1993 var et godt år for fredsnasjonen Norge. Gjennom den hemmelige Oslo-kanalen hadde norske fredsmeklere bidratt til den såkalte Oslo-avtalen mellom Israel og palestinernes frigjøringsorganisasjon (PLO). Oslo-avtalen ble ansett for å være et stort gjennombrudd for freden i Midtøsten. Prosessen fram til avtalen var omfattende og hektisk, med intensiv diplomatisk virksomhet fra alle involverte, inkludert norske fredsmeklere. Oslo-prosessen resulterte naturlig nok også i en mengde ulike dokumenter som notater, møtereferat, brev, avtaleutkast og strategidokumenter. Problemet er imidlertid at fra januar til august 1993, perioden med forhandlinger i den hemmelige bakkanalen, finnes det ingen dokumenter i arkivet til Det kongelige norske Utenriksdepartement. Noen av dokumentene som burde ha vært der, er omtalt og referert til i Hilde Henriksen Waages rapport ’Peacemaking is a Risky Business’. Mange flere dokumenter finnes i Odd Karsten Tveits bok Krig og diplomati. Utenriks-departementet aner etter eget utsagn ikke hvor dokumentene er. Det er klart at de aldri har vært i Utenriksdepartementets arkiv. Etter at saken om de forsvunne dokumentene ble gitt betydelig oppmerksomhet i -norske medier våren 2006, beordret daværende riksarkivar John Herstad

en granskning av saken. Det viktigste gjenlevende medlem av «Oslo-klubben», Terje Rød-Larsen, hadde imidlertid slett ikke til hensikt å samarbeide med riksarkivaren i hans leteaksjon etter de forsvunne dokumentene. Motvillig har han innrømmet at han besitter et betydelig privat arkiv fra de hemmelige forhandlingene i Norge. Men Terje Rød-Larsen nekter å levere dokumentene tilbake til den norske stat. Mysteriet om de forsvunne dokumentene må i tillegg ses i nær sammenheng både med Norges rolle som mekler i Oslo-prosessen og med fraværet av fred i Midtøsten.

De tallrike eventyrfortellingene og mytene om nordmennene som på mirakuløst vis bidro til å skape fred i Midtøsten, har vist seg tunge å rokke ved. I debatten rundt Oslo-prosessen har det vært et betydelig fokus på de norske aktørenes rolle. Personsentrerte forklaringer på prosessens hendelsesforløp har det vært mange av: Den kanskje viktigste norske aktøren, Terje Rød-Larsen, nå leder for Det internasjonale fredsakademiet i New York og spesialutsending for FN, var den begavede, selvsikre og sjarmerende entreprenøren – en sann handlingens mann. Han skapte nesten fred i Midtøsten på egen hånd. Hans kone, Mona Juul, jobbet med Midtøsten-spørsmål i Utenriksdepartementet og representerte den hyggelige og elegante spesialisten i gruppen. Statssekretær Jan Egeland, senere FNs undergeneralsekretær for humanitært arbeid og nødhjelpskoordinator (OCHA), i dag direktør for Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), var den kjekke, resultatorienterte og genuint idealistiske fredsforkjemperen. Egeland hadde tidligere skrevet en magisteroppgave i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo hvor han argumenterte for at små stater kunne oppnå resultater i internasjonal politikk som var uoppnåelige for stormaktene. I 1993 fikk Egeland sjansen til å sette sin teori ut i praksis. «Oslo-ånden» dalte deretter ned over noen israelske fredsmek-lere, noen PLO-terrorister og en håndfull utvalgte nordmenn. Da Yassir Arafat og Yitzhak Rabin tok hverandre i hendene og signerte Oslo-avtalen på plenen foran Det hvite hus i Washington D.C. i september 1993, kunne også Norges utenriksminister Johan Jørgen Holst sole seg i glansen som internasjonalt anerkjent fredsmekler. Oslo-avtalen syntes å være et vendepunkt i den fastlåste konflikten mellom Israel og palestinerne.

Det norske korsfarerdiplomatiet i Midtøsten skapte positiv oppmerksomhet. Norge hadde fått seg en ny viktig utenrikspolitisk oppgave – internasjonal fredsmekling. Norges Midtøsten-diplomati brakte med seg internasjonal berømmelse og prestisje. Fredsmekling var blitt en av Norges aller «beste eksportvarer», uttalte statssekretær Jan Egeland i mars

1995. Han var fredsdiplomatiets fanebærer framfor noen.1 Engasjementet synliggjorde det lille landet som var langt nede på listen over viktige internasjonale aktører. Det forsterket Norges fredsimage. Norge var allerede berømt for den årlige utdelingen av Nobels fredspris. Etter det diplomatiske gjennombruddet i Midtøsten i 1993 skulle Oslo promoteres som fredshovedstaden, nok et symbol på fredsnasjonen Norge.2

Den nye norske rollen betydde at stor politisk prestisje ble knyttet til Norges fredsengasjement, hvor den norske innsatsen i Midtøsten var juvelen i nasjonens krone. Viktige interesser sto på spill for ulike norske regjeringer, Utenriksdepartementet, politiske partier, institusjoner og sentrale fredsmeklere. I april 2004 ble imidlertid rapporten ’Peace-making is a Risky Business’ utgitt. Den var utarbeidet på oppdrag for Utenriksdepartementet. Den norske rollen i Oslo-prosessen ble gjort til gjenstand for omfattende analyse.3 Rapporten la de rådende eventyrfortellingene om den norske rollen i Midtøsten i grus og skapte betydelig rabalder i kongeriket.4

Rapporten konkluderte med at Norge ikke hadde vært noen uskyldig brobygger. Norge hadde riktignok jobbet hardt for å oppnå en fredsavtale. Men Norge var fortsatt bare et lite land, uten evne til å presse igjennom løsninger, hvis israelerne og palestinerne satte seg på bakbeina. Norge var ingen supermakt. Norge hadde ingen store muskler som det kunne bruke til å tvinge løsningsforslag igjennom. Norges svake stilling, i kombinasjon med den hemmelige tilretteleggerrollen, gjorde at Norge i virkeligheten ikke hadde noe annet valg enn å akseptere hva den sterkeste parten – Israel – foreslo. Heller ikke da Norge trådte inn i rollen som en mer aktiv fredsmekler, endret dette seg. Det asymmetriske maktforholdet mellom Israel og palestinerne var fortsatt like asymmetrisk, og Norge var akkurat så lite og maktesløst som Norge alltid før hadde vært. Nordmennene anstrengte seg for å oppnå en viss symmetri i prosessen, men dette kunne ikke endre realitetene på bakken. De faktiske maktstrukturene kunne aldri endres ved å tilby israelere og palestinerne like hotellrom, like biler eller samme mat. Det var Israel som satte betingelsene, og det var Israel som bestemte spillereglene. Norge kunne like dette eller la

være, men det var til syvende og sist ingenting de norske fredsmeklerne kunne gjøre for å endre på dette. Dette var Norges handlingsrom. Nordmennene kunne enten gjøre sitt beste innenfor dette begrensede handlingsrommet, eller de kunne forlate hele prosessen. Norge valgte å fortsette og å gjøre det beste ut av situasjonen. Omsatt til handling betydde dette at nordmennene forsøkte å overtale PLO til å akseptere de punktene som israelerne foreslo samt overbevise PLO om å oppgi de standpunktene som var uakseptable for Israel.5

Norge kunne verken ta i bruk pisk eller gulrøtter overfor Israel. Overfor palestinerne kunne derimot Norge ta i bruk begge virkemidlene. Pisken ble brukt da Norge argumenterte for at palestinerne kom til å ødelegge alle framtidige muligheter for fred dersom de ikke brukte denne unike muligheten som Israel nå tilbød dem, framforhandlet ved norsk hjelp. Gulrøttene kom i form av israelsk anerkjennelse av PLO og muligheten for PLO-ledelsen til å vende tilbake til deler av de palestinske områdene. En enda større gulrot kom i form av økonomiske løfter. I tillegg til den betydelige bistandspotten Norge selv kunne gi til palestinerne, ville også resten av verden bidra økonomisk til å stable en pale-stinsk stat på beina. Alle disse pengene var innen rekkevidde. Gulrøttene hang rett foran palestinernes neser. Alt PLO behøvde å gjøre var å akseptere de israelske forslagene. Et slikt skritt fra palestinsk side ville virkelig sørge for å få fart på hjulene slik at fredsprosessen ville fortsette å rulle framover, argumenterte de norske fredsmeklerne.6

Konklusjonene fra ’Peacemaking is a Risky Business’-rapporten rystet det norske selvbildet. Midt i oppstyret og debatten som fulgte rapportens lansering, var det imidlertid en avsløring som gikk relativt ubemerket hen: For å kunne gjennomføre forskningen til denne rapporten, hadde jeg fått tildelt privilegert tilgang til Utenriksdepartementets arkiv. I dette arkivet var det, merkelig nok, absolutt ingen dokumenter fra forhandlingene i Oslo-kanalen. Fra januar til september 1993, hvor de hemmelige forhandlingene i Oslo-kanalen pågikk for fullt, var ingen notater, ingen møtereferat og ingen brev arkivert. Da den norske utenriksministeren møtte Israels og USAs utenriksministere og PLO-leder Yassir Arafat for å diskutere forhandlingene i Norge, ble tilsynelatende ikke ett eneste ord fra alle disse møtene skrevet ned. I perioden før og etter de hemmelige forhandlingene er Utenriksdepartementets arkiv breddfullt av slike dokumenter, som arkivet selvsagt skal være i slike tilfeller. Det er i tillegg

særlig påfallende at denne lakunen opptrer i Johan Jørgen Holst sin periode som utenriksminister. Holst var en av de mest aktive og skrivende utenriksministrene i Norge noensinne.7 Fra sine stillinger, det være seg i Forsvarsdepartementet eller Utenriksdepartementet, pleide Holst å fylle arkivene med detaljerte, analytiske notater angående ulike utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål. Det var derfor merkelig, ja, rett og slett mistenkelig, at det fra den klart mest dominerende prosessen i Holst sin utenriksministerperiode, som han jobbet nærmest døgnet rundt med, ikke var blitt produsert noe skriftlig. Ikke ett eneste ord.

Man kan, for argumentets skyld, se for seg et scenario hvor ingen ting fra arbeidet med Oslo-avtalen ble arkivert. Kanskje hadde det verken vært tid eller rom for å notere noe som helst underveis i denne altoppslukende forhandlingsprosessen. Kanskje ville verken nordmennene, israelerne eller palestinerne at hendelsene og diskusjonene i den hemmelige kanalen skulle festes på papiret. Kanskje hadde det hele vært en muntlig øvelse. Norges viktigste aktør, Terje Rød-Larsen, var kjent for sin sterke tilbøyelighet til å snakke snarere enn å skrive. Men ingen ting av dette kan forklare fraværet av utenriksminsterens sedvanlig skarpe penn.

Derfor var det heller ikke overraskende at utenriksminister Holst, sin vane tro, virkelig hadde opprettholdt skrivingen. Mange ideer, referater og samtalenotater var blitt festet til papiret. Holst skrev et stort antall dokumenter av ulik karakter, selv om ingen av disse er å finne i Utenriksdepartementets arkiv. De første sporene på at det fantes dokumenter fra Oslo-prosessen, dukket opp da litteraturinnsamlingen til ’Peacemaking is a Risky Business’-rapporten ble gjort. Som historiker sjekker man naturligvis det de aktuelle fredsforhandlerne selv måtte ha skrevet. De norske aktørene hadde på dette tidspunktet ikke offentliggjort noe. Deltagerne fra den israelske delegasjonen ga derimot verden innblikk i sine personlige arkiver, gjennom egne beretninger fra Oslo-prosessen. I sine memoarer gjengir disse israelerne innhold fra flere brev skrevet av Holst. I sin bok Battling for Peace siterer Israels daværende utenriksminister, Shimon Peres, lange utdrag fra brevutvekslinger mellom ham og den norske utenriksministeren.8 Også Yossi Beilin, Israels daværende viseutenriksminister, gir i sin bok Touching Peace flere eksempler på det samme.9 Det gjør også Israels sjefsforhandler Uri Savir i The Process, riktignok i noe

mindre omfang.10 Det er ingen grunn til å tro at de israelske politikerne simpelthen diktet opp et betydelig antall ikke-eksisterende brev til og fra den norske utenriksministeren.

Under arbeidet med ’Peacemaking is a Risky Business’-rapporten fant jeg også ut at forskjellige utkast til den endelige Oslo-avtalen, den såkalte Sarpsborg-avtalen, var gitt til nordmennene fra de israelske og palestinske forhandlerne. Men Sarpsborg-dokumentet var ikke i Utenriksdepartementets arkiv.11 De omtalte brevene og Sarpsborg-dokumentet var heller ikke å finne i Johan Jørgen Holsts private arkiv. Marianne Heiberg, Holsts enke, holdt før hun døde i desember 2004 fast ved at hun hadde lett overalt etter dokumentene fra de hemmelige forhandlingene. Heiberg, som var forsker, hadde planer om å skrive om fredsprosessen. Ifølge henne var det ingen dokumenter fra Holsts engasjement i Oslo-kanalen blant hans etterlatte papirer i deres hjem.12

Alt i alt hadde et betydelig antall viktige dokumenter blitt brukt, sitert og henvist til, både direkte og indirekte, i flere ulike bøker. Det var liten tvil om at dokumentene faktisk eksisterte. Men på det stedet de burde ligge, i Utenriksdepartementets arkiv, var de altså ikke.

Mysteriet ender ikke her. Til stor overraskelse dukket de forsvunne dokumentene opp igjen, denne gangen i Odd Karsten Tveits bok Krig og diplomati.13 Der fantes ikke bare alle de dokumentene som alt var identifisert og savnet av meg. Et betydelig antall andre – og hittil helt ukjente dokumenter – ble også brukt og henvist til i Tveits bok. I 2000 hadde den kjente Midtøsten-eksperten og mangeårige NRK-korrespondenten mottatt ca. 1,15 millioner kroner fra Utenriksdepartementet for å lage et tv-program om Norges rolle i fredsprosessen i Midtøsten. Oppsiktsvekkende nok ble Tveit også gitt adgang til Utenriksdepartementets arkiv.14

Terje Rød-Larsen, Mona Juul og avdøde utenriksminister Johan Jørgen Holst spilte alle viktige roller i dokumentaren Krig og diplomati, som

ble sendt på NRK 3. mai 2004.15 I store trekk bifalt og sluttet Tveits dokumentar seg til de tre hovedaktørenes oppfatning og beskrivelse av hendelsene i Oslo-prosessen. Men Odd Karsten Tveit jobbet samtidig med et annet, svært beslektet prosjekt: en bok som handlet om norsk Midtøsten-politikk i perioden 1978–96. I oktober 2005 publiserte Tveit boken med nesten nøyaktig samme tittel som dokumentaren: Krig og diplomati: Oslo–Jerusalem 1978–96. Det ble aldri nevnt, verken i boken eller i dokumentaren, at forfatteren i tillegg til arkivtilgangen hadde mottatt betydelig finansiell støtte fra Utenriksdepartementet. Kun to andre sponsorer ble nevnt.16

I bokens forord forklarer Tveit at han av hensyn til sine primærkilder har sett seg nødt til å «deponere» et «utfyllende fotnotemanus med henvisninger til kilder» i Riksarkivet.17 Det fullstendige fotnotemanuskriptet hadde en klausul på 25 år. I norske mediers dekning av saken fikk man inntrykk av at det eksisterte en boks med dokumenter arkivert i Riksarkivet.18 Det forholdt seg ikke slik. Riksarkivaren kunne fortelle at den etter hvert ganske så berømte «Tveit-boksen» slett ikke inneholdt noen dokumenter, kun en CD med bokens fullstendige fotnotemanuskript. Riksarkivet hadde ikke mottatt ett eneste dokument fra Tveits referanseliste. Riksarkivaren beordret en granskning for å komme til bunns i saken. Utenriksdepartementet innrømte at ingen av de relevante dokumentene fantes i deres arkiv og at de heller aldri hadde vært der. Noen forklaring på hvordan dette kunne skje, hadde ikke Utenriksdepartementet.19

Hvorfor hadde Tveit valgt en slik ekstraordinær måte å beskytte sine kilder på? Det er ingen enkel oppgave å identifisere hvor Tveit har fått informasjonen til boken fra.20 Tveit benytter seg av et helt uvanlig referansesystem. Som oftest henviser han til den deponerte, klausulerte boksen i Riksarkivet. Det gir boken et akademisk og faglig inntrykk, noe som igjen gir den større troverdighet. Dette uvanlige referansesystemet gjør

også at Tveit i tillegg styrer unna Utenriksdepartementets krav til manuskriptkontroll. Når forskere blir gitt tilgang til Utenriksdepartementets arkiv, er det tre grunnleggende betingelser forskeren må si ja til: (1) Utenriksdepartementet har rett til å lese manuskriptet. Manuset er hemmeligstemplet inntil det blir frigjort av departementet. (2) Utenriksdepartementet har rett til å fjerne fra manuskriptet sitater fra dokumenter av hensyn til rikets sikkerhet og/eller Norges forhold til andre stater. (3) Utenriksdepartementet har rett til å fjerne informasjon av hensyn til personvernet. Tveits bok inneholder ingen direkte referanser til Utenriksdepartementets dokumenter med henvisning til departementets ulike dossierer. Dermed er kilden heller ikke gjenkjennelig som et dokument tilhørende Utenriksdepartementet. I prinsippet vil derfor heller ikke senere undersøkelser av Tveits kildegrunnlag være mulig. På denne måten vrir Tveit seg unna Utenriksdepartementets klare retningslinjer for innsyn i hemmeligstemplede dokumenter. Dette gjelder også dokumenter som vi vet eksisterer. Tveit siterer lange utdrag fra allerede kjente og brukte dokumenter og henviser til det klausulerte fotnotemanuskriptet i boksen i Riksarkivet. Mange av disse dokumentene er imidlertid lett gjenkjennelige, nettopp fordi de er blitt sett, brukt, eller sitert av andre forskere, meg selv inkludert.21

Det er liten grunn til å tro at Tveits bokmanus ville ha kommet problemfritt gjennom departementets strenge manuskriptkontroll. Boken inneholder altfor mye sensitiv informasjon om andre staters politikk og ledere, informasjon som Utenriksdepartementet etter all sannsynlighet

ville ha vurdert som skadelig for Norges forhold til disse statene og/eller involverte aktører og følgelig ville ha forlangt fjernet. Delvis er boken også svært kritisk overfor israelsk politikk, noe som sannsynligvis ville skapt sterke reaksjoner fra Israel og Norges nærmeste allierte, USA. Dersom Tveits bokmanus hadde gjennomgått de vanlige kontrollrutinene i Utenriksdepartementet for så å bli nedgradert, hadde departementet stått igjen som Tveits hovedkilde for disse sensitive opplysningene. Det ville ha satt Utenriksdepartementet i en svært ømtålig og vanskelig situasjon.

I boken Krig og diplomati har Tveit et svært kritisk syn på utviklingen i Midtøsten før og etter Oslo-prosessen. Oslo-kanalen presenteres derimot som en suksesshistorie. Tveits beskrivelse av de norske aktørenes innsats i prosessen bidrar til å bygge opp om den rådende norske eventyrfortellingen. I særlig grad gjelder dette de delene som dreier seg om Terje Rød-Larsen og Johan Jørgen Holst. Ikke bare beundrer Tveit Holst og Rød-Larsen, han omfavner også de standpunktene disse to forfekte(t)r. I boken fremmer Tveit Holsts og Rød-Larsens versjoner av fredsprosessen. Sistnevnte samarbeidet da også tett med Tveit under arbeidet med begge Krig og diplomati-prosjektene.22

Mysteriet er fortsatt uløst: Hvor er de forsvunne dokumentene? Det er åpenbart at Tveit har sett disse dokumentene. Det er derfor selvsagt at han må ha fått dem fra ett eller annet sted eller fra en eller flere personer. Måten boken er skrevet på forteller oss også at Tveit må ha hatt dokumentene eller kopier av disse tilgjengelig i skriveprosessen. Det er ingen grunn til å tro at Tveit har diktet opp lange utdrag og sitater fra ikke-eksisterende dokumenter.

Riksarkivarens granskning har så langt gitt få konkrete resultater. Alle medlemmene av «Oslo-klubben» har blitt formelt kontaktet både av riksarkivaren og Utenriksdepartementet.23 Det er nærmest utenkelig at de mest

sentrale norske aktørene ikke skulle ha mottatt eller beholdt noen kopier av de mest vesentlige dokumentene fra fredsprosessen.24 Kun et begrenset antall personer hadde imidlertid tilgang til dokumentene. Denne lille gruppen besto av fire personer, fra to familier: Utenriksminister Johan Jørgen Holst og hans kone Marianne Heiberg, som for øvrig spilte en helt marginal rolle; og forhandlingenes hovedmann, Terje Rød-Larsen og hans kone, Mona Juul. Som tidligere nevnt insisterte Heiberg før sin død på at hun ikke hadde noen dokumenter. Rød-Larsen og Juul har begge problemer med hukommelsen og har vært oppsiktsvekkende lite villige til å samarbeide for å få løst mysteriet med de forsvunne dokumentene. Da Rød-Larsen ble konfrontert med saken i januar 2006, hevdet han at han bare hadde «private» notater og et «privat» arkiv etter sin tid som fredsmekler i Oslo-prosessen.25 Mona Juul, som i 1993 var ansatt i utenriksministerens sekretariat og som derfor hadde ansvaret for å holde orden på utenriksministerens dokumenter, sier at hun ikke har noen dokumenter, bortsett fra de dokumentene som tilhører henne.26 Både Rød-Larsen og Juul mener at Fafo, forskningsinstitusjonen ledet av Rød-Larsen i 1993, kanskje kunne ha noen av de forsvunne, hemmeligstemplede UD-dokumentene. Fafo har imidlertid svart at forsknings-institusjonen ikke har forsvunne UD-dokumenter i sitt arkiv.27

Fra riksarkivarens synspunkt representerer mangelen på arkiverte dokumenter fra den hemmelige Oslo-kanalen et brudd på norsk arkivlov. Uansett hvilken status de norske aktørene hadde, og til tross for bakkanalens hemmelige natur, var Oslo-prosessen en fredsprosess hvor aktørene ikke var med som privatpersoner, men var med på vegne av norske myndigheter. I dette tilfellet representerte de alle Utenriksdepartementet. Ifølge riksarkivaren er en fredsprosess ingen privat prosess: «Ingen av de som var med i denne prosessen kan argumentere med at det er private dokument, eller at de sitter på et privat arkiv. I denne saken har de opptrådt som offentlige tjenestemenn», kommenterte John Herstad i januar 2006.28

FNs spesialutsending, Terje Rød-Larsen, vurderer situasjonen helt annerledes. I et brev til riksarkivar Herstad, skrevet på Det internasjonale fredsakademiets offisielle brevark, gjør Rød-Larsen det klart at han ikke har til hensikt å returnere noen dokumenter fra sitt «omfattende privatarkiv» til Norge. Han skriver at han «med interesse» har merket seg uttalelser fra «enkelte norske historikere, UD-tjenestemenn og riksarkivaren selv», uten at noen av disse har kommunisert med Rød-Larsen.29

Ifølge Rød-Larsen har den manglende kommunikasjonen fra deltagerne i den «offentlige meningsutvekslingen i Norge» ikke bidratt til «det tillitsforhold som er en nødvendig forutsetning ved donering av et privatarkiv som omfatter notater fra følsomme samtaler med bla. nålevende politikere og diplomater fra en rekke land.» Derfor vil Terje Rød-Larsen donere sitt privatarkiv til «et internasjonalt anerkjent [sic] arkiv i utlandet.»30

Det er ikke lett å forstå Rød-Larsens argumentasjon og logikk. På tross av hva han eventuelt måtte tro om sitt bidrag, startet Norges rolle i Midtøsten lenge før han kom på banen. En norsk meklerrolle hadde vært prioritert av samtlige norske utenriksministere fra 1979, den gang da Yassir Arafat tok det første initiativet til at Norge skulle engasjere seg i konflikten. Videre var det fra 1989 og utover en konkret norsk rolle, utarbeidet og opprettholdt av daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg og senere hans statssekretær Jan Egeland. Det var med andre ord ikke slik at nordmennene tilfeldigvis kom snublende inn i fredsprosessen i Midtøsten. Norge ble heller ikke dratt motvillig inn i prosessen av forsk-ningsinstitusjonen Fafo, ledet av Terje Rød-Larsen. Det vil være galt å betrakte Rød-Larsens arbeid med fredsprosessen i Midtøsten som noe isolert. Hans arbeid og rolle må ses i sammenheng med Det norske Arbeiderpartis og Utenriksdepartementets lange engasjement i saken.

Et annet problematisk aspekt, like vanskelig å forstå, er Rød-Larsens argument for ikke å returnere sitt arkiv til den norske stat, det være seg enten Utenriksdepartementet eller Riksarkivet. Norges engasjement i

fredsprosessen i Midtøsten kan ikke ses på som et Fafo-prosjekt, finansiert av Utenriksdepartementet. Rød-Larsen skriver at det var han selv, i egenskap av å være Fafos daglige leder og leder for «forhandlingsprosjektet», som sto for «samhandlingen med partene» og den «nødvendige orientering til og samordning med UDs ledelse». Han påstår at Fafos organisering av de hemmelige forhandlingene var på bakgrunn av et «ønske fra partene», blant annet fordi de ville unngå «de rapporterings- og arkiveringsrutiner som offentlige byråkratier er bundet av».31 I 1993 var imidlertid den norske meklerrollen klarert av utenriksminister Stoltenberg og statssekretær Egeland. Også Norges statsminister Gro Harlem Brundtland var orientert. I tillegg deltok Mona Juul, som udiskutabelt var og er ansatt i Utenriksdepartementet, på de aller fleste møtene sammen med sin mann. Da Johan Jørgen Holst tok over utenriksministerposten i april 1993, var han i aller høyeste grad en aktiv deltager i fredsprosessen. Holst styrte selv prosessen, med begge hendene på rattet. Den norske rollen i fredsprosessen i Midtøsten var uomtvistelig, om enn hemmelig, norsk utenrikspolitikk, klarert med og besluttet av den daværende norske regjering.

Ved det Terje Rød-Larsen kaller å beskytte kildematerialet, sikrer han seg kontrollen over dokumentene: Enhver person og/eller institusjon som i framtiden skal håpe på å få tilgang til dokumentene, må ha Rød-Larsens fulle tillit. Terje Rød-Larsens monopolisering av historien rundt Oslo-prosessen er overraskende nok uproblematisk for den nåværende ledelsen i Utenriksdepartementet. I sterk kontrast til tidligere runder i denne saken, har nemlig Utenriksdepartementet valgt å godta Rød-Larsens logikk: «Vår konklusjon er at det ikke finnes dokumenter han har fra Oslo-prosessen som er savnet i UDs arkiver. Vi anser derfor saken som avsluttet», hevdet Utenriksdepartementets kommunikasjonsdirektør Anne Lene Dale Sandsten.32 «UD var svært lite involvert i de hemmelige forhandlingene. Fra Norge var det i hovedsak utenriksminister Johan Jørgen Holst og Terje Rød-Larsen fra Fafo som var involvert», la hun til. På spørsmål om Terje Rød Larsen i dette tilfellet ikke måtte ses som en aktør på vegne av Norge, var svaret fra UD: «Nei, han deltok på oppdrag fra utenriksministeren». Det var kun Mona Juul som var «fra UD».33 Ifølge en slik logikk tilhører altså ikke utenriksministeren Utenriksdeparte

mentet. Innholdet i Terje Rød-Larsens private arkiv regner dermed Utenriksdepartementet som hans private dokumenter. De tilhører derfor ikke den norske stat.34

Hvorfor behøver vi å bry oss om noen forsvunne UD-dokumenter? Hvorfor er denne saken viktig? Informasjonen som finnes i de forsvunne dokumentene, både den informasjonen som tidligere er trukket fram av israelske politikere og den nye informasjonen fra Odd Karsten Tveit, bidrar til å belyse og forstå den mest kritiske og viktigste fasen i Oslo-prosessen. Innholdet i de forsvunne dokumentene viser at de konklusjoner som ble trukket i rapporten ’Peacemaking is a Risky Business’ – og som ble skarpt kritisert ved rapportens utgivelse – ikke bare var riktige, men de traff spikeren på hodet. Rapportens funn kunne vært enda sterkere og tydeligere underbygget med mye mer konkrete empiriske belegg, hadde alt relevant kildemateriale vært tilgjengelig. Innholdet i de forsvunne dokumentene utfordrer i enda større grad både de stereotype framstillingene av de norske aktørene og de rådende mytene rundt Norges rolle i fredsprosessen i Midtøsten. I større utstrekning enn først antatt var Oslo-prosessen en prosess på Israels premisser, med Norge i rollen som hjelpsom budbringer for Israel. Presset som ble øvet på PLO og særlig Yassir Arafat var også mye større enn det som opprinnelig ble antatt. Den nye informasjonen gir også et nytt bilde av de norske forhandlernes villighet til å følge Israels spilleregler.

En rekke møter holdt i juni 1993 illustrerer til fullkommenhet betydningen av de forsvunne dokumentene. De norske hovedaktørene møtte Arafat og hans rådgivere samt hele det israelske fredsteamet.35 I juli 1993 reiste utenriksminister Holst på offisielt besøk til Tunisia. Besøket ga Holst en perfekt anledning til å møte Arafat ansikt til ansikt. For å kunne

kombinere den offisielle reisen med en ferie, hadde Holst også med seg sin familie. I tillegg til Holsts familie var også Mona Juul med til Tunisia. Etter nok et resultatløst møte i den hemmelige Oslo-kanalen i Norge, sluttet også Terje Rød-Larsen seg til reisefølget 12. juli. På dette tidspunktet var hele fredsprosessen i ferd med å kollapse. 13. juli 1993 møtte Holst, Juul og Rød-Larsen Arafat i PLOs hovedkvarter. Før møtet hadde Rød-Larsen oppdatert Holst på prosessens siste utvikling. Israelerne hadde også orientert Holst, som de pleide, både om fredsprosessens siste krise og om hvilke spørsmål de ønsket den norske utenriksministeren skulle ta opp med Arafat. I tillegg ønsket israelerne at nordmennene skulle informere dem i etterkant av møtet. De ønsket at nordmennene umiddelbart skulle komme til Jerusalem. Holst gikk med på dette, men ønsket ikke å avbryte ferien sin selv. Utenriksministeren sendte derfor Terje Rød-Larsen og Mona Juul til Jerusalem for å ordne opp. Med seg til Jerusalem hadde Rød-Larsen og Juul et brev til Israels utenriksminister Shimon Peres. I detalj fortalte Holst Peres om sitt møte med Arafat og om sine vurderinger av både møtet og Arafat. I boken Battling for Peace gjengir Peres lange utdrag fra brevet. Denne delen av historien kjenner vi derfor fra før.36

Det vi hittil ikke har hatt noen kjennskap til, er hva som skjedde under det viktige møtet med Arafat og hva nordmennene fortalte israelerne fra sitt møte med ham. Hvor mye av Arafats forhandlingsposisjon ble avslørt? I tillegg til muntlige intervjuer med Juul, Rød-Larsen og Heiberg, refererer Tveit til en rekke interne og forvunne dokumenter. I Tveits bok kan vi lese: «Ferie for Holst var å sitte ved bassengkanten og skrive. Ved siden av seg hadde han en liten brun lærkoffert, penner i ulike farger, brevpapir, binders og stiftemaskin. Holst forfattet et langt og detaljert referat fra møtet med Arafat på engelsk.»37 Videre skriver Tveit: «Holst skrev et brev til Peres der han forklarte situasjonen i detalj […] Med brevet fra Holst og referatet fra møtet med Arafat vel forvart i dokumentmappen, landet Rød-Larsen og Juul på Ben Gurion-flyplassen utenfor Tel Aviv lørdag 17. juli 1993.»38 I boken fortsetter Tveit å sitere fra brevet fra Holst til Peres – et dokument som for øvrig heller ikke finnes i UDs arkiv: «Terje Rød-Larsen og Mona Juul, som tilhører mitt sekretariat, har begge spilt en nøkkelrolle i å administrere ’den norske kanalen’ og er mine spesialutsendinger. De skal orientere dine folk direkte.»39

Nordmennene ga så israelerne både detaljer så vel som egne vurderinger av møtene med Arafat. Denne informasjonen var svært verdifull for israelerne. Den ga dem klare indikasjoner på hvilke områder palestinerne kunne tenkes å komme med innrømmelser og på hvilke områder palestinerne faktisk måtte få noe. Slik kunne israelerne vurdere hvor de burde legge sine motstøt. Holsts brev, skrevet av utenriksministeren selv, umiddelbart etter møtet mens han hadde det friskt i minne, ga israelerne en oppdatert og detaljert innsikt i Arafats tanker. Alt dette ble utførlig diskutert i møtet mellom de to norske utsendingene og den israelske delegasjonen. Juul og Rød-Larsen svarte villig vekk på israelernes spørsmål om Arafat og PLOs forhandlingsposisjoner.40

De norske fredsdiplomatene spilte fredsspillet i henhold til Israels spilleregler. De var ikke lenger bare prosessens tilretteleggere. Norge var en partisk mellommann. Den norske rollen innebar ikke at nordmennene opptrådte på samme likeverdige måte overfor de to partene. Nordmennene så nå fredsprosessen med Israels briller. Det var det asymmetriske maktforholdet mellom israelerne og palestinerne som tvang nordmennene til å spille denne rollen. Dette var den eneste rollen Norge kunne spille. Nordmennene var enige med israelerne i at det var Arafat og PLO som forsinket fredsforetaket. Problemet var, mente de, at palestinerne ikke var villige nok til å oppnå fred. Israels krav var «røde linjer» som måtte forstås og aksepteres. Hvis ikke palestinerne erkjente dette, ville det ikke bli noen avtale i det hele tatt. Da ville heller ikke Norge spille noen rolle.

De forsvunne dokumentene belegger hvilken rolle Norge faktisk spilte under Oslo-prosessen. De viser at nordmennene overhodet ikke spilte rollen som tilbakeholdne tilretteleggere. De forsvunne dokumentene forteller oss om de ulike fasene som Oslo-prosessen gikk igjennom, hvordan prosessen ble ledet og hva prosessen gikk ut på. Derfor er innholdet i de forsvunne dokumentene også ødeleggende for eventyrfortellingen om Norges fredsforetak i Midtøsten. Viktigere er det likevel at dokumentene kan hjelpe oss med å forstå hvorfor Oslo-prosessen ikke resulterte i en varig fred og hvorfor den sannsynligvis ikke ville ha gjort det. Dokumentene kan derfor hjelpe oss å forstå og forklare elendigheten som fulgte i kjølvannet av Oslo-avtalen. Den – eller de – som sitter med tilgang til disse dokumentene, sitter med nøkkelen til historien om fredsforhandlingene i Norge. Kontroll over dokumentene sikrer samtidig monopol over historien. Kanskje er det også grunnen til at dokumentene fremdeles er borte.