Professor Edgeir Benum er i artikkelen «Et nytt forskningspolitisk regime» (Historisk tidsskrift 4/2007) opptatt av den sterke påvirkningen som han mener OECD har øvd på norsk forskningspolitikk i etterkrigs-tiden. Han ser regjeringens rådgivningsorgan, Hovedkomiteen for norsk forskning (1965–1983), som sentral i denne forbindelse som kontakt og mottagerkanal. Benum er særlig opptatt av politikken på universitets- og grunnforskningsområdet i den første etterkrigstid – dvs. en viktig, men mindre del av forsknings-politikken. Etter mitt skjønn overvurderer Benum OECD-impulsene. Spesielt misvisende er påstanden om at Hoved-komiteen var særlig sentral i denne forbindelse. I lange perioder var organisasjonen ikke i stand til å påvirke implementeringen av OECD-ideer. Mitt hovedanliggende her er derfor Hovedkomiteens rolle.

OECD

OECD gjennomførte en stor forskningspolitisk offensiv på 1960-tallet,1 slik Benum nevner. Direktør Robert Major i Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF 1946) deltok bl.a. aktivt i forberedelsene til minister

møtet (1963) og ble dermed kjent med både nye tanker og aktører på området. OECD-aktørene var særlig opptatt av å få statsmaktene til å engasjere seg sterkere i forskningspolitikken. En regelmessig inventering av forsknings- og utviklingsressursene ble også påbegynt tidlig på 1960-tallet av OECD med utgangspunkt i FRASCATI-manualen. I Norge sto forskningsrådene for denne oppgaven – ikke Hovedkomiteen.2 Fra norsk og nordisk side var man opptatt av å inkludere humaniora og samfunnsforskning i statistikken og forskningspolitikken. Det var USA og England imot, men de gav seg etter hvert. Et interessant tilfelle hvor et norsk syn har vunnet fram i OECD.

1960- og 70-tallet ble OECDs forskningspolitiske gullalder. I årene som fulgte gikk det imidlertid nedover både med engasjement og tankekraft. Flere forhold medvirket til det. OECD mistet innflytelse til G7 og Verdensbanken, budsjettene krympet og staben opplevde forgubbing. De betydelige midler til studier og konferanser som man rådde over de første årene, tørket inn. Organisasjonen fikk også et mer byråkratisk preg – innslaget av forskere ble mindre, og aktiviteten ble dominert av internasjonale tjenestemenn. Resultatet ble mindre fleksibilitet og spenstighet. Nedgangen ble også påvirket av at de karismatiske gründerne Alexander King og Jean-Jacques Salomon etter hvert sluttet i organisasjonen. Men som møtested spiller OECD fortsatt en rolle, selv om EU-kommisjonen etter hvert har vokst fram som en konkurrent på området. Nedgangen medførte at OECD etter hvert ikke hadde så mye å tilby på det forskningspolitiske område – ei heller til Norge. Benum er lite opptatt av denne nedgangen i OECDs forskningspolitiske vitalitet.

Hovedkomiteen – sentral organisasjon?

Den norske regjering fikk i 1965 en egen rådgivningskomité i forskningsspørsmål, Hovedkomiteen for norsk forskning.3 Det var et OECD-inspirert tiltak. Den norske OECD-tjenestemannen Kjell Eide (1960–64) spilte en viktig rolle som brobygger til statsråd Helge Sivertsen. Han ble også utnevnt til komiteens første generalsekretær. I 1967 fikk komiteen et internasjonalt utvalg hvor OECD-saker ble behandlet. Men det var ingen eksklusiv kanal for Hovedkomiteen – OECDs ideer og publikasjoner var åpent tilgjengelige. Kanalens kompetanse var også begrenset.

Det viste seg snart at Hovedkomiteen fikk en meget problematisk utvikling, og forventningene om å skape en sentral nasjonal organisa

sjon på det forskningspolitiske område ble gjort til skamme.4 Benum er lite opptatt av dette.5 Allerede starten i 1965 ble problematisk. Et regjeringsskifte hadde til følge at den nye regjeringen byttet ut flere medlemmer og generalsekretær. Regjeringen Borten var også i alvorlig tvil om hva Komiteen kunne brukes til. Sekretariatet ble tidlig karakterisert som relativt stort, politisk venstrevridd og teknologifiendtlig. Det bidro til å svekke Komiteens reputasjon. Forholdet til OECD ble heller ikke enkelt som følge av rivalisering mellom Hovedkomiteen og NTNFs personale med erfaring fra de første årene i OECD. Den svake kontakten med regjeringen ble et vedvarende ankepunkt for Komiteen. Allerede i 1970 uttalte generalsekretær Erling Fjellbirkeland at komiteen «lett fikk følelsen av å arbeide i et tomrom fordi den ikke har noen automatisk plass i beslutningsprosessen».6 Benum legger stor vekt på en seminarserie om forsk-ningspolitikk ved Institutt for statsvitenskap i Oslo våren 1968. Ifølge Benum ble serien arrangert av Hovedkomiteen. Det stemmer ikke ettersom den trykte seminarrapporten oppgir NAVF og NAVFs utrednings-institutt som arrangører. Ifølge deltakerlisten deltok bare generalsekretær Fjell-birkeland fra Hovedkomiteen i seminaret.7

I diskusjonen om norsk forskningsorganisasjon la Komiteen i 1971 fram Melding nr. 4 – «Forskningens organisasjon i Norge». En tilleggsmelding fulgte i 1972. I den forbindelse oppsto det stor uenighet i Komiteen. En bitter polarisering mellom to tilnærmet like store fraksjoner – en preget av universitetene/NAVF, og en teknologifraksjon dominert av anvendt forskning, næringsliv og LO.8 Splittelsen var dyp og skapte krisestemning og lammelse i Komiteen i lang tid. Universitetsfraksjonen ønsket et forskningsdepartement mens teknologifraksjonen var tilhenger av sektorprinsippet. Regjeringen Bratteli, som hadde tatt over etter regjeringen Borten, avviste tanken om et eget forskningsdepartement. Departementenes ansvar for forskningen på eget område (sektoransvaret) og KUDs ansvar for koordinering og fellessaker ble derimot understreket av den nye regjeringen. Dette skjedde etter forutgående behandling i det daværende Himle-utvalget som forberedte opprettelsen av Miljøverndepartementet. Jf. St.prp. nr. 85 (1971–72).

Et uttrykk for stemningen i Komiteen fremgår av innlegget til viseformannen, professor Yngvar Løchens innlegg på Hovedkomiteens konferanse i Sandefjord i 1972.9

NTNFs langtidsplan vitner om betydelig styrke i et miljø som har vært i stand til å samle seg, som har stort overskudd, og som har mange ledd å spille på. Til sammenligning med dette sterke miljø kan man for et annet miljø bare skimte konturene. Det gjelder samfunnsfagene, språkfagene, humaniora, medisin, som sammen ikke utgjør et lignende fellesskap, faglig eller organisatorisk.10

En ny alvorlig krise oppsto midt på 1970-tallet. Da gikk Komiteen mot regjeringens forslag om å etablere et eget forskningsråd for samfunnsplanlegging.11 Det problematiske ved denne dissensen var at den kom etter at regjeringen hadde annonsert sitt syn i Stortinget.12 Regjeringen fikk dermed offentlig kritikk fra sitt eget rådgivningsorgan. Desto verre ble det da et av Komiteens sekretariatsmedlemmer utnyttet et vikariat som stortingsmedlem til å agitere for Komiteens syn i Stortinget – og dermed også mot regjeringen. Reaksjonen på regjeringshold lot ikke vente på seg. Departementenes kontakt med Komiteen ble frosset, og gjenoppnevning av nye medlemmer ble utsatt nærmere ett år. Det lammet Komiteens virksomhet i lang tid.

Situasjonen ble ytterligere tilspisset etter at regjeringen led nederlag i Stortinget. Komiteens formann, professor Knut Dahl Jacobsen (1978–81), skildret situasjonen som følger:

Samarbeidet med regjeringens forskningsutvalg og med Finansdepartementet i budsjettsaker gikk etter hvert i stå. Særlig etter at regjeringen hadde lidd nederlag i Stortinget i spørsmålet om den organisasjonsmessige plassering av det nye rådet for samfunnsplanlegging, ble det merkbart tyngre å arbeide. Hovedkomiteen ble for en tid støtt ut i kulden. En institusjon med så spinkelt feste i den korporative struktur kan ikke virke skikkelig uten at departement og regjering viser den tillit.13

Den første forskningsmeldingen14 medførte også at Hovedkomiteens mandat ble justert og svekket i andre halvdel av 1970-årene. Komiteen

sorterte ikke lenger under statsministeren, men kirke- og undervisningsministeren. Enkelte sakskomplekser som Komiteen hadde vært sterkt engasjert i, deriblant internasjonale forskningssaker, ble overført til den nye avdelingen i Kirke- og undervisningsdepartementet. Det svekket naturligvis OECD-kontakten ytterligere.

Regjeringen fant det etter hvert ikke hensiktsmessig å involvere Hovedkomiteen i flere større saker. Mest kjent i så måte er to store kommisjoner knyttet til hhv. NTNF-området (Thulin) og grunnforskning (Gjærevoll). Hovedkomiteen fikk her ingen deltagere og heller ingen innflytelse på oppfølgingen.15 Thulin-innstillingen fikk spesielt stor innflytelse.

I 1982 drøftet Hovedkomiteen, på oppfordring av statsråd Lars Roar Langslet, erfaringene med Komiteen. Her innrømmes det at Komiteens «organisasjonsmessige og især oppgavemessige status har ført til at den fungerer dårlig». Komiteen viser til «den stort sett svake kontakt» man har hatt med regjeringen – og legger til at «i enkelte perioder har Hovedkomiteen stått utenfor den forsk-ningsmessige beslutningsprosess.»16 Regjeringen valgte i 1983 å avvikle Hovedkomiteen og erstatte den med Forskningspolitisk råd.

OECD, Hovedkomiteen og Benum

Det vi her har dokumentert gir også et annet bilde av Hovedkomiteen enn den framstillingen som Benum gir. Hos Benum blir Komiteen flere ganger omtalt som en sentral forskningspolitisk organisasjon i Norge. Den er «den viktigste forbindelsen mellom de nye forskningspolitiske organer i OECD og norsk forskningspolitisk debatt» med oversikt over informasjonsstrømmen, «mulighet» til å tolke budskapene og formidle innholdet i OECD-diskursen til norske mottakere (s. 559). Han hevder videre at Hovedkomiteen hittil har vært vurdert i et beslutningsperspektiv, som en pressgruppe i det politiske system. I Benums perspektiv lå imidlertid «dens betydning på et annet plan – dens rolle i utviklingen av en ny og utvidet diskurs om forskningspolitikk. Her ble nye rammer for tenkningen om og legitimeringen av forskning formet» (s. 561).

I lys av Hovedkomiteens utvikling som den er skissert her, er det vanskelig å forestille seg Hovedkomiteen som noen effektiv formidler av OECD-impulser, og slett ikke av implementeringen på norsk side. Benum gir heller ikke eksempler på slike impulser som kanalen har formidlet. Komiteens forskningspolitiske innflytelse overfor statsmyndig

-hetene var beskjeden og til dels ikke-eksisterende. Det betyr ikke at norsk forskningspolitikk ikke mottok impulser fra OECD eller andre instanser nasjonalt eller internasjonalt. For å få et bilde av omfanget av slike impulser, trenger vi en helt annen kartleggig og drøfting enn Benums postulater om Hovedkomiteens sentrale stilling.

I en samlet vurdering av norsk forskningspolitikk og OECD-orientering bør også inngå en drøfting av de forskningspolitiske impulser som har norske røtter – ikke minst blant ledende sosialdemokrater som engasjerte seg sterkt i forskningspolitikken i Norge fram til midten av 1970-årene.17 I denne forbindelse står forslaget om et eget forskningsråd for samfunnsplanlegging spesielt sentralt. Vi hadde allerede fått en betydelig aktivitet tidlig knyttet til de næringsrettede forskningsrådene NTNF og NLVF, og en stor instituttpark. I Partienes Fellesprogram fra 1945 heter det: «Den vitenskapelige forskning på produksjonens område utbygges videre og organiseres rasjonelt med et sentralinstitutt for utnytting av forskningens resultater i produksjonens tjeneste.» Statsminister Gerhardsen uttalte noe lignende i et foredrag:

Den industrielle konkurranse mellom landene er begynt å bli en kappestrid om teknisk og vitenskapelig forskning. Her må vi ta et krafttak for å ta igjen det forsømte.

Innenfor samfunnsforskningen var det strid før den anvendte forskning vant fram med Per Kleppe og Kjell Eide som pådrivere. Flere gjennombrudd fulgte imidlertid – bl.a. i 196018 og 1975,19 og resultatet ble en relativt stor anvendt sektor i kontrast til Benums påstand (s. 573).

NAVF og universitetene

I siste del av artikkelen forlater Benum både OECD og Hovedkomiteen. Han trekker fram et vell av utviklingstendenser knyttet til NAVF og universitetene. Flere er både korrekte og interessante. Det skjedde en forvandling, men framstillingen er uklar og mangler en linje, og Benums beskrivelse av NAVFs oppgaver vis-à-vis universitetene er upresis (s. 558). I tråd med de aller fleste universitetsforskningsråd inngikk rådet som del av det man internasjonalt kaller «dual funding system» ved universitetene og med stor forskermedvirking fra universitetene i prosjektfinansieringen.

NAVFs vedtekter ble revidert i 1970. En mer planorientert terminologi så vel som åpning til anvendt forskning fulgte. Det gjorde også en større samfunnsrepresentasjon i Rådet bl.a. som følge av sterke regionale drivkrefter. Samtidig fjernet man Rådets anvendte Gruppe (Psykologi, utdanning og ungdomsspørsmål). Benum mener retorikken gjenspeiler endringsvilje overfor myndighetene. Det har han nok rett i. Tiden var preget av Per Kleppes initiativ for å gi departementer forskningsmidler for «planleggings- og kontrollvirksomhet». NAVF kom dermed i en konkurransesituasjon, og både retorikk og rådsrepresentasjon ble tatt i bruk.20 NAVF arrangerte også en stor konferanse om «Norsk forskningspolitikk» hvor bl.a. Kleppe innledet.21

Spørsmålet om NAVF burde fortsette som én organisasjon har vært drøftet internt flere ganger. Men bare én gang ble spørsmålet fremmet formelt, og da av Rådet for naturvitenskapelig forskning (RNF). Det ble avvist av Rådets styre.22

Etter mitt syn forvitret etter hvert det nære forholdet mellom NAVF og universitetene. Avstanden ble større. Det begynte på 1970-tallet og ble for alvor demonstrert da universitetene ikke stilte opp i fusjonsdebatten om Norges forskningsråd tidlig på 1990-tallet – selv et tillyst kontaktmøte mellom lederne interesserte ikke universitetene.23

Flere forhold svekket etter hvert grunnforskningens status ved universitetene og til dels NAVF, selv om det ikke alltid var myndighetenes intensjon. Interessen for forskningspolitikk og ledelse var ofte svak. Innenfor naturvitenskap gikk kostnadene «gjennom taket» og tvang fram prioriteringsdebatter (jf. den internasjonale debatten om Big science, Criteria for scientific choice).24 Mange samfunnsforskeres tendens til ikke å skille mellom grunnforskning og anvendt forskning svekket naturlig nok argumentasjonen overfor myndighetene. Et studentopprør preget av et betydelig innslag av fagkritikk gjorde det ikke lettere. Disse eksemplene viser etter mitt skjønn at det ofte er vanskelig å identifisere hvor forskningspolitiske impulser og påvirkninger kommer fra på tvers av landegrenser. Benums konsentrasjon om Hovedkomiteens rolle har i så måte klare mangler.