klassesystemet i «vården». Dette er utvilsomt bokas beste del. Her klassifiserer han de sykes betingelser ut fra kvaliteter knyttet til «vårdens rum» og «vårdens tid». Det gjaldt bygnings- og innredningsmessige kvaliteter, institusjonenes beliggenhet, friheten til å velge institusjon, kvaliteten på mat og klær, behandlingsopplegg og pleie. De velstående kunne få egne og velutstyrte rom, de slapp lang ventetid før innleggelse og over-belegg på institusjonene, de kunne søke plass hvor som helst i landet, de kunne forbli anonyme i protokollene, de kunne bruke sine egne klær, de kunne få egne pleiere, bedre medisinsk behandling og tettere oppfølging. Forskjellsbehandlingen ble «velsignet» av myndighetene.

Alt i alt reiser Anders Berge fundamentale spørsmål som knapt nok er belyst i internasjonal historieforskning. I det ligger at sammenligningsgrunnlaget er tynt. Det er institusjonshelsetjenesten på statlig og regionalt nivå som har stått i sentrum for psykiatrihistorikernes interesse. Og med dem er det ulike behandlingsideologier og -metoder som er blitt viet mest plass. Dermed er historien til den store majoritet av pasienter som fortsatte å bo i de enkelte lokalsamfunn, i liten grad berørt.

Sinnssykepleien er blitt ulikt organisert i ulike land. I Norge har vi – så vidt meg bekjent – aldri hatt en flora av små kommunale pleiehjem for psykiatriske pasienter. Her har vi sendt de psykiatriske pasientene til fylkeskommunale (amtsasyl) og statlige institusjoner, eller i privatpleie. Dette i motsetning til de utallige tuberkulosehjemmene som ble reist i tiårene etter forrige århundreskifte. Skjønt også i vårt land var det ikke uvanlig å plassere kronikere og psykisk syke i aldershjem. Langt mer vanlig var den omfattende og svært omstridte privatpleien av de psykisk syke, ofte knyttet til det såkalte «kolonisystemet» (dvs. et system med privat forpleining kontrollert av et nærliggende asyl). I lokal og regional sammenheng er den tidligere privatpleien av sinnssyke blitt studert.14 Men ingen har gått systematisk inn i den på nasjonalt plan. Og i liten grad har det skjedd med et nedenfra-perspektiv, altså sett fra pasientenes eller pleiernes synspunkt. Noen undersøkelser av de kronisk sykes kår har denne anmelderen heller aldri sett. Slik er det et særdeles fortjenestefullt arbeid Berge står for, så vel i nordisk som i en bredere internasjonal sammenheng. Hos oss burde studien gi inspirasjon til en systematisk gjennomgang av rapportene fra statens overlege for sinnssykevesenet i Medisinaldirektoratet (opprettet i 1919), senere fra overlegen for psykiatrikontoret i Helsedirektoratet, og av tilsynsrapporter fra

distriktsleger og kontrollkommisjon som hadde ansvar for tilsyn med pasienter i privat pleie.

Berge har arbeidet lenge med disse spørsmålene, og det ligger en særdeles omfattende empiri til grunn for framstillingen, deriblant et stort tallmateriale. Det gjenspeiles i boka på godt og vondt. Til tider kan det nærmest synes som om materialet har tatt overhånd, for ofte er teksten så detaljrik og deskriptiv at den blir trettende å lese og vanskelig å følge. En mer analytisk tilnæring i større deler av boka, mer kontekstualisering i forhold til tidens folkehelse-ideologi og -politikk, noen flere konkrete eksempler og flere sitater ville ha gitt den mer spenst og økt lesergleden. Men kanskje berører jeg her ulike formidlingstradisjoner i det svenske og det norske historikermiljøet? Er det noe jeg savner? Ja, hva med barnas plass i dette bildet? Uten at jeg ber om en større utredning, skulle jeg gjerne ha fått vite litt om hvordan det fortidige Sverige tok hånd om de mange små med psykiske lidelser.

Kritiske bemerkninger til tross, Berge gir et rystende, men overbevisende bilde av de vilkår disse samfunnets stebarn levde under. Og han makter å gi et riss av en sosialpolitikk som både i teori og praksis aksepterte tanken om ulikhet. Den som ikke kunne betale, «fortjente» heller ikke noe mer. Er det slik vi igjen er i ferd med å få det?

Harald Gustafsson, Fredrik Persson, -Charlotte Tornbjer & Anna Wallette

Den dubbla blicken. Historia i de nordiska samhällena kring sekelskiftet 1900

Sekel Bokförlag, Lund 2007, 196 s.

Den dubbla blicken gir et vidt utsyn over ulike sider ved historiekulturen i de nordiske landene rundt 1900. Gjennom ti ulike bidrag fra nordiske forskere og en sammenbindende innledning behandles en rekke aspekter knyttet til historie, kjønn og nasjon i perioden rundt forrige århundreskifte, i Sverige, Norge, Finland, på Island og Grønland. Utgivelsen viser at antologien som genre har sin berettigelse.

Antologiformen har sine klare utfordringer, ikke minst når den aktuelle publikasjonen, som i dette tilfellet, er et resultat av en konferanse. Utgangspunktet for Den dubbla blicken er en nordisk konferanse i Lund i 2005, avholdt som en hundreårsmarkering av det første nordiske historikermøtet i Lund i juni 1905. Historikermøtet ble rammet av den norsk-svenske unionskonflikten, og ble avholdt til tross for protester og boikott både fra norsk og til dels fra dansk side. Denne historien belyses i antologien av Ulf Zander. De øvrige bidragene tar i varierende grad utgangspunkt i unionsstriden og oppløsningen av unionen i 1905. Betydningen av unionsoppløsningen blir likevel tematisert på ulike måter.

Det sammenbindende grepet er historiens betydning i de nordiske samfunnene i årene rundt 1900, for

stått både som historieforskning og historiebruk i vid forstand. Innfallsvinkelen relaterer seg til den senere tids interesse for studier av allmenn historiebruk og historisk bevissthet, som kan ses som en utvidelse av mer tradisjonelle historiografiske studier. Dette grepet følges langt på vei opp i antologien. Redaktørenes evne og vilje til å holde en antologi sammen er avgjørende for resultatet når det gjelder denne type utgivelser. Antologier kan ha en tendens til å sprike i ulike retninger og ellers ha en ujevn kvalitet. Denne antologien har også sine ujevnheter og svakheter, men helhetsinntrykket er godt. Redaktørenes sammenbindende og poengterte innledning bidrar til dette. Jeg hadde likevel ønsket at potensialet for nordisk komparasjon hadde blitt fulgt opp i større grad. Som i så mange andre nordiske konferanser og felles publikasjoner blir det de nasjonale fortellingene som formidles ved siden av hverandre. De mange relasjoner og nærliggende komparasjoner blir i mindre grad belyst eller forsøkt trukket inn, selv om det finnes tendenser i denne retning. Det blir i stor grad opp til leseren å fylle ut dette bildet ved å se bitene i forhold til hverandre.

Historiens rolle følges ikke alltid like konsekvent opp som hovedfokus i de ulike bidragene. Medvirkende til dette er til dels ønsket om å trekke kjønnsperspektiver aktivt inn. Koblingene mot den overordnede tematikken er ikke alltid like tydelige, selv om de supplerende perspektivene i seg selv er interessante nok. I tillegg til å handle om historie, handler denne antologien derfor også om kjønn i de nordiske samfunnene rundt 1900.

Den viktigste sammenbindende linjen er likevel nasjonalismens betydning – både for historieforsk-ningen, historiebruken mer allment og for betydningen av kjønn i denne perioden. Denne dimensjonen belyses på en rekke ulike måter i de ti bidragene i antologien. Det nasjonale ligger som et tydelig premiss for hva slags historiefortellinger som får gjennomslag, både i og utenfor akademia. Spenningen og vekselvirkningen mellom det nasjonale og det internasjonale – og til dels det skandinaviske og nordiske – går som en rød tråd gjennom antologien. Tittelen Den dubbla blicken spiller på dobbeltheten i det bakoverskuende nasjonalromantiske, og det fremad-rettede moderne som preget sam-tiden, også samtidens historiebruk. En del av denne dobbeltheten er også koblingene og spenningene mellom det nasjonale og det internasjonale.

Antologiens flerstemmige form er også utfordrende for en anmelder med begrenset plass til disposisjon. Bidragene holder en jevn kvalitet, likevel er det noen jeg vil trekke frem spesielt, mens andre vil bli mer summarisk presentert.

For å starte med det siste først. Dette er antologiens danske bidrag, og det handler om svenske reaksjoner på unionsoppløsningen. Historie-bruk i Danmark rundt 1900 blir dessverre ikke behandlet i antologien. Men det danske litt utenfra-perspektivet på svensk og til dels

norsk-svensk historie er forfriskende. Niels Kayser Nielsens prosjekt er å betone sammenhengen mellom unionsoppløsningen i 1905 og den svenske nasjonalismen som innenfor ulike politiske leire blomstret i og etter 1905. Han kan støtte seg på en del nyere svensk litteratur om emnet som påpeker koblinger som tidligere ikke har vært i fokus.15 Gjennom en rekke ulike eksempler på svensk nasjonal revitalisering i årene rundt og etter 1905, vil Kayser Nielsen belyse den norske nasjonalismens virkningshistorie i Sverige etter 1905. Det er snakk om en primært indirekte påvirkning over lengre tid. Kayser Nielsen konkluderer med at selv om Sverige utad hadde lagt unionen bak seg etter 1905, fortsatte Norge å spille en rolle:

Indadtil havde den robuste og selvsikre norske nationalisme imidlertid gjort et stort indtryk på svenskerne og havde i ikke ringe grad medvirket til kravet om national genfødsel; et krav der vandt genklang i vidt forskellige kredse spændende fra Unghögern over digtere, fotografer, folklorister, kunstnere, til de unge socialdemokrater, der havde fremtiden og Sveriges historie for sig – og med i bagagen.

Det kan diskuteres hvorvidt årsakssammenhengene er overbevisende klarlagt i Kayser Nielsens sveip gjennom ulike sider av svensk samfunnsliv, men tesen er interessant og fortjener å forfølges nærmere i andre sammenhenger. Det må også innvendes at dette bidraget har en løsere tilknytning til den overordnede tematikk: historiebruk i Norden rundt 1900. Til gjengjeld drøftes relasjonelle perspektiver i større grad enn i flere av de andre bidragene.

Det relasjonelle og komparative potensialet er ikke på samme måte utnyttet i Bosse Sundins bidrag om «Hembygdsläran», som ellers tematisk også knytter an til den nasjonale revitaliseringen i Sverige etter 1905. Orienteringen mot hembygden, den lokale forankringen, var til dels en respons på tapet av Norge, en erobring av det egne landskapet. Den kan også ses som en alternativ tilknytning til det svenske enn den konservativt orienterte dyrkingen av stormaktstid og krigerkonger. Den var samtidig en del av en reaksjon på den massive svenske utvandringen, som førte til dannelsen av Nationalföreningen mot emigration i 1907 og den store Emigrationsutredningen (1907–1913). «Hembygdsundervisning» kom inn i den svenske folkeskolen med den nye undervisningsplanen i 1919. Starten på det hele kan imidlertid dateres til 1905, da Norrländska studenters folkbildningsförening, med Theodor Hellman i spissen, ble etablert i Uppsala. Lærerkurs, hembygdsforskning og «hembygdrörelsen» fulgte i kjølvannet. Den norske ungdomslagsbevegelsen nevnes som forbilde og inspirasjon. Et komparativt anslag ville kunne vise til nordiske paralleller og

ulikheter innenfor dette området, med dyrkingen av bygda og interesse for lokalhistorie, slik det særlig kom til uttrykk i Norge og Finland.

Et nordisk komparativt anslag har imidlertid Eva Eriksson i sitt bidrag om historiebruk i arkitekturen. Fokuset er på den svenske arkitektoniske stilhistorien, med vekslinger og spenning mellom internasjonale mønstre og forbilder og utviklingen av en renere svensk stil. Avslutningsvis i artikkelen trekkes utviklingen i de andre nordiske landene inn, og de mange relasjonene mellom ikke minst norske og svenske arkitekter belyses. Stadshuset i Stockholm, ferdig i 1923, er et eksempel på den nye, eller nygamle svenske stilen. To av de sentrale medarbeiderne her var norske, Andreas Bjercke og Georg Eliassen, som begge begynte i prosjektet i 1906. De svensk-norske og skandinaviske relasjonene var ellers temmelig kjølige i denne perioden. Det gjaldt trolig også de nordiske arkitektmøtene, som kom i gang i 1901.

Unionskonfliktens påvirkning på de nordiske møtene er utgangspunktet for Ulf Zanders innledende bidrag om det første nordiske historikermøtet, avholdt 2.–4. juni 1905 i Lund. Den norske sammenblandingen av vitenskap og politikk, som førte til norsk boikott av møtet, ble betraktet som uhørt fra svensk side, noe også Narve Fulsås kommer inn på i sitt bidrag om 1905 og norsk historie. Den delvis danske boikotten av møtet var ytterligere provoserende. Etter 7. juni og det ensidige norske vedtaket om oppløsning av unionen var det imidlertid svenskene som ikke lenger ville være med på nordiske møter.16 Zander går i sin korte artikkel i liten grad inn på denne konteksten, og dveler heller ikke lenge ved møtet i Lund. Han relaterer møtet til samtidens svenske dyrking av stormaktstiden og de mange statuer som ble reist i Sverige i denne perioden på den ene side, og forsøk på å forene nasjonalisme og skandinavisme på den annen. Martin Weibull, historieprofessoren i Lund, var aktiv både som pådriver for flere monumentprosjekter og som dedikert skandinavist. Han sto bak ideen om et nordisk historikermøte, men døde i 1902 – før tanken ble, i alle fall delvis, realisert. Det neste nordiske historikermøtet ble først avholdt i 1920 i Kristiania (og ikke i Kalmar, som Zander feilaktig skriver). Det lange møteoppholdet etter 1905 gjaldt for en rekke av tidens nordiske møter.

Øvrige bidrag er som nevnt Narve Fulsås om Ernst Sars, 1905 og «stabiliseringa av norsk historie», der det også trekkes paralleller til dansk og svensk historiografi, og Pertti Haapala om «Kulturgeschichte» og særlig Karl Lamprechts påvirkning på finsk historieskriving. Der 1905 virket bekreftende på Sars’ nasjonalhistoriske tese, var kulturhistorien med på å gi det finske folk en kontinuitet uavhengig av statshistorien. Daniel Thorleifsen har en interessant presentasjon av historie på Grønland på

1800- og 1900-tallet. Som et «folk uten historie», men med et eget boktrykkeri allerede fra 1857, var de historiebøkene som ble spredt verdenshistorie og dansk historie. Først i 1963 kom den første Grønlandshistorie på grønlandsk, skrevet for folkeskolen.

Tre artikler ser nærmere på historie, nasjon og kjønn rundt 1900: Ida Blom henter frem Ragna Nielsen som en interessant kvinnelig historieskriver i norsk sammenheng, selv om det skulle ta lang tid før kvinner erobret det profesjonelle historikerfeltet i Norge. Sigríður Matthíasdóttir drøfter nasjon, kjønn og kvinnesak på Island rundt 1900, med en spenning mellom den nasjonale gullalderideologien og den islandske kvinnesaken. Charlotte Tornbjer følger opp temaet i sitt bidrag om nasjonalisme, kongelige og kjønn i Sverige rundt 1905, med utgangspunkt i giftermålet mellom prins Gustaf Adolf og den engelske prinsessen Margaret, 15. juni 1905.

Til tross for de mange spredte temaer, både geografisk og tematisk, er dette likevel en antologi som henger sammen. Boken har fått en tiltalende innpakning. Det er relativt korte artikler og begrenset med noter i form av sluttnoter med litteraturreferanser, men ingen egen litteraturliste. Antologien fortjener et nordisk publikum – både i og utenfor akademia.

Jorunn Sem Fure

Universitetet i kamp 1940–1945

Vidarforlaget, Oslo 2007, 419.

Jorunn Sem Fure har skrevet en fyldig og god fremstilling av Universitetets okkupasjonshistorie som fors-ker ved Forum for universitetshistorie, ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo. Boken omhandler, som hun selv sier, den mest dramatiske perioden i Universitetets historie. I løpet av de fem årene ble rektor avsatt, en rekke lærere og studenter arrestert, og som et dramatisk høydepunkt ble over tusen studenter arrestert, over seks hundre av dem sendt til Tyskland og Universitetet stengt.

Det er et bredt lerret forfatteren vil dekke – hva som sto på spill i de fem årene, hvordan Universitetet førte kampen for sin egen eksistens, og hvordan de universitetsansatte og studentene engasjerte seg på andre områder. Hun vil også sette Universitetets krigs- og okkupasjonshistorie innenfor en videre ramme enn tidligere fremstillinger, både kronologisk, geografisk og politisk, og sammenligne med situasjonen for universitetene i Tyskland og andre tyskokkuperte områder. Dermed ble det ikke plass til å sammenligne Universitetet i Oslo med de andre norske høyskolene.

Nazistenes mål var ensretting av samfunnet ifølge nasjonalsosialistisk ideologi, der idealet var det ariske herremennesket og alt ble styrt

ovenfra. Deres universitetspolitikk i Tyskland og Østerrike var å bruke universitetene i den nasjonalsosialistiske revolusjonen. Derfor måtte de bli «raserene» og renses for all jødisk og «utysk» tenkning. Ifølge nyere tysk forskning som Sem Fure har brukt, var hovedtendensen i Tyskland at universitetene der stilte seg nokså raskt til tjeneste for regimet – mange innførte tidlig arierparagrafer i studentopptak og ansettelsespolitikk. Dette skjedde dels som en reaksjon på politisk press utenfra, men vel så mye ble tilpasningen drevet av forskere som mente det var i deres egen interesse å følge regimet.

Hva nazismen betydde for universitetene i de okkuperte slaviske nabolandene, viste seg allerede før krigen kom til Norge. I 1939 kom meldinger om drepte studentledere, arresterte professorer og stengt universitet i Praha. Også universitetene i Poznan, Warszawa og Krakow ble hardt rammet; de ble stengt, og personalet fengslet, deportert eller henrettet.

Universitetet i Oslo beskrives som en øy for seg selv vinteren 1939–40, studentene driver skyteøvelser og førstehjelptrening uten at noen forbindelse nevnes til de beredskapstiltak som foregikk rundt dem – det veldige oppsving i skytterlagene, for eksempel, eller lottenes trening i ambulanse- og lastebilkjøring. Men i beskrivelsen av aprildagene 1940 er universitetsfolkene med i det store norske bildet. Herlig er historien om sosialøkonomiprofessor og korporal Ragnar Frisch, som «med konkret sans for forsyningssituasjonen» brøt seg inn i en butikk, skaffet gjær og organiserte brødbaking i stor stil for norske tropper på Sollihøgda.

Så kom Josef Terboven til Norge som rikskommissær, med diktatoriske fullmakter og bare ansvarlig overfor Hitler selv. I Führerforordningen som Hitler undertegnet står det at «Reichskommissar kan gjennom forordninger skape ny rett» – ikke som Sem Fure skriver, at Rikskommissariatet ble rettsstiftende organ i Norge (s. 102). Her gjaldt førerprinsippet, Terboven var sjefen, og hans rikskommissariat var helt og fullstendig underlagt ham. Derfor er det også feil på s. 105, ikke rikskommissariatet hadde den egentlige makt, men rikskommissæren.

For øvrig betyr «kommissarisch» på tysk konstituert, og statsrådene kalte seg da også «konstituert statsråd». Og litt pirk til – på s. 100 kalles Kern for Gauleiter i Oslo, det var litt av en forfremmelse! En Gauleiter var øverste lokale partileder, riktignok, men ikke over småsteder som Oslo. Terboven var Gauleiter i Essen, Goebbels var Gauleiter i Berlin – og Eberhardt Günther Kern var Ortsgruppenleiter i Oslo. Feilen stammer fra universitetsrektor Didrik Arup Seip, som faktisk skriver «Gauleiter» Kern. Det illustrerer hvor lite nordmenn visste om det systemet som ble trædd ned over hodet på dem.

Universitetet i Oslo var Norges eneste i 1940. I første omgang overlot tyskerne nazifiseringen av Universitetet til Nasjonal Samling, men de hadde ikke tenkt at det skulle fortsette slik. I 1942 holdt flere tyske aktører på med å utarbeide konsep

ter, strategier og konkrete planer for en fullstendig kontroll av denne samfunnssektoren.

Den ledende mann på norsk side når det gjaldt nyordningen av Universitetet var fra høsten 1940 kommissarisk statsråd Ragnar Skancke, som Sem Fure beskriver som en svak, men også overivrig aktør. Hun nevner ikke årsaken til denne iveren – hvorfor Vidkun Quisling og hans NS stadig går så langt at tyskerne dels stopper dem, dels griper inn for å hindre katastrofalt nederlag. Årsaken var at tyskerne syntes tiden arbeidet for dem – de skulle først vinne krigen, og så kunne de ordne alt etter sitt eget hode. Men Quisling hadde det travelt; han måtte bevise at han behersket situasjonen og hadde full kontroll i Norge for å få en fredsslutning og endelig selvstendig stilling som statssjef. Det forble naturligvis en drøm.

Avdelingsleder dr. Alfred Huhnhäuser ved Rikskommissariatets avdeling for skole og utdannelse var under hele krigen ansvarlig for den tyske politikken overfor Universitetet. Han hadde tatt doktorgraden i historie på en avhandling om Øresundstollen på 1600-tallet og snakket dansk. Mange nordmenn oppfattet ham som temmelig moderat, men «dersom hans planer var blitt realisert, ville denne vernende hånden antakelig ha vist seg temmelig hard», kommenterer Sem Fure.

Rektor Seip beskrives som en klar motstandsmann – men også som en forsiktig strateg. Hovedmålet for ham og mange andre i det første året var å opprettholde ro og orden for å unngå stengning av Universitetet. Ellers var Seip som så mange akademikere preget av det akademiske tvisyn – hele historien om Universitetet under krigen er preget av aktørenes diskusjoner om for og imot. Det førte iblant til handlingslammelse eller skarpe sammenstøt med mer aktivistisk innstilte kolleger.

De første månedene av okkupasjonen var det heller ikke klart hva man best skulle gjøre, og det var mange både på og utenfor Universitetet som vaklet. Professor Frede Castberg innstilte undervisningen i folkerett og ville ta germansk eller antikk rettshistorie i stedet, men ble kritisert for det og gjenopptok likevel sine forelesninger i statsrett. Også andre lærere valgte temaer som ikke var så brennbare.

I denne situasjonen valgte Studentersamfundet å provosere. Studentene valgte et samlingsstyre der alle uten NS var representert. Formann var John Sanness. Møtet 21. september 1940 samlet 600 studenter og er blitt berømt. Overlege Johan Scharffenberg holdt hovedtalen med klar hyllest til kong Haakon, til stor jubel fra studentene. Resultatet var sikkert ventet – Sanness og Scharffenberg ble arrestert og Studentersamfundet oppløst av tyskerne.

Både i Nederland og Belgia grep tyskerne tidligere inn i universitetenes styring enn i Norge. I Oslo var det først bare en viss sensur av bøker på UB, og ingen tidlige tiltak rettet seg direkte mot jødiske ansatte eller studenter, som i Nederland. I denne tiden gikk også Skanckes strategi ut

på gradvise endringer. I oktober 1940 ble de tre første NS-professorer utnevnt, av dem hadde bare Adolf Hoel, dosent i polarlandenes geografi, faglig godkjent kompetanse. Professorer som flyktet utenlands fikk sine professorater inndratt og lønninger stanset. Men det ble ikke foretatt avskjedigelser på politisk eller rasistisk grunnlag – ennå.

Etter det første okkupasjonsåret var Universitetet nokså uskadet. Virksomheten fortsatte stort sett som før, og ledelsen var intakt. Men den første universitetslæreren kom på Grini i februar 1941. Det var professor i keltiske språk, Carl Marstrander, som hadde sagt om den etymologiske opprinnelsen til ordet ’gås’ at det svarer til det tyske Gans. «De to siste bokstaver i dette ord er som dere vet NS, en høyst ustabil forbindelse i nordisk.» Marstrander ble senere arrestert to ganger til. Han hadde en liten notisbok som han stadig noterte i. Men han brukte et gammelt keltisk alfabet, og vokterne som fikk tak i den, fant dette mistenkelig. Den ble sendt til en kulturhistorisk institusjon i Berlin, som svarte: «Såvidt vites er bare én person som kan lese dette, send den til herr professor Marstrander, Universitetet i Oslo!»

Unntakstilstanden i Oslo i september 1941, da tyskerne slo til mot fagbevegelsen og henrettet Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, ble også brukt til å slå til mot Universitetet. Ansatte og studenter ble innkalt til møte i Aulaen 11. september, der tyske soldater og politi sto oppmarsjert langs veggene. Gestapo-sjefen Werner Knab erklærte rektor og det akademiske kollegium for avsatt, og Skancke holdt tale. Rektor Seip og noen andre professorer ble arrestert. Seip ble sendt til Sachsenhausen, noe som nesten hadde kostet ham livet da han omsider ble internert i Tyskland i stedet. Skancke ble ny rektor og valgte Adolf Hoel til prorektor. Fra nå av var fakultetene de øverste og eneste demokratisk valgte organ.

Nå skulle heller ikke studentene velge utvalgsmedlemmer mer, og det skulle bli obligatorisk medlemskap i en studentorganisasjon. Studentsambandet ble opprettet sommeren 1942, men ble aldri formalisert i lovs form. Erfaringene med Lærersambandet gjorde at tyskerne holdt NS tilbake når det gjaldt Studentsambandet, og det fikk aldri noen betydning.

Fire nye institutter ble opprettet for å drive nazistisk forskning: for historisk forskning (først og fremst militærhistorie), arvebiologi, pressevitenskap og for omsetting av middelalderbrev. Disse instituttene, som ble oppløst etter krigen, oppnådde ikke store resultater.

Store deler av Sem Fures bok behandler diskusjon og sammenstøt både blant professorer og studenter mellom de aksjonsvillige og de mer forsiktige. Den kommer til å bli stående som referanseverket også på dette feltet – vi kan følge aktørene gjennom prosessen, pro aut contra. Det er en grundig tekst, med innledning, innhold og oppsummering til hvert kapittel, så grundig at man stadig har følelsen av å ha lest dette før.

Den kunne nok med fordel vært strammet noe inn, særlig når det gjelder at konklusjonen ofte kommer først og så blir gjentatt.

Blant lærerne dannet det seg etter hvert en hemmelig ledelse, Aksjonsutvalget, ledet av professor Harald Schjelderup. Den prøvde å øve press slik at den valgte ledelse ikke bøyde seg for mye. En lignende utvikling fant sted blant studentene, som blant annet diskuterte streik. Men studentutvalget holdt på gradvis uteblivelse for å forhindre represalier. Det var ikke lett å lede studenter, for ingen planer fikk full oppslutning, det var alltid noen som kom med motargumenter – noe de tidligere studentledere, professorene Magne Skodvin og John Sanness, fortsatt var ganske oppbrakt over på et hovedfagsseminar på 1960-tallet.

Mange aksjonistisk innstilte studenter gikk inn i aktivt motstandsarbeid på andre felter og brukte sin studentstatus som dekke. Det gjaldt blant annet realfagmiljøet på Blindern, hvor mange deltok i etterretningsorganisasjonen XU.

Når det gjelder studenter og motstand, går forfatteren litt i surr når det gjelder de britiske organisasjonene – bergensstudentenes radiostasjon Theta lå ikke under SOE (s. 208), men under SIS (Secret Intelligence Service), og Blindern-studentenes XU lå ikke under MI5 (s. 209), men under MI6 (offisielt kjent som SIS). MI 5 drev etterretning og kontraspionasje innenriks, mens MI6/SIS drev utenriks, akkurat som de amerikanske FBI og CIA i dag.

Andre feil som ikke burde finnes i en så solid fremstilling er at Reinhard Heydrich konsekvent kalles Richard. Gottlob Berger var ikke leder for RSHA (s. 320), leder etter Heydrich var Ernst Kaltenbrunner. SS-Obergruppenführer (general) Berger var Chef des SS-Hauptamtes og en av Himmlers nærmeste menn når det gjaldt Waffen-SS.

På nyåret 1943, etter nederlaget ved Stalingrad, samlet Tyskland seg til «total krig» og innførte tvungen arbeidsinnsats over hele det tysk-besatte Europa. Også i Norge ble det gitt en ny lov, «loven om nasjonal arbeidsinnsats». Sem Fure kaller den lov om arbeidstjeneste og sier (s. 278) at fremstøtet mot studentene om arbeidsplikt kom fra Arbeidstjenesten (AT) og var et NS-fremstøt. Dette er en sammenblanding – som er ganske vanlig. Arbeidsinnsatsen ble innført i Norge på tysk initiativ, Quisling og Terboven proklamerte den sammen.

På et møte i Aulaen 23. februar tilbød lederen for Norsk Studentsamband at studentene skulle få hugge ved for Universitetet i stedet for å delta i arbeidsinnsatsen, og de fleste stemte ja ved å reise seg. Dette vakte oppsikt, Aftenposten skrev at jøssingmentaliteten var brutt ved Universitetet. En gruppe yngre studenter grep spontant initiativet og sendte ut en parole mot Norsk Studentsamband som rundt 2600 studenter underskrev med fullt navn og studium.

Men det var striden om adgang til lukkede studier som ble avgjørende for Universitetets skjebne. I januar 1943 ble Hoel rektor, og nå tok han

et nytt initiativ til å endre reglene for opptak slik at adgangen ble lettere for NS-studenter. Diskusjonen bølget til Quisling satte makt bak ordene 15. oktober 1943 og fikk ti lærere og 63 studenter arrestert.

Så brant Aulaen 28. november 1943, påtent av noen motstandsmenn som kanskje ønsket å provosere frem en stengning av Universitetet. Det ble iallfall resultatet. Terboven bestemte at de mannlige studentene skulle arresteres. Aksjonen begynte 30. november klokken 11.05 over hele byen. En tysk offiser hadde varslet Hjemmefronten, og varslet nådde omkring 700 studenter, men nærmere 1200 ble arrestert. Av dem ble 644 sendt til Tyskland for «oppdragelse» og innrullering i Waffen-SS – akkurat som de norske politifolkene, men det nevner ikke Sem Fure. Av tysklandsstudentene døde 17.

Fra nå av ble det drevet forskning på Universitetet, men studentene var borte. For å unngå at tyskerne tok de delvis tomme bygningene, ble de overtatt av skolebarn som var blitt fratatt sine skolebygninger og som nå fylte Fysikkbygget og deler av bygningene i sentrum.

Da freden kom, ble Seip gjeninnsatt som rektor, og under oppgjøret som fulgte ble seks professorer og en æresprofessor, seks dosenter, to stipendiater og fem tjenestemenn øyeblikkelig fjernet, de nyopprettede instituttene stengt og NS-forordninger erklært ugyldige.

«Etter krigen ble Universitetet ofte kritisert for å ha holdt en altfor lav profil i motstandskampen», skriver Sem Fure til slutt, men kommer ikke selv med noen egentlig konklusjon på dette – og det gjør hun antagelig rett i. Hennes solide fremstilling bygger på et bredt kildemateriale og viser til fulle at valgets kvaler var store under okkupasjonen, naturligvis ikke minst fordi konsekvensene kunne bli så alvorlige. Når noen av landets skarpeste hoder tørner sammen i disputt, fremstår mange muligheter som fornuftige, og ingen kan spå om fremtiden. Men forfatteren understreker også at det var mange studenter som kjempet for det de hadde kjært. Det kan nå måles takket være verket Nordmenn i tysk fangenskap, som viser at antall studenter arrestert for illegal virksomhet, selv unntatt den store gruppen 30. november, var godt representert ved de ulike avsnitt av motstands-bevegelsen, og at dette også gjaldt de kvinnelige studentene.

Stein Ugelvik Larsen, Beatrice Sandberg, Volker Dahm (red.)

Meldungen aus Norwegen 1940–1945

Texte und Materialien zur Zeitgeschichte, Bd. 6, Oldenburg Wissenschaftsverlag, München 2008, 3 bd., 1789 s.

Den tyske sannheten?

Endelig er den her! På et seminar i Norges Hjemmefrontmuseum 9. april 2008 ble Meldungen aus Norwegen presentert, et imponerende trebinds verk som inneholder det som har vært gjenfunnet av det tyske

sikkerhetspolitiets rapporter til Berlin fra Norge under okkupasjonen. Med dette er en ny viktig kilde tilgjengelig for historikere og andre som er opptatt av okkupasjonstiden, enten det nå er som ledd i forskning eller blott og bart av interesse for å dukke ned i okkupasjonstidas mange mysterier.

Min tittel her, Den tyske sann-heten?, henspeiler på hva vi kan vente å finne av realitetsbeskrivelser i Meldungen. Dette er et viktig spørsmål, for det er virkelig en enestående kilde til belysning og forståelsen av okkupasjonstida, tysk politikk og motstandsbevegelsen som vi her har foran oss. Alle historikere som med noe inngående grundighet har beskjeftiget seg med disse forhold, er kjent med Meldungen. Men ganske få kjenner mange av enkeltrapportene. Så det samlede helhetsbildet de gir er lite fordøyd og beskrevet. Det er først nå dette er blitt mulig. De numrene som har vært oppbevart i Norge har heller ikke vært lett tilgjengelige. Noen har vært i Hjemmefrontmuseet, noen har ligget i ulike arkivbestander i Riksarkivet og andre steder. Men de har vært passet godt på med ulike begrunnelser, særlig hensynet til personvernet. Her blir navn på tyske samarbeidspartnere, spioner, agenter og ofre oppgitt, så vel som motstandere som kanskje ikke var like motstandskraftige under tortur eller trusler om det som de selv har hevdet. For Meldungen bekrefter det vi ellers lenge har visst fra annet Gestapo-materiale, nemlig at de aller fleste sprakk under avhør. Her vil noen helteglorier dale. Men i tillegg til personvernsspørsmål har man spurt seg om hvor mye man kunne stole på opplysningene og det virkelighetsbildet som blir gitt av hva som hadde foregått. Og når det gjelder folke-meningen, kunne man stole på framstillingene av den?

Spørsmålet om sannhet er selvfølgelig viktig i all historieforskning. Kan vi virkelig vente at et brutalt okkupasjonsregime rapporterte sant om forholdene i Norge til naziledelsen i Berlin? Det høres umulig ut. Meldungen gir oss anledning til å minne om at alle kilder, skriftlige så vel som muntlige, er oppstått i en konkret kontekst og reflekterer kontekstens interesser. Det er historikerens oppgave å sortere disse interessene og synliggjøre dem, slik at leserne selv kan forholde seg til kildene ut fra sine innfallsvinkler.

Hvordan gjelder dette Meldungen? Da må vi først se på hvilken kontekst Meldungen aus Norwegen oppsto i og hva som var formålet med dem. Meldungen aus Norwegen har sin egen forhistorie. De var ledd i et omfattende tysk rapporteringssystem som hørte til de innerste kontrollmekanismene i den tyske nazi-staten. Allerede kort tid etter maktovertakelsen i 1933 ble det klart at det var et slikt behov. Dette var politisk motivert, etter som stadig flere politiske partier, fagforeninger, religiøse grupper, aviser osv. hvor slike meninger framkom tidligere, ble forbudt og oppløst. Vår tids opinionsundersøkelser fantes jo ikke. Hvordan skulle man da kartlegge folkemeningen når alle normale

deler av offentligheten var borte? Hvordan skulle man vite hva folk egentlig mente når fri menings-ytring og meningsdannelse var forbudt? Og folkemeningen var ekstremt viktig hvis man skulle være i stand til å manipulere den slik at den jevne tysker ble disiplinert til å adlyde staten.

Det var ulike organer som rapporterte i den første tida etter Hitlers maktovertakelse. I takt med utviklingen av tysk politi, som var svært komplisert i de ulike Länder og først ble sånn noenlunde samordnet med SS og SD i et statlig politisystem i 1936 under det tidligere prøyssiske Geheime Staatspolizeiamt, utviklet de ulike rapporteringssystemene seg til et samlet system. Detaljene i dette utelater vi her. Først i begynnelsen av 1937 ble det mulig å lage et enhetlig «Lagebricht über die illegale marxistische und kommunistische Bewegung» som ledd i et helhetlig rapporteringssystem for alle deler av das Reich.

I ordre nr. 3 fra den nye institusjonen «Der Reichsführer SS und der Chef des Sicherheitshauptamtes» til Sicherheitsdienst den 9. januar 1937, krevde den nye toppsjefen Reinhard Heydrich at «zur Unterrichtung des Reichsführers SS, der Staatsführung und der Leitung der Partei über die politische Lage im Reiche und über die Stimmung der Bevölkerung ist eine regelmässige Berichterstattung notwendig.17 Im Bereiche des -gesamten SD-RF SS sind daher, beginnend mit dem 15. Februar 1937», at Sikkerhetstjenesten skulle utarbeide 14 dagersrapporter hver 1. og 15. i måneden «von Aussenstellen an Unterabschnitte», hver 2. og 17. i måneden «von Unterabschnitten an Oberabschnitte» og hver 4. og 19. i måneden «von Oberabschnitten an das SD-Hauptamt». I tillegg krevde han at det skulle utarbeides kvartalsrapporter etter samme system og årsrapporter på samme måte, som skulle være inne 22. januar påfølgende år.

Med fulgte en innføring i hvordan rapportene skulle utformes og hva de skulle inneholde. Her krevde man opplysninger om kommunister, «marxister» og andre motstandere av regimet, arrestasjoner, forhør, dommer, beslag, oppløsning, om medlemmer av trossamfunn: hvem som ble innmeldt og utmeldt av kirken, om befolkningens generelle leveforhold med opplysninger om næringsliv, konkurser, tvangsauksjoner, nyetableringer, statistikk osv. Man skulle ikke oppgi alle enkelttilfeller av hendinger, men viktige; de som ga uttrykk for noe generelt. Man skulle være nøye med dato- og tidsangivelser, og særlig ved gjentatte forhold angi tidsrom. Talloppgaver, statistikk og andre kvantitative oversikter var ønskelig. Det ble angitt spesielle forhold som absolutt skulle kommenteres, slik som hva som skjedde 1. mai 1937 og påfølgende år.

Det var ikke skrøner eller skjønnmaling Heydrich ønsket: «Es ist vor allem die wahre Stimmung im

Arbeiter- und Bauerntum uzw. zu erforschern, wobei Meckerei von wirklich schlechter Stimmung zu unterscheiden ist.» Samtidig la han vekt på at kun de forhold som kunne være et middel til å oppnå Reichsführer SS’ oppgaver skulle tas inn i rapportene. Man måtte ikke se det slik at arbeidet var avsluttet når rapporten var skrevet. Som før var den første og viktigste grunnen til å bygge opp en sterk etterretningstjeneste, at alle viktige politiske forhold uten nøling måtte rapporteres.

Fra midten av 1938 ble rapporteringen av stemningen i befolkningen overført fra politiet til SD, mens Statspolitiets Amt II fikk ansvar for å rapportere om forholdene knyttet til kommunisme nasjonalt og internasjonalt, «marxisme» dvs. den sosialdemokratiske bevegelsen, og andre grupper, slik: Referat A 1 fikk kommunisme og sabotasje, A 2 fikk marxisme, dvs. den sosialdemokratiske bevegelse, og Referat A 3 fikk forhold knyttet til sovjetborgere, inn- og utreise osv. Det ble også da bestemt at kommunismen i inn- og utland skulle systematiseres i den første helhetlige årsrapporten for 1937. 22 Stapoleitstellen og Stapodienststellen avga rapporter til den 301 siders første store årsrapporten, som i midten av året ble distribuert til 60 Stapoleit- og Dienststellen, fra den sentrale politstaben som Heydrich ledet i Berlin. Årsrapporten gikk foruten til politiledelsen, til Innenriksministeriet, OKW, Reichsleiter -Bormann, propagandaminister Goebbels, SDs sjef Heydrich, leder av tysk høyesterett og Ministerpräsident Göring. Og her finner vi da for første gang en inngående sammenfatning av kommunistene og sosialdemokratene i de nordiske land, inklusive i Norge. Det lille ubetydelige norske kommunistpartiet fikk syv sider av de 301 (s. 185–192).18 Også fra Sverige og Danmark var det kommunistene man konsentrerte seg om.

Som vi har sett hadde Heydrich allerede i utgangspunktet i sin ordre nr. 3 i 1937 lagt til grunn både et krav om sannhet og et krav om politisk hensiktsmessighet i rapporteringen, noe som selvfølgelig ikke kunne forenes. Og som den tyske historiker Peter Longerich har vist, ga dette utgangspunkt for en rekke innskjerpinger og presiseringer i de påfølgende årene, som mer og mer undergravde sannhetskravet og utviklet Lageberichte til å bli et etatsredskap for SD og SS’ posisjonering i kampen om innflytelse hjemme og ute.19 Dette påvirket både tonen i rapportene, utvalget av forhold de behandlet og vurderingene. Rapportene ble dessuten en karrieredrivende aktivitet. De ble lest av de overordnede og ble utgangspunkt for forfremmelser i systemet. Etter først okkupasjonen av østområdene høsten 1939 og vest- og nordområdene våren 1940, ble dette en sterkt systemdrivende fak

tor innad i Sikkerhetstjenesten. Det var virkelig et kolossalt rapportsystem som endte hos ledelsen av sikkerhetspolitiet i Reichshauptamt i Berlin, etter hvert under betegnelsen Meldungen aus dem Reich. Og på sin måte var det altså hele tiden et kvalitativt sikret system.

Trolig var det ikke planlagt at systemet med Lageberichte skulle gjennomføres verken for Norge eller Danmark slik det skjedde i andre europeiske land. Meningen var at Norge kun skulle besettes som Danmark ble det, hvor tysk politi skulle spille en tilbaketrukket, rådgivende rolle. Derfor ser vi også at de Tätigkeitsberichte som utarbeides etter rapporter fra Einsatzkommando, det midlertidige tyske politiapparatet som ankom 9. april og de første dagene etterpå, er nokså ustrukturerte, og lite prioriterte. De bærer alle preg av å være tilfeldig organisert og rapporterer til ulike institusjoner, som til Wehrmachts overkommando og Utenriksdepartementet. Først med arrestasjonene av kommunistene og forbudet mot Kommunistpartiet 16. august ser vi at rapportene antar den form de skulle ha i henhold til systemet for Lageberichte im Reich. Det avspeiler at de tyske politiorganene da var i ferd med å bli permanente og anta den form som de fikk etter 25. september 1940, da Reichskommissar Terboven proklamerte den politiske nyordningen, som med noen mindre justeringer skulle eksistere i Norge fram til 8. mai 1945.

Som i Tyskland var utgangspunktet den 25. september at SD skulle stå for selve rapportskrivingen, for-uten selv å innhente materiale om den generelle «folkemeningen». Her må vi føye til at i de okkuperte områdene ble sikkerhetspolitiet organisert i henhold til nye regler fra Reichsicherheitshauptamt, som det ennå ikke hadde lykkes å få innført i selve Tyskland. SD ble for eksempel innpasset som avdeling III i Sikkerhetspolitiet. Men systemet ved utarbeidingen av rapportene var det samme. Som i Tyskland skulle SD hente sitt rapportmateriale om kommunister, «marxister» og annen motstand fra den utøvende avdelingen, det egentlige Gestapo, som i de okkuperte områdene fikk betegnelsen Avdeling/Amt IV. Det skulle skje i henhold til den avdelingens prioriteringer slik det kom til uttrykk i avdeling IVs struktur. Det er altså i selve oppbyggingen av avdeling IV at vi finner forklaringen på den generelle strukturen i Meldungen. Avdeling IV hadde en rekke underavdelinger eller Referater, som den tyske betegnelsen var. Og i Avd IVs 1. Referat var det høyest prioriterte saksområdet arbeidet mot kommunisme og sabotasje. Det fikk følgelig betegnelsen «a». Referatets nest viktigste saksområde var i begynnelsen av krigen «marxismen», den sosialdemokratiske bevegelsen og fagbevegelsen. Det fikk følgelig betegnelsen «b». I Tätigkeitsberichten finner vi det gjerne under punkt «A» med underpunkter, «B» med underpunkter osv., og i Tagesrapporten som «1» («Allgemeine Widerstandsbewegung. Sabotage. Terror») og «2» («Kommu

nismus/Marxismus») og så videre. Gjerne hadde man også med egne punkter for korreksjoner av tidligere meldinger. I alt hadde Amt IV på det meste 12–13 forskjellige referater, med stadig mer forgrenete saksområder, som aviser, etterretning, og etter hvert Milorg, da denne organisasjonen ble synlig i motstandsbildet. Meldungens redigering i punkter samsvarer tett med de prioriteringene referatene hadde på de angjeldende tidspunktene. Dette er svært viktig å ha i mente når man leser enkeltrapportene.

Hva inneholder rapportene av virkelighetsbeskrivelse fra okkupasjonstidens Norge? Hvilke bilder gir de av motstanden? For de som er kjent med okkupasjonsforskningens prioritering av Milorg og de offisielle, borgerlige hjemmefrontsorganene, vil Meldungen trolig overraske. Det finnes en mengde eksempler på dette. Her skal vi kort se på ett, riktignok viktig eksempel.

I Meldungen nr. 69 fra 11. juni 1944 står det i sammendraget av beskrivelsen av Osvald-organisasjonens sprengning av transformator-fabrikken Asea Per Kure ti dager tidligere: «Mit diesem Aschlag wurde der kriegeswichtige Industrie in Norwegen einer der schwärsten Schläge seit der Bezetzung versetzt. In dem Betriebe […] befanden sich 25 Transformatoren, die u. a. für die Knaben-Molybden-Gruben, Norsk Hydro AS Rjukan und für Ferro-Silizium-Schmeltzwerk Arendal bestimmt waren […] Die Explosion […] hatte eine solche Wirkung, dass die Fabrikk zum grössten Teil mit allem Inventar niederbrannte.» Hjemmefronten på sin side tok avstand fra aksjonen og rapporterte til London at bedriften bare produserte for offentlige og kommunale kraftverk. I virkeligheten hadde Milorg satt den på sin beskyttelsesliste og garantert de svenske eierne mot sabotasje, hvilket et lengre etterspill etter krigen kom til å synliggjøre.20 Men i okkupasjonslitteraturen ble aksjonen stort sett fortiet eller brukt som eksempel på hvor uansvarlige kommunistene var.

I tråd med dette kan det kan være liten tvil om at Meldungen for krigen som et hele var betydelig mer bekymret for det de beskrev som den kommunistiske motstand og sabotasje enn for annen motstand, selv om de også bekymret seg sterkt for deler av den sivile motstand, særlig i fagbevegelsen. Den kommunistiske motstand går igjen i svært mange rapporter, og nesten alltid som punkt A, hvilket altså reflekterer Referat 1s prioriterte saksfelt A. Ut over dette sveiper de nær sagt over en uendelighet av kulturelle og politiske ytringer, grupper, innbilte og reelle, personer og handlinger. Særlig er det interessant i hvor stor utstrekning de beskjeftiger seg med forholdene innad i NS, hvor de formidler et ganske inngående og kritisk bilde. Det ser ikke ut til at NS-ledelsen hadde tilgang til noen av de 40 eksemplarene som ble distribuert i Norge, annet enn rent unntaksvis.

Meldungen aus Norwegen har ord på seg for å være en nær objektiv

kilde. Det er det grunn til å være skeptisk til. Jeg vil nok helle mer til den vurdering som Berit Nøkleby gir, om at det usminkede og negative bildet av hvordan nordmennene opplevde okkupasjonen, og ikke minst det dårlige lys som kastes over NS, utvilsomt tjente Terbovens og Reichskommissariatets interesser i dragkampen med Quisling-styret.21 Men her fantes også andre tunge interesser som Wehrmachts, hvis etterretningstjeneste Abwehr for øvrig også rapporterte fortløpende om forholdene i Norge etter egne kanaler. Vi vet lite om Wehrmachts dragkamp med Terboven. Wehrmachts historie i Norge er ennå ikke skrevet. Men trolig reflekterer den store vekten på den kommunistiske motstandsinnsatsen et felles tysk ønske i Norge om å påvirke hva man skulle mene i Berlin om hva som var farlig og hva som var mindre farlig ved den norske motstanden.

Var ikke dette et objektivt bilde? Okkupasjonshistorien synes jo ikke å legge dette til grunn. Det siste ord om dette er neppe sagt. Det som er viktig å registrere er at dette var det tyske fiendebildet, slik det utvilsomt framkom som grunnlag for arbeidet i Amt IV Gestapo og ble formidlet til Berlin, foruten å bli distribuert til de viktigste tyske lederne i Norge.

 

Om Meldungen ikke er objektive, ikke formidler et balansert bilde av motstanden, er de da uten interesse? Nei, tvert imot. Her må vi skille. I den innarbeidede strukturen som lå til grunn for selve rapportsystemet lå en rekke kvalitetssikringsmekanismer for at de hendinger, personer, dateringer og forhold som er omhandlet gir en nøktern oppdatering til okkupasjonsvirkeligheten som er unik. De føringer av besettelsespolitisk art som lå til grunn for vurderingene man gjorde seg, er noe annet. I Meldungen vil en finne empirisk materiale som belyser samfunnsforholdene i Norge i bred forstand. Her finnes materiale til oppklaring av misforståelser, romantiserte beretninger og rent tøys, som vi også finner i okkupasjonslitteraturen. På noen felt vil de sammen med andre kilder bidra til ny forståelse av krigsårene og motstandskampen. Her er nok av utfordringer til nye generasjoner historikere. Ja, mengden av empiri mellom disse permene er så stor at det vil være en tidkrevende, men nødvendig prosess i vår stadig mer dypttrengende forståelse av krigen.

Meldungen aus Norwegen kommer ikke alene. Forskningssjef John T. Lauridsen ved Det Kgl. Bibliotek i Danmark har under forberedelse en liknende publisering av Meldungen aus Dänemark, om enn antallet bevarte og gjenfunne rapporter der er mindre enn når det gjelder Norge. De kommer i 2009, og vil ventelig bidra til en ytterligere utdyping av vår forståelse av forskjeller og lik-heter i tyske myndigheters politikk i de to landene.22

Jeg er helt sikker på at jeg skriver på vegne av en hel historikerstand når jeg takker Stein Ugelvik Larsen for den store, slitsomme og ikke minst standhaftige innsatsen han har gjort. Denne utgivelsen vil utvilsomt bli stående som ett av hans viktigste bidrag.

Susanne Maerz

Die langen Schatten der Besatzungszeit. «Vergangenheitsbewältigung» in -Norwegen als Identitätsdiskurs

Nordeuropäische Studien Bd. 20, - Berliner Wissenschafts-Verlag, Berlin 2008, 316 s.

Denne avhandlingen er den første samlede fremstillingen av den -norske offentlighetens omgang med okkupasjonstiden fra 1960-årene og frem til i dag. Både av den grunn, og fordi den er skrevet fra perspektivet til et land som har god erfaring med fortidsbearbeidelse og -politikk, gir den en meget velkommen anledning til å heve blikket fra de hyppige debattene rundt kjente og nye emner fra Norges krig. Dermed trer gjennomgående mønstre i offentlig-hetens håndtering av vanskelige temaer tydeligere frem. Dette innbyr i sin tur til å reflektere rundt historiefagets avhengighet av, og evne til å endre offentlighetens bilde av okkupasjonen. I en tid da stadig færre nordmenn leser tysk, føyer denne boken seg til Robert Bohns studie av rikskommissariatet som et verk som avgjort bør oversettes, for at akademikere og studenter her til lands skal kunne være på høyde med status i okkupasjonsforskningen.

For Susanne Maerz er det okkupasjonstidens rolle i den nasjonale identitetsdannelsen som utgjør det gjennomgående mønsteret som strukturerer hennes analyse av en lang rekke debatter. Dette er en naturlig tilnærming for en utlending, som nok oppfatter nasjonen Norge som mer ensartet enn nordmenn selv liker å tro. Forskjellige instrumentelle tolkningsmønstre som er populære her til lands, spiller en mindre rolle i Maerz’ studie. Den kalde krigen, Nato-medlemskapet og Arbeiderpartiets hegemoni er av mindre betydning for det bildet av okkupasjonen som til enhver tid formes, enn bruken av historien til å etablere hvem «vi» er, hvem som står utenfor «oss», og hvorfor «de» gjorde det de gjorde.

Ett av de første kapitlene gir en oversikt over sentrale begivenheter i moderne norsk historie som har formet denne identiteten. Ikke minst fremheves de aspektene ved krigs-årene som har stått sentralt i moderne norsk selvforståelse, og det er ingen overraskelse at den sivile og militære motstanden fremstår som viktige identifikasjonsfaktorer. Oversikten er først og fremst tilskåret utenlandske nykommere til temaet. Også hjemlige lesere kunne imidlertid hatt nytte av et tema jeg savner: en kort vurdering av hva den nasjonsbyggende historiefortellingen har betydd som identitetsstifter og som premissleverandør for okkupasjonsforskningen. Den kunne ha

utdypet forståelsen av hvorfor det onde med nødvendighet måtte komme utenfra da det avbrøt nasjonens vandring mot stadig høyere former for sjølstyre, likhet og fred. Den ville også bidra til å forklare hvorfor de egne «onde» ikke kunne passes inn i den tradisjonelle nasjonale historiefortellingen da den ble forsøkt gjenopprettet etter 1945.

Bokens fire hovedkapitler gjennomgår rekken av sentrale debatter om temaer knyttet til okkupasjonen. Maerz understreker med rette den særegenheten at de fleste av disse har hatt sitt tyngdepunkt i avisene, og ikke i akademiske eller politiske fora. Riktignok starter løpet med stortingsdebatten i 1964 rundt innstillingen «Om landssvikoppgjøret». Men pressens befatning med – og lesernes engasjement i – de følgende sakene er velkjent og åpenbar: Ralph Hewins’ Quisling-biografi (1965), krigsfortiden til SV-representantene Kåre Hansen og Hanna Kvanmo (1973–74), Hamsun-debatten som ble utløst av Thorkild Hansen i 1978, visningen av fjernsynsseriene «Holocaust» (1979) og «I solkorsets tegn» (1981), den norske «historikerstriden» etter 1987, Irving-debatten (1996), spørsmålet om erstatning til de norske jødene etter 1997, Egil Ulateigs fremstiling av Hjemmefrontens likvidasjoner (1996–99) og de nyere, betente spørsmålene knyttet til behandlingen av tyskerjenter og krigsbarn.

Det finnes ingen bedre oversikt, og alene av den grunn gjør denne studien nytten som en grundig dokumentasjon. En Dauerbrenner glimrer likevel med sitt fravær selv om det nevnes i forbifarten: det innenrikspolitiske svarteper-spillet om «ansvaret» for 9. april. Avhengig av hvilken person eller gruppe anklageren likte minst, har både Halvdan Koht, Nygårdsvold-regjeringen, Arbeiderpartiets antimilitarisme, Quisling og offiserene blitt pådyttet ansvaret for å ha sluppet tyskerne inn i landet. Det er mulig at den -norske dolkestøtslegenden ikke passer så godt inn i identitetsdiskursen, men den er en god illustrasjon på hvordan en nasjonal tragedie er blitt revet ut av sin utenrikspolitiske årsakssammenheng og brukt som en kølle i innenrikspolitikken.

Maerz gjengir de viktigste standpunktene i de nevnte debattene for så å fremheve de argumentene som understreker hvordan en forestilling om den «riktige» historien bekrefter hvem «vi» er. Omvendt bekreftes identiteten ved å utgrense «de andre» (NS-medlemmer og andre landssvikdømte) og avvise tolkninger som forbindes med «dem». Det kommer til stadig nye kollisjoner mellom konsensus og revisjonisme, et tolkningsmønster som i stor grad verdiger forskningsinnsatsen til den sistnevnte retningen. Og det er ingen tvil om at behandlingen av fortrengte temaer måtte drives frem mot de bølgene av ubehag de utløste i offentligheten. Imidlertid går det også klart frem av debattreferatene at revisjonismen sliter med sitt eget troverdighetsproblem, som definerer den minst like tydelig som den påståtte Skodvin-skolen. Etter at Hans Fredrik Dahl trakk opp en

sømløs overgang fra revisjonisme til Holocaust-fornektelse, har ingen av revisjonistene vært i stand til offentlig å si hvor grensen går mellom det å utfordre et etablert historiebilde og det å forfalske historien.

Det siste tiårets debatter om de norske jødenes skjebne, krigsbarna og tyskerjentene viser kanskje at offentligheten er blitt påvirket av debattene, at selvbildet er blitt mer nyansert, konkluderer Maerz. Men vi kan kanskje også vente oss mer av det samme, i overensstemmelse med det mønsteret hun ser, stadig flere «oppgjør» med «tabuer» og «traumer». En slik oversikt over femti års omgang med et sentralt tema utfordrer derfor til å reflektere over grensenytten av historieskrivingen når den holder seg innenfor rollen som nasjonalstatens tjenerinne.

Vergangenheitsbewältigung er en speilvending av den nasjonsbyggende historiefortellingen som ble oppfunnet i annen halvdel av 1800-tallet. Begge har et pedagogisk formål. Den første skal styrke lojaliteten til nasjonalstaten; den andre skal rense stat og folk fra de eksessene nasjonalismen fikk dem til å begå. Nettopp det tyske oppgjøret med fortiden viser imidlertid at nasjonal pedagogikk til slutt må bevege seg ut over nasjonalstaten som referanseramme. Fischer-debatten på 1960-tallet var et navlebeskuende, indre tysk oppgjør, mens tyske historikere i dag kan behandle fordrivelsen av 12 millioner etniske tyskere fra Øst-Europa som et transnasjonalt tema. Et universelt verdigrunnlag, transnasjonale perspektiver og komparativ forskning viser i dag en raskere vei til mange dunkle steder enn bearbeidelsen av nasjonale fortrengninger. Den siste oppgaven gjør historikere til psykiatere for et personifisert folk, mens poenget er at det norske folk gjennomlevde én variant av en okkupasjonserfaring som den deler med mange andre. Det finnes et vell av internasjonal forskning som man kunne knytte an til for å finne norske paralleller.

De (snart emeriterte) norske revisjonistene har ikke lett etter temaer utenfor den nasjonale referanserammen, bare søkt å modifisere den eksisterende forståelsen av hvem som var innenfor eller utenfor. En ny generasjon historikere skulle for lengst ha kommet til for å undersøke for eksempel den norske krigsøkonomiens integrasjon i Großwirtschaftsraum,23 de 150 000 nordmennene som arbeidet på tyske byggeplasser, de østeuropeiske tvangsarbeidernes betydning for mikro- og makroøkonomien (og sammenhengen mellom slavearbeid og rasepolitikken). Det er åpenbart at tyskerjentenes historie ennå gjenstår å utforskes, men den er knyttet til et mer omfattende tema: De 300 000 soldatene som Wehrmacht stasjonerte her gjennom fire år, må ha nedtegnet sine observasjoner i millioner av brev og rap

porter, viktige kilder til belysning av perioden som det er vanskelig å ta i dersom man holder seg innenfor en nasjonal referanseramme.

I Danmark har en ny generasjon (født på 1960-tallet eller senere) markert seg sterkt siden midten av 1990-årene ved å ta opp en rekke slike temaer og integrere dem i den internasjonale forskningen. Den generasjonen har ennå ikke dukket opp her til lands. Det er vanskelig å tro at noen internasjonalt orientert kohort av okkupasjonshistorikere kan dukke opp, all den tid det ikke er blitt undervist i annen verdenskrigs europeiske historie ved universiteter eller høyskoler de siste 30 årene (med unntak for Høgskolen i Lillehammer og det siste tiårets kurs i Holocaust ved Universitetet i Oslo).

Denne boken ønskes en snarlig oversettelse. Da kan et par småfeil rettes opp: Gerd er et kvinnenavn i Norge, mens Inge er et mannsnavn; i Tyskland er det omvendt. Bjørn (ikke Bjørnstjerne) Bjørnson var aktiv under første verdenskrig. En mer graverende misforståelse er at 100 000 sovjetiske krigsfanger er blitt plassert i Falstadleiren, mens de i virkeligheten var fordelt på flere hundre leirer som ble opprettet i forbindelse med byggeprosjektene til Organisation Todt.

Susanne Maerz har gitt et verdifullt bidrag til forståelsen av både den norske kollektive erindringen og av okkupasjonshistoriens utvikling. Den vil kunne tjene både som en inngangsport til disse temaene og som utgangspunkt for en diskusjon om hvor de nye perspektivene på Norge under annen verdenskrig skal komme fra.

Øystein Sørensen

Den store sammensvergelsen. Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger

Aschehoug, Oslo 2007, 317 s.

SAMMENSVERGELSENS VARIANTER

Øystein Sørensen tar i denne boken for seg Illuminatus og konspirasjonsmytologien som har sprunget ut av historien om dette hemmelige selskapet.

I motsetning til for eksempel «Sions Vises Høyeste Råd» har Illuminatus eksistert utenfor konspirasjonsteoretikernes hjerner. Selskapet ble stiftet i Bayern i 1776 av Adam Weishaupt (1748–1830), professor i kanonisk rett ved universitetet i Ingolstadt. Som navnet antyder, var det tuftet på opplysningstidens idealer med skepsis til kirken og samtidens privilegiesamfunn. Selv om man kunne skilte med prominenser som Goethe og Herder som medlemmer, forble selskapet lite og valgte derfor en strategi med infiltrasjon og bedrag for å påvirke tidens større frimurerlosjer. Virksomheten ble imidlertid kortvarig. I det konservative, katolske kongedømmet Bayern ble et selskap med et slikt radikalt program slått hardt ned på. I 1784 ble Illuminatus forbudt og

oppløst, hvoretter Adam Weishaupt måtte flykte til Gotha der han levde i eksil resten av sine dager.

Her forlater Illuminatus realhistorien og trer over i konspirasjonsmytologiens verden. Og det er denne historien – om hvordan selskapet er blitt beskyldt for å stå bak alt fra den franske revolusjon, frimureriet, verdensjødedommen, kommunismen, den russiske revolusjonen, første og andre verdenskrig til FN, EU, globaliseringen og nedleggingen av -norske postkontorer – som er hovedfokus i Sørensens bok.

Sørensen følger myten om dette nesten omnipotente og allestedsnærværende samfunnsundergravende brorskap i dens ulike varianter fra forfatter til forfatter. Den dukker først opp 1797 hos den franske jesuitten Augustin Barruel som den «virkelige» forklaring på den franske revolusjon. Parallelt utviklet den skotske professoren i naturfilosofi John Robinson lignende teorier om selskapets fryktelige samfunns-, religions- og moralomstyrtende virksomhet. Barruel og Robinsons bøker fikk blant annet en dramatisk virk-ningshistorie i New England på slutten av 1700-tallet, hvor det utbrøt en veritabel Illuminatus-panikk. Her ble det manet frem et bilde av en mektig indre fiende som truet den nye republikken ved å ville rive ned alt som var hellig, fra gudstro til privat eiendomsrett. Fra da av ble det etablert en tradisjon for den konspirasjonsteoretiske tenkemåte i USA, slår Sørensen fast.

Den som gjorde myten relevant for det tyvende århundre var Nesta Webster (1876–1960), en svært belest kvinne fra den engelske overklassen. Hos henne møter vi et selskap som ikke er så ulikt det Barruel og Robinson beskriver, men bare så mye mektigere. Dette skyldes ikke minst at Webster introduserer nye grupper som Illuminatis’ hemmelige redskaper. I første rekke er dette jødene og de russiske bolsjevikene, som hun for øvrig i god patriotisk ånd mener står i ledtog med den tyske generalstab. Utover på 30-tallet ble hun mer sympatisk innstilt til tyskerne, kanskje fordi hun selv tok den politiske konsekvens av sine teorier og sluttet seg til det britiske fascistparti.

Websters skrifter ga støtet til en Illuminatus-renessanse, hvor det ble produsert et utall bøker med varianter av myten. Fra nå av ble den særlig flittig brukt av kristenfundamentalistiske og høyreekstreme forfattere i USA, blant disse TV-predikant og tidligere presidentkandidat Pat Robertson og den bestselgende journalisten og forfatteren Jim Marrs. Han oppsummerer selskapets rolle i dag slik: «Mange forskere mener at Illuminatus-ordenen fortsatt eksisterer, og at ordenens mål er ikke mindre enn å avskaffe alle regjeringer, all privat-eiendom, arv, nasjonalisme, familien som enhet og organisert religion.» Typisk nok for denne litterære genren spesifiserer han ikke hvem de «mange forskerne» er.

I dag har Illuminatus-myten slått solid rot i det kultiske miljø. Her inngår den i arsenalet til en rekke nyåndelige, okkulte, ufologiske, pseudovitenskapelige og alternativpolitiske forfattere og bevegelser.

Blant de mer «elleville» trekker Sørensen frem den engelske tidligere fotballkommentatoren og miljøaktivisten David Icke, som bruker historien som bevis for at den verdensomspennende konspirasjonen er styrt av utenomjordiske reptiler forkledd som mennesker. I Ickes bestselgende bøker identifiseres blant andre alle medlemmer av finans-slektene Rothschild og Rockefeller og det engelske kongehus som slike krypdyr i menneskeham.

Et eksempel på bruken av myten ut fra et politisk liberalt ståsted er den norske venstremannen og journalisten Per-Aslak Ertresvåg. At hans konspirasjonsbok Makten bak makten fra 2006 solgte i flere tusen eksemplarer her til lands, mener Sørensen skyldes dens appell til norsk venstresides USA-hat og globaliseringsskepsis. Sørensen viser samtidig at så å si alle forfattere Ertresvåg bygger på er amerikanske høyreekstremister og antisemitter.

I så måte er Makten bak makten et godt eksempel på et interessant trekk ved konspirasjonsgenren, nemlig at forfattere med helt ulikt politisk og religiøst ståsted ikke har det minste problem med å låne fra hverandre. Hvis jeg skulle etterlyse noe i Sørensens ellers fyldige og opplysende sluttanalyse, er det en nærmere redegjørelse for de sosiologiske mekanismer som fører til at konspirasjonsmyter så motstandsløst lar seg omplante fra den ene politiske eller religiøse utgruppe til den andre.

Sørensen spør hvorfor interessen for konspirasjonsteorier blomstrer nettopp i dag. Mye tyder på at slike forestillinger har særlig gode vilkår i en tid med utbredt skepsis til tradisjonelle autoriteter. Individet står uten fast forankrede sannheter og trygghetsstrukturer i en kaotisk og uoversiktlig verden. Konspirasjonsteorien gir livet mening og retning. Den gir en tilfredsstillende følelse av å tilhøre en utvalgt elite medvitere. Den forklarer hvorfor nettopp jeg og min gruppe ikke har fått det som rettmessig tilkommer oss. Og ikke minst: Den utpeker en syndebukk jeg kan rette min frustrasjon og harme mot.

Historien har vist oss at konspirasjonsteorier, gitt de rette sosiale og politiske betingelser, kan ha en voldsom destruksjonskraft. Og fortsatt spiller de en viktig rolle når «folkefiender» skal utpekes. Dermed blir emnet også relevant for samtiden. Men det er ikke en forutsetning for at slike myter har krav på vår oppmerksomhet. Sørensen har antagelig først og fremst sett behovet for å skrive om dem fordi konspirasjons-teorier er virksomme historiske fenomener. I boken viser han at de lever et eget liv i historien, at de blir lest, diskutert og videreutviklet i ulike tolkningsskoler, at de adopteres og brukes av politiske og religiøse grupper og gradvis nedfeller seg i populærkulturen. Av dette følger at de faktisk bør være gjenstand for seriøs forskning og ikke bare møtes med hoderystende latter eller avsky. Deres bisarre påstander bør presenteres edruelig og kildenært. Deres tilblivelse og virkningshistorie bør nøkternt analyseres.

Det har Sørensen gjort i Den store sammensvergelsen.