I Historisk tidsskrift nr. 3 2007 har May-Brith Ohman Nielsen en artikkel som slutter seg til rekken av forsøk på å gjøre begreps- og språkbruk omkring ’kilder’, ’levninger’ og ’beretninger’ mer lettfattelig – og, som hun sier, mer logisk – enn forholdet er i dag.1 Artikkelen oppgis å være en bearbeidet versjon av et innlegg på et nasjonalt fagdidaktisk seminar. Utgangspunktet er altså fagdidaktisk, og innholdet bygger i stor grad på fagdidaktiske erfaringer hun selv og hennes studenter har gjort i undervisning i historisk metodelære på ulike studie- og skoletrinn. Men hun har også et «forslag» om en «omsorgsfull overhaling» av selve begrepsapparatet i den aktuelle delen av metodelæren, og etter hvert er hun innom både ontologien og epistemologien. Artikkelens formål er «diskusjon og problematisering», og den er uttrykkelig «ment å være åpen».

Artikkelen er på flere måter interessant og lærerik. Dette gjelder for det første rekken av konkrete eksempler på elevers og studenters forståelsesvansker og misforståelser – selv om vel universitets- og høyskolestu

denter forhåpentlig forstår noe mer enn elever i videregående skole og på lavere skoletrinn. Hun har fornuftige forslag til endring av språkbruk og til ombytting av rekkefølgen når en presenterer visse temaer i lærebøkene. Og, ikke minst, hun understreker med rette ønskeligheten av at en ikke bare i lærebøkenes definisjoner, men også i faktisk språkbruk mer enn tilfellet ofte er, fastholder et funksjonelt kildebegrep.

Men enkelte steder, og spesielt på ett viktig punkt, kan jeg ikke følge henne. Derfor tar jeg imot hennes invitt til diskusjon.

Utgangspunktet for sitt forslag til «opprydning» i fagets læresetninger tar Ohman Nielsen i forholdet mellom «å være, å ha og å gjøre».2 Vi skal ifølge henne ikke si sånne ting som at «denne levningen er en beretning» eller at «beretninger er en undergruppe av levninger». I stedet skal vi si at «noen levninger har beretninger». De fleste elevene forstår nemlig umiddelbart for eksempel «at Bibelen har flere beretninger, at bestemor har flere beretninger, …». Overhodet:

Det analytiske og semantiske skillet mellom å være og å ha ser ut til å være en nøkkel til å unngå forvirringen omkring begrepene levning og beretning. Og det er de unges allmennfornuft og logiske sans, ikke deres utilstrekkelighet, som gjør at det er slik. Altså:

Noen levninger har beretninger. Beretninger er utsagn om saksforhold i fortida. Jeg bruker en beretning som kilde, (til kunnskap om det beretningen omtaler, «som for eksempel at …»).3

I en fotnote presiserer hun hva beretninger («utsagn om saksforhold») etter hennes oppfatning kan omfatte og utnyttes til:

Utsagn om saksforhold kan både omhandle det som beretteren direkte sier om seg selv og om forhold utenfor beretteren selv, mens for eksempel språk, ortografi, sjanger, skriveredskap, medium og tenkemåter som kommer til uttrykk etc., er ting vi bruker til å trekke kunnskap om opphavssituasjonen og opphavspersonen og kan best forstås som egenskaper ved levningen (min kursivering).4

Jeg har hatt problemer med helt å forstå hva relasjonen «ha» mellom levning og beretning mer presist er ment å skulle innebære. Det som oppnås, er iallfall at beretningen på den ene siden knyttes til levningen, men at den på den annen side (når det gjelder de rent kognitive elementene) adskilles fra denne. Av ordlyden i den siterte fotnoten framgår det at det

kognitive innholdet i beretningen ikke inkluderes i levningen. Forfatteren argumenterer også for å «definere levning og beretning materielt» (min kursivering),5 noe som harmonerer med den samme tankegangen. Angående utnyttelsesmåten heter det: «Når vi bruker beretninger som kilder, søker vi kunnskap om det beretningen omhandler». Ikke et ord om slutninger til opphav.6

Når levning og beretning defineres «materielt» og behandles hver for seg, slipper jo elever og studenter å tenke abstrakt på den måten som kreves for å forstå at «beretninger kan også utnyttes som levninger».7 Dette kan være en del av forklaringen på at de tilsynelatende «unngår forvirring omkring begrepene» og misforstår mindre, slik det rapporteres.

Men hva vil May-Brith Ohman Nielsen svare hvis det likevel skulle dukke opp en elev som har kommet fram til, kanskje hatt den lille intellektuelle aha-opplevelsen, at også beretninger (og herunder det rent kognitive innholdet i dem), som alt annet her i verden, nødvendigvis må være rester, spor, ja, nettopp levninger! fra sin opphavssituasjon? Og som spør om ikke bestemors beretninger (inkludert det kognitive innholdet), selv om de omhandler noe helt annet, kanskje også kan brukes som kilder til å få vite mer om bestemor? For eksempel om hennes (bestemors) erfaringer, kunnskaper, forestillingsverden?