Sommeren 2006 ble det gjort et oppsiktsvekkende arkeologisk funn ved Aursjøen i Lesja kommune. Funnet besto av fire hellelagte ildsteder, orientert på en rekke, med jevn avstand. Slike rekkeildsteder er bare kjent fra samisk kultur, og opptrer i vikingtid og middelalder. Denne boplassen blir derfor et nytt og helt sentralt element i diskusjonen omkring samenes sørgrense som ble ført i Historisk tidsskrifts spalter på 1970-tallet, og som har fortsatt i ulike fora siden. Materialet bekrefter at det har vært en samisk bosetting i Dovrefjellområdet i vikingtiden.

Bakgrunn

I 1970 publiserte Historisk tidsskrift en artikkel av Knut Bergsland, hvor han blant annet postulerte at samene i middelalderen hadde bodd lenger sør enn hva som har vært tilfellet i nyere tid.1 Med dette markerte han en avstand til teorien om at samene kom vandrende sørover på 16–1700-tallet, fremsatt av Yngvar Nielsen i 1891 i forbindelse med hans arbeid for Lappekommisjonen.2 Nielsens teori, som hovedsakelig støttet seg på manglende samiske stedsnavn sør for dagens samiske utbredelsesområde, har i senere år fått tilnavnet fremrykkings-teorien.3

Den debatten Bergsland reiste med sin artikkel, var opptakten til en diskusjon som har foregått helt siden 1970. De første svarene kom også i Historisk tidsskrift, av Eystein Eggen4 og Jørn Sandnes.5 Sandnes mente, som Nielsen, at samene gradvis hadde bosatt seg lenger sørover i Trøndelag og til slutt ned til Østerdalsområdet. Nielsens og Sandnes’ teorier har blitt videreført av Kjell Haarstad,6 og er senest gjentatt i det store verket Trøndelags historie.7 Hovedargumentasjonen for at samene ikke skal ha bebodd de sørlige områdene før på 1600-tallet, er at det hevdes at de er fraværende i de lokalhistoriske kildene.8 Det at samene ikke var nevnt i disse kildene ble altså ansett å bety fravær av samiske folk. Denne ex silentio-slutningen angrep Bergsland i sitt svar til Sandnes, også i dette tidsskriftet.9 I senere tid har flere forfattere påpekt at heller ikke de skriftlige kildene er tause i dette spørsmålet.10

Siden den gang har fremrykkingsteorien, som hovedsakelig støtter seg på skriftlige kilder, og Bergslands «urfolksteori», som også anvender arkeologisk materiale i sin argumentasjon, stått mot hverandre. Diskusjonen har fått aktualitet ut over det lokalhistoriske og rent akademiske, da argumentene har blitt hentet frem i rettssaker omkring samiske beiterettigheter for tamrein. Disse sakene har blitt ført helt til Høyesterett.11

I alle senere oversiktsverk over Norges forhistorie er det nevnt at det kan ha vært en sørsamisk befolkning helt ned i Østerdalsområdet.12 Dette spørsmålet har imidlertid ikke blitt gitt særlig stor plass i de nevnte verkene. Det skal også nevnes at arkeologene i det første bindet av Trøndelags historie har åpnet for et slikt syn.13 Det er altså først og fremst blant dem som utelukkende baserer seg på skriftlig kildemateriale at fremrykkingsteorien fremdeles har støtte. De senere årene er det også publisert en rekke arbeider som omhandler tidlig samisk bosetting i det sørlige området.14

Spørsmålet omkring samene som «urfolk» i Norge har vært blant de mest sentrale spørsmålene i norsk arkeologi. Dette henger på mange måter sammen med diskusjonen om samenes utbredelse mot sør.15 Inntil midten av 1800-tallet var den allmenne oppfatning at samene var etterkommere av en fellesskandinavisk steinalderkultur som gradvis var blitt trengt nordover av fremrykkende jordbrukere på det som ble ansett som et høyere utviklingsstadium. På 1860-tallet presenterte Oluf Rygh sin hypotese om at det hadde eksistert to steinalderkulturer i Skandinavia:16 Den nordlige «skiferkulturen» ble ansett som primitive spor av en laverestående rase enn de sørlige flintbrukerne, og den samiske forhistorien ble på denne måten tidlig marginalisert innenfor arkeologien.17 Denne teorien var dominerende inntil århundreskiftet, hvor bl.a. A.W. Brøgger hevdet at den «arktiske skiferkulturen» ikke kunne være båret av samene, da de i senere perioder ikke anvendte like avansert skiferteknologi, ikke brukte leirkar og ikke lagde helleristninger. Samene måtte derfor ha vandret inn på et senere tidspunkt, ifølge Brøgger.18 Det var ikke før på 1960-tallet at den samiske forhistorien virkelig ble definert. Spørsmålet om samenes innvandring var ifølge Povl Simonsen feil i utgangspunktet: I stedet for å spørre hvor samene kom fra, mente Simonsen at man heller måtte spørre på hvilket tidspunkt man kan tale om begrepet samisk.19 På samme måte som det ble antatt at det var bosettingskontinuitet fra forhistorisk tid til dagens befolkning sør i landet, måtte man gjøre det nordpå i det samiske området. Simonsen hevdet ikke med dette at steinalderens folk var samiske, men at det har vært kontinuitet i befolkningen fra steinalderen til i dag, og at det på et tidspunkt har utviklet seg en samisk identitet.

Samene, som gjennom hundre år var blitt skjøvet gradvis ut av de nasjonale opprinnelsesfortellingene, ble nå gjenstand for ny oppmerksomhet.20 Det var med bakgrunn i denne nye bevisstheten om en egen samisk historie og utvikling parallelt med den sørskandinaviske, at Bergslands artikkel i Historisk tidsskrift må forstås.

Etter at Fredrik Barth snudde opp ned på etnisitetsbegrepet i 1969, har det skjedd svært mye i forskningen rundt etnisitet generelt og samenes historie spesielt.21 Det pågikk også en stor debatt omkring samenes rettigheter i den samme perioden, en prosess som virkelig skjøt fart etter kampen om utbyggingen av Altavassdraget. Dagens moderne etnisitetsbegrep forutsetter en tro på at alle kulturer og identiteter er i konstant endring i dialog med omgivelsene.22 Innenfor samisk arkeologi og historieskriving har nok disse erkjennelsene blitt integrert i større grad enn hva gjelder den norske majoritetsbefolkningens historie.23

Denne omfattende diskusjonen, og innholdet i de skrevne kildene, vil vi ikke gå videre inn på her. I stedet vil vi presentere et arkeologisk funn som ble gjort sommeren 2006, og som kan vise seg å bli sentralt i videre diskusjoner omkring samenes tilstedeværelse i Sør-Norge i førhistorisk tid.

Da det store kraftmagasinet Aursjøen i Lesja og Nesset kommuner skulle tappes ned for reparasjoner i 2006, tok Oppland fylkeskommune initiativ til arkeologiske registreringer og utgravninger. Undersøkelsene ble utført som et samarbeidsprosjekt mellom Oppland og Møre & Romsdal fylkeskommuner, Lesja kommune, Vitenskapsmuseet ved NTNU og Kulturhistorisk museum ved UiO.24 Utgravningen av den boplassen som skal omtales her ble utført av Kulturhistorisk museum.25

Samiske rekkeildsteder

I Nord-Finland, Nord-Sverige og Nord-Norge er det blitt påvist en særegen type ildsteder som regnes som en typisk samisk form for bosetningsspor. Karakteristisk for disse er at de gjerne finnes omkring fjellbjørkeskogens øvre grense, og at de ligger på rekke i grupper av flere sammen.26 Derfor kalles de gjerne rekkeildsteder.27 Dersom tuftene har nedsenket golvparti, benevnes de gjerne stallotufter.28 Videre finnes de fleste av dem «[…] på platåer med risbevuxen fjällhed, utmed renarnas vandringsstråk, och i närheten av fångstgropssystem […]».29 Fra tidligere kjennes det slike ildsteder eller tufter så langt sør som i svenske Frostviken i Jemtland.30 Lignende ildsteder, uten orientering i rekke, er også blitt undersøkt på Vivallen i Herjedalen.31 Slike er ikke tidligere blitt påvist i Sør-Norge, men de kan antas å finnes både sør og nord for de områdene hvor de så langt er arkeologisk belagt.32

Tuftene fremstår ofte som runde eller ovale voller med sentralt plasserte, rektangulære ildsteder33 med kantkjede av steiner og heller. Over ildstedene har det stått torvkledde gammer eller enklere teltkonstruksjoner, som oftest bygd med buesperrer, og vanligvis med diameter på ca. 5–7 m.34

Arkeologisk undersøkte ildsteder som er blitt datert til vikingtid/tidlig middelalder, har tilsynelatende vært lagt opp etter et visst mønster. En tilsvarende strukturering av ildsteder og golvflatene rundt dem gjenkjennes i etnografisk materiale og historiske beskrivelser av samisk bosetning fra nyere tid.35 Innvendig har den runde eller ovale golvflaten nemlig vært preget av en streng romlig organisering med implikasjoner for hvem som kunne utføre hvilke aktiviteter hvor: Kvinnenes oppholds- og aktivitetsområde har vært nærmest hovedinngangen. Her har gjøremål tilknyttet bl.a. melkeprodukter og husdyrhold funnet sted. Fra tidligere kjent materiale ligger hovedinngangen som oftest vendt mot sør, og dette synes derfor å ha blitt godtatt som et karakteristisk, nærmest regelmessig trekk.36 Tvers overfor hovedinngangen, på motsatt side av ildstedet, har det vært en annen inngang. Denne bakre inngangen har vært forbeholdt menn og deres aktiviteter: Bl.a. skulle våpen og jaktbytte fraktes inn og ut her, og innenfor denne inngangen, i et område som ble oppfattet som hellig, skulle jaktvåpnene oppbevares. På nordsamisk kalles dette rommet for boaššu.37 En større stein med samme navn38 som rommet i bakkant av ildstedet, har ofte vært en materielt manifestert grensemarkør for dette hellige rommet. I senere tid har også de ulike rommene vært markert med stokker eller steinstrenger.39

Figur 1: T.v.: Vanlig inndeling av golvflaten rundt et sentralt plassert ildsted i en samisk gamme eller lavvo slik de kjennes fra etnografisk materiale. Her med nord-samiske betegnelser på de ulike delene. Se note 37 om skrivemåter. Etter Ränk 1949. T.h.: Rekonstruksjon av en samisk lavvo bygd etter buesperreprinsippet rundt et ildsted med «armer» som løper mot hovedinngangen. Etter Mulk 1994.

Selve ildstedenes form og størrelse kan variere noe, men synes i vikingtid og tidlig middelalder å være overveiende rektangulære med kantkjede, fylt med skjørbrent stein innenfor kantkjeden.40 De fleste kjente dateringer av rekkeildsteder faller i hovedsak i perioden fra vikingtid til seinmiddelalder, men med et klart tyngdepunkt i perioden ca. 1000–1300.41 I tilknytning til slike rekker av ildsteder er det ikke uvanlig at det også finnes kokegroper, jordovner og andre typer ildsteder, samt offerplasser og som nevnt også fangstgroper for rein.42 Av gjenstandsmateriale som er funnet i tilknytning til slike kan nevnes diverse metallgjenstander av jern, bl.a. ildstål, pilspisser, kniver, skrapere, lenker, tener m.m. Sistnevnte har ofte firesidig tverrsnitt og kan tolkes som små jernbarrer for videre bearbeiding til pilspisser med tanger.43 Dertil kommer vanlige funn som ulike gjenstander og fragmenter av bronse, kobber og tinn/bly. I visse tilfeller opptrer også slagg som tyder på at det har vært drevet metallbearbeiding. Ellers forekommer bl.a. spinnehjul av stein, skiferbryner, male- og glattesteiner, avslag av kvarts/kvartsitt og flint, samt skaftfurekøller av stein. Slike gjenstander forekommer i sikre samiske kontekster så seint som fra 1300-tallet.44 På mange boplasser fins det også beinmateriale, både gjenstander og slakteavfall. Imidlertid er bevaringsforholdene ofte så dårlige at slikt ikke er bevart, slik at opprinnelig mengde bein må antas å ha vært større enn hva som faktisk er blitt funnet ved arkeologiske utgravninger.

Aursjøen

Aursjøen er et langt vannmagasin som strekker seg ca. 25 km sørøst-nordvest, med drenering mot nordvest. Opprinnelig, dvs. forut for reguleringen i 1953, besto sjøen av tre ulike vann med utløp ved dagens demning i nordre ende av vannet: Gautsjøen i sørøst, Grynningen45 i midten og det opprinnelige Aursjøen lengst i nordvest (se fig. 2). Vegetasjonen rundt Aursjøen i dag er typisk fjellvegetasjon like oppunder tregrensa: fjellbjørk, dvergbjørk, ris og lyng, samt noe gress. Tregrensa ligger i dag på ca. 900 moh., eller drøyt 50 m over Aursjøens høyeste regulerte vannstand.46

Boplassens beliggenhet

Boplassen som omtales i denne artikkelen ligger om lag midt i den nå i hovedsak vegetasjonsfrie reguleringssonen, ca. 150–200 m nordøst for osen der elva fra Grynningen renner ut i Aursjøen ved vannstand slik den var før reguleringen. Om lag 100 m nord for boplassen renner Geitåa ut i den sørøstre enden av Aursjøen. Boplassen ligger sentralt plassert på et markert platå på ca. 840–845 moh. Dette platået består av rullestein, grus og mer finsorterte løsmasser enn ellers i reguleringssonen, med stedvis bevart torvdekke. Platået faller slakt mot sør-sørøst. Herfra er det vidt utsyn mot nordvest over Aursjøen og mot sør til Grynningen-delen og dalen Aursjømagasinet ligger i.

Figur 2: Den samiske boplassens beliggenhet ved Aursjøen. Røde prikker angir registrerte boplasser og fangstanlegg. Bearbeidet kart fra Amundsen og Finstad 2007.

Den nevnte flata utgjør nærmest et rektangel på ca. 50x100 m, orientert om lag øst-vest, og det er lokaltopografisk avgrenset mot nordøst av grovere rullestein og blokkstein, og mot nordvest av en lav, men tydelig øst-vestgående rygg av grus og rullestein. Mot sør avgrenses platået av en markert, øst-vestgående svabergrygg, og mot vest av en svabergbrink før terrenget faller brattere nedover mot elva som opprinnelig har forbundet Grynningen og Aursjøen. Rullesteinsforhøyningen i nordvest har med største sannsynlighet vært dekket av vegetasjon forut for reguleringen. Det samme gjelder trolig også deler av svabergene sør og vest for boplassen, men disse har likevel vært markerte forhøyninger i terrenget, også hvis man ser dem for seg med vegetasjon slik den kan ha vært den gangen boplassen var i bruk.

For øvrig kan det nevnes at det er funnet fangstanlegg for reinsdyr ikke mer enn hundre meter nedenfor boplassen, nær den ovennevnte elva som forbinder Grynningen og Aursjøen. Disse ble forsøkt undersøkt, men grunnvannstanden var så høy at det ikke var mulig å grave dem ut.47

Det er, kort fortalt, mange trekk ved dette miljøet som er typiske for stedene hvor de ovenfor beskrevne, særegne samiske ildstedene er påvist i det nordlige Finland, Sverige og Norge, nemlig «[…] på platåer med risbevuxen fjällhed, utmed renarnas vandringsstråk, och i närheten av fångstgropssystem […]».48

Ildstedene

Størst oppmerksomhet under våre undersøkelser ved Aursjøen i 2006 fikk oppdagelsen49 og den påfølgende utgravningen50 av fire karakteristiske rektangulære ildsteder på rekke. Boplassen ble registrert under id-nummeret R603,51 og de fire ildstedene ble underinndelt ved hjelp av romertall, altså R603-I-R603-IV.52 Rekka var orientert nordøst-sørvest, med ildstedene anlagt vinkelrett på rekka. Avstanden mellom de tre vestligste av dem var 15 m, mens det østligste, R603-I, lå kun 9 m fra R603-II og noe framskutt53 i forhold til rekka.

Det vestligste av de fire, R603-IV, lå umiddelbart sør for en blottlagt svabergflate, men var best bevart av de fire, med delvis bevart torvdekke rundt det. Dette ble derfor valgt ut for grundigst utgravning og kan anses som totalgravd. De to midtre, R603-III og -II, ble undersøkt ved hjelp av sjakter lagt i kryss over ildstedene.

Figur 3: Lokaliteten R603 ved Aursjøen, med ildstedene I–IV og utgravde områder innenfor stiplete linjer. De skraverte områdene viser funnområder for pilspisser og avslagsmateriale av flint og kvartsitt fra boplasser fra eldste del av jernalder, kanskje også yngre bronsealder. Svart prikk angir funnsted for en skaftfurekølle. Ill.: Gaute Reitan, KHM.

Det østligste av de fire rekkeildstedene, R603-I, var om lag rektangulært med svakt konvekse langsider, ca. 1,4–1,5 m bredt og ca. 1,8 m langt.54 Ca. 0,8 m sørøst for stein-/hellelegningens ende fantes en stein som skilte seg tydelig ut fra grunnen ellers. Steinen var rundoval, ca. 35 cm i tverrmål og tilnærmet flat på den siden som vendte opp. Dette er etter alt å dømme en såkalt boaššu-stein som markerer at boaššu-rommet har ligget sør for ildstedet i dette tilfellet. Dermed er det overveiende sannsynlig at hovedinngangen har ligget vendt mot nordvest. I denne enden av ildstedet, nærmest den antatte hovedinngangen, lå det en stein med slipespor. Trolig har derfor aktiviteter som kverning/sliping/maling, for eksempel av bær, bein/horn, glatting og bearbeiding av skinn eller lignende foregått her. R603-I ble liggende urørt, bortsett fra at det ble tatt ut kullprøve for datering. Trekullprøven er datert til 800-tallet, altså vikingtid.55

Formen på R603-II var regelmessig rektangulær og sammenligningsvis noe smalere enn de andre ildstedene. Det var noe vanskelig å fastslå avgrensningen mot sør, siden ildstedet her var dominert av steiner og ikke flate heller. Ildstedet målte ca. 0,9–1 m i bredde og ca. 2,3 m i lengde. Alle de store hellene var sprukket i mindre deler. I sørenden av ildstedet lå en markant større stein56 enn de andre, på samme måte som i det ovenfor beskrevne ildstedet: altså en boaššu-stein. Skrått ut fra de to nordre hjørnene gikk det usammenhengende strenger («armer»?)57 av stein og heller. Øvrige steiner i grunnen i området var langt mindre enn disse. Det er derfor sannsynlig at disse hellene skal forstås som tilhørende ildstedet, og at de kan tolkes som en rest av markert inndeling av golvflata innenfor teltet, hvor ildstedet har utgjort sentrum. En trekullprøve fra dette ildstedet ga omtrent det samme resultatet som på det ovennevnte ildstedet, nemlig 800-tall.58

R603-III var tydelig rektangulært. Dette målte 1,95 m i lengden og 1,2 m i bredden og besto nesten utelukkende av store, flate heller langs kantene, med en tydelig åpning uten steinfyll i midten av ildstedet. Utenfor de største hellene fantes andre smale steiner som kan ha vært en kantsatt rand langs ytterkanten. Boaššu-steinen, en flat, firkanta stein59 lå ca. 1,2 m fra ildstedets sørlige ende. En mindre konsentrasjon av små steiner fantes i nordre ende, men det er usikkert om disse skal regnes som deler av ildstedet. En kullprøve fra dette ildstedet er datert til 700-tallet,60 med andre ord om lag hundre år høyere alder enn de to allerede nevnte dateringene.

Det vestligste av de fire ildstedene, R603-IV, lå umiddelbart sør for en blottlagt svabergflate. Dette ildstedet framsto som regelmessig og rektangulært med tydelige hjørner, omtrent fullstendig omsluttet av bevart torvdekke, bortsett fra i nordre ende, nærmest svaberget. Lengden var 1,8 m og bredden var 1–1,2 m. Steinlegningen besto av både store, flate heller61 og større steiner med flat side vendt opp, men med tydelig steinfri åpning i midten. Utenfor det nordvestre hjørnet lå to større steiner som trolig skal tolkes som tilhørende ildstedet, muligens en rest av armer62 mellom ildstedhjørnet og teltets yttervegg/utgangen. Boaššu-steinen, ca. 35 cm i tverrmål og med flat overside, lå også utenfor i sør. I det nordøstre hjørnet fantes en relativt stor, tykk helle,63 sprukket i tre deler. Oversiden av denne var tydelig slipt og svakt konkav, trolig etter å ha fungert som underligger, eksempelvis ved knusing/maling av bær m.m. og/eller bearbeiding av skinn, bein eller lignende. Denne slipte underliggeren hadde tilsvarende posisjon i ildsted R603-IV som den ovenfor nevnte steinen med slipespor i nordenden av ildsted R603-I. Totalt ble en flate på 93 m² gravd ut rundt R603-IV. En datert trekullprøve fra ildstedet har gitt alderen seint 800-tall eller tidlig 900-tall.64 En annen kullprøve fra en eldre kullhorisont under ildstedet har gitt seint 600-tall65 og viser at det med største sannsynlighet har vært to faser med opphold på stedet.

De sikre dateringene fra de fire ildstedene spriker noe, med ytterpunkter som fordeler seg fra omkring 700 til midten av 900-tallet. Det er kun de to 800-tallsdateringene fra ildsted I og II som kan være samtidige, men med slingringsmonn på ca. 100 år må dette anses som lite sannsynlig. Trekullprøvene viser med all tydelighet at ildstedene representerer en nokså langvarig bruk av boplassen gjennom gjentatte besøk i sein merovingertid og vikingtid. Dateringene fra boplassen ved Aursjøen stemmer dermed godt overens med lignende undersøkte ildsteder andre steder.

Felles for alle fire ildstedene er at de var rektangulære til ovale og var lagt opp med flate heller. Alle hadde de en stor stein i sør i utkanten av eller noe utenfor ildstedet: boaššu-steiner. Som en innvending mot tolkningen av disse steinene som boaššu-steiner, kan det påpekes at avstanden mellom dem og ytterkanten av selve ildstedene er relativt stor (0,8–1,2 m) sammenlignet med tidligere undersøkte rekkeildsteder. Likevel må avstanden mellom ildstedene og steinene kunne kalles ensartet på de her omtalte fire ildstedene. Erosjon kan ha forflyttet steinene noe, men neppe mye. Dessuten er steinene et så vidt påfallende og gjennomgående trekk ved alle fire, og plasseringen av dem synes derfor å være alt annet enn tilfeldig. Det at alle fire har hovedinngang vendt mot nordvest, skal trolig forklares ut fra lokale topografiske og klimatiske forhold, siden den fremherskende vindretningen her følger vassdraget fra sør. Orienteringen i dette tilfellet har altså gitt inngangspartier som stort sett har vært skjermet for vinden. Den tidligere postulerte «regelen» om at inngangspartiet i tilknytning til slike ildsteder vender mot sør, synes med andre ord å være formulert på et noe tynt empirisk grunnlag.66

De her identifiserte ildstedene ved Aursjøen har med andre ord alle de vesentligste trekkene ved tidligere kjente samiske rekkeildsteder representert, og de utenforliggende, store steinene må være boaššu-steiner. Både formen på ildstedene og organiseringen av dem på rekke må altså, til tross for enkelte «nye» trekk, regnes for typisk for slike samiske ildsteder. Steinene og hellene i ildstedene synes stort sett å ha blitt lagt direkte på torva, men enkelte av de tykkere steinene har trolig blitt lagt ned i grunne groper for å få en jevn flate på ildstedene. Det var dessverre ikke mulig å identifisere sikre spor etter voller eller lignende som kunne antyde hvor store de antatte lavvoene eller teltene over ildstedene har vært. Dette skal trolig forklares med at torvdekket i stor grad var borterodert rundt ildstedene. Det holdes imidlertid som lite sannsynlig at det har stått noen gammelignende konstruksjoner over dem. Dette fordi det antas at oppholdene på stedet har vært kortvarige, og fordi slike konstruksjoner må ha resultert i større mengder innrast organisk materiale over ildstedene.

Golvflatene rundt de fire ildstedene var plane, og det var lite stein i tilknytning til dem, om man ser bort fra steinene som inngikk i ildstedene. Det er mulig at golvflatene kan ha blitt ryddet, men plasseringen av teltkonstruksjonene her på denne forhøyningen i terrenget har trolig også vært pragmatisk motivert, der sand- og grusdominerte grunnmasser har vært en utslagsgivende faktor. Dette i tillegg til andre topografiske lokaliseringsfaktorer på et mer overordnet nivå, så som nærhet til elv, os mellom de to innsjøene, lav forhøyning i terrenget med gunstige lokale klima- og/eller vindforhold, vegetasjonsforhold, og kanskje aller viktigst: nærhet til trekkruter for reinsdyra (se fig. 2).

Funnmaterialet

En liten jerngjenstand ble funnet i R603-IIs søndre ende, nær boaššu-steinen, trolig en liten skinnskraper.67 I tilknytning til R603-III ble det også funnet en liten jerngjenstand. Dette er trolig en liten jernten med firkantet tverrsnitt, og den ble funnet ca. 1 m nord-nordøst for ildstedets nordøstre hjørne.68 Denne gjenstandens tilhørighet til ildstedet kan selvsagt diskuteres. Imidlertid fremholdes det her som overveiende sannsynlig at den skal ses i denne sammenhengen, da funnstedet trolig er innenfor veggene på lavvoen/teltet som må ha stått over ildstedet. I og ved det vestligste ildstedet, R603-IV, ble det funnet to jerngjenstander, en i selve ildstedet69 og en annen ca. 0,5 m øst for ildstedets sørøstre hjørne.70 I tillegg fant vi en brynestein av skifer like ved.

Alle de nevnte gjenstandstypene er som før nevnt vanlige funn i tid-ligere undersøkte samiske kontekster.71 Øst og nord for svabergflata ved det sistnevnte ildstedet ble det imidlertid også funnet en mengde skår av asbestmagret keramikk,72 to male-/glattesteiner og en liten skaftfurekølle (se fig. 3). I tillegg fant vi seks flateretusjerte, triangulære pilspisser av flint og kvartsitt73 i området, samt et avslagsmateriale på flere hundre enkeltfunn av flint og kvartsitt. Dette lå til dels stratigrafisk under ildsted R603-IV. Også slike gjenstander regnes som vanlige i samiske sammenhenger,74 der flint og kvarts/kvartsitt antas å ha blitt brukt til ildslagning. I dette tilfellet synes imidlertid det littiske materialet å være bearbeidet med en godt utviklet flateretusjeringsteknikk, og ikke med det mer tilfeldige preget som ildslagning gjerne gir. Asbestkeramikken og teknologien bak flateretusjeringsavfallet – kanskje også skaftfurekølla – er derfor tolket som tilhørende eldre bosetningsfaser på stedet. De stratigrafiske forholdene og de typesikre pilspissene støtter opp om dette. Denne typen gjenstander tidfestes gjerne til sent i yngre bronsealder eller førromersk jernalder.75 Dette styrkes av dateringer fra to kokegroper76 som ble gravd ut i dette området (se fig. 3). Den ene ble datert til førromersk jernalder, den andre til eldre romertid.77 Kokegropene kan dermed ikke regnes til den samiske bruken av området, men viser tydelig at stedet har blitt benyttet gjentatte ganger over et tidsrom på godt over tusen år. Det holdes her som overveiende sannsynlig at pilspissene, avslagsmaterialet og kokegropene er samtidige. Dette indikerer at den steinbrukende fasen varte godt inn i den eldste jernalderen,78 sågar inn i romertid, slik det har blitt argumentert for etter tidligere arkeologiske undersøkelser i den sørnorske fjellheimen.79

Etnisk kategorisering av arkeologisk materiale

I de foregående avsnitt har vi beskrevet boplassen med de ulike elementene som altså kan identifiseres som materielle spor etter samer. Å tilskrive et arkeologisk materiale til en spesifikk etnisk gruppe, krever et bevisst forhold til kildematerialet. Antropologien har vist at kulturer er dynamiske, og at gjenstander og kulturelle trekk er i konstant endring. Dette gjelder ikke minst i områder hvor etniske grupper er i kontakt med hverandre.80 Langs en etnisk grense, som slett ikke trenger å være en geografisk grenselinje, kan skikker anta hybride former og opptas i de respektive grupper.81 Visse trekk kan også bli etnisk kategoriserende og forbli et særmerke for det samfunnet. Et eksempel på slike etnisk kategoriserende kjennetegn i grensen mellom samisk og norrønt samfunn har vært boligens form.82 Måten selve boplassen organiseres på inneholder mange kulturelle koder, og i møtet mellom bofaste norrøne bønder og mobile samiske fangstfolk har denne forskjellen blitt aksentuert. De norrøne gårdsanleggene i vikingtid besto av langhus med gravhauger, innmark og beitelandskap. Samiske fangstboplasser i den samme perioden var preget av lette, mobile telt for sommeropphold, og gammer i vinterhalvåret. I perioden fra ca. 800–1300 e.Kr. spredde de rekkeorganiserte boplassene seg innenfor et meget stort område, og de har vært registrert fra Finnmark i nord83 til Saltfjellet i sør,84 og nå altså så langt sør som Dovrefjell.

Den helt spesielle utformingen av disse bosetningene, med den strenge rekkeorganiseringen og boaššu-steinen, finnes altså innenfor hele det samiske området, og har ingen kjente paralleller i norrøn tradisjon. Boplassen ved Aursjøen må derfor tilskrives en samisk gruppe som har hatt tilhold der i flere omganger i slutten av yngre jernalder. Slike boplasser, med det karakteristiske ildstedet, er også funnet andre steder nesten like langt sør. Det gjelder ikke minst den tidligere nevnte boplassen Vivallen i Herjedalen i Sverige. Selv om den lokaliteten ikke har den samme karakteristiske rekkeorganiseringen, har Inger Zachrisson vist at stedet har vært bebodd av samer gjennom flere hundre år før det ble en svensk seter i nyere tid.85

Samer på Dovrefjell

Funnet av boplassen ved Aursjøen var oppsiktsvekkende, men det er ikke første gang det er tale om samer i disse områdene i vikingtiden. Det fins nemlig en velkjent skriftlig kilde som omtaler samer på Dovre i den samme perioden. Det gjelder selvsagt beretningen om Harald Hårfagres møte med samen Svåse på kongsgården Tofte på Dovre.86 Harald ble bedt over til Svåses gamme, og han dro, mot sine nærmestes råd. Der møtte kongen Snøfrid, Svåses datter. Harald ble så betatt av henne at han giftet seg med henne og elsket henne så borti ørske at han mistet forstanden da hun døde. Fortellingen er gjengitt i flere versjoner, først fortalt i Àgrip, hvor Snøfrid gis større plass enn noen annen av Haralds koner.87 Flere senere norske konger stammet fra etterkommere etter dette giftermålet. Beretningen viser hvor viktig det var for senere konger å markere at samene også hørte til i nasjonen. Sandnes mener dette sagnet snarere skal forstås som om forfatteren av Àgrip mener at det var sannsynlig at det kunne ha vært samer på Dovre på Harald Hårfagres tid, altså et par hundre år tidligere, og at dette er grunnen til at han plasserer dette møtet der.88

Denne viktige hendelsen skjedde altså ifølge sagaen en drøy dagsmarsj fra Aursjøen, hvor den samiske boplassen ble funnet. Dateringene fra ildstedene på lokalitet R603 sammenfaller altså med Harald Hårfagres regjeringstid. Som arkeologer vil ikke vi ta stilling til korrektheten i den historiske fremstillingen i sagaene. Det vi ønsker å peke på, er at det var viktig for krønikeskriverne å markere integreringen av samene i kongedømmet, og at dette skjedde på Dovre, det fjellområdet som i ettertid har fått størst nasjonal symbolverdi.89

Bare på Dovrefjell?

Den ovenfor beskrevne boplassen ved Aursjøen i Lesja kommune kan ikke forstås som noe annet enn materielle levninger etter samer som har hatt tilhold her gjentatte ganger i vikingtidens første halvdel. Funnet av boplassen viser at det kan være en kjerne av realitet i historien fra sagaene, og kan tyde på at kontakten mellom samisk og norrønt samfunn var mer omfattende enn man tidligere har antatt. Arkeologen Neil Price viser til samiske trekk blant annet i de rike gravene i Vendel og Valsgärde i Uppland i Sverige, som tyder på at kontakten mellom samiske og norrøne samfunn ikke bare har foregått langt sør, men også på et høyt politisk nivå.90

Boplassen ved Aursjøen er etter vår mening neppe den eneste i sitt slag i Sør-Norge. Yngvar Nielsens fremrykkingsteori førte imidlertid til at det gjennom de siste hundre årene i liten grad har blitt lett etter slike, og det er vanskelig å finne kulturspor man ikke ser etter. Vi antar at oppmerksomheten rundt boplassfunnet ved Aursjøen vil føre til at det blir funnet flere tilsvarende samiske boplasser, kanskje også enda lenger sør i landet.

Implikasjonene av dette funnet er mange, og svært interessante. Ikke bare skal samisk kultur bli tildelt et større utbredelsesområde i forhistorisk tid. Like viktig er måten vi må se på de norrøne bygdenes forhistorie. Kontakten mellom gruppene har trolig vært omfattende. Villreinen var en svært viktig ressurs både for samer og bygdefolk, og det var nok av rein, helt inntil den voldsomme intensiveringen i fangsten i vikingtid og middelalder.91 Dette kan ha ledet til en kamp om ressursene og dermed større polarisering mellom gruppene. Innføringen av kristendommen var trolig også medvirkende til å åpne en større kløft mellom samer og norrøne folk. Intensiveringen av bondesamfunnets utmarksbruk fra 15–1600-tallet falt sammen med den samiske omleggingen fra fangstbasert til nomadisk reindrift.92 Dette ledet til konflikter i arealbruken mellom setrende bønder og samer som flyttet med store reinflokker.93 Det er disse konfliktene som kan gjenfinnes i de skriftlige kildene fra 15–1600-tallet. Konfliktene kom til som en ny situasjon i denne perioden, og det er svært viktig at de ikke projiseres bakover i tid. Gjennom jernalderen og middelalderen var kontaktmønsteret trolig et helt annet. Blant annet var flere av de sentrale gudene i norrøn og samisk religion svært like, noe som vitner om kontakt heller enn konflikt.94 Bildet av Den Frie Norske Bonden som representant for en enhetlig og opprinnelig norsk bygdekultur bør nyanseres. Trolig har samiske fangstfolk levd i nær kontakt med norrøne bygdefolk i større områder enn hva som hittil har vært allmenn oppfatning.

Forskningen omkring sørsamisk forhistorie har i for stor grad vært tvunget inn i debatten omkring fremrykkingshypotesen. Det er å håpe at boplassen ved Aursjøen kan bidra til større fokus på den sørsamiske historien i seg selv, slik at ikke ethvert arbeide om temaet må bruke større deler av innholdet bare til å argumentere for samisk tilstedeværelse.

Figur 4: T.h.: Feltdokumentasjon av et av de samiske ildstedene på boplassen R603. Aursjøen i bakgrunnen. T.v.: Plantegning av ildstedet R603-IV med boaššu-steinen noe forrykket mot vest. Slipesporene i nordenden tyder på at slipe- og/eller male-aktiviteter fant sted her. Svarte trekanter viser funn av jerngjenstander, trolig en kniv og en pilspisstange. Foto/ill.: Gaute Reitan, KHM.