Hefte 2 av Historisk tidsskrift har tre artikler om klassiske emner i norsk historieforskning: forholdet mellom konge- og kirkemakt i høymiddelalderen, og utviklingen av to større gods i middelalderen og tidlig nytid. Videre følger tre debattartikler om omdiskuterte forhold i moderne norsk historie, og endelig har heftet 12 bokmeldinger.

I artikkelen «Salvi semper regio iure» – kampen om sættargjerden 1277–1290» drøfter Sverre Bagge hva konflikten mellom formynderstyret til Eirik Magnusson og den norske kirken dreide seg om. Han gjør det på bakgrunn av Jens Arup Seips tolkning: at det var hele den kirkelige jurisdiksjonen som var stridsemnet, og at uavhengig kirkelig jurisdiksjon først hadde blitt innført ved sættargjerden i 1277. Bagge skriver at sættargjerden var mer av et kompromiss enn Seip hevdet og at andre stridsemner var minst like viktige, særlig kirkens forsøk på å utvide sine skatteprivilegier. Formynderregjeringen ville ikke avskaffe, men avgrense den kirkelige jurisdiksjonen. Den brukte den vanlige retten en regent hadde til ikke å fornye privilegier som en forgjenger hadde gitt med gyldighet for sin levetid. I denne myndighetsutøvingen støttet formynderregimet seg til romerretten og Aristoteles’ Politikken; Bagge legger hovedvekten på de lange linjer i det norske kongedømmets politikk.

I artikkelen «Munkeliv klosters jordegods frem til 1463 – kilder og realiteter» gir Audun Dybdahl en grundig redegjørelse for utviklingen i et av de eldste klostergodsene i Norge, med utgangspunkt helt tilbake til ei jordebok fra ca. 1175, og videre fram til 1325, 1427 og 1463.

Den retrospektive metoden dominerte lenge i forskningen når det gjaldt den eldre jordeiendomshistorien. Den forutsatte at det var mulig å rekonstruere middelaldergods med utgangspunkt i langt yngre jordebøker fra tidlig nytid. Men Dybdahls analyse viser at godset fra starten av var spredt og uensartet, og at over halvparten av klosterets eiendommer i 1175 forsvant ut av godset fram til 1325. Til tross for dette ble den totale godsmengden i samme tidsrom tredoblet. For det meste skjedde godsutviklingen ved ordinære økonomiske transaksjoner gjennom kjøp, salg og pantsetting. Ifølge teorien til den retrospektive metoden spilte de grunnleggende donasjonene fra konger eller stormenn en stor rolle for klostrene. Dybdahl viser at slik var det ikke for Munkeliv kloster.

I artikkelen «Godsstruktur og strukturering av gods. Tomb-godset i Råde fra middelalder til ca. 1680» tar Tor Weidling utgangspunkt i den eldste jordeboka som er bevart for dette godset, fra 1624. Ut fra de teoretiske føringene til den retrospektive metoden skulle vi vente at de eiendommene som lå til Tomb-godset i 1624 hadde gjort det lenge. Dokumentene fra godsarkivet på Tomb viser at de fleste eiendommene hadde kommet under hovedgården i de siste tiåra før 1624. Weidling påviser dessuten at i middelalderen hadde en annen samling gods hørt til Tomb, men den gikk i oppløsning omkring 1400. Endelig viser han at Tomb-godset fortsatte å endre seg gjennom 1600-tallet. Konklusjonen blir at man ikke kan slutte bakover fra 1600-tallets jordebok til hvordan godset tidligere var oppbygd, slik det ble forutsatt i teorien som inspirerte til den retrospektive metoden.

I debattartikkelen «Et norsk mysterium – de forsvunne dokumentene fra fredsprosessen i Midtøsten» spør Hilde Henriksen Waage hvor det har blitt av sakspapirene som ble produsert under det hun kaller «det norske korsfarerdiplomatiet i Midtøsten» i 1993. Fredsdiplomatiet var et ledd i norsk utenrikspolitikk, ledet av Utenriksdepartementet, men disse dokumentene er ikke arkivert i UD. Waage redegjør for forsøk på å spore opp de savnete dokumentene og for UDs ansvarsfraskrivelse når det gjel

der et arkivmateriale som ifølge arkivloven tilhører den norske stat. Hun setter forsvinningen i samband med at de norske forhandlerne ikke spilte den nøytrale rollen som det har blitt hevdet at de gjorde, og hun skriver at de savnete dokumentene vil kunne hjelpe oss til å forstå og forklare «elendigheten som fulgte i kjølvannet av Oslo-avtalen».

Svein Atle Skålevåg drøfter sykdomsbegrepet slik det har vært brukt historiografisk og historisk med utgangspunkt i Olav Hamrans avhandling Det egentlige drikkeonde. Måtehold i etterforbudstida (2005): Alkoholisme ble i løpet av mellomkrigsåra omdefinert fra å være umoral til sykdom. Det innebar en medikalisering av alkoholspørsmålet, og det åpnet for bruk av tvang på liknende måte som mot sinnssyke. Skålevåg peker på at dette var en parallell til hvordan sinnssykebegrepet ble skapt, og han viser at det alt tidlig på 1900-tallet dannet seg en bevissthet i den medisinske diskursen om at det knyttet seg en språkforståelse til sykdomsbegrepet, og denne forståelsen var påfallende lik moderne språkbruksteori.

Hans Skoie svarer på Edgeir Benums artikkel «Et nytt forskningspolitisk regime» i HT 2007/4. Skoie skriver at Benum overvurderer impulsene fra OECD. Hovedkomiteen for norsk forskning (1965–83) var et OECD-inspirert tiltak, men Skoie hevder at den ikke fikk så stor innflytelse som planlagt – og som den hadde i Benums framstilling. På den andre sida oppvurderer Skoie de forsk-ningspolitiske impulsene som hadde norske røtter, særlig blant ledende sosialdemokrater.

De tre første bokmeldingene tar for seg de tre bindene av verket om Norsk Hydros historie 1905–2005 (1905–45, 1945–77 og 1977–2005). Så følger en melding om en doktoravhandling som analyserer statlige reguleringer og faser i det norske finanssystemet 1900–2005. Det store trebindsverket om norsk polarhistorie blir deretter omtalt i én felles bokmelding.

Neste bokmelding dreier seg om en norsk lærebok i gotisk håndskrift. Så følger en melding om en serie biografier om ledende menn i dansketida, dernest en omtale

av en nordisk antologi om grenseområdene i Norden i tidlig nytid, og videre en melding om en dansk bok som forklarer hvorfor Danmark og danskene har blitt som de er gjennom 500 års utvikling.

Til slutt kommer tre meldinger om bøker med ulike biografiske tilnærminger til 1900-talls-nordmenn: først omtalen av ei bok som analyserer hvem folkeskolelærerne var i «Fattig-Noreg» i første halvdel av 1900-tallet, så omtalen av en dikterbiografi om Olav Duun og endelig omtalen av en politikerbiografi om Per Borten.

Redaksjonen