Artikkelen bygger på prosjektet om Statkrafts historie, som ble gjennomført ved Senter for næringslivshistorie, Handelshøyskolen BI, i perioden 2001-2004. Artikkelforfatterens bidrag til prosjektet er publisert i Y. Nilsen og L. Thue, Statens kraft 1965-2006. Miljø og marked, Universitetsforlaget, Oslo 2006. Jeg vil takke mine medforfattere Lars Thue og Dag Ove Skjold samt bokkomiteens medlemmer for alle innspill underveis. Jeg vil også takke Historisk Tidskrifts redaksjon og de to anonyme konsulentene for konstruktive og innsiktsfulle kommentarer til artikkelen.

Artikkelen tar for seg motstanden mot utbygging av vannkraft i Norge i 1970-årene Den retter et kritisk blikk mot forestillingen om at motstandens grunnleggende årsak var en ideologisk fundert motstand mot økonomisk vekst og sentralisering som overordnede samfunnsmål. I stedet framhever artikkelen betydningen av vannkraftprosjektenes økende kompleksitet og av forvaltningens forsøk på å håndtere denne komplek-siteten.

Den norske striden om vannkraftbygging i 1970-årene fikk stor oppmerksomhet i offentligheten og skapte tidvis dype skillelinjer i de politiske miljøene. Riktig nok ble kun to vassdrag vernet etter formelle politisk vedtak, Veig og Dagali i 1979. Men en nærmere gjennomgang av de statlige utbyggingssakene igjennom tiåret gir oss flere eksempler på at motstanden la vesentlige føringer for utbyggingens omfang.

Veig var opprinnelig en del av det statlige Eidfjord-prosjektet. Gjennom drøyt ti års dragkamp reduserte utbyggeren denne planen med omkring tre fjerdedeler, før den kom til endelig politisk behandling. Eidfjord hadde videre vært ett av tre statlige storprosjekter som ble presentert ved utgangen av 1960-årene. Et annet av disse prosjektene, Jotunheimen, ble gjenstand for enda større reduksjoner. Det ble trukket tilbake i sin helhet i 1977, og eneste rest av prosjektet ble den lille Jostedal-utbyggingen, som ble vedtatt i 1984. Den tredje av de statlige storutbyggingene, Ulla-Førre i Rogaland, ble imidlertid vedtatt uten nevneverdige modifikasjoner eller politiske kontroverser. Det ble også de mindre statlige utbyggingene Leirdøla i Sogn og Fjordane og Kobbelv i Nordland. To andre utbygginger av begrenset omfang, Mardøla i Møre og Romsdal og Alta i Finnmark, ble gjenstand for omfattende konflikt og aksjoner. Det sistnevnte prosjektet ble dessuten betydelig redusert underveis.

Et iøynefallende trekk blir dermed prosjektenes ulike skjebne. Denne artikkelen tar sikte på å bidra til å forklare så vel den motstanden som oppstod som hvorfor andre utbygginger ble vedtatt uten reduksjoner eller dragkamper.

Tidligere studier av utbyggingsmotstand i Norge

Sett i forhold til mange av vannkraftkonfliktenes omfang, finnes det lite tidligere historiefaglig forskning å trekke på. Historien om 1970-årenes norske utbyggingsmotstand er i første rekke skrevet av samfunnsvitere.1 Det eldste standardverket er sosiologen Øyvind Østeruds magisteravhandling fra 1970, Konflikt og administrasjon. En studie i norsk kraftutbygging. Den tar sikte på å identifisere bakgrunnen for den radikalt økende utbyggingsmotstanden på samme tid, men uten å studere de enkelte sakene.

Et noe senere bidrag fra samfunnsviternes side er publikasjonene fra forskningsprogrammet «Energi og samfunn». Dette ble gjennomført ved

Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo i 1979, og varte i tre år. En oppsummerende bok fra prosjektet, Kraftutbygging, konflikt og aksjoner, ble utgitt i 1984. Denne gjennomgår flere av de sentrale vannkraftkonfliktene, men den samtidige Alta-saken får desidert mest oppmerksomhet. Mye av grepet i «Energi og samfunn» ligger i å studere denne saken som en idealtypisk vannkraftkonflikt, som etter samfunnsforskernes oppfatning kunne gi generelle forklaringer på hvorfor motstand mot kraft-utbygging utviklet seg, og på hvilke mangler ved det politiske systemet det var som la grunnlag for aksjoner.

Også senere har helhetlige framstillinger av de norske natur- og miljøpolitiske spørsmålenes utvikling over tid vært en sak for samfunns-viterne, med et mindre innslag av historikere.2 Denne forskningen har vesentlig tatt for seg forurensningsspørsmål eller natur- og miljøpolitikk på et overordnet plan, og vil først og fremst kunne være til indirekte hjelp i studiet av konflikt og konsensus knyttet til statlig vassdragsutbygging. Ikke minst bør Kristin Asdals betraktninger om det problematiske med å «forklare» natur- og miljørelaterte konflikter ved å peke på en grønn bølge ligge i bakhodet til alle som ønsker å tilføre noe på dette feltet.3

Utbyggingsmotstanden i 1970-årene blir omtalt i historiske oversiktsverker. Viktige eksempler er Jostein Nyhamars bind av Arbeiderbevegelsens historie og Edgeir Benums bind av Aschehougs Norgeshistorie. I tidens løp har dessuten flere faghistorikere kommet inn på 1970-årenes vannkraftstrid i forbindelse med oppdragsprosjekter om kraftselskaper eller organisasjoner innenfor bransjen.4 Bedriftshistorienes behandling av utbyggingsmotstanden følger gjerne et særpreget redaksjonelt mønster. Oppdragsgiverens møte med denne typen konflikt er behandlet i et eget kapittel eller delkapittel. Dette kapitlet er ofte strukket kronologisk, og konflikten blir behandlet tematisk avgrenset. Underforstått blir utbyg

gingsmotstanden å betrakte som et appendiks til den egentlige historien, en raritet som må forstås innenfor sine egne rammer. Det er naturlig å se dette som en logisk videreføring av den fortolkningen av utbyggingsmotstand som har vært dominerende i enkelte tidligere studier.

Utbyggingsmotstand – en følge av kompleksitet eller av ideologi?

Østeruds avhandling fra 1970 er svært bredt anlagt. Den forklarer utbyggingsmotstanden som utfallet av et kompleks med konfliktlinjer mellom flere grupper av aktører, hvorav han innrømmer å ha måttet begrense seg til «svært grove strukturer i det konfliktmønsteret som har vært viet størst oppmerksomhet i de seneste års kraftutbyggingsdebatt».5 Innenfor de konkrete konfliktlinjene sporer han igjen et mangfold av argumentasjon, problemforståelser og rasjonaliteter. Blant tilhengere av kraftutbygging peker Østerud på kraftselskaper og elektrisitetsbrukere. Motstanden mot utbygging knytter han til de aktuelle utbyggingskommunene, til naturverninteresser, til vitenskapelige interesser og til turistinteresser.

Et viktig underliggende poeng hos Østerud er at verken konfliktlinjer eller argumentasjon var entydige eller stabile strukturer. Kraftselskapene hevdet for eksempel å representere den tekniske og økonomiske rasjonaliteten, men tekniske og økonomiske argumenter dukket også opp hos utbyggingsmotstanderne.6 Motsatt hadde kraftselskaper blant annet framhevet damanleggenes verdi som turistmål.7 Utbyggingskommunene kunne opptre som både tilhengere og motstandere, avhengig av utbyggingsplanene og hva slags økonomiske vilkår utbyggeren hadde å tilby.8 Kraftselskapene var ingen enhetlig gruppe, men konkurrenter om begrensede ressurser, med ulik størrelse og forskjellige eierforhold.9

Et annet poeng hos Østerud er at de grunnleggende drivkreftene bak konfliktene lå i et endret utbyggingsregime. En stadig mer avansert teknikk når det gjaldt å bygge tunneler og demninger ga muligheter til å overføre vassdrag og å utnytte «alt vann i store fjellområder i ett stort kraftverk».10 Gjennomføringen av stadig mer omfangsrike prosjekter førte i sin tur til at ikke-regulerte vassdrag ble et mer marginalt fenomen, som stadig større grupper fant det nødvendig å bevare. Selv om avhandlingens faglige konklusjon er noe tung og utilgjengelig, blir den impli

sitte forklaringen på utbyggingskonfliktene desto mer lettfattelig: Større og mer komplekse utbygginger ga større og mer komplekse konflikter. Samtidig får vi en mistanke om at det uavklarte ved konfliktlinjene kan bidra til å forklare hvorfor utfallet av utbyggingssakene ble så vidt forskjellig. Dessverre gjør ikke Østerud selv noen studier av konkrete saker, og mange av de viktigste konfliktene lå enda et stykke fram i tid da avhandlingen ble skrevet.

Går vi så fram til de samfunnsvitenskapelige studiene av utbyggingsmotstand som ble gjennomført ved utgangen av 1970-årene, synes Østeruds fokus på kompleksitet å ha tapt terreng for en vektlegging av ideologi. Kraftutbygging, konflikt og aksjoner fra «energi og samfunn»-programmet nevner mange av de samme tekniske og økonomiske interessekonfliktene som Østerud gjør. Men de bærende resonnementene -ligger i tanken om utbyggingsmotstand som utslag av en kategorisk motstand mot det rådende samfunnsparadigmet. Denne ideologiske strømningen presenterer den ene av bokas redaktører, vassdragsjuristen Kjell Haagensen, som følger:

Kraftutbygging er blitt noe av et symbol på industrivekstsamfunnet og på et materialistisk livssyn som har flertall i våre politiske organer og støtte fra de økonomiske maktsentra. Imot dette står en politisk opposisjon og organisasjoner som vil legge mer vekt på økologi og en alternativ samfunnsutvikling.11

Tradisjonelt hadde sentralisering og økonomisk vekst vært målsettinger det stod bred enighet bak. Den nye ideologiske strømningen var eksplisitt motstander av begge deler, og utbyggingsmotstanden et prinsipielt utslag av denne overordnede «motkulturen». Med denne fortolkningen blir det også naturlig å behandle denne typen konflikter som et eksternt initiert fenomen. Kraftselskapene gjorde det de alltid hadde gjort, det var et ideologisk skifte som svekket omverdenens velvilje. Den ideologisk begrunnede utbyggingsmotstanden lot seg, ifølge forskerne bak «energi og samfunn», i liten grad tilpasse de etablerte politiske skillelinjer og beslutningsorganer. Utfallet ble dermed irregulære politiske aksjoner. En ideologisk forutsetning for at slike aksjoner kunne finne sted, var videre grunnlag for allianser mellom lokalsamfunn og utbyggingsmotstandere utenfra.

Ut over disse betraktningene forklarer ikke Kraftutbygging, konflikt og aksjoner hvorfor flere store prosjekter ble vedtatt uten nevneverdig

motstand.12 Dessuten forsøker man heller ikke å forklare hvorfor enkelte andre store prosjekter faktisk ble betydelig redusert innenfor rammene av det eksisterende politiske systemet.

De senere historiske framstillingene av utbyggingsmotstanden i 1970-årene har i stor grad trukket på de samme perspektivene som samfunnsviterne i «energi og samfunn». Det er de ideologiske sidene ved utbyggingsmotstanden som har blitt framhevet. Nyhamar behandler problematikken i kapitlet «Fra vekst-tro til vekst-tvil». Her blir utbyggingsmotstanden satt i forbindelse med Ottar Brox’ og Hartvig Sætras forsvar for bevaring av grisgrendte strøk og av tradisjonelle produksjonsformer.13 Benum følger også opp dette perspektivet, og behandler utbyggings-motstanden som en del av det overordnede «radikale oppbruddet».14

Også en del bedriftshistorier har vektlagt utbyggingsmotstanden som en utfordring av «tradisjonelle økonomiske vurderinger»,15 som en følge av «eit nytt verdigrunnlag»16 og som et utslag av «vekstkritikk og miljøvern» i kombinasjon med kamp for «desentralisering og sjølråderett».17 Andre bedriftshistorier har i mindre grad gjort selvstendige forsøk på å forklare utbyggingsmotstandens opphav, men lagt hovedvekten på å redegjøre for dens konsekvenser for oppdragsgiverens prosjekter.18 Når utbyggingsmotstanden først blir forklart som en eksternt initiert mot-bevegelse, blir det i alle tilfeller naturlig å gi den en begrenset og lite integrert plass i den øvrige energihistorien.

Denne artikkelen tar ikke sikte på å tilbakevise at en ideologi som tok avstand fra økonomisk vekst og sentralisering, og som kan ses i lys av en bredere sivilisasjonskritikk, klart var til stede ved enkelte av konfliktene knyttet til vannkraftutbygging i 1970-årene. Men når det gjelder spørsmålet om forskjeller mellom utfallet av de ulike utbyggingssakene, har det vist seg minst like fruktbart å spinne videre på Østeruds kompleksitetsperspektiv. I forlengelsen av dette perspektivet vil vi trekke på momenter som hittil har vært lite påaktet.

For det første er det verdt å merke seg framveksten av et tankemønster

som vi finner på begge sider i konfliktene: overgangen fra å tenke komponent til å tenke system. Med system mener vi her en avgrenset struktur som forbinder flere deler, eller komponenter, som påvirker hverandre gjensidig.19 Et system er en intellektuell konstruksjon, ment til å konseptualisere og kontrollere omgivelsene for å oppnå et definert mål. Tilnærmingen bør oppfattes som et forsøk på å håndtere kompleksitet, og var i den aktuelle perioden på frammarsj på flere områder. I vårt tilfelle støtte imidlertid flere former for systemtenkning sammen, noe som skapte ytterligere kompleksitet.

For det andre er det viktig å huske at vi mellom sentralt og lokalt nivå i utbyggingssakene finner et regionalt nivå. I flere tilfeller ble fylkeskommunene en joker i utbyggingsdebattene. Sist, men ikke minst, fikk den store overordnede energipolitiske debatten i midten av 1970-årene stor betydning. Denne engasjerte og påvirket grupperinger som stod langt fra de såkalte økologiske ideologier.

Enkelte felter i puslespillet må vi likevel la stå åpne. Siden artikkelen er utledet av et oppdragsfinansiert prosjekt om Statkrafts historie, har det ikke vært praktisk mulig å gjøre symmetriske studier av utbyggingsmotstand knyttet til ikke-statlige utbyggere. Videre er kildematerialet langt på vei begrenset til arkivet etter Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen, NVE. Dette har ikke noe direkte å gjøre med oppdragssituasjonen. Som saksforberedende etat var NVE forpliktet til å bevare alle skriftlige innspill i de ulike sakene. Slik kan vi forvente at dette arkivet omfatter et representativt utvalg av de aktørene og oppfatningene som hadde betydning for sakene, samtidig som materialet har latt seg håndtere innenfor de gitte tidsmessige og økonomiske rammene for prosjektet. Den kompleksiteten aktørene måtte forholde seg til den gang, blir i dag en tilsvarende utfordring for historikeren.

Eidfjord-konfliktens første år

Fram til 1986 var den statlige kraftproduksjonen samlet i Direktoratet for statskraftverkene, som var en underavdeling av NVE. Vi vil her bruke «Statskraftverkene» som betegnelse på etaten. For Statskraftverkene ble det omfattende Eidfjord-prosjektet inngangen til de konfliktene som skulle prege perioden fra slutten av 1960-årene.

Omkring 1960 begynte Statskraftverkene planleggingen av et pro

sjekt kalt Osa. Året etter gikk det under betegnelsen Osa-Sima, og i 1962 Osa-Sima-Veig. Deretter ble navnet det mer omfattende Eidfjord. Prosjektet inkluderte nå Hardangervidda, som skulle bli sentrum for mange stridstema. Navneskiftene bekrefter Østeruds tese om større og mer komplekse utbygginger. Statskraftverkene gikk over fra å tenke foss til å tenke system. Samtidig brukte direktoratet mer tid og større ressurser på planlegging og på å vurdere kostnadene ved ulike utbyggingsløsninger opp mot hverandre. De ferdige vurderingene ble lagt fram i form av en såkalt «generalplan», som igjen lå til grunn for konsesjonssøknaden.

Eidfjord gir oss også eksempler på at overgangen til mer komplekse prosjekter ga opphav til nye konflikter. I første omgang oppstod disse i tilknytning til Vøringsfossen og til den misfornøyde utbyggingskommunen Ulvik.

Vøringsfossen, et klassisk turistmål, var blitt kjøpt av staten like etter første verdenskrig, som en del av fallrettighetene i elva Bjoreio. Omkring 1964 ble dette vassdraget integrert i planene for Eidfjord-utbyggingen. Den første organiserte formen for protest mot utbyggingen oppstod da Stavanger Aftenblads redaktør Per Thomsen tok initiativet til å danne «Vøringsfossens venner». Statskraftverkene førte imidlertid en imøtekommende linje overfor denne protestaksjonen. Det gikk endog rykter om at lederen for direktoratets plankontor, Yngvar Mæhlum, selv var medlem av Thomsens forening.

Ved bruk av avansert modellutstyr hos Vassdrags- og havnelaboratoriet ved Norges Tekniske Høyskole, utarbeidet Statskraftverkene ulike alternativer for hvordan Vøringsfossen kunne rekonstrueres på en slik måte at den fremdeles ville være en severdighet etter at vannføringen ble redusert. For sikkerhets skyld sørget dessuten direktoratet for å dele generalplanen i to, slik at «Eidfjord Nord» med Vøringsfossen kunne behandles separat og myndighetene få «tilstrekkelig tid til å betenke seg».20 Spørsmålet om denne fossens framtid ble etter hvert mindre sentralt, men det var viktig for å påkalle opinionens oppmerksomhet om Eidfjord-planene i en tidlig fase.

Ulvik kommune hadde gjennom en menneskealder blitt forspeilet å bli en kraft- og industrikommune. Siden 1915 hadde det med jevne mellomrom pågått forberedende arbeider til utbygging av elva Osa. Under okkupasjonen videreførte tyskerne arbeidet med tanke på aluminiumsproduksjon, og etter krigen ble anleggene overtatt av staten. De fore

-løpige utbyggingsplanene fra Studieselskapet for Norges vannkraft opererte med tre kraftstasjoner i Osa-området, og så sent som i 1961 uttalte fylkesmannen i Hordaland at kommunen var aktuell for reising av kraftkrevende industri.21 Men industriplanene falt bort, og Statskraftverkenes generalplan av 1968 gikk ut på å overføre Osa til Sima i Ullensvang kommune. Framtidsperspektivene for Ulvik var brått blitt endret fra å bli en kraft- og industrikommune til å bli en landbrukskommune uten vann.

Eidfjord-utbyggingen ble definitivt et kontroversielt tema i kjølvannet av et debattmøte Norges Naturvernforbund arrangerte på Fossli hotell like ved Vøringsfossen i mai 1968. Dette møtet munnet ut i dannelsen av «Hardangervidda-utvalget», et nettverk for utbyggingskritiske grupperinger som ikke må forveksles med det senere offentlige utvalget av samme navn. På møtet kritiserte Naturvernforbundet Statskraftverkene for å ha utarbeidet en konsesjonssøknad som var «en ensidig teknisk vurdering av de muligheter som knytter seg til teknisk kraft».22 På første-plass blant de «alternative» hensynene forbundet trakk fram, stod imidlertid de «næringsøkonomiske».23 En tilsvarende vektlegging finner vi i et omfattende problemnotat som «Hardangervidda-utvalget» presenterte i oktober samme år. Ifølge utvalget var knapphet på kapital til kraftutbygging og de lave prisene på kraft til prosessindustrien i ferd med å gjøre fortsatt storstilt kraftutbygging til en ulønnsom politikk.24

Østerud har tidligere forklart utbyggingsmotstandernes bruk av økonomiske argumenter som et uttrykk for avmakt, de var tvunget til å bruke motstanderens språk.25 Samtidig er den faktiske eksistensen av utbyggingsmotstand som bygget på rene samfunnsøkonomiske premisser interessant i seg selv. Den viser en viktig kobling mellom protestbevegelsene ved Eidfjord og miljøer som var vel etablert i politikk og forvaltning.

I perioden fra 1966 til 1968 finner vi flere eksempler på at den borgerlige regjeringen så på de høye investeringene i statlig utbygging som samfunnsøkonomisk risikabelt, dog uten å ta sjansen på å utfordre opposisjonen direkte.26 Fra tidligere studier er det videre vel dokumentert hvordan NVE-direktøren og høyrepolitikeren Vidkunn Hveding på samme tid samarbeidet med det sosialøkonomiske fagmiljøet om et

modellapparat for å sette kraftprisene i samsvar med de samfunnsøkonomiske kostnadene ved nye utbygginger.27 Dette var definert som et rent vitenskapelig prosjekt, men det var samtidig i samsvar med regjeringens prinsipielle syn. Dette synet gjør det lettere å forklare at «Hardangervidda-utvalgets» notat var skrevet på invitasjon fra regjeringen.28

Det er altså mulig å snu litt på Østeruds resonnement: Den gryende utbyggingskritikken på næringsøkonomiske premisser bidrog til at også den øvrige utbyggingskritikken ble satt på dagsordenen. Også innenfor den administrative forvaltningen finner vi eksempler på fødselshjelp til utbyggingsmotstanden.

Etter en henvendelse fra Naturvernforbundet tok Kommunaldepartementet i 1969 initiativet til å opprette et særskilt utvalg for «å utrede -skadevirkningene for naturvern- og friluftsinteressene ved de planlagte Eidfjord-verkene».29 Dette departementet hadde en viktig del av ansvaret for at utbyggingsprosjektene ble vurdert ut fra en helhetlig avveining av samfunnsmessige fordeler og ulemper. Prinsippet var nedfelt allerede i regulerings-loven av 1917, men fra midten av 1960-årene fulgte departementet opp denne oppgaven på en mer bokstavelig og ambisiøs måte enn før.

Fra 1965 hadde Kommunaldepartementet overtatt alle offentlige etater som hadde å gjøre med turisme og naturfredning.30 Samtidig ble det tillagt viktigere oppgaver på andre måter. Bygningsloven av 1965 ga i prinsippet Kommunaldepartementet et overordnet ansvar for arealplanlegging.31 Denne nye rollen kom tidlig til uttrykk i et mindre avklart forhold til kraftutbyggerne. I årene 1965–66 forsøkte Kommunaldepartementet, NVE og Norske Elektrisitetsverkers Forening å komme til enighet om hvordan ansvar og myndighet skulle fordeles mellom den nye forvaltningen og vannkraftutbyggerne, uten å lykkes.32 «Arbeidet

med arealdisponering iht. bygningsloven må bli en registrering av kraftutbygging-generalplaner», het det fra NVE i 1969, på samme tid som Eidfjord-striden tilspisset seg.33

Slik blir det nærliggende å se på Kommunaldepartementets rolle under denne konflikten som første etappe i en lang dragkamp om hegemoniet i arealforvaltning og fysisk planlegging. På samme måte som Statskraftverkenes gikk også Kommunaldepartementets generalplanlegging ut på å gjøre helhetlige vurderinger av fysiske ressurser, og den gjenspeilte slik en overgang til å tenke system. Slik kan vi si at noe av grunnlaget for Eidfjord-striden var en tankegang som var felles for utbygger og utbyggingskritiker.

Framveksten av en slik tankegang kan vi også spore hos en annen viktig premissleverandør i Eidfjord-debatten, det biologiske fagmiljøet. I forbindelse med vassdragsutbygging hadde det lenge vært etablert praksis å foreta biologiske forundersøkelser, finansiert av konsesjonsavgiftsfondet. Disse undersøkelsene gikk tradisjonelt ut på å registrere punktforekomster av sjeldne arter som kunne registreres før de ble borte eller, om mulig, vernes. Forundersøkelsene ved Eidfjord markerte et brudd med denne tradisjonen.

I rapporten fra disse forundersøkelsene ble elva Kinso i Eidfjord Syd framhevet som den mest verneverdige, fordi den representerte «dei same biotopane som vi finn att i dei 8 andre elvane».34 Biologene hadde gått over fra å tenke art til å tenke økosystem. Økologi var noe relativt nytt blant norske biologer. Her i landet ble begrepet første gang brukt av botanikeren Eilif Dahl i 1950, talende nok under forelesningen «Hardangerviddas økosystem».35 Det faglige paradigmeskiftet ga en ny og mer krevende definisjon av hva det ville si å verne naturen. Det var sammenhengende og representative systemer som burde vernes, ikke avvikende punktforekomster. Men biologene tenkte da økologi i den faglige betydningen av ordet. Såkalt «økologisk ideologi» ble en del av utbyggingsmotstanden først med Mardøla-aksjonen.

Bakgrunnen for Mardøla-aksjonen

Mardøla-aksjonen sommeren 1970 ble det første eksemplet på bruk av sivil ulydighet mot vassdragsutbygging i Norge og vakte stor oppmerksomhet både innenlands og i utlandet. Aksjonen varte i en måned, og på

det meste var omkring 500 aksjonister til stede for å blokkere veien for anleggsmaskinene. Aksjonistenes krav om at utbyggingen skulle stanses fikk imidlertid ikke gjennomslag. Hva var bakgrunnen for aksjonen?

I likhet med Eidfjord omfattet Mardøla-utbyggingen en kjent foss og en misfornøyd utbyggingskommune. Imidlertid signaliserte både Turistforeningen og Naturvernforbundet opprinnelig et avslappet forhold til Mardalsfossens framtid. De var fornøyde om det ble sluppet ut så mye vann at fossen kunne tjene som attraksjon i turistsesongen.36 Vi finner heller ingen tunge innspill fra Kommunaldepartementet eller fra Kontaktutvalget for vassdragsreguleringer ved Universitetet i Oslo. Sammenliknet med Eidfjord ble Mardøla-saken behandlet som perifer, og partene var lenge overlatt til seg selv.

Utbyggingen av Mardøla var siste trinn av Aura-utbyggingen, som hadde pågått siden 1950-årene. I løpet av denne utbyggingen hadde Eikesdalen i Nesset kommune fått samtlige av sine vassdrag ført bort, med unntak av Mardøla. Dette hadde ført til lokale protester, og hovedstyret i NVE hadde gått imot å overføre den siste elva. Da generalplanleggingen av Mardøla tok til, regnet derfor eikesdølene med at kraftstasjonen ville bli lagt i deres dal. Stor ble dermed skuffelsen da Statskraftverkenes generalplan av 1966 anbefalte at også Mardøla ble overført, og at kraftstasjonen ble bygget ved Grytten i Romsdal. Forbitret gjorde kommunestyret i Nesset det klart at man «bestemt og med alle lovlige midler» ville motsette seg en utbygging etter dette alternativet.37

En stund så det ut til å være muligheter for en politisk løsning, ved at Nesset og Rauma kommuner forhandlet om en jevn fordeling av de økonomiske fordelene ved utbyggingen. Men disse forhandlingene bar preg av å være en dragkamp mellom kommunene, uten noen overordnet instans til å gripe inn. Høsten 1968 brøt de sammen, og banen var fri for mer konsekvente utbyggingsmotstandere.

Det var de lokale protestene som fikk filosofen Sigmund Kvaløy [senere Sætereng] til å velge Mardøla framfor Aurlandsdalen, da han var på utkikk etter en anledning til å eksperimentere med bruk av «Gandhi-metoder» mot kraftutbygging.38 Naturvernforbundet var prinsipielt posi

tive til Kvaløys innspill, men avviste å organisere sivil ulydighet, en linje det for øvrig aldri har forlatt.39 I 1969 tok Kvaløy derfor initiativet til en ny organisasjon, Samarbeidsgruppene for natur og miljøvern (snm), som ble viktig for å sette Mardøla-aksjonen ut i livet.

Kvaløy presenterte den ideologiske bakgrunnen for Mardøla-aksjonen slik:

Fra økologien antyder jeg følgende hypotese: Et sterkt strukturert mangfold har det største overlevingspotensial. Dersom den tilførte og gjennomstrømmende energi anvendes av livssamfunnet på en lang rekke forskjellige måter (gjennom et mangfold av nisjer), står dette samfunnet sterkere overfor forstyrrelser utenfra enn et mindre komplekst system.40

Med dette formulerte han en tankegang som tok sikte på å fremme mangfold i vid forstand; så vel urørt natur som lavteknologiske bygdesamfunn var verdifulle for samfunnet som helhet. Det var formulert en ideologisk begrunnelse for prinsipiell utbyggingsmotstand, noe som utvilsomt påvirket den videre debatten. Muligheten for nye aksjoner over samme lest fungerte også som et ris bak speilet i påfølgende saker. Men som faktisk fenomen forble Kvaløys og (snm)s framstøt ved Mardøla i lang tid en avgrenset episode.

Pendelen snur

Året etter Mardøla-aksjonen uttalte Statskraftverkenes direktør Sigurd Aalefjær at han la «liten vekt på hetsen mot kraftutbygging. Hetsen skjøt langt over målet, og pendelen er i ferd med å komme tilbake til et naturlig leie.»41 I flere år skulle han få ha sine ord i behold. I 1973 vedtok Stortinget Eidfjord Nord, og i 1974 prosjektet Ulla-Førre i Rogaland. Sistnevnte ble den største norske kraftutbygging i statlig regi noensinne, men medførte knapt noen konflikt. Hva fikk den pendelen Aalefjær omtalte til å svinge i Statskraftverkenes favør?

For det første var direktoratet i stand til å lære av sine feil. Under planleggingen av Mardøla hadde daværende leder for Plankontoret, Jørgen Sørensen, pålagt planleggerne å opptre som «tause agenter» overfor lokalbefolkningen.42 Generalplanleggingen skulle være rent teknisk-økonomisk fundert, innspill fra interessegrupper hørte hjemme i den

senere høringsfasen. Etter Mardøla signaliserte daværende leder for Bygningsavdelingen i Statskraftverkene, William Greve, et skifte i strategien: «Vi har tatt konsekvensene av dette [økende utbyggingsmotstand, min anm.] og har i senere prosjekter på et tidlig tidspunkt i planleggingsfasen tatt sikte på å holde offentligheten så vidt det er mulig orientert om hva arbeidet går ut på, og følge opp denne orienteringen etter hvert som arbeidet skrider fram.»43 Både ved Eidfjord, Ulla-Førre og Jotunheimen ble Statskraftverkene mer proaktive, de arbeidet målbevisst for å komme i inngrep med lokale krefter og for å identifisere mulige konflikttemaer. Dette var også i samsvar med den reviderte vassdragsreguleringsloven av 1969, som tilsa at konsekvenser med betydning for allmenne interesser skulle utredes og opplyses om før planen ble framlagt for konsesjons-behandling.

For det andre fikk Statskraftverkene en ny gruppe av støttespillere, fylkeskommunene. Dette var en struktur som i seg selv hadde fått økende betydning fram mot inngangen til 1970-årene. På samme tid var dessuten strukturrasjonalisering av kraftforsyningen på regionale premisser en framgangsmåte som fikk sterk politisk støtte.44 Dette ga igjen fylkeskommunene en stadig viktigere rolle overfor den statlige kraftutbyggingen.

Ved utgangen av 1960-årene fremmet fylkene Hordaland og Rogaland krav om eierandeler i henholdsvis Eidfjord Nord og Ulla-Førre. I første omgang oppfattet Statskraftverkene slike framstøt som en trussel mot mulighetene til å drive utbygging og drift ut fra rasjonelle kriterier og nasjonale hensyn.45 I årene etter Mardøla-aksjonen kan vi imidlertid snakke om en konsolidering mellom statlige og regionale utbyggingsinteresser. Etter forhandlinger fikk Hordaland fylke 35 % eierskap i Eidfjord Nord, mens Rogaland fikk 15 % av Ulla-Førre. Fylkeskommunene opptrådte på sin side som aktive tilretteleggere i den politiske behandlingen av Statskraftverkenes prosjekter.

Et felles trekk for Eidfjord Nord og Ulla-Førre var at begge prosjektene framstod som mer eller mindre fylkesinterne saksområder da de ble vedtatt. Ved Ulla-Førre regnet den eneste berørte kommunen utenfor Rogaland, Bykle i Aust-Agder, ut at utbyggingen ville gi så store skatte

inntekter at det ikke lønte seg å klage.46 Ved Eidfjord Nord måtte det mer til. Her skapte planene om et stort magasin i sørøst, Halne-Hein, komplikasjoner i forholdet til de to Buskerud-kommunene Hol og Nore/Uvdal og for Buskerud fylkes planer om utbygging av Dagali. I 1972 ble dette magasinet trukket ut av generalplanen, etter påtrykk fra blant andre vassdragsdirektør Hans Sperstad og fra NVE-direktør Hveding, som var kommet fram til at verdien av Halne-Hein ville bli lavere enn først antatt.47 Innenfor regionale rammer og med aktive inngrep fra fylkene og NVE, viste det seg så mulig å håndtere problemene med misfornøyde utbyggingskommuner.

Ulvik kommune i Hordaland ble en medgjørlig part etter å ha fått bevilget tre millioner kroner til et såkalt næringsfond, en ordning som hadde blitt formalisert ved revisjonen av vassdragsreguleringsloven i 1969. De lokale utbyggingstilhengerne la stor vekt på fylkesmannens positive holdning til utbygging, og de så på fylkestinget som en viktig kanal til innflytelse på stortingskomiteen.48

Ved Ulla-Førre ble fylkemannen en enda mer sentral støttespiller for utbyggingstilhengerne. Her hadde det oppstått en situasjon som hadde store likheter med den som hadde ligget til grunn for den lokale motstanden mot Mardøla-utbyggingen. Hjelmeland kommune hadde regnet med at kraftstasjonen ville bli plassert i deres kommune, og reagerte med «stor overraskelse og vonbrot» da Statskraftverkene i stedet anbefalte utbygging i Suldal kommune.49 Med avgjørende støtte fra fylkesmannen Gunnar Hellesen og Øystein Flack fra NVEs juridiske avdeling lyktes det imidlertid å utarbeide en avtale som ga de to kommunene jevnt fordelte økonomiske fordeler av utbyggingen.50 Med «bakgrunn i den samarbeids- og skatte-avtale som kommunene inngikk i august 1972», utarbeidet de to kommunene så en uttalelse hvor de kategorisk avviste at det eksisterte et interessefellesskap mellom utbyggingskommuner og naturvernere.51

Mye av mønsteret i beslutningsprosessen om Eidfjord Nord og Ulla-Førre gjentok seg ved de mindre prosjektene Leirdøla og Kobbelv, vedtatt i henholdsvis 1974 og 1981. De var begge fysisk og saksmessig begrenset til hvert sitt fylke, respektive Sogn og Fjordane og Nordland. I begge til

feller fikk fylkene betydelige eierandeler og de berørte kommunene næringsfond. På samme måte som Eidfjord Nord og Ulla-Førre framstod utbyggingene som ukontroversielle da de ble vedtatt.

To prosjekter som derimot falt utenfor de fylkeskommunale rammene, var Eidfjord Syd og Jotunheimen. Disse ble gjenstand for strid og etter hvert skrinlagt. Men for å forstå den mer helhetlige bakgrunnen for dette, er det også verdt å ta et sideblikk på hvordan den energipolitiske konteksten endret seg i midten av 1970-årene.

Energidebatt

Utenriksjournalisten Odd Karsten Tveit omtalte OPECs oljeboikott høsten 1973 på dramatisk vis: «Ikke siden Hitlers armeer voldtok Europa har lengre skygger strukket seg innover verdensscenen.»52 I kjølvannet av krisen ble prisene på råolje fordoblet, og situasjonen med høye priser skulle vare fram til andre halvpart av 1980-årene. Isolert sett kunne vi forvente at dette hadde lagt press i retning av å forsere vannkraftutbyggingen, blant annet som en kompensasjon for at fyringsolje til husholdningene ble dyrere. I stedet utløste imidlertid krisen en bred debatt om energi og samfunn. Denne debatten munnet ut i en allmenn forståelse om at det var en samfunnsoppgave å begrense både forbruk og produksjon av energi, og at dette kunne gjennomføres innenfor rammene av tradisjonelle målsettinger om vekst og velferd.

«Energi» ble utskilt som selvstendig politisk saksområde med regjeringens energimelding fra 1970.53 Dette var i stor grad NVE-direktør Vidkunn Hvedings verk, og stortingsmeldingen ble gjerne omtalt som «Hveding-meldingen». Meldingen tok først og fremst til orde for at den kraftkrevende industrien ikke lenger skulle få billig elektrisitet på faste kontrakter, men at all kraft skulle prises likt med utgangspunkt i kostnadene ved å bygge ut ny kraft. Videre presenterte meldingen prognoser for framtidig forbruksvekst og vurderinger av hvilke utbyggingsformer som best kunne dekke denne etterspørselen.

Energikrisen i 1973 endret mange av forutsetningene for Hveding-meldingen, men understreket samtidig en del av poengene. Fram til da hadde et økende antall husstander brukt olje til oppvarming. Da prisene på lette fyringsoljer steg, besluttet regjeringen å heve prisene på elektrisitet til alminnelig forbruk tilsvarende. Dette ble dels begrunnet med at prisforskjellene slo sosialt urettferdig ut for de husstandene som var

avhengige av oljefyring, dels med at det etter regjeringens oppfatning ikke var tilstrekkelig tilgang på strøm til å dekke en storstilt overgang til elektrisk oppvarming.54 Regjeringen tolket utviklingen dit hen at energi var et globalt knapphetsgode, som måtte forvaltes i et langsiktig perspektiv.55 Tilsvarende tanker var kort tid i forveien også blitt fremmet i den innflytelsesrike debattboka Limits to growth.56 Denne boka var utarbeidet av et internasjonalt forskernettverk, Romaklubben, som med utgangspunkt i den daværende kunnskapen om forekomsten av viktige naturressurser og elektronisk databehandling forutså en global ressurskrise innenfor en tidshorisont av 100 år. Romaklubbens konklusjon var at ressurssparing måtte erstatte ressursutnyttelse som politisk målsetting.

De forhøyede prisene på elektrisitet til alminnelig forsyning synliggjorde også prosessindustriens privilegerte tilgang på billig kraft. Fra inngangen til 1970-årene varslet mange av disse bedriftene om rasjonaliseringstiltak som ville kreve mer elektrisitet uten å gi nye arbeidsplasser.57 Samtidig var lønnsnivået sterkt stigende, mens prisene på kraft til industrien var konstant lave. Hadde industrikraften gått over fra å skape arbeidsplasser til å erstatte dem? Enkelte politikere, blant dem SVs industripolitiske talsmann Reidar T. Larsen, argumenterte i en slik retning.58

Ved Stortingets behandling av energimeldingen fra 1974, var det intet mindre enn en bred enighet om at det norske energiforbruket skulle stabiliseres på lengre sikt.59 Innenfor rammene av denne grunnleggende målsettingen var det mulig å skille politisk mellom en høyenergi- og lavenergifløy. Sistnevnte ønsket en hurtig utflatning, den førstnevnte en mer moderat reduksjon av forbruksveksten. Ingen av fløyene tok avstand fra økonomisk vekst og velferdsutvikling i tradisjonell forstand, men lavenergifløyen var mest overbeviste om at energi ble en stadig mindre viktig innsatsfaktor for å oppnå disse målene. Dette var et synspunkt som blant annet ble fremmet innenfor miljøet av sosialøkonomer.60 Davæ

rende miljøvernminister Gro Harlem Brundtland var en viktig eksponent for lavenergisynet:

Det er klart at tilgang på energi har vært en forutsetning for en høy materiell levestandard. Men vi har i det siste sett tegn som tyder på at når forbruket stiger over et visst nivå, får vi ikke lenger automatisk en tilsvarende økonomisk vekst.61

Brundtland stod sentralt i beslutningsprosessen om både Jotunheimen og Eidfjord Syd. Disse sakene ble også viktige eksempler på at utbyggingsmotstanden kunne vinne betydelige seire innenfor etablerte politiske og forvaltningsmessige rammer.

Eidfjord Syd og Jotunheimen – storprosjektene som forsvant

I motsetning til Ulla-Førre og Eidfjord Nord, ble Eidfjord Syd og Jotunheimen gjenstand for konflikter på nasjonalt og interregionalt nivå. I begge tilfellene aner vi en videreføring av dragkampen om hegemoniet over feltet fysisk arealdisponering innen vannkraftutbygging, som tid-ligere hadde stått mellom NVE og Kommunaldepartementet. Da Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972, overtok dette en del av de -avdelingene som hadde arbeidet med slike saker under Kommunaldepartementet.

I 1971 tok Olav Gjærevoll fra Arbeiderpartiet, som kort etter ble Norges første miljøvernminister, initiativet til det offentlig oppnevnte Hardangervidda-utvalget. Dette utvalget bestod av representanter for samtlige berørte fylker, kommuner og departementer, og hadde som mandat å utarbeide en plan for «samordnet grunnutnytting og konkret peke på tiltak som er nødvendig for å sette planen ut i livet».62 Betydning for Eidfjord Syd fikk også Sperstad-utvalget, som bestod av representanter fra NVE og fra den offentlige naturvernforvaltningen, og som tok for seg vassdragsvern generelt. I likhet med forløperen Gabrielsen-utvalget i 1960-årene, var dette en saktearbeidende instans som sjelden lå i forkant av den øvrige vassdragspolitiske dagsorden. Partenes innspill til Sperstad-utvalget knesatte imidlertid et avgjørende prinsipp, nemlig biologenes tese om at sammenhengende og økologisk representative vassdrag skulle regnes som de mest verneverdige.

Kontaktutvalget for vassdragsreguleringer ved Universitetet i Oslo hadde gått inn for vern av elva Kinso. Hovedstyret i NVE foreslo derimot vern av vassdraget Opo, som ble antatt å representere «den samme type

verneverdier som Kinso».63 Industrikomiteen i Stortinget gikk dermed like godt inn for varig vern av begge, slik at det ble «eit stort samanhengande område som er verna mot kraftutbygging».64 I desember 1973 presenterte Statskraftverkene en ny generalplan for Eidfjord Syd, hvor Kinso og Opo var tatt ut. Prosjektet ble fra da av kalt Veig, etter det siste vassdraget i Eidfjord Syd som var aktuelt for utbygging.

Veig hadde imidlertid også blitt omtalt som referansebiotop. I tillegg rant den gjennom et område hvor det i lengre tid hadde versert planer om nasjonalpark. Opprettelse av nasjonalparker for rekreative formål ble definitivt satt på dagsordenen av statsminister Einar Gerhardsen i 1960.65 I 1967 ga Stortinget en prinsipiell tilslutning til Naturvernrådets landsplan for nasjonalparker, hvor Hardangervidda var inkludert. Da Hardangervidda-utvalget i 1974 presenterte sin utredning, stod det samlet bak kravet om nasjonalpark. Men det var delt i spørsmålet om Veig. Skulle dette vassdraget bygges ut som en regulert enklave gjennom det vernede området, eller skulle det bevares som referansebiotop? Spørsmålet om den planlagte nasjonalparkens omfang gjør at vi, bokstavelig talt, må fortolke striden om Veig som en konflikt på nasjonalt plan.

Arbeidet med generalplanen for Jotunheimen hadde foregått siden 1966, og den ble presentert i desember 1973. Søknaden om utbygging må ses på som et gjennombrudd for Statskraftverkenes nye og mer proaktive linje, blant annet ved at snaut 40 rapporter om mulige fysiske og samfunnsmessige konsekvenser av utbyggingen var vedlagt generalplanen. Mange av disse utredningene ble utarbeidet av eksterne konsulenter og forskningsinstitutter, blant dem Norsk institutt for vannforskning, NIVA.

NIVA var et naturvitenskapelig forskningsinstitutt som opprinnelig hørte inn under Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd. Etter 1972 ble instituttet knyttet stadig nærmere til Miljøverndepartementet, en utvikling som munnet ut i at departementet i 1975 overtok tildelingen av instituttets grunnbevilgning. NIVAs første oppdrag knyttet til Jotunheimen hadde vært finansiert av Statskraftverkene, og gjaldt konsekvenser for utbyggingsområdene. I 1973 tok imidlertid Miljøverndepartementet initia-tivet til nok et stort prosjekt for NIVA. Problemstillingen var da hvilken betydning en redusert vassføring i Gudbrandsdalslågen, som følge av reguleringen, ville få for forurensningsforholdene i Mjøsa.

Den ferdige rapporten fra 1975 konkluderte med at reguleringene i Jotunheimen ville skape betydelig forurensing i så vel Lågen som Mjøsa og i vassdragene enda lenger nede. Fra da av ble Jotunheimen et interregionalt stridstema, hvor tilslutningen i selve utbyggingsområdet ble veid opp av motstand fra de berørte kommunene i østlandsområdet. Et avgjørende vendepunkt kom i desember 1976, da ti mjøskommuner krevde behandlingen av prosjektet utsatt til forurensningssituasjonen var «brakt under kontroll».66 To måneder senere trakk Statskraft-verkene søknaden tilbake, og Jotunheimen ble aldri mer fremmet som samlet prosjekt.

I november 1977 presenterte Statskraftverkene nok en revidert generalplan for Eidfjord Syd, hvor man hadde fjernet et stort magasin sør for Veig, Brandaleite. Forsøket på å gjøre utbyggingen mer spiselig i forhold til nasjonalparkplanene ble mislykket. Saken ble i praksis avgjort under et møte i Arbeiderpartiets stortingsgruppe i desember 1978. Da fikk man én stemmes overvekt for vern av både Veig og Dagali, som var Buskerud fylkes utbyggingsprosjekt. Det er liten tvil om at Gro Harlem Brundtland, som vier «kampen om Hardangervidda» et helt kapittel i sin selvbiografi, var den viktigste pådriveren for utfallet.67 I 1979 ble det mest omfattende alternativet for nasjonalpark på Hardangervidda vedtatt. På denne tiden hadde imidlertid Alta-saken overtatt allmennhetens oppmerksomhet når det gjaldt konflikter om utbygging av vannkraft.

Alta – særtilfellet som ble skoleeksempel?

Debatten om Alta-utbyggingen var i årene 1978–82 svært intens. For -første gang siden Mardøla-aksjonen omkring ti år tidligere ble storskala sivil ulydighet tatt i bruk mot et statlig utbyggingsprosjekt. Motstanden omfattet også sultestreik, forsøk på fysisk sabotasje og behandling i -Høyesterett. I hvilken grad kan dette høye konfliktnivået forklares i lys av de perspektivene og observasjonene vi har sett ovenfor? Hvordan kan Alta-saken plasseres mellom regionalt og nasjonalt nivå? Hvordan forholdt utbyggeren seg til utbyggingsmotstanden?

Konfliktene startet i 1968, da det ble presentert en utbyggingsplan som innebar at den samiske bygda Masi ble demmet ned. Planen var utarbeidet og ble presentert av NVE, og mange har tidligere omtalt hendelsen på en slik måte at de gir inntrykk av at Alta var et statlig utbyg

gingsprosjekt fra starten av.68 Men planen fra 1968 var ikke utarbeidet av Statskraftverkene, det eneste NVE-direktoratet som var tillagt utbyggingsoppgaver. Den kom fra Vassdragsdirektoratet, som hadde utført undersøkelser på oppdrag fra Finnmark Fylkes Elektrisitetsforsyning.69 Finnmark fylkeskommune var altså den opprinnelige utbyggingsinteressenten, mens NVE fungerte som en avansert konsulent.

Når og hvordan kom da Statskraftverkene inn i bildet? Fra perioden for forundersøkelsene finnes det ingen bevart korrespondanse mellom Vassdragsdirektoratet og Statskraftverkene som nevner Alta. Først sommeren 1970 tok Hveding initiativet til at utbyggingen ble overført til staten. Det skjedde samtidig med Mardøla-aksjonen, og på samme tid som en organisert motstand mot neddemming av Masi var i ferd med å bygge seg opp.70 I den vassdragspolitiske stormen var Alta et ubemannet fartøy i drift, og generaldirektøren for NVE ville sørge for at noen tok roret. Det er verdt å merke seg at Statskraftverkene bare motvillig gikk inn i Alta-prosjektet, med henvisning til kapasitetsproblemer.71

Den fylkespolitiske konteksten forble imidlertid viktig også etter at staten hadde overtatt Alta. Sammen med Troms var Finnmark dårlig integrert med det øvrige overføringsnettet, og det stod følgelig utenfor den allmenne nasjonale energipolitikken. Den fylkeskommunale eierandelen ble på 40 %, som var høyere enn i noen andre statlige utbygginger. Fylkesmannen Anders Aune fra Arbeiderpartiet framstod i den videre prosessen som en sentral tilhenger av utbyggingen.72 Alta var altså et statlig utbyggingsprosjekt der den regionale forankringen i utgangspunktet var særlig sterk.

Etter Mardøla-aksjonen hadde Statskraftverkene fulgt en proaktiv linje. De var villige til å ta kritikk av utbyggingsplanene til etterretning, og til å gjøre modifikasjoner i tråd med denne kritikken. Det skjedde også ved Alta. Nesten umiddelbart etter at direktoratet hadde overtatt prosjektet, ble neddemmingen av Masi tatt ut av planen. I 1974 ble også et større magasin i Stuorajavre utelatt.

Blant Statskraftverkenes tidligere utbygginger synes Eidfjord Nord å være mest interessant å sammenlikne med Alta. Også dette prosjektet var

kontroversielt ved utgangen av 1960-årene. Senere ble planene modifisert, samtidig som utbyggingen ble behandlet i en fylkeskommunal kontekst. Motstanden stilnet, og prosjektet ble vedtatt uten større konflikter. Et stykke på vei framstår utviklingen ved Alta som parallell. Stortinget vedtok utbyggingen høsten 1978, med 90 mot 35 stemmer. Men både før og etter vedtaket forble den lokale motstanden sterk, noe som kom klart til uttrykk ved at flertallet i Alta kommunestyre i mars 1976 gikk imot reguleringsplanene. Hvorfor?

Fra omkring 1974, på samme tid som dragkampene om Veig og Jotunheimen, var Miljøverndepartementet en aktiv motpart i forhold til Statskraftverkene i debatten om Alta.73 Departementet kritiserte utbyggeren for å ha gjennomført mangelfulle konsekvensutredninger, og fikk gjennomslag for en ny høringsrunde. Dette resulterte i at også vassdraget -Jiesjavre ble tatt ut av planen og at utbyggingsvedtaket ble utsatt i ett år. Men Harlem Brundtland var ved denne anledningen ingen konsekvent utbyggingsmotstander, verken som miljøvernminister eller senere som statsminister.74 I ettertid har Naturvernforbundets daværende general-sekretær Per Flatberg uttalt at Alta ble den saken hvor samforståelsen mellom det frivillige naturvernet og forvaltningen slo sprekker: «Det var ikke uproblematisk lenger å skulle samarbeide med Miljøverndepartementet.»75 Mye tyder på at Alta representerer et brudd med den konteksten som hadde omgitt de statlige utbyggingssakene tidligere i 1970-årene. Hva skjedde?

Da kommunestyret i Alta gikk imot utbyggingen i 1976, la det vekt på mulige konsekvenser for laksefisket og lokale klimatiske forhold.76 Hvis dette hadde forblitt det viktigste grunnlaget for lokal motstand, ville utbyggingsinteressene med tiden kanskje ha kommet til en minnelig ordning med kommunepolitikerne, slik som i Ulvik ved Eidfjord Nord og i Hjelmeland ved Ulla-Førre. Men det fantes et trekk ved Alta-saken som opplagt skilte den fra de foregående konfliktene, nemlig koblingen til samenes kamp for rettigheter i egenskap av å være etnisk minoritet og urbefolkning. Samesaken hadde vært en del av debatten siden planene om Masi ble lagt fram. Den kom tilbake for fullt fra midten av tiåret, da Norges Reindriftssamers Landsforening og andre samiske interesseforeninger protesterte mot utbyggingen, med henvisning til mulige virkninger

for reindriften langs Alta-Kautokeino-vassdraget.77 Det var åpenbart NVE-styrets og senere regjeringens angivelige forsøk på å bagatellisere dette argumentet som lå til grunn da sju sameaktivister innledet en sultestreik foran Stortinget i oktober 1979.78 Aksjonen satte Alta-saken definitivt på dagsordenen som et prinsipielt spørsmål om samenes rettig-heter, og påkalte samtidig opinionens oppmerksomhet.

Vi må tro at kombinasjonen av samesak, lokal motstand og sentralforvaltningens manglende evne til å håndtere disse problemstillingene revitaliserte den prinsipielle og ideologisk funderte utbyggingsmotstanden som for øvrig hadde hatt begrenset betydning siden Mardøla. At Alta-saken var preget av sterk ideologisk polarisering, er vel dokumentert av «energi og samfunn»-programmet.79 Men det blir i beste fall diskutabelt om denne saken, som kom til sist og som på mange måter var spesiell, kan oppfattes som et representativt eksempel på utbyggingsmotstanden i 1970-årene som helhet.

Hvorfor utviklet de statlige utbyggingssakene seg ulikt?

Artikkelen har tatt for seg samtlige statlige utbyggingsprosjekter i 1970-årene, med sikte på å forklare hva som lå til grunn for motstanden mot dem og hvorfor de falt så forskjellig ut.

De spektakulære aksjonene knyttet til Mardøla og Alta kan forklares som ideologisk forankrede, som prinsipiell protest mot vekstsamfunnet og sentralisering. Mer allment kan vi imidlertid si at større og mer komplekse prosjekter ga større og mer komplekse konflikter. Nær knyttet til denne utviklingen var framveksten av systemtenkning. Denne foregikk parallelt innenfor flere grupper, hos Statskraftverkenes planleggere, hos den fysiske planleggingen innen sentralforvaltningen og hos biologene som skulle gjøre feltundersøkelser forut for utbyggingene. De samme vassdragene ble fortolket inn i konkurrerende former for systemtenkning. For øvrig var den politiske viljen til flere store kraftutbygginger svekket ut fra samfunnsøkonomiske betraktninger, og fra midten av ti-året ble det i betydelig grad stilt spørsmål om sammenhengen mellom energiproduksjon og økonomisk vekst.

Konfliktene ble etter hvert møtt ved institusjonelle endringer: På den ene siden ble fylkeskommunene aktive støttespillere for Statskraftver

kene, samtidig som de fikk eierandeler i de statlige utbyggingene. På den andre siden ble det bygd opp en ny sentral forvaltning under Miljøverndepartementet. Hvordan en utbyggingssak ble definert innenfor dette institusjonelle landskapet, fikk åpenbart betydning for dens endelige skjebne. De prosjektene som hørte innenfor en fylkesintern ramme, Eidfjord Nord, Ulla-Førre, Leirdøla og Kobbelv, gikk igjennom. De som var gjenstand for motsetninger på nasjonalt eller interregionalt plan, henholdsvis Veig og Jotunheimen, ble skrinlagt.

Dette mønsteret bringer oss til et sentralt tema innenfor tradisjonell norsk energihistorie. Tidligere studier viser at Statskraftverkene alltid har hatt begrenset tyngde i forhold til andre kraftprodusenter.80 Norsk kraftforsyning har hatt en fragmentert struktur. Dersom alle utbyggingsprosjektene Statskraftverkene planla å gjennomføre i 1970-årene hadde blitt realisert i sitt opprinnelige omfang og med rent statlig eierskap, ville denne strukturen blitt forskjøvet. Men planene ble betydelig redusert, og prisen Statskraftverkene måtte betale for fylkeskommunenes støtte var deleierskap i de statlige utbyggingene. De regionale utbyggingsinteressenes sterke stilling fikk avgjørende betydning for hvilke statlige utbygginger som ble realisert, samtidig som utbyggingsmotstanden totalt sett bidrog til at denne sterke stillingen ble opprettholdt. Dette er et poeng vi kunne ha mistet ved å behandle utbyggingsmotstanden i 1970-årene innenfor en kontekst for seg selv.

Trolig kan vi miste mange poenger ved å behandle konflikter om energi og miljø bare som spørsmål om ideologiske strømninger. Det gjelder ikke minst for dagens viktigste sak på dette feltet, debatten om global oppvarming.