Tomb i Råde var et stormannssete både i høy- og senmiddelalder. Den første jorde- boka over det tilhørende godset er fra 1624. Det kunne være nærliggende å tro at dette godset hadde ligget under Tomb i lang tid. Det er særlig fristende å anta at godsstrukturen var stabil i nærområdene til hovedgården. Et omfattende godsarkiv viser imidlertid at de fleste eiendommene som Tomb hadde i Råde i 1624, først hadde kommet under hovedgården i løpet av siste fjerdedel av 1500-tallet og tidlig 1600-tall. Man kan karakterisere Tomb-godset anno 1624 som en nydannet godssamling. Undersøkelse avdekker også spor av en mye eldre godssamling, som gikk i oppløs-ning en gang omkring 1400. Gjennom midten av 1600-tallet fortsatte Tomb-godset å endre seg. Fjerntliggende eiendommer ble avhendet, mens godset i nærområdene ved setegården og sagbrukene ble utvidet. Strukturen på de enkelte privateide godssamlinger var i stadig endring, og man kan ikke uten videre slutte bakover fra 1600-tallets jordebøker til hvordan godssamlingene var oppbygd på et tidligere tidspunkt.

Studier av eiendomsforhold har en hevdvunnet plass i den norske agrarhistoriske forskningen. Det finnes omfattende forskning på den totale eiendomsfordelingen fra middelalder og fram til ca. 1660 på landsbasis, i enkeltregioner og i de enkelte bygdelag. Videre finnes det studier av enkelte godskategorier i større eller mindre områder. Mye av forskningen på eiendomsforhold er basert på retrospektiv bruk av kilder fra midten av 1600-tallet. For at man skal kunne foreta tilbakeslutninger fra yngre og godt kildebelagte forhold til eldre og mindre kjente forhold, er man avhengig av at det har vært en sterk kontinuitet i strukturutviklingen. Slik kontinuitet har historikerne funnet i bosetningsutviklingen, et studieområde hvor retrospektiv metode har vist sin styrke. Selv har jeg drøftet metodiske aspekter ved eiendomsstudier og har vist at eiendomsforholdene i mange områder kunne forandre seg ganske raskt. Dette gjelder kanskje særlig adelsgodset. Dermed mister man den sterke kontinuiteten som retrospektive analyser er avhengig av.1

Ikke bare finnes det studier av eiendomsfordeling. Det er også utført en del undersøkelser av enkelte godssamlinger; hvordan de oppstår og endres over tid. Det er særlig institusjonsgodset som er undersøkt, det være seg krongodset eller godset til forskjellige kirkelige institusjoner. Derimot er det fremdeles mye å gjøre når det gjelder strukturen på de private godssamlingene, det være seg bondegods, borgergods eller stormannsgods. Det er den siste av disse kategoriene som vi skal se nærmere på. Det dreier seg om en undersøkelse av struktur og strukturendringer på en enkelt godssamling over en lang tidsperiode. En slik undersøkelse har både metodiske og realhistoriske implikasjoner. Metodisk vil man få et bedre grunnlag for å vurdere forutsetninger for retrospektiv bruk av yngre kildemateriale i eiendomshistorien, realhistorisk vil man kunne kartlegge og eventuelt forklare endringer i godsstrukturen. For å tydeliggjøre det metodiske aspektet, vil framstillingen ikke følge godssamlingen i én samlet kronologi. Vi vil ta utgangspunkt i den eldste godsoversikten og så slutte bakover derfra, før vi tar opp igjen tråden og behandler den siste del av kronologien. Godsstrukturen på enkelte tidspunkt kan kartlegges gjennom jordebøker. Strukturendringer i tiden før og mellom bevarte jordebøker lar seg først og fremst undersøke gjennom en nitid empirisk kartlegging av godstransaksjoner.

DEN HISTORIOGRAFISKE BAKGRUNN

Det er utført noen studier som viser at adelige godssamlinger kunne endre struktur over tid. Man kan finne interessante observasjoner i studier som egentlig har et annet hovedtema enn strukturen på enkeltgods. Et eksempel på en undersøkelse som gir verdifull informasjon, er Audun Dybdahls doktoravhandling om jordeiendomsforhold og jordeiere i Trøndelag ca. 1450–1661. Dybdahl peker på til dels omfattende godstrans-aksjoner som adelige godseiere inngikk med kronen, kirken, andre adelige og privatpersoner ellers.2 Av dette ser man at strukturen på godssamlingene rundt setegårder som Austrått og Storfosen må ha endret seg betydelig.

Det finnes også noen få undersøkelser hvor strukturen på enkeltgods og endringer i denne over tid blir mer systematisk gjennomgått. Noen arbeider har godsstruktur som hovedtema. I andre arbeider utgjør en systematisk strukturundersøkelse et element i en videre sammenheng.

For middelalderens del har vi Ole Jørgen Benedictows studie av Hart-vig Krummedikes gods 1443–1476.3 Hartvig var en aktiv godseier som gjennomførte mange erverv og avhendinger. Antallet gårder økte ikke nevneverdig gjennom perioden 1443–1476, men godset ble mer konsentrert til Vestfold. Den totale skyldmengden økte, og særlig smørskylda. Smør var en lett omsettelig vare med en gunstig prisutvikling.

I boka Gård og gods i eldre tid analyserer Andreas Holmsen flere godssamlinger i middelalder og tidlig nytid.4 Selv om Holmsen ikke foretar noen full analyse av godsstrukturer og endringer i disse, så finnes det gode observasjoner angående godsstrukturer ved Giske, Bjarkøy og Sudreim. Han drøfter tilgang og avgang i godssamlingene og bemerker eiernes interesser for landvarde (Bjarkøy) og sagfosser (Sudreim), samt at de strebet etter å få full eiendomsrett til de enkelte gårder.

Det finnes flere undersøkelser av strukturen på adelsgods, som konsentrerer seg om tidlig nytid. Terje Bratberg undersøkte i sin hovedoppgave strukturen i Jens Bjelkes gods 1610–1665, som endret seg mye gjennom undersøkelsesperioden.5

I min egen hovedoppgave så jeg på hvordan godseiere i Østfold på

1600-tallet tilpasset godssamlingene til sagbruksdrift.6 For eksempel bygde Jens Bjelke opp Veden-godset langs Haldenvassdraget med store sagfosser, skogområder og gårder ved de viktigste punktene i fløtningsleden.

Sammen med Lars Løberg har jeg også foretatt en undersøkelse av godset under Tose i Borge 1578–1665.7 Tose-godset gikk fra å være lite og spredt til å bli et stort og meget godt arrondert gods. Av de 43 gårdene som hørte til godset i 1665, var det bare fem som hadde vært med hele tiden fra 1578.

I min doktorgradsavhandling foretok jeg en gransking av godsene til Iver Jenssøn på Fresje og Peder Hanssøn på Sem og deres etterkommere. Særlig oppbyggingen av godsene ved Fossesholm i Eiker og Strøm i Lier kunne følges i detalj.8 Gjennom et stort antall transaksjoner ble kjernen i godset samlet i 1540-årene. Også her omfattet godsene betydelige sagfosser og skogområder, og Strøm ble en stapelplass ved utløpet av Drammensvassdraget.

Flere av eksemplene ovenfor er hentet fra 1600-tallet. Undersøkelsen av Tose-godset går et par tiår tilbake på 1500-tallet. Undersøkelsene av Fossesholm og Strøm går så langt tilbake som tiden rett etter reformasjonen. Dette er godssamlinger som ble dannet fra grunnen av på dette tidspunktet. Bare Benedictows og Holmsens studier angår middelalderen. Noen av de anførte studiene tar for seg alt jordegods som en enkelt adelig eide, andre er konsentrert om godset som hørte under en enkelt setegård. De fleste studiene konsentrerer seg om en relativt kort periode, i enkelte tilfeller bare noen få tiår.

Bakgrunn – Tomb i Råde

Det er naturlig at adelsmenn som etablerer seg som godseiere, må foreta kjøp, pant og makeskifter for å bygge opp en godssamling. Man kan tenke seg at forholdene var atskillig mer stabile for gods som hørte til gamle og hevdvunne setegårder. Samtidig kan man tenke seg at graden av stabilitet eller forandring også vil være avhengig av eierens tilstedeværelse. Vi skal i denne artikkelen undersøke strukturen på godset som lå til en setegård

med gamle røtter, hvor godseierne for det meste var tilstedeværende, og hvor det er mulig å følge hovedtrekkene i utviklingen over lang tid.

Det godset jeg har valgt å undersøke, er godset som hørte til Tomb i Råde i Østfold. Ved ulike anledninger, senest i 2001, har eierne av Tomb overført eldre arkivsaker fra Tomb til Riksarkivet, slik at man i dag har en usedvanlig god dokumentasjon av gårdens og godsets historie i tidlig moderne tid.9 I Tomb-materialet finnes også et rikt tilfang av middel-alderbrev. Dette betyr imidlertid ikke at materialet er godt nok til at en kan følge alle deler av godset gjennom hele den aktuelle perioden. Materialet er langt rikere for eiendommene i Råde enn for resten av godset som hørte under Tomb, men også her mangler man hjemmelsdokumenter for enkelte gårder. Det finnes også relevante opplysninger i diplommateriale o.a. som har annen proveniens enn arkivet på Tomb. Uansett må man ta forbehold om at det kan ha vært foretatt godstransaksjoner som ikke lar seg dokumentere gjennom det bevarte kildematerialet.

Kildematerialet gir, tross mangler, en usedvanlig god dokumentasjon av eiendomstransaksjoner. Derimot gir materialet for eksempel ingen eksplisitte opplysninger om eiernes godspolitikk; hvilke intensjoner som lå bak kjøp, salg og makeskifter. Det samme gjelder selvsagt også interessene til de som inngår i transaksjoner med eierne av Tomb. Dette er viktige og svært interessante spørsmål, men spørsmål som kildene ikke gir direkte svar på. Vi vil ikke få mer enn indisier på hva som kan ha vært aktørenes motiver.

I denne undersøkelsen vil jeg beskrive utviklingen av Tomb-godset i sin helhet og foreta en mer dyptpløyende undersøkelse av godset i Råde. Beskrivelsen av helheten må av kildemessige årsaker avgrenses til 1600-tallet, hvor man har bevarte jordebøker blant annet fra 1624 og 1661 og et skjøte over hele godset fra 1680. I undersøkelsen av nærgodset i Råde er det mulig både å følge utviklingen bakover i tid før 1624 og å se nærmere på detaljene i utviklingen videre utover til 1680. Vi vil også gi en oversikt over det samlede adelsgodset i Råde på 1600-tallet, slik at vi får plassert Tomb-godset i forhold til annet adelsgods og adelsgodset i forhold til den totale jordeiendommen i bygda.

I matrikkelen 1723 sies det at Tombs privilegier stammer fra kong Håkons og kong Eiriks tid, det vil trolig si tilbake til omkring 1300.10 Men

gårdens historie som stormannssete er trolig eldre enn dette. Simon Lagmann fra Tomb er nevnt først blant lederne for bondehæren som ble slått av kong Sverre ved Oslo 6. mars 1200. På slutten av 1300-tallet og tidlig 1400-tall var gården eid av medlemmer av slekter som Stumpe og Bolt.11 Gården ble delt i flere eiendomsenheter, og vi hører om både søndre og nordre Tomb. Gården ble atter samlet tidlig på 1400-tallet, da ridderen og riksråden Ogmund Berdorsson Bolt fikk hånd om både den nordre og den søndre gården. Deretter fulgte datteren Borghild Ogmundsdatter og hennes mann, Herman Molteke, og så deres sønn Olav Molteke. På slutten av 1400-tallet kom gården til slekta Kane. Det er mulig at første eier av denne slekta var Arald Kane. På tidlig 1500-tall hadde Aralds søstrer Anna og Ottilia Ottesdøtre Kane sameie på Tomb. Ved et søskenskifte i 1514 tilfalt gården Anna Ottesdatter.12 Trolig var eierne fram til og med Olav Molteke bosatt på Tomb, mens eierne fra Kane-slekta nok var bosatt andre steder. Slektene Stumpe, Bolt og Kane var blant de fremste stormannsslektene i Norge i senmiddelalderen.

I 1515 makeskiftet ridderen og riksråden Olav Galle til seg Tomb fra sin frenke Anna Ottesdatter Kane.13 Med i skiftet fulgte også en gård på Idd og bestyrelsen av godset til St. Margaretas kapell.14 Siden det ikke fulgte med andre gårder i Råde enn selve Tomb i skiftet 1515, vil man ikke finne noen gård i dette prestegjeldet som uavbrutt har vært under Tomb fra utgangen av 1400-tallet (eller tidligere) og til 1600-tallet.

Fra 1515 gikk gården i arv innen Galle-slekta i fire generasjoner. Etter Olav Galle (eier ca. 1520–1530) og hans enke Anna Pedersdatter, fulgte Svein Galle d.y. (–ca. 1577), Olav Galle d.y. (ca. 1577–1622) og Gaute Galle d.y. (1622–1626). Fra 1626 var gården så først eid av Gaute Galle

d.y.s enke, Helvig Marsvin (1626–1648), og deretter av to svigersønner på rad – Knut Skinkel (ca. 1648–1669) og Werner Parsberg (ca. 1669–1680). Werner Parsberg inngikk en kontrakt med Tønne Huitfeldt (død 1677) om kjøp av Tomb med tilhørende gods. Men Huitfeldt klarte ikke å betale hele kjøpesummen. Først i 1680 ga Werner Parsberg et endelig skjøte på Tomb til Tønne Huitfeldts svigersønn oberst Hans Ernst von Tritzchler. Så langt skal vi følge godset.

Også etter 1515 var det mange framstående personer som eide Tomb. Slekta Galle tilhørte en av de fremste norske adelsslektene på 1500-tallet. Olav Galle var ridder, riksråd og aktiv politiker i 1520-årene. Svein Galle fikk et smålen, men ser imidlertid ikke ut til å ha vært så framtredende som de øvrige. Olav Galle d.y. hadde også dårlig med len, men ser ut til å ha vært regnet som en av de aller fremste i den norske adelen på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet. Helvig Marsvin tilhørte den danske eliten. Hun var datter av en riksråd, og søster til Kristian 4.s «svigermor» Ellen Marsvin. Fra midten av 1600-tallet var det stort sett høyere offiserer som eide gården. Knut Skinkel var generalkrigskommissær og sjef for dragonene i Norge under krigen 1658–1661. Tønne Huitfeldt var oberst og kommandant på Fredriksten. Tritzchler var offiser. I 1708 ble han generalløytnant, og fra 1710 var han en periode kommanderende general i Norge.

Mange av eierne etter 1515 var bosatt på Tomb hele eller mesteparten av sin eierperiode. Det første kjente unntaket var Gaute Galle d.y., som var bosatt i Danmark i sin korte eiertid. Men hans enke bosatte seg på Tomb. Heller ikke Werner Parsberg bodde her, men også hans eiertid var kort. Tønne Huitfeldt bodde formelt på Tronstad i Hurum, men oppholdt seg som regel på Fredriksten. Tritzchler bosatte seg på Tomb.

Tomb-godset, status 1624

Den første samlede oversikten over Tomb-godset får vi med adelsjordebøkene 1624, mens Gaute Galle d.y. var eier.15 Selve hovedgården er satt til 7 skippund tunge. Jordeboka er delt i to avdelinger, en over odels- og kjøpegodset (ca. 68,5 skippund pluss hovedgården), og en over pantegodset (ca. 20 skippund). Av et gods på ca. 95 skippund, var altså omtrent en femtedel pantegods. Statusen som pantegods tilsier at disse eiendommene ikke kan ha hatt en lang historie som en del av Tomb-godset. Også selve termen «kjøpegods» indikerer at deler av odels- og kjøpgodset kan

ha kommet under Tomb på et i denne sammenheng sent tidspunkt. Fordelingen mellom de ulike områder framgår av tabell 1.16

 
OmrådeOdels- og kjøpegodsPantegods
EiendommerSkyldEiendommerSkyld
Tomb hovedgård 1 7–00  
Råde2336–01 4 5–05
Onsøy 7 8–12 1 1–11
Rygge/Moss 6 2–10 3 2–02
Våler 1 1–00 1 0–12
Svindal12 6–09 5 2–02
Tune 7 5–17 4 3–03
Hvaler 3 3–00 3 1–13
Skjeberg 1 2–00 2 1–12
Borge   1 1–05
Spydeberg 2 2–14 1 0–07
Trøgstad 1 0–11  
Vestby, Akh.   1 0–01
Aurskog, Akh.   1 0–12
SUM6475–142720–05
Antall eiendommer og skyld i jordebok for Tomb-godset 1624, geografisk fordelt (NRA, Stattholderarkivet D IX, pk. 7). Skyldoppgaver er angitt i skippund og lispund (tunge). De viktigste verdiforholdene er: 1 skippund tunge (20 lispund) = 2 tønner malt = 2 huder = 3 bismerpund smør. 0,25 skippund never (i Svindal) er beregnet til 1,5 lispund korn. Godset i Rygge omfatter 2,75 skippund salt. I skattelister fra ca. 1625 varierer verdiforholdet mellom salt og andre landskyldvarer en god del mellom de enkelte fogderier. I Verne kloster len er verdiforholdene 1 skippund salt = 0,5 skippund mel, malt og korn. Vanligere er at 1 skippund salt regnes likt med 2/3 skippund tunge, slik som i Follo. Dette siste verdiforholdet er benyttet her. I rosstjenestetaksten 1624 er det regnet 1 skippund salt = 0,8 skippund tunge.

En betydelig del av eiendommene under Tomb lå i nærområdene. I Onsøy og Råde var det til sammen 35 eiendommer med en samlet skyld på ca. 51,5 skippund. Dette utgjør nesten 40 % av antallet gårder og 60 % av skylda utenom hovedgården. Bare i Råde prestegjeld alene hadde man litt over 41 skippund fordelt på 27 gårder/gårdparter.17 Inkluderer vi

hovedgården, var Tomb-godset i Råde på ca. 48 skippund. Det tilsvarer nesten 22 % av all landskyld i Råde.18 I to tilfeller hadde man både odels/kjøpegods og pantegods i samme gården.

Resten av godset var spredt over et atskillig større område. Det var gods i ni andre områder i Østfold – også i fjerne områder som Spydeberg og Båstad nord i Trøgstad. Dessuten var det to eiendommer i nåværende Akershus fylke, en i Vestby og en i Aurskog. Som det går fram av tabellen, var både antallet gårder og skyldstørrelsene i de fjernere områdene beskjedne.

Ellers er det verdt å merke seg de mange eiendommene i Svindal. Dette er nabobygda til Råde i nord – på innsiden av Østfold-raet. I denne skogrike bygda var det trolig tømmerressurser og sagfosser som var av interesse. På 1600-tallet drev eierne av Tomb opptil flere sager i Svindal. Det var også relativt greit å frakte både tømmer og sagbord herfra nedover bekkevassdragene til Tomb og havna i Krokstad eller nedover Mosseelva til sagene på Moss.

Ellers er det relativt mange, men små eiendommer både i Tune og i Rygge. Godset her er imidlertid kun rester etter noe større konsentrasjoner. I arv etter Olav Galle d.y. hadde Nils Galle fått setegården Holleby i Tune med et relativt godt arrondert gods i nabolaget, og Bodil Galle hadde mye gods i Rygge og Vestby, nær hennes setegård Kambo.19

I forhold til mange andre godssamlinger i 1624 var Tomb-godset ganske godt samlet. Selv gården i Aurskog lå ikke mer enn ca. åtte mil fra setegården. Og det var en stor del av godset som lå i kjerneområdet. En betydelig del av eiendommene fulgte det bygselrett med. Ved å sammenligne jordeboka 1624 med annet kildemateriale, ser man at Tomb hadde medeiere i ni av gårdene i Råde. Men det var kun det ene bruket i Norum og pantegodset i Borge som det ikke fulgte bygselrett med. I mange tilfeller hadde bygselretten og eneeiet blitt ervervet gjennom en møysommelig godsbyggingsprosess hvor flere parter i den enkelte gård ble ervervet på ulik tid fra ulike personer. Ut fra Asgaut Steinnes’ arbeider med Huseby-problematikken,20 skulle man forvente at Huseby-gårdene

hadde vært i heleie gjennom både middelalder og 1500-tall. Men Store Huseby i Råde hadde eierne av Tomb ervervet i minst to omganger, og 1624-jordeboka var den ene halvparten oppført som odels- og kjøpegods og den andre som pantegods.

Omkring 1620 fantes det også annet adelsgods i Råde enn det som hørte under Tomb. En viss oversikt over dette kan man få ved å sammenligne en jordbok fra ca. 1617, som angir bygselrådig eier på gårdene i Moss fogderi, med bevarte adelsjordebøker fra 1624 og 1639. Her framgår det at Tomb var den desidert største adelige godssamlingen i Råde. Siden Tomb var den eneste setegården her, er dette ikke overraskende. Men flere andre godseiere var representert. Peder Iversen til Fresje (i 1624 var godset overtatt av Gerlof Nettelhorst til Os) eide fem gårder på i alt åtte skippund. Jakob Rosenkrantz og Nesøy-godset hadde like mange gårder, men kun ca. 6,5 skippund. Både Otte Bildt til Hafslund (1624 Daniel Bildt) og Dorte Juel til Elingård hadde fire gårder og 6,5 skippund hver. Jordeboka omfatter ikke den delen av Råde som hørte under Onsøy len. Her har vi ikke tilsvarende kontrollmuligheter, men vi har kjennskap til at den landflyktige svenske riksråden Nils Posse eide to gårder med samlet skyld tilsvarende fire skippund fram til sommeren 1624.21 Til sammen hadde disse «fremmede» godseierne ca. 31,5 skippund eller 14 % av den samlede skylda i Råde. Det er ikke så mye mindre enn leilendingsgodset under Tomb.

Inntil 1599 hadde også Gørvel Fadersdatter et gods på tre gårder og fem skippund i Råde. Går vi bakover i tid, vil man se at en del gods, blant annet noe av det som etter hvert ble lagt under Tomb, var eid av lokal lavadel. Omfanget av slikt gods lar seg imidlertid ikke kartlegge uten omfattende og svært detaljerte undersøkelser – hvis det overhodet lar seg gjøre.

Et tilbakeblikk på Tomb-godset i Råde ca. 1515–1624

Selv om det er bevart mye kildemateriale fra Tomb-godset, er ikke alle deler av godset like godt kildebelagt. Trenden ikke er entydig, men det kan virke som at gårder som ble frasolgt godset på 1600- og 1700-tallet er dårlig belagt, mens gårder som ble frasolgt rundt midten av 1800-tallet eller senere har bedre dekning. Dette kan ha sammenheng med at man ved de tidlige salgene overdro eldre hjemmelsdokumenter sammen med gården, men at dette ikke var vanlig på 1800-tallet. Da ble (mer av) det

eldre materialet beholdt på Tomb, og så etter hvert overført til Riksarkivet. Hjemmelsbrev som ble overdratt i forbindelse med de tidlige salgene, har trolig gått tapt etter hvert.

For mange av gårdene i Råde som 1624 omtales som odels- eller kjøpegods, finnes det bevart adkomstdokumenter i form av skjøter og/eller pantebrev. I noen tilfeller omfatter de bevarte adkomstdokumentene hele skylda i gården, i andre tilfeller en vesentlig del av skylda. Dessuten kan man finne andre typer av dokumenter som også gir opplysninger om eiendomsforhold. I det som er adkomstdokument for én gård, kan det samtidig finnes opplysninger om eierforholdene i andre gårder. Et eksempel kan være et skiftebrev fra 1410, som i utgangspunktet er et hjemmelsbrev for selve Tomb. 22 Brevet gir også tilleggsopplysninger om gården Myre i Råde, som i 1624 hørte under Tomb-godset. Det går fram av brevet at inntil 1410 hadde Tomb og Myre hatt felles eier, men at de to gårdene da ble skiftet slik at de falt på ulike grener av Bolt-slekta. Gjennom de andre dokumenttypene får man tilleggsopplysninger om flere av gårdene med bevarte adkomstbrev. Men man får også eiendomsopplysninger om ytterligere noen gårder som det ikke finnes bevarte skjøter/pantebrev for. For enkelte av gårdene under Tomb i Råde har jeg verken funnet adkomstbrev eller andre dokumenter med relevante eiendomsopplysninger.

I forbindelse med en undersøkelse av opphavet til Tomb-godset i Råde 1624, vil det være av stor interesse å finne gårder som har stor grad av kontinuitet under Tomb-godset. Som nevnt utgjør 1515 et viktig skille i godsets historie. Den største grad av kontinuitet man kan forvente seg å finne, gjelder gårder som inntil ca. 1515 hørte til Tomb-godset, og som medlemmer av Galle-slekta ervervet fra sine slektninger i Kane-slekta i den nærmeste tiden etter 1515. Det er ikke gjort funn som tyder på at Galle-slekta hadde eiendomsinteresser i Råde før ervervelsen av Tomb.

I gjennomgangen av eiendomsdokumentasjonen skal vi først se noe nøyere på det godset som i jordeboka 1624 er definert som odels- og kjøpe-gods, og særlig på tre gårder hvor man har dokumentasjon som peker mot at disse gårdene kan ha hørt under Tomb allerede før midten av 1500-tallet.

Et eksempel på en gård hvor kildematerialet peker mot en stor grad av kontinuitet, er Rød. Denne gården er nevnt i forbindelse med Tomb i et diplom fra 1317.23 Og det finnes bevart to egentlige hjemmelsbrev for

denne gården. Dette gjelder kjøpebrev hvor eiere av Tomb kjøper nordre og søndre Rød henholdsvis i 1413 og 1428.24 Man kan dermed umiddelbart tro at Rød deretter fulgte nærmest ubrutt med Tomb. Men i 1481 makeskiftet Olav Molteke bort halve Rød til St. Margaretas kirke (dvs. St. Margaretas kapell).25 Det er dermed grunn til å tro at det i formell forstand kun er halve Rød som kan ha en relativt kontinuerlig forbindelse med Tomb, selv om det ikke helt kan utelukkes at resten av Rød også kom bort fra Tomb på 1400-tallet og først kom tilbake på et sent tidspunkt. Men den halvdelen av Rød som ble gitt til kirken har eierne av Tomb administrert, og det er sannsynlig at denne delen av gården har falt tilbake til Tomb ved reformasjonen. Skylda på Rød var i 1624 tre skippund.

Andre gårder av interesse er Saltnes og østre Grimstad. I 1573 pantsatte nemlig Svein Galle tre huder i Saltnes og halvannet skippund i Grimstad til Henrik Brockenhuus. Det er i pantebrevet sagt at Svein Galle tidligere hadde satt dette godset i pant til Peder Hanssøn. I 1580 utstedte Svein Galle et nytt pantebrev på disse to gårdene til Henrik Brockenhuus. Svein Galle må opprinnelig ha pantsatt godset ca. 1550.26 Om gården(e) har hørt under Tomb helt tilbake til 1515 (eller enda tidligere), er ukjent. Men vi vet at seks øresbol i Grimstad hadde andre eiere i 1491 og 1500. Det er også ukjent når de senere eierne av Tomb-godset kan ha fått tilbake østre Grimstad (og eventuelt Saltnes) fra Brockenhuus. Det må ha skjedd etter 1580.

Vi har her sannsynliggjort at tre av gårdene i 1624, med en samlet skyld på seks skippund, også (helt eller delvis) hadde hørte under Tomb i første halvdel av 1500-tallet. Det er imidlertid usikkert om andre gårder enn halvparten av Rød (trolig) har en nesten kontinuerlig forbindelse med Tomb fra 1400-tallet og fram til 1624. Siden Olav Galle d.e. på Tomb og hans bror Gaute Galle d.e. var arvinger etter Anna og Ottilia Kane, kan det virke rart at man ikke kan spore mer kontinuitet over skillet i 1515. Men Olav Galle fikk ikke noe av Kane-arven. Anna og Ottilia overlevde nemlig Olav, slik at det ble broren Gaute Galle d.e. som fikk arven alene. Men vi kan heller ikke se spor av at Gautes etterkommere satt med gods i Råde.

Det øvrige odels- og kjøpegodset i Råde 1624 består av 20 gårder. Det

finnes bevart adkomstdokumenter (i noen tilfeller i kombinasjon med annen sikker dokumentasjon av eiendomsforholdene) fra siste fjerdedel av 1500-tallet og fram til 1624 for 11 av disse. Vanligvis omfatter dokumentasjonen hele den skyldmengden som Tomb hadde i vedkommende gård i 1624. Samlet skyld på disse gårdene er rett i underkant av 19 skippund. I enkelte tilfeller er det parter i gårdene som man ikke direkte kan dokumentere. Noen av manglene er helt ubetydelige. I østre Kile finnes det bare adkomstbrev for ett av de to skippundene som Tomb eide i 1624. Men det finnes tilleggsinformasjon som viser at resten av gården må ha blitt ervervet etter 1597. Det andre store avviket er gården Myre, hvor adkomstdokumentene bare omhandler trekvart skippund av den samlede skylda på 2,5 skippund. Vi skal komme tilbake til Myre, og her nøye oss med å si at det finnes opplysninger fra 1400-tallet som tyder på at Myre ikke kan ha vært under Tomb i tiden opp mot 1515. Det er rimelig å regne at hele godsmengden på 11 gårder og 19 skippund har kommet til Tomb på sent 1500-tall eller tidlig 1600-tall.

I noen tilfeller ervervet eierne av Tomb hele gårder samlet. Det var for eksempel tilfellet i 1615 da Olav Galle ervervet 4 bismerpund smør i Kjellrød. Det var imidlertid vanlig at det trengtes flere transaksjoner for å erverve en gård. Et godt eksempel på dette er Mellom Røstad, hvor 2 skippund hørte under Tomb i 1624. Av dette ble 10 pluss 3 lispund ervervet i to omganger i 1592, 12,5 lispund i 1600 og 6 lispund i 1607. Tidspunktet for ervervelsen av de siste 8,5 lispundene er ukjent. De fem skippundene Tomb hadde i østre, nordre og søndre Norum ble ervervet gjennom totalt syv transaksjoner i perioden 1600–1620.

Det gjenstår nå i alt ni gårder av odels- og kjøpegodset fra 1624. Et fellestrekk er at vi ikke har adkomstdokumenter for disse. Heldigvis har vi annen type dokumentasjon fra sent 1500-tall. Denne dokumentasjonen viser at fire av de ni gårdene, med en samlet skyld på 5 Œ skippund, først kan ha kommet under Tomb omkring 1600. Dermed gjenstår det fem gårder av odels- og kjøpegodset med en samlet skyld på nesten seks skippund, som vi ikke har 1500-tallsdokumentasjon på. Men to av disse gårdene, med skyld på tre skippund, er nevnt i et skifte 1472 som indikerer at de har fulgt en annen godssamling enn Tomb ved utgangen av middel-alderen. 1472-skiftet skal vi komme tilbake til.

Endelig hadde Tomb-godset i 1624, som nevnt, fire gårder/gårdparter i Råde med litt over fem skippunds skyld som var pantegods, og som dermed ikke kan ha hørt under godset særlig lenge. Den største eiendommen blant disse var de to skippundene i vestre Åkeberg. I dette tilfellet

kan man dokumentere at eiendommen ble tilpantet i to omganger så sent som i 1607.

Ellers kan nevnes at Anne Pedersdatter, enke etter Olav Galle d.e., i 1538 kjøpte ødegården Karlsrud med en skyld på œ hud.27 Gården gikk inn som en del av selve Tomb.

Vi kan konkludere med at kjernen av Tomb-godset i 1624 i stor grad må kunne karakteriseres som et nydannet gods, selv om hovedgården hadde en usedvanlig lang historie som stormanns- og adelssete. Det er bare tre gårder med mindre enn 15 % av landskylda (inkludert pantegodset) som med sikkerhet hadde hørt under gården fra før midten av 1500-tallet, og av disse tre gårdene var to pantsatt en periode i andre halvdel av århundret. Usikkerheten er de fem gårdene samt noen skyldparter hvor det ikke finnes sikker dokumentasjon av eiendomsforholdene fra tiden etter 1515. Men hvis disse gårdene og gårdpartene i sin helhet skulle ha tilhørt Tomb-godset i tiden før ca. 1550, så vil likevel mindre enn 30 % av leilendingsgodset (inklusive pantegodset) fra 1624 ha så gamle røtter. Det virker imidlertid ikke særlig realistisk at alle disse gårdene skulle være blant den eldste delen av godset.

Fra 1515 og fram til 1624 inngår eierne av Tomb-godset i en stor mengde godstransaksjoner, både kjøp, pant og makeskifter. Tilveksten i Råde består i hovedsak av gods som erverves fra bønder. Enkelte av disse bøndene må ha hatt et betydelig jordegods, og det er grunn til å tro at enkelte av dem tilhører et sjikt av lokale «knaper». Det er bare registrert ett enkelt kjøp av adelsgods, men det omfattet ikke gods i Råde.

Det er tydelig at eierne av Tomb-godset er interessert i å bygge opp en større godssamling i nærområdene rundt setegården. Intensjonene med dette kan ha vært flere, og flere forhold kan ha bidratt til dette. Godskonsentrasjon vil alltid lette kontrollen med leilendingsgodset og minske administrasjonsomkostningene. I denne sammenheng kan man også bemerke at det ser ut til at godset i Råde og andre nærområder ble holdt samlet ved arveskifter. Det er også mulig at godseierne hadde bruk for arbeidskraft til drift av både hovedgårder og sagbruk. Det var mange adelige godseiere som utvidet setegårder eller anla nye setegårder og avlsgårder, og som utnyttet leilendingenes arbeidsplikt på disse. Vi har sett et eksempel på at en gård ble ervervet og innlemmet i Tomb. Men det er ikke noe som tyder på at gården ble betydelig utvidet. Men gården var i utgangspunktet stor, og oppbygging av en større godssamling i Råde ville være vesentlig for å kunne drive gården med et stort innslag av plikt

-arbeid. Vi vet også at eierne av Tomb drev sagbruk i Svindal, og at man for eksempel på begynnelsen av 1600-tallet fraktet sagbordene til ladestedet Kråkstad rett ved Tomb for utskipning. Så pliktarbeid kunne være nyttig både for jordbruksdriften på Tomb og for sagbruksdriften.28

Spor av Bolt-gods på 1400-tallet

Undersøkelsen så langt kan gi inntrykk av at det i middelalderen ikke hørte noe særlig stort gods til Tomb, i hvert fall ikke i Råde. Vi kjenner noen få godstransaksjoner som eierne av Tomb gjennomførte på 1400-tallet og som viser at de hadde mer enn bare hovedgården i Råde. Som nevnt kjøpte daværende eier Borghild Ogmundsdatter Bolt og Herman Molteke i 1413 og 1428 Rød. De ga halve gården Fuglevik til Hovedøya kloster, og i 1472 fikk klosteret resten av Fuglevik av sønnen Olav Molteke. I 1475 avhendet Olav Molteke 1 markebol i vestre Norum som han så skiftet til seg igjen i 1481.

Også Ogmund Berdorssons øvrige barn må ha fått utlagt gods i Råde. Det vi kan dokumentere, er for det meste eiendommer som etterkommere ga til klostre. Hovedsetene til sønnen Håkon Ogmundsson ble Mosseros i Våler og Tronstad på Hurum. Men datteren Cecilia Håkonsdatter Bolt ga i 1479 en tredjedel av Finnstad i Råde til Verne kloster. Gudrun Håkonsdatter Bolt ga seks øresbol i Holme til Nonneseter kloster og i 1471 en andel i gården Åven til Verne. Resten av Åven fikk Verne kloster av Margareta, datter av Gertrud Ogmundsdatter Bolt. Og i 1434 er Jon Eilevsson, sønn av Gunnhild Ogmundsdatter, nevnt i forbindelse med Haugsten i Råde.29

Bolt-slekta kan imidlertid hatt mer gods i Råde enn det Ogmund Berdorsson hadde. Som nevnt samlet Ogmund selve Tomb gård på begynnelsen av 1400-tallet. Samlingsprosessen ble avsluttet med et odelsskifte i 1410 mellom ridderne Ogmund Berdorsson Bolt og Alv Haraldsson, som også kan ha vært av Bolt-slekta.30 Ogmund fikk her retten til Nordre Tomb og Alv til gården Myre i Råde. Det ser ut til at storgården Hisingby i Råde deretter ble brukt som en hovedgård for Alv Haraldssons enke, Katarina Jonsdatter. I 1420 var fru Margareta Eilifsdatter, datterdatter av Erling Vidkunsson, på Hisingby og ga en stor godsgave til Katarina Jons

datter og hennes andre ektemann Jøns Hjerne. To år senere var Katarinas bror Sigurd Jonsson, den senere drottseten, på Hisingby og ga sitt samtykke til Margareta Eilifsdatters gave.31

Men Alv Haraldsson hadde mer gods i Råde enn bare Hisingby. Det ser man av et skiftebrev fra 1472 hvor Agnes og Gro Alvsdøtre skiftet farsarven etter Alv Haraldsson.32 På arveparten som Agnes Alvsdatter fikk, var det i alt seks eiendommer i Råde: Huseby, en stue i Hisingby, Haug, Strømnes og to gårder i Augeberg. Det er ikke bevart noen oversikt over den andre arveparten, så vi vet ikke med sikkerhet hva som ble lagt ut på Gros arvepart. Når Agnes fikk en stue i Hisingby, kan uttrykket «stue» nettopp tyde på at hovedgården hadde blitt delt mellom arvingene. Dette stemmer godt overens med at mesteparten av Agnes’ gods etter hvert kom til Gørvel Fadersdatter, og at fru Gørvel i 1599 ga fra seg nøyaktig halve Hisingby til kronen – da angitt som to gårder med samlet skyld på 3,5 skippund. I 1624 hadde Tomb også to hele gårder og 3,5 skippund i Hisingby. Dokumentasjonen om Hisingby er meget omfattende og til dels vanskelig å forstå, men den tyder på at Gro Alvsdatters arvinger fikk halve Hisingby, at hennes arvinger må ha gitt fra seg denne halvdelen av Hisingby senest ca. 1500, og at Olav Galle d.y. først sikret seg rettighetene her i 1587.33

Til stede på skiftet i 1472 var også representanter for Agnes’ og Gros etterkommere. På Gros side var det sønnene Jakob og Otte Matsson (Rømer) og svigersønnen Nils Posse (gift med Gjertrud Matsdatter). Godset som falt på Gros arvepart, burde derfor gå i arv til fru Ingjerd Ottesdatter på Austrått og den svenske Posse-slekta. Vi vet at Possene var aktive for å forsvare sine norske godsinteresser, og de hadde gods i Norge til ut på 1600-tallet. Minst et par av de gårdene de gjorde hevd på var i Råde, nemlig Berg og Musangen. Disse gårdene ble solgt til Halvor Anfinssøn i Oslo i 1624.34 Siden det aller meste av arven etter Gro Alvsdatter skulle falle på Jakob og Otte Matsson, vil det ikke være urimelig

om de også fikk utlagt gårder i Råde. Det er imidlertid påfallende lite senere opplysninger om gods i denne delen av Østfold som kan ha tilhørt Austrått-slekta. Kan hende er bakgrunnen for dette at godset her ble avhendet på et tidlig tidspunkt. Det er i hvert fall ikke utenkelig at Agnes og Gro i 1472 fikk like mange gårder i Råde. Det vil si at arven etter Alv Haraldsson kan ha omfattet ca. 12 gårder i denne bygda.

Etter denne gjennomgangen kan vi ane konturene av en stor mengde gods i Råde som har tilhørt Bolt-slekta, en slekt som hadde sitt lokale hovedsete på Tomb. Vi har ikke grunnlag for å si noe sikkert om forhistorien til dette godset. Men vi vet at Ogmund Berdorsson bygde opp en stor godssamling rundt Mosseros i Våler.35 Hvis han og andre medlemmer av Bolt-slekta førte en like aktiv godspolitikk i Råde-området, kan man ikke utelukke at det store Bolt-godset vi kan ane konturene av omkring 1400, først oppsto i løpet av de siste tiårene på 1300-tallet.

En gang rundt 1400 ble Bolt-godset splittet, og det godset i Råde som fortsatte å høre under Tomb ble uttynnet gjennom arveskifter og donasjoner.

Hovedlinjer i utviklingen 1624–1680

For å få fram hovedtrekkene i utviklingen fra 1624 og utover, vil jeg, som tidligere nevnt, sammenligne jordeboka for 1624 med en jordebok fra 1661 og med skjøtet til Hans Ernst Tritzchler i 1680.36 Som vi skal se, skjer det en god del med godsets sammensetning gjennom denne perioden. De fleste endringer skyldes kjøp, salg eller makeskifter av gårder. Men enkelte av endringene kan skyldes andre forhold. Problemene er særlig knyttet til ødegårder, tomter, plasser, hus, sager og møller som lå under gårder i godset. Noen ganger var førerne av jordebøker nøye med å føre slike tilleggsverdier i jordebøkene, andre ganger lot de være. Uansett førernes nøyaktighet, kunne antallet tilleggsenheter forandre seg fort. Sager og kverner kunne opprettes og nedlegges uten at godseieren behøvde å kjøpe eller selge eiendommer. Tilsvarende kunne det på en leilendingsgård opprettes en egen tomt, som noen år etter omtales som et hus eller en plass, og som deretter kunne få status som ødegård eller gårdsbruk.

Tomb-godset var en god del større i 1661 enn det hadde vært i 1624. Ifølge summeringen bakerst i jordeboka utgjorde godset ca. 135 skip

pund. Dertil kom nesten 31 riksdaler i leie av sager, tomter osv. Et trekk som er verdt å merke seg, er at eierne mellom 1624 og 1661 kvittet seg med alt godset lengst sørøst i Østfold: i Skjeberg, Borge og på Hvaler. Også de fjerntliggende gårdene i Aurskog og Trøgstad er borte. Noe nærmere hovedgården har man kvittet seg med de tre eiendommene i Spydeberg, men har til gjengjeld skaffet seg gods i Skiptvet og Eidsberg. Gården i Skiptvet hadde trolig spesiell interesse, for den hørte det en god sag til.

Begge de to lokale konsentrasjonene i Tune og Rygge/Moss er uttynnet. Det er særlig mindre eiendomsparter, og i særdeleshet pantegods, som har forsvunnet. Det er rimelig å tro at noen av de som hadde pantsatt eiendom ønsket å løse godset tilbake, samtidig som godseierne på Tomb ikke satte så mye inn på å beholde denne type strøgods. Den fortsatte tilstedeværelsen i disse to områdene kan sees i sammenheng med de betydelige tilleggsverdiene man finner her. I Tune hørte det kverner til gårdene Møllerød og Isebakke. Hver av disse to kvernene er i 1661 oppført med en skyld på 10 tønner mel. På tilsvarende måte lå godset i Rygge (og den ene eiendommen i Vestby) nær opp til Moss, hvor tomter og hus på Gallegården i 1661 ble bokført med en inntekt på 10,5 riksdaler og Huitfeldt- og Munke-sagene er oppført med 8,25 tønner korn.

Også Svindal var et viktig senter for sagbruksdriften under Tomb. I 1661 ble de tre sagene ved gården Frøland brukt direkte under hovedgården. Flere av gårdene hadde mye skog. Av de mange eiendommene fra 1624 i Svindal var to stykker borte i 1661. Men til gjengjeld hadde det kommet seks nye eiendommer samt et kvernhus og en bekkesag i dette området. Så her ekspanderte Tomb-godset videre. Et nytt område med mye Tomb-gods finner vi litt oppover langs Mossevassdraget. I Hobøl hadde Knut Skinkel skaffet seg ni eiendommer. Syv av disse lå i tilknytning til fossefallet ved Skjelfoss. Her hadde han også to sager og to kvernhus. Kun den ene saga er det satt egen verdi på – hele 30 riksdaler.

Når vi kommer til nærområdene rundt Tomb, ser vi at nesten alt godset i Onsøy var i behold 1661, mens godset i Råde hadde økt betraktelig. I Råde hørte det nå hele 41 eiendommer med en samlet skyld på ca. 71 skippund til Tomb. Dertil kom selve hovedgården, som nå var taksert til 10 skippund. To av Sletterøyene var inkorporert i hovedgården, og man hadde ti tomter på ladestedet Krokstad som ga vel ni riksdaler i årlig leie.37 Dette betyr at Tomb-godset (inklusive setegården), nå hadde vel 36,5 % av all landskyld i hele Råde prestegjeld.

Hovedtrekkene i tilveksten i Råde fra 1624 til 1661 lar seg følge gjennom diplommaterialet. De to Sletterøyene kjøpte Gaute Galle av Gerlof Nettelhorst til Os i 1625. I 1628 makeskiftet Helvig Marsvin til seg seks huder i Burum og fire i Elvestad fra Gerlof Nettelhorst. Det var som motytelse for dette at hele fem av eiendommene på Hvaler forsvant fra Tomb-godset. Samme året makeskiftet hun også til seg fire huder i nordre Burum fra Daniel Bildt til Hafslund. I Helvig Marsvins tid på Tomb ble også fire huder i Skråtorp lagt til Tomb-godset. Det var en betydelig tilvekst til godset i Råde som kom i 1628. Men Helvig Marsvin hadde større planer enn dette. Det var trolig i 1628 at hun søkte kongen om å få inngå et makeskifte med krongodset, Onsøy lens gods og embetsgodset til lagmannen i Fredrikstad.38 I alt ønsket hun seg 13 gårder i Råde med en samlet skyld på ca. 24 skippund. Det godset hun var villig til å gi i vederlag, var stort sett fjerntliggende i forhold til Tomb.39 Nesten alt fjerntliggende gods som ikke allerede var avhendet, ville forsvinne hvis dette makeskiftet gikk igjennom. Men hun var også villig til å gi fra seg to gårder i Svindal og en i Råde. Karakteristisk nok var både gården i Råde og den ene av gårdene i Svindal pantegods. Imidlertid var ikke kongen villig til å gå med på det foreslåtte makeskiftet. I 1632 prøvde Helvig Marsvin seg på nytt. Da ba hun om å få skifte til seg 11 gårder i Råde.40 De aller fleste av disse hørte med blant det hun hadde ønsket seg i 1628. Anslagsvis omfattet disse gårdene en samlet skyld på 20 skippund. Men heller ikke nå gikk kongen med på forslaget.

Den største tilveksten kom mens Knut Skinkel var eier. I 1654–1655 kjøpte eller pantet han til seg fire skippund i to gårder Huseby. I 1656 kjøpte han to huder i skoggården Slangsvoll av oppsitteren.41 Året etter makeskiftet han til seg ytterligere en hud i den samme gården fra Tønsberg prostigods.42 Til Slangsvoll hørte også to ødegårder og en sag som i 1661 ble brukt direkte under Tomb. Men den største tilveksten kom i 1658, da Skinkel fikk utlagt syv gårder samt tomtene i ladestedet Kråk

stad fra kronen.43 Skylda av gårdene utgjorde 48 bismerpund smør og 1 hud. Fem eller seks av disse gårdene var blant det godset som Helvig Marsvin ønsket seg i 1632.44 Av godset i 1624 var det bare én gård som gikk ut i denne perioden, nemlig Borge med ett skippund pantegods som det ikke fulgte bygselrett med. Foruten disse kjøpene og makeskiftene skjedde det enkelte mindre endringer i skyldstørrelse av gårder og opp-føring av tilliggender. Det er også verdt å merke seg at alle gårdene man hadde anskaffet i Råde etter 1624, var heleide gårder.

I 1661 var Tomb-godset den desidert største adelige godssamlingen i Råde. Det eneste andre adelsgodset av betydning var det som Johan Frederik von Marskalk hadde rundt Lille Roe. Jens Bjelke anla i 1640-årene Lille Roe som en avlsgård under Sande i Tune. På den måten fikk han også skattefrihet for godset han eide i Råde. Godset, som bestod av 14 eiendommer, hadde en samlet skyld på ca. 16 skippund. Også andre av Jens Bjelkes arvinger satt med gods i Råde. Christoph Frederik Gersdorff til Sande hadde tre gårder og ca. 5,5 skippund og Henrik Bjelke til Elingård to gårder og ca. to skippund. Ellers var det i Råde kun noen små brokker av adelsgods under setegårder andre steder i Østfold. Daniel Bildt til Hafslund og Gabriel Akeleye til Kambo hadde en gård hver. De var på henholdsvis 1 og 0,5 skippund. Det samlede adelsgodset i Råde 1661 var altså på 106 skippund – ca. 48 % av all landskyld.

Videre fra 1661 til 1680 skjedde det enkelte endringer med Tomb-godset. I Råde forsvant tre gårder, deriblant Slangsvoll med ødegårder og sag som ble løst tilbake av pantsetteren, mens det kom til en gård og fire ødegårder eller plasser. Tomb-godset hadde fremdeles en dominerende stilling i Råde. Utenfor Råde var den viktigste endringen at alt godset som Knut Skinkel hadde samlet i Hobøl, var vekk. Og av de ni gårdene i Onsøy var seks avhendet. I behold var kun tre gårder som lå nærmest opp til grensen til Rygge rett sør og øst for Tomb. Det kan ellers bemerkes at tomtene i Kråkstad nå var verdsatt til 17 Ÿ riksdaler, Gallegården på Moss til 8 Ÿ riksdaler og sagene på Moss til 32 tønner korn.

Også i denne perioden foretok eierne av Tomb enkelte godstransaksjoner med bønder. Men nå inntar transaksjoner med adelsmenn og offentlige institusjoner en framtredende plass. Dette gjelder særlig i Råde, hvor

Helvig Marsvin makeskifter til seg mye adelsgods i andre del av 1620-årene. Omtrent 30 år senere erverver Knut Skinkel mye gods i Råde, men nå mest gjennom kjøp. Og det er krongods og litt prostigods som utgjør hoveddelen av tilveksten her.

Også i denne perioden vil arronderingen til Råde ha betydning for omkostningene ved godsadministrasjon. Sagbruksdriften var nå forflyttet, slik at arbeidskraft til sagbruk spilte mindre rolle enn tidligere. Men behovet for arbeidskraft til hovedgårdsdrift kan fremdeles ha vært viktig. I 1646 fikk adelen innvilget skattefrihet for ukedagsbøndene i samme sogn som hovedgården. Privilegiet ble først opphevet i 1662. Denne ordningen må ha vært et kraftig insitament for adelens arronderingspolitikk rundt midten av 1600-tallet.45

Linjer videre

Ut fra eksemplet med Tomb og hva vi ellers vet om adelen og adelsgodset i perioden, kan vi peke på enkelte faktorer som kan være med på å forklare de store endringene i adelsgodset.

Undersøkelsen av middelaldergodset gir indikasjoner på hvordan et eldre gods ble fragmentert en gang omkring 1400. Det ser ut til at godset i Råde da må ha blitt fordelt mellom ulike arvinger, og at noen av disse la ut gods i dette området som donasjoner til kirkelige institusjoner. Denne undersøkelsen gir ingen indikasjoner på at eierne av Tomb forsøkte å motvirke fragmenteringen. De fulgte ikke Hartvig Krummedikes eksempel med å konsentrere gods rundt hovedgårder for å rasjonalisere godsadministrasjonen og å skaffe seg eiendommer hvor landskylda ble betalt med varer som hadde gunstig prisutvikling. Man kan tenke seg at andre godseiere valgte andre strategier, som også kunne ha sine fordeler. Hvis godset var geografisk spredt og ga mange ulike landskyldvarer, hadde eieren en forsikring mot katastrofal inntektssvikt i gitte situasjoner. Var det uår i et område, kunne det kanskje være bedre avlinger i andre. Skulle smørprisene falle drastisk, var det en fordel om man også hadde inntekter i fisk eller korn. Det er ennå ikke mulig å trekke bastante og generelle konklusjoner om godspolitikk i middelalderen, men man kan ane at de enkelte godseiere hadde flere strategier å velge mellom.

Det kan se ut til at sent 1500-tall og 1600-tallet er en periode hvor godseierne førte en særlig aktiv godspolitikk, noe som også blir bekreftet i studien av Tomb-godset. Det var særlig godseiere som var bosatt i Norge, som var aktive. Deres interesse var særlig rettet mot gods som lå

relativt nær setegårder eller andre interesser, mens fjerntliggende godskomponenter i større grad forble statiske eller ble avhendet. Dette hadde åpenbart sammenheng med tidens konjunkturer både for landbruksvarer og trelastprodukter. De føringene som konjunkturene la, ble kraftig forsterket av 1600-tallets privilegiepolitikk.

Det ser ut til at det var ganske vanlig at adelen i Norge på tidlig 1600-tall utvidet domenedriften. Godseiere skaffet seg flere setegårder eller avlsgårder, og de enkelte gårdene i domenen ble gjort større. Samtidig ble leilendingenes pliktarbeid utvidet. Selv om også leilendinger fjernt fra setegårdene i prinsippet kunne pålegges arbeidsplikt, var blant annet avstandene med på å regulere hvor det var mulig å benytte arbeidsplikten, og hvor det var mest hensiktsmessig å konvertere plikten til en avgift. Jo flere leilendinger man hadde nær setegården, jo mer arbeidskraft var tilgjengelig. Særlig etter 1646 fikk skattemessige forhold også en betydning. Da fikk adelen skattefritak for leilendingene i det sognet hvor setegården lå. I praksis medførte dette ikke at disse leilendingene slapp å betale skatt, men at de betalte til godseieren i stedet for til staten. På den annen side var de fleste adelige godseiere engasjert i sagbruksvirksomhet. Dette engasjementet kunne få betydning for strukturen på de enkelte godssamlinger. Eierne hadde interesse av å skaffe seg eiendommer med sagfosser og skog, og de kunne ønske å ha leilendingsgårder og billig arbeidskraft både nær skogen, ved sagbrukene og langs fløtningsleia. På Tomb-godset førte dette til satsing både i Svindal, Rygge og Hobøl.

Studiet av Tomb-godset viser også et annet karakteristisk trekk. På 1500-tallet utgjorde Tomb-godset en relativt liten andel av gårdene i Råde. Det var ganske mange adelige godseiere som hadde gods der. Arronderingen gjorde at Tomb-godset utgjorde en stadig større del av bygda. I den samme perioden gjorde utviklingen av arbeidsplikt, bygselsavgifter og andre jordeboksavgifter, skatteprivilegiene osv. at godseierne fikk stadig sterkere kontroll over den enkelte leilending. Tomb og flere andre herregårder i «herregårdsfylket» Østfold fikk sin dominans ytterligere styrket på 1700-tallet ved at godseieren kjøpte den lokale sognekirken med tilhørende gods. Ikke bare økte eiendomsmassen. Tienderettighetene ga også godseieren et nytt økonomisk bånd til alle gårder i sognet, uansett eier. Man skal heller ikke undervurdere den symbolske verdien som kirkene hadde for godseierne, noe som kunne manifestere seg ved at de fylte kirken med inventar med eget våpenskjold på, ved bygging av private gravkapeller i/ved kirken eller (etter 1723) ved å være kirkeeiere. I enkelte godseierstrøk, slik som i ytre deler av Østfold, var det fra andre

halvdel av 1600-tallet gjerne en eller to godssamlinger som dominerte i de enkelte sognene.

Denne undersøkelsen stadfester det som er kjent fra andre undersøkelser, nemlig at de enkelte adelige godssamlinger stadig var i endring, og at eierne i tidlig nytid arbeidet for å arrondere godssamlingene sine. Viktig i denne sammenhengen er påvisningen at dette ikke bare gjaldt nyetablerte godssamlinger, men også godssamlingen rundt et eldgammelt adelssete som Tomb. Det var ikke bare godset i områder langt fra setegårdene som var utsatt for endringer, men også godset i kjerneområdene. Dette understreker de metodiske problemer som oppstår ved å bruke kildemateriale fra midten av 1600-tallet som grunnlag for studier av eiendomsforhold og godsstruktur i middelalderen og på 1500-tallet. De enkelte godssamlinger kunne endre seg raskt og fundamentalt. Andre studier har også vist at godsfordelingen mellom ulike godseierkategorier innen et område kunne endre seg. Studier av individuelle gårder, godssamlinger og godseiere viser seg å være en fruktbar innfallsvinkel for kartlegging og forståelse av jordeiendomsforhold.

Ennå er det mange aspekter ved jordeiendomssystemet som bør undersøkes nærmere. Når det gjelder 1600-tallet, har jeg et inntrykk av at endringene var store i enkelte områder, mens andre områder oppviser en langt større grad av stabilitet. Forskjellene bør kartlegges og forklares. Et annet område som krever videre studier, er hvilke prinsipper som lå bak fordeling av gods ved arv, hjemgaver osv. på ulike tidspunkt. Vi vet fra Danmark at det der skjedde et skifte etter midten av 1500-tallet fra et system hvor hver enkelt arving skulle ha sin andel i alle deler av arvelaters gods, til et system hvor hver arving fikk større og mer sammenhengende godskompleks, og helst så nær det godset som arvingen hadde på forhånd. Vi har heller ingen systematiske undersøkelser av om man ved ekteskapsinngåelse også så på hvordan de påtenkte ektefellenes gods lå i forhold til hverandre. Det vil være av stor interesse å få undersøkt slike forhold i Norge.