Ketil Gjølme Andersen

Flaggskip i fremmed eie. Hydros historie 1905–1945

Pax Forlag, Oslo 2005, 500 s.

I 2005 var industriselskapet Hydro 100 år, noe som bl.a. ble feiret med et tre binds historieverk på 1500 sider. Bokprosjektet gikk over ti år, og det var beregnet tre forskerårsverk på hvert bind. I tillegg var om lag 35 hovedfagsstudenter tilknyttet prosjektet. Det har det blitt et solid historieverk av, som sammen med jubileumsbøkene om de andre industriselskapene som ble etablert for hundre år siden og biografiene om entreprenørene som stod bak dem, gir ny innsikt i hvordan det moderne industrisamfunnets gjennombrudd artet seg.1

Ketil Gjølme Andersen har skrevet det første bindet i Hydro-historien, Flaggskip i fremmed eie, som dekker perioden 1905 til 1945. Tittelen slår an bindets sentrale tema og selskapets tvetydige posisjon i norsk historie: Hydro var på den ene siden et kraftfullt uttrykk for den nye arbeidsdagen og det moderne industrisamfunnets gjennombrudd, og selskapet ble et virkemiddel i iscenesettelsen av den nye nasjonale selvbevisstheten etter 1905. Det stod også nordmenn bak etableringen. Fremst blant dem troner ingeniøren og gründeren Sam Eyde og fysikkprofessor Kristian Birkeland. Begge hadde talent og virkelyst, men de måtte utenlands for å skaffe kapital til industriselskapet. Bare sju prosent av aksjene i Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab, som selskapet het fra starten, hadde norske eiere, og selskapet hadde kun i begrenset grad sitt feste i den norske kapitalismen. Omfanget og tempoet i utbyggingen på Notodden og på Rjukan ble dermed ikke bestemt av nordmenn, men av beslutningstakere utenfor landets grenser – i Sverige, Frankrike og Tyskland. Sett fra deres ståsted handlet den norske industrialiseringen i årene etter unionsoppløsningen ikke om noen ny, norsk arbeidsdag, men om å sikre seg andeler av billig norsk vannkraft.

Det er i dette spennet mellom ambisiøse og krevende utenlandske eiere som ville ha mest mulig ut av norske fosser, og norske aktører som både evnet og ønsket å prege utvik

lingen av selskapet, Andersen analyserer Hydro. Det gjør han med kyndig og myndig hånd og velskrevne fortellinger. Vi stifter bekjentskap med de sentrale personene som stod bak etableringen og får innsikt i de prosessene som ledet fra ideen om en norsk lysbueprosess for framstilling av nitrater (kunstgjødsel) til etableringen av selskapet. Videre lærer vi om de funksjonærene som administrerte og utviklet selskapet og eiernes ambisjoner med Hydro. Tidvis får vi også små glimt inn i Hydro sett fra arbeidernes og fagforeningenes utkikkspunkt, selv om Andersens bind, og hele Hydro-historien, først og fremst er bedriftshistorie sett fra styrerommene, direksjonen og Adminiets salonger. Det gjør den likevel ikke til en snever bedriftshistorie. Andersen plasserer Hydro inn i det norske samfunnet, og han gir i sine analyser solide innblikk i hvordan den organiserte kapitalismen fikk fotfeste i Norge og de spenninger som av den grunn oppstod mellom arbeid og kapital. Slik blir dette bindet av Hydro-historien også et vektig bidrag til norsk økonomisk og teknologihistorisk forskning.

Hydro ble etablert 2. desember, men forhandlingene begynte allerede i 1903, da fysikkprofessor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde møttes i middagsselskap hjemme hos stortingsmann Gunnar Knudsen. Nordlysforskeren Birkeland, som i likhet med andre naturvitere ved universitetet mer enn gjerne skjøtet på universitetslønna med konsulentoppdrag utenfor akademia, og fossespekulanten Eyde, som på dette tidspunktet ivret etter å finne kjøpere til Rjukanfossen, oppdaget raskt at de hadde felles interesser for elektriske lysbuer, vannkraft og kunstgjødsel. Andersen begynner første kapittel i Hydro-historien med dette middagsselskapet og tar oss med på en drøftende og drivende god analyse av prosessen fra ideen om å utvikle en lysbueprosess til å produsere kunstgjødsel, via Birkelands vitenskapelige forsøk med sin elektriske kanon og Eydes bestrebelser på å selge fossefallene som han var medeier i, og fram til den første forsøksvirksomheten og den industrielle utprøvingen av prosessen.

Eyde er det sentrale omdreiningspunktet i bokas første del, og vi følger tett på den utviklingen han gjennomgikk fra fossespekulant til industrigründer og systembygger. Mer enn noen annen var det han som trakk i trådene og ikke bare forholdt seg til de teknologiske og markedsmessige sidene ved utviklingsprosjektet, men også la ned mye arbeid i å finansiere prosjektet. Han ville ikke ha lykkes uten samarbeidet med Birkeland. Lysbueprosessen var et resultat av Birkelands oppfinnelse, og det var han som satt med den kunnskapen som gjorde det mulig å patentere prosessen. Men Eyde sikret i stor grad veien fra oppfinnelse til innovasjon, eller en industrielt gjennomførbar og økonomisk lønnsom prosess. Underveis ble stadig flere personer involvert i prosjektet.

Eyde ønsket opprinnelig å få tyske investorer med i Hydro. Det mislyktes han i første omgang med. Wal

lenbergene i Sverige lot seg imidlertid overbevise om potensialet til den norske lysbueprosessen. Det samme gjorde den franske banken Paribas. Sammen med Eyde ble Marcus Wallenberg og den franske bankmannen Edmond Moret lenge de sentrale personene i Hydros ledelse. Mens svensken og franskmannen kom godt ut av det med hverandre, ble forholdet mellom franskmannen og den norske generaldirektøren etter hvert svært vanskelig. Wallenberg var vant til og tolererte Eydes løse og uformelle lederstil, Moret hadde vanskeligere for å akseptere den. Den norske generaldirektøren gjorde på sin side lite for å bygge den nødvendige tilliten mellom seg selv og pariserbankens delegerte. Han hadde ikke tid til det; entreprenøren Eyde ville videre, raskt. Av den grunn ivret han nok en gang etter å få tyske investorer med i Hydro. Valget falt på konkurrenten Badische Anilin- & Soda-Fabrik, som på dette tidspunktet var i ferd med å patentere sin egen lysbueprosess, Scönherr-prosessen, og forberedte utprøving i større skala. Eyde lyktes med sine anstrengelser, og i 1906 inngikk Hydro og Badische en samarbeidsavtale som bl.a. innebar opprettelsen av to nye selskaper på Rjukan: et kraftverk og en salpeterfabrikk. Produksjonen skulle basere seg på norsk eller tysk teknologi, men selskapene skulle konkurrere om utviklingen av det beste ovnssystemet.

Samarbeidet med Badische innledet en intens og krevende utbyggingsfase som varte fram til 1911. I denne perioden var Hydro engasjert i to parallelle utbyggingsprosjekter. De strevde med å gjøre ferdig sin egen salpeterfabrikk på Notodden, samtidig som de sammen med sin tyske samarbeidspartner begynte anleggsarbeidet i Vestfjorddalen på Rjukan der det skulle bygges både kraftverk og fabrikk, samtidig som veier, jernbane og annen infrastruktur skulle utvikles. Den tyske industrilederen Carl Duisberg var en av dem som lot seg begeistre over byggeprosjektet. Ifølge ham representerte salpeterfabrikken på Notodden og det tilhørende kraftverket på Svelgfoss ingeniørarbeid av første rang. Arbeiderne på anleggene delte neppe den oppfatningen. De nye Hydro-fabrikkene tilhørte de farligste og mest helseskadelige arbeidsplassene i Norge. Arbeiderne hadde lange, tøffe skift, og de ble utsatt for støv, gasser og etsende væsker. Eksem slo ut i røde roser på huden, giftgasser inntok lungene, hodepine var en daglig plage for mange, og de som arbeidet med salpetersyre kunne få varige skader. Andersen gir en kort beskrivelse av hvordan dette kunne arte seg, en god analyse av hvordan de tøffe arbeidsforholdene ble fortolket av Hydro-ledelsen og hvordan de i neste omgang gav næring til en radikal fagopposisjon. Jeg skulle gjerne lært noe mer om hvordan det var å være fabrikkarbeider i Hydro og hvordan noen av de som ble ansatt i selskapet opplevde arbeidet, arbeidsgiveren og de nye industristedene som de var med på å skape. Det ville gitt enda mer dynamikk til historien og synliggjort noen flere av dem som skapte selskapet.

Samarbeidsavtalen mellom Hydro og Badische forutsatte at de to selskapene skulle konkurrere om hvilken ovnstype de skulle bruke. Tyskerne ville installere bare tyske ovner på Rjukan, men Eyde lyktes gjentatte ganger i å få trenert den endelige beslutningen. I 1911 opplevde han så sitt livs triumf. Da reiste tyskerne fra Rjukan og overlot til nordmennene å fullføre byggingen på stedet. Etter en hektisk sluttspurt var den nye salpeterfabrikken i full drift sommeren 1912. Eyde, som var blitt tvunget til å trekke seg fra selskapet i 1910, hadde på dette tidspunktet også gjenerobret sine posisjoner i norsk salpeterindustri. Det varte bare i noen år til. Det stadig mer rutinepregede arbeidet ved hovedkontoret tiltalte i liten grad entreprenøren Eyde, og i årene som fulgte kom mye av hans rastløse virketrang til å utfolde seg utenfor Hydro. I 1917 ble han tvunget til å gå, mot en meget solid sluttpakke.

Ingeniøren og industrilederen Harald Bjerke ble ny generaldirektør. Han overtok et modent industriselskap. De store utbyggingsprosjektene var ferdig, og takket være nitratleveransene til rustningsindustrien under første verdenskrig var også selskapets økonomi solid. Hydro var dermed godt rustet til å møte etterkrigsårene. 1920-årene begynte også optimistisk med ambisjoner om å gjøre Hydro sterkt og uavhengig. Av den grunn ble salgsapparatet, og ikke minst forskningsvirksomheten, utvidet med oppbyggingen av et eget laboratorium. Hensikten var at Hydro gjennom egen forskning skulle sikre seg nye, solide bein å stå på. Til tross for offensive satsinger på å framstille aluminium og kali av råstoffet leucitt, og deretter utviklingen av en prosess som kunne framstille ammoniakk på kunstig vis, måtte diversifiseringsstrategien etter noen år likevel skrinlegges. Mens selskapet investerte store midler i forskning for å utvikle nye produkter, ble lysbueprosessen utkonkurrert av Fritz Habers ammoniakk-prosess, som var en variant av den prosessen Hydros laboratorieforskere hadde brukt fem år på å utforske. Den nye prosessen gjorde det mulig å produsere ammoniakk til svært lave priser, og etter at Axel Aubert overtok som generaldirektør i 1926, begynte omleggingen av produksjonen fra lysbue- til ammoniakkprosess. Den tyske industrigiganten IG Farben ble Hydros viktigste samarbeidspartner i denne endringsprosessen, og deres kompetanse sikret langt på veg en vellykket ombygging av Hydros produksjonssystem. Til gjengjeld fikk tyskerne betydelig makt over selskapet: 25 % av aksjene og styreplass. Avhengigheten til IG Farben preget Hydro gjennom resten av mellomkrigsårene, og Andersen drøfter i de siste kapitlene hvordan de premissene tyskerne satte, virket inn på et selskap som først satset på konsolidering av Hydro som gjødselprodusent og deretter, etter hvert som den økonomiske krisa tiltok, på nytt prøvde seg på en diversifiseringsstrategi.

Konsolideringsstrategien ledet Hydro inn i samarbeid med Odda Smelteverk, og det resulterte i en av

norsk industrihistories viktigste innovasjoner, Odda-prosessen, som gav Hydro et nytt produkt: fullgjødsel. Framstillingen av soda gav også lovende resultater og sikret, sammen med produksjonen av fullgjødsel, et lite overskudd ved inngangen til 1930-tallet. I 1934 rammet den økonomiske krisa selskapet, og en dramatisk nedbemanning ble igangsatt. Mer enn 500 Hydro-arbeidere mistet arbeidet som en konsekvens av dette. Hydro satt igjen med et solid underskudd og et mer anstrengt forhold til arbeiderne, funksjonærene og offentligheten. Ledelsens opptreden under Menstad-konflikten, der Auberts nestkommanderende, Bjarne Eriksen, gikk i spissen for å sette militære styrker mot de streikende arbeiderne, var én viktig grunn til at selskapet tapte anseelse. Andersen følger opptrappingen av denne konflikten trinn for trinn og gir et nyansert inntrykk av de ulike oppfatningene som politimesteren, politikerne og Hydro-ledelsen hadde til de streikende arbeiderne, Hydros rolle i konflikten og hvilke virkemiddel de mente egnet seg for å løse den.

Internt i selskapet fantes det også spenninger. Aubert initierte organisatoriske reformer som gav en slankere organisasjon og en mer slagkraftig og juristdominert toppledelse, men som også førte til at ingeniørene, som fra starten hadde hatt svært frie stillinger i Hydro, fikk en tydeligere arbeidsinstruks og mer underordnet funksjonærstatus i selskapet. Det skapte i neste omgang større avstand mellom selskapet og dets ingeniører. Andersen berører med dette en viktig endring i oppfatninger av og innholdet i ingeniørenes stillinger som strekker seg ut over Hydro. Det handlet bl.a. om at de nye industriselskapene fra århundrets begynnelse var over den første, intense utbyggingsfasen og på veg over i en fase der ingeniørene i større grad måtte finne sin plass i foretakshierarkiet. Andersen fastslår at det for mange ble en smertefull prosess. De konsekvensene spenningene mellom toppledelsen og funksjonærene fikk, får vi mindre innblikk i. Førte innføringen av standardkontrakter for eksempel til at Hydro ble en mindre attraktiv arbeidsgiver for ingeniører, at flere av de ingeniørene som hadde hatt stilling i Hydro foretrakk å opptre som frittstående konsulenter, eller at de heller begynte å virke ved ingeniørkontorer der de fortsatt kunne arbeide som selvstendige profesjonsutøvere?

Etter kriseåret 1934 bedret konjunkturene seg, og avtalen med IG Farben ble reforhandlet. Ledelsen innledet dessuten en mer offensiv jakt på nye forretningsområder. Ett av prosjektene var knyttet til framstilling av tungtvann, et annet handlet om å utnytte kullforekomstene på Svalbard til framstilling av syntetisk bensin. Selskapet vurderte i tillegg nok en gang å begynne med produksjon av aluminium og magnesium. Satsingene gav grunn til optimisme, og før andre verdenskrig var overskuddene på nytt solide. Resultatene skyldes ifølge Andersen både en meget kostnadseffektiv produksjon, gunstige vekslingsforhold mellom norsk og tysk valuta og at Hydros

toppledelse var meget dyktige og driftige forhandlere som maktet å gi Hydro en privilegert stilling innenfor norsk forretningsdiplomati og som hadde stor gjennomslagskraft i forhold til IG Farben.

Gjennom det meste av andre verdenskrig leverte Hydro tungtvann til Tyskland. Ifølge ledelsen ble denne produksjonen påtvunget selskapet. Det samme hevdet Hydro om selskapets deltakelse i Nordisk Lettmetall, som ble etablert mellom IG Farben, Luftwaffe og Hydro i 1941 og skulle forsyne det tyske flyvåpenet med aluminium og magnesium. Etter krigen ble deltakelsen i dette prosjektet kraftig kritisert. Langt fra alle var overbevist om at frykten for at Hydro skulle bli satt under tysk forvaltning dersom de ikke deltok frivillig, hadde vært den eneste drivkrafta bak Hydros engasjement. For Aubert var deltakelsen i Nordisk Lettmetall en fullføring av Hydros planer om å sikre seg flere inntektskilder enn kunstgjødsel. At de sikret seg fotfeste på nye forretningsområder ved tysk hjelp, bekymret tydeligvis ikke generaldirektøren. I topp-ledelsens virkelighetsforståelse var Hydro egentlig en nøytral bedrift; deres engasjement i rustningsindustrien var motivert ut fra et ønske om å sikre selskapet og nasjonen verdifulle fabrikker.

Slik oppfattet også norske myndigheter saken da de etter krigen etterforsket Hydros krigsengasjement og i 1950 konkluderte med at deltakelsen i Lettmetall riktignok hadde vært «bistand til fienden», men at ansvaret for dette lå på Aubert, som døde i 1943. Den øvrige ledelsen i Hydro gikk fri, noe Andersen gir oss argumenter til å forstå, samtidig som han i høg grad problematiserer dommen.

Hydro kom altså oppsiktsvekkende godt fra samarbeidet med sin mektige tyske partner. Den sterke bindingen til ett selskap fristet likevel ikke til gjentakelse, og i etterkrigstiden ble selvstendighet et mål. Det fikk de også helt andre muligheter til. I 1945 ble de tyske aksjene overlatt til den norske staten, og majoriteten i Hydro var for første gang i selskapets historie eid av nordmenn. Hydro var blitt Norsk Hydro og var ikke lenger et flaggskip i fremmed eie.

Andersen formidler med sitt bind i Hydro-historien ny og verdifull innsikt i industriselskapets første drøye 40 år. Boka er velskrevet, og den gir grundig kjennskap til de mange trinnene i og dimensjonene ved utviklingen av industriselskapet fra det bestod av en håndfull menn på Eydes ingeniørkontor og fram til det etter krigen sysselsatte mellom 3500 og 4000 personer. Av og til er det likevel så mange tema som skrives inn at det kan være vanskelig å få tak i alle hovedlinjene. Da er det bra at boka er utstyrt med et godt register som gjør det enkelt å lete seg fram til personer, saker og tema. Oversikter og tabeller over antall ansatte og økonomiske resultater i den perioden som behandles, får vi derimot ikke. Det er synd, fordi det ville vært et viktig og nyttig utgangspunkt for de som skal bygge videre på dette bindet i Hydro-historien og foreta

nye, sammenfattende analyser av norsk industrihistorie i denne perioden. Forfatter og bilderedaktør kunne også lagt ned mer arbeid i utvalg og presentasjon av bildene og ikke minst i bildetekstene, som i for liten grad fungerer som supplement til brødteksten.

Finn Erhard Johannessen, Asle Rønning og Pål Thonstad Sandvik

Nasjonal kontroll og industriell fornyelse, Hydros historie 1945–1977

Pax Forlag, Oslo 2005, 468 s.

Norsk Hydro fejrede 100 års jubilæum i 2005 med en imponerende virksomhedshistorisk trilogi. Ved siden af disse tre værker har en lang række specialestuderende og forskere undersøgt selskabets udvikling fra forskellige vinkler. Finn Erhard Johannessen, Asle Rønning og Pål Thonstad Sandviks bog Nasjonal kontroll og industriell fornyelse, Hydro 1945–1977 er dermed en vigtig brik i et stort lanceret forskningsprojekt. Med denne forhistorie følger høje forventninger – og læseren bliver ikke skuffet.

Johannessen, Rønning og Sandvik arbejder sig kronologisk igennem Hydro-historien: Fra den 1. juni 1945, hvor generaldirektør Bjarne Eriksen holdt sin hjemkomsttale efter to års krigsfangeophold i Tyskland til efteråret 1977, hvor de færdiggjorte olierørledninger fra Ekofisk og Frigg symboliserede indledningen på en ny epoke i Norsk Hydros historie. De tre forfattere har fordelt historien imellem sig således, at Finn Erhard Johannessen har skrevet om perioden fra 1945 til 1960, Asle Rønning fra 1960 til 1970 mens Pål Thonstad Sandvik har behandlet årene fra 1970 til 1977 samt de tidlige organisations- og «oliekapitler» fra 1960erne. De tre forfattere har heldigvis formået at skrive et samlet værk uden den strukturelle fragmentering, som ofte findes i bøger med flere forfattere. Finn Erhard Johannessen tager udgangspunkt i forholdet til den norske stat, som bl.a. overtog IG Farbens aktiepost og dermed 44,4 procent af aktierne ved en aftale i marts 1947. 36 procent af Hydro blev kontrolleret af franske Parisbas, og med disse stabile ejerforhold kunne Norsk Hydro indlede den succesfulde udvikling i 1950erne. Forholdet til staten var centralt, idet selskabet på den ene side ikke var en del af statens styresystem og på den anden side opnåede yderst privilegerede forretningsbetingelser f.eks. ved udbygningen af elektrolysefabrikkerne i nordnorske Glomfjord i 1948: billig kraft, attraktive afskrivningsmuligheder og fritagelse for eksportafgifter.

Væksten i 1950erne byggede basalt set på ammoniak og gødningsproduktionen suppleret med nye produkter som PVC, klor og magnesium. En stor del af afsætningen var koordineret under et internationalt kemikartel, hvor det norske selskab kontrollerede den skandinaviske efterspørgsel. Det var en ganske sta

bil og yderst lukrativ struktur. Men i 1960erne blev Norsk Hydro ramt af vanskeligheder på flere fronter. Allervigtigst blev selskabets teknologiske grundlag undermineret med fremkomsten af den nye og gradvist billigere petrokemiske ammoniakfremstilling. Norsk Hydros indtjening kom under pres, og overskudsgraden faldt støt og roligt op gennem 1960erne, som jo ellers var et fremgangsrigt årti for de fleste industrivirksomheder. Norsk Hydro oplevede da også en stærkt stigende efterspørgsel efter gødningsprodukter, så selskabet kunne have valgt at forsætte «business as usual» blot med faldende overskud. Men fremsynede Hydro-ledere som forskningsleder Johan B. Holte, lagde pres på at indføre forandringer. Efter at Holte blev generaldirektør i 1967 blev der igangsat en storstillet moderniseringsproces med en ny multidivisionel struktur efter amerikansk forbillede, samt en diversifikationssatsning med petrokemisk produktion, aluminumsproduktion og fra 1965 en direkte ejerandel i olieudvindningsselskabet Petronord. Samarbejdet med de franske partnere, som Parisbas havde formidlet kontakten til, medførte at Norsk Hydro fik opbygget en tidlig og unik kompetence indenfor olieudvindning. I efteråret 1969 opdagede Phillips-gruppen oliefeltet Ekofisk, og med Johan B. Holte som risikovillig kaptajn satsede Norsk Hydro massivt på olieudvindning op gennem 1970erne. Pål Sandviks bidrag til den omfangsrige litteratur om den norske olie består af en yderst detaljeret analyse af det komplicerede politiske spil mellem det ambitiøse statsselskab Statoil, det private Saga Petroleum, det semi-private Norsk Hydro og naturligvis de store internationale olieselskaber samt det magtfulde norske Olje-direktorat. Nok havde Norsk Hydro de historiske kompetencer i forhold til råstofproduktion, men selskabet stod nu overfor voldsom intern modstand og alle de diplomatiske og politiske evner måtte anvendes i det storpolitiske spil om den norske olie.

I 1969 foreslog generaldirektør Holte at ændre navnet «Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab» til «Norsk Hydro». Denne navneændring afspejler fint selskabets transformation fra en landbaseret kvælstofproducent, som byggede på vandkraft til et konglomerat, som var åben for nye forretningsmuligheder. 1970erne var ikke nogen nem tid for Norsk Hydro og bogen afsluttes med nogle fine kapitler om de forureningsudfordringer selskabet stod overfor, ligesom forfatterne fastslår, at selskabets egenhændige diversifikationsforsøg indenfor PVC og aluminium ikke kan betegnes som succesfulde. Derimod lykkedes det Norsk Hydro at opbygge værdifuld kompetence indenfor olieudvindning – og som forfatterne konkluderer: «Mer enn noe annet kom oljen til å løfte Hydro opp og fram.»

Man kan godt anvende ordene «solid» og «traditionel» i en positiv forstand. Bogen er kronologisk struktureret, og som de fleste virksomhedshistoriske værker spiller virksomhedsledelsen en fremtræ-

--dende rolle. Imidlertid lykkedes det forfatterne at kombinere de tætte personkarakteristikker af bl.a. Bjarne Eriksen, Rolf Østbye og Johan B. Holte med en række produktions-, markeds- og økonomisk-politiske vinkler. Arbejdskonflikterne omkring den kommunistiske og aktive Herøya Arbeiderforening i slutningen af 1940erne beskrives intenst. Det er interessant at læse, hvor alvorligt den norske stat tog disse arbejdsmarkedskampe, som mundede ud i militær overvågning af nøglepersoner og efter opstanden i Ungarn i 1956 total marginalisering af de kommunistiske kræfter. Disse lidt utraditionelle virksomhedshistoriske afsnit er vigtige og velskrevet, og de bygger på en kombination af grundige kildestudier samt den lange række af Hydro-relaterede hovedopgaver og forskningsprojekter i de seneste år. Disse arbejder kunne godt have fået en mere fremtrædende placering i bogen. Bl.a. kunne forfatterne have perspektiveret nogle af delkonklusionerne ud fra den eksisterende Hydro-forsk-ning. Det praktiserer Johannessen i kapitel to, hvor han problematiserer Sverre Christensens syn på vigtig-heden af statens ejerskab i forbindelse med Norsk Hydros privilegier i den tidlige efterkrigstid. Det havde været spændende med flere af den slags diskussioner, og de savnes desværre senere i bogen. Det ændrer imidlertid ikke ved, at bogen fremstår som en harmonisk helhed, hvor det lykkedes forfatterne at spille på en række tematiske tangenter.

Norsk Hydros udvikling fra 1945 til 1977 afspejler en række interessante karakteristika ved den norske økonomi efter 1945. For det første er Norsk Hydros udvikling i høj grad præget af en særlig form for «national samling». Den danske politolog Ove Kay Pedersen har i bogen National Identity and the Varieties of Capitalism – the Danish Experience påpeget, at evnen til at opnå konsensus mellem samfundets forskellige interesser har været helt central for velfærdsstaterne.2 Norsk Hydro er på mange måder et glimrende eksempel på dette «negotiated society». Efter krigens voldsomheder var der et udtalt behov for nationalt fællesskab i Norge. Som Johannessen skriver: «Nasjonale hensyn sto sterkt etter krigen, og det var en utbredt oppfatning som gikk langt inn på høyresiden i norsk politikk, at Hydro burde ha norske eiere» (p. 7). Norsk Hydro kunne stille krav til staten, som ønskede et stærkt selskab «på norske hender», som spillede en hovedrolle i udnyttelsen af landets rige naturresurser. Et andet interessant og alment karakteristika er Norsk Hydros organisatoriske udvikling. Efter 1945 fremstod det som et traditionelt og hierarkisk selskab, men i 1960erne lykkedes det progressive folk som Johan B. Holte og personaledirektør Reidar Tank-Nielsen at gennemføre organisationsændringer, som lagde vægt på en fordomsfri meningsudveksling mellem

ledelse og medarbejdere. Resultatet var blandt andet en frivillig produktivitetsaftale på Herøya i 1966, hvor en nedgang i antallet af ansatte skulle føre til højere løn for de tilbageværende. Devisen bag aftalen var, at også arbejderne havde en langsigtet interesse i et effektivt produktionsapparat, hvor færre arbejdshænder blev mere specialiseret og dermed mere vellønnet. Igen et smukt billede på en bredere udvikling, som har været helt central for Norges økonomiske gennembrud.

Det var kendetegnende for Norsk Hydro i 1960erne og 1970erne, at ledelsen kontinuerligt og utrætteligt søgte nye indtægtskilder og ekspansionsmuligheder. I begyndelsen af 1960erne udtrykte en række af de ældre bestyrelsesmedlemmer samt generaldirektør Rolf Østbye udbredt skepsis overfor engagementet i olieeftersøgning, mens yngre ledere som Johan B. Holte og juristen Torvild Aakvaag pressede på for at indføre teknologiske og markedsmæssige forandringer. Herunder investeringen i olie, der førte til andelen i Ekofiskfeltet og med Holtes ord «Hydros heldige terningkast». Processen er et godt eksempel på, hvor vigtig et regimeskifte kan være for udviklingen af virksom-heder. Holtes regime fra slutningen af 1960erne medførte nye organisa-tionsstrukturer, investeringer i nye produktionsmetoder og måske allervigtigst: opbygningen af nye medarbejderkompetencer. Disse kompetencer – bl.a. indenfor aluminium, internationale koncessionsforhandlinger samt olieproduktion – lagde et stærkt fundament for Norsk Hydros videre udvikling i 1980erne og 1990erne, hvor selskabet gik fra at være en af Norges til at være en af Europas centrale industrikoncerner.

Umiddelbart virker «mellemperioden» fra 1945 til 1977 måske ikke som den mest gribende og interessante i Norsk Hydros lange udvikling fra 1905 til 2005. Her snydes læseren jo både for den tidlige «gründerperiode», de dramatiske verdenskrige og de allerseneste årtiers store olieeventyr. Ikke desto mindre vil jeg anbefale bind to i den store Hydro-trilogi. Det er der tre årsager til: For det første er bogen velskrevet og forskningsmæssigt velfunderet. Dernæst fremstår Norsk Hydro som et lærerigt spejlbillede af Norges økonomiske udvikling efter 1945 og endeligt er perioden fra 1945 til 1977 helt central for forståelsen af Norsk Hydros senere udvikling. Ja, faktisk for forståelsen af hele den norske olieøkonomi. Dermed fremstår værket som et væsentligt kapitel i den store norske historiefortælling.

Einar Lie

Oljerikdommer og internasjonal ekspansjon. Hydro 1977–2005. Hydros historie 1905–2005

Pax Forlag, Oslo 2005, 486 s.

Einar Lie har med dette bindet ført Norsk Hydros historie fra 1977 til jubileumsåret 2005, og han har gjort det på en måte som avtvinger beund

ring. Lie skriver effektivt og godt, med en viss kjølig distanse til sine tema. Det etterlates ingen tvil om at det er forfatteren som kontrollerer sitt omfangsrike stoff.

Bindet innledes med en introduksjon som trekker opp rammene og forklarer hvorfor startpunktet er satt til 1977. De store inntektene som Hydro fikk fra sin olje- og gassvirksomhet, ga nå selskapet en enestående finansiell handlefrihet. På samme tid ble Arbeiderpartiets forsøk på å bruke statens eiermakt til å gripe direkte inn i selskapets styrende organer slått tilbake. Hydro hadde dermed både handlefrihet og autonomi, og Lies mål er å vise er hvordan selskapet brukte disse for-utsetningene.

Perspektivet som er valgt i fremstillingen er klart. «Makten og kontinuiteten i Hydro lå i administrasjonen, med generaldirektøren som det ubestridte sentrum», slår Lie tidlig fast (s. 13). Fremstillingen handler da også først og fremst om hvordan de mektige organer etablerte strategier, gjennomførte dem og hva som ble resultatet. Det er lite å lese om hvordan arbeidet artet seg på fabrikkgulvet. Derimot signaliserer Lie at forholdet til de ansatte er av grunnleggende betydning for å forstå Hydros historie, gjennom å si at det er «god grunn til å hevde at man finner det mest spesielle og utpregede ved Hydro nettopp i selskapets eier- og styringsstruktur, forhold ved ledelsen og relasjonene mellom ledelse og ansatte» (s. 266). Det mest spesielle ved Hydro er kort sagt «Hydro-modellen», og Lies oppfatning av denne ligger som et konseptuelt fundament for hele fremstillingen.

Hva kjennetegner så Hydro-modellen i Lies tolkning? Det er på den ene side en tilbakeholdenhet fra staten som majoritetseier i forhold til direkte inngripen i selskapets styrende organer. Denne tilbakeholdenhet innrammes på den andre side av en rekke uformelle krav og forventninger til selskapets opptreden. Lie finner at Hydros og statens industrielle tenkning har hatt et felles mål. Hydros forretningsaktivitet har bygget norske kompetansemiljøer og bidratt til at en stor del av verdiskapingen i utnyttelsen av norske naturressurser er blitt liggende i Norge. Dette har lagt til rette for at Hydro alltid har forblitt et administrasjonsstyrt selskap, hvor veien til makt har gått innad i konsernet. Hydros sterke selvstyre innebærer imidlertid ikke at en bestemt gruppe mennesker i sosial, geografisk og faglig forstand har kontroll over selskapet. Lie gjør et poeng av at ledelsen i selskapet har vært en heterogen gruppe ut fra fødested, familiebakgrunn og utdannelse, noe som har bidratt til selskapets og Hydro-modellens legitimitet.

Integrert i Hydro-modellen, og viktig for dens legitimitet, er også metaforen «Hydro-familien». Dermed vender vi tilbake til forholdet mellom ledelse og ansatte. En formulering som gis stor rekkevidde, er at forholdet gjennomgående har vært «preget av tillit og en gjensidig forståelse av at det eksisterer et klart interessefellesskap på tvers av verti

kale strukturer» (s. 267). Lesere av en annen faglig-politisk observans enn denne melder vil sikkert vite å kritisere Lie for denne harmonimodell, men for meg fremstår den som troverdig. Familieharmonien styrkes ved gjensidige tjenester. Gode lønns- og arbeidsvilkår ytes fra selskapet, som også strekker seg langt for å unngå oppsigelser i rasjonaliseringsprosesser. Motytelsen er sterk lojalitet til selskapet fra de ansatte, også i gjennomføring av nødvendige rasjonaliseringstiltak, samt politisk støtte fra fagforeningene i forhandlinger med staten. Det siste var viktig for å balansere den støtte selskapet lenge hadde fra Høyre, noe som særlig hadde betydning i perioder med Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon.

Hydro-modellen gir altså bokens konseptuelle rammeverk, men teksten er primært organisert rundt utviklingen av ulike forretningsområder. Dette fungerer godt. Hydro-modellen må forklares historisk. Den ble, som Lie skriver, «etablert, vedlikeholdt og forsvart gjennom flere tiår» (s. 450). Gjennom beskrivelsen av de ulike forretningsområdene klarer Lie å vise dette på en ytterst leseverdig måte. Samtidig plasserer han Hydro inn i norsk politisk og økonomisk historie, som etter hvert blir mer og mer internasjonalisert og globalisert.

Bokens 13 kapitler er organisert i fire deler. Del I forteller om hvordan Hydro ble et, i norsk sammenheng, stort oljeselskap. Hovedtråden i de to første kapitlene er hvordan Hydro sikret seg operatørskap for Oseberg-feltet og etablerte seg som operatør på norsk sokkel. For Hydro var operatørskap viktig for å sikre kompetanseoppbygging, noe som igjen var avgjørende for å sikre selvstendighet i oljesatsningen. Det var imidlertid ikke opplagt at Hydro skulle få operatørskap for noe viktig felt. I 1972 ble Statoil opprettet som statens heleide oljeselskap, og det fordret atskillig finstemt politisk arbeid å sikre at det 49 % privateide Hydro fikk operatørskap til Oseberg. Hydros troverdighet som stor operatør hang på at denne utbyggingen ble vellykket. Lie fremhever hvordan Hydro valgte selvstendige -løsninger og trakk veksler på sin allerede godt utviklede prosjektkompetanse fra landjorden, både når det gjaldt Oseberg og Troll, med god suksess. Utbyggingsløsningene ble gjenstand for konflikt mellom Hydro og Statoil, og konflikten fortsettes i neste kapittel om videreforedling av petroleum. Dette kapitlet har i mindre grad enn de to første en klar tråd som hjelper leseren gjennom en nokså innfløkt materie. Om leseren ikke fullt ut får med seg alle detaljer, synes likevel Lies konklusjon rimelig. På den ene siden skapte statens forutsetning om at både Saga, Hydro og Statoil skulle være involvert i norsk videreforedling av petroleum styrings- og effektivitetsproblemer. På den andre side bidro den gjensidige mistillit mellom Statoil og Hydro til at selskapene ikke greide å komme frem til en arbeidsdeling som ville gagnet dem begge rent forretningsmessig.

Bokens del II har fått tittelen «Landbasert industri i ekspansjo

nens tiår». Den innledes med to nær sammenknyttede kapitler om ekspansjonen innen Hydros opprinnelige område: gjødselproduksjon. Et kapittel handler om ekspansjonens første, rimelig vellykkede fase; det neste om overmot og sviktende markeder. Hydro ble i løpet av 1980-tallet gjennom oppkjøp utenlands en virkelig stor internasjonal aktør på gjødselmarkedet. Det lå en gjennomtenkt strategi til grunn for oppkjøpsvirksomheten; selskapet ønsket å komme på innsiden av ulike nasjonale markeder som var både vel-regulerte og ga høy fortjeneste. Det grunnleggende problemet som rammet strategien var prisfallet på gjødsel fra 1985. Lie nøyer seg ikke med å slå fast at det var slik, han diskuterer også hva som lå til grunn for prisfallet og redegjør for omfattende endringer i handelsmønsteret. Sentralt her står fremveksten av nye tilbydere på det vesteuropeiske markedet fra Øst-Europa, Midtøsten og Øst-Asia. I tillegg blir det et sentralt poeng at Hydro undergrov sin egen strategi gjennom sin grenseoverskridende ekspansjon. Dette bidro til mer reell konkurranse mellom landene enn tidligere, og ulike nasjonale myndigheter var mindre interessert i å regulere markeder til fordel for utenlandske kommersielle selskap enn de hadde vært overfor nasjonale stats- eller samvirkeeide produsenter.

Kapittel 6 handler om Hydros aluminiumvirksomhet og fusjonen med det igjen fullt ut statseide Årdal og Sunndal Verk (ÅSV). En slik fusjon med Hydro som dominerende partner var lenge helt utenkelig, og det ikke bare grunnet at det canadiske aluminiumselskapet Alcan hadde en stor eierpost i ÅSV i perioden 1966–1979. Lie underslår ikke, men kunne gjerne understreket enda tydeligere, at Hydros aluminiumvirksomhet lenge var et sorgens kapittel. Det er, som Lie sier, bare holdningen i selskapets ledelse om at oljerikdommene måtte komme også de land-baserte virksomhetene til gode som kan forklare at det i 1980 kunne bli besluttet å gå til en stor ekspansjon i problemverket på Karmøy. Nå ble utvilsomt Hydro etter hvert et svært kompetent aluminiumselskap. Men jeg undres på om ikke Lie gjør Hydro-familiens fellesinnsats i snu-operasjonen på Karmøy etter at strømforsyningen blåste ned høsten 1981 vel betydningsfull, i alle fall på kort sikt. At anleggene på Karmøy ga overskudd i 1983, bør nok tilskrives vel så mye den markante bedring i det globale aluminiummarkedet dette året som tiltak lokalt på Karm-øy. Også ÅSV hadde et pent overskudd i 1983, om enn det hadde vært teknisk konkurs året før. Beskrivelsen av ÅSVs utvikling er for øvrig noe skjev, men det er kanskje ikke til å unngå når historien sees fra den gamle konkurrentens utsiktspunkt. Det forundrer imidlertid at den ellers så velinformerte Lie kan skrive noe så riv ruskende galt som at Alcan kom inn på eiersiden i ÅSV allerede i 1947 (s. 180).

Fremstillingen av den langtrukne fusjonsprosessen med alle sine forhandlingsrunder er god. Særlig gjelder dette avslutningen, hvor det

påfallende i at staten aldri opptrådte som aktiv eier overfor Hydro, men aktivt overstyrte ÅSV blir løftet frem. ÅSV ble dermed lagt inn i Hydro uten at Hydro-modellen ble rokket ved, og det var vel også delvis hensikten? ÅSVs styringsmodell var blitt diskreditert da selskapets aksjekapital gikk tapt i 1982. En slik misere opplevde aldri Hydro, og det bidro til å befeste Hydro-modellens legitimitet. For en sammenligning mellom ÅSV og Hydro bør det imidlertid understrekes at det knapt var Hydros styringsmodell som holdt selskapets aluminiumvirksomhet flytende i kriseårene tidlig på 1980-tallet da ÅSV tapte sin aksjekapital; det var det oljeinntektene som gjorde.

Det påfølgende kapittel om magnesium viser for øvrig at ikke alt fungerte som det skulle i Hydro heller. Investeringen i en magnesiumfab-rikk i Canada var en fiasko allerede før spaden var satt i jorda. Lie antyder her at Hydros organisasjon på den tid beslutningen ble fattet hadde mer enn nok med den krevende Oseberg-utbyggingen og ikke hadde kapasitet til å følge opp andre store beslutningsprosesser.

Del III stikker seg noe ut fra bindet for øvrig, ved at den ikke handler om utvikling innen Hydros kjerneområder. Kapittel 8 viser hvordan selskapet gjennom 1980- og 1990-tallet først lette etter flere bein å stå på, men endte opp med heller å konsolidere konsernets kjerneområder. Lie diskuterer her konglomeratet som organisasjonsform, og kan i del IV trekke veksler på denne diskusjonen. Særlig gjelder det forklaringen på hvorfor det tradisjonsrike landbruksområdet ble utfisjonert i 2004, som konsekvens av at dette påførte konsernet en betydelig konglomerat-rabatt. Kapittel 9 har tittelen «Organisering, ledelse og ansatte», og er det kapittel hvor Lie i størst bredde diskuterer Hydro-modellen. Viktig som det er, er det langt fra bindets mest leseverdige kapittel. Særlig underkapitlet «Stabenes direksjon, forretningsgruppenes konsern-ledelse» er tungt tilgjengelig for en leser som ikke i utgangspunktet er glødende opptatt av organisasjonsprinsipper.

Del IV har tittelen «Hydro i den globale økonomien». De fire kapitlene lever godt opp til tittelen. I kapitlet om aluminiumvirksom-heten viser Lie hvordan Hydro etter fusjonen med ÅSV prøvde å skaffe seg tilstrekkelig billig kraft for ytterligere ekspansjon i Norge, og hvordan endringer i kraftmarked og kraftprising vanskeliggjorde en slik satsning. Selskapets omsetning av aluminium ble mot år 2000 i stadig sterkere grad tuftet på salg av omsmeltet og annet kjøpt metall, og videreforedlings- og handelsaktiviteten ble gradvis bygget opp. Langtidstrenden var at Hydros aluminiumsatsning ikke lenger hadde billig norsk vannkraft som eneste fundament. På samme vis orienterte Hydros petroleumsvirksomhet seg etter hvert også mot andre enn de norske naturressursene som hadde vært det opprinnelige fundamentet. For Hydro ble det et mål å utnytte kompetansen opparbeidet i Nord

sjøen også andre steder i verden for å opprettholde aktiviteten, selv om selskapet selvsagt forble tungt involvert på norsk sokkel. Tendensen var altså at selskapet ble globalisert.

Bindets avsluttende kapittel analyserer de siste endringsprosesser innen Hydro før det tilstundende jubileet krevde at manuskriptet måtte sendes til forlaget. Stengningen av magnesiumfabrikken på Herøya blir gjenstand for en innsiktsfull analyse av både symboler og realiteter. Forretningsmessig var det ingen ting å innvende mot denne beslutningen, men fabrikken var lenge et uformelt sentrum i det viktige fag-foreningsmiljøet på Herøya. Lie gjengir hvordan denne nedleggelsen ble oppfattet som at Hydro sviktet sitt norske opphav og beveget seg i stadig mer internasjonal retning. Hele prosessen medførte slitasje innenfor «Hydro-familien», det samme gjorde beslutninger på samme tid om ikke å investere ytterligere ved aluminiumverkene i Årdal og Høyanger. Interessant er det at Lie viser at det likevel fortsatt er realitet i metaforen «Hydro-familien», så lenge det er snakk om virksomhet i Norge, vel å merke. Utenlands er det ingen grunn til å bruke noen slik metafor. Der har Hydro fulgt de regler som gjelder. I Norge har selskapet derimot strukket seg langt, langt forbi de krav avtaleverk setter. Globalisert er det blitt, men Lies fremstilling etterlater ingen tvil om at selskapet har en norsk kjerne.

Dessverre, kan man si, måtte boken foreligge til jubileet i 2005. Siden utgivelsen har det skjedd mye en kunne ha ønsket å ha fått Lies kommentarer til. Fusjonen av to konkurrenter til StatoilHydro er bare det mest åpenbare eksempel. Mot slutten av boken skriver Lie om hvordan Hydro innførte prinsippet «verdibasert ledelse». Her ble verdier oppfattet som avkastning på aksjeeiernes investerte kapital, og integrert i konseptet lå en aksjeopsjonsordning for ledende ansatte. Etter manusfristen skapte denne ordningen atskillig debatt, da den ikke harmonerte med politiske verdier hos representanter for den største eieren i selskapet, den norske stat. Debatt oppstod det også med utspring i petroleumsvirksomheten i Libya, som Hydro hadde overtatt ved kjøpet av Saga. Lie drøfter i sin fremstilling spørsmål knyttet til forretningsetikk i møte med fremmede kulturer, men kunne selvsagt ikke godt vite at problemer fra Libya skulle koste generaldirektør Eivind Reiten styreledervervet i StatoilHydro. Lie kan selvsagt ikke bebreides at jubileet kom da det kom. Men det er et vitnesbyrd om at han skrevet en svært god bok at man skulle ønske den var lengre.

Sverre Knutsen

Staten og kapitalen i det 20. århundre – Regulering, kriser og endring i det -norske finanssystemet 1900–2005

Unipub forlag, Oslo 2007, 660 s.

I

Sverre Knutsens avhandling handlar om finanssystemet Norge i sin helhet och under mer än ett sekel, alltså från den tid på 1800-talet då man kan tala om ett urskiljbart norsk finansiellt system. Därmed behandlar den en viktig del av uppbyggandet av landets moderna identitet.

Uppgifterna för ett finansiellt system brukar sammanfattas i tre punkter: för det första att skapa kontakt mellan sparande och utlåning så att investeringar kan ske, för det andra att utjämna ekonomiska risker, också över tid, och för det tredje att sköta betalningssystemet inom och utom landet. Uppgifterna sköts av olika aktörer. Viktigast bland dem är de så kallade intermediärerna, framför allt banker och försäkringsinstitut, som är specialister på att samla in kunskap och fördela risker. De utjämnar på så sätt de skillnader i information som finns mellan parterna på de finansiella marknad-erna, mellan utlånare och låntagare. På de så kallade andrahandsmark-naderna kan det ske handel med -värdepapper via börser, handlare och mäklare. Det finns också ett antal organisationer inom det finansiella systemet, sammanslutningar av människor med ett gemensamt syfte, exempelvis bankföreningar. Slutligen ingår i det finansiella systemet ett antal institutioner, synliga eller osynliga regelverk som styr hur den komplicerade finanssektorn fungerar.

Knutsen vill således med sin avhandling studera hela detta invecklade system, men inte nog med det. Han vill också studera kopplingarna mellan finanssystemet och den övriga ekonomin, vad som ofta kallas den «reella» ekonomin i motsats till den finansiella. Knutsen påpekar att det i praktiken är omöjligt att skilja på en «finansiell» ekonomi och en «reell» i ett modernt, kapitalistiskt och genomindustrialiserat samhälle. Alltså redogör han också för kriser och tillväxt i norsk ekonomi som helhet och försöker finna kausala samband – i båda riktningarna – mellan den realekonomiska utvecklingen och finanssystemet. Som framgår av avhandlingens överrubrik «Staten og kapitalen» läggs en tyngdpunkt på den roll som politiskt formade organ och institutioner spelar. «Staten» uppträder i många roller, framför allt som yttersta garant för det finansiella systemet, «lender of last resort», men också som inspektör och övervakare av detta system och slutligen som självständig aktör med direkta styrningsambitioner eller med egna intermediärer. Det är särskilt ändringarna i det finansiella systemet som Knutsen vill diskutera; när sker ändringarna och varför?

Problemställningarna i avhandlingen kan sammanfattas i fyra punkter (s. 31–32):

1. Den offentliga regleringen och tillsynen av finanssystemet

2. Ändringar i det finansiella systemet och ändringarnas -orsaker

3. Orsakerna till de finansiella systemkriserna

4. Det finansiella systemets inverkan på ekonomin, särskilt tillväxten

Avhandlingen inleds med två kapitel, där man förs in i dessa frågeställningar och där författaren presenterar sina teoretiska utgångspunkter och sitt arbetssätt. Teoretiskt hänvisar han till historisk institutionalism och markerar därmed avstånd både från neoklassisk teori, där tiden och processerna inte har något plats, och avstånd från «rational choice»-teorin, som tenderar att förbise att alla mänskliga val sker inom institutionella ramar. Metodiskt vill Knutsen arbeta med «kausal narration» eller «konstruktivism»; han vill rekonstruera det förgångna i teoriernas ljus men ändå inte vara låst av dessa.

Avhandlingen är efter denna inledning i stort sett kronologiskt uppbyggd och Knutsen utvecklar successivt sina frågor om finanssektorns förändringar, denna sektors samverkan med den ekonomisk-historiska utvecklingen och det statliga regleringssystemets omvandling över tiden. Det är ett stort problemkomplex som följs under en lång tidsperiod och författaren urskiljer fyra «finansiella regimer», som ger en naturlig uppdelning av avhandlingen i fyra kronologiska delar.

Del I tar upp finanssystemet mellan 1880 och 1920. Det norska banksystemet formades före det första världskriget, i hög grad av politiska krafter. Någon centralbank som kunde fungera som «lender of last resort» fanns ännu inte, men finanssystemet fungerade på det hela taget väl. Möjligen fördröjdes tillväxten före kriget av att marknaden för värdepapper var dålig utvecklad. Norge tillhörde det internationella systemet med anknytning till guldstandarden.

År 1914 går Norge i likhet med många andra länder in i en dramatisk period med växlande valutaförhållanden och snabb inflation. Fram till 1918 blåses det upp en finansiell bubbla, driven av en krigskonjunktur med våldsam kredittillväxt som möjliggörs av att priserna stiger, särskilt på aktier. Bubblan brister 1918, aktievärdena slår i botten 1921 och Norge går in i en utdragen depression. Nu börjar man diskutera att skapa en tillsynsmyndighet för affärsbankerna, en bankutredning tillsätts och en preliminär lag antas, som bland annat kräver koncession för att driva bankrörelse. Den klassiskt liberala regimen går mot sitt slut.

Del II sträcker sig från 1920 till 1945 och kallas «Finanskrise og nytt reguleringsregime». Nu kommer Knutsens berättelse in på ett av de klassiska slagfälten i norsk ekonomisk historia. Bankkrisen under 1920-talet var speciellt allvarlig i Norge, och den fick svåra följder inte bara genom ett stort antal bankfallissemang utan för hela ekonomin,

samtidigt som den ändrade relationerna mellan bankerna och staten. Bankkrisens förlopp beskrivs utförligt liksom hur myndigheterna hanterade den. Från 1921 stöttade staten bankerna med direkt stöd och det stiftades en administrationslag för att ge storbankerna tid att ordna upp sina affärer. Nicolai Rygg hade blivit chef för Norges Bank på hösten 1920 och det var han som ledde räddningsarbetet. Först fick de starkare bankerna tillsammans med Norges Bank lämna stöd för att rädda de svagare, sedan mobiliserades kommuner och fylken, och till sist tvingades även finansdepartementet att rycka in. Likviditeten måste hållas uppe och kapital måste sättas in för att skapa en solidare bas för de drabbade bankerna.

Knutsen anser att bankkrisens höjdpunkt inträffade 1922–1924, medan det därefter inträdde en avvecklingsfas med bara en tendens till kris efter 1925. Han hävdar att det viktiga är när förlusterna verk-ligen skedde, inte när de slutligen måste hanteras i bokföringen. Han tidigarelägger på så sätt krisens höjdpunkt jämfört med vissa andra forskare, och drar slutsatsen att den så kallade paripolitiken, som sattes in först 1924 och fick effekt från 1925, inte orsakade bankkrisen. Bankkrisen utlöstes i och för sig av att kreditbubblan sprack och att konjunkturerna blev sämre, men den bakomliggande orsaken var expansionen under uppgångsfasen. Samma dramatiska kris drabbade för övrigt även skadeförsäkringsbolagen, särskilt inom sjöförsäkringen. År 1925, som ett resultat av krisen, infördes en tillsynsmyndighet för affärsbankerna i form av en gemensam bank- och sparbanksinspektion.

I ett separat kapitel, nummer 6, fördjupas analysen av finanskrisens orsaker och konsekvenser. Knutsen hävdar att bankkrisen berodde på en «uhemmet, uansvarlig og tøylesløs» ökning av utlåningen under uppgångsfasen. Den höga skuldsättningen hos näringslivet och de kraftigt ökade riskerna hos bankerna bäddade för krisen. Vad gäller den statliga bankpolitiken och de nya regleringarna i krisens spår menar han att man nu cementerade den etablerade norska affärsbanksstrukturen där man ville ha starka, självständiga regionala banker och inte ville se storbanker med vidsträckta kontorsnät, inte ens med bas i Oslo. Detta institutionaliserade «stigberoende» är ett centralt begrepp hos Knutsen.

Del III i avhandlingen handlar om finanssektorn under den «strategiska kapitalismen», dvs. åren 1950–1980. I tre kapitel redogörs först för hur regleringen av kreditmarknaden och industriutbyggningen gick till, sedan hur institutionerna utvecklades, främst banker, försäkringsbolag och bankinspektionen, och till sist hur den strategiska kapitalismen kom till vägs ände under 1970-talet. En statsstyrd, «nymerkantilistisk kreditt-regime» etablerades efter kriget med räntor, kreditvolymer och utlands-rörelser kontrollerade av Norges Bank, som blev ett politiskt redskap. Systemets «svanesang» började med den första oljekrisen, OPEC I, och den lågkonjunktur som följde. Regeringen mötte den med en kraf

tig mobilisering av kapitalresurser för att säkra arbete för alla, helst på den plats där de bodde. Den kraftiga ökningen av statens kreditgivning betydde att de finansiella resurserna inte räckte till någon förnyelse av näringslivet och att industrisatsningarna följde gamla spår och blev konserverande. «Motkonjunkturpolitiken» blev på så sätt en «motstrukturpolitik», det finansiella systemet visade sig således otillräckligt och kraven ökade på en liberalisering av finanssektorn.

Del IV, till sist, täcker perioden efter 1980 och kallas «Internasjonalisering, liberalisering og krise». Den utlösande faktorn i den nya bankkrisen var oljeprisfallet 1985–86. Tillsammans med en restriktiv ekonomisk politik – för att försvara kronan – ledde detta till stigande realränta och fallande efterfrågan. Omkring 1987 fick bankerna och finansbolagen problem och när nittiotalet började var hela banksystemet i kris. Det var enligt Knutsen en soliditetskris, som berodde på att utlåningen tidigare hade stigit, baserad på en snabb värdestegring i aktier och fastigheter fram till 1987, dvs. det som brukar kallas «asset price inflation». Ökad utlåningsvolym och ökat risktagande blåste upp bubblan tills den sprack. Liksom på 20-talet vill Knutsen förklara krisen med vad som hände under expansionsfasen. Liberaliseringen och den expansiva ekonomiska politiken före 1987, tillsammans med bankernas missgrepp under haussen, var bakomliggande huvudorsaker, medan krisen senare utlöstes av valutapolitik, skatteeffekter och internationell lågkonjunktur. Bankerna gjorde redan på åttiotalet stora förluster, som man emellertid sköt framför sig så länge det gick.

I kapitel 13 gör Knutsen ett litet avsteg från den kronologiska uppläggningen av avhandlingen och genomför en analys av norsk tillväxt på längre sikt. Han urskiljer en period, ca. 1950–1970, då Norge inte hämtade in Europas försprång på samma sätt som normalt utan tvärtom halkade efter. Han menar att den etablerade finansiella regimen ligger bakom detta genom att den orsakade felinvesteringar. Ett uttryck för samma sak var att industrin av den förda politiken tvingades att alltmer expandera med externt kapital i stället för internt sparande. Låg soliditet och brist på riskkapital blev på så sätt dysfunktionella drag i den finansiella sektorn under den strategiska kapitalismen, vilket enligt Knutsen förklarar Norges eftersläpning.

Efter att ha gått igenom de senare årens globalisering av marknader och institutioner diskuterar författaren till sist strukturpolitiken inom den norska finanssektorn under de senaste decennierna. Han kritiserar särskilt högerpolitikerna för att vandra vidare på de gamla stigarna och fortsätta att hindra en koncentration av det norska bankväsendet. Många politiker med regional förankring drömde vidare om flera, konkurrerande, finanscentra och distriktsbanker. På så sätt hindrade de tillkomsten av internationellt konkurrenskraftiga, norska alternativ. Avhandlingen avslutas med en

systematisk sammanfattning under titeln «Staten og kapitalen på 1900-tallet».

II

Det är en mycket omfattande avhandling Knutsen presenterar, omkring 650 tätt skrivna sidor, och en notapparat på mer än 1000 noter. Man kan fråga sig varför Knutsen inte valt att koncentrera sig på vissa frågor eller vissa delar av den långa tidsperioden. Han argumenterar för fördelarna med helhetsgreppet och det långa tidsperspektivet, men har han kanske offrat möjligheterna att fördjupa analysen av de många delproblem han tar upp i sin innehållsrika avhandling? Hur har han sett på avvägningen mellan en historisk berättelse och specialiserade ana-lyser?

Den svenske ekonomhistorikern E.F. Heckscher (1879–1952) skrev avhandlingar både i historia och i nationalekonomi och blev världs-berömd inom båda fälten (Heckscher). Han funderade mycket på problemen att gifta samman ett historiskt arbetssätt med ett national-ekonomiskt, att förena narrationen med den teoretiska analysen. Han menade att det egentligen kräver två helt olika personlighetstyper, att det var omöjligt att inom samma person förena båda begåvningarna. Historikern vill berätta hela historien, få med allt som spelar roll, övertyga genom berättelsens trovärdighet. Bygga stora slott, som den brittiske historikern Th. Macauley kallade det. Analytikern arbetar med renodlingar, abstraherade storheter, lagbundenheter, gör komparationer, utgår från hypoteser som prövas. Nationalekonomin är ju den mest abstrakta av alla samhällsvetenskaper. Heckscher menade nog att han var en av de få som var begåvad nog att klara båda uppgifterna. Omslaget till Knutsens avhandling visar en vacker bild av de två arbetssätten. Fram över alla olika källmaterial vandrar först Historiens vackra musa Klio. Efteråt kommer en skeptisk analytiker vandrande. Han verkar vilja göra den slutliga bedömningen. Bilden illustrerar den situation som disciplinen Ekonomisk Historia befinner sig i. Å ena sidan vill den berätta på ett klassiskt historiskt vis, å den andra vara en teoretiskt medveten samhällsvetenskap. Utövarna av vår vetenskap tenderar att välja det ena eller det andra arbetssättet, beroende på lokala traditioner eller personlig läggning. Knutsen har valt att inte välja.

Hur har Knutsen gått till väga när han behandlar 1920-talets norska bankkris? Han berättar om krisens förlopp och finner vid närmare betraktande att Kindleberger/Minskys teori om reella prisbubblor i uppgångsfasen stämmer väl. Andra norska historiker, exempelvis H. Nordvik, har berättat andra historier om krisens förlopp, där mer politiska och monetaristiska förklaringar spelar större roll. Det är ett principiellt intressant spörsmål hur Knutsen kommit fram till denna slutsats. Vad kom först – empirin eller teorin? Kindleberger/Minskys teori om finanskrisers orsaker presenteras redan i det inledande kapitlet om teoretiska utgångspunkter (s. 76–85)

och i sammanfattningen på s. 620 menar Knutsen att han haft en sådan hypotes. Någon klassisk hypotesprövning har han dock knappast gjort, snarare berättat en historia som passar väl in i hans förväntningar, inklusive en bearbetning av bankernas förlustsiffror. Argumentationen är inte mindre övertygande än den brukar vara i sådana sammanhang. Exemplet illustrerar bara på ett ovanligt tydligt sätt hur samhällsvetenskapligt inriktade historiker arbetar och det förklarar varför de så sällan kommer fram till slutliga sanningar i frågor som denna.

III

Det är något av en forskningstradition inom norsk ekonomisk historia att vilja förklara varför det inte har gått bättre för Norge. Explicit eller implicit jämför man då sitt eget land med andra länder, gärna nordiska grannar och ofta Sverige. Man kan tycka att det efter de senaste decenniernas utveckling i de båda länderna inte skulle vara lika aktuellt att plåga sig med sådana frågor. I Knutsens avhandling lever dock fortfarande traditionen av att grubbla över en norsk «Sonderweg» som ett slags ämnesmässigt «stig-beroende».

En sådan fråga är varför Norge drabbades hårdare av 1920-talets bankkris än andra länder. I avhandlingen pekas de skyldiga ut, visserligen i samstämmighet med teorierna, men med tydliga moraliska övertoner. När det gäller bankerna under uppgångsperioden under 1910-talet blir tonen i avhandlingen ganska hård med ordval som «saueflokkmentalitet» (s. 153) och «hodeløse vekststrategier» (s. 163). När han skall förklara tjugotalets bank- och försäkringskris är Knutsens favoritord «tøylesløse» (s. 219) och «utøylet». «Bankenes og bedriftenes tøylesløse og lettsindige spekulasjon under krigen og etterkrigsboomen utgjør hovedårsaken til bankkrisen – causa remota». Det klingar nästan av bibliska vändningar: bankerna hade syndat men straffet kom till slut (s. 151, 236).

Man kan fråga sig hur dessa slutsatser kan förenas med författarens historiesyn. I kapitel 2 ansluter han sig till den historiska institutionalismen och skriver bl.a. (s. 54):

Et område der en historisk orientert institusjonalisme grunnleggende skiller seg fra ’rational choice’ teori, er forståelsen av hvordan aktørenes preferanser dannes. Økonomiske (og politiske) aktører opererer og manøvrer [sic] innenfor en kompleks matrise av institusjoner. Dette innebærer at aktørenes motiver er formet av et sett av tidvis konflikterende preferanser. Dette bærer i seg selv kimen til dynamikk og institusjonell endring. All historisk orientert institusjonalisme vektlegger at mål, strategier og preferanser ikke kan oppfattes som gitte og stabile, men er noe som selv må forklares. Uten at vi kjenner til noe om konteksten, blir alt snakk om egennyttebasert atferd egentlig tomt prat. Historisk orientert institusjonalisme fremhever den sosiale dimensjonen som en framtredende del av kognitive prosesser – og poengterer, liksom klassisk institusjonalisme, det dominerende samfunnsmessige aspekt ved individuell handling. Intensjonalt bestemte handlinger finner sted innenfor en sosialt bestemt ramme. Institusjoner påvirker individuell atferd.

Knutsen hänvisar i detta sammanhang också till den klassiske institutionalisten J.R. Commons och tar liksom denne avstånd från ren social determinism; han menar att «institusjonene formet handlingene uten å forutbestemme dem». Om nu ett stort antal människor – praktiskt taget alla som sysslade med lån och utlåning – betedde sig på ett visst sätt, hur kan man då lägga moralisk skuld på dem? Är det inte snarare institutionerna som skall beskyllas? Det förefaller som om här finns en återklang från den politiska sfären med dess tradition att peka ut en grupp eller klass som skadlig för helheten, närmast parasitär.

Men frågan är också historiefilosofisk: skall historikern verkligen sätta betyg? Historikerns uppgift måste väl rimligen vara att förklara vad som skedde genom att skriva historien framlänges, att försöka förstå varför människor agerade som de gjorde, inte i efterhand och med facit i hand dela ut moraliska betyg? Eller skall historikern vara en uppfostrare, som med väl valda exempel lär folket att bättra sig och inte begå samma misstag igen? Den senare rollen anses nog av moderna historiker och i våra länder rätt föråldrad (Evans, Megill)).

En annan fråga om en norsk «Sonderweg» är varför Norge inte växte fortare på 1950- och 1960-talet. Underlaget för frågan presenterar Knutsen på sidan 527. Där ser vi att Norge under hundra år hämtade in det försprång i välstånd som sex europeiska länder hade år 1900. Knutsen pekar så på att perioden 1950–1970 var svag för Norge. Vänder man till sidan 528 (tabell 13.3) så finner man att Norges BNP växte med 3,19 procent årligen 1950–1973. Knutsen kallar detta «markant under» OECD 12 (s. 526 ), men den skillnaden är inte överväldigande jämfört med 3,76 procent för Västeuropa under samma tid. Tittar man närmare på tabellen så ser man att länder som Tyskland och Italien ligger i topp på tillväxtligan, medan Storbritannien och Schweiz ligger under. Att svårt krigshärjade länder återhämtade sig snabbare under de gyllene efterkrigsdecennierna är kanske inte så märkvärdigt.

Det siffermässiga underlaget på sidorna 527 och 528 bakom påståendet om att Norges växt ligger under den normala eller förväntade är relativt ytligt och ganska godtyckligt. Man kan gå till samma källor som Knutsen (Maddison samt OECD-statistik) och få fram siffror för de nordiska länderna, som ju är rimligast att jämföra med:

 
FinlandNorgeDanmarkSverige
141113108111

Källa: Maddison (1991)

Norge har alltså vuxit något snabbare än Danmark och Sverige, alla med en dryg fördubbling av BNP under dessa två decennier, men inte så snabbt som Finland som ökat sin BNP nästan en och en halv gång.

För att få ett något längre perspektiv kan man räkna fram tillväxten under varje femårsperiod från 1945 till 1974, alltså under sex femårsperioder.

 
 FinlandNorgeDanmarkSverige
1945–4927353222
1950–5423211113
1955–5923131116
1960–6420192428
1965–6917181814
1970–7421211112
Genomsnitt22211818

Källa: Maddison (1991)

Det visar sig att Norge och Danmark återhämtade sig mycket snabbt omedelbart efter kriget. Därefter följer en nedgång för dessa båda länder. Särskilt Norge hade en svag period i slutet av 1950-talet. (Man kan notera att detta får en olycklig effekt i Knutsens diagram på sidan 527, eftersom just toppåret 1950 bildar utgångspunkt för den följande, «svaga» perioden i norsk växt.) Under tioårsperioden 1965–1974 har Norge däremot den snabbaste tillväxten av alla länder. Det förefaller svårt att skilja ut just detta land som en «lågpresterare» under den strategiska kapitalismens tid.

Knutsen argumenterar vidare för att Norge borde ha vuxit snabbare under denna tid, eftersom man investerade så mycket. I tabell 13.4 (s. 528) jämför han med USA, Storbritannien, Japan, Frankrike och Tyskland åren 1960–1980. Både hans val av tidsperiod och urvalet av länder verkar lite tillfälligt. Om man i stället håller sig till de nordiska länderna under de år vi kan få fram i avhandlingens källor finner vi följande:

 
FinlandNorgeDanmarkSverige
26272322

Källa: Historical Statistics

Skillnaderna i investeringsnivå är inte påfallande; Finland och Norge ligger högst, Danmark och Sverige lägre. Dessa differenser motsvarar rätt väl skillnaderna i tillväxt. Man kunde ytterligare fördjupa denna analys, men poängen är att Knutsens bedömning av den norska ekonomins utveckling under den «strategiska kapitalismen» kan ifrågasättas och att därmed själva anledningen till att söka förklaringar i det finansiella systemet undermineras.

Parallellen till diskussionen om 1920-talet är påtaglig och Knutsen finner även för perioden efter det andra världskriget sin syndabock. Denna gång är det Stortingets distrikts- eller utkantskoalitioner, som han menar åstadkom felinvesteringar. I sammanfattningen slås det fast att «omfordelingskoalisjonen» och det finansiella omfördelningssystemet bär skulden: «dysfunksjonelle trekk ved finanssystemet kan forklare den relativt svake veksten tross de svært høye investeringene» (s. 554). I

sammanfattningen av hela avhandlingen på sidan 637 upprepar han slutsatsen att Norge hade en onormalt svag tillväxt 1950–1975 och att detta berodde på ineffektiv allokering, ytterst beroende på «utkantenes fordelingskoalisjon i Stortinget». Men det finns knappast några siffror i avhandlingen som styrker detta. Det är i själva verket mycket svårt att leda i bevis att det skett felinvesteringar på en generell nivå även om naturligtvis ett antal exempel på rena misslyckanden kan dras fram. Enligt Knutsens egen definition av kausalitet (s. 46) krävs eliminering av alternativa orsaker för att man skall kunna tala om kausalitet. Även om man skulle lyckas fastställa att Norge verkligen hade en sämre utveckling än vad man borde förvänta, så krävs det en djupare analys för att fastställa eventuella orsakssamband.

Har frågan om systemets dysfunktion verkligen vuxit fram ur berättelsen? Eller är utgångspunkten en generell kritik mot politiken under den «strategiska kapitalismen» och har Knutsen sedan haft ambition att leda denna i bevis? En läsare känner sig inte helt övertygad och skulle nog fortfarande vilja se Knutsens förklaringar som en hypotes, ännu inte tillräckligt prövad. Berättelsen om den strategiska kapitalismens utveckling och dess finansiella sida är fyllig och i sin helhet övertygande, men ana-lysen av dess effekter på ekonomins utveckling kunde således föras längre.

En tredje olycklig «Sonderweg» i Norges finansiella utveckling som anses behöva en förklaring är att landet inte har fått ett finansiellt centrum i Oslo som kan mäta sig med Köpenhamn eller Stockholm, och att de norska bankerna tenderat att förbli små. Vilka kan de skyldiga vara? Knutsens utredning av politiken på 1990-talet när det gäller den norska bankstrukturen är välgjord och en fascinerande läsning. Arbeiderpartiet lade ny vikt på «nationellt ägande» när man från 1980-talet blivit sittande med banker «by default». Att bankerna var statsägda (s. 581), hade ju i och för sig inte behövt hindra en koncentration. Problemet var att högerpartiet slog vakt om regionala centra och huvudkontor utanför Oslo, särskilt i Trondheim. Spelet bakom varför Nordbanken fick köpa Kreditkassen medan Sampo inte fick köpa Storebrand förklaras övertygande. Även i detta avsnitt kritiserar Knutsen «småskaleromantikere» och «distriktsfanatikere», men på det hela taget är framställningen mycket övertygande. Stigberoendet fungerar bra som förklaring både till den existerande strukturen och till det sega motståndet mot den nya tidens krav.

IV

Två element brukar anses som de mest centrala i materialistisk historieuppfattning: klasskampens roll i historien och den materiella basens ytterst avgörande betydelse. I denna avhandling finns inte mycket av sådana analyser. Spår av marxismen syns mycket allmänt i synen på finanskapitalets roll och krisers framväxt. Citatet ur Das Kapital på sidan 31 är användbart, men J. Schumpeter har i princip samma syn på finansernas och kreditens roll i

utvecklingen. I avhandlingen framhålls Osloekonomernas roll för den nymerkantilistiska regleringen av finansmarknaden, men det verkar finnas en stor skepsis mot att de nationalekonomiska teoretikerna senare skulle ha haft någon nämnvärd inverkan som förändrare av det finansiella systemet. Detta kan man kanske tolka som en markering mot att «överbyggnaden» skulle ha spelat roll. Annars brukar man framhålla hur avregleringar och marknadslösningar från 1980-talet bars fram av ledande liberala ekonomer, som i första skedet influerade «Reaganomics» och «Thatcherism». Sådana tankar nådde även de nordiska länderna. Undersökningar av exempelvis omläggningen av elektricitetssystemen i Norden på 1980-talet föregicks i hög grad av teoretiska resonemang, liksom reformerna inom de finansiella systemen. Hade inte «teoretikerne i Bergen» någon roll i dessa sammanhang?

På 1970-talet fanns i Sverige en «progressiv» musikgrupp som hette Blå Tåget. Deras mest populära sång hette «Den ena handen vet vad den andra gör» fast vad som fastnade var refrängen, som fick bli namnet när gruppen Ebba Grön spelade in den 1980: «Staten och kapitalet». En del av texten låter:

Sida vid sida, tillsamman hjälps dom åt,

staten och kapitalet, dom sitter i samma båt.

Fast det är inte dom som ror, som ror så svetten lackar

och piskan som kittlar, kittlar inte heller deras feta nackar.

Det är en slående refräng, typisk för tiden. Statsmakten står naturligen i centrum också för en seriösare typ av samhällsvetenskaplig analys. Vad man kan sakna i Knutsens avhandling är en problematisering av statens plats i det finansiella systemet. Dess roll har växlat, det framgår mycket väl. Staten har fungerat som lagstiftare, kontrollant, ägare, beställare och garant (s. 34). Men inte ens i sammanfattningen finns det någon helhetsbild av staten, fast Knutsen själv kallar förhållandet mellan staten och kapitalet «den røde tråden i fremstillingen» (s. 620). Man får en mycket konkret och praktisk bild av de växlande rollerna, men vilka intressen företrädde staten under olika perioder? Skall man se den som en växlande koalition av intressegrupper?

V

Sverre Knutsens avhandling Staten og kapitalen har något av bibel över sig. Den är imponerande tjock, lika lite som Bibeln lämpar den sig för sträckläsning. Avhandlingen har också – precis som Böckernas Bok – karaktären av sammanställning av ett antal böcker; det finns 27 finanshistoriska arbeten av Sverre Knutsens hand i litteraturlistan! Det magistrala greppet som Knutsen tar över sitt ämne innehåller både lag och evangelium. I avhandlingen finns en tydlig närvaro av någon som har svar på alla frågor.

Den inledande forskningsöversikten slutar också med ett principiellt underkännande av alla tidigare arbe

ten (s. 30) : «Min påstand er at ingen av disse arbeidene gir noen god forklaring på utviklingen av særtrekkene til det norske bank- og finanssystemet i dets utvikling opp til første verdenskrig, og ikke heller hvordan systemets sentrale særtrekk ble opprettholdt senere, og ikke minst hvordan de ble endret i omfattende grad etter 1980. Når det gjelder spørsmålet om finans og vekst, har det vært stort behov for både ytterligere empirisk forskning og for teoretisk klargjøring. Særlig gjelder dette for perioden etter 1920.» Denna kritiska och polemiska utgångspunkt är inget dumt bagage att resa med. Det skulle förmodligen inte ha gått att skriva en så stor avhandling om det inte fanns en stor självkänsla och ett allvarligt engagemang bakom, som så ofta när det skrivs bra historia.

Författaren är väl medveten om teori- och metodfrågor. Han vet var problemen finns och ger sig i kast med dem med öppna ögon och uthållig energi. Greppet att binda samman olika nivåer av empiri fungerar väl. Särskilt gäller det den breda och samtidigt närgångna analysen av den strategiska kapitalismen och dess sönderfall. På flera håll finns fallstudier av enskilda organisationer och företag som bygger under den stora bilden. Det är gedigen och väl fungerande ekonomisk historia. Invändningarna hänger mest samman med att Knutsen haft så stora ambitioner att både täcka helheten och samtidigt argumentera i en del ganska kontroversiella forskningsproblem. Han har valt att både skriva en «berättande» handbok och kritiskt analysera olika frågor under vägen. Kanske hade det varit möjligt att göra mer systematiska och mer förutsättningslösa analyser av centrala delar av den finansiella sektorn med en annan uppläggning.

Norsk ekonomisk historia verkar ofta röra sig nära det aktuella skeendet, vad som sker just nu. Historiska avhandlingar blir ofta också inlägg i aktuella debatter. Denna situation är på många sätt avundsvärd, eftersom historiker blir uppmärksammade som deltagare i diskussioner och beslut. Samtidigt finns naturligtvis faran för att historiker i sitt vetenskapliga arbete lockas för långt in i sin egen tids argumentation. Avhandlingen Staten og kapitalen passar väl i en sådan tradition. Den visar att balansgången har sina risker, men den visar också att viktiga resultat kan uppnås. Avhandlingen kommer att bli oundgänglig för alla som i framtiden skall syssla med norsk finanshistoria. Den kommer säkert att utsättas för tvivel och angrepp, men det måste som slutord understrykas att avhandlingen är ett viktigt och imponerande verk.3

Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (red.)

Norsk polarhistorie, 3 bind.

Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2004, 1638 s.

Norsk polarhistorie er en artikkelsamling på 23 kapitler fordelt på tre bind over 1639 sider. Verket er bipolart og er skrevet av 20 forfattere, hovedsakelig historikere, men også statsvitere, biologer, etnografer og arkeologer. Hvert bind behandler et avgrenset tema. Bind 1 omhandler ekspedisjonene, dvs. de tre Fram-ferdene, Maud-ekspedisjonen, erobringen av det arktiske luftrommet og de polare «sportsturene» i nord og sør som ble innledet da Bjørn Staib og Bjørn Reese i 1962 krysset innlandsisen på Grønland i oppgåtte spor. I dette bindet er hovedfokuset på manndomsprøvene og de materielle og fysiske betingelsene for gjennomføring av ekspedisjoner under krevende polare forhold. Særlig fremheves ekspedisjonsdeltakernes vågemot og triumfer, men også savn, opp-ofrelser og personlige tragedier.

Først i bind 2, som i sin helhet er viet vitenskapene, presenteres forsk-ningsresultatene fra disse og en rekke andre polarekspedisjoner. Dette bindet dekker tidsrommet fra Jens Munch i 1610 fikk i oppdrag av Christian IV å kartlegge bestandene av sjøpattedyr i nordlige farvann og å finne Nordøstpassasjen til Kina, via etableringen av Troll-stasjonen i Antarktis i 1989 og Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) i 1995 til arbeidet i FNs klimapanel i dag. Ikke minst viser forfatterne hvordan forsk-ningen og ekspedisjonene bidro til å avlive og/eller bekrefte gamle myter om de geografiske og klimatiske forholdene i nord og sør – de såkalte polarteoriene, som i mangel av viten ble fremsatt som ’hypoteser’ av fremtredende polarpersonlig-heter i samtiden (se nedenfor).

Bind 3 konsentrerer seg om naturressursene – rikdommene – i polare strøk. Sentralt i denne sammenheng står høstingen av sjøpattedyr i Vest-isen, Nordisen, Østisen, utenfor Newfoundland og i Sørishavet. Men også kullforekomstene på Svalbard og polarturismen i Antarktis og på Spitsbergen er gjenstand for analyse. Til tross for at verket er en artikkelsamling med mange forfattere med ulik faglig bakgrunn, er det forsøkt integrert ved at flere av kapitlene også handler om nasjonsbygging og nasjonal selvforståelse. Ifølge redaktørene løper kultur og politikk gjennom store deler av verket som «renninger i en vev». Ambisjonen har tilsynelatende vært å fremstille Norge som polarnasjon, hvor økonomi, forskning, ekspedisjoner, kultur og politikk utgjør et mer eller mindre integrert hele.

Verket skiller seg fra tidligere norsk forskningsbasert polarlitteratur ved sitt geografiske og tematiske omfang. Et gjennomgående trekk ved den eldre norske polarlitteraturen er at den i stor grad både var geografisk og tematisk avgrenset. Man skrev om urfolk i Nordvest-Russland, folkeretten i gråsonen, fangstvilkårene i Østisen, politikk på

Svalbard og floraen på Blomstrandhalvøya, mens forhold som omfattet hele Arktis og/eller Antarktis bare unntaksvis ble beskrevet.4 Utover på 1990-tallet skiftet deler av den vitenskapelig polarlitteraturen karakter. Fra da av ble det tematiske fokuset utvidet, mens det geografiske nedslagsfeltet fortsatt var relativt begrenset. Et eksempel på dette finner man i The International Northern Sea Route Programme (INSROP), som var et samarbeidsprosjekt mellom Norge, Russland og Japan i perioden 1993 til 1999.5 Her var det geografiske fokuset begrenset til den nordlige sjørute, mens temaet for prosjektet var å analysere seilingsbetingelsene langs ruten, slik de ble påvirket av historiske, samfunnsmessige, militære, folkerettslige, naturgitte og teknologiske forhold. Denne tilnærmingsmåten avspeiles også i politisk operative dokumenter av nyere dato så som Forvaltningsplanen for Barentshavet, som foreløpig bare gjelder for den norske delen av Barentshavet, men hvor all aktivitet og alle interesser skal sees i sammenheng og sikres innenfor bærekraftige rammer. Norsk polarhistorie føyer seg inn i dette bildet. Geografisk dekker det naturlig nok alle områder i Arktis og Antarktis hvor norske interesser har gjort og gjør seg gjeldende, samtidig som det tematisk dekker flere viktige humanistiske, samfunns- og naturvitenskapelige saksområder. I dette perspektivet peker verket fremover mot en bredere og mer sammensatt forståelse av utviklingen i polområdene, slik disse blant annet kommer til uttrykk i internasjonale publikasjoner fra The Arctic Monitoring and Assessment Program (AMAP), The International Panel on Climate Change (IPCC) og andre organer.

Målgruppen for verket er den brede interesserte allmennhet. Det vises ikke minst ved at det er fritt for unødig fagterminologi, metodiske betraktninger og kildekritiske resonnementer. Her er det resultatene av forskningsprosessen som formidles, og ikke de forskningsmessige avveiningene som ligger bak fremstillingen. I så måte er verket forskjellig fra de tolv bindene av Aschehougs Norges historie, som et stykke på vei også avspeiler fagdebatten mellom historikere og gir innsikt i de utfordringene som knytter seg til fortolkning av kilder og spørsmålet om deres vitneverdi. Med et par hederlig unntak, bl.a. Narve Fulsås’ utmerkede bidrag i bind 1, formidler Norsk polarhistorie stort sett bare én versjon/fortolkning av de enkelte hendelsesforløp. Verkets vitenskapelige orientering kommer først og fremst til uttrykk i fyldige note- og litteraturhenvisninger.

Fraværet av eksplisitt fagdiskusjon og disiplinært «stammespråk» gjør verket lett tilgjengelig. Gjennomgående gir forfatterne en leseverdig og finstemt fremstilling av sine respek

tive saksområder. Språket flyter lett, og fremstillingen er inkluderende. Slik sett er verket en milepæl som føyer seg inn i den forbilledlige formidlingstradisjonen som startet med professor Sverre Steen.

Bidragene varierer imidlertid i faglig kvalitet – fra det eksellente til det mer ordinære. Bind 2 fremstår i sin helhet som svært solid, og er kanskje verkets sterkeste bind både hva gjelder originalitet, vinklinger og fortolkninger. Geir Hestmark slår an tonen i et perspektivrikt innledningskapittel om de polare kartleggerne, som følges opp av en serie dyptpløyende kapitler av mer spisset karakter fra Robert Marc Friedman, Einar-Arne Drivenes, Harald Dag Jølle og Dag O. Hessen. Dette bindet kommuniserer effektivt både med leg og lærd, og kan med utbytte leses flere ganger. Bindet viser dessuten at god forskning ikke står i veien for god formidling, og at popularisert formidling ikke nødvendigvis går på bekostning av forskningens kvalitet, integritet og presisjon.

Også bidragene i bind 1 er preget av solid håndverk, men de vekker ikke den samme intellektuelle begeistring som bind 2. Det skyldes at tematikken i stor grad er kjent på forhånd. Nansen, Sverdrup og Amundsen er norske ikoner. Deres bragder og innsats er terpet stoff fra bøker, radio og TV gjennom mange år. De er folkets felleseie, nærmest på linje med flagget. Å gjenskape slikt stoff i ny innpakning er derfor en stor utfordring. Atle Næss og Roald Berg gjør det på en utmerket måte og med stor pedagogisk teft i kapitlene 2 og 4. Anne Eriksen utdyper dessuten vår forståelse av Nansen og Amundsen når hun sammenligner dem med Sven Foyn på en rekke variabler i sitt noe utradisjonelle, men spennende kapittel «Polarheltene – minner og monumenter».

Bind 3 varierer mest i kvalitet. De åtte første kapitlene gir samlet en god og dekkende innføring i det -norske polare fangst- og gruvemiljøet fra 1700-tallet og frem til i dag. Særlig fortjenestefullt er det at forfatterne vier de sosioøkonomiske forholdene, og ikke minst klasse- og kjønnsforskjellene, om bord i fangstskutene og i gruvesamfunnene betydelig plass. Deler av dette stoffet er nytt, hvilket bidrar til å heve betydningen av bindet også i forskningssammenheng. Kapittel 9, som er skrevet av Bjørn-Petter Finstad og Alf Håkon Hoel om Norge som «En arktisk fiskeristormakt», savner det lange historiske perspektivet. I nordområdene er fiskeriene en svært gammel næring, likevel begrenser forfatterne seg stort sett til å behandle fiskeriene i perioden etter 2. verdenskrig. Høstingen av andre levende ressurser er dekket fra 1700-tallet og fremover i solid historiske fremstillinger skrevet av Thor B. Arlov, Jens Petter Nielsen og Åse Elstad. At fiskeriene ikke drøftes over det samme tidsrommet som de øvrige biologiske ressursene, er uforståelig og beklagelig. Dette kapitlet er dessuten omtrentlig på detaljer. Blant annet anslår forfatterne størrelsen på Smutthullet i Barentshavet til å være 55 000 kvadratkilometer stort, mens St.prp. nr. 74 (1998–

1999) anslår størrelsen til 62 400 kvadratkilometer. Tilsvarende gjelder for størrelsen av omstridt område mellom Norge og Russland i Barentshavet som forfatterne anslår til 155 000 kvadratkilometer, mens de offisielle tallene sier 176 000 kvadratkilometer.

De enkelte kapitlene er i stor grad skrevet på basis av allerede publisert materiale – vitenskapelige avhandlinger, fangstbøker, politisk aktivist-litteratur, fangststatistikk etc. Bare unntaksvis benytter forfatterne nytt arkivmateriale. Likevel bidrar verket med ny innsikt og forståelse av norsk polarhistorie. Det skyldes at vitenskapelige pidestaller og fortolkninger sjelden har evig liv. Sannhetene er midlertidige og/eller utilstrekkelige og har et kontinuerlig forbedringspotensial som kan utløses enten ved at kjent materiale fortolkes på nytt, etablerte fortolkninger endres i møtet med nytt kildemateriale eller ved at nye analysemetoder tas i bruk. Narve Fulsås, Matti Goksøyr og Anne Eriksen viser i bind 1 at bruk av komparativ metode kan skape innsikter i form av generaliseringer og begrepsdannelser som ligger utenfor rekkevidden for hva den tradisjonelle historieforskningen kan produsere med sin vektlegging av det unike og individuelle. Ved å anvende et utvidet register av metoder, supplerer de tre forfatterne individualisert historisk innsikt med generalisert samfunnsvitenskapelig innsikt. En slik tilnærming er i tråd med polarforskningens fler- og tverrfaglige innretning, og er kanskje det viktigste forskningsrelaterte budskapet i bind 1.

Bidragene fra Robert Marc Friedman, Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (kapitlene 2–5) i bind 2, er i tillegg til kjent materiale også basert på nytt arkivmateriale. I møtet mellom nye og gamle data utvider, fordyper og nyanserer disse forfatterne eksisterende kunnskap på flere områder. Blant annet gjelder dette for diskusjonen av forholdet mellom vitenskap og politikk som videreføres i Dag O. Hessens tankevekkende artikkel om «Klodens helse – sett fra polene». Leses disse kapitlene i sammenheng med Narve Fulsås’ utmerkede artikkel i bind 1, får man et veldokumentert og gjennomarbeidet bilde av forskningens politiske betydning og funksjon i nasjonale så vel som internasjonale prosesser av betydning for Norge i det 19. og 20. århundre.

En god del av det materialet som utgjør datagrunnlaget for dette verket, er skrevet av personer som var aktører i de begivenhetene de beskriver. Nærmere hendelsene i tid og dåd kan man vanskelig komme. Isolert sett er det derfor fristende å kategorisere slike beretninger som førstehånds primærkilder med relativt stor vitneverdi. Det er likevel grunn til å problematisere en slik kategorisering. Også utenforliggende forhold må trekkes inn i vurderingen av en kildes pålitelighet. Man kan for eksempel i utgangspunktet ikke utelukke at deler av fangstmannslitteraturen er mer farget av møtet med forlagskonsulentene enn av kravet til nitid gjengivelse av faktiske hendelser. Dette kan ha forsterket heroisering av de

maskuline idealene i fangstmannskulturen og fortegnet den virkeligheten historikerne prøver å gjenskape. Her kan kravet til eksakt virkelighetsbeskrivelse stå mot ønsket om å selge bøker i et kompetitivt marked. Tilsvarende kan sies om Adolf Hoels trebindsverk om Svalbards historie 1596–1965, som ble publisert i 1966/67. Hoel var medlem av Nasjonal Samling før krigen, ble rektor ved Universitetet i Oslo under krigen og gjennomlevde et ydmykende rettsoppgjør etter krigen. Disse hendingene kan – bevisst eller ubevisst – ha påvirket hans fremstilling av egen betydning og innsats i arbeidet med å sikre norske interesser i polområdene, for eksempel suvereniteten over Svalbard og norske interesser på øygruppen etter suverenitetsovertakelsen. Det er ikke urimelig å anta at han i sin egen fremstilling av begivenhetene kan ha hatt behov for å forstørre sin egen betydning for å vise at han var nordmann så god som noen. Bare mistanken om at dette kan ha skjedd, bør påvirke bruken av hans arbeid som kilde for historisk rekonstruksjon. I beste fall bør opplysninger fra slike kilder kryssjekkes mot og bekreftes av andre uavhengige kilder. Hvis alternative kilder ikke finnes, bør kildebruken underkastes en eksplisitt kildekritisk analyse som setter leseren i stand til på egen hånd å vurdere sannhetsgehalten i fremstillingen. I enkelte tilfeller er denne type kilder benyttet i dette verket uten at de er kryssjekket mot og bekreftet av mer pålitelige kilder enn si ledsaget av en kildekritisk analyse. Det skaper berettiget tvil om hvorvidt fremstillingen har den nødvendige kildemessige dekning. God formidling forutsetter god kildekritisk forskning.

Verket har tre hovedperspektiver som i varierende grad er felles for de tre bindene: 1. Forholdet mellom myter (polarteoriene) og forskning, 2. Polarforskningens tverrfaglige karakter og 3. Norsk polarpolitikks representasjon i utforskning, vitenskap og næringsutøvelse.

1. forholdet mellom myter (polarteoriene) og forskning

I innledningen til bind 1 bidrar Urban Wråkberg med et svært inte-ressant og velskrevet kapittel om polområdenes gåter og mytedannelser på 1700-, 1800- og 1900-tallet. Dette kapitlet angår ikke norsk polarhistorie direkte, men gir sammen med Geir Hestmarks fremragende kapittel i bind 2 en utmerket oversikt over flere av de forestillinger (polarteorier) som gjorde seg gjeldende hos ledende polarforskere om polområdenes naturgitte forhold før utforskningen startet. I den grad de to kapitlene inneholder en overordnet problemstilling for verket som sådan, vil den i avledet form lyde omtrent slik: I hvilken grad overlevde polarteoriene møtet med vitenskapen, og hvilken rolle spilte disse teoriene i utforskningen og utnyttelsen av Arktis og Antarktis?

På 1800-tallet visste mennesket mer om månens forside – gjennom visuell observasjon på skyfrie dager – enn om polområdene, som var en integrert del av deres eget hjem –

jorden. Mangel på konkret kunnskap om situasjonen i polaregnene skapte fargerike spekulasjoner i form av et stort antall polarteorier. Disse teoriene fylte et kunnskapsvakuum og var lenge de eneste alternativene til empirisk viten. Her er noen mytiske smakebiter:

Den fremstående russiske vitenskapsmannen Mikhail Lomonosov fremsatte i siste halvdel av 1700-tallet teorien om at det sentrale Polhav var isfritt og seilbart mellom Det fjerne Østen og Europa. Denne teorien ble videreutviklet og ’forklart’ av den tyske geografen August Petermann, som på 1800-tallet hevdet at dette høyarktiske isfrie havet ble holdt åpent om sommeren av den varme Golfstrømmen og at Nordpolen derfor kunne nås med dampbåt. Her gjaldt det, ifølge Petermann, for fangstfolk og polarforskere bare å holde stø kurs gjennom drivisbeltet ved kysten for å nå frem til denne delen av Polhavet, som også var et fristed for store mengder hval. Påstanden om store uutnyttede hvalforekomster bidro sterkt til at finansfolk, statsoverhoder og regjeringer stilte midler til rådighet for å skaffe kunnskap om disse ressursene. Denne teorien fikk stor oppslutning i samtiden og førte til flere mislykkede polarekspedisjoner – ofte med tragisk utfall – fra både tysk og øster-riksk side i siste halvdel av 1800-tallet. Forestillingen om at Karahavet var en «iskjeller» som dannet en effektiv barriere mot videre seilas østover langs Eurasias nordkyst, ga indirekte støtte til Petermanns teori. Den eneste effektive seilingsruten gikk nordover inn i isfrie farvann, mens østvegen var blokkert av ufremkommelig sjøis. Disse teoriene ble utfordret i samtiden.

Andre, bl.a. den britiske geografen og polarforskeren Greely, hevdet at Nordpolen lå på et stort landområde – et nordpolkontinent. Enhver tanke om å finne snarveien med skip fra Europa til Det fjerne Østen gjennom sentrum i Arktis var derfor, etter hans oppfatning, nytteløs. Nansens plan om å drive med Fram over polen ble ikke bare kritisert, men også latterliggjort, med utgangspunkt i Greelys teori. Ingen visste, alle trodde. Den første indikasjonen på at Nansen hadde rett, var basert på de observasjoner Nansen og Johansen gjorde da de forlot Fram og gikk på ski til 86 grader, 14 minutter nordlig bredde før de satte kursen sørover igjen. De fant verken isfritt hav eller land, bare ufremkommelig sjøis. Men det var fortsatt grunnlag for tvil siden de to herrer ikke nådde helt frem til polen. Etter Fram-ferden konkluderte likevel Nansen gjennom analyse av sine egne målinger og observasjoner av isens tykkelse, alder og form at sannsynlig-heten for at det fantes åpent isfritt hav rundt Nordpolen var ytterst liten. På tilsvarende måte avviste Harald Ulrik Sverdrup, på bakgrunn av observasjoner han gjorde av tidevannsbevegelsene utenfor kysten av Sibir under Maud-ferden, teorien om at Nordpolen var omsluttet av et stort landkontinent. Usikkerheten og diskusjonen om Parry og Franklyn hadde vært på Nordpolen, gjorde at det drøyde helt til polarflyvingene i

1920–1930-årene før man med absolutt sikkerhet kunne avlive de gamle mytene om det sentrale Arktis. I mellomtiden hadde ishavsskipper Elling Carlsen fra Tromsø modifisert iskjeller-teorien da han ved flere anledninger i 1860- og 1870-årene seilte gjennom Karahavet i åpent vann. Teoriene om situasjonen og forholdene på land stod også for fall i møtet med vitenskapen.

Den svenske geologen Adolf Nordenskiöld hadde lenge hevdet at det indre av Grønland var dekket av skog. Denne oppfatningen baserte han på et resonnement om at større isbreer bare kunne dannes i høye fjell i kyststrøk som hadde fuktig klima og temperaturer rundt 0 grader celsius ved havoverflaten. Denne såkalte oaseteorien ble definitivt avvist da Nansen krysset Grønland på ski i 1988. Kryssingen av innlandsisen avlivet også aggregeringsteorien som Nordenskiöld lanserte som forklaring på dannelsen av solsystemet. Ifølge Nordenskiöld ble planetene dannet ved aggregering og sakte påleiring av ’kosmisk støv’ – en prosess som, etter hans oppfatning, fortsatt pågikk. Nordenskiöld mente å ha funnet slikt støv på innlandsisen under sine ekspedisjoner til Grønland i 1870 og 1883. Da Nansen presenterte ham for planen om å krysse Grønlandisen for å studere istiders årsaker og natur, ga Nordenskiöld ham sin fulle og entusiastiske støtte, ikke minst fordi Nansen da samtidig kunne undersøke dette støvet nærmere. Nansen fant støv, men konkluderte snart med at det ikke var kosmisk. Mengden av det støvet han fant på isen var direkte korrelert med mengden av isfritt land på øst- og vestkysten. Nansen antok derfor at støvet var blåst inn fra frilagt morenemateriale langs kysten.

Disse og en rekke andre myter om tilstanden i polarområdene overlevde ikke møtet med forskerne. I Nansens ord: «det er empirismens tid vi lever i, lad os derfor først se, ofte nok har en eneste liden iagt-tagelse kastet et helt system av dogmer og teorier overende.» Men empirismen nøyde seg ikke med å avkrefte gamle myter, den bekreftet også noen av dem, bl.a. baron N.G. Schillings teori om at det måtte finnes land mellom Novaja Zemlja og Spitsbergen. Denne teorien var basert på den observasjon at det ikke var pakkis langs nordkysten av Kolahalvøya og Finnmark. Ifølge Schillings resonnement kunne ikke Svalbard-øyene alene holde tilbake ismasser på flere tusen kvadratmil. Med andre ord: ved logisk deduksjon konkluderte han med at det måtte være uoppdaget land nord for de to øygruppene som blokkerte isdriften sørover. Schilling fikk rett. Øygruppen ble oppdaget av Teggethoff-ekspedisjonen i 1873 og fikk navnet Franz Josefs Land etter keiseren av Østerrike-Ungarn.

Polarteoriene hadde ulikt opphav. Noen var basert på fri fantasi (Lomonosov/Petermann), andre på et uholdbart vitenskapelig resonnement (Nordenskiöld), atter andre var basert på observasjoner av naturfenomener (Schilling), og en siste gruppe på logiske deduksjoner basert på innsamlede vitenskapelige

data (Nansen/Sverdrup). Felles for alle teoriene var at de uavhengig av opphav ble særdeles viktige drivkrefter for utforskningen av polområdene. Som riktig påpekt av Wråkberg er det ingen som forsker forutsetningsløst – uten en teori, hypotese, idé eller forventning om hva han eller hun vil finne. Forskere søker bekreftelse eller avkreftelse på noe man antar. Tro og tvil er forskningens drivkraft. I dette perspektivet fylte polarteoriene en viktig funksjon i utforsk-ningen av polarområdene.

Polarteoriene er vektlagt ulikt i de tre bindene. De introduseres og diskuteres i bind 1, men uten at de løper som en rød tråd gjennom alle kapitlene. I bind 2 plukker man teoriene opp igjen og gir dem større oppmerksomhet enn tilfellet er i det første bindet, men fortsatt uten at teoriene blir gjennomgangstema i alle bidragene. Forfatterne til bind 3 gir dem en relativt beskjeden plass med unntak av et par kapitler, blant andre Jens Petter Nielsens velskrevne bidrag, «Ishavet som vår åker». Mange vil hevde at den ulike vektleggingen av teoriene mellom bindene er naturlig på bakgrunn av en lineær oppfatning om at utforsk-ning har en tendens til å gå foran ressursutnyttelsen. Det hevdes relativt ofte at den ’naturlige sekvensen’ er: først ekspedisjoner – så kunnskapsproduksjon – så ressursutnyttelse. Slik er også dette verket organisert. Denne sekvensen korrigeres av historien selv.

Forskerne var ikke alene om å avlive de gamle polarteoriene. Her må de dele æren med næringsut-øverne. I de områdene hvor sjømenn og fangstfolk drev sin virksomhet, kunne de ved selvsyn avgjøre sannhetsgehalten i polarteoriene. Skipper Elling Carlsen fra Tromsø var den som først slo en kile inn i iskjeller-teorien ved å navigere i isfritt vann i Karahavet. Faktum er at norske skippere som drev handel med kjøpmenn i russiske nordområder bidro sterkt til kartleggingen av disse områdene, og de oppnådde et internasjonalt ry for sin evne til å navigere i isdekte hav. Nordenskiölds gjennomseiling av Nordøstpassasjen i 1878–79 var bl.a. basert på næringsutøvernes erfaringer og kartleggingsarbeid. Lenge før Nansen hadde utviklet sitt opplegg for Fram-ferden, hadde sel- og hvalfangerne i Vestisen praktisert teknikken med å fryse fangstskutene inn i isen og la havstrømmene føre dem sørover til fangsfeltene. Slik bidro ekspedisjoner, forskning og næringsinteresser samlet, og på ulikt tidspunkt, til å avlive, modifisere eller bekrefte langvarige teorier om naturforholdene i Arktis. Dette mangfoldet av bidragsytere reflekteres også i polarforskningens tverrfaglige karakter.

2. Polarforskningens tverrfaglige karakter

Geir Hestmark konstaterer i bind 2 at begrepet polarforskning ikke finnes som et oppslagsord i Kunnskapsforlagets Store norske leksikon til tross for at fenomenet, etter manges mening, har vært særlig identitetsskapende for den norske nasjonen. Hvor overraskende denne leksikalske forsømmelsen enn er, så skaper

den en forventning om at polarforsk-ningen vil bli forklart og definert inngående i dette verket som dokumenterer vitenskapens betydelige rolle i utformingen av norsk polarhistorie. Hestmark tar opp hansken og definerer polarforskning som «studiet av natur og kultur i Arktis og Antarktis». Å studere natur og kultur kan imidlertid gjøres på mange måter, både disiplinært, flerfaglig og tverrfaglig. Han gir derfor sin egen definisjon ytterligere innhold ved å sammenligne polarforsk-ningen med geografifaget, som er

 [...] det fremste eksempel på hvor uskarpe grensene kan være mellom vitenskap og annen kunnskap, mellom helt praktisk virksomhet og teoretisk arbeid, mellom erkjennelse for opplevelsens og forståelsens skyld, og kunnskap til umiddelbar økonomisk profitt, militær erobring eller livredning, mellom det å forske, utforske og oppdage. Geografi eksemplifiserer også det enorme mangfold det kan være i sosial bakgrunn og status, opplæring og utdannelse, livsløp og yrke hos dem som på en eller annen måte bidrar til kunnskapsfelts vekst. Handelsmenn og sogneprester, fangstfolk og fine reisende, landmålere og loser, -offiserer til sjøs og til lands, kommersielle kartprodusenter, veivisere og veibyggere, sosialantropologer og geologer. Kanskje den eneste disiplin som i så måte kan konkurrere med geografien er nettopp polarforskningen.

Mer utflytende kan polarforskningen vanskelig defineres. Ei heller kan den defineres mer presist. Det er mangfoldet av innspill og aktører som i en tidlig historisk fase ga polarforskningen innhold, og den var bedrevet av folk også uten særlig akademisk utdanning og skolering, for eksempel Roald Amundsen, Elling Carlsen og baron Schilling. I moderne vitenskapelig språkdrakt er polarforskningen fler- og tverrfaglig. Moderne polarforskning ytrer seg ofte som en multidisiplinær disiplin – også kalt hybrid disiplin – dvs. et forskningsfelt som i sin natur er sammensatt av flere spesialiteter og som også kan skjære på tvers av skillet mellom forskningsfeltene humaniora, samfunnsfag, teknologi og naturfag. Siden alle forskere er spesialister når de uteksamineres fra universitetet, blir man genuin polarforsker bare gjennom livslang læring etter at den spesialiserte doktordisputasen er et tilbakelagt stadium. Polarforskning er i bunn og grunn voksenopplæring for forskere som ønsker å gå på tvers av de disiplinære grensene man ble opplært til å respektere under studiene på universitetet. La oss se på noen tidlige eksempler på interdisiplinær praksis.

De tre bindene, og særlig bind 2, gir mange illustrerende eksempler på systematisk hybridforskning. Professor Baltazar Mathias Keilhau, som var geolog av utdannelse, gjennomførte under sine polare feltekspedisjoner kontinuerlig innsamlinger av planter og dyr og foretok nitide observasjoner av vær, vind og isforhold. Han fant 28 arter av blomster

planter og 23 arter av mose og lav. Hans arktiske plantemateriale rommet til sammen 129 arter sopp, lav, moser, bregner og blomsterplanter, derav en ny art i rosefamilien som senere ble oppkalt etter ham: Potentilla keilhavii. Han gjorde også detaljerte notater om menneskers adferd når det gjaldt byggeskikker, søppelhåndtering og gravplasser. Keilhau var ikke alene om å bruke sitt talent på flere fagområder og bidra til utviklingen av flere disipliner. Fysiologen Nansen studerte oseanografi, historie og urfolkskultur, og satte spørsmålstegn ved Snorres saga som troverdig historisk kilde. Eivind Astrup studerte inuittkulturen. Det samme gjorde Amundsen, som fikk seg et navn som etnografisk samler. Geofysikeren Harald Ulrik Sverdrup – en fjern slektning av Otto Sverd-rup – studerte urfolkskultur i Sibir ved hjelp av etnografiens primærmetode, deltakende observasjon. Flytter man seg frem til vår tid, er bildet både endret og videreført. Endringen ligger i at mens den gamle polarforskningen baserte seg på at en person påtok seg oppdrag på andre disipliners vegne, er moderne polarforskning organisert i samarbeidsprosjekter hvor alle relevante disipliner er representert med sine egne spesialister. Videreføringen av denne forskningstradisjonen ligger i at de moderne spesialistene er preget av den samme interdisiplinære nysgjerrigheten som sine avdøde kollegaer. Det såkalte Pro Mare-prosjektet som ble gjennomført i perioden 1984–89, er et skoleeksempel på økosystemforskning hvor man med oseanografiske modeller og mikrobiologi som ytterpunkter skapte en ny helhetsforståelse av komplekse systemer. Dette prosjektet viste sammenhengen mellom grunnforskning og anvendt forskning og er et godt eksempel på tverrfaglighet i praksis. Eksemplene er mange, men det er bare plass til å nevne noen få her.

Slike eksempler gir gode illustrasjoner på polarforskningens vesen og innhold, men de gir ikke forklaringen på hvorfor polarforskningen oppstod og hvorfor den tok den retningen den tok og det innholdet den fikk: Hvilke ytre og indre omstendigheter formet polarforskningen over tid? Hvorfor er polarforskningen fler- og tverrfaglig? Har polarforskningen endret karakter? I så fall, hva består endringene i? Hvordan er forholdet mellom flerfaglighet og tverrfaglighet i polarforskningen, og hvilken rolle spiller disiplinene? Hvilke økonomiske og politiske betingelser har polarforsk-ningen fristet over tid? Hva er polarforskningens forhold til politiske interesser? osv. Spørsmålene er mange, og flere av dem er fortsatt ubesvarte. Den leksikale forsømmelsen til Store norske leksikon er bare delvis rettet opp gjennom Hestmarks definisjon og de empiriske eksemplene som er gjengitt i dette verket. Bind 2 beskriver polarforsk-ningen, men forklarer den ikke. Det er beklagelig. Dette verket var en gyllen anledning til å gjøre det.

3. norsk polarpolitikks representasjon i utforskning, vitenskap og næringsutøvelse

I tillegg til ekspedisjoner, utforsk-ning og næringsvirksomhet, handler Norsk polarhistorie også om politikk. Men i motsetning til disse saks-områdene – som er tildelt hvert sitt bind – strekker politikken seg «gjennom hele verket som renninger i en vev». Det innebærer at politikken er integrert i de andre saksområdene og er til stede i alle bindene, men uten å være beæret med en egen selvstendig behandling. Langt på vei definerer redaktørene derved politikken som en ’hjelperytter’ for de øvrige saksområdene. Den skal belyse og forklare disse, men blir ikke underkastet en analyse på egne premisser. Politikken kommer til uttrykk gjennom episoder og hendinger, og bare når representanter for de tre saksområdene krever politisk handling av regjeringen, skapes politiske behov ved egne handlinger eller anvendes som politisk virkemiddel av myndighetene. Hvor mye av norsk polarpolitikk som til enhver tid skal eksponeres, bestemmes av rammene for de tre saksområdene. Ikke bare er politikken hjelperytter, den er også bastet og bundet til et fåtall saksområder. Forhold som faller utenfor disse saksområdene blir enten behandlet stemoderlig, uten dybde eller overhodet ikke. Det innebærer at leseren blir fratatt muligheten til å se og forstå de lange linjene i norsk polarpolitikk slik disse kommer til uttrykk i overordnede politiske målsettinger – langsiktige så vel som kortsiktige, flyktige så vel som bestandige. Vi får heller ikke innsyn i hvordan andre saksområder – så som sikkerhetspolitikken og den særegne ’polare’ folkeretten – har formet og påvirket norsk politikk over tid. Forholdet mellom norsk polarpolitikk og utenrikspolitikk generelt er også uavklart. Vi får heller ikke fullstendig innsikt i politikkens forhold til ismene – fra pragmatisme, som gir stort politisk handlingsrom, til ideologier som begrenser handlingsrommet. Politikk utøves ofte i samspill/konkurranse mellom aktører på det lokale, nasjonale og internasjonale nivået, men vi får ikke noe klart bilde av hvor konfliktlinjen har gått og går og hvordan allianser har blitt og blir bygget. Politikk endrer seg over tid, og for små stater formes den ofte av begivenheter utenfor regjeringens kontroll. Det ville derfor vært interessant å få en sammenhengende drøftelse av norsk polarpolitikk før, under og etter den kalde krigen, og hvordan denne politikken ble påvirket av faktorer i det internasjonale systemet. Her stod sivilisering mot militarisering, sentralisering mot regionalisering og marginalisering mot mobilisering, men disse prosessene faller utenfor opplegget i dette verket. Heller ikke spillet om Svalbards politiske status før, under og etter Versailles-konferansen er drøftet på en utfyllende måte. Det samme gjelder for sammenhengene og forskjellene i norsk polarpolitikk mellom Arktis og Antarktis. Spørsmålene er mange, og svarene er i beste fall ufullstendige

og fragmenterte. Leseren får presentert politiske bruddstykker og smakebiter, men ingen sammenhengende drøftelse av norsk polarpolitikk over tid og dens forhold til andre saksområder. Når man titulerer et bokverk «Norsk polarhistorie», skaper man en berettiget forventning om at verket inneholder de toneangivende saksområdene og at samtlige behandles på en fullverdig måte. Det er ikke tilfellet i dette verket. Dette er ikke et verk for å studere norsk polarpolitikk fra A til Å, men et verk som et stykke på vei er egnet til å studere de politiske aspektene knyttet til oppdagelser, forskning og næringsvirksomhet.

Gitt denne begrensningen, må det likevel sies at flere av forfatterne har ’vevet’ politikken inn i sine bidrag med stor presisjon og dyktighet, blant andre Fulsås, Friedman, Drivenes og Jølle. Alle forsøkene på dette er imidlertid ikke like over-bevisende og/eller vellykkede. Bjørg Evjen hevder i sitt ellers gode bidrag, «Bergverkssamfunn i Arktis» (bd. 3), at de politiske motivene for den norske statens aktivitet på Spitsbergen var viktigere enn de økonomiske, til tross for at dette «ikke kom frem i offentlige sammenhenger» (uthevet av anmelder, s. 123, bd. 3). Ifølge Evjen utbetalte regjeringen «... store summer til (kull)selskapene i ei tid preget av offentlig sparepolitikk» for å «sikre seg norsk suverenitet over Svalbard». Denne konklusjonen er i beste fall diskutabel. Norge hadde lenge og konsekvent arbeidet for at det skulle etableres en internasjonalt styringsordning for Svalbard. Kristiania-konferansene i 1910, 1912 og 1914 viser dette til overmål. Den økonomiske og politiske støtten til -norske kullselskaper var primært begrunnet med et ønske om å sikre seg selv en plass ved forhandlingsbordet når Svalbard-maktene skulle avgjøre øygruppens fremtidige skjebne og status. Den representerte ingen «skjult agenda», slik Evjen påstår. Det drøyde helt til oktober 1918 før regjeringen nølende og uten begeistring endret sin opprinnelige politikk og krevde suvereniteten over øygruppen. Deretter gikk det bare 15 måneder før Norge ble tilbudt suvereniteten over øyene i Svalbardtraktaten av 9. februar 1920. Det bør dessuten bemerkes at den virkelige krisetiden for de norske kullselskapene først kom i 1920-årene, og det var da norske myndigheter i stort monn åpnet statens lommebok for de kriserammede selskapene. På denne bakgrunn er det grunn til å sette spørsmålstegn ved holdbarheten i Evjens konklusjon som, ifølge henne selv, heller ikke finner støtte i «offentlige sammenhenger». Like viktig er det at Evjens konklusjon ikke er basert på en inngående analyse, men snarere er fremsatt som en påstand uten dokumentasjon.

I Åse Elstads kapittel om polarturisme i bind 3 er det ingen drøftelse av de politiske overlegningene vedrørende turismen i Antarktis. Dette til tross for at dette temaområdet har vært gjenstand for stor politisk oppmerksomhet over lang tid blant de konsultative partene i det antarktiske traktat- og samarbeidssystemet. Det er ikke nok å påpeke at de

norske turoperatørene i Antarktis er medlemmer av International Association of Antarctic Tour Operators – IAATO – og at de forsøker å etterleve reguleringene dette samarbeidet har produsert. Det er først når IAATO knyttes opp mot de politiske føringene og forhandlingene under traktatsystemet at problematikken får det politiske perspektivet saksområdet har krav på. Forholdet mellom politikk og turisme er på den annen side tilfredsstillende dekket når det gjelder Svalbard. Det inntrykket denne forskjellen etterlater er at kunnskapen om Antarktis-samarbeidet i beste fall er begrenset, og at det forklarer hvorfor politikken ikke strekker seg gjennom hele dette kapitlet som «renninger i en vev».

Det disse og enkelte andre eksempler viser, er at man ikke har noen garanti for at eksperter på ekspedisjoner, forskning og næringsutvikling også er eksperter på polarpolitikk. For å forske faglig forsvarlig på tvers av disipliner og forskningsfelt – dvs. innenfor polarforskningens tradisjon – trenger man etablerte eksperter innenfor alle de temaområdene som er gjenstand for analyse og integrasjon. God tverrfaglig polarforskning starter med god disiplinær ekspertise. Dette verket ville hevet seg vesentlig i så vel profesjonalitet som faglighet om man i tillegg til de nåværende kapitlene også hadde hatt et stort og fyldig kapittel om polarpolitikkens lange linjer og skiftninger over tid. Det kunne også hevet kvaliteten på ’vevingen’ av politikken inn i de øvrige saksom-rådene.

De kritiske aspektene til tross, dette verket har et vell av nyttig og god informasjon om norske aktiviteter i polarområdene. Enkelte av bidragene er ganske enkelt glitrende forsket, skrevet og popularisert. For enhver som søker historisk informasjon om Norge i polarområdene, er dette verket en kilde av stor nytte.

Knut Johannessen

Den glemte skriften. Gotisk håndskrift i Norge

Riksarkivaren. Skriftserie 28, Universitetsforlaget, Oslo 2007, 236 s.

Tidspunktet for utgivelsen av Knut Johannessens Den glemte skriften i skriftserien fra riksarkivaren i 2007 synes i utgangspunktet nøye planlagt. I forbindelse med at landets kirkebøker har blitt digitalisert og tilgjengeliggjort på internett, har nemlig spørsmåla om lesehjelp og hjelp til transkribering blitt flere og flere på de to største nettforaene for slektsgranskere her til lands, Digital-arkivets brukarforum og DIS-Norges slektsforum. Det er derfor ingen tvil om at boka dekker et stort og voksende behov. Interessen for kirke-bøker på nett er stor, og har ført til at mange nordmenn har stiftet bekjentskap med gotisk handskrift for første gang. Behovet for rettledning i tyding av gotisk handskrift vil trolig bli enda større når tinglysningsmaterialet, der teksten er tettskrevet og formuleringene min

dre forutsigbare enn i kirkebøkene, kommer på internett i løpet av 2008 og 2009.

Nå er det nok likevel svært tilfeldig at utgivelsen av boka falt sammen med sluttfasen av Arkivverkets kirkebokprosjekt. I innledningen (s. 9) får vi vite at arbeidet med boka begynte i 2000, og selv om ideen om å få kirkebøkene på nett var født allerede på dette tidspunktet, var det først i 2005 at teknologien tillot å realisere den.6 Dessuten skal Johannessen, som har undervist i gotisk handskrift ved Universitetet i Oslo i en mannsalder, ha fått ideen til boka lenge før han hadde anledning til å ta fatt på arbeidet med den. Boka er da også mye mer enn ei handbok for slektsgranskere. Som det er redegjort for bak på boka, har den alle som måtte komme i kontakt med gotisk handskrift som målgruppe, det være seg studenter, lokalhistorikere og slektsgranskere, nybegynnere og mer erfarne.

Boka består av tre deler. Den første delen setter gotisk handskrift inn i ei historisk ramme. Foruten å forklare nyttige ord som tekstur, kursivskrift og fraktur med flere, har denne delen en svært leseverdig gjennomgang av den gotiske handskriftas historie. Denne delen tar også opp tilknyttede temaer som hvilke skriveredskaper og hvilket skrivemateriell som var i bruk, samt folks skriveferdighet. Bokas første del (s. 10–54) burde derfor være interessant og lærerik selv for de som allerede er drevne lesere av gotisk handskrift.

Del to (s. 55–206) er bokas hoveddel. Her skal Johannessen lære leserne å lese gotisk handskrift, og det gjør han ved å gjengi 63 dokumenter. Disse er fordelt på 50-årsbolker i omvendt kronologisk rekkefølge fra 1800-tallet tilbake til år 1600 – rett nok med et par dokumenter fra sent 1500-tall, det eldste fra 1582. Trekket med å starte med de yngste tekstene er fornuftig, for disse er som regel enklest å forstå når en har små eller begrensede leseferdigheter fra før.

De 63 dokumentene er ikke tilfeldig valgt. Johannessen og hans medarbeidere har gått gjennom mye arkivmateriale for å finne dokumenter med passende vanskelighetsgrad og der handskrifta samtidig skiller seg fra de øvrige dokumentene. Det ble også lagt vekt på at dokumentene skulle ha et interessant innhold (s. 61–62). En må si at utvelgelsen har vært vellykket, for mange av dokumentene er knyttet til begivenheter og personer som de fleste vil kjenne fra før. Her er kirkeboka som viser dåpen til Henrik Ibsens sønn født utenfor ekteskapet, utdrag fra Eidsvoll-grunnloven og ei melding til Fredrik IV om at Karl XII var død ved Fredriksten festning – for å nevne noe. At eksemplene demonstrerer en del sentrale kilder som folketellinger, skifter og skattelister, har også gitt Johannessen anledning til å forklare leserne litt om disse kildene.

Alle tekstene i eksempeldokumentene er fullstendig transkribert, og ikke nok med det: Spesielle tegn og kombinasjoner av tegn som leserne bør merke seg, er tydelig markert og særskilt kommentert. På denne måten rettes oppmerksomheten mot de forskjellige dokumentenes sær-egenheter.

Det eldste eksemplet er, som nevnt, fra 1582. Dette til tross for at man regner med at den gotiske handskrifta var fullt utviklet her i landet allerede omkring 1300 (s. 14). Som Johannessen også selv vedgår (s. 13), omhandler boka derfor i realiteten nyere gotisk handskrift. Johannessens forklaring på denne avgrensninga er at de færreste har behov for å lære handskrift som er særlig eldre, ettersom praktisk talt alt norsk kildemateriale fra før 1600 er trykt (s. 60). Det har Johannessen naturligvis rett i, men denne anmelderen savner likevel noen flere eksempeldokumenter, i alle fall fra 1500-tallet. Det er tross alt en del diplomer fra dette århundret som ennå ikke er utgitt i diplomatariet. Dessuten var tran-skripsjonene i våre eldste kildeutgaver ikke av samme standard som de vi får servert i dag. I Norske Rigs-Registranter er kongebrevene fra 1500- og 1600-tallet gjengitt med 1800-tallsortografi (s. 217), og i en del av de eldste bindene av Diplomatarium Norvegicum er det inntatt rettelser som utgiverne, antakelig mer eller mindre tilfeldig, har blitt klar over. I en del tilfeller der det er tvil, kan det derfor være nødvendig å gå til originaldokumentene.

Tredje og siste del (s. 207–232) er en oppslagsdel som åpner med oversikter over ulike bokstavformer, spesialtegn og forkortelser. Dette er det naturlige stedet i boka å vende tilbake til når en støter på et tegn en ikke gjenkjenner. Særlig oversiktene over spesialtegn og forkortelser er mer omfattende enn i mange andre lærebøker om gotisk handskrift. Den påfølgende lista over latinske ord som ofte forekommer i kirkebøker, er også nyttig.

Deretter kommer en bolk om transkripsjoner som tar opp problemer knyttet til spørsmålet om hva det vil si å gjengi en tekst bokstavrett. Hva som er hensiktsmessige transkripsjoner i ulike sammenhenger – det være seg transkripsjon for kildeutgaver, databaser eller til bruk i egen forskning – er også drøftet. Rådene som Johannessen gir i denne bolken er gode å ta med seg for den som har behov for å transkribere presist, ikke bare å forstå hva som er skrevet. Ved å følge rådene blir en sjeldnere i tvil, og en unngår vaklende praksis og sparer tid.

At dette er den grundigste læreboka i gotisk handskrift som er utgitt i Norge, er hevet over tvil. Hvis denne anmelderen skal peke på noe mer han savner, ut over flere eksempler fra 1500-tallet, må det være noen flere tips om hvordan en skal skrive de gotiske bokstavene. Lesing og skriving er utfyllende ferdigheter, og det er ikke alltid helt intuitivt hvordan pennen skal føres, særlig når en bokstav består av flere strøk. Det første eksemplet i del to, som er Kirkedepartementets skjønnskrifthefte fra 1830 og kommentarene til

dette eksemplet (s. 65–76), dekker riktignok dette feltet for 1800-tallets vedkommende. Selv om 1600- og 1700-tallet ikke er dekt på samme måte, er ikke dette noe stort savn.

Oppsummert er dette ei praktfull bok som er behagelig å lese, og som gir svar på det meste en måtte lure på om gotisk handskrift.

Øystein Rian

For Norge, kjempers fødeland. 12 portrett frå dansketida

Det Norske Samlaget, Oslo 2007, 333 s.

Bogens tolv portrætter er af norske mænd fra samfundets elite, fra ærkebiskop Olav Engelbrektsson til biskop Johan Nordal Brun. Det er dog kun en hovedregel. To af teksterne er ikke portrætter, men gruppebilleder hvor kvinder er med. Den ene handler om Absalon Pederssøn Beyer og hans kone Anne Pedersdotter, den anden om Claus Andersens familiedynasti. Og to er portrætter af folkelige ledere i strid – og dialog – med den etablerede elite: Kristian Lofthus og Hans Nielsen Hauge. Med undtagelse af én, Hannibal Sehested, er de tolv født i Norge, og det undskyldes i forordet at han ikke, som tidens mange andre indvandrere, har kunnet vælges fra. Sehested og Peter Wessel Tordenskiold er de eneste i kredsen som havde en større del af deres virkekreds uden for Norge.

Det er en folkelig bog der er lagt an på at kunne læses af enhver, selv om det nok er en hjælp på forhånd at kende nogle grundtræk af Norges historie. Det er samtidig et lærd værk, tæt på den aktuelle forskning, og ofte baseret på forfatterens egen forskningsindsats. Flere af portrætterne henviser til arkiver som deres vigtigste grundlag. At forene det lærde og det folkelige stiller ganske store krav til en forfatter. Ambitionerne er imidlertid højere endnu. I forordet står der at hensigten har været «å gjere ei lite kjend tid meir levande ved å fortelje ei rad livs-historier, samstundes som boka òg skulle tene til å forstå litt meir av dansketida.» Det er et højt mål, fordi en biografi skal have fokus på sit emne, på personen, for at fungere som fortælling. Det gør det svært for den skrivende at få anbragt almen baggrund og almene konklusioner uden at sprænge tekstens rammer. Ikke mindst når teksterne er så forholdsvis korte, som de må være her. Det er naturligvis en hjælp at de tolv tilsammen udgør et gruppeportræt, men samtidig rejser det krav om at skulle beskrive udviklingen gennem tre århundreder uden at have almene afsnit, som en fælles indledning og slutning, til rådighed.

Sat i denne skruestik synes jeg det er lykkedes meget fint for Øystein Rian at give levende, velskrevne og fyldige portrætter af sine tolv kæmper. Også at få vist, hvorfor netop disse folk er værd at lære at kende, selv i de tilfælde, hvor kildematerialet kun dårligt lever op til historikerens ønsker. Portrætterne er holdt i en rolig, saglig stil, men uden frygt

for personlige vurderinger. Det er hverken den skønlitterært tonede biografi eller den nu gængse faglitterære stil der er forbilledet, men snarere 1800-tallets fyldige, vurderende historiske levnedsskildringer. I enkelte tekster forstyrrer det fortællingen om den biograferede person at der må bruges plads og opmærksomhed på at rydde ældre mytedannelser af vejen. Mest markant i biografien af Petter Dass. Men selv dette problem for fremstillingen håndteres med et godt resultat.

Jeg har imidlertid nogle forbehold over for realiseringen af den anden side af den ambitiøse dobbelte målsætning, altså det billede der gives af periodens historie. Det gælder ikke de mange konkrete detaljer. Her mærker man at forfatteren er en virkelig kender af hele den lange tids-alder. Kendskabet til tidens historie er dybt og præcist. Et par steder synes jeg ikke fremstillingen er så heldig. Den ene er beskrivelsen af Jørgen Olufsen Mandals forhold til bønderne, som efter min mening forstyrres af begrebsparret bondevenlig/bondefjendtlig. Mandal var da vist hverken venlig eller fjendtlig, men hævdede sine og grevskabets interesser, som nogle gange også var bøndernes. Den anden er fremstillingen af årsagerne til at Petter Dass kun fik trykt så lidt af sin produktion i sin levetid. Den efterlader læseren med det indtryk at den teologiske censur var det væsentligste problem. Men disse indvendinger er småting. De vigtigste punkter, som jeg synes bør diskuteres, er de to helt centrale punkter i disse biografier: elitens historie og forholdet mellem dansk og norsk i fællestidens Norge. Overordnet er der overordentlig meget som lykkes på disse felter i bogen. Men der er altså også ting som denne læser savner, eller finder værd at diskutere.

To ting som læseren får et fremragende indtryk af, er rekonstruktionen af en ny norsk social elite mellem 1536 og 1660 og de alle steds nærværende patron–klientforbindelser, deres fleksible karakter, deres betydning for hver enkelt af de biograferede (som kilde til både fremgang og fiasko), og deres skiftende art efter tidsalder, klasse, position og ambitioner. Samt hvordan de glider over i familieforbindelser og korruption. Genrens krav gør at der kun er et minimum af abstraktion i beskrivelsen. Til gengæld er der gode eksempler som er levende og præcist fortalt.

Hvad jeg mere kunne ønske var et tilsvarende skarpt og fyldigt billede af to andre ting. Den ene er italesætningen af herre–tjenerforholdet som emotionelt og etisk. De aspekter hvis centrale begreber var troskab og nåde. I dag er den etiske og emotionelle dimension i forholdet til en herre kun synlig i det religiøse sprog; og der er de gamle begreber vel mest en kilde til misforståelse. Øystein Rian har bestemt blik for at forholdet mellem herre og tjener kan være mere end interessepolitik; men der kunne efter mit skøn godt være gjort mere for at forklare hvordan. Specielt i forholdet til kongen, den -højeste herre, som på den ene eller anden måde spiller en vigtig rolle i så mange af disse levnedsløb.

Den anden side af elitens forhold som jeg godt kunne have undt lidt mere plads, er den forandring af den formelle og juridiske definition af samfundseliten som enevælden førte med sig. Før 1660–1671 var stændernes privilegier fundamentet for de forskellige elitegrupper og for deres indbyrdes forhold. Efter disse års omvæltninger eksisterede stændernes privilegier kun i beskåret form og underordnet i forhold til de privilegier som blev skabt af kongelig tjeneste og kongelig nåde. Det sidste udtrykt mest dramatisk i rangforordningerne. Dette havde naturligvis stor virkning på stændernes indbyrdes forhold og på opadstræbende mænds muligheder og strategier. Men det havde også en indirekte betydning for forholdet mellem eliterne i kongens lande. Mens alle stænderprivilegier var bundet til de gamle politiske enheder, så definerede det nye system en integreret elite fælles for alle kongens lande. Det havde en lang række konsekvenser. De mest dramatiske nok i forholdet mellem Danmark og Slesvig-Holsten.7 Men ændringen betød også at det atter blev muligt at være norsk og tilhøre den øverste elite. Når Christian 3. og hans støtter i 1536 omdefinerede Norge fra en unionspartner til et erobret land, føjet til Danmark med sværdets ret, forsvandt alle norske privilegier formelt. Mest vigtigt adelens privilegier. I praksis var der nogle personer der stiltiende fik forvandlet sig fra norsk til dansk adel; men den eneste sikre vej til at sikre efterkommerne adelig status var at gifte sig ind i den danske adel, og den vej var endda kun helt sikker for kvinder. Hele dette spørgsmål blev temmelig irrelevant efter 1660. Under enevælden krævede det (som altid) forbindelser at komme frem, og adgang til hof og centraladministration hvis man ville helt til tops. Det var generation for generation til gavn for centralt placerede personers børn og svigerbørn. Men det var en langt mere fleksibel barriere end den formelt juridiske. Hele dette tema er ikke direkte relevant for nogen af bogens personer, men den gamle norske adels skæbne tages op som et sidetema i flere tekster. I bogen behandles også mænd som Hans Jakob Arnold og Tordenskiold, der under enevælden nåede høje stillinger, de aldrig kunne have fået et par generationer før. Der burde være mulighed for at behandle de formelle aspekter mere end antydningsvist.

Temaet norsk og dansk er det vigtigste i bogen. Det har ganske tydeligt været et vigtigt mål at vise med direkte eksempler at Norge og norskhed spillede en væsentlig rolle i disse menneskers liv. Dermed er bogen et indlæg mod den radikale variant af den modernistiske tolkning af den nationale identitets historie. Desuden sættes det udtrykkeligt som mål at vise at det ikke var betydningsløst, at Norge var en del af en statsbygning hvis centrum lå

uden for dets grænser, og at belyse de spændinger som var mellem dansk og norsk i Norge. Begge dele lykkes. Andet ville også være mærkeligt. Det er generelt ikke svært at finde vidnesbyrd om nationale identiteter fra tidlig nyere tid, især fra elitens medlemmer; og det ville være mærkeligt hvis fællesstaten ikke skabte spændinger mellem dansk og norsk, især i det første århundrede, og især i eliten. Bogen fremtræder dermed som et korrektiv til alt for radikale tolkninger af de ændringer i den nationale tematiks art og betydning, som fandt sted i århundredet efter 1750, og alt for harmoniserende tolkninger af fællesstatens natur.

Disse to overordnede mål synes jeg altså er velvalgte og på mange måder vel argumenterede. Når det er sagt, har jeg dog nogle betænkeligheder ved behandlingen af det nationale tema.

Den første er at norsk og dansk i alt for høj grad fremstår som konstante størrelser gennem perioden. Ja vel i det hele taget. Det fremgår af forordet at forfatteren udmærket er klar over at forholdet ændrer sig. I forordet kan man også få nogle antydninger af hvordan udviklingen var. Men i de enkelte tekster drukner historiens dynamiske element i betoningen af det konstante element, nemlig at der hele tiden var en norsk-dansk – eller norsk-fremmed – dimension til stede. Nogle gange mærkes en tendens til at gøre det tidstypiske til noget individuelt. For eksempel i beskrivelsen af Johan Nordal Bruns fremhævelse af at han, som norsk patriot, var særlig kongetro. Den tankefigur er vigtig hos Brun, men det var jo i det hele taget en af periodens mest populære formuleringer. (I øvrigt korrekses Brun for, gennem sin stærke retorik at have forført sig selv til dette standpunkt, selv om det underminerede hans integritet. På hvilket grundlag kan man egentlig vide det?)

Den anden betænkelighed er at den stærke fokusering på de dansk-norske modsætninger kan frembringe hypoteser, som ikke virker særligt holdbare. For eksempel at de norske træk i Petter Dass’ skriftsprog gjorde det sværere for ham at få sine arbejder trykt. Måske; men det er jo gætteri, og er det så sandsynligt når mange af hans arbejder, og andre skrifter med norske sprogtræk, fandt vej til de københavnske bogtrykkeres presser? Mere subtilt kan det stærke fokus på den nationale dimension få den til at stå retorisk vel meget frem i beskrivelsen af forløb, der har deres væsentligste drama andre steder. Det er mest markant i biografierne af Lofthus og Hauge. Det folkelige opgør med eliternes stat, som disse to var tidlige ledere af, kan retorisk passes ind i den nationale ramme. Folket var jo norsk og staten var jo dansk. På denne måde har mindet om disse to ledere bidraget til en folkelig national bevidsthed. Men grundlæggende er der jo i begge tilfælde tale om konflikter mellem sociale grupper (og enkelte personer) i Norge. Og de samme spændinger mellem bønder og standspersoner og mellem individuel tro og autoriseret statskirke mødes i denne tidsalder også andre

steder, hvor en lignende statsform eller kirkeform eksisterer, uden at der er nogen national dimension. For eksempel i Danmark, eller i Sverige.

Min tredje betænkelighed drejer sig om selve begreberne norsk og dansk. De er jo komplekse. De betyder ikke det samme, når de bruges om stats- og kirkeorganisationer, om fødested, om afstamning, om sprog, om identitetsfølelse. Selv om der naturligvis er forbindelse mellem begreberne i alle disse betydninger kan denne forbindelse være svag, og brugen af det samme ord kan dække over meget forskellige størrelser. Det er værst med begreberne «dansk» og «Danmark» som i hele perioden bruges om to forskellige ting: om det gamle kongerige og om hele kongen af Danmarks stat. Gennemgående var man dengang flink til at holde konnotationerne fra hinanden, selv om man anvendte det samme ord i to betydninger. Når der var behov for det, kunne man også forklare forskellen, som for eksempel Nordal Brun kunne. Men det kan man ikke forlange af en moderne læser, så i en moderne tekst havde det været velkomment med en begrebsdiskussion og en differentiering af udtrykkene. Det kunne godt have været gjort uden at trække bogen i en unødigt lærd retning. Uden denne diskussion får læseren for eksempel meget let det indtryk at det lille-danske var uproblematisk, endda fundamentalt, for enevældens stat, mens det tværtimod var dybt problematisk, i mange henseender mere sprængfarligt end norsk patriotisme.

For Norge, kjempers fødeland giver os altså et levende billede af nogle stærke personer fra fortiden. Det er ikke helt rimeligt at kritisere en bog, som ikke retter sig mod det akademiske publikum, fra den akademiske historieforsknings position. Men jeg tror nu at også det brede publikum kunne have haft glæde af en mere eksplicit og omfattende behandling af det dynamiske, komplekse og nuancerede i forholdet mellem det danske og det norske. Også selv om det havde svækket det klare billede af de centrale bud-skaber i bogen.

Harald Gustafsson & Hanne Sanders (eds.)

Vid gränsen. Integration och identitet i det förnationella Norden

Makadam Förlag, Göteborg/Stockholm 2006, 288 s.

Ambitionen med dette værk, som er nr. 10 i rækken af udgivelser i samarbejde med Centrum för Danmarksstudier, er at fremlægge en række nye resultater inden for udforskningen af integration og identitet i grænseområderne i Norden. Denne ambition indfries på udmærket vis, idet der i bogens artikler argumenteres overbevisende for, hvordan identiteterne i og opfattelsen af grænseområderne samt af statsgrænserne har udviklet sig over tid. Men bogen bidrager også til på et mere generelt plan at kaste nyt lys over opfattelsen af stater, statsgrænser, grænseområ

der og identiteter i Europa i tiden inden den moderne nationale identitet og nationalismens gennembrud i løbet af 1800-tallet. På denne måde er der tale om et værk, der med sine resultater når langt videre end til blot at sige noget om de valgte case-studier: Skånelandene, Jämtland, Gotland, Slesvig osv.

Som værkets redaktør formår Harald Gustafsson med sit store overblik over Nordens historie at binde artiklerne sammen, så der gives et samlet billede og fortolkning af grænse- og identitetsproblematikkerne i det førmoderne Norden, i stedet for, at der blot fortælles om resultaterne af studierne over de enkelte cases. Dette gør Harald Gustafsson dels i det indledende kapitel, dels i kapitlet «När Östdanmark blev Sydsverige», som han har skrevet sammen med Stig Alenäs, Karl Bergman og Jens Lerbom. Selv om værket har bidrag af mange forskellige forfattere, bliver der således sammenhæng i fremstillingen. Også på denne måde udmærker bogen sig som et virkeligt kvalitetsværk.

På to punkter er artiklerne indbyrdes ret forskellige. For det første er det meget forskelligt, hvor komparativt anlagte, de er. Dette er nok det vigtigste generelle kritikpunkt mod det i øvrigt meget udmærkede værk. Med undtagelse af analyserne i Harald Gustafssons egne bidrag til bogen og nogle sporadiske komparative betragtninger undervejs i enkelte af de øvrige bidrag, er bogen blottet for eksplicitte komparative analyser mellem case-studierne. De fleste af forfatterne forholder sig kun til sin egen case uden at forsøge at sammenligne med de andre. En større grad af komparation inden for de enkelte artikler ville kunne have bidraget til at løfte værket yder-ligere.

For det andet er det meget forskelligt, hvordan forfatterne beskæftiger sig med forholdet mellem teori og empiri. Her forekommer tre variationer. Den første er, at teori ikke (eller næsten ikke) præsenteres og/eller anvendes eksplicit. Dette gælder for eksempel Steinar Imsens meget fine analyse af, hvordan opfattelsen af grænseområdet Jämtland og af forholdet mellem norsk og svensk markant ændrede sig i forbindelse med Den Nordiske Syvårskrig 1563–1570 og Kalmarkrigen 1611–1613. Den anden er, at teori præsenteres og anvendes. Dette gælder eksempelvis Jojan Vandenbrings mikrostudium af processen mod den skånske baron Jørgen Krabbe, som med udgangspunkt i anvendelse af blandt andet Anthony D. Smiths tanker om ethnie-begreb flot bredes ud til at sige noget om, hvordan identiteter også i tidlig moderne tid kunne «tilvælges» eller «fravælges» over tid. Og det gælder f.eks. også Carsten Porskrog Rasmussens artikel, som med samme teoretiske udgangspunkt bl.a. henleder opmærksomheden på eksistensen af en slesvigsk identitet, som i den dansk-tyske grænseregion levede side og side med en lang række andre identiteter. Også f.eks. Harald Gustafssons bidrag i «När Östdanmark blev Sydsverige», har et udpræget teoretisk udgangspunkt

for væsentlige dele af analysen. Her påpeges det, hvordan man ved anvendelse af forskellige teorier om statsbygning og om før-nationale identiteter kan komme ud over den fortolkning af Skånelandenes skæbne i årene umiddelbart efter den svenske erobring under Karl Gustav-krigene 1657–1660, som ellers har domineret forskningen. Den fortolkning, som Harald Gustafsson bruger statsbygningsteorierne og teoriene om før-nationale identiteter til at opponere imod, er fortolkningen, at Skånelandene skulle have undergået en bevidst og hurtig «forsvenskningsproces» i de første årtier efter landenes afståelse til Sverige.

Den tredje variation af måden at omgås forholdet mellem empiri og teori på, som findes i bogen, er at præsentere nogle teorier eller teoretiske udgangspunkter, men derefter at undlade at referere eksplicit til dem i forbindelse med analysen og/eller konklusionen. Dette forekommer f.eks. i Kimmo Katajalas i øvrigt meget interessante og overbevisende empiriske analyse af, hvordan Finlands grænser blev opfattet i middelalderen og i nyere tid. Hans hovedkonklusion er, at grænserne allerede blev betragtet som lineære helt tilbage i middelalderen, modsat hvad der ellers har været det dominerende synspunkt i forskningen om grænserne i den nordlige del af Norden i perioden. Men Katajalas bruger ikke rigtigt eksplicit Victor Prescott, Anthony Giddens eller Malcolm Anderson til noget i forbindelse med sine analyser og konklusioner. Så hvorfor så bringe dem på banen i begyndelsen af artiklen?

En anden meget fin ting ved bogen er, at de fleste af artiklerne meget eksplicit diskuterer med den eksisterende forskning inden for deres felt. Dette er af stor værdi, idet de mange nye forskningsresultater, som bogens forfattere præsenterer, dermed bliver sat glimrende i perspektiv.

Nogle af forfatterne undlader imidlertid enkelte gange at referere direkte til det eller de værker, hvor de fortolkninger, de skriver sig op imod (eller det modsatte) findes.

I bogen kommer der mange nye, interessante konklusioner frem om en række forskelligartede cases. Vibeke Winge analyserer sprogets betydning for identitetsdannelsen og synet på grænseområderne, med særlig henblik på forholdene i det dansk-tyske grænseområde. Steinar Imsen skriver som nævnt om forholdet mellem svensk og norsk identitet og opfattelsen af grænseområder i Jämtland. Kimmo Katajala analyserer grænseforholdene i forbindelse med Finland, mens Stefan Persson har sit fokus på grænsen i Göinge mellem det svenske og det danske rige i 1500-tallets midte. Thorbjörn Eng påpeger i sit bidrag bl.a., hvordan de forskellige dele af det svenske imperium i tidlig moderne tid blev opfattet vidt forskelligt, og Stig Alenäs, Karl Bergman, Harald Gustafsson og Jens Lerbom opponerer i deres bidrag på forskellig vis mod den tidligere omtalte tese om en tidlig og hurtig «forsvenskning» af Skånelandene efter 1658. Ud over

de allerede nævnte bidrag af Jojan Vadenbring og Carsten Porskrog Rasmussen, indeholder bogen desuden et kapitel af Birgit Christensen om «Private skolemestre i Tønder i 1600-tallet», hvori forholdet mellem dansk og tysk i 1600-tallets Sønderjylland diskuteres, og et bidrag af Gudmundur Hálfdanarson om sprogpolitikken og sprogets betydning for identiteten inden for rammerne af den danske konglomeratstat. Andreas Önnerfors diskuterer betydningen af svensk identitet i Svensk Pommern, og Anne Minken belyser etnicitets- og nationsspørgsmålet ud fra kilder fra indvandringshistorien i det norsk-svenske grænseområde. Steven G. Ellis’ bidrag til bogen falder lidt uden for de øvrige, idet det beskæftiger sig med grænse- og identitetsproblematikken på de britiske øer. Ellis’ konklusion er imidlertid interessant, hvis der sammenlignes med udviklingen i Norden, hvor der i modsætning til på de britiske øer ikke dannes en konglomeratstat med ét fælles sprog. Men Ellis foretager ikke selv denne sammenligning. Dette overlades til redaktøren i bogens indledende afsnit.

Én af bogens samlede hovedkonklusioner (som foretages af Harald Gustafsson) er, at opfattelsen af grænserne og grænseområderne og identiteterne inden for disse i Norden var meget forskelligartede, afhængig af, hvilken konkret case, vi kigger på. En anden hovedkonklusion er, at det bl.a. var eksistensen af statsformen: konglomeratstaten, som satte rammerne for forestillingen om grænseregionerne og identiteterne, og som blandt andet var med til at muliggøre, at så mange identiteter kunne eksistere side om side i det tidlig-moderne Norden. Påpegningen af den meget tætte sammenhæng mellem de rammer, som konglomeratstaten gav, og den måde, som identiteterne udviklede sig på, i denne periode er nok én af bogens allermest værdifulde resultater.

Knud J.V. Jespersen

Historien om danskerne 1500–2000

Gyldendal, København 2007, 308 s.

Professor emeritus ved Syddansk Universitet, Knud J.V. Jespersen (f. 1942), er en av dansk histories virkelige veteraner. Han har vært en særdeles produktiv historiker, som har levert vektige bidrag på flere områder. Først og fremst om militærhistorie og adel i Danmark i tidlig nytid, men også om fynsk lokalhistorie og den andre verdenskrig i Danmark. I tillegg har han forfattet flere større verk, blant andre bind av Danmarks historie (1989) og Dansk udenrigs-politiks historie (2002).

Jespersens siste bok er på mange måter en personlig og nesten essayistisk syntese av alt dette; Historien om danskerne 1500–2000 er en dansk versjon av A History of Denmark som Jespersen gav ut i 2004. Her forsøker han å forklare hvorfor det moderne Danmark og danskene har blitt som det og de er nå. Det er, som

han skriver, et historisk begrunnet portrett av nasjonen. Det tegner han ved å trekke linjer gjennom fem hundre år, fra 1500, gjennom enevelde, napoleonskrigene, demokrati og EU frem til dagens danske samfunn. Kort og godt er det en bok om danskhet og om hvordan danskene ble danske. Er det i det hele tatt noe som er særlig dansk, historisk sett? Hva i så tilfelle er det? Og når?

Boken består av fire hoveddeler som hver tar for seg et felt av dansk historie de siste fem hundre årene: utenriks- og sikkerhetspolitikk, innenrikspolitikk, kirke og kultur og materielle forhold. I samtlige kapitler forsøker Jespersen å se om det er noe særlig dansk i dette feltet. Og – vel ikke overraskende – er det etter hans oppfattelse atskillige ting som peker i akkurat den retningen. Dette er således det man kan kalle en «tesedrevet» bok, som på mange måter er et debattinnlegg, hvor Jespersen energisk, velopplagt og velskrivende argumenterer for sin tese. Uansett om man er enig med ham eller ikke, er hans argumentasjon solid og medrivende. Det er en mesterlig syntese av danmarkshistorien Jespersen her har kommet med. Når det gjelder bøker av denne typen, er ikke poenget at man skal være 100 % enig med forfatteren, så lenge de er velskrevne og argumentasjonen er logisk og gjennomført. Det er befriende å lese en historiker som ikke er redd for å skrive en stor syntese, og som heller ikke er redd for å mene noe. Jespersen har klare og bestemte holdninger, både om det han kaller «den danske stamme» og om historiefagets rolle for å kunne forstå denne.

Knud J.V. Jespersen ser Danmarks historie 1500–2000 som en lang nedtur, «en bedrøvelig historie om stadig reduktion» (s. 46) – i hvert fall territorielt sett. Han beskriver Danmarks gang fra å være hovedland i en stor multinasjonal konglomeratstat via å være en «portnernasjon» ved Østersjøen for til slutt etter katastrofen i 1864 å ende opp som en liten homogen «perfekt» nasjonalstat. Jespersen mener denne utviklingen er en av de vesentlige for-utsetningene for å svare på spørsmålene han stiller i sin bok. Slik sett tar han et oppgjør med den danske radikale historietradisjon som har hevdet at Danmark alltid har vært en småstat. Han anlegger det man kan kalle et «imperieperspektiv» på dansk historie. Viktige grunnvilkår i denne sammenhengen er også den århundrelange rivaliseringen med Sverige og, etter den tyske samlingen, den store og ofte truende naboen i sør.

Forfatteren understreker også religionens rolle i å forme utviklingen av den moderne danskheten. Reformasjonen og den lutherske kirke-orden er ifølge ham kanskje den viktigste mentalitetshistoriske faktor i denne prosessen. Reformasjonen skapte voksende distanse til det katolske Sør-Europa og en streng, kongetro religion, av og for den nye sterke staten som vokste frem utover i tidlig nytid. Og selv om det moderne danske samfunnet på utsiden kan virke sekularisert, mener Jespersen at folkekirken har spilt og

spiller en viktig rolle som «selve den etiske basis for den moderne danske velfærdsstat» (s. 124).

Jespersen anlegger dermed et klart kontinuitetssyn på danmarkshistorien, i likhet med blant andre Claus Bjørn før ham. Det er tydelig allerede i tittelen og i oppbyggingen av boken. Forfatteren ser de siste 500 års danmarkshistorie som en lang, kontinuerlig og i høy grad ubrutt utvikling. Det er ett av hovedpoengene i boken, og forklaringen på at fenomener som nettopp reformasjonen eller eneveldet har vært med på å forme dagens Danmark. En slik tilnærming nedvurderer – enkelte ville kunne si underkommuniserer – brudd, konflikter og ytre påvirkninger. Det ser man for eksempel i Jespersens omtale av danske bønder i tidlig nytid. Han legger vekt på det solidariske og egalitære landsbyfellesskapet fremfor utbytting, undertrykking og økonomiske faktorer, som andre, mer konfliktorienterte historikere har vektlagt før ham. Det ligger en fare i et slikt perspektiv for at alle konflikter på tvers av stands- og klasseinteresser glattes ut, og at man dermed idylliserer fortidens samfunn.

Knud J.V. Jespersen mener at noe av det mest særpregede og definerende ved Danmark er nettopp en slik konsensus. Kontinuitetstankegangen preger boken og er en hovedbestanddel i det han oppfatter som det særpreget danske. Det er nettopp den typisk hyggelige danske evnen til å samtale og forhandle som har ført til at det ikke finnes voldsomme brudd i danmarkshistorien. Danskene er grunnleggende solidariske overfor hverandre. De har diskutert, ikke drevet med revolusjoner. Med en slik argumentasjon klarer han til og med å forklare hvordan det eneveldige regimet 1660–1848 (som han på ingen måte legger skjul på preget landet og folket på en merkbar måte) er en nødvendig forutsetning for den moderne velferdsstaten og landets demokratiske forfatning etter junigrunnloven i 1849. Forklaringen er ifølge Jespersen at den sterke statsmakten, ensrettingen og forutsigbarheten enevoldskongene innførte, ble båret med over i den nye tiden etter regimeskiftet og har ført til stabilitet og et konsensuspreget styre. Jespersen nedspiller det eneveldige ved eneveldet og poengterer i stedet at Christians Vs danske lov satte grenser for hvor langt staten kunne blande seg inn overfor statens borgere og at enevoldsstaten respekterte landsbyene og andre tradisjonsbundne fellesskap. Og selv om kongen i teorien var suveren, var hans makt i realiteten begrenset. Her bygger Jespersen i stor grad på Jens Arup Seips teori om det opinionsstyrte enevelde, fremsatt i Historisk tidsskrift i 1958. Han mener altså at det eksisterer en nærmest ubrutt linje fra et absolutistisk, undertrykkende og militaristisk diktatur, som eneveldet etter moderne begreper må sies å ha vært, til det moderne demokratiske velferdssamfunnet, som jo også bygger på en sterk stat. I denne anmelderens øyne er nok dette å glatte over de repressive aspektene ved eneveldet og tolke det for mye i lys av hva som skjedde etter

at det faktisk ble avviklet i 1848 (1814 i Norge). Og hvordan passer dette med det at flere europeiske land utviklet lignende velferdsstater omtrent samtidig etter andre verdenskrig? Men at eneveldets administrative system og lover har bidratt til å prege Danmark og Norge i ettertid, er hevet over tvil. Og det er nok et poeng som ofte har går tapt i historieverk om landene i moderne tid.

En annen faktor Jespersen trekker frem som sentral i Danmarks historie, er den gradvise effektiviseringen og saneringen av godsstrukturen i Danmark på 16–1700-tallet og de store landboreformene på slutten av 1700-tallet. Dette førte til store effektive produksjonsenheter og at Danmarks største befolkningsgruppe, bøndene («gårdmandsstanden»), gradvis forvandlet seg fra «fra kongens ydmyge og umælende undersåtter til artikulerede politiske borgere» (s. 19). Gjennom blant annet høyskolebevegelsen og andelsbevegelsen ble de etter hvert en stor og politisk aktiv gruppe. Også dette peker frem mot det moderne danske demokratiet. En annen faktor Jespersen ser på som viktig, er Danmarks sene industrialisering, som har ført til at landet den dag i dag har en betydelig landbrukssektor og at næringslivet domineres av små og mellomstore bedrifter. Dette førte til at de sosiale forskjellene i Danmark ikke ble så store som i andre land. Videre gjorde det at det danske sosialdemokratiske partiet aldri ble så stort som i andre land, og at det dermed ikke kunne danne flertallsregjeringer, som i Norge og Sverige. Partiet fikk aldri tak i underklassen på landet, som i stedet søkte til det sosial-liberale Venstre, som hadde erobret regjeringsmakten da parlamentarismen ble innført i 1901. Nok en gang var resultatet konsensus i stedet for klassekamp. På 1900-tallet var Socialdemokratiet ikke i stand å drive hard konfrontasjonspolitikk og måtte søke samarbeidsløsninger for å få makt. Selv om dette partiet etter 1924 har hatt regjeringsmakten i til sammen femti år, har det som oftest vært i koalisjon eller i samarbeid med andre partier.

I et avsluttende kapittel tar Jespersen opp mer prinsipielle spørsmål knyttet til mentalitetshistorie og nasjonalitetsteori. Når («hvornår» som det så flott heter på dansk) ble danskene klar over at de var dansker og ikke tyskere, enn si jyder, sjællendere eller fynboer? I dette kapitlet har han også et par avsnitt der han gjør rede for ulike nasjonalisme-teorier. Det er et godt grep. Historien om danskerne er som sagt en essayistisk bok, skrevet for et bredt publikum ut over bare faghistoriske kretser. Allikevel ligger det selvfølgelig en rekke teoretiske valg og forutsetninger bak fremstillingen. Ikke minst gjelder det spørsmålet om når nasjonsfølelse i moderne forstand egentlig kan sies å ha oppstått. En slik teoriutlegning gjør at den interesserte leser kan sette seg dypere inn i emnene Jespersen diskuterer i boken, uten at andre lesere skremmes av slik teori i hovedteksten. Et problem med denne teoriutlegningen er imidlertid at den likevel blir

for skjematisk, med et skarpt enten/eller-skille mellom primordialister og modernister. De mange mellomposisjoner som eksisterer mellom disse to rendyrkede posisjonene forsvinner. Selv erklærer Jespersen seg for øvrig som en slags primordialist; han mener grunnlaget for en dansk nasjonsfølelse kan finnes allerede fra 15–1600-tallet. Reformasjonen og eneveldet betydde begynnelsen på en omfattende og langvarig sosial disiplineringsprosess som langsomt forvandlet den danske kongens undersåtter til dansker. Men minst like viktig for moderne dansk nasjonalisme er ifølge Jespersen arven etter teologen og «multimennesket» N.F.S. Grundtvig. Det gamle bondesamfunnets og landsbyfellesskapenes leveregler og atferdsnormer ble på midten av 1800-tallet endret av Grundtvig, som med stor gjennomslagskraft forvandlet disse verdiene (konsensus, luthersk kristendom osv.) til felles danske nasjonale verdier og opphøyet dem til en sammenhengende «nasjonal utopi».

Jespersen vinner mye på å bruke et 500-års perspektiv, og det er en meget god måte for å synliggjøre hvor mye struktur som ble dannet i tidlig nytid som har preget Danmark (og Norge) helt frem til i dag. Men jeg tror nok han legger for mye vekt på kontinuitet, konsensus og indre faktorer i sin argumentasjonsrekke. To av begivenhetene han legger vekt på, reformasjonen og innføringen av eneveldet, mener jeg det er vanskelig å se på som annet enn store brudd. Det samme gjelder innføringen av den demokratiske grunn-loven i 1849. Og hva med alle krigene som formet Danmark på godt og ondt? Karl Gustav-krigene, napoleonskrigene, de sles-vigske krigene og andre verdenskrig? Det er neppe tilfeldig at kapitlet om utenriks- og sikkerhetspolitikk er bokens korteste, på 24 sider, mens de to kapitlene om materielle forhold – hovedsakelig landbruk – er på 94 sider. Og man kan lure på om ikke det hele er litt vel teleologisk; at alt peker frem mot dagens danske velferdssamfunn som historiens mål. Det er en følelse som forsterkes av Jespersens stadige påpekninger om at den unike danske konsensuspregede modellen i dag er i fare på grunn av hardt press fra EU og globaliseringen.

Knud J.V. Jespersen fører en elegant penn, og holder på leserens oppmerksomhet gjennom denne velargumenterte og velskrevne boken. Historien om danskerne er en mesterlig sammenfatning og dristig syntese av 500 års historie, og selv om han ikke overbeviser denne leseren fullt ut, sporer boken til refleksjon og diskusjon. Det er store spørsmål som Jespersen diskuterer. Hvem våger å prøve på noe lignende for Norge 1500–2000?

Til slutt må jeg berømme den elegante designen på boken, ikke minst den flotte forsiden som er tegnet etter modell av de forseggjorte og intrikate kobberstikkene som ofte preget bøker i boktrykkerkunstens barndom. Sammen med en elegant og klar skrifttype gjør det boken til en fryd å lese.

Åsmund Lønning Strømnes

Folkeskulelærarar i Fattig-Noreg. Ein studie frå første halvdel av det -tjuande hundreåret

Tapir Akademisk Forlag, Trondheim 2006, 361 s. + 29 s. vedlegg

I boka Folkeskulelærarar i Fattig-Noreg set pedagogikkprofessoren Åsmund Lønning Strømnes søkjelyset på innsatsen til lærarane i grunn-skulen i den første halvparten av det 20. hundreåret. Han vil bakom stereo-typiane for å få eit heilt og allment bilde av læraren som yrkes-utøvar og samfunnsmedlem. Kjeldematerialet han byggjer på, deler han i to. For det første gjeld det minneoppgåver og nedteikna livs-minne frå ulike delar av landet. I den samanhengen viser han også til Gro Hagemann si undersøking frå 1992 om skulen og lærarane sine kår i heile perioden 1739–1990, og Rune Slagstad si bok om dei nasjonale strategane. Der vart lærarane sin funksjon som demokratibyggjarar under den såkalla venstrestaten tidleg på 1900-talet vektlagd. Ei sentral grunngjeving for avgrensinga i tid gjeld den andre kjelda som forfattaren nyttar. Bokverket Norske skulefolk kom ut med tre utgåver, i 1934, i 1952 og i 1968. Dette var eit registerverk der alle yrkesutøvarane i skulen var bedne om å opplyse om personleg bakgrunn, utdanning og innsats i samfunnslivet. Strømnes har valt å gå nærare inn på 1952-utgåva der dei biografiske opplysningane var gjevne i åra 1949–50. Verket inneheldt dessutan samleartiklar om bortimot 150 kjende skulefolk.

Boka om folkeskulelæraren er delt inn i tre hovudbolkar. Først kjem ei skisse av det norske samfunnet i perioden, dernest minnestoffet, korleis læraren blir hugsa for si åtferd i skulen og for innsatsen i samfunnet på fritida. Den tredje, sjølve hovudbolken, omfattar ei statistisk behandling av materialet frå 1952-utgåva av Norske skulefolk. I framstillinga av det tidlege 1900-talet strekar forfattaren under ein motsetnad mellom alle dei endringane som kom til, samtidig som livsformene framleis var merkte av stillstand. Om landsbygda nyttar han uttrykk som konservering, stabilitet og kontinuitet. For dei fleste i landet, i by som i bygd, var tilveret merkt av hardt slit og tronge kår medan eit fåtal sat trygt på pengesekken. Hovuddelen av døma han nyttar, er henta frå Knut Kjeldstadli si framstilling i Aschehougs norgeshistorie, bind 10 frå 1994. Deretter kjem eit kapittel om rammene kring lærargjerninga.

For ein moderne lesar kan det verke reint eksotisk å lesa om dei svære avstandane og døme frå livet som einsleg lærar i nordnorske eller vestlandske skulekrinsar. Kanskje skulle læraren undervise i fleire skulehus den same veka. Kanskje måtte han ro fjorden, kanskje måtte han gå over fjellryggar og krysse elvar utan bruer. Mange har opplevd dette. På det mest kummerlege hadde han ei seng i klasserommet, eller i alle fall eit eige rom i skulestova. Andre hadde eigen lærarbustad, men da kanskje trekkfull og invadert av rotter og mus. I landet var det stor

varia-sjon mellom byar og rike kommunar på Austlandet og fattige krinsar langt i nord. Det same galdt skulehusa. Ennå ved hundreårsskiftet var ikkje omgangsskulen avvikla over heile landet. Den første generasjonen av skulehus var ofte skrøpeleg; under den første verdskrigen kunne ein del kommunar koste på seg flotte skulebygg medan løns- og levevilkåra for dei tilsette i dei same åra sakka akterut.

Så langt er framstillinga reint deskriptiv. Som lesar klør du etter å trekkje fram spørsmål om årsaksfaktorar og jamføringar med tida før. Same kor ymsevorne vilkåra var i mange krinsar og landsdelar, så måtte til dømes sjølve fastskulen vera eit framsteg for læringa og for dei som skulle undervise. Når mykje mangla både med omsyn til buforhold, utstyr og anna, hadde det mellom anna å gjera med synet i vide krinsar på utdanning og arbeid. Barna hadde plikter i heimen, og skulen var eit bortheft. Innlagt vatn var noko nytt. I ettertid kan ein vemjast over spyttbakkane i skulestovene eller rukke på nasen av at barna drakk frå ei vassbøtte med den same ausa, men i si tid var dette tiltak i hygienens teneste, og dermed eit framsteg. Men slike refleksjonar kjem på sida av intensjonen i kapitlet. Og eit tidsperspektiv kjem først til når talen kjem inn på lønsvilkår og rekruttering. Framover mot slutten av den første verdskrigen sat -lærarane i postane sine livet ut. Etter den tid kom innskrenkingane, lønsnedslaga, arbeidsløysa, svikten i rekrutteringa. Samtidig vart yrkesgruppa meir kritisk og let seg ikkje by kva som helst. Der vilkåra var som dårlegast, måtte barna leva med både ti lærarar og fleire i løpet av si skuletid, og kanskje hadde skulemeistrane inga pedagogisk utdanning i det heile.

Den andre bolken av Folkeskulelæraren i fattig-Noreg handlar om læraren i andre folks minne. Med tanke på kjeldegrunnlaget blir dette i første hand vurderingar gjorde av tidlegare elevar, og det etter ei lang tid. Det gjeld i høg grad det første kapitlet om åtferdstrekk og personlegdom. Her dominerer bildet av læraren som idealist og godmenneske, og som eit sjølvvalt førebilde. Det gjeld dei folkelege rørslene i første delen av hundreåret: frilyndsak, fråhaldssak, målsak og kristendom. Særleg blir lærarmotstanden mot okkupasjonen og nazifiseringa under den andre verdskrigen vektlagd. Kanskje er dette rett hugsa av dei som blir refererte og rett formidla av forfattaren. Men hos lesaren melder det seg motførestellingar av to slag. Den eine gjeld det metodiske, den andre sider ved kjeldeutvalet.

Ei bok som Åsmund Lønning Strømnes viser til, er Hallvard Røger si bok Oppvekst og opplæring i Gudbrandsdalen, ei undersøking utført på 1970-talet. Informantane var folk som gjekk på folkeskulen omkring 1900, med andre ord pensjonistar på intervjutidspunktet. Intervjua støtta seg på ferdige skjema der spørsmåla om læraren var ein del. Tidsavstanden var med andre ord svært stor, og lydnaden mot autoritetar eit mogleg filter saman med presset frå ein all

menn tendens til lokal konsensus. Etter lov og instruks skulle pedagogen vera både kunnskapsformidlar og oppsedar. Innhaldet i minnematerialet til Åsmund Lønning Strømnes som gjeld sjølve yrkesutøvinga, innbyr til ei typeinndeling. Mange er beretningane om den inspirerte og inspirerande formidlaren, han eller ho som gjorde situasjonar levande slik at elevane let seg rive med. Innanfor den same typologien finn vi også han eller ho som i pedagogisk litteratur blir kalla den avspora læraren, ei slags eksempelsamling til skrekk og åtvaring for studentane.

Her siterer forfattaren frå boka Læraryrket: Innføring i pedagogikk av Erling Kristvik frå 1925 og 1946. Der vart den såkalla avspora lærartypen inndelt i fire ulike grupper. Dei harde var dei som nytta fysisk makt eller som truga elevane, dei plagsame omfatta både dei sure og grinete og dei nervøse og irritable. Dei vonde var dei taktlause og sårande, dei ironiske og urettferdige. Dei slakke var dei som møtte ubudde og likesæle til undervisninga, og dessutan dei pyntesjuke, lapsete og sentimentale. Særleg dei tre første kategoriane er til stades i rikeleg mon i minnematerialet som Strømnes har nytta seg av, og som han øyser av på dei neste sidene. Det er ikkje til å unngå at lesaren reagerer på tendensen til eit skilje av moralsk slag mellom det gode og det vonde. Typologien representerer eit heller statisk forhold til skulen som arena for sameksistens sjølv i fattige og trongsynte tider.

I den mykje siterte boka De nasjonale strateger frå året 1998 skriv Rune Slagstad at i venstrestatens tid vart det sosiokulturelle sentrum i bygdesamfunnet flytta frå kyrkje og prestgard til skulestove og lærarbustad. Sikkert er det at i ein avgrensa historisk periode vart mange slag talent, intellektuelle og kunstnarlege, kanaliserte gjenom lærarskulane og vart verksame ikkje berre i skulestova, men i samfunnet rundt. Strømnes tek opp tråden og listar opp mange døme på personar som gjorde ein stor og langvarig innsats i lokalpolitikken, ofte som ordførarar, i bankvesen, i ungdomslag, fråhaldslag, i kristeleg arbeid, i spreiinga av nynorsken, og med lokalhistorie. I deira tid før massemedia tok over, var det også at folketalarane stod i opplysninga si teneste, og mange gjorde ei teneste på den fronten. Eit ruvande førebilete innom verksemda som folketalar var folkehøgskulemannen Lars Eskeland; enda meir ruvande på det litterære området var Arne Garborg. Båe kom dei frå lærarskulen. I følgjet etter dei var det mange større og mindre personlegdomar som får namna sine nemnde i boka.

Bak publikasjonen Norske skulefolk stod organisasjonane til lærarane i folkeskulen, framhaldsskulen og folkehøgskulane. Målet var å få alle dei 14 000 lærarane i landet til å levere inn vitaen sin. Dette lykkast eit stykke på veg. Totalt omfattar utgåva frå 1952 bortimot 10 000 oppslag, av dei var 3600 oppførde berre med namn og adresse. Materialet med biografiske opplysningar som

Åsmund Lønning Strømnes rådde over for statistisk behandling i boka, omfatta med andre ord om lag 5500 personar eller 40 % av lærarane ved midten av 1900-talet. Av desse vart 1400 bearbeidde for statistisk behandling, 15 % av alle som er nemnde i bokverket og 25 % av dei med biografiske opplysningar. Variablane som kom fram av undersøkinga kunne han dele inn i fire hovudgrupper: ei demografisk, ei for utdanningstypar, ei for yrkesetablering, og ei for innsats utanfor skulen. Resultata av den statistiske under-søkinga utgjer den tredje og viktigaste bolken i boka om folkeskulelæraren.

Av dei demografiske funna er somme også kjende frå andre samanhengar. Ei veksande gruppe av kvinnelege lærarar hadde bakgrunnen sin i byane medan dei mannlege -lærarane kom frå landsbygda med jordbruk og fiske som sin sosiale bakgrunn. Dei fleste lærarane i 1950 kom frå kystfylka frå Rogaland i sør til Nordland i nord, men Hedmark og Oppland var også godt representerte. Rekrutteringa til læraryrket i forhold til det totale folketalet peikte ut Sogn og Fjordane som det suverene vinnarfylket, og stadfesta med det den velkjende myten om vestlandslæraren. Den søre delen av Austlandet og Finnmark kom på jumboplass med omsyn til rekruttering. I den samanhengen blir det eit paradoks at lærarskulane for ein stor del var konsentrerte i eit område nær hovudstaden. Innanfor ein radius på 12 mil låg Hamar, Elverum, Holmestrand, Notodden, Oslo. Ein annan myte som blir stadfesta i materialet, gjeld samanhengen mellom yrke og sivilstatus. Vi kjenner ein populær, men ikkje særleg velmeint påstand om tre typar menneske, menn, kvinner – og lærarinner. I talmaterialet blir det dokumentert av medan 81,4 % av mennene var gifte, var talet 42,9 % for kvinnene.

Andre skilnader tufta på den ulike sosiale bakgrunnen til dei to kjønna galdt språkspørsmålet og utdanninga før lærarskulen. Utdanningsvegar før lærarskulen hadde samanheng med dei strenge opptaksprøvene som vart nytta. Dermed hadde 74 % av det undersøkte materialet ei forutdanning som var allmenn og teoretisk. Tidleg i hundreåret var lærarskulen fireårig, men frå 1938 vart han treårig for dei som hadde examen artium. Dette fall heldig ut for dei kvinnelege søkjarane, som kom frå mellomklassebakgrunn og frå stader der gymnasutdanning framleis var lettare tilgjengeleg enn for gutane frå landsbygda. For nynorsk som opplæringsmål i folke-skulen representerte 1930-talet det som såg ut som eit gjennombrot. Talmaterialet viser at dette var eit mannleg fenomen innanfor lærarprofesjonen, medan ein større prosent av dei meir urbant rekrutterte kvinnene heldt att i spørsmålet om språkbyte. På 1940-talet gjekk nynorskprosenten nedover i den yngste aldersgruppa av båe kjønn.

Etterutdanning gjeld stuttare kurs, gjerne om sommaren. Til vidareutdanning blir rekna kurs og utdanningsvegar som tok minst eit år ut over yrkesutdanninga. Av det

totale biografimaterialet frå 1952 går det fram at med omsyn til etterutdanning var interessa blant lærarane for kursing heller lita. Tre av fem nemnde ikkje kursdeltaking. Blant dei to resterande femdelane fanga dei praktiske og estetiske emna den største interessa på 1930-talet. Kroppsøving, sløyd, handarbeid og teikning var fag på veg inn i skulen også på landsbygda, medan det innanfor teorifaga skjedde lite nytt. Naturfaga hadde framleis ein stemoderleg plass innanfor lærarutdanninga, undervisning i framandspråk vart ikkje obligatorisk før forsøka med niårig skule frå 1959. Dei med lærarskule som gjekk vidare, var ikkje mange, og forklaringa finn forfattaren i hovudsak i rammevilkåra dei levde under. Lønsmessig var læraren på line med faglærte arbeidarar fram til sist på 1930-talet. Frå da av vart dei liggjande etter både fag-arbeidarar, industriarbeidarar og skipsmannskap. Alternativa for dei som tok steget vidare, var Statens gymnastikkskole, Musikkonservatoriet i Oslo, husstellskulen på Stabekk og Statens kvinnelige industriskole. I ei særstilling kom Noregs lærarhøg-skule i Trondheim. Frå 1928 var dette ein norskdomsbastion, dit søkte lærarar med bakgrunn frå bondeyrket og frå lærarfamiliar. Lærarar med arbeidarbakgrunn derimot, søkte seg snarare mot gymnas og universitet, ein veg som opna for andre karrierar.

Flytjemønsteret til lærarane let seg også undersøkje gjennom materialet i Norske skulefolk. Ikkje uventa vende dei aller fleste attende til heimefylket eller landsdelen og vart verande. Elles med sin sosiale bakgrunn søkte kvinnene arbeid i byar medan mennene i stor grad tok arbeid på landsbygda. Samtidig var dei mannlege lærarane meir mobile. Dei mest flytjevillige kom frå så ulike fylke som Akershus og Sogn og Fjordane. Men medan dei frå Akershus heldt seg i dei nære fylka på Austlandet, vart vestlandslæraren å finne på mange stader i landet. Med omsyn til fritidssyslar omfattar undersøkinga både politiske og kulturelle verv og reine hobbyar. Slike ting var også ei mannssak og eit spørsmål om sosial bakgrunn. På dette området finn vi att ordføraren og skulestyreformannen, rett nok ikkje så mange som ein skulle tru om ein tenkjer på det som Rune Slagstad skriv om venstrestaten. Vi finn også att han som drog rundt som emissær om sommaren, læraren og kyrkjesongaren, han som dreiv ein liten lærargard for å skøyte på løna, og han som gjekk i brodden for å få ført inn nynorsken som språkform i skule og kyrkje. Prosentvis som talmessig i kvar oppvekstvariabel, kom fleirtalet av desse lærarane frå gard. Men alt tidleg på 1930-talet spakna interessa for å halde i hevd desse idealistiske gjeremåla blant dei yngre. Da er det ein tendens til at sport og idrett var i ferd med å ta plassen.

I eit oppsummeringskapittel reflekterer forfattaren over det som har vore hovudsiktemåla med arbeidet, det som han kallar dei tre renningane i veven: kjønnsrolleutslag og kjønnsstrid, forholdet mellom by og land, og endringane i lærarkorp

set i samanheng med nye prioriteringar i utdanninga utover frå 1930-talet. Funna i undersøkinga blir sette opp imot anna forskning som gjeld denne yrkesgruppa. Viktig forsk-ningsinnsats har vore sett inn på områda demografi og rekruttering. Innanfor sjølve utdanninga har det vore størst interesse for omfanget av sertifisering for yrket og sosialiseringa. Med omsyn til fritidsinnsats har det særleg vore sett fokus på arbeid i kommunale og statlege organ. Emne som etter- og vidare-utdanning og studiereiser har vore fråverande i forskninga liksom dei heller ikkje ruver i talmaterialet til Åsmund Lønning Strømnes. Det tilbakevendande og aktuelle spørsmålet om lærarane sin sosiale status har vore framme dei siste åra i arbeida til Rune Slagstad og Gro Hagemann, men er ikkje omfatta av denne undersøkinga.

Boka Folkeskulelærarar i Fattig-Noreg er mest å sjå på som ein forsk-ningsrapport, og det sentrale målet for forfattaren har vore å leggje fram den statistiske bearbeidinga av det biografiske materialet i Norske skulefolk. Der fall valet på utgåva frå 1952 ut ifrå omsynet til ein høg grad av stabilitet innan yrkesgruppa i det første halve seklet med faste skulestader og eit utbygd utdanningssystem. Frå ein historisk synsstad ville Norske skulefolk frå 1968 ha bydd på innsyn i meir spennande endringsprosessar enn det som kjem fram i denne undersøkinga. Med tanke på den pågåande debatten om statusfallet for lærarane i halvseklet etter den andre verdskrigen, kunne ei grundigare drøfting frå dette perspektivet ha vore meir interessant enn dei heller refererande første bolkane av boka.

Heming Gujord

Olav Duun. Sjøtrønder. Forteller

Aschehoug, Oslo 2007, 490 s.

1. Diktarbiografiar er «Se og Hør for intellektuelle»; dei øydelegg for -litteraturforståinga.8 Denne oppfatninga, hevda i det siste, heng saman med den påståtte «diktverkets autonomi», at ein finn meininga ved «nærlesing» (nykritikken). Som kontrast byggjer den fylgjande biografiomtalen min på fylgjande synspunkt:

-Meining i element og heilskap i eit diktverk, som i alle andre kulturprodukt, kan berre finnast ved hjelp av allmenne kodar lesaren tek frå den språklege og vidare kulturen som diktverket oppstod i. Bokstavleg «autonomi» er umogeleg.9

-Tolkinga av litterære verk kan nok utførast ut frå dei allmenne kodane åleine, utan å leggje vekt på eller kjenne forfattaren sine intensjonar.10 (Vi kan tolke Njålssagaen utan å vite kven som er forfattaren.) Likevel er forfattaren del av det miljøet der vi må ekstrahere kodane. Og, slik Jon Elster seier: Alle operasjonar er nyttige i tolkinga, om dei set i gang «vibrasjoner» hos lesaren, «styrker vår opplevelse av verket».11 Forfattarbiografi er då som minimum nyttig ved at den gjev tolkingshypotesar – ingen facit.

-Men om forfattarbiografi hadde vore verdilaus i den litterære tolkinga, så ville den endå vere verdifull som del av eller materiale for den institusjonelle litteraturhistoria, litteratursosiologien og allmennhistoria. Til dømes Olav Duun (1876–1939) og det han skreiv er allmennhistoriske kjelder, brukt både som «leivning» og «beretning»; ja, tekstane hans er ein art historieskriving.12 Forstandig diktarbiografi er openbert ei hjelp ved historisk bruk av diktaren sitt liv og verk.

2. Olav Duun er «Norges største dikter» (Sigrid Undset 1939). Duun kan ikkje samanliknast med Hamsun eller Undset; hans likemenn lyt du finne «i Grekenland, det gamle», etter Olav H. Hauge. Rolv Thesen, grunnleggjande Duun-forskar, meinte om Duuns sentrale helt, Odin Setran, at sidan Goethes dagar har «det som heiter mennesket snautt fått sterkare tillitsvotum eller vunne større sigrar» enn i Duuns skildring av Odin. Max Tau skreiv liknande, at Duun er Europas største diktar i dei seinare hundreåra.13

Biografien til hundreårsjubileet for giganten er av Heming Gujord, kvalifisert ved doktoravhandling om hovudverket Juvikfolke. Gujord presenterer seg som forskings-teoretisk lett naiv empirist, «har brukt lite tid på å reflektere over hva en biografi er eller kan være», har berre skrive «så utførlig som kildene tillater …» (s. 20). Konvensjonaliteten fungerer likevel nokså bra. Vi får ikkje – berre – Se og Hør for intellektuelle, men nokså grundig informasjon om Duuns 25-årige heimetid på Jøa,14 med ni sesongar på vinterfiske, lærarskule og 20-årig lærartid, seinare livsfasar med litterær mot-taking, tilhøvet til forleggjaren Olaf Norli, «Nobelprisen» i 1926, Steffensprisen i 1936 etc. Stor vekt er lagt på «Politikkens fangarmer», 74 sider til slutt, der ei samlande vurdering likevel hadde høyrt meir

heime. Men Gujord ser at grunnen til å skrive diktarbiografi mest ligg i verket.15 Så han gjev referat, tolking og evaluering av dei meir enn 30 bøkene til Duun.

Gujords empiristiske tilnærming tilseier at han ikkje gjev eit nytt heilskapsbilete av Duun som kan svare til Thesen 1969. Snarare problematiserer og «degraderer» Gujord. For å sjå kva han gjer, lyt vi summere det hevdvunne biletet, mest etter Thesen:16 Duun stilte stendig dei eksistensielle grunnspørsmåla: Kva er det spesifikt menneskelege? Kva er det inste, umisselege? Kva er det gode? Kva er det vonde?

Sentralt er tilhøvet mellom «animalsk» vitalitet på éi side, hemmande eller empatiskapande refleksjon på den andre. I det sentrale seksbandsverket om Juvikfolke (1918–23) granska Duun dette til-høvet, først diakront, frå ca. år 1400 (Thesen) til 1900-talet; så i tre band synkront, særleg i tilhøvet mellom Odin og antagonisten Lauris. «Gamlekarane», dei eldste juvikingane, «levde reint utanfor folkeskikk og samfunn».17 Storbonden Lines'n ville ikkje gje den første Per dotter si. Men Lines'n vart traktert med nevemakta, så han drog blodvegen etter seg, og Per fôr med jenta. Den siste av dei gamle, Per-Anders på 1700-talet, spurde far til si jente om han ville ha «peng eller juling», slo pengeboka i bordet så spruten stod i taket frå mjølkeholken, tok jenta og gjekk. Regelen var at dei gamle -juvikingane henta gifta si med personleg fysisk makt.

Nokre juvikingar var «bylgjedalar i ætta». Per, son til Per-Anders, vart søvnlaus av dårleg samvit, fordi han hadde drepe ein tjuv. «Den som sel seg til tanken, sel seg til ei svart makt,» reflekterte Per. Og kona hans sa at «ein vaksen kar som låg og ikkje sov om natta var det argaste ho visste». Verre bylgjedal var sone-sonen Ola Håberg, klokkar og spelemann, utan all «blind fart». «Eit menneske som ser seg sjølv er ein uting,» reflekterte han.

Men så kjem Odin Setran, fødd ca. 1880, og gjenreiser ætta, på ein ny måte. Grunnfjellet, også hos Odin, er juvikingkrafta. – Han slæst med nothundane, og «mange sterke gjerningar vart gjorde i hans namn». Juvikingstyrken ga Odin rikdomen i sinnet. – Uekte fødd, skulle han som sjuåring setjast bort til eit gammalt ektepar. På vegen dit trøystar han mora. Odins uforstyrrelege glede framstiller Duun her med sitt mest typiske litterære grep: skildringa av Odins naturoppleving på vegen: «Det var slikt eit laug med sol over alle ting, over lauvlia og myra og alle snauberga. Bjørkeskogen dåma […] og lauvglansen stod tett og mjuk mot auga, i ungdom og overmot …».

Som tiåring seier Odin om seg sjølv at han er den som det «er opp

reisning ti». Som vaksen er Odin «høg og lysmælt», «romsleg og raus», med «frimodige augo», «tek bygda på nakken og ber ho fram», er ordførar, får til fabrikk, bank, gamleheim, heradsdeling, ungdomslag og ungdomshus. Han «diktar» bygda. Alt går hans veg, «som blåsande sommarveret».18 Odin kjenner hovdingansvaret: – «Her står eg og har ansvaret,» seier han frå talarstolen i bedehuset, når folket går frå vitet av spanskesykje og emissærpreik.

Odin kan bere alt. Han jagar fagforeiningsleiaren Engelbert på elva, og trur han har drepe han, men angrar ikkje. Under siste oppgjeret, på båtkvelvet, med antagonisten Lauris, seier den fysisk sterkare Odin at han har dømt Lauris til dauden, og drapet kan han lett bere.

Så langt er Odin gammal juviking. Men han har ei ny side. Han ofrar, gjev avkall på, den strålande unge kvinna Astri, fordi han ikkje vil komme i vegen for faren, som vil gifte seg med Astris mor. Offeret gjentek Odin på båtkvelvet: Han ser at Lauris er eit menneske. Odin kan ikkje tole å sjå seg redusert til dyr, i blind kamp for livet. «Det inste», det spesifikt menneskelege, er medvitet med empatien som gjev Odin fridom til å velje. Motsetnaden Lauris slæst på kvelvet «som ein hund». Den nye mennesketypen Odin er på alle vis overmannen på kvelvet.

Så langt det tradisjonelle biletet. Men Duuns dikta verd er eit inferno av slagsmål, drapstankar og drap, sjølvmordstankar og sjølvmord, eldspåsetjing og dødsulukker. Det hevdvunne biletet av diktar og verk, der hovudinntrykket er titanen Duun, som særleg gjennom sin representative helt Odin, Mennesket i sin største stordom, har gjennomskoda og løyst dei store problema, kan verke tvilsamt. Gujord er «ambivalent» til Duun (s. 14), som ikkje er «synsk vismann» (s. 458), men til dels «et lite menneske» om enn stor diktar (s. 70). Duun er etter Gujord berre «intuisjonsdikter», «det går ikke alltid godt når Duun begynner å tenke» (s. 292).

I problematiseringa har Gujord avgjerande hjelp av to bøker av Otto Hageberg frå 1995–1996.19 Sistnemnde viser særleg korleis uløyste bindingar innan familien, incestuøse band mellom sysken, ødipale til foreldre, skaper problem i Duuns dikta verd, ikkje minst hinder for kanalisering av seksuell energi mot adekvate objekt.

Lesaren får god hjelp av Gujord til å problematisere: Var ikkje den uhemma Lauris, som fekk Odins store kjærleik Astri, og dessutan berga livet, i røynda sigerherren på kvelvet? Hos Gujord er Duun i villreie overfor eigne løysingar og per-sonar: Korleis skal han vere, den personen (Odin) som det er «oppreisning ti»? Kva skal siste scena på kvelvet gå ut på? Var Odin så lite øydelagd? Var ikkje det kvinnelege motstykket Ragnhild (Medmenneske 1929) sunnare, når ho så langt frå

ofra livet for fienden Didrik Dale, at ho tvert imot slo han i hel med øks? Meir eller mindre klårt uttrykt av Gujord ser lesaren hos han ein forfattar som, lik Ibsen, i verk etter verk på ulike vis tomlar med same, aldri endeleg løyste, grunnproblem: Var ikkje Odins Messias-liknande «ansvar» og «offer» paranoide? Tittelfiguren i Carolus Magnus (1928), som liksom Odin skulle «gjenreise ætta», og skape «ein ny religion», gjekk bokstavleg frå forstanden, då han omsider skulle røpe kva religionen hans gjekk ut på. – Lik andre, kallar Gujord denne boka svak, men ser kanskje ikkje sjølv klårt nok at ho truleg berre kan vurderast som ein replikk til Odin-figuren.

Gujords problematisering er bra. Men han har sett seg ei anna oppgåve enn Hageberg. Sistnemnde, som er «tekstanalytikar», med erklært avstand til «den historisk-biografiske skulen»,20 markerer ved deling av stoffet på to bøker, at han ikkje gjev seg ut på ei eigentleg samankopling av diktarliv og verk. (Den eine boka er om «Spenningsmønster i Olav Duuns dikting». Den andre pretenderer berre «Biografiske og litteraturhistoriske streiflys».) For biografen Gujord må hovudsaka derimot vere å kaste lys over diktarpersonen ut frå verket. Ein kunne då ynskt han endå meir myndig og dristig, med sterkare syntetisk ambisjon. Eg dreg fram eit mogeleg samlande tema, som ligg nær. Det gjeld helten Odins forhold til Astri og den seinare kona Ingri på den eine sida, Duuns forhold til Magnhild Jørstad21 og den seinare kona hans, Emma, på den andre. I I ungdommen demonstrerer Duun ettertrykkeleg i tre scener (invitasjonen frå henne til dansen, i høyløa og på skjelsandstranda) at den lidenskapelege og sterke Astri er hans til å ta. Det er likså klårt at tildraginga er gjensidig. Likevel altså offeret av Astri, og giftarmålet med den langt veikare og bleikare Ingri? Kvifor «offeret» – i røynda?

Hos Hageberg ser det ut som om Duun hadde eit forhold til den erotisk spanande22 (også etter foto) og på alle vis gåverike Magnhild Jørstad som minner mykje om Odins forhold til Astri. Men Duun gifte seg altså med meierska Emma Møller, ein Ingri-type som han hadde interessa for hage-arbeid felles med. Kvifor dette «offeret»? I brev til Magnhild kjem Duun nær klårtekst: «Modig maur som ikkje torde», skriv han (s. 154). Samanhengen er at han seier frå seg ein tilbydd lærarpost nær henne, på eit tidspunkt då giftarmål ville ha vore rimeleg – om nokon gong. Han var redd.

Og så den store Odin? Ute på skjelsandstranda: «Det rann som ein angst i han då han kjente munnen

hennar.» Til slutt på same turen: «På nytt rann den sæle angsten i han da han kjente munnen hennar.» Og han seier: «Det skal stå om at æ ikkj reis tusen mil vekk!» Astri tek då den «dyriske» Lauris: «Fins ikkje skam ti mæ meir. Æ kunn ta'n lell, for – ingen ha såra mæ, og tynt mæ, slik som han.»

Så forklåringa av Odins og Duuns offer: Duun og Odin levde i liknande familieforhold. Etter den freudske læreboka lyt den unge gjennomføre opprør mot og lausriving frå (i myten drap på) foreldra, for at seksuell energi kan rettast mot eksterne lystobjekt. Odin måtte ha undermedviten aggresjon mot faren. Sistnemnde reiste til Amerika, og gjorde Odin til farlaus, bortsett lausunge. Open aggresjon finst likevel ikkje, når faren kjem tilbake. Og då Odins «fadermord» seinast skulle skjedd, når faren også står i vegen for Odin og Astri, stig sonen lamt til side. Undertrykt seksuell energi heiter seksualangst. Den vart meir aktivert av den spanande Astri enn av den bleike Ingri?

I forlenginga av Hageberg fylgjer meir eller mindre klårt: Odin var neppe det uskadde mennesket, menneskeånda sin største siger sidan Goethe; Odin var heller offer for ødipale bindingar han ikkje forstod. Dei førde til avgjerande nederlag overfor Astri, og kamuflert sjølvmord på båtkvelvet.

Duun på si side hadde eit sterkt konfliktfylt, aldri oppgjort forhold til sin far, høvedsmannen, kommunestyremannen, den strenge lekmanns-kristne Johannes Duun. 25 år gammal reiste Duun heimanfrå, utan å seie farvel til faren. 60 år gammal oppførte Duun seg pubertalt umogeleg i jordferda hans. Aggresjon vanta ikkje, derimot ein vaksen demonstrasjon av at faderdrapet var fullført. (Den stendige hånen eller hatet mot lekmannskristne er rekna for det meste pubertale i Duuns verk.) Seksualangst ut frå uoppgjord Ødipus-konflikt vart mindre aktivert av den ufårlege Emma, enn av den spanande og krevjande Magnhild Jørstad? Som Odin – Astri – Ingri?

Kvifor gramse i slikt, om grovskjemaet no var rett? «Astri- og Ingri-typar» og menns tilhøve til dei er, som Gujord viser, eit gjennomgangstema i bøkene. Tydelegast i ungdomsnovella «På heden». Den unge mannen viser frå seg Margaretha, som er «for god» for han, og skriv: «Jeg er ikke en mand.» «Jeg er en pjalt.» «Bliv lykkelig du, som kan» (s. 91). I denne samanhengen kunne det også vore klårare problematisert, det Gujord antydar om «tilbøyeligheter utover heteroseksualitetens konvensjonelle rammer» (s. 173). Gujord er ikkje heilt uttrykkeleg nok. Men er det verdt å skrive diktar-biografi, må det vere verdt å sjå på kvar tema og energi kjem frå?

Duun som person vert elles problematisert og degradert på meir trivielle og mindre overtydande måtar. Han skal etter Gujord ha vore ein «smart» mann pekuniært. Han skreiv seksbandverk om Juvikfolke fordi dette var moten. Han skal – utan at det vert gjeve prov eller eigentleg indisium – ha gifta seg

med Emma fordi ho hadde lånt han skulepengar; og han mottok den kritiserte Steffensprisen fordi han ikkje var «en fri mann», men i gjeld til forleggaren (s. 434, 445). Og Duun skal ha vore litt av ein alkoholikar (s. 406 etc.). Alt dette er Se og Hør, også fordi Duun, som levde nøkternt, ikkje kan ha vore i nokon økonomisk tvangssituasjon i 1936. (Diktarløn, mest årlege bøker.) Og kor alkoholisert kan ein mann vere, som på 32 år skriv like mange, svært energikrevjande bøker, i tillegg til full stilling som lærar i 20 av åra?

Gujord skriv provfast ting han ikkje kan meine, med sikte på effekt. – S. 117 stussar overlæraren i Inderøya over utsjånaden til Duun, som etter Gujord var «av middels høyde». S. 169 let Gujord Duun fortelje at alle gutane i klassen, og to av dei tre jentene, var lenger enn han. S. 35 verkar Duun liten, ved sida av «den høyreiste Arnulf Øverland». Gujord kan ikkje tru alle dei motstridande ting han her seier, også fordi litteraturforskaren som alle andre, må vite at Øverland var ein spjæling på ca. 1,70.23 (Duun må ha vore ca. 1,65).24 Det trivielle her vert viktig ved at Gujord vrir Duuns forteljing om kroppslengdene i klassen til belegg for Duuns usikre kjønnsidentitet; «han følte seg som ei av jentene i klasserommet» (s. 173). Dén påstanden er Gujords ugrunna fabrikat, og såpass skjønar han sjølv. Dette er ikkje eineståande, om særleg klårt.

Lesaren kan altså ikkje alltid stole på at Gujord ikkje vil villeie han. Difor kan det også hende at Gujord skjønar at framstillingar av tema som vekkjer oppsikt, eigentleg er nokså banale. Det gjeld Duuns behandling av etniske motsetnader, med – hos Gujord – uklår assosiasjon til rasisme. Biografen dokumenterer at talrike personar hos Duun er opptekne av tilhøvet til samane, og brukar ord som «finnførkje» (s. 313). Men det er vondt å tru at Gujord kan meine at «møtet mellom nordmenn og samer er et ledemotiv gjennom alle seks bind» av Juvikfolke (s. 52), eller i heile forfattarskapen (s. 196)! Duun var oppteken av skiljet mellom «gammal» og «ny» kultur, særleg i Juvikfolke. Samane med sitt gann var dei særlege berarane av det magisk-religiøst «gamle», i eller nær Namdalen. Det seier lite om Duuns «rasetenkning» (s. 316), at samane representerte det gamle i Namdalen.

Duuns tilhøve til Nazi-Tyskland har vekt mest oppstuss.25 Gujord viser at Duun vart utnytta av tyske interesser, delvis knytte til naziregimet. I 1934 støtta han opprop mot kulturboikott av «det nye Tyskland» (s. 415). Han tok mot Steffensprisen 1936–37, og deltok i 1937 i Nordlandsreisene i regi av Nordische Gesellschaft (s. 428 ff.). Når Duun

støtta protesten mot Knut Hamsuns framferd mot Ossietzky, skreiv han at dét ikkje tydde at han var «mot (eller for) nasjonalsosialismen i Tyskland» (s. 422).

Men uklår haldning til Hitler-Tyskland var ordinært. Den seinare motstandskjempa, universitetsrektor Didrik Arup Seip, sat i komiteen som delte ut Steffensprisen. Dei seinare, sentrale motstandsheltane Jens Christian Hauge og Helge Sivertsen var på Hitlers olympiastadion i 1936; motstandshelten Birger Ruud var i Garmisch-OL same året etc. Er det då grunn til å bruke 74 sider på å demonstrere at Duun her var del av det vanlege mønsteret, bortsett frå at han som «kjendis» var meir interessant for tyskarane?

Det kunne vore meir interessant å bruke Duuns uklåre politiske haldning til meir uttrykkeleg karakteristikk av han som intellektuell. Duun var ikkje sosiolog eller historikar. Omgrepa hans var mest individet, ætta og «bygda». På før-sosiologisk bondevis personifiserte Duun strukturelle relasjonar og konfliktar.26 Men når dei gamle juvikingane beslagla koneemne med individuell, fysisk makt, så er dette historisk sett – sjølvsagt – landet som aldri fanst, og aldri kunne ha funnest. Harald Hårfagre og Håkon Jarl kunne gjere slikt, ikkje ved eigen armstyrke, men med fyrste-hirda. Bonden Per i Juvika på individuelt konerov ville i førstatleg tid (til høgmellomalderen) blitt sett på plass av bondealliansar kring hovdingar,27 seinare av kongens og kyrkja sine menn.

Overfor eiga samtid har Duun sameleis mest berre omgrep for primærgrupper (direkte personleg kontakt), svært lite for sekundærgrupper, klasse, parti eller stat. Helten Odin «ber bygda på nakken» i kraft av individuelle eigenskapar, ikkje som partileiar. Duun røpa uttrykkeleg si intellektuelle vanmakt overfor dei politiske makroproblema. Spurd i 1936 om han såg von for framtida, sa han: «Her skjer ting på 25 timar som kan få ein til å skifte tru …» (s. 445). Dette er i Hitlers og Stalins tid, og vi ser den veikt orienterte tilhøyraren som skifter syn med siste talar. Politisk var Duun nær det motsette av den allvitande sjåar som Thesen ville gjere han til.

Der er, fortenestfullt, nok stoff hos Gujord til å vise dette, men han er sjølv litt for veik som historikar, særleg på «gamletida», til å gjere det heilt klårt.

– Om Duuns skrifter frå lokalhistorisk synsstad kan ein seie: Dei

utgjer eit formidabelt kjeldemateriale til bonde- og fiskarhistoria i Namdalen i den tida Duun kjende frå eiga røynsle, siste tiåra på 1800-talet og dei første på 1900-talet. Men den historia som er eldre enn det, kjende han dårleg.

Gujord burde brukt mykje av dei 74 sidene om politikken til sentrale sider ved diktaren Duun som er nær udekte. Vi høyrer stendig om Duun som «epiker av rang» (t.d. s. 401). Men kva var, teknisk sett, Duuns spesielle episke grep?

Og så var det språket og stilen! Vi høyrer også stendig at Duun brukte «språktonen fra hjemlandet», som er «Duuns største bedrift». Det gjorde Duun til «en seierherre i norsk språkhistorie» (s. 472, 198, 235 etc.). Vi burde fått dette meir teknisk utgreitt. – Det blir ofte sagt at Duun, som Hemingway, vidarefører «den objektive stilen» frå sagaene.28 Personane vert nakent karakteriserte ved det dei seier og gjer, ikkje ved kommentarar frå forfattaren, men Duuns mest karakteristiske stil-knep, så vidt eg ser, er å sprengje saga-råma. Duun gjev tusenvis av skildringar av Namdals-naturen, men ikkje «for sin eigen del». Naturskildringane vert lagde inn, som musikken til ein film, for å klårgjere og forsterke det biletet av personen eller situasjonen som kjem fram i orda og handlingane til aktørane. Eitt av tilfella er sjuårige Odin på veg til Kjelvika, ovanfor. Duun kommenterer altså, men utan å kommentere – beinveges. Stilen kan kallast kvasi-objektiv.

3. Gujord har langt på veg laga ein vellukka biografi, ikkje minst på den kanskje viktigaste måten: han skaper «vibrasjonar» hos lesaren.

Elles, for ordens skuld: Duun treng ingen attest, frå Gujord eller meg, for at han var ein genial diktar, i tillegg til dei attestar han fekk av Undset, Hauge og slike. Men det er vel no klårare, også ved hjelp av Gujord, kvar genialiteten låg. Det var vel mest i den mirakuløse evna til å sjå myriadar av einskildpersonar og situasjonar, som kan eksemplifisere hovudproblem og hovudtypar, men som kvar einskild er lynskarpt individualiserte. Og han såg dei mest berre innan primærgruppa.

Genialiteten låg òg i det at Duun var mann for å oppdage at det er folket, ikkje diktaren, som lagar språket. Det ligg der, nokså ferdig, til å plukke opp. 70 år etter Duuns død er det få som har klart å imitere dette, for ikkje tale om å sjå det på eiga hand. Dette gjeld ikkje minst sakprosaskrivarar. Det er då ei sanning med dryge modifikasjonar, at Duun er sigerherre i språkhistoria. Etter eigen språklege praksis – han har slett ikkje alltid «stilidealet nord for Skagerrak» – er Gujord ein av det store fleirtalet som enno ikkje heilt har forstått kva dette med Duun og språket går ut på.

Harald Berntsen

Staurberaren Per Borten

Aschehoug, Oslo 2007, 606 s.

Noreg flommar for tida over med biografiar, og det offentlege ordskiftet om biografiskriving går høglytt for seg. Stundom kan ein lure på om alt som blir skrive og debattert er av faghistorisk interesse, ettersom sjangeren har eit noko gamalmodig preg samanlikna med historisk forsking, der det har vore ei teoretisk nivåheving. Sjølv om dei gode historiske biografiane bygger på grundig historisk refleksjon, så er det ikkje først og fremst her ein leitar etter dei teoretiske nyvinningane i faget. Det siste, oppsiktsvekkande utspelet i biografidebatten, Stephen Waltons programerklæring om «queer theory» som biografiens sjølvskrivne teoretiske overbygg, kan kanskje forståast på bakgrunn av nettopp den mang-lande teoriutviklinga som har prega sjangeren.

La oss med ein gong slå fast at Harald Berntsens biografi om Per Borten er av faghistorisk interesse, sjølv om den har ei tradisjonell tilnærming utan eksplisitte teoretiske ambisjonar. No er det kanskje ikkje så mange som vil sakne verken skeiv teori eller andre postmoderne innfallsvinklar. Men den som les biografiar som Se og Hør vil bli skuffa, for det finst ikkje teikn til sladder, sensasjon og spekulasjon i boka. Der er det snakk om ein fagleg solid politisk biografi med berre nokre få anekdotar om familien Borten.

Trøndersk, tålmodig og tvisynt

Biografien opnar med oppveksten på garden på Flå i Sør-Trøndelag der livet både tok til og tok slutt for Per Borten (1913–2005). Foreldra til Borten deltok aktivt i styre og stell i lokalsamfunnet og var mellom dei i Bondepartiet som ikkje hadde nokon sympati for NS under krigen. Berntsen får fram ein fin mikrohistorisk distinksjon som han meiner kunne ha spelt ei rolle for Bortens utvikling som politikar. Flå var nemleg ei bygd som i motsetning til nabobygda Melhus var prega av større sosial likskap trass i at begge bygder hadde same gardsstruktur. Dette kom av at ulike sosiale grupperingar levde tettare på kvarandre. Berntsen meiner at dei sosiale tilhøva i Flå kan forklare evna og viljen hans til å vere tilgjengeleg for alle samfunnsgrupper. Borten vart aldri nokon talsmann for særinteressene til landbrukarane, men utvikla seg til å bli ein allmennpolitikar. Dette trass i at han hadde ei tidstypisk sosialisering som bondepolitikar med eit år på folkehøgskulen, idrett som fritidsinteresse og agronomutdanning frå landbrukshøgskulen på Ås.

Borten var utan tvil evnerik langt ut over gjennomsnittet, både når det gjeld intellekt og politisk teft, og han hadde dessutan stor arbeidskapasitet. Ikkje uventa vart han ordførar, den yngste i landet, i Flå kommune i 1945. Gjennomgangen av Bortens veg inn i politikken viser godt korleis det var å drive med politikk før profesjonaliseringa sette inn. Borten var

ordførar, han dreiv lokallaget av Bondepartiet, vart seinare fylkesordførar (fylkestinget besto den gongen av ordførarane i fylket), han leia den viktige jordbruksnemnda i fylket og hadde samtidig jobb som fylkesagronom. Sjølv etter at han vart valt inn til Stortinget i 1949, heldt han fram til 1955 med dei same oppgåvene. Først etter at han vart statsminister, slutta han som fylkesagronom. Denne kontakten med lokalsamfunnet, med grasrota, bidrog sterkt til Bortens politiske profil som ein standhaftig og konsekvent forsvarar av folkestyret.

Berntsen brukar sjølvsagt flest sider i boka på Borten som rikspolitikar, framfor alt hans vekst og fall som statsminister. Like lite som Borten var åleine om å «bere staur» i den nye borgarlege koalisjonsregjeringa som kom til makta i 1965, var John Lyng frå Høgre den einaste som kan hyllast som «samarbeidets arkitekt», for å låne uttrykket til biografen til Lyng, Lars Roar Langslet. Bortens politiske prosjekt var, ifølgje Berntsen, å reise att det politiske sentrum i norsk politikk, og han gjekk inn for å samle dei partia som hadde røter i det gamle Venstre før særinteressene sprengte partiet. Organisatorisk vart samlingstanken aldri realisert, men Borten var ein pådrivar for eit samarbeid som har gitt sentrumspartia stor politisk utteljing. Samla sett har sentrums-partia (ikkje minst Senterpartiet) sidan 1965 fram til i dag fylt viktige maktposisjonar i norsk politikk.

Bolken i denne delen av boka vekslar mellom to ulike forteljingar: å «bere staur» i regjeringskoalisjonen og å takle sprik i eigne rekkjer. Her blir vi losa gjennom mange store og små politiske saker, mellom anna samansettinga av samlings-regjeringa, Vietnamkrigen og NATO, innføring av moms, pensjonsreforma, giftarmålet til kronprinsen, Nordøk-forliset og sjølvsagt EF-striden og koalisjonens oppløysing. I desse sakene opptrer Borten ikkje berre som staurberar og arbeidshest, men også som ein til tider håplaus tvisjåar. Tvisynet til Borten er noko som vart hengande ved hans ettermæle som politikar, ein eigenskap som fekk både positive og negative følgjer for Borten som politikar.

Tvisynet hos Borten var nemleg ikkje berre eit teikn på avgjerdsvegring, det var også ein hang til kritisk refleksjon og behov for å sjå saker frå fleire sider. Det spelte truleg ei rolle i Bortens fall, sidan EF-motstandar-ane ikkje stolte på Borten på grunn av hans manglande klårleik (eller dogmatisme om ein vil) i spørsmålet om norsk tilknyting til EF. Men tvisyn er ein svært utbreidd menneskeleg eigenskap, og det faktum at Borten ikkje gjorde noko for å dekkje over sin tvil og si politiske famling i somme saker, gjorde han menneskeleg som statsminister og bidrog til at han vart, ifølgje Berntsen, den mest folkekjære politikaren i samtida.

Berntsen avrundar boka med å følgje Borten gjennom siste perioden hans som stortingsrepresentant der han også tar opp Bortens politiske engasjement som pensjonist. Etter den uhyre spennande historia om

Bortens avgang kunne denne delen ha blitt ein nedtur. Den er ikkje det. Tvert imot fortel Berntsen ei historie som mange kjenner til, men som få har skildra så inngåande som han. Ho handlar om ein pensjonert, erfaren politikar som på sine eldre dagar gjennomgår ei politisk oppvakning og radikalisering. I det lange løp kan det vere at Borten kjem til å bli hugsa like mykje for kampen mot politisk overvaking som for embetsgjerninga som statsminister. Allereie som statsminister vart Borten uroa over overvakingstenesta, og han sette ned Mellbye-utvalet i 1966, føregjengaren til Lund-kommisjonen. Men det var etterpå at han verkeleg kom på banen for å få lagt overvak-ingstenesta under større politisk kontroll.

Per Borten sosialdemokrat eller venstremann?

Eit viktig poeng hos Berntsen er å vise at Borten var ein like god eller betre sosialdemokrat enn politikarane som skulle representere arbeidarrørsla. Det er opplagt at Borten var med på å bygge ut velferdsstaten, og Berntsen peiker m.a. på pensjonsreforma i 1967. Denne tolkinga av samlingsregjeringa i 1965 som ei vidareføring av det sosialdemokratiske prosjektet er ikkje kontrover-siell, men utgjer heller den standard-politiske tolkinga av perioden.

Like fullt er det mykje som talar for at Borten, i alle fall som statsminister, førte ein politikk som på somme punkt ikkje var i interessene til arbeidarrørsla. Dersom vi ser på venstresida samla, synest eg det er i meste laget å kle Borten i rolla som ein talsmann for arbeidarklassen. I bustadpolitikken stod han for ei line som gjekk direkte imot interessene til arbeidarklassen. På bakgrunn av renessansen på venstresida på 60- og 70-tallet, også innafor Arbeidarpartiet, er det ikkje lett å tolke Bortens politikk som ei fornying av sosial-demokratiet slik som SF stod for, t.d. når det gjaldt utanrikspolitiske spørsmål som atompolitikken og forholdet til NATO elles. Haldninga hans til utanomparlamentariske, tverrpolitiske aksjonar (jf. bruk av politiet mot aksjonistane under Mardøla-aksjonen i 1970) og dei nye venstreorienterte rørslene var ikkje spesielt sympatisk. Berntsen har, tykkjer eg, ein tendens til å tolke Borten i lys av hans seinare radikalisering, noko som skuggar for kontinuiteten i Bortens politikk. Slik som politikarane frå Bondepartiet i mellomkrigstida, var Borten urokkeleg i si tru på fedrelandet og var nærmast grenselaus i si støtte til Forsvaret. Som Berntsen påpeiker, forsvarte Borten bruken av atomvåpen og argumenterte sterkt for utplassering av atomvåpen på norsk jord.

Ein kan i staden snu det heile på hovudet og hevde at Borten hadde ein del til felles med dei meir konservative kreftene i samtida: Han var på line med Haakon Lie i utanrikspolitikken, han delte kultur- og verdisynet til leiaren i KrF, Kjell Bondevik, og drog i tospann med Kåre Willoch i forsvar av prinsippet om retten til privateigedom. Det er likevel vanskeleg å argumentere mot at koalisjonsregjeringa stod for ei rekke

viktige reformer på fleire felt, og tesen om Per Borten som sosial-demokrat kan vere forståeleg dersom ein tar utgangspunkt i Arbeidarpartiet i 1965. Men alt i 1967 tok situasjonen i Arbeidarpartiet til å endre seg. Halvard Lange og Haakon Lie var på veg ut av partiet, og venstrefløya var på frammarsj. Det skjedde faktisk ei venstregliding på tvers av partiskilja som svekkjer påstanden om at Per Borten var meir sosialdemokratisk eller reformivrig enn andre politikarar i samtida. Berntsen viser at sjølv innafor eige parti var ikkje Borten den som gjekk lengst for å nærme seg sosialdemokratiet ideologisk gjennom «grøn sosialisme». Borten var ein liberal konservativ politikar som først og fremst var oppteken av lokalsamfunnet, dvs. bygda, og nasjonen – og ikkje av klassar eller enkelte sosiale grupper (med unntak av krigsseglarane).

Men Berntsen viser at Borten også førte vidare den sosialliberale tradisjonen til Venstre i Noreg, m.a. innsatsen hans for å få innført ei lov om innsyn i offentleg forvaltning og som nemnt kampen mot politisk over-vaking. Summa summarum: Det er meir opplagt å sjå på Borten som ein fornyar av reformpolitikken til Venstre eller som ein vidareførar av «den nasjonaldemokratiske, norske bonderørsla» som Berntsen sjølv skriv, heller enn som den politiske etterfølgjaren til Einar Gerhardsen.

«kor e’ alle heltene?»

Når ein les biografien om Per Borten, kjem ein i hug visa til Jan Eggum, «Kor e’ alle heltene?», og Berntsen roper «Borten, kom tilbake!» Borten viste utan tvil tillitvekkande eigenskapar som politikar, og slik som Berntsen har skildra Borten, kan han tene som ein politisk rollemodell. Samfunnsalternativet til Borten, slik som det blir framstilt i boka, kan også gje politisk håp til ein generasjon av desillusjonerte 68-arar. «Bortenforlandet» er norsk sosialdemokrati utan skuggesidene som politisk overvaking og maktmisbruk.

Eg må slutte meg til kritikken som har kome fram i andre meldingar av Berntsens grundige utgreiingar om svært mange saker. Omfanget og detaljrikdomen fører til at hovud-poenga i boka og forfattarens tesar stundom blir borte, og Berntsen klarer heller ikkje alltid å skape den nødvendige spenninga i teksten som må til for å engasjere oss i saker som, med unntak av regjeringskrisa, har opphav i den politiske kvardagen.

Fordelen med så mykje empiri er sjølvsagt at her kan ein følgje saker på nært hald og over lang tid ut frå perspektivet til ein av dei sentrale politiske aktørane. Dei fleste vil sikkert få høg puls under lesinga når Berntsen behandlar europeisk integrasjon, politisk overvaking og koalisjonens oppløysing. Den uttømmande gjennomgangen av distriktspolitikk, økonomisk politikk og politisk hestehandel derimot, blar nok dei fleste fort over.

Ein annan fordel er at den nitide kartlegginga gjer det muleg for lesaren å komme fram til ei anna tolking av Borten enn det forfattaren gjer. Borten kan nemleg også tolkast som

ein aktør i eit skittent politisk maktspel der alle, også statsministeren, har blod på hendene. Borten blir dolka i ryggen av samarbeidspartnarar i regjeringa, truleg med Kåre Willoch i rolla som «Deep Throat», som lak sensitive opplysningar til pressa for å svekkje tilliten til statsministeren. Borten vart personleg kompromittert, og regjeringa vart felt av hans likesinna i Folkerørsla mot EF. Men Borten kunne, som Gerhardsen, også skyte når han måtte. Det gjaldt også innafor partiet – som mot konkurrenten Jon Leirfall og arvtakaren Johan J. Jakobsen. Bortens tvilsame forsøk på å dysse ned lekkasjen som felte regjeringa er også med på å svekkje biletet av Borten som ein politikar med eit plettfritt rulleblad.

Konklusjonane i boka inneheld så vidt eg kan sjå lite nytt. Det er alt skrive fleire bøker som tar opp dei same tema som Berntsen, men det er ingen som tidlegare har hatt tilgang til Bortens private arkiv. Berntsen har brukt dette kjeldematerialet svært godt. Borten skreiv aldri sine memoarar, og Berntsens biografi blir derfor truleg det nærmaste vi nokon gong kjem Bortens eigen versjon av sitt liv som politikar. Berntsens sterke identifisering med biografiens objekt har i så måte ikkje vore ei ulempe, men ein føresetnad for å gje den biograferte høve til å stå fram med eiga røyst. Dette er i seg sjølv grunn nok til at boka vil kunne lesast med stort utbytte av alle som arbeider med politisk historie eller det norske samfunnet i etterkrigstida.