Trond Bergh

Jernbanen i Norge 1854–2004. Bind I: Nye spor og nye muligheter 1854–1940

Vigmostad & Bjørke, Bergen 2004, 539 s.

Av Pål Thonstad Sandvik

I løpet av de siste årene har historikermiljøet på Handelshøyskolen BI utgitt en rekke fremragende bøker om statlige etater eller virksomhetsområder som Postverket, Televerket, Veivesenet og Statkraft. Trond Berghs bind av norsk jernbanehistorie, som dekker perioden 1854–1940, er nok et vektig bidrag innenfor dette forskningsområdet. Bind II, som omhandler perioden 1940–2005, ble skrevet av Jon Gulowsen og Helge Ryggvik.

Bøkene ble utgitt til NSBs 150-årsjubileum i 2004 og etterfulgte Einar Østvedts monumentale trebindsverk De norske jernbaners historie fra 1954. Mens Østvedts bøker i stor grad handlet om beslutningsprosessene som ledet frem til byggingen av de ulike banestrekningene, legger Bergh vel så mye vekt på utviklingen etter at banene sto ferdige, på hvordan jernbanene ble brukt, teknologivalg og teknologiutvikling, politisk styring og intern organisering samt jernbanenes betydning som Norges største arbeidsplass med opptil 17–18 000 ansatte.

Ett av temaene som løper gjennom Berghs bok er jernbanenes eierskap og politiske organisering. Den første norske jernbanen, den såkalte Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvoll, åpnet i 1854. Bergh bruker dens historie til å vise hvordan man skrittvis utformet en offentlig politikk på et helt nytt felt. Dette var i stor grad ’learning by doing’. Banen ble bygget av engelske kontraktører, som fikk halvparten av aksjene i jernbaneanlegget. Dette var preferanseaksjer med garantier for høyt utbytte. Den andre halvparten av aksjekapitalen var norsk. Staten tegnet seg for en fjerdedel av aksjene, og kommuner og privatpersoner for en fjerdedel.

Det kom raskt klager over engelskmennenes anlegg. Det ble hevdet at de sparte på pengene og reduserte kvaliteten for å sikre egne økonomiske interesser. Avtalen med engelskmennene fikk hard kritikk, noe som senere er blitt forsterket av historikere. Jens Arup Seip beskriver den som et for Norge «ekstremt, men antagelig enestående eksempel på typisk kolonial utbytting fra et teknisk avansert land». Norske politikere var ifølge Seip tatt «grundig ved nesen». Bergh diskuterer kritikken nokså inngående. Deler av den var åpenbart berettiget, men det var likevel ikke noe dårlig anlegg som ble levert. Når staten senere sto for byggingen av nye jernbanestrekninger, ble kvaliteten gjerne ytterligere redusert. Engelskmennene hadde dessuten utført atskillig arbeid som de ikke hadde vært pliktig til å gjøre. Bergh konkluderer med at de neppe oppnådde noen urimelig fortjeneste. Han avviser derfor helt påstanden om «kolonial utbytting».

Kritikken fikk likevel konsekvenser. Da Stortinget vedtok byggingen av tre nye banestrekninger i 1857, ble utlendingene stengt ute. Slik ble

det også i fortsettelsen. Da Drammensbanen ble diskutert i slutten av 1860-årene, kom Ole Jacob Broch med en argumentasjon som lå svært nær en prinsipiell avvisning av utenlandsk eierskap. Her kan man øyne en kontinuitet i norsk historie. Skepsisen til utenlandsk eierskap ble jo senere enda mer markant. Løsningene som ble valgt for jernbanenes del er på mange måter en interessant forløper for tankegangen bak de senere konsesjonslovene for skog, mineraler og vannkraft.

Norge fikk det Schweigaard kalte et «blandet System» innenfor jernbaneutbyggingen, der lokale interesser tok initiativet og skaffet deler av aksjekapitalen til veie, men hvor staten sto for mesteparten av finansieringen. Man fikk dermed verken rent private jernbaner som i Storbritannia eller et statsbanesystem som på kontinentet. Seip har argumentert for at det egentlige motivet for det han kalte «det norske system» var å holde Stortinget mest mulig utenfor beslutningsprosessene. Derfor ble jernbanene organisert som aksjeselskaper. Berghs tolkning er anner-ledes. Han legger hovedvekten på styrken i de lokale initiativene. Helt frem til 1870-årene var jernbane-politikken først og fremst drevet nedenfra, fra lokale krefter som arbeidet for egne økonomiske interesser. De reiste aksjekapital og fikk loset sine prosjekter gjennom Stortinget. Dette handlet primært om lokal- og regionalpolitikk, ikke om forholdet mellom storting og regjering. De «antidemokratiske» motivene blir således tonet ned. Bergh påviser dessuten at de private aksjonærene ikke fikk noen formell innflytelse over driften. I aksjeinnbydelsen til Drammen-Randsfjordbanen het det for eksempel at driften skulle skje «efter de Regler, som derom af Statsstyrelsen afgives». I praksis fikk imidlertid lokale eliter en fremskutt plass i jernbanedireksjonene. En fikk med andre ord lokalt forankrede statsselskaper.

Gradvis ble den sentrale styringen styrket. Dette skyldtes i første omgang behovet for faglig ekspertise. I 1865 ble embetet som jern-banedirektør opprettet. I de neste årene ble en sentral fagstab bygget opp, og rundt 1880 ble det etablert felles lønns- og takstregulativer og reglementer for alle banene. Bevegelsen i retning av et kontinentalt statsbanesystem kom altså allerede i embetsmannsstatens tid. Dette er et interessant poeng som Bergh kanskje kunne ha understreket noe kraftigere.

Den store forandringen av systemet kom imidlertid med den fremvoksende venstrebevegelsen, som ønsket å styrke den politiske kontrollen over jernbanene. Fra midten av 1870-tallet gled mer og mer av initiativet i jernbanesakene over til Stortinget. Jernbanenes driftsbudsjetter ble nå behandlet som en del av statsbudsjettet, noe som ga tingmennene muligheten til en nokså vidtgående detaljstyring. I 1883 ble en ny sentraliserende organisasjonsmodell vedtatt, etter svensk modell og med Stortinget som «arkitekt». For å øke sin innflytelse skulle Stortinget dessuten oppnevne to av medlemmene i

jernbanenes sentralstyre. Regjeringen nektet imidlertid å approbere dette siste punktet, og dermed ble styringen over jernbanen en del av riksrettsstriden i 1884.

Jernbanene ble en viktig del av venstrestaten. Jernbanepolitikken ble i stadig større grad tilpasset overordnede samfunnshensyn. Takstene ble holdt lave, og utvalgte grupper som bønder og arbeidsreisende ble spesielt begunstiget. Landbruks- og distriktspolitikerne gikk langt i å bruke lave jernbanetakster som støttepolitikk. Valgtaktiske hensyn spilte også en rolle. Fra 1890-tallet av ble dessuten generaldirektørstillingen ved flere tilfeller besatt ut ifra politiske kriterier, gjerne etter prinsippet «Venstremænd i alle Ombud».

Bergh viser imidlertid at Stortingets takstpolitikk fikk konsekvenser for jernbanens økonomi. Til tross for kraftig økende transportmengder, forble overskuddene for lave til å finansiere vedlikehold og nødvendige fornyelser. Tilstrekkelige bevilgninger ble ikke gitt for å veie opp for dette. Under 1. verdenskrig kom de første underskuddene, og fra 1929–30 gikk jernbanene kontinuerlig i minus. Dermed bremset moderniseringen av jernbanen ytterligere opp, nettopp i en tid da togene møtte økende konkurranse fra veitrafikken.

Ett av de sentrale spørsmål som har blitt diskutert helt fra 1850-tallet av, er jernbanenes nytteverdi. Norske politikere forutså fra første stund at de fleste jernbanestrekningene ville gi minimal avkastning på den nedlagte anleggskapitalen. De store investeringene måtte dermed begrunnes ut ifra jernbanens overordnede samfunnsmessige nytte eller dens indirekte økonomiske fordeler. Jernbanene bidro utvilsomt til et økonomisk oppsving i innlandsbygdene på Østlandet. De bidro også til utviklingen av treforedlingsindustrien langs Drammensvassdraget, til utnyttelsen av nye mineral-forekomster m.m. De store jernbaneanleggene var dessuten -viktig for utviklingen av en kyndig norsk ingeniør- og anleggsarbeiderstand. Denne kompetansen ble i neste omgang av sentral betydning under utbyggingen av vannkraften på begynnelsen av 1900-tallet. Trond Bergh er forsiktig med å trekke bastante konklusjoner, men det kommer klart frem at han mener at jern-banen totalt sett hadde en nytteverdi som rettferdiggjorde investeringene og som klart oversteg dens heller beskjedne økonomiske resultater.

Bergh poengterer riktignok at Norge ikke hører til blant de land hvor jernbanen fikk særlig stor betydning. Det er opplagt at jernbanene spilte en større rolle for moderniseringen og industrialiseringen av både Sverige og Tyskland. Her representerte togtrafikken en større kommunikasjonsmessig revolusjon enn i kyst- og fjordlandet Norge. Både Tyskland og Sverige utviklet dessuten en betydelig leverandør-industri som produserte jernbanemateriell i stor skala. En slik industri vokste også frem i Norge, men i mye mer begrenset målestokk. Når det gjelder samfunnsmessige ringvirkninger, hevder derfor Bergh at Norge

heller må plasseres i kategori med England og Nederland. Jernbanen var viktig, men på ingen måte avgjørende for moderniseringsprosessen.

Bergh vier atskillig oppmerksomhet til den teknologiske utviklingen ved jernbanen. I utgangspunktet ble teknologien og de sentrale fagfolkene hentet fra Storbritannia, men det ble raskt bygget opp kompetente miljøer i Norge. Dette bekrefter langt på vei bildet av Norge som en «avansert periferi» i andre halvdel av 1800-tallet. De norske ingeniørene utviklet teknologiske løsninger som passet godt til det spredtbygde og kuperte norske landskapet. Mest kjent ble de norske smalsporede jernbanene. Her er det en ren fornøyelse å lese Berghs kunnskapsrike fremstilling av hvorfor dette systemet ble valgt – og hvorfor det senere ble så omstridt og utskjelt. De smalsporede banene tillot krappere kurver, noe som gjorde anleggene mye billigere å bygge. Til gjengjeld ble både farten og lasteevnen lavere. Systemet var nesten ideelt for 1850- og 1860-tallets Norge med små trafikkmengder og begrensede økonomiske ressurser. Flere andre land valgte tilsvarende løsninger. Men etter hvert som trafikken økte ble «smalsporistene» tvunget på defensiven, og i løpet av 1890-tallet seiret bredsportilhengerne. Interessant nok påviser Bergh at bruddet med fortiden var mindre markant enn man skulle tro. Den nye standarden ble såkalte «lette bredsporbaner». De var mye enklere bygget enn hva som var vanlig i mange andre land; det er noe som helt frem til denne dag har påvirket tempo og lasteevne på de norske jernbanene.

Historikeren Alfred D. Chandler har lagt sterk vekt på jernbanenes betydning for utviklingen av amerikansk kapitalisme og «big business». I USA utviklet de private jernbaneselskapene organisasjonsformer og ledelsesprinsipper som senere ble kopiert av andre storbedrifter. Noe tilsvarende skjedde kun i liten grad i Europa. Her ble jernbanene stort sett styrt som regelbaserte og regelbundne statlige etater, ikke som frittstående selskaper som maksimerte overskudd. Trond Bergh viser med all tydelighet hvordan de norske jernbanene føyde seg inn i det kontinentale mønsteret. Stortinget bestemte over anskaffelser, investeringer og takster. Jernbanen ble alt annet enn en markedsaktør, og -utviklet da heller ikke organisasjonsformer som hadde noen særlig overføringsverdi til næringslivet. Disse innsiktene kan være nyttig å ha med seg når man skal forklare hvorfor Norge var så sent ute med å utvikle moderne storbedrifter.

Trond Bergh har skrevet en ypperlig bok om de norske jernbanenes politiske, tekniske og økonomiske historie mellom 1854 og 1940. Jernbanenes utvikling tolkes i lys av det samfunn de var en del av og som de var med på å forme. De var både «et tidsbilde og en tidsskaper», for å bruke forfatterens egne ord. På det politiske plan gir Bergh interessante perspektiver på venstrestaten etter 1884. Han skuer også ut over Norges grenser og setter de norske jernbanene inn i en internasjonal kontekst.

Fremstillingen hviler i stor grad på trykte kilder, innstillinger, statistikk og tidligere litteratur. Det var nok en klok forskningsstrategi med hensyn til de ressursene som var satt av til det foreliggende verket. Men det betyr også at det fortsatt er rom for videre forskning på den norske jernbanehistorien.

Jon Gulowsen og Helge Ryggvik

Jernbanen i Norge 1854–2004. Bind II: Nye tider og gamle spor 1940–2004

Fagbokforlaget, Bergen 2004, 515 s.

Av Harald Espeli

Bind II av jernbanehistorien starter med at en tysk offiser ringer fra Bergen til Østbanen i Oslo kl. 6.50 9. april 1940 for å få snakke med den tyske kommandanten på nøkkelpunktet i det norske jernbanenettet. Det første kapitlet om okkupasjonen er ett av flere høydepunkt i boken. Helge Ryggvik viser at jernbanen totalt sett kom styrket ut av okkupasjonsårene, i likhet med andre infrastrukturer som telekommunikasjonssystemet og flyplassene. Den sterke veksten i antall ansatte som først kulminerte i 1953, innebar at NSB konsoliderte sin posisjon som Norges klart største bedrift målt ut fra sysselsetting. Ryggviks vektlegging av bruken av krigsfanger til jernbanebygging, særlig i Nordland, er et fortjenestefullt aspekt ved -kapitlet. NSBs ledelse, som fulgte regjeringen ut av Oslo 9. april og returnerte først en måned senere, ble i motsetning til posten og telegrafverket ikke nazifisert i løpet av okkupasjonen, hvorfor? Temaet verken nevnes eller drøftes.

Boken (eller verket) har ingen (felles) innledning som gir leserne veiledning om hva de har i vente på de neste omkring 500 sidene. Fraværet kan absolutt diskuteres. Underveis gis det sjelden klare begrunnelser for hvorfor enkelte tema er behandlet og andre utelatt eller den relative vektleggingen av de tema som analyseres. Ryggvik har skrevet bokens 12 første kapitler, grovt sett perioden frem til midten på 1980-tallet, kap. 15 om sikkerhetsspørsmål de siste 10–15 årene, samt avslutningskapitlet. Jon Gulowsen har skrevet tre kapitler, konsentrert om jernbanepolitikken og de grunnleggende organisatoriske endringene av NSB de siste 20–25 år, klarest markert gjennom etableringen av forvaltnings-bedriften Jernbaneverket i 1996 og omorganiseringen av NSB til et særlovselskap, senere til et aksjeselskap heleid av staten i 2002. Forfatterstemmene er ulike. Gulowsen er gjennomgående friskere, skarpere og mer kritisk i vurderingene enn Ryggvik. Et eksempel på dette er Gulowsens karakteristikk av valget av Osmund Ueland som NSBs nye toppleder i 1995: «Departementet og jernbanestyret så for seg at det var bedre å satse på ideer om fremtiden enn på kunnskaper om fortiden» (s. 398, min uthevning). Nedprioriteringen av basal jernbanefaglig kompetanse i NSBs toppledelse i en lang periode fra slutten 1980-tallet er sjokkerende lesning, selv om de

fleste brokker har vært kjent gjennom mediene. Mens Gulowsen fremstiller Norsk Jernbaneforbund (NJF) som en stokk konservativ fagforening, er Ryggviks vurdering av NJF lite kritisk. På dette punkt blir kontrasten mellom forfatterne i -største laget.

To av bokens 16 hovedkapitler vies sikkerhetsspørsmål. For en etat og et transportsystem med svært lav døds- og ulykkesrisiko sammenlignet med hovedkonkurrenten veitransporten, er det langt fra åpenbart. De to kapitlene er isolert sett for øvrig blant bokens beste. Det skyldes blant annet at Ryggvik har trukket veksler på sine studier av sikkerhetsspørsmål i petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. I bind I er sikkerhetsspørsmål til sammenligning behandlet i ett kapittel. Jernbanens evne til å overholde sine rutetider, det vil si regulariteten, et svært viktig kvalitets- og konkurranseaspekt som også har stor relevans for sikkerheten, behandles til sammenligning nærmest tilfeldig og lite systematisk. Skyldes det at NSB ikke førte pålitelig statistikk på dette området? Ikke minst ut fra et kundeperspektiv burde dette temaet stått sentralt.

Ryggvik velger i hovedsak en internalistisk tilnærming, med et kapittel knyttet til NSBs formelle organisasjon, et om jernbanefolkene og et om deres fagforeninger og deres holdninger til omstilling. Videre et kapittel om elektrifiseringen som skjøt ny fart på 1950-tallet, og et særdeles godt kapittel om Oslotunnelen og Oslo Sentralstasjon, som ble det forsterkede hovedknutepunktet i jernbanenettet. Ryggvik får på en god måte frem at NSBs planlegging med hensyn til å utnytte denne virkelig store jernbaneinvesteringen etter 1945 offensivt var for «dårlig» og avslørte store driftsmessige og organisatoriske svakheter (s. 340 ff). Det burde imidlertid kommet langt klarere frem at de store investeringene dette prosjektet krevde, levnet lite rom for andre påkrevde investeringer og vedlikehold. Det reflekterer forfatternes manglende presentasjon og analyse av økonomiske forhold. Vi får eksempelvis verken totale tall eller relativ eller absolutt fordeling av investeringer og vedlikehold i rullende materiell, banenett og bygninger. Det samme gjelder andre økonomiske nøkkeltall i Norges største bedrift gjennom store deler av perioden, noe jeg kommer tilbake til.

Et hovedtema hos Ryggvik er å forklare jernbanens relative og til dels absolutte tilbakegang fra frigjøringen og frem til våre dager, etter at NSB hadde opparbeidet seg stor velvilje i opinionen i løpet av okkupasjonen. Da var kapasiteten i jern-banesystemet blitt strukket til det ytterste. Det hadde resultert i stor slitasje på banenettet og vognparken, som riktignok også hadde fått sine fornyelser. Okkupasjonen skapte et betydelig etterslep i vedlikehold og investeringer som jernbanen reelt sett har slitt med frem til i dag. Det var ikke lett å få forståelse for vedlikeholds- og fornyelsesbehovet fra beslutningstakerne i etterkrigs-tiden, der kommunikasjon og samferdsel hadde lav prioritet frem til

1960-tallet. Investeringene ble i stor grad kanalisert til kraftutbygging og kraftkrevende industri. Sistnevnte ble plassert slik at den bare unntaksvis hadde behov for jernbanetrans-port. De ikke-sosialistiske partiene, med Høyre i spissen, sluttet seg etter hvert til arbeiderpartiregjeringenes industrivekstpolitikk fra tidlig på 1950-tallet. Det kommer ikke klart nok frem. I stedet vies diskusjonen om betydelige utvidelser av jern-banenettet, som manglet politisk og økonomisk realisme, betydelig plass. Et av jernbanens politiske problemer etter 1945 var den sterke motstanden mot nedleggelser av jernbanelinjer med minimal eller liten trafikk og troen på at helt nye linjer, særlig forlengelse av Nordlandsbanen med et utilstrekkelig trafikkgrunnlag, og ikke en modernisering av gamle hovedspor, var fremtidstoget.

Veitransporten som konkurrent behandles systematisk i ett kapittel og ligger også reelt sett under det interessante kapitlet om Linjegods-saken. Ryggvik viser at NSB (og dets støttespillere) hadde to strategier for å møte det konkurrerende transportsystemet: forbud og reguleringer gjennom samferdselsloven på den ene side, og samarbeid og kooptering på den annen. NSB møtte nemlig også konkurransen fra veitrafikken ved å starte buss- og lastebildrift i egen regi med en moderat start så tidlig som i 1924. NSB skulle med andre ord ikke bare være et jern-baneselskap, men et transport-selskap. Temaet behandles frem til 1970-tallet, der det opplyses at også denne virksomheten gikk med underskudd (s. 232–233). NSBs vei til å bli landets største busselskap i våre dager, behandles ikke. Her synes bokens jernbanefokus å ha blitt ensporet.

Å regulere trafikk til jernbanen gjennom samferdselslovens fullmakter, var både politisk, regulativt og administrativt krevende. Det var vanskelig å komme bort fra at (laste)bil og buss var mer fleksible transportmidler. De ble stadig mer konkurransedyktige etter hvert som drivstoffkostnadene reelt sett sank. Etter at personbilsalget ble frigitt i 1960, fikk jernbanen en ny tung konkurrent lokalt og regionalt, målt ut fra reisetid og komfort. På samme tid ble flyet en alvorlig konkurrent i langdistansetrafikken. Persontrafikken falt betydelig i andre halvdel av 1960-tallet og steg igjen til samme passasjertall som ti år tidligere midt på 1970-tallet. Fra slutten av 1970-tallet stagnerte persontrafikken, frem til en betydelig vekst midt på 1990-tallet som ble fulgt av en rask og stor trafikknedgang. Togtrafikkens andel av persontrafikken totalt sett oppgis ikke, men andelen falt raskt og nesten kontinuerlig fra 1960-tallet. Jernbanens godstrafikk gikk betydelig tilbake på 1950-tallet (s. 231), men vokste så frem til omkring 1970 før den stagnerte i mer enn 20 år. Jernbanens transportvolum presenteres i enkelte små grafer i margen (s. 49, 79, 235, 285, 471), men utviklingen av NSBs trafikk analyseres knapt og i alle fall ikke i forhold til annen person- og godstransport over tid. Til tross for store budsjettoverføringer til drift, tapte

jernbanen kontinuerlig store andeler av transportmarkedet fra 1950-tallet. Denne utviklingen hadde gjort et mer kritisk blikk på NSBs drift, organisasjon og markedsorientering naturlig.

Dette bringer meg over til bokens manglende interesse for økonomiske nøkkeltall knyttet til investeringer og driftsinntekter og deres fordeling. Det samme gjelder kostnader og driftsunderskudd, det være seg i løpende eller faste kroner. Verken i grafer eller tabeller får vi noe innsyn i slike størrelser. Selv om det finnes enkelte tall i teksten, er det umulig å få noe grep om utviklingen ut over at investeringene var utilstrekkelige og underskuddene betydelige. Det gis enkelte opplysninger over totalt antall ansatte (bl.a. s. 49, 112, 479), men det er med enkelte viktige unntak vanskelig å få et klart bilde av deres sammensetning.

NSBs driftsunderskudd utgjorde en økende andel av driftsutgiftene i etterkrigstiden. I 1989 var det oppe i rekordhøye 41 % eller 2,3 milliarder kroner, før kjøreveien ble skilt ut regnskapsmessig i 1990 og ble til Jernbaneverket i 1996. Underskuddene steg rimeligvis sterkere i de perioder trafikken ble redusert eller stagnerte.1 De økende underskuddene reduserte den budsjettpolitiske handlefriheten på samferdselsområdet. Jeg har i telehistorien hevdet at hvis halvparten av NSBs drifts-underskudd i stedet var blitt investert i telenettet, ville det ha resultert i en langt bedre kvalitet i form av reduserte ventetider på rikstelefon og ventelister på telefoninstallasjon.2 Slike alternativbetraktninger glimrer med sitt fravær i jernbanehistorien.

På den annen side var jernbanen i Norge verken før eller etter 1940 basert på at den skulle være bedriftsøkonomisk lønnsom. Ut fra en bredere samfunnsøkonomisk vurdering kunne man begrunne at NSB gikk med underskudd. NSB hadde blant annet derfor unntak fra de statlige regnskapsreglene, etablert i 1931, fra 1951 til 1984. Det innebar at NSB, sammen med Sølvverket på Kongsberg frem til dets nedleggelse, ikke ble pålagt å forrente sin kapital og avskrive sine investeringer som den øvrige statlige forretningsdriften. NSB forble i en særstilling også fra 1984 ved at de bare skulle forrente investert kapital etter 1984.3 Uten disse regnskapsreglene hadde NSBs underskudd fra 1951 fremstått som mye større og politisk langt vanske-ligere å håndtere ved hvert budsjett. Til tross for de særskilte regnskaps-reglene var NSBs underskudd fra 1950-tallet enorme i norsk sammenheng. De svenske statsbanene, som hadde tøffere forrentningskrav enn i Norge fra mellomkrigstiden, opplevde til sammenligning visstnok aldri store og langvarige underskudd.

Ut fra NSBs store og økende underskudd kunne man forventet et sterkere fokus på NSBs drift og organisering. Ryggvik påpeker at sidebanen som NSBs ledelse ønsket å legge ned langt raskere enn politikerne, neppe var en hovedforklaring. De store underskuddene «lå i driften av NSBs hovedstrekninger» (s. 334) Det er liten tvil om at NSB i etterkrigs-tiden i enda større grad enn Telegrafverket var en «tilstivnet etat»4 der fagforeningenes sterke innflytelse gjorde endringer svært krevende for etatsledelsen og regjeringen. Først i 1982 skal eksempelvis uavhengige eksterne konsulenter ha vurdert NSBs driftsorganisasjon (s. 351). I Telegrafverket ble anleggsdriften vurdert av eksterne konsulenter i 1955, og et rasjonaliseringskontor ble etablert i 1963 etter initiativ av en av fagforeningene.5 I NSB ble slike kontorer etablert fra 1949, men hovedfokuset var arbeidsbesparende maskiner og i liten grad nye måter å organisere driften på (s. 92–93). Først i 1988 ble eksempelvis den distriktsbaserte organiseringen fra statsbanenes barndom avviklet, lenge etter at den hadde mistet mesteparten av sitt rasjonale. Etaten «utmerket seg gjennom sin evne til å motstå endring», som Gulowsen formulerer det (s. 355).

Utilstrekkelige investeringsbudsjetter, forvaltningsbedriftens begrensede handlingsfrihet og politikernes vilje til å saldere de økende driftsunderskuddene innebar at organisatorisk og driftsmessig konservatisme hadde gode rammevilkår. Det manglende politiske og økonomiske presset om driftsmessig fo-rbedring innebar at endringstakten måtte bli begrenset. Finansdepartementets avvisende holdning til økte jernbaneinvesteringer og større økonomisk handlefrihet for NSB i etterkrigstiden reflekterte også en mistillit til etatens ledelse og dens kompetanse. Man tvilte rett og slett på at større investeringer ville redusere driftsunderskuddet i nevneverdig grad. Det gjaldt eksempelvis departementsråden i Samferdsels-departementet på 1960-tallet, Sigurd Lorentzen, som kom fra Finans-departementet.6

Forfatterne har gjennomført svært mange intervjuer (knapt 120 personer), men de muntlige kildene manifesterer seg i begrenset grad i fremstillingen. En virkelig godbit er det likevel; begrunnelsen departementsråd Karin Bruzelius i Samferdselsdepartementet ga for utnevnelsen av forhenværende kommunal-minister Arne Rettedal (H) som ny styreformann i NSB i 1990 (s. 369): «Du visste ikke i hvilken grad de beskjeder du gav, ville bli effektuert eller omstøtt gjennom inngripen fra NJF» (Norsk Jern-baneforbund).

Kanskje hadde større bruk av eksisterende litteratur gitt et bedre utbytte? I en bok som bare har få og spredte sammenligninger med jernbanens utvikling i andre vesteuropeiske – herunder nordiske – land, hadde jeg forventet større utnyttelse av relevant litteratur som kunne plassert NSB i en klarere politisk og forvaltningsmessig kontekst i Norge. Her glimrer flere relevante arbeider med sitt fravær.7

Boken er rikt illustrert og med betydelig variasjonsbredde i bildeutvalget. Det bidrar til å gjøre boken leservennlig. Bildetekstene er jevnt over informative, men ett sted (s. 227) heter det: «Sverige var i alle år det viktigste internasjonale tilknytningspunktet for den norske jernbanen.» Hadde den norske jernbanen noen annen direkte tilknytning til andre lands jernbanenett? Et annet sted har en persontegning, trolig av Fritz Rieber (jf. s. 95), fått følgende morsomme tekst: «Magnor stasjon på Kongsvingerbanen med et El 11 lokomotiv på skinnegangen høsten 1956» (s. 88)!

Boken har et omfattende navneregister som ut fra enkelte stikkprøver synes bra, selv om Jernbaneverket glimrer med sitt fravær. Saksregister finnes derimot ikke. Den detaljerte innholdsfortegnelsen som finnes bak s. 505–506 synes ikke å være beheftet med systematiske feil slik som den korte innledningsvis. Den er svært pinlig for forlaget, på samme måte som at noteapparatet ikke stemmer fra kapittel 15.8 Det finnes heller ingen oversikt over bokens begrensede antall margfigurer, som gir grove opplysninger om trafikken og antall ansatte. Sett i forhold til hvor påkostet verket er illustrasjonsmessig, er det vanskelig å forstå hvorfor det ikke ble brukt noen få ekstra ressurser på å øke bokens verdi som oppslagsverk.

Alt i alt står vi overfor en på mange måter vellykket bok, særlig på egne premisser. Den internalistiske tilnærmingen er likevel for dominerende, samtidig som den ikke alltid er tilstrekkelig kritisk.

Ingunn Elstad og Torunn Hamran

Sykdom. Nord-Norge før 1940

Fagbokforlaget, Oslo 2006, 550 s.

Sykdom er ikke en murstein, den er egentlig mer på størrelse med Hålogaland teater. Bak den knappe titte

len og det svære omfanget ligger en uvanlig rik tekst som tidvis lodder dypt i landsdelens sykdomsbilder.

Dette er ikke først og fremst en hypotesedrevet analyse, og langt fra en kronologisk framstilling av en isolert sektor av samfunnet. Det er ikke en stor syntese, og heller ikke en kildesamling, selv om kildematerialet kommer svært mye mer direkte til overflaten enn det som er vanlig i formidling av historie. I det hele tatt er det lite ved denne boka som minner om tradisjonell historieskrivning. Slik sett er den både utflytende og presise tittelen på mange måter ganske talende: Den rommer alt og ingenting. Det er bokas største svakhet – men også dens største styrke. Den er ujevn, men svært interessant og fortjener oppmerksomhet som nybrottsarbeid.

Sykdom er delt i fem hoveddeler. Del 1, «Dei sjuke i samfunnet», står i hovedsak som en oversikt over en tidlig fase – stort sett knyttet til 1800-tallet, men ikke gjennomført – der sentrale temaer blir introdusert: sykdomsforståelse, institusjonsbygging, offentlig ansvar for helse og tuberkulose, den sykdommen mye av det organiserte arbeidet kretset rundt. Del 2, «Kvinnene organiserer hjelp ved sykdom», dreier seg om frivillige foreninger, veldedig arbeid, menighetspleie og misjon der først og fremst kvinnenes sentrale roller tematiseres. Del 3, «Institusjonsbyggingen – allianser og motsetninger» tar temaer fra del 2 videre i møtet mellom storsamfunnet og det lokale. Del 4 har kort og godt fått tittelen «Mellomkrigstida», på tross av at substansielle deler av boka ellers også fanger opp denne perioden, og tar for seg strukturelle aspekter, men også mer spesielt sykepleieryrket og tuberkulosearbeidet. Del 5, «Institusjon og samfunn», rommer tre selvstendige kapitler: om gamle- og pleie-hjemmene, en analyse av kampen mot tuberkulose og en svært kort drøfting av institusjonenes plass i samfunnet.

Som forbrukeropplysning blir en slik oversikt likevel lite annet enn oppramsing, og yter langt fra rettferdighet til boka, blant annet fordi sentrale temaer sprenger grensene for kapitler og deler. Sykepleie og tuberkulose er to slike grunnleggende felt som drøftes på ulike måter og i forskjellige sammenhenger gjennom store deler av framstillingen. Jeg har strevd med å finne ut hva jeg egentlig mener om denne boka. Den er vanskelig å gripe. Ikke tror jeg at forfatterne har ment at den skal framstå som noen helhet heller, og slik sett kan den langt på vei karakteriseres som en artikkelsamling i gigantformat.

Men jeg tror kanskje forfatterne også har hatt en intensjon om å vise at sykdom ikke er et avgrenset felt, at det griper inn i hverdagslivet og lokalsamfunnet, at det bidrar til å forme institusjoner og organisasjoner og ikke minst forståelsen av mennesker og menneskeverd. Og omvendt: at kulturelle konvensjoner, sosiale skillelinjer, forholdet mellom «oss» og de «fremmede» og forholdet mellom sentrum og periferi skaper og endrer bildet av sykdom. Derfor skal jeg ikke utelukke at den bevisst er utformet som en mer eller

mindre sammenflettet vev. Det er en annerledes måte å gjøre det på, men jeg tror faktisk det er temmelig fruktbart. Mange, både forskere og andre interesserte, vil ikke minst ha mye å gå videre løs på. Den fullstendige mangelen av et register er rimelig nok en alvorlig innvendig mot en bok skrevet og redigert på denne måten. Men det er en svært rik og mangfoldig bok som, hvis man ser nøyere etter, strengt tatt ikke beskjeftiger seg med annet enn to vesentlige hovedfelt: forståelsen av sykdom og organiseringen av sykdomsbekjempelse.

Det er selvsagt ikke mulig å yte rettferdighet til et så omfattende og mangetydig arbeid i en kort anmeldelse, men enkelte kapitler kan gi et tverrsnitt av de forskjelligartete måtene å behandle stoffet på.

Kapittel 1, «Sjukdomane i dei nordlege landsdelane» er det som i sterkest grad bærer preg av tradisjonell, historisk oversikt og framstår – kanskje typisk nok i forhold til hvilke grep som dominerer boka ellers – som bokas svakeste. Kapitlet er langt på vei et bakgrunnsteppe, en gjennomgang av sykdommer og sykdomsoppfatninger i Nord-Norge i en tidlig periode, stort sett begrenset til et litt udefinert 1800-tall. Men det synes klart at det er utilfredsstillende å bruke framstillingen til legen Sophus Brochmann fra 1936 som den dominerende kilden til et felt som dette, ispedd mer eller mindre løsrevne brokker fra klassikere som William McNeill, William Bynum og Roy Porter.

I denne introduksjonen til det komplekse sykdomsbildet i Nord-Norge etableres det sammenhenger mellom renslighet og helse, uten at det gis noen begrunnelse for hvorfor eller i hvilke kontekster de kan sees i. På den annen side sies det også innsiktsfullt nok at det var «… ikkje ein standard, men mange skikkar og system for reinsemd i befolkningen …» og at disse varierte på mange ulike måter (s. 33). Et annet eksempel: Når det fastslås at «frykta for smitte auka» på 1890-tallet (s. 40), er det da meningen å påpeke reell økning av smittefrykt, eller mener forfatteren å vise at frykten for smitte endret seg – for eksempel i retning av mer selektiv påpekning av smittefarlig atferd i lys av en moderne, bakteriologisk preget smitteforståelse? Det samme problemet kommer til syne noen sider før, der det hevdes at folk diskuterte årsakene til at det ble mer sykdom (s. 36). Ble det mer sykdom? Eller ble den tydeligere klassifisert og mer synlig?

I introduksjonskapitlet finner vi problematisk behandling av smitteforestillinger, ukritisk gjengivelse av fortidas sykdomsbegreper og oppramsinger av folkelige tradisjoner og førmoderne legeråd. Her er også ansatser til en spennende inngang til nordnorsk sykdomsforståelse, som til slutt likevel fortoner seg mer eller mindre allment europeisk, og vi får heller ikke tak i hvordan det samiske skilte seg fra det norske. På dette punktet kunne det nok vært gjort mer ut av kulturkollisjonen mellom legene sørfra, som med autoritet og arroganse ofte slo ned på den kunnskapsløsheten de mente å finne blant

lokalbefolkningen – nedlatende holdninger som like gjerne bunnet i deres egen mangel på forståelse av kulturelle forskjeller. Det er en relevant problemstilling også her, fordi beskrivelser av sykdom ofte er overlevert av de samme legene.

Men forfatterne lar seg ikke fange av et i og for seg tradisjonelt grep som dette. De har andre agendaer og åpenbart svært klare forestillinger om hvilke perspektiver som bør brukes for studier av nordnorsk sykdomshistorie. De vil blant annet se denne historien nedenfra.

Overgangen til kapittel 2, «I ei seng i stua», er brå. Her introduseres med full tyngde det metodiske grepet som framfor alt preger boka. «Sjukdommen hadde sin gang og sitt eige omskiftelege vesen», skriver Ingunn Elstad, «Ein kunne kjenne korleis han flytta rundt i kroppen. Forskjellige sortar sjukdom lét seg ikkje alltid halde frå kvarandre, den eine sjukdommen gjekk over i den andre …» (s. 46). Slik gir hun seg ut på å formidle følelsen av å være syk, sett fra den sykes egen stilling, ofte i en dårlig seng og ofte uten håp.

Slik presenterer hun også presist og nøkternt anvendelsen av en type kilder som knapt nok har vært brukt i medisinhistoriske sammenhenger i Norge. Elstad og Hamran har støvet gjennom et tilsynelatende uendelig tilfang av berettende materiale, samlet i minneoppgaver, brevform, lokale opptegnelser og systematiske intervjuserier. I tillegg har de foretatt en rekke egne intervjuer med informanter i moden alder, over lang tid og over store geografiske avstander. Gjennom å presentere dette etnografiske kildematerialet i overveiende fruktbare kontekster, er det langt på vei et kulturhistorisk pionerarbeid de to forfatterne har begått.

«Dei sjuke på fattigkassa», kapittel 4, tematiserer et vanskelig og ullent felt. Her problematiseres i for liten grad forholdet mellom fattigdom og sykdom. Beretningene om usselt fattigstell og dårlige forhold er bittert talende, men gir ikke alltid like mye. Det er en kritikk som derimot ikke gjelder for kapittel 5, «Inn i tuberkulosetida», der Elstad introduserer et kulturelt fattigdomsbegrep som gir tankevekkende perspektiver både til forholdet mellom sosialklasser og til forholdet til den samiske befolkningen, de «fremmede». En svært interessant slutning er også at sykdom kan ha vært det som førte mange i Nord-Norge inn under fattigkassas grep, særlig manifestert ved de stadig mer omfattende forholdsreglene mot tuberkulose (s. 143, 163). Slik ble enkelte tvunget inn i et forsorgssystem i det øyeblikket de ble syke, medikalisering førte så å si til institusjonalisering, og slik blir forholdet mellom fattigdom og sykdom likevel brakt inn i meningsfylte sammenhenger.

Borgerlig filantropi, eller kanskje heller borgerlig-religiøs filantropi, er temaet for kapittel 6, «Foreningsliv – samfunnsliv». Det er et av bokas beste, som Torunn Hamran holder i et tidvis stringent analytisk grep. Hun balanserer det rike kildematerialet – som også her delvis er basert på informanter – med analy

ser av de større sammenhengene beretningene springer ut fra, på tross av at trådene av og til forsvinner i flommen av detaljer. For å undersøke rekrutteringen til foreningslivet tar hun et interessant utgangspunkt i tradisjonelle rom for fellesskap i bondesamfunnet, de som kalles «kveldsete», «kvellsprat» eller «kveldsarbeide» og som i særlig grad opptas av kvinner. Dette var former for lokal offentlighet som forstås som et vesentlig grunnlag for framveksten av det foreningslivet som i større og større grad ble innrettet mot bekjempelse av sykdom: «Det var allerede strukturer, organisasjoner og arbeidsmåter å bygge videre på …» (s. 171). Med utgangspunkt i en tradisjonell oppfatning av foreningene oppsto etter initiativ utenfra, særlig fra leger, viser Hamran med en forbilledlig bruk av «historie -nedenfra»-perspektiver at bildet var mer mangfoldig og at det særlig var kvinner som bidro med en viktig del av initiativene innenfra – eller neden-fra, om man vil. Slik blir det framvoksende organisasjonslivet en del av en demokratiseringsprosess, og ikke minst viser Hamran at kvinner her manifesterer koblinger mellom lokalsamfunnet og storsam-funnet.

Ikke mindre vellykket er det neste kapitlet, «Meinigheitspleie», der Ingunn Elstad spesielt tar opp religiøse organisasjoners innsats på helsefeltet. I første omgang var det -katolske ordener, seinere diakonisser og etter hvert også en rekke frivillige bevegelser som tok fatt på pleie av syke i hjemmene. Her er det benyttet mer tradisjonelle historiske kilder, og her tar hun også i bruk, mer systematisk enn noe annet sted i boka, instruktive innfallsporter til internasjonal litteratur. Fokus holdes hele tida på de små prosessene i lokalsamfunnet, gjennom en effektiv og ofte medrivende bruk av fortellende kilder – og altså med innsiktsfulle perspektiver til sentrale arbeider om framveksten av sykepleie, som Ann Summers, Colin Jones og Susanne Malchau.

To andre kapitler kan også være verdt å framheve, både fordi de på hver sin måte er interessante og fordi de viser spennet i framstillingsmåter. Det gjelder Ingunn Elstads «Sjukepleieyrke i Nord-Norge» (kapittel 12), der hun, som tittelen jo sier, ryddig går gjennom framveksten av sykepleie som et faglært yrke fra de uklare skillene mellom fag og omsorg tidlig i århundret til en markert profesjonalisering mot annen verdenskrig – der skillene heller ikke var vanntette – og der syke-pleiernes egne stemmer kommer svært tydelig fram. Det gjelder også Torunn Hamrans kapittel 15, «Vitenskapens rasjonalitet og den sentimentale kvinneforeningstone», der hun leverer en mangetydig og tett kulturhistorisk tolkning av tuberkulosekampen som balanseres mot vitenskapshistoriske og sosialhistoriske forståelsesrammer.

Sykdom er Nord-Norges helse- og sykdomshistorie, og er stort sett uten komparative ambisjoner: Utviklingstrekk andre steder fra er trukket inn der de belyser forholdene i lands-delen. Til gjengjeld er boka sterkt

rettet inn mot kulturhistorie og sosialhistorie, og slik sett gir den mye innsikt i prosesser og utviklingstrekk som vil ha stor interesse også for de lesere som ikke i første rekke orienterer seg mot det nordnorske. Disse to linjene går sammen i det framtredende kjønnshistoriske trekket ved boka. Forfatterne har åpenbart gjennomgående forsøkt å kjønne beretningene om helse og uhelse og også rettet langt mer oppmerksomhet mot kvinner enn menn. Det er nok på sett og vis rimelig i forhold til den fjerde hovedlinjen: det temmelig solide nedenfra-perspektivet. Sykdom blir, langt mer enn det er vanlig og svært tydelig gjennom det muntlige kildematerialet, sett fra sykesenga. Da er det utvilsomt fruktbart å legge vekt på omsorgsarbeid i hjemmene og de lokale sammenhengene der kvinner råder og handler. Det utelukker ikke at Elstad og Hamran også får fram hvordan nordnorske kvinner utøvet politikk og spilte sentrale, ledende roller i organisasjoner og foreninger. De blir tydeliggjort både som helsearbeidere og som mennesker som tar ansvar for samfunnet rundt seg.

Men det er kanskje likevel de personlige beretningene om enkeltmenneskers eget forhold til sykdom som sitter igjen. Så tydelig er dette preget at bokas epilog ikke er utformet som en vanlig oppsummering (s. 521–524). Den er i sin helhet et redigert utdrag av noe som framstår som et lydbåndopptak av fiskerbonden Birger Amundsens beretning seint i livet om egne vilkår fra han kom til Kjøllefjord som tolvåring i 1936 til han hadde overlevd tuberkulose i 1951. Den er i sin nøkterne, men gripende enkelhet et godt inntak til hva denne boka dreier seg om: bilder av ulike aspekter ved det mangfoldige begrepet sykdom, formidlet på svært mangfoldige måter – og til tider svært innsiktsfullt.

Haki Antonsson

St. Magnús of Orkney. A Scandinavian Martyr-Cult in Context

Brill, Leiden/ Boston 2007, 270 s.

Av Olav Tveito

Haki Antonsson har de siste årene hatt stilling som postdoktor ved -Centre for Medieval Studies, Bergen, og har viet sin interesse til skandinavisk helgenkult. Forskningsarbeidet har materialisert seg i et antall fagartikler og til sist i en omfattende monografi om Orknøyenes store helgen, jarlen Magnus. Magnus-kulten har så langt vært lite drøftet i forsk-ningen, og studien representerer et nybrottsarbeid. Boken er todelt, -første halvpart analyserer kildematerialet og de historiske omstendigheter som gjorde at kulten vokste fram. Andre del gir en komparasjon med øvrig sekulær helgendyrking i tidlig middelalder, vekten legges på Skandinavia, men også et videre europeisk perspektiv integreres. I innledningen presiseres det at Magnus-kultens spredningshistorie og dens manifestasjon gjennom kirkededikasjoner og kirkekunst faller utenfor undersøkelsens ramme. Et hoved

-fokus dreier seg hvordan «sekulær» helgenkult – venerasjon av konger og fyrster – skal forstås. Var drivkraften politiske hensikter, eller spilte kirkelige formål den viktigste rollen? Erich Hoffmanns avhandling, Die heiligen Könige bei den Angelsachsen und den skandinavischen Völkern (1975), betoner det første -aspektet. Haki Antonssons drøftelse problematiserer oppfatningen, og gir atskillige momenter til et mer nyansert syn.

Kildematerialet til kulten, som presenteres i kapittel 1, er ikke svært omfattende. Det dreier seg om berettende islandske kilder fra 12–1300-tallet, Orkneyinga saga samt to versjoner av en Magnus-saga. De bevarte versjonene av den latinske legenden er trolig en nedkortet versjon av et vita, skrevet omkring 1170 av en magister Robert. Den mest omfattende av Magnus-sagaene, Magnùs saga lengri, som kan ha blitt skrevet i forbindelse med at feiring av Magnus ble inkorporert i den islandske liturgiske kalenderen i 1326, viser også spor av påvirkning. Forfatteren gir en omfattende og grundig analyse av mulige litterære forbilder da kulten ble utformet. I et skandinavisk perspektiv påvises likheter med dyrkingen av Knud Lavard. Når det gjelder hagiografiske mønstre, deler han oppfatningen om at angelsaksisk innflytelse er tydelig. Analysen som foretas kaster nytt lys over en slik forbindelse. Samsvar kan påvises mellom Magnus-legenden av Robert og litteraturen som omtaler en av Englands mest kjente helgener, Thomas Becket. Antonsson stiller spørsmålet om magister Robert er identisk med Becket-hagiografen Robert av Cricklade. I tillegg vender analysen oppmerksomheten mot russisk hagiografi. I forskningen har det vært antydet at Olav Haraldssons og Harald Hardrådes Kiev-forbindelser kan ha formidlet østlige impulser til det norrøne kulturområdet. Antonsson foretar en grundig drøftelse av en slik sammenheng, dette utdypes for øvrig i del to av boken. En komparasjon av kildene som omtaler Magnus-kulten og vitaene som skildrer den bøhmiske fyrsten Wenceslas og Kiev-fyrstene Boris og Gleb, viser beslektet bruk av motiver og litterære topoi. Antonsson understreker at en ikke kan trekke sikre konklusjoner om direkte påvirkning, men sammenlikningen viser at bestemte mønstre for hagiografisk litteratur har vært kjent og benyttet i kristenhetens periferi.

Hvilken rolle spilte Magnus-kulten på Orknøyene, hva slags motiver drev den fram? Kildeanalysen følges opp av refleksjoner omkring dette temaet. Kildematerialet – det dreier seg primært om Orkneyinga saga – lar oss ane at promoveringen av Magnus-venerasjonen i utgangspunktet hadde sammenheng med en maktkamp mellom politiske grupperinger. Magnus sin brutale død i 1116 var en følge av motsetningen mellom brødrene Páll og Erlendr og deres etterkommere. Magnus ble drept på ordre av fetteren Hákon. Han døde idet han bad for sine banemenn, siden skjedde det under ved graven. Den videre utviklingen gir

imidlertid en indikasjon på at kirkelige hensikter spilte en selvstendig rolle når det gjaldt hvordan kulten vokste fram. I hele 66 år, fra 1102–1168, var biskop Vilhjálmr Orknøy-kirkens leder. Han var knyttet til Páll-linjen i dynastiet, biskopen fungerte som jarlens hoffkapellan. Når han sørget for at Magnus ble kanonisert og at levningene ble overført til Kirkwall, Erlendr-linjens maktsete, kan dette oppfattes som uttrykk for et politisk sideskifte. Antonsson hevder at en mer adekvat tolkning går ut på at biskopen på denne måten signaliserte at kirken ønsket å markere uavhengighet i forhold til de politiske makthavere. Dynastiske forhold spilte inn også i fortsettelsen. Jarlen Rögnvaldr begynte byggingen av Magnus-katedralen i 1137, slik hedret han sin onkels minne, men styrket trolig også sin egen stilling. Det er for øvrig sannsynlig at den norske Olav-kulten på dette punktet tjente som inspirasjonskilde. Bare et par år før hadde Harald Gille lovet at han ville bygge en kirke til Olavs ære i Bergen, dersom han vant kampen om makten i Norge. Orkneyinga saga antyder en liknende type motivasjon bak byggingen av katedralen i Kirkwall. Antonsson hevder at et samlet perspektiv viser at Magnus-kulten fikk en sentral posisjon som følge av både politiske og kirkelige hensikter.

Med utgangspunkt i Magnus-kulten, vender forfatteren blikket mot øvrige kulter av tilsvarende slag i Skandinavia. Antonssons forskningsprosjekt har trolig i utgangspunktet hatt en generell beskrivelse av skandinavisk helgenvenerasjon som målsetting, siden har vekten blitt lagt på St. Magnus. Endret opplegg medfører noen gjentagelser, men ikke i slikt omfang at det sjenerer. Et positivt aspekt må framheves; bokens andre del skisserer samtidig helgenkult ikke bare som bakteppe for Magnus-kulten, men inneholder selvstendige analyser og originale observasjoner. Forfatteren gir en grundig drøftelse av den norske Olav- og Hallvard-kulten, venerasjonen av St. Knud og Knud Lavard i Danmark, samt St. Erik i Sverige.

Når det gjelder Olav-kulten, bringer forfatteren interessante synspunkter på dens genesis og utvikling, i skjæringspunktet mellom konge- og kirkemakt. Allerede i etableringsfasen kan både politiske og kirkelige motiver observeres. Forfatteren viser til sagakildenes opplysninger om at misjonsbiskopen Grimkell spilte en vesentlig rolle. Han mener likevel at Svein Alfivasons andel ikke må neglisjeres. Det kan ha vært et poeng å promovere Olav-kulten for å nøytralisere motstanden fra de som ønsket å bruke ryktet om Olavs hellighet som et våpen mot danskekongen. Siden kan både Magnus den gode og Harald Hardråde ha fremmet venerasjonen, for å styrke Nidaros som politisk og kirkelig maktsenter. Antakelig handlet det for sistnevntes vedkommende seg også om å markere en uavhengig linje i forhold til Hamburg–Bremen. Angående utformingen av kulten, hevder Antonsson at innflytelse fra Kiev kan ha gjort seg gjeldende. Han viser til at Harald Hardråde oppholdt seg hos Jaroslav i 1042. På dette

tidspunktet var kulten av Boris og Gleb vel etablert, og det hadde blitt reist en kirke på stedet der de ble begravd – Harald æret på tilsvarende vis sin halvbror med kirkebygging. Legger Antonsson for stor vekt på de politiske aspekter? Olav-kulten bør etter min oppfatning ikke undervurderes som uttrykk for kirkelige strategier for å implementere den nye tro. Antonsson antyder at den tidlige Olavs-venerasjonen kan ha dreid seg om en type fromhetsut-øvelse av mer privat karakter – at dette ligger bak uttrykket «Olavsmesse» hos Sigvat Tordarson. Når kulten i en tidlig fase spredte seg til både England og kontinentet, mener jeg det er gode grunner til å anta at den hadde fått et visst omfang også i Norge. Trolig utformet angelsaksiske misjonærer nødvendig liturgisk materiale. For Hallvard-kultens vedkommende er den samme problemstillingen aktuell: Var kongemakt eller kirken initiativtager? Forfatteren har sans for en oppfatning som går ut på at Harald Hardråde etablerte kulten, mest ut fra politiske hensyn. Det er trolig riktig å forbinde kulten med denne kongen, antakelig fant translasjonen til Oslo sted midt på 1000-tallet. Kirkelig medvirkning kan imidlertid etter mitt syn også her tenkes, selv om kildene tier. Det er mulig at Grimkell hadde en finger med i spillet, i forbindelse med sin retur til Norge og Østlandet, noen få år etter at Hallvard døde. Den første Oslo-biskopen som figurerer i kildene bærer navnet Ásgaut – han var Grimkells nevø.

Når det gjelder de danske sekulære helgenene, observerer Antonsson visse likhetstrekk mellom Magnus-kulten og dyrkingen av Knud av Odense og Knud Lavard. Den førstnevnte kulten hadde i utgangspunktet et lokalt preg, den ble fremmet av Odense-kommuniteten. Først i en sekundær fase ble den benyttet til «dynastiske» formål. Venerasjonen av Knud Lavard har som nevnt tidligere markante formelle likhetstrekk med Magnus-kulten. Den oppstod som følge av stridigheter mellom politiske fraksjoner – et kirkelig engasjement for kulten kom til først seinere. Når det gjelder den svenske Erik-kulten, venerasjonen av Erik Jedvardson, synes konge og kirkemakt å ha hatt felles interesser. Antonsson peker på at dyrkingen av St. Erik er et typisk eksempel på at temporale og åndelige makthavere hadde gjensidig fordel av å etablere denne form for kirkelige fromhetsutrykk.

Forfatteren konkluderer med å slå fast at venerasjon av kongehelgener hadde en særskilt funksjon i tidlig skandinavisk middelalder. Både Magnus-dyrkingen på Orknøyene og de øvrige tilsvarende kulter gir indikasjoner på dette. Kirken var i en etableringsfase, kongedømmet var som institusjon svakt befestet. Helgenkongekult bidro til å styrke både kirkens og kongedømmets stilling. Dessuten formidlet en på dette viset forestillinger om det kristne kongedømmets gudgitte status – ideer som var sentrale både i angelsaksisk og kontinentalt kirkeliv og som misjonærene brakte med seg. Boken avsluttes med omtale av skandina

viske sekulære ledere som ble forbundet med hellighet, selv om de ikke døde en voldelig død. Forfatteren reflekterer over grunnen til at fyrsters død synes å ha kvalifisert i særlig grad til helgenstatus, og også over årsaken til at geistlige ledere i påfallende grad neglisjeres – biskoper og misjonærer blir gjenstand for slik kult først i en sein fase. Til sist drøftes en mulig sammenheng mellom kongehelgenkult og førkristne oppfatninger om «sakralt kongedømme». Ideen om fyrsten som himmelsk beskytter av folket er for øvrig knyttet til forestillingskretsen. Temaet er omdiskutert – med bakgrunn i engelsk materiale har William Chaney pekt på forbindelseslinjer. Ferdinand Graus trakk motsatt konklusjon, ut fra sitt arbeid med merovingisk helgenkult. Med henblikk på skandinaviske forhold har Gro Steinsland pekt på at forestillinger om «den hellige kongen» utgjorde en mulig bro mellom gammel og ny kult, som kirken utnyttet. Antonsson avviser ikke at dette spilte en rolle, men ut fra sin analyse tilkjenner han ikke slike aspekter stor vekt. Undervurderer han betydningen av en slik sammenheng? Skaldediktet Glælognskviða parallelliserer hedenske og kristne kongeforestillinger på en måte som er tankevekkende, vi finner en liknende tendens hos Sigvat Tordarson. En kan i tillegg stille spørsmålet om det særegne «kongelige» Gudsbildet som tegnes i de eldste norrøne skaldediktene kan ha hatt som hensikt å understreke det kristne kongedømmes kultiske validitet. I misjonskonteksten spilte antakelig dette en rolle når det gjaldt å skape tillit til den nye tro. Antonssons samlede konklusjon er jeg likevel enig i – selv om den kirkelige andel i etablering av helgenvenerasjon på noen punkt kunne ha blitt sterkere betont. Den type helgendyrking som boken gjør til gjenstand for analyse, må først og fremst oppfattes som et karakteristisk uttrykk for symbiosen mellom kongemakt og kirke som kjennetegnet skandinavisk kristningstid. Det dreide seg om en «top-bottom»-strategi, der sosiale eliter og misjonærer samarbeidet. Kongehelgenkult kan dermed ikke primært oppfattes som et instrument for politiske formål, slik Hoffmann hevdet. På noe ulik vis gjør dels kirkelige, dels politiske hensyn seg gjeldende.

Haki Antonssons studie representerer en grundig analyse av et komplekst og omfattende kildemateriale. Framstillingen kjennetegnes av nøyaktighet og akribi. I tillegg evner forfatteren å formulere overgripende teorier om årsakssammenhenger. Boken vil bli stående som et viktig bidrag til kunnskap ikke bare om Magnus-kulten, men om helgenvenerasjon i skandinavisk kristningstid generelt.

Bjørn Ivar Berg

Moisesberg i Fyresdal 1541–1549 – Norsk Bergverksmuseums undersøkelser av et kobberverk i Telemark

Novus forlag og Norsk Bergverksmuseum, Oslo 2006. 400 s. med illustrasjonar og engelsk samandrag

Av Dag Rorgemoen

I perioden 1537–1550 var det med støtte av kong Kristian 3. ei satsing på bergverk i Noreg. Tyske bergmenn vart henta til landet og dreiv bergverk på sylv, kopar, bly og jarn fleire stader, særskild i Telemark. Eit koparverk i Fyresdal fekk namnet Moisesberg.

Grunnlaget for boka har blitt til over lang tid og er omfattande. Frå 1992–96 hadde historikar Berg, arkeologar, andre fagfolk og friviljuge fem feltsesongar der ein kartla og dokumenterte dei fysiske spor etter verket. I dette arbeidet vart òg gruvesjakta «De lampertiske duer» utgraven og undersøkt. Vidare er skriftlege kjelder gjennomgjenge. Boka er å sjå som den fyrste av to. Den neste skal omhandle Guldnes i Seljord, eit i stor grad samtidig bergverk med mykje av dei same hovudpersonar og tilsvarande interessebakgrunn.

Forfattaren tek mål av seg å registrere fysiske spor etter bergverket i Fyresdal og gjennomgå alle skriftlege kjelder for slik å kunne teikne eit mest mogeleg detaljert bilete av drifta. Berg ynskjer å byggje størst mogeleg kunnskap om bergmennene; kven dei var, deira liv og levekår. Vidare om sjølve drifta og korleis den faktisk vart utført. Vidare er det ei målsetjing for prosjektet og den tverrfaglege tilnærminga å kunne føre kontroll med kjeldene og dei ulike fagdisiplinar sine tolkingar. Særskild gjeld dette mellom dei skriftlege kjelder og det arkeologiske materialet, mellom anna om den faktiske drift og forvalting i området samsvarar med det inntrykk ein får av dei skriftlege kjelder. Berg ynskjer òg å undersøke kor dekkande Agricola si «De re metallica» frå 1556 er som skildring av bergverksdrifta i mellomalderen.

Boka om Moisesberg er delt opp i seks ulike hovudkapittel. I den fyrste innleiande delen vert det gjort greie for problemstillingar, historisk bakgrunn for europeisk bergverksdrift, kjelder og metodar, fagtradisjonen og tilsvarande undersøkingar gjort andre stader. Andre kapittel er ein brei og detaljert gjennomgang av dei skriftlege kjeldene og kva dei kan fortelje. Deretter ber det ut i felt i neste del, med oppfølging i kapittel fire om sjølve utgravingane og dei funn som vart gjort. Siste del av boka inneheld samandrag og eit lengre kapittel med kjeldepresentasjon og dokumentasjon. Til slutt finn me ordliste og engelsk samandrag.

Det er ei svært grundig og omfattande framstilling Bjørn Ivar Berg leverer. Han lukkast i mange av dei målsetjingar han set seg, sjølv om det til tider kan vere svært detaljert og kjeldenært. Ein kan diskutere om det er rett å ikkje drøfte bergverket på Guldnes og den felles administrasjonen mellom dei to stadene i større grad. Dette får me fyrst svar på når dette arbeidet vert presentert, men

det er sannsynleg å tru at materialet om Guldnes òg kan kaste ljos over tilhøve ved Moisesberg.

Elles kunne det vere ynskjeleg at framstillinga gav noko meir om tilhøvet til lokalbefolkninga og bygdene rundt. Den svært dramatiske soga om bondeopprøret mot dei konglege bergmennene, som kulminerte med avretting av representantar frå dei ulike bygdelag i Øvre Telemark, hard bøtelegging og pliktarbeid og varelevering, er knapt nemnd. Sjølv om det er lite direkte kjelder om kontakten mellom bergmennene og bøndene i samband med Moisesberg, hadde det vore ynskjeleg at Berg kunne gjort ei større vurdering av nettopp dette. Det kulturelle, teknologiske, økonomiske og språklege møtet som fann stad var viktig, og kan ha hatt følgjer langt vidare enn sjølve driftsperioden for verket.

Peter Henningsen

I sandsernes vold. Bondekulturen og kultursammenstød i enevældens -Danmark, vol. 1–2.

Landbohistorisk Selskab, København 2006, 1104 s.

Av Knut Dørum

Peter Henningsen har med sin doktoravhandling satt seg store mål, nemlig å kunne beskrive og forklare generelle trekk ved dansk bondekultur i enevoldstiden (1660–1849) i lys av tidens rangkultur og den patrimoniale stat. Inspirert av antropologisk teori og forskning slutter han at det danske bondesamfunnet frem til slutten av 1700-tallet var preget av det han kaller «traditionalisme». Bøndene sto imot forandringer og følte seg bundet av gammel skikk og bruk og av det foreldre, besteforeldre og deres foreldre igjen hadde lært fra seg. De var preget av et begrenset tidsperspektiv og av øyeblikkelig behovstilfredsstillelse, og de var først og fremst orientert mot familie, slekt og hjemsted, og dessuten mot gods-eieren. Henningsen siterer mange utsagn fra embetspersoner og standspersoner om at bøndene var dumme, primitive, oppsetsige, slue, udugelige, late, ufølsomme etc., og at de lignet mest på dyr. Til tross for at disse karakteristikkene åpenbart inneholder overdrivelser, generaliseringer og stereotyper, mener Henningsen de likevel gir en klar pekepinn om at elitepersoner ofte opplevde og møtte tradisjonalistiske og primitive bondesamfunn.

Av alt dette fulgte at bondeøkonomien var subsistensorientert. Bonden produserte det han trengte for å betale skatter og avgifter og for å greie levemåten. Den rådende mentalitet, som Henningsen kobler til begrepet moral economy, vektla lik fordeling og omfordeling av ressurs-ene mellom bøndene, arbeidsfellesskap, nabohjelp og sosiale forsik-ringsordninger mellom gårdene. Individuell fremgang ble betraktet som en trussel mot bondekommunens sosiale og økonomiske stabilitet. Økonomien var underlagt en rekke moralske krav; også mellom godseier og festebonde rådde en balanse som innbar klare normer om nivået på

ytelsene og motytelsene. Slike bondesamfunn avlet ikke frem entreprenører og forretningsbønder.

Henningsen dokumenterer og beskriver på en systematisk og overbevisende måte hvilke skranker den eneveldige staten, godssystemene, stendersamfunnet og etter hvert rangsystemet satte for bondens muligheter til individuell utfoldelse og utvikling og fremgang, økonomisk, kulturelt og politisk. Særlig tydelig hemmet godssystemet bondekulturen i de østdanske områdene, og da først og fremst på Sjælland, Lolland–Falster, Møn og de øvrige småøyer rundt Sjælland. Her rådde det fra slutten av 1400-tallet vornedskap, og det utviklet seg til fullstendig stavnsbinding eller livegenskap for alle mannlige personer. På 1700-tallet skulle stavnsbåndet utvides til resten av Danmark. I 1733 innførte Christian VI med sin nye milits stavnsbånd for alle menn av bondestanden. En bonde måtte ikke begi seg bort fra godset hvor han ble født, så lenge godseieren kunne skaffe ham tjeneste eller gårdfeste. I tillegg la passregler sterke restriksjoner på bevegelsesfriheten for folk av bondestanden, selv for folk som ikke var underlagt stavnsbånd. Ellers nøt godseierne godt av hals- og håndrett og generell refselsesrett, de hadde stor frihet til å øke hoveri og ulike herlighetsavgifter, og de sto for forvaltning av skiftene på festegårdene. Endelig hadde flere gods birker, eller domstoler, hvor dommeren var utpekt av godseieren. Først i 1788 ble stavnsbåndet formelt avskaffet, gjennom gradvis avvikling.

Nå frembringer ikke Henningsen helt nye tolkninger av de ulike festesystemene og godssystemene. Derimot gir hans analyse i den forbindelse et bredere og tydeligere bilde av noen viktige forutsetninger for bondekulturen og bondeøkonomien som ikke har vært så synlige i tidligere dansk historieforskning. Når det gjelder enevoldsregimets omrokering av ære- og verdighetsgradene og innføring av et innviklet og svært differensiert rangsystem med mange små sosiale gradsforskjeller, greier Henningsen i enda større grad å presentere nye sammenhenger og forståelsesrammer som tidligere forsk-ning har manglet. Han trekker frem mange kildeeksempler på en honnett kappestridskultur, som skapte sosiale relasjoner og et sosialt system hvor det ble viktig for den enkelte å markere tilhørighet til likestilte i rang og verdighet og tilknytning til dem som sto over, og omvendt avstand til dem av lavere rang og verdighet. Både personer fra midtre og høyere samfunnslag strevet etter å stige oppover i ranghierarkiet. Nå ble idealet i større grad enn tidligere en aristokratisk preget livsstil, og det ble åpnet for at borgere kunne bli rangadelige gjennom tildeling av kongelige embeter, eller ved kjøp eller tildeling av rang og titler fra kongen på andre måter. Aristokratiseringen av nye sosiale eliter og innføringen av rangsystemet kom til å gi næring til økende forakt for og distanse til de lavere klasser, især ble bondestanden gjenstand for det.

Samtidig viser Henningsen hvordan den patriotiske bølge og den

fysiokratiske bevegelse fra slutten av 1700-tallet og innover på 1800-tallet banet vei for en oppvurdering av bøndene, og etter hvert for en dyrking av bonden, og da først og fremst av den vestjyske. Dette skjedde parallelt med oppløsningen av rangkulturen, borgerliggjørelsen av elitene, fremveksten av en kapitalistisk økonomi, og etter hvert etableringen av et handelsjordbruk, som også kom til å omfatte bøndene.

Henningsens avhandling med-fører et oppgjør med et syn på det gamle bondesamfunnet som ifølge ham etablerte seg med «udskiftningsdebatten», og som ble innledet med Birte Stig Jørgensens to arbeider i slutten av 1960-årene om nordsjællandske bønder på 1700-tallet. Her mente hun å kunne påvise at det var bøndene som tok initiativet til utskifting av jord- og markstykker mellom gårdene. Stig Jørgensen fikk senere tilslutning fra flere historikere, som påviste lignende tendenser i andre danske områder. Bidragsyterne til utskiftingsdebatten nyanserte bildet av den danske bonde på 1700-tallet. Han var mindre tradisjonsbundet, mer innovativ og mer åpen for fremskrittet og nye muligheter enn det landbohistorikere tidligere hadde hevdet.

Det er ikke overraskende at Bjørn Poulsen i sitt disputasinnlegg kritiserer Henningsen for å male et altfor tradisjonalistisk bilde av de førindustrielle danske landbosamfunn, og for å være for enig med de gamle landbohistorikerne.9 Flere arbeider i nyere tid avdekker samfunn på 1700-tallet i Danmark, så vel som i andre europeiske land, som bar preg av dynamikk og handlefrihet for den enkelte, og som i tillegg oppviste innslag av markedsøkonomi og økonomisk utvikling, velstående bønder og sosiale forskjeller blant landallmuen, og ikke minst ulike grader av lese- og skrivekyndighet i de lavere samfunnslag. Dertil kom at mange danske områder i mindre grad var preget av storgodsøkonomi og klart dominert av rentegodssystem. Allmuen var mange steder altså både langt mer driftig og opplyst enn det Henningsen vil ha det til. Henningsen selv trekker frem flere eksempler fra sekundærlitteratur og konkrete primærkilder som avslører nettopp virksomme entreprenør-typer blant allmuen og lærde sønner av folket, også på 1700-tallet.

Bjørn Poulsen har etter min mening rett i mye av sin kritikk. Ikke desto mindre synes jeg Henningsen på flere måter har grundig dokumentert at det fantes mange institusjonelle og strukturelle begrensninger og skranker, og en sosialt stigmatiserende kultur, som særlig på Sjælland og øyene rundt kuet og undertrykket bøndene og formet deres selvforståelse og virkelighetsoppfatning, slik at de lenge forble i «sandsernes vold». I alt dette lå det forutsetninger for lokalsamfunn med sterke tradisjonalistiske trekk.

Når bønder i mange sørnorske bygder på 1700-tallet kunne tjene

gode penger, særlig på salg av tømmer og jordbruksvarer, kjøpe sine gårder og drive spekulasjonsrettet kjøp og salg av jordeiendom, skyldtes det etter min oppfatning at det norske eiendomssystemet var så forskjellig fra det østdanske.10 Leilendingene hadde betydelig disposisjonsrett og bruksrett til sine gårder, og her kunne gårdbrukere kjøpe seg til fullt selveie, uten at godseierens herlighetsrettigheter, slik tilfellet var i Danmark, fortsatte å gjøre skår i gårdbrukerens råderett over gården. Videre fantes det svært få godssystemer av østdansk merke, og elitepersoner og myndighetspersonene på bygdene begrenset seg ofte til prest, sorenskriver, fogd, noen offiserer og noen ytterst få andre standspersoner. I tillegg var Norge langt mindre urbanisert og hadde en langt mindre tallrik middelklasse enn Danmark. Det fantes altså færre sosiopolitiske hindringer i Norge for bondens virketrang. Noe helt annet er det at selvbergingsøkonomi kom til å være fremherskende i mange fjell- og dalbygder i Norge til langt inn på 1900-tallet, trass i bondeselveie og fravær av sosioøkonomiske avhengighetssystem. Utvikling av markeder, geografisk plassering og etablering av moderne kommunikasjoner er altså forhold som har spilt en vel så stor rolle for bondeøkonomien som godssystemer og eiendomsforhold. Slike infrastrukturelle forhold trekker Henningsen i liten grad inn i sin analyse.

Henningsen går ellers etter min oppfatning altfor langt i å bruke antropologiske modeller som faktiske bevis for den tradisjonalistiske danske bonden, istedenfor å begrense bruken til analyseredskap. I innlednings- og avslutningskapitlene, hvor de store linjer trekkes opp, legger Henningsen stor vekt på å lansere den tradisjonalistiske bondekulturen som et universelt fenomen i førindustrielle eller underutviklede samfunn, og taler om «mønsterbrydere» som kun bekrefter hovedregelen. I de mer empiriske kapitlene er han derimot langt mer nyansert og retter et bevisst fokus på regionale variasjoner og ulike grader av tradisjonalisme. Han frembringer flere holdepunkter for at vestjydene i alle fall utover på 1800-tallet var driftige, fremskrittsrettet og innovative. Det var nettopp en slik mentalitet og fraværet av undertrykkende godssystemer som ifølge Henningsen forklarer at heden på Jylland ved mye blodslit ble gjort til jordbruksland. Disse to ulike og ikke helt forenlige perspektivene på de danske bondesamfunn i enevoldstiden står hos Henningsen, slik jeg ser det, noe uformidlet i forhold til hverandre.

Henningsen hevder at den gamle fødselsadelen forble patriarkalsk, moralsk og antimerkantil, også etter 1700, og at dette bidrar til å forklare de regionale forskjellene i Danmark med hensyn til festevilkår. Borgerlige og nyadelige godseiere, og dessuten forvaltere og forpaktere, var

harde og slemme, sammenlignet med menn og kvinner av den gamle fødselsadel, som var bundet av adelige æresbegreper som fordret paternalistiske prinsipper i godsdriften. Ikke minst var de nye godseierne sammen med forpakterne drevet av hensynsløse kapitalistiske prinsipper.

Etter min oppfatning undervurderer Henningsen kapitalistiske innslag i dansk adelsøkonomi både før og etter 1700, og det er mye som vitner om at den danske adelen i «adelsvældens tid» ikke sjelden var både hensynsløs mot bøndene og profitthungrig. Henningsen innrømmer selv ut fra egne undersøkelser at det er vanskelig å finne statistisk samvariasjon i de ulike danske områdene på 1700-tallet mellom bestemte godstyper og eierkategorier og bestemte festevilkår. På Sjælland, hvor bøndene jevnt over hadde strenge og harde festevilkår, finner han ikke én rådende godstype, men registrerer at flere ulike gjorde seg gjeldende.

Det er viktig å erindre at det danske godssystemet på 1500- og 1600-tallet gjennomgikk store endringer, fra overveiende rentegods og strø-gods til et stort innslag av hovedgårder og godsdrift. Det avdekker en handelskapitalistisk adel, og det i en periode før borgere i større antall rykket opp som rangadelige. Omleggingen var i stor grad styrt av de økonomiske konjunkturer, ikke minst av prisstigning på korn og okser, noe som gjorde kommersiell godsdrift lønnsomt. I et kongelig brev av 1578 understrekes det at utførsel av okser utgjorde den største handelen. Adel og borgere hadde i praksis monopol på oksehandelen, og adelen og kronen hadde i tillegg rett til å holde flere okser enn det hovedgården kunne produsere av fôr. På 1600-tallet nådde den danske korneksporten, med adelige godseiere som dominerende produsenter, et svært stort omfang, med årlig utførsel på mellom 200 000 og 500 000 tønner.11 I tillegg fikk godseierstanden fra omkring 1530 stadige flere hovedgårdsprivilegier, noe som gjorde stordrift stadig mer profitabel. Fra slutten av 1500-tallet og enda mer ut på 1600-tallet ble det opprettet flere hovedgårder, og godseierne søkte å samle gods i nærheten av hovedgårdene. Til dels skjedde det ved makeskifter med kronen, og til dels ved at hovedgårdene fikk utskiftet sin jord fra landsbymarken ved at bondegårder ble nedlagt og lagt under hovedgårdene.12

Om fasen 1520–1660, med særlig vekt på østdanske områder, skriver Erling Ladewig Petersen: «I det omfang, det kendes, opgav den (øst) danske adel sin egenhandel til fordel for markedsrettet og markedsbevidst godsdrift med herregården som centrum.» Han legger til at godsdriften

var «konjunkturfølsom», og han lar seg imponere «over ejernes kyndige og spekulationspregede drift af godserne».13 Carsten Porskrog Rasmussen har i sin doktoravhandling vist at det kraftige fallet i pengelandgildens verdi på 1700-tallet førte i større deler av Slesvig til en klar bevegelse mot større hovedgårdsdrift, og hovedgårdsdriften skulle vise seg å være mer innbringende og innovativ enn grunnrentesystemet, ikke minst ved utvikling av meierier.14

Henningsen har skrevet en dristig doktoravhandling med et bevisst ensidig hovedperspektiv. Han vil egge til strid, og stiller seg selv lagelig til for hogg. Ikke desto mindre har Henningsen levert en avhandling som holder et sjeldent høyt teoretisk og analytisk nivå, og han kan støtte sin analyse på et uvanlig stort empirisk materiale som tidligere forskning og litteratur har produsert. Med Henningsens avhandling har vi vunnet ny innsikt og forståelse av de tidlig nytids danske landbosamfunn før 1800-tallets store omveltninger, og hans arbeid vil føye seg inn i rekken av sentrale referanseverk om den danske enevoldstiden. Avhandlingen er svært lang og ordrik med sine over 1100 sider, men Henningsen er til gjengjeld svært strukturert og, heldigvis for leserne, en stor forteller og stilist.

Svante Norrhem

Kvinnor vid maktens sida (1632–1772)

Nordic Academic Press, Lund 2007, 214 s.

Av Marthe Hommerstad

Det er i utgangspunktet de som innehadde synlig og formell makt som befolker historien, og konger og store menn er sterkt representert i så måte. Nå må en hevde at regjerende dronninger er et godt eksempel på kvinner som innehadde formell makt. Men som Svante Norrhem understreker i sin bok Kvinnor vid maktens sida finnes det også en uformell makt som brukes i kulissene og gjennom andre maktutøvere, og her er kvinner oftere representert. De siste tiårs forskning på kvinne- og kjønnshistorie har i større grad avdekket og avslørt tidligere tiders oppfatninger om kvinners mulighet til påvirkning og makt. Det er enighet om at kvinners muligheter til å utfolde makt innskrenkes i løpet av tidlig nytid, etter som økede rettigheter til menn fortrenger kvinner. Utviklingen fra at makt fulgte jordeiendom til at det ble et spørsmål om kjønn, ses også i denne fremstillingen. Et kjent eksempel er hvordan adelige kvinner i Frankrike mistet politiske rettigheter i den franske revolusjon, som derimot ga videre politiske rettigheter til menn. Norrhem viser til Åsa Karlsson Sjögrens forskning, hvor hun har etablert at kvinner hadde stemmerett i visse -tilfeller helt frem til 1770-tallet og at

dette også var tilfellet i England (s. 35).

Boken, Kvinnor vid maktens sida, er resultatet av et forskningsprosjekt ved Umeå universitet, Väger till makt – informella strukturer i Sverige 1632–1772, og Svante Norrhems del av prosjektet har bestått i å kartlegge den rolle riksrådshustruer hadde i svensk politikk i denne perioden. Tidsavgrensningen rommer perioden fra dronning Christinas tronbestigelse og det svenske imperiet til inngangen av Gustav IIIs regjeringsperiode og avslutningen av frihetstiden.

Dette er en periode i svensk historie som preges av krig og nedgang for svensk høyadel etter hvert. Norrhem har delt undersøkelsen opp i to perioder, selv om dette ikke er eksplisitt i boken. Den første perioden strekker seg fra 1623 til 1718, det svenske imperiet, og den andre fra 1726 til 1772, frihetstiden. Han har som sagt konsentrert seg om riksrådshustruer, og for den tidligste perioden er dette også hovedsakelig kvinner som er døtre til riksråder. I utgangspunktet var det en selvrekrutterende elite, men dette forandrer seg utover i perioden med inntoget av den byråkratiserte nyadelen på 1700-tallet. De mange aktørene kan lett bli overveldende for de av oss som ikke har full oversikt over den svenske adelskalenderen, selv om dette er forsøkt avhjulpet med en kort oversikt over de viktigste riksrådshustruene.

Boken gir et positivt førsteinntrykk, med et staselig portrett av Magnus Gabriel De la Gardie og hans hustru Maria Eufrosyne av Pfalz på smussbindet. Mangelen av portretter inne i boken må jeg dessverre bare konstatere, og jeg regner med at dette ligger mer hos forlaget enn hos forfatteren. Boken er tematisk bygget opp, Norrhem tar for seg hustruenes omgivelser, i politikk og i husholdet, basert på empiriske undersøkelser, spesielt brevsamlinger. Denne oppbygningen blir en avveining i forhold til en strengere kronologi, men med bakgrunn i de mange aktørene kan en i et svakt øyeblikk miste oversikten over hvor en befinner seg tidsmessig. Klarer en derimot å holde kontroll på damene, fungerer tematikken bra.

Dette er en bok som handler om makt, og i utgangspunktet er det politikken som fremheves. Som leser er det derimot de eksemplene som er fra den personlige interessesfæren jeg fester meg mest ved. Riksrådshustruene søkte å påvirke sine formelt maktsterke menn til å gi klientene fordeler ved utnevninger, tvister osv. Det er sjeldnere vi ser kvinnene komme i posisjoner hvor de tydeligvis har mer allmennpolitiske påvirkningsmuligheter og benytter seg av disse. De tilfellene vi ser av dette er hoffkvinner som hadde nærhet til regjerende dronninger, eller kvinner som fikk personlige pensjoner fra andre lands sendebud for å arbeide for at deres menn skulle fremme en for eksempel franskvennlig eller russiskvennlig politikk innad i riksrådet og overfor monarken. Dette er nok også et definisjonsspørsmål – hva skal vi definere som politikk? I tidlig nytid

er det jo heller ikke feil å si at personlig interessepolitikk i stor grad er styrende for maktens personers gjøren og laden. En grundigere debatt omkring dette ville vært fortjenestefullt av hensyn til de mange synene på hva politisk makt er, spesielt i et kjønnsperspektiv.

Derimot er de funn av strukturer som fremheves viktige for en økt forståelse av kvinners maktutøvelse i tidlig nytid, spesielt innenfor en stand som vi i Norge for det meste manglet, og som dermed heller ikke har dominert forskningen i et nordisk perspektiv inntil de senere år. På den ene siden fremheves det hvordan riksrådshustruenes makt-utøvelse skiller seg fra det lokale og sentrale plan. På den annen side viser forfatteren også utviklingen av kvinners muligheter for makt-utøving i perioden og hvordan dette kan ha blitt påvirket både av innstillingen som spredte seg i samfunnet og hvordan fremveksten av en -nyadel kan ha påvirket utviklingen.

I starten av perioden eide høy-adelskvinnene store andeler jord selv, gjennom arv og gifte. Samtidig var dette en periode hvor mennene var fraværende grunnet Sveriges aktive rolle på slagmarken. Dette førte til at kvinnene, både som gifte og enker, hadde en aktiv rolle i forvaltningen av eget og ektemannens gods, samt kontakt til den statlige administrasjonen i Stockholm. I denne perioden finner Norrhem at kvinnene ofte ble kontaktet av klienter, innenfor et patron–klientforhold, men i visse tilfeller også av ukjente som ikke hadde et tidligere klientforhold til vedkommende riksrådshustru. På det lokale planet var det mennesker som hadde tilhørighet til godsene og andre klienter som kunne påberope seg et tidligere klientforhold til slekten. Mange av brevene dreide seg om behov for penger i en trengt situasjon, hjelp til å løse en tvist eller å få en stilling. I noen situasjoner var det spørsmål om riksrådshustruene kunne tale deres sak overfor ektemennene, i andre tilfeller ikke. Forfatteren viser at det var både kvinner og menn som kontaktet adelskvinnene, selv om de argumenterte på forskjellige måter. Kvinner som bad om hjelp gjorde dette primært på vegne av sin sultne barneflokk og sin invalidiserte ektemann, mens menn bad om tjenester for å forbedre sine personlige utsikter til større velstand. Norrhem mener at funnene tyder på at en viktig del av rollen som adelskvinne var å vise barmhjertighet og hjelpe til i slike situasjoner. Det er også i denne konteksten representanter fra andre stender blir synlige. Det kunne vært interessant å få de lavere stendene presentert i en større kontekst, men innenfor dette prosjektet ser jeg begrensningene.

Disse strukturene ser ut til å forandres fra begynnelsen av 1700-tallet. Høyadelskvinnene eier mindre jord selv etter innføringen av fideikommissinstituttet, og utover på 1700-tallet vender mennene hjem for å ta hånd om sitt gods. Samtidig er det en fremvoksende nyadel som har en annen kulturell bakgrunn enn de tidligere høyadelskvinnene fra slekter som Oxenstierna, Stenbock og De

la Gardie. Norrhem gir ikke et klart svar på årsakene til riksrådshustruenes lokale maktutøvelse, men mener at tre komponenter kan være med til å forklare nedgangen. På den ene siden kan det være en nyadel som ikke har tilegnet seg den kulturelle kapital eller kompetansen i forhold til adelens plikter og barmhjertighet, på den annen side eide og styrte riksrådshustruene i mindre grad egen jord utover på 1700-tallet – eller om det også kan være en blanding av disse forholdene, samt at det ble et mindre behov for denne type barmhjertighet som riksrådshustruene hadde forvaltet. Vedrørende hvilken innflytelse sivilstand hadde, blir det selvfølgelig nevnt at enker oftere styrte sitt gods som de selv ville. Norrhem analyserer sine riksrådshustruer hovedsakelig i forhold til ektemenn og konsentrerer seg mindre om hvilken makt de kunne inneha som enker. Ved å sammenligne med forskning på enker fra andre stender kunne dette muligens ha blitt belyst bedre, da dette har vist at en del enker i visse tilfeller hadde stort handlingsrom og selvstendighet.

Andre grupper som henvendte seg til riksrådshustruene var selvfølgelig kvinner fra samme stand, som trengte hjelp til å få lagt frem sin sak hos de mektige ektemennene. Det vises også at når riksrådskvinnene opererte i forhold til sentraladministrasjonen, var de som regel avhengige av menn gjennom hele perioden grunnet tilgangen til formell makt. Særlig ser det ut til at kvinnene agerte ut ifra slekts- og familieinteresser, og Norrhem trekker frem som eksempel Eva Oxenstierna, som var gift med Magnus Stenbock. Hun bruker i starten av deres ekteskap mye ressurser på å hjelpe sin ektemann karrieremessig, og hun benytter i stor utstrekning sine foreldres nettverk. Etter at Magnus Stenbock har gjort militær karriere etter slaget ved Narva i 1700 og fått en stilling innen den svenske administrasjonen, snur forholdet seg, og hun bruker hans nettverk for å oppnå fordeler for sine da detroniserte foreldre. Det er et vanlig trekk at riksrådshustruene ikke bare agerte på egne, barns eller ektemanns vegne, men også på øvrig slekts vegne – spesielt foreldre og søsken. Dette trekket ved nettverksbyggingen i tidlig nytid har lett for å bli underkommunisert i annen forskning, mye grunnet kildetilfang, men jeg oppfatter det også slik at mange forskere har en tendens til å se på kvinner som kun maktformidlende som et objekt, og sjeldnere vurderer kvinners evne til å være aktive subjekter i disse sammenhengene. At Norrhem ikke finner mange spor av rene kvinnelige nettverk, mener jeg ikke gjør kvinner mindre til en maktressurs i visse sammenhenger.

Kvinner agerte ikke bare ut ifra de nære relasjoner, men det er også tilfeller hvor riksrådshustruene ble ansett som kompetente maktutøvere som det var viktig å påvirke; eksempelvis rapporterer ambassadører om tett kontakt mellom visse riksrådshustruer og utenlandske sendebud. I denne sammenheng er det Magdalena Stenbock, Eva Oxenstiernas

mor, som blir trukket frem (s. 73). I det hele tatt ser det ut til at nettopp dette ekteskapet mellom Magdalena Stenbock og Bengt Oxenstierna forblir et spesielt eksempel på politikerhusholdet i denne perioden, hvor begge to spilte viktige roller. Det politiske husholdet er et poeng som ville vært interessant å se i forhold til eksisterende husholdsforskning, som også fremhever husholdets struktur og ekteparets felles anstrengelser for dette.

I utgangspunktet er det velkjente strukturer som verifiseres i dette prosjektet, og dette legger heller ikke Norrhem skjul på. Tidligere forskning har påvist at kvinners stilling, i et nordisk perspektiv, ble svakere gjennom perioden. I hvilken utstrekning av dette er det noe uenighet om, men debatten mellom juridiske muligheter og juridisk praksis, og dets teoretiske mulig-heter, er ikke synlig da han ikke tar for seg denne problemstillingen. Det bruddet som kanskje kan spores, innen visse områder, under frihets-tiden, får dessverre ikke den oppmerksomhet det kanskje burde ha.

Ved fremveksten av en ny adel blir adelskapet et avansement for menn i byråkratiets tjeneste, og kvinner blir sjeldnere viktige som en maktressurs og maktformidler innen et hushold. Norrhem viser til Max Weber og hans byråkratimodell for å forklare utviklingen i perioden og overgangen til et profesjonalisert byråkrati. Modellen viser at byråkratiet fjernes fra det private husholdet hvor kvinner deltok, over til en offentlig sfære hvor kvinner ikke hadde en naturlig plass. Perioden er fortsatt en overgangsperiode, og kvinner forsvinner ikke, selv om de som sagt i mindre grad anses som maktformidlere. Det gis også en indikasjon på at det blir mindre akseptert i samfunnet utover på 1700-tallet at kvinner handlet politisk, og en fikk en overgang fra åpen til lukket maktpåvirkning. I frihetstiden finner forfatteren fortsatt eksempler på riksrådshustruer som gav uttrykk for politiske standpunkter, blant andre Charlotta von Liewen, som var gift med Gustav Bonde. Dette gav også et annet utslag: Det forekom at kvinner mottok betaling fra fremmede makter, og dette var kanskje en følge av at kvinnene ikke eide egen jord og derfor måtte bidra til husholdet på andre måter. Norrhem avviser ikke tanken om at dette kan se slik ut grunnet kildene og at det ikke dermed avspeiler den reelle politiske situasjonen og kvinners påvirkning. Det kan ha vært en overgang til en ny sosial omgangsform som gjør at brevene fra tidligere tider blir fra-værende, når flere og flere oppholder seg i Stockholm. Selv om han mener at salongene ikke hadde samme politiske innflytelse som i Paris, er dette vanskelig å bedømme, men det er et poeng som fortjener en større diskusjon når det ses i forhold til annen forskning.15

Alt i alt er boken en lettlest og morsom fremstilling av et forsk-ningsmateriale som bør interessere

de av oss som fordyper seg i kjønnshistorie og nettverkshistorie, men også andre som har interesse for perioden. Selv om boken har fordypet seg innen en stand som i stor grad er fraværende i Norge, mener jeg den også er relevant innenfor et norsk perspektiv. Tilsvarende forskning i Norge har vært lite systematisk, men det lille som er forsøkt gjort er på blant annet kvinner innenfor handelshusene, spesielt i Trondheim av Ida Bull, men jeg tenker også på Elisabeth Høvås Fullstads hovedoppgave om Anna Krefting på Bærums Verk. Kvinners, og spesielt enkers muligheter innen rettssystemet har også vært vektlagt. Men det er først i det siste at norsk forskning har tatt for seg det politiske aspektet ved disse kvinners aktiviteter, da det før hovedsakelig har dreid seg om næringsinteresser. Vi kan nå konstatere en større interesse for de næringspolitiske påvirkninger kvinner sto for, og dette er et aspekt som er spennende i en norsk kontekst. Sånn sett er boken forfriskende, og gir et nytt perspektiv mot de kjære norske enkene som vi nordmenn har vært flinke til å forske på.

Rasmus Glenthøj og Jens Rahbek Rasmussen (red.)

Det venskabelige bombardement. København 1807 som historisk begivenhed og national myte

Museum Tusculanums Forlag, København 2007, 269 s.

Av Morten Nordhagen Ottosen

Av begivenhetene under den engelske invasjonen og okkupasjonen av Sjælland mellom 16. august og 20. oktober 1807 har spesielt bombardementet av København den 2.–5. september festet seg i dansk kollektiv erindring, mens det særlig er det såkalte flåteranet som har gjort inntrykk i Norge. Under redaksjon av stipendiat Rasmus Glenthøj og lektor Jens Rahbek Rasmussen (heretter G/R) gir Det venskabelige bombardement (tittelen spiller på ironien i at britene proklamerte at de kom til Sjælland som venner) perspektiver på hvorfor og hvordan Sjælland ble invadert, -København bombardert, flåten beslaglagt og særlig hvilke reaksjoner og konsekvenser dette utløste. Bidrag fra flere fagdisipliner bidrar til brede perspektiver på bombardementet, mens både yngre og erfarne forfattere er å finne blant bidragsyterne. Tre britiske bidrag sørger dessuten for at ikke bare danske perspektiver på angrepet i 1807 kommer frem.

Reaksjoner og konsekvenser er de sentrale temaene i antologien. G/R redegjør selv for de forbitrede reaksjonene som ble utløst i alle Danmarks statsdeler i etterkant av det engelske angrepet, samt de politiske og militære konsekvensene av de

påfølgende krigsårene – herunder også begivenhetene i Norge frem mot 1814. G/R minner oss også om at nordmennene først møtte kronprins Frederiks krigserklæring mot England med «enstemmig opbakning bag regeringen» (s. 42), en reaksjon som ofte skygges over av de følgende årenes norske misnøye med dansk utenrikspolitikk nettopp som følge av krigen med England.

Fire av artiklene er viet reaksjonsformer og konsekvenser ut over de rent politiske. Søren Mentz viser hvordan visuelle fremstillinger av bombardementet reflekterte de siviles lidelser og gjerne karikerte involverte engelske politiske og militære skikkelser som djevelens skapninger. Hensikten var propagandistisk og økonomisk, gjennom billedkunstens funksjon både som holdnings- og erindringsdannende og som salgsvare. Marie-Louise Svane viser i det ene av antologiens to litteraturvitenskapelige bidrag hvordan to danske diktere bosatt i Paris, Adam Oehlenschläger og Jens Baggesen, blant annet reagerte med rivaliserende diktning om bombardementets grusomheter. I det andre viser Tanja Christensen hvordan skuespilleren og teaterhistorikeren Thomas Overskou i sine erindringer fra 1868 skildrer bombardementet «i en uhøjtidelig tone, fuld af solidaritet og medfølelse» (s. 190). Kontrasten er embetsmannen Jacob Gudes alvors-tyngede skildring skrevet i 1808–10. Christensen mener Overskous lettleste tekst og tolkninger av hans skildring som et barns opplevelse av bombardementet (Overskou var ni år i 1807) bidrar til at han ofte siteres i historiske lærebøker. I sin artikkel viser kunsthistorikeren Claus M. Smidt at gjenreisningen av bygningene i området rundt Vor Frue Kirke innebar «fuldendelsen af en klassicistisk dansk bygningskunst» (s. 177). Smidts svært detaljerte beskrivelser gjør imidlertid at jeg ikke kan fri meg fra oppfatningen av at han primært henvender seg til spesielt interesserte i Københavns by- og arkitekturhistorie.

Både G/R og Jakob Seerup beskriver i sine respektive bidrag hvordan Sjælland ble forsvart mot nærmere 30 000 landsatte britiske soldater. Det danske landvernet var ikke beredt til denne oppgaven, og i «træskoslaget» ved Køge den 29. august stakk hundrevis av landvernssoldater regelrett av. På Lolland og Falster måtte det trusler og overtalelser til før bøndene innrullert i landvernet overhodet ble med til Sjælland. Rasende bønder mente at den opprinnelige forordningen av landvernet kun påbød dem å forsvare deres egne provinser, ikke andre deler av Danmark. G/R forklarer lolland-falsterbøndenes reaksjon med at «[a]bstrakt ’fædrelandskærlighed’ og ’patriotisme’ lå helt uden for landsbyens forestillingsverden» (s. 27), i tråd med Geoffrey Wawros tese om tidens generelle europeiske problem «of extending the urban ideal of ’nationalism’ from educated elites to the provinces».16 Samtidig tror jeg frykt også spilte en stor rolle i bøndenes

vegring. Som soldater manglet de både øvelse og utstyr, og forsto at det var suicidalt å kjempe mot krigsvante britiske soldater. Derfor kan deres regionalistiske argumenter også ha vært paragrafrytteri for å slippe unna, selv om dette like fullt viser at bøndene aldeles ikke delte borgerskapets ideal om livsoffer for fedrelandet.

Flere av bidragene gir analyser av årsakene til Englands beslutning om å angripe Danmark. Andrew Lambert viser (for øvrig med lite kamuflert beundring av admiral Nelson) hvordan England etter Napoleons triumfer i 1805–07 innledet en totalisert eksistenskrig hvor det ikke lenger ble tatt hensyn til nøytrale stater. Avhengigheten av import av skipsmateriell og korn fra områdene rundt Østersjøen og mistanken om at Napoleon ville presse Danmark til å sperre Øresund og beltene, var den viktigste årsaken til Englands beslutning om å kreve kontroll over den danske flåten. Frykten for at Napoleon kunne erobre og bruke flåten til invasjon av England var derfor sekundær i de britiske vurderingene som lå til grunn for angrepet i 1807. Thomas Munch-Petersen mener at psykologiske vurderinger også spilte inn fordi England ville vise slagkraft overfor Russland, som britene selv etter den fransk-russiske freden i Tilsit håpet å rive løs fra Napoleon. Jakob Seerup trekker dessuten frem behov for flere skip som ett av motivene bak flåteerobringen. Som empirisk belegg viser han til at flere av de erobrede skipene i ettertiden ble satt i engelsk tjeneste. Seerup viser derimot ikke til noen eksempler på vurderinger i den engelske marinen eller i utenriksministeriet i forkant av angrepet som kan gi prov på at behov for flere skip var medvirkende til flåteranet. Jeg har derfor betenkeligheter med å slutte fra at skipene ble brukt etter erobringen til at skipsbehov nødvendigvis var en årsak til beslutningen om å beslaglegge flåten. Vel var toktet til Sjælland uten moralske skrupler, men det var neppe ment som et røvertokt for å skaffe flere skip.

I England ble bombardementet fulgt av debatt om en så brutal handling sto i forhold til trusselen Danmark egentlig utgjorde mot engelske interesser. Jørgen Sevaldsen viser i sin artikkel at regjeringen mente både angrepet og metodene som ble brukt var rettferdiggjort av muligheten for at den danske flåten kunne havne i fiendtlige hender. Utenriksminister Georg Canning mente å sitte på utvetydige bevis for danske fiendtlige hensikter, bevis som Munch-Petersen for øvrig har vist var av det heller tvilsomme slaget. Opposisjonen i parlamentet var heller ikke overbevist om at Danmark utgjorde en overhengende trussel, og mente i tillegg at angrep på en nøytral stat og uskyldige sivile var et brudd på folkeretten og dermed også de prinsippene England snarere var i krig mot Frankrike for å forsvare. Dessverre er Sevaldsen taus om hva engelsk presse mente om angrepet. I lys av trykkefriheten i England må forskjellige reaksjoner på bombardementet og flåteranet også ha kommet til uttrykk i avisene.

I antologiens forord forklarer Storbritannias ambassadør til Danmark,

David Frost, at bombardementet og flåteranet i liten grad er en del av engelsk kollektiv erindring i dag. Årsaken er at angrepet i 1807 ikke passer med britenes selvbilde, mener Frost, fordi «we perhaps do not like to think of ourselves as capable of the kind of ruthless and focused action» (s. 9). Etter 1945 har også andre enn britene selv gjerne hatt vanskelig for å huske kynismen som tidvis preget engelsk utenrikspolitikk før 1940. G/R viser at negative danske oppfatninger av England hadde utløpere helt frem til 1939, men måtte «forekomme næsten uforståelige efter 1945, hvor danskerne blev anglofile og glemte, at de nogensinde havde været andet» (s. 249). Etter annen verdenskrig har også det -norske historiske synet på England blitt preget av forestillinger om tettere engelsk--norske relasjoner enn for eksempel Englands norgespolitikk i norske merkeår som 1905 og 1940 – og ikke minst 1807–1814 – skulle tilsi.

Bombardementet av København var en militær terrorhandling mot sivile, uten at de etiske spørsmålene omkring dette debatteres i antologien. Jørgen Sevaldsen mener britiske faghistorikere i stedet ofte har avholdt seg fra å felle noen moralsk dom over metodene brukt i 1807. I sin artikkel skriver da også britiske Munch-Petersen at det er «vigtigere at forstå, end at dømme» (s. 98) når det gjelder bombardementet. Jeg er enig i at det ikke alltid er historikerens oppgave å moralisere, men dette utelukker ikke at bombardementet kan vurderes i lys av det historiske forholdet mellom militære og sivile sfærer i krig. Dette forholdet ble dramatisk endret under revolusjons- og napoleonskrigene – hvilket ikke minst bombardementet av København ettertrykkelig viser – uten at det i nevneverdig grad er gjort et poeng av dette i antologien.

Jens Rahbek Rasmussen er riktignok innom dette spørsmålet når han i antologiens epilog konkluderer med at bombardementet av København ikke var «[v]erdenshistoriens første civile terrorbombardement» (s. 258–261), hvilket også later til å være den fremste danske nasjonale myten (jf. antologiens tittel) han vil til livs. Jeg savner imidlertid en mer nyansert tilnærming til spørsmålet om København var verdenshistoriens første terrorbombardement enn ja/nei-formen Rasmussen velger. Rasmussen later til å betrakte krigføring som et relativt statisk fenomen gjennom århundrene, uten å ta hensyn til hvordan nettopp synet på innblanding av sivile i krigene i Europa (om enn ikke alltid i global sammenheng) endret seg fra 1600-tallets brutale kriger til 1700-tallets gradvis utviklede ideal om at sivile skulle skånes mest mulig. I 1700-tallets siste halvdel fikk dette konkrete utslag både i selve krig-føringen og gjennom de Vattels og Rousseaus forsøk på å definere internasjonale lover for krig-føring.17 Rasmussen trekker riktignok frem bom

bardementet av Dresden i 1760, som kostet 49 sivile liv, som ett av beleggene for at København ikke var det første terrorbombardementet av sivile. Rasmussens egen karakteristikk av Dresden som en «europæisk mediebegivenhed» (s. 259) mener jeg derimot viser utbredelsen av nettopp datidens ideal om å skåne sivile i krig. I så måte var Dresden unntaket som bekreftet regelen. Dresden er også det eneste eksemplet Rasmussen trekker frem fra 1700-tallet. De fleste av hans andre eksempler er fra Ludvig XIVs brutale kriger, men i 1807 var det lenge siden bombardementene av i Rhinland under niårskrigen (1688–97). Derfor mener jeg bombardementet i 1807 både i samtiden og ettertiden ble opplevd som en ny og brutal vending i krigføringen, uten at dette betyr at bombardementet nødvendigvis var verdenshistoriens første. Dette er nyanseringen jeg savner i Rasmussens diskusjon.

Dessverre behandles Frankrikes rolle i 1806–07 på stemoderlig vis i antologien. Det er påfallende at det ikke henvises til franske kilder eller litteratur i noen av bidragene. Spesielt savner jeg perspektiver på de franske reaksjonene på bombardementet, ikke minst siden det ga Frankrike et uvant moralsk overtak på England. Tittelen på Marie-Louise Svanes artikkel («Bombernes nedslag i Paris») er egentlig misvisende, siden hun ikke sier noe om reaksjonene bombardementet utløste i Paris bortsett fra hos dikterne Oehlenschläger og Baggesen. I tillegg savner jeg også mer systematiske vurderinger av Napoleons hensikter i forhold til Danmark i 1806–07, spesielt etter skuddvekslinger med danske tropper i Holstein den 6. november 1806. Disse sammenfalt med Napoleons Berlin-dekret, som ifølge Andrew Lambert ble fulgt av hva som nærmest var et fransk ultimatum til Danmark om å bryte forbindelsene med England og redusere de væpnede styrkene til 4–5000 mann (formodentlig i Holstein, uten at Lambert presiserer dette). Dette må ha gjort inntrykk på kronprins Frederik, som den 19. november trakk størstedelen av troppene i Holstein opp til Eideren (selv om G/R noe upresist hevder at hæren fortsatt sto i Holstein i 1807). Om Napoleon for alvor var inne på tanken om en aksjon mot Danmark i 1806–07, er et spørsmål franske kilder bør kunne gi mer utfyllende svar på og dermed også åpne for nye vurderinger av hvor berettigede Englands mistanker våren 1807 om en fransk trussel mot Danmark egentlig var.

Mine kritiske bemerkninger skal ikke komme i veien for et hovedinntrykk av Det venskabelige bombardement som en god og konsis oversikt over hvorfor og hvordan København ble bombardert. Antologiens vesentligste styrke er imidlertid de tverrfaglige perspektivene på reaksjonene og konsekvensene det engelske angrepet utløste. Det er også her antologien har sitt største fortrinn sammenlignet med andre bokverk om bombardementet og flåteranet utgitt i tilknytning til tohundreårsmarkeringen i 2007. Disse har først og fremst hatt fokus på årsakene og opptakten til Englands angrep og ikke minst selve

bombardementet som begivenhet.18 Redaktørene Glenthøj og Rasmussen lover på sin side «et perspektiv, der peger ud over det nationale og de politiske konsekvenser», slik det heter seg på smussomslaget. Dette løftet må både redaktørene og de andre bidragsyterne sies å ha innfridd.

Peter Henningsen (red.)

København 1807. Belejring og bom-bardement

Jyllands-Postens Forlag, København 2007, 349 s.

Av Trond Svandal

Det er denne høsten to hundre år siden København ble utsatt for et bombardement verden tidligere knapt hadde sett maken til. Gjennom tre dager og netter ble byen overøst med britiske granater, brannbomber og raketter. En slik begivenhet går selvsagt ikke upå-aktet hen i Danmark, og det markeres med flere bokutgivelser denne høsten. København 1807. Belejring og bombardement er en av disse utgivelsene, og er i layout og ikke minst bildemengde et praktverk i stort format. Boken er en artikkelsamling redigert av Peter Henningsen, arkivar ved Københavns Stadsarkiv. Det er i alt tolv artikler, alle skrevet av yngre danske historieforskere, som tar opp temaer knyttet til beleiringen og det britiske angrepet på København disse skjebnesvangre septemberdagene i 1807. Dette gjøres på en solid og vel presentert måte.

Det første som slår en med Belejring og bombardement er det påkostede utseende på boken og den gode layouten. Det at den er gjennom-illustrert i farger er absolutt med på å fremme bokens positive inntrykk. Billedmaterialet som er brukt understøtter også artiklene. De mange bildeskildringene fra selve bombardementet gir oss en unik mulighet til å forestille oss de tre redselsnettene Københavns innbyggere var utsatt for. Det er selvsagt en fare for at en bok av dette formatet kan bli mer en bildebok enn et solid historiefaglig verk, men det har København 1807. Belejring og bombardement definitivt unngått.

Går vi nærmere inn i artiklenes innhold, er det en viss kronologisk rekkefølge. De to første artiklene tar for seg forspillet til det britiske angrepet på Sjælland, og senere København, og de militære sidene ved beleiringen. Vi får dette presentert både fra britisk og dansk side. Vi blir behørig presentert for hovedpersonene i dramaet: på dansk side den øverstkommanderende i København Ernst Peymann og admiral Sten Bille foruten kronprins Frederik, utenriksminister Christian Bernstorff og hans bror Joachim. På britisk side admiral James Gambier og general William Cathcart, utenriksminister George Canning og utsendingen Sir Francis Jackson. Det var

et drama som utspilte seg i månedene frem mot det britiske overfallet. Fra Napoleons seier over Russland ved Friedland og den påfølgende freden i Tilsit i juni, var det hektisk diplomatisk aktivitet mellom Danmark og Storbritannia. Den danske nøytraliteten og ikke minst flåten var hovedstridstemaer. Nå er dette et felt som også har blitt godt behandlet i tidligere litteratur, og som også er tema for en annen bok som blir utgitt denne høsten, Thomas Munch-Petersens Defying Napoleon.1 Her drøftes i stor grad opptakten til angrepet sett fra britisk synspunkt, og Munch-Petersen forsøker på mange måter å forklare og forsvare britenes handlinger i 1807. Hos Peter Henningsen og Jakob Seerup i artiklene «Ekspeditionen til København» og «Æreløst som togtet til København», får vi presentert angrepet fra et mer dansk ståsted. Hos dem alle står begrepet 'preventiv krigføring' sentralt. Var britenes angrep nødvendig? Var dette en form for 'preventive strike'? Seerups artikkel tar også grundig for seg det britiske felttoget på Sjælland i august 1807 og forløpet til beleiringen. Han beskriver også kapitulasjonen, utleveringen av flåten og den påfølgende britiske okkupasjonen av København. Danskenes uforberedthet og de maktesløse mottrekkene kommer tydelig frem. Selv den en gang så mektige byfestningen København var dårlig bemannet og helt ute av stand til å beskytte innbyggerne.

Karsten Skjold Petersens artikkel om det danske Marineregimentet er interessant. Dette var den største profesjonelle militæravdelingen i det beleirede København, på litt over 2500 mann. Avdelingen var sammensatt av soldater fra store deler av Europa, men godt over halvparten var tyske. Det var blitt opprettet i 1798, og dets primære oppgave var å avgi såkalt soldateske, infanteristøtte til flåten. Korpset hadde lav status, og konflikter med matroser fra flåten var hyppige. Trolig er dette noe av bakgrunnen for at over 1000 soldater fra korpset deserterte til britene etter Københavns kapitulasjon.

Søren Mentz tar for seg kronprins Frederik og hans rolle, både forut for og under det britiske angrepet. Her tegnes et nyansert, om enn lite flatterende bilde av regenten. Vi får et innblikk i en prinsippfast og lite fleksibel leder i de dramatiske månedene da Danmark-Norge ble trukket med i napoleonskrigene. Denne holdningen har blitt ansett som en årsak til at Danmark-Norge ble trukket med i krigen og havnet på Napoleons side. Hans absolutte avvisning av britenes krav om utlevering av flåten og dårlige strategiske manøvreringsevne i årene etter slaget på Reden i 1801, blir også av Mentz trukket frem som viktige årsaker til at rikene havnet på Napoleons side, om enn motvillig.

Men det er ikke bare storpolitikken og diplomatiet som belyses i de tolv artiklene i boken. Kanskje vel så viktig er mikrohistorien, historien til menneskene som oppholdt seg i den beleirede byen. Flere artikler tar for seg sider ved livet i København, både i de dramatiske ukene mellom britenes landgang på Sjælland og belei

ringen av hovedstaden, bombardementet og den påfølgende britiske okkupasjonen av byen. Det er mange svært interessante aspekter som her blir belyst. Gjennom øyenvitneskildringer, avisartikler og opptegnelser får vi et innblikk i ryktespredningen som foregikk i byen, som etter hvert ble helt avsondret fra resten av riket. Lars Vangen Christensen viser i sin artikkel det etter hvert paranoide bildet rykteflommen gav folk av situasjonen. Det var alt fra håp den ene dagen til fullstendig fortvilelse den neste. Thomas Oldrup gir dette en annen vinkling i sin artikkel. Her viser han hvordan informasjon ble spredt gjennom to aviser som kom ut i byen under og etter bombardementet. Avisen Dagen var den eneste som kom ut under selve bombardementet, mens Adresseavisen kom hyppig ut rett etter.

Sune Pedersens artikkel om postspionasje og brevsensur som følge av krigen, gir oss et godt innblikk i hvordan staten ønsket å stoppe innbyggernes korrespondanse med fienden, britene. Senere ble sensuren også gjeldende korrespondanse til Sverige. Det lå også et fransk press bak, postsensur ble et ledd i politikken rundt fastlandssperringen.

Mia Lade Krogaards, Inger Wienes og Peter Wessel Hansens artikler om henholdsvis antallet dødsofre, latinerkvarterets innbyggere og fattigvesenet gir oss et innblikk i livet, og redselen, i den bombede byen. Krogaard viser gjennom nøye studier av kildematerialet at antallet dødsofre direkte knyttet til britenes bombing ikke kan ha vært så stort som tidligere litteratur har indikert. Allikevel, som Inger Wiene viser, var konsekvensene store. Området rundt Københavns universitet og Vor Frue Kirke, latinerkvarteret, var den bydel som mest av alt ble rammet av bombene. Siden britene brukte spiret på Vor Frue Kirke, det høyeste i København, som siktemål, rammet det hardt de omkringliggende kvartalene. Artikkelen viser gjennom øyenvitneskildringer den redselen som var hos folk de tre nettene alt pågikk. Det er også interessant å se hvilke tiltak universitetet gjorde for å redde biblioteket, blant annet ved å flytte deler av det ned i kjernen i Rundetårn. Wessel Hansen følger opp med en skildring av Københavns fattigvesen og de enorme problemene det ble stilt overfor som følge av bombardementet. Ikke nok med at antallet nødlidende steg kraftig, flere av fattigvesenets hospitaler i byen ble rammet av bombene. Verst gikk det ut over sinnssykehospitalet St. Hans utenfor byvollene som ble ødelagt av britene, og Tvangsarbeidshuset i Pustervig som brant ned til grunnen etter at det ble truffet av en brannbombe. For å kunne yte noe måtte fattigvesenet ta opp store lån, og først i 1830-årene var de i en økonomisk stilling til å kunne begynne å betale tilbake.

Den avsluttende artikkelen trekker linjene fremover. Thomas Lyngby skriver om gullalderens København som fikk sin spede begynnelse etter bombardementet. Siden store deler av latinerkvartalet lå i ruiner, og også andre deler av byen var hardt rammet, var det mye

som måtte bygges opp. Ødeleggelsene gav rom for nytenkning, og gater og kvartaler ble omorganisert. Et av de mest symbolladede ofrene og et av byens landemerker, Vor Frue Kirke med det dominerende spiret, var totalt utbrent og måtte gjenreises. Det falt på arkitekten C.F. Hansen å tegne den nye kirken, og han gjorde det i en enkel og klassisistisk stil, langt fra den gamle barokkirken. Men det tok tid. Ikke før i 1829 sto den nye kirken ferdig.

To hundre år har gått siden Danmark-Norge på dramatisk vis ble trukket med i napoleonskrigene. De ble nådestøtet for dobbeltmonarkiet, og en slik hendelse vil bli gjenstand for oppmerksomhet. Vi kan regne med, og glede oss til, at vi årene fremover vil få se flere og flere publikasjoner, både i Danmark, Norge og resten av Europa. København 1807. Belejring og bombardement er et meget godt bidrag til vår kunnskap om innledningen på denne dramatiske epoken i Danmarks og Norges historie, og begynnelsen på slutten for vår felles historie. Københavns bombardement ble sett på med undring og avsky allerede i sin samtid, og med senere århundres historie som ballast blir ikke historien mindre dramatisk. Selv om artiklene som tar for seg den militære og diplomatiske historien forut for beleiringen og den kortvarige militære kampanjen er interessante, er nok de delene som viser københavnernes egne opplevelser i septemberdagene og livet i den beleirede og bombede byen det mest tankevekkende. Det er også her boken bringer flest nye og spennende resultater.

Kåre Tønnesson

Madame de Staël. En høyst uvanlig kvinne

Aschehoug forlag, Oslo 2007, 351 s.

Av Hilde Sandvik

Germaine Necker, gift Madame de Stäel (1766–1817), var forfatter og et strålende midtpunkt i 1700-tallets og det tidlige 1800-talls politiske og intellektuelle kretser. Hun var datter av Ludvig den 16.s finansminister Necker, salongvertinne, politisk aktiv under revolusjonen, nær knyttet til flere av tidens intellektuelle og forfulgt av Napoleon. Både liv og forfatterskap var preget av politikk. Hun var liberaler og ivret for monarki, senere for republikk, med konstitusjonelle garantier for frihet. Som menneske og forfatter hadde hun en utrolig energi. Ikke bare var hun involvert i politiske og intellektuelle spørsmål i Frankrike, men også i Tyskland, England, Italia og Norden. Lerretet er enormt, og det er fantastisk at vi har fått en bok om henne på norsk.

Kåre Tønnesson har gitt oss et bilde av kvinnen, verket og tiden. Tønnesson skrev sin doktoravhandling om sans-culottene,19 og har formidlet fransk og europeisk historie

til et norsk publikum. Velkjent er Revolusjonen som rystet Europa, samt To revolusjoner, bind 10 i Aschehougs verdenshistorie, og mange har lest hans artikkel om kvinnene i den franske revolusjon i Kvinnenes kulturhistorie.20 I boka om Madame de Staël tar han leseren med inn i salongene og til de intense politiske debattene. Han viser oss omgangsformer og de politiske og personlige forbindelsene som hadde så stor betydning for argumentasjon og politiske utspill. Den største utfordringen må ha vært å gi leseren et bilde av hovedpersonen. Fembarnsmoren som skrev ustoppelig og hadde intense forhold til sine venner og kjærester, var ulik alt som skulle komme av kvinneideal på 1800-tallet. Og selv blant 1700-tallets og det tidlige 1800-talls imponerende salongvertinner er det vel ikke andre som mottok tsar Alexander, Lafayette, Talleyrand, Sismondi, Constant og mange flere på en og samme formiddag. «En høyst uvanlig kvinne», er Tønnessons undertittel. Hva forteller han oss?

Hun var eneste barn av finansminister Necker og hans hustru Suzanne. Moren holdt stor salong, og Germaine ble oppdratt som intellektuell kvinne. Hun lærte at verden – Le monde – det var diskusjonene om politikk og kunst. Protestantisk ekteskap ble arrangert med den svenske ambassadøren de Staël. Hennes formue og forretningssans, hans posisjon og garanti for at de ikke skulle flytte hjem til Sverige, men bli i Paris, åpnet for at hun fulgte i morens spor og holdt salong.

Farens fall og fornyede tillit, revolusjonen, alle håpene, krigen og terroren satte rammen for hennes tidlige voksne liv. Hun hadde stor innflytelse over flere av revolusjonens menn, bl.a. krigsminister Narbonne, og Tønnesson sannsynliggjør at hun skrev mange av hans brev og taler. Hun var opptatt av konstitusjonelle garantier, gikk inn for tokammersystem og mente det var behov for et parti mellom aristokrati og demagogi.21 Fra sommeren 1792 tok revolusjonen en ny vending. Hun unnslapp så vidt massakrene. Familiens slott i Coppet i Sveits ble hennes tilfluktssted. Herfra hjalp hun mange med flukt. Mange oppsøkte henne også i Coppet, bl.a. Benjamin Constant. De to fikk et langt og stormfullt kjærlighetsforhold. -Tønnesson gir fascinerende innsikt i lidenskapen på begge sider.

Under direktoriet kunne hun igjen vende tilbake til Paris, omtrent samtidig med at det siste sans-culotte-opprøret ble slått ned. Der hadde kvinnene vært aktivt med, og politiet fikk nå rett til å gripe inn når flere enn fem kvinner samlet seg. Kvinnene ble også nektet adgang til politiske forsamlinger22 Dette gjaldt ikke folk som Madame de Staël. Hun

engasjerte seg i politikk, åpnet salong og skrev flere filosofiske arbeider der hun forsvarte republikken. Mistenksomheten var stor, hun ble oppfattet som rojalist og fikk myndighetene og pressen mot seg. Men hun fortsatte å skrive store politiske arbeider om republikkens framtid. Hun mente at i motsetning til antikkens republikk, måtte den moderne politikkens former tilpasses de mange som først og fremst ønsket privatliv og fred og ro.23 Her stiller hun opp to ulike oppfatninger av frihet, den antikke og den moderne, som ettertiden har knyttet til Benjamin Constants foredrag tyve år seinere, skriver Tønnesson.24 Det er kanskje ikke så rart, for hun publiserte ikke denne avhandlingen. Hun tenkte seg et overhus som et konservativt element i forfatningen for å sikre stabilitet, og hun advarte mot maktkonsentrasjon.

Da Napoleon kom til makten, fikk han snart nok av hennes kritikk og forviste henne fra Paris og en omkrets på 40 mil. I over ti år levde hun i eksil dels på Coppet, dels reiste hun i Tyskland og Italia. Hun traff Goethe og litteraturkritikeren August Wilhelm von Schlegel. Senere måtte hun komme seg vekk også fra Coppet, og flukten gikk via Tyskland til Sverige og England, før hun igjen bosatte seg i Frankrike i 1814.

Madame de Stäels fantastiske liv kan ikke engang angis skissevis innen rammen av en bokmelding. Her kan jeg bare anbefale leseren å gi seg i kast med boka. Underveis kommenterer Tønnesson hennes bøker, bl.a. skuespillet Sofie (1786), romanene Delfine (1802) og Corinne (1807), samt verkene bl.a. om Rousseau (1788), lidenskapen (1796) litteraturen (1800), De l’Allemagne (1808) og refleksjoner over den -franske revolusjon (utgitt posthumt 1818). I refleksjonen over den franske revolusjon tar hun et langt blikk over fransk historie og kommenterer at det er friheten som er gammel, og viser tilbake til stenderforsamlingene før eneveldet. Og det er interessant at mens hun synes å være veldig opptatt av Rousseau og kjønnsforskjellen som helt ung, så dreier verket om lidenskapen seg om sterke følelser som kan finnes hos begge kjønn.

Historien om Madame de Staël har også en tilknytning til nordisk historie. Også her gir innsynet i de politiske diskusjonene og omgangsformene innsikt i ambisjoner og motiver. Jean Bernadotte, den senere Carl Johan, var også en av Madame de Staëls venner, og hun støttet ham ivrig i hans politiske karriere. I 1812 og 1813, da hun var på flukt fra Napoleon, kom hun til Sverige og ble mottatt som en dronning av Carl Johan, skriver Tønnesson. I Stockholm åpnet hun salong og fulgte nøye med i hvordan de politiske begivenhetene utviklet seg.

Fra Sverige reiste hun sommeren 1813 til England. Tønnesson viser hvordan hun ivret for Bernadottes sak: Sverige burde få Norge. Men her møtte hun motstand fra den engelske opposisjonen. «Når det gjelder Norge, angriper opposisjonen meg daglig i samtaler om denne saken, og jeg svarer at Danmark er en fransk provins, bare enda mer servil enn de andre» – gjengir Tønnesson.25 For øvrig gjorde hun stort inntrykk på engelske nyttefilosofer og diskuterte intenst med dem om dygd og dåd. Hun hadde lite til overs for deres filosofi, som hun mente var en enkel maksime om størst mulig lykke for flest mulig. «Vi vet mye om hva som foregikk der fordi -oppholdet gjorde så stort inntrykk på deltakerne at flere av dem skrev til slekt og venner», skriver -Tønnesson.26

Napoleons krigslykke snudde i 1812, og våren 1814 besatte allierte styrker Paris. De Staël var av dem som ivret for å gjøre Sveriges nyvalgte kronprins til hersker i Frankrike, skriver Tønnesson. Hun hadde ingen sans for en ny Ludvig på tronen. Sommeren 1814 var Madame de Staël tilbake i Paris. 12. juli sendte hun Carl Johan politiske taktiske råd om at han burde godta nordmennenes krav om fri konstitusjon. Da ville han framstå som en troverdig liberaler. «Hun formidlet hva opplyste mennesker tenkte i Paris», skriver Tønnesson, og siterer fra de Staëls brev: «Man mener at De vil gjøre klokt i simpelthen å godta den konstitusjonen nordmennene har gitt seg og bare forlange at kongen av Sverige tar plassen til prins Christian. Når spørsmålet blir redusert til å gjelde et menneske, mister det sin nasjonale betydning.»27 Dette ble jo også utfallet med Mossekonvensjonen. Tønnesson reiser spørsmålet om hennes anbe-falinger var viktige for resultatet. Med henvisning til Bernadotte--spesialisten Torvald Höjer, svarer Tønnesson at det sterkeste motivet bak Carl Johans moderate opptreden i 1814 var hensynet til agitasjonen i Frankrike. Senere korrespondanse mellom de to kan støtte dette synet. Carl Johan sendte Madame de Staël beskrivelser om 4. november-grunnlova og inntoget i Christiania i desember, men med klare henvisninger til fransk politikk og angrep på Ludvig 18.

Da den nye konstitusjonen for Frankrike, La Charte, ble kunngjort i 1814, følte hun det som en lettelse og nesten en triumf, skriver Tønnesson – hun mente den inneholdt nesten alle frihetsparagrafene som hennes far hadde foreslått for Ludvig 16. i 1789. Det var to kamre etter engelsk mønster, og borgernes frihet og rettssikkerhet var garantert. Men den var gitt av kongen – og spørsmålet om folkesuvereniteten var dermed ikke uttrykt, mente hun.

I Paris åpnet hun salong den 25. mai 1814, og i løpet av noen timer tok

hun imot tsar Alexander, Lafayette, Talleyrand, Sismondi, Constant osv. Fram til hun døde i 1817 holdt hun salong, dels i Paris, dels i Coppet, og gjorde nye bekjentskaper, bl.a. med lord Byron.

Selv om hun var en energisk og strålende salongvertinne og politisk forfatter, opplevde hun motbør fordi hun som kvinne blandet seg i politikk. Hun ble det en i dag ville kalt grovt seksuelt trakassert av Napoleon; Tønnesson gjengir hvordan keiseren skal ha kikket ned i utringningen og kommentert at hun så visst hadde ammet barna selv.28 I England opplevde hun ironien når hun tok opp politiske spørsmål. Tønnesson formidler både slagene og energien «Men hun var ikke mer utslått enn at hun etter middagen holdt en halvtimes appell for krig mot Napoleon», skriver Tønnesson.29 Madame de Staël kunne skremme vanlige kvinner, skriver han. Hun valgte selv sine venninner. Hun levde med elskere, fikk barn med dem og brøt konvensjoner, og ble hørt og respektert. Våre dagers hersketeknikker hadde neppe bitt på henne, og tilsynelatende ikke datidens heller: Siste vinteren hennes i Paris da hun igjen holdt salong og utfordret myndighetene, svarte selveste politiministeren at det nok ikke lot seg gjøre å hindre henne. For selv ikke Napoleon «hadde klart å stoppe munnen på henne».30

Hva gjorde henne så sterk? Var hun feminist? Hele sitt liv var hun opptatt av vilkårene for kvinner, riktignok for de begavede overklassekvinnene, «Kvinnene av folket kommer knapt nok innenfor hennes synsfelt», skriver Tønnesson, men legger til at det gjaldt de fleste av hennes samtidige intellektuelle.31 Likevel er det merkelig få personlige forbindelser nettopp når det gjelder spørsmålet om kvinnenes politiske rettigheter. Tønnesson drøfter dette i epilogen. Det lar seg kanskje forklare med sosial forskjell at hun ikke nevner eller tar kontakt med Olympe de Gouges, men hva med Madame Rolande, eller Mary Wollstonecraft? Og det er underlig at hun ikke nevner markien av Condorcets iherdige forsvar av kvinnenes politiske rettigheter.32 På forlagets vaske-seddel står det at hun drev politikk med bøkene hun skrev og ved «sin innflytelse over menn med makt». Det forklarer trolig hennes valg av omgangskrets og muligens også at hun ikke var opptatt av formelle politiske rettigheter for kvinner. Dessuten hadde hun som ung beundret Rousseau og mente paradoksalt nok som mange andre politisk aktive kvinner at kvinner først og fremst forsto seg på følelser. Men mangelen på interesse for spørsmålet om kvinners formelle politiske rettigheter kan også skyldes at de årene da spørsmålet var mest aktu

elt, også er de årene det finnes lite bevart fra hennes hånd. Som Tønnesson viser har hun trolig vært opptatt med å skrive for andre i årene 1791–92.33 Som madame Rolande og mange andre var hun sterkt involvert i det politiske livet. Det er ikke hennes politiske aktivitet som gjør henne til en «høyst usedvanlig kvinne». Tønnesson formidler en politisk historie fra Frankrike der kvinnene er med på alle nivå, fra gate til slott. Salongene og bøkene var etablerte politiske arenaer for både menn og kvinner da revolusjonen kom. Men ikke alle kvinner klarte å bruke disse mulighetene så energisk som Madame de Staël. Flere ble offer for terroren. Hun ble reddet. Med sin bekjentskapskrets, formue, kunnskap og vidd åpnet Madame de Staël deretter salong overalt hun kom og skaffet seg politisk armslag. Hun var kvinnen som ikke lot seg stoppe, og fortjener undertittelen som Tønnesson har gitt henne: «en høyst usedvanlig kvinne».

Boka er godt utstyrt med sluttnoter, personregister, bibliografi over arbeider av Madame de Staël, hennes korrespondanse, samt bibliografi over henne, familien og Coppet-gruppen. Svært interessant er også oversikten over oversettelser av hennes verker. Ingen norske! Men hun ble tidlig oversatt til svensk. Corinne kom alt i 1808, og hennes bok om revolusjonen ble oversatt til svensk samme år som den kom ut på fransk i 1818. Så her er alt en inspirert leser trenger for å gå til bokhyllene og internett for selv å lese romanene og pamflettene Madame de Staël skrev. Kort sagt: boka anbefales!

Anne-Lise Seip

Demringstid. Johan Sebastian Welhaven og nasjonen

Aschehoug forlag, Oslo 2007, 538 s.

Av Berit Eide Johnsen

Anne-Lise Seips velskrevne og interessante biografi kom ut i jubileumsåret 2007, 200 år etter Johan Sebastian Welhavens fødsel i Bergen 22. desember 1807.

På barneskolen lærte vi om feidene mellom Henrik Wergeland (1808–1845) og Johan Sebastian Welhaven (1807–1873). Sistnevnte inntok rollen som antihelt. Wergeland, sterkt knyttet til 17. mai, nasjonens fødsel og unge år, stod frem som den selvsagte helten og seierherren. Vi fikk også et innblikk i kjærlighetens håpløse sider gjennom Camilla Wergelands (1813–1895) ulykkelige og ufullendte forhold til sin brors hovedmotstander. Denne «historien i historien» om hat og lidenskap kunne ikke ende godt, den bare bekreftet antiheltens svikefulle natur.

I Anne-Lise Seips beretning er selvsagt både Henrik Wergeland og Camilla Collett med, men Welhaven er trukket ut av Wergeland-familiens skygge. Her er han hovedpersonen, og han fyller rollen. Men ikke gjennom en endimensjonal portret

tering, tvert imot. Han fremstår som et kontrastfullt menneske, både elsket og hatet, på samme tid ironisk (med den vittige, ofte ubarmhjertige replikken) og sjarmerende, arrogant og følsom, karismatisk og klosset med en «brændende higende Uro».

Anne-Lise Seip tar ikke bare mål av seg til å analysere dette – isolert sett – fascinerende mennesket, men også å sette det inn i en større sammenheng: en brytningstid eller demringstid. Rammen rundt biografien er forestillinger om nasjonen og nasjonal egenart midt på 1800-tallet, i den perioden da Europas flerkulturelle stater ble omdannet til mer eller mindre homogene nasjonalstater, i den perioden da Norge ble bygd opp som nasjon, både politisk og kulturelt. Anne-Lise Seip plasserer Welhaven i sentrum av den nasjonale historien, og tildeler ham en avgjørende rolle i det unge Norges kulturliv gjennom en mannsalder.

Han ble født inn i en tolerant prestefamilie i Bergen oppunder jul i 1807. Vi får møte en stridig og viljesterk gutt, men også en som kunne være engstelig og trekke seg unna situasjoner han ikke mestret – tilsynelatende motstridende personlighetsstrekk som siden skulle forsterkes og merke hans liv. Vi kommer inn i familielivet i den borgerlige kulturbyen og handelsbyen Bergen, og får høre om «Bastians» tyske og danske familierøtter. Vi skjønner bakgrunnen for hans utadvendte kultursyn, som senere skulle bli politisert og gi ham og hans krets, Cosmopolitene, motstand fra de nasjonalt orienterte Patriotene. Welhaven definerte seg som en nasjonal dikter, men ikke som Patriotene ved primært å søke mot landets egne tradisjoner, tvert imot ved å definere det norske innenfor et større nordisk kulturfellesskap og vektlegge impulser fra andre europeiske land. Men hvorfor ble Welhaven av den grunn skjøvet til side som unasjonal?

Welhavens livsprosjekt var, ifølge Anne-Lise Seip, å skape en sosialt harmonisk kulturnasjon og mennesker med indre dannelse gjennom kunsten. Friheten var for Welhaven en indre tilstand, ikke en ytre betingelse. Welhaven fant ingen sosial orden som ikke sprang ut av individuell frigjøring og vekst. Han brydde seg ikke om saker, men om ideer. Formene i den politiske debatten var viktigere enn selve stridsspørsmålene. Men i det unge Norge midt på 1800-tallet hørte det avpolitiserte, tyske Bildungs-prosjekt fortiden til. Kulturkampen ble uløselig knyttet til den politiske kampen. I en periode på 1840-tallet inntok Welhaven en lederrolle, fordi en «nasjonal-romantisk mellomakt» knyttet til skandinavismen dempet striden. Men den brøt ut igjen for fullt i 1850-årene, anført av en ny generasjon som koplet sammen klasse og nasjon, som knyttet bøndenes politiske kamp til kulturkampen og sterkt knyttet sitt prosjekt til Wergelands navn. Wergelands skygge klarte altså Welhaven ikke å riste av seg, selv flere år etter sin motstanders død i 1845.

Welhaven forlot sin hjemby Bergen for godt i 1825. Hans første år i Christiania var preget av teologiske studier ved universitetet. Men en

relativt trygg økonomi ble endret ved farens plutselige død i 1828. Fra første stund hadde imidlertid studiene voldt ham visse problemer. Hovedkapitlet om årene 1828–1840 er med rette gitt tittelen Kampår. Gradvis modnet tanken om å legge bort ufullførte teologistudier til fordel for litteratur og estetikk. Talent hadde han. I tidens fylde skulle det skaffe ham sentrale posisjoner som debattant, litterat, litteraturkritiker, dikter, smaksdommer, filosofiprofessor og litteraturhistoriker. Han fikk etter hvert både anerkjennelse, nye venner, sosial oppstigning og økonomisk sikkerhet.

Welhaven fikk innpass i Christiania-borgerskapets liv og selskapelighet. I 1830 møtte han for første gang den unge og vakre Camilla Wergeland hos familien Herre, der han var huslærer. Men om «Sanct Sebastian» var Camillas store kjærlighet, var det Ida Kjerulf (1817–1840), den unge døde, som ble Welhavens. Henne – deres lidenskapelige, men distanserte forhold gjennom drøyt tre år (fordi familien hennes lenge ikke ville vite av den fattige studenten) og kortvarige forlovelse på hennes dødsleie – glemte han aldri. Det etter hvert idealiserte minne ble også dyrket i ekteskapet med Josephine f. Bidoulac (1812–1866), som han for øvrig var inderlig glad i. På en meget forklarende måte får Anne-Lise Seip frem tidsånden, den borgerlige etikette. Den preget blant annet den forfinede kjærlighetskulturen, der følelsene måtte skjules, pakkes inn og kommuniseres gjennom fortrolige hjelpere.

Welhavens arena var også Studentersamfundet, som allerede ved hans ankomst til hovedstaden var preget av splittelse. I 1832 kom det endelige bruddet mellom Welhavens krets og flertallet, Patriotene, anført av Wergeland. På 1830-tallet var frontene på det hardeste. Stridstemaet gjaldt hva det ville si å være nasjonal. Wergeland og hans venner, anklaget for brautende patriotisme og for å ta enerett på å være nasjonal, stod mot Welhaven-kretsen med påståtte unasjonale og danomane holdninger. Men utover i 1840- og 1850-årene, og særlig etter Wergelands død i 1845, kom det til en slags forsoning. De kunne enes om nasjonalromantikken. 1840-tallet var også Welhavens velmaktsdager, han var på høyden (som også er hovedkapitlets tittel). Som lektor i filosofi, senere filosofiprofessor og kulturpersonlighet kom han til å spille en nøkkelrolle i konstruksjonen av det nasjonale.

Welhavens dannelsesideal og kunstsyn var samtidig en samfunnsteori: Kunsten, preget av den klassiske regelestetikken, var en vei til foredling av menneske og samfunn. Regler og beherskelse betydde ikke mindre frihet, tvert imot mer. Som på den politiske arena ble Welhavens syn på dette definert i forhold til Wergeland: Welhavens regelbundne, harmonisøkende poetiske idealisme mot Wergelands opprørske tøyles-løshet. Ingen steder kommer Wel-havens dikteriske program så klart til syne som i «Digtets Aand»: Af Sprogets strenge Bygning, / af Tankeformers Baand / stiger en frigjort Tanke, / og den er Digtets Aand. Men

ser man Welhavens poetikk og praksis i sammenheng, er bruddene slående. Han ville skape en mer kultivert debatt og løfte nasjonen ut av «Raaheden», men klarte ikke selv å overholde programmet. Hans såre og steile holdninger ødela fremfor noe hans egen drøm om en åpen offentlig samtale, påpeker Anne-Lise Seip.

Våren 1849 – med de berømte festforestillingene med Brudefærden i Hardanger i mars som «en orgie i nasjonalfølelse» – var selve høydepunktet i de håpefulle 1840-årene. Men året 1849 var også et vendepunkt. Gradvis ble motgangen større, både for Welhaven selv og hans ideer. Men ennå i begynnelsen av 1860-årene ruvet Welhaven i det nasjonale billedgalleriet, konstaterer Anne-Lise Seip, selv om karrieren var «på hell» (jfr. tittelen på hovedkapitlet om perioden 1850–1866). Ytre tegn på anerkjennelse manglet ikke. Men sterke krefter hadde allerede i flere år arbeidet for Wergelands ettermæle. Det ble på bekostning av Welhaven. Han ble politisk plassert som embetsstandens dikter, en representant for det fremmede som både nevøen Ernst Sars og Bjørnstjerne Bjørnson ville bekjempe.

Rundt 1850 gjennomgikk det -norske samfunnet en religiøs vending. Mot slutten av sitt liv utviklet også Welhaven seg mer i religiøs retning. Strid ble avløst av forsoning. Minnene om de avdøde, ikke minst Ida Kjerulf, som hadde fulgt ham gjennom livet, ble forent med håp om hinsidig gjensyn. Han døde i Christiania 21. oktober 1873, nær 66 år gammel, ensom og sterkt merket av Parkinsons sykdom.

Hva er hans betydning i dag? Welhaven-året 2007 gikk relativt ubemerket hen. I Wergeland-året 2008 må vi erkjenne at Welhaven – tross vektige bidrag til norsk diktning og kulturforståelse – fremdeles har sin plass i skyggen av sin hovedmotstander, og får sin plass definert i forhold til det intense søskenparet Henrik og Camilla. Og det til tross for at mange vil mene at Welhavens diktning og kultursyn står støtt på egne ben, og hans beste arbeider har mye å tilføre oss i vår globale, internasjonale tidsalder, i en tid da nasjonalstaten står under press. Anne-Lise Seip har klart fått frem at hans «Kraft er ei et Minde blot».

Tilføres Welhaven-forskningen og forskningen på 1800-tallets nasjonale historie noe nytt med denne biografien? Så gjennomforsket og gjennomanalysert som perioden er, og så full av etablerte myter og fastlåste forestillinger, skal det vanskelig gjøres å foreta noen fullstendig revisjon. Det gjør da heller ikke forfatteren. Inntrykket er vel heller at myter befestes. Anne-Lise Seips fortjeneste er først og fremst at bildet nyanseres og utdypes på flere sentrale områder. Gjentatte ganger får hun frem det kontrastfylte og flertydige i vurderinger av både person og av hendelser, både i samtid og ettertid. Dette er ikke en biograf som tyr til lettkjøpte sannheter.

Forfatteren plasserer seg trygt innenfor den historiske biografitradisjonen, hun er ikke nyskaper av genren. Hennes nøyaktige og kildekritiske biografi holder et høyt vitenskapelig nivå og vil bli stående

som et standard- og referanseverk. Den er den mest omfattende siden Arne Løchens fra år 1900. Hun bygger på Løchen så vel som på annen Welhaven-litteratur og har hyppige referanser til dem i et solid noteapparat, men uten eksplisitt å drøfte tidligere synspunkter i relasjon til egne konklusjoner eller plassere seg i forhold til tidligere Welhaven-forsk-ning.

Det er mye positivt å si om denne biografien, men noen kritiske merknader hører også hjemme. I den nær 500 sider lange biografien kan det bli vel mye detaljer (som i beskrivelsen av dannelsesreisen til Italia) og vel mange feider og stridigheter – Dæmrings-striden, stumpefeiden, altertavlestriden og salmestriden, blant mange andre. En del småkapitler kunne nok vært sløyfet. Til tider kan leseren miste den røde tråden i alle referatene og sitatene. Og tidvis kommer Welhaven selv i bakgrunnen, mens andre stemmer tar over, eksempelvis Bjørnstjerne Bjørnson, som gikk til angrep på ham i 1850-årene. En innvending kan også være at Anne-Lise Seip til tider skriver vel kildenært. Men hele tiden skriver hun innsiktsfullt. Forfatteren har i det hele tatt et levende og nyansert språk, i stil med tiden og hovedpersonen. Men det forekommer stilbrudd, som da Welhaven i innledningskapitlet tildeles rollen som «kulturarbeider». Hva med kulturpersonlighet? Begrepet «bekymringsmelding», brukt i forbindelse med Intelligenskretsens bekymring for det økende antall bondetingmenn i 1833, gir assosiasjoner til dagens sosialsektor og kunne også med fordel vært skiftet ut. Men dette er unntak.

Biografiens tittel Demringstid er slående, med referanser både til ett av Welhavens hovedverk, Norges Dæmring fra 1834, og den kulturelle og politiske oppbyggingstiden midt på 1800-tallet. Men undertittelen Johan Sebastian Welhaven og nasjonen er muligens noe mindre treffende. Det dreier seg nemlig om en total, omfattende biografi, kronologisk oppbygd og med nært fokus på hovedpersonen. Også andre aspekter som familiebakgrunn og omgangskrets, privatliv og kjærlighetshistorier, yrkeskarriere og samfunnsroller, kunst- og kulturprosjekt samt dikterisk produksjon er med på å belyse personligheten og livets faser. Selv om Welhavens liv kaster lys over den nasjonale historien, og han også blir fremstilt i et nasjonalt perspektiv, begrenser altså biografien seg ikke til dette perspektivet.

Forstår vi Johan Sebastian Welhaven etter å ha lest denne biografien? Forstår vi hans betydning, høydepunktene og nederlagene i hans liv? Fortjente han den skjebne å bli marginalisert av ettertiden, og ende opp som en kontrast til den – etter de flestes mening – langt mer betydningsfulle Henrik Wergeland? Svarene er både ja og nei. Rollen som nasjonens fremste tolk og stemme ble han fradømt allerede i sin levetid. Hans ideer om den sosialt harmoniske kulturnasjon og menneskets indre dannelse ble forlatt. Noe som derimot fremdeles har relevans i vår globale tid, er Welhavens tan

ker og forestillinger om nasjonal egenart og det norske i relasjon til det nordiske og europeiske.

Anne-Lise Seip inviterer leseren inn i universet til den norske kulturelite midt på 1800-tallet, belyser en banebrytende tid, et særegent tenkesett og et kontrastfylt og mangefasettert liv, og lar leseren gå beriket videre.

Eva Helen Ulvros

Oscar I – en biografi

Historiske Media, Lund 2007, 220 s.

Av Ruth Hemstad

Som den første av kongene i Bernadotte-slekten, vokste Oscar I opp i Sverige og lærte seg svensk – og norsk. Han kom til Sverige fra Frankrike som 11-åring, og gikk – som resten av sin familie – fra å være borgerlig til å bli kongelig. Oppsiktsvekkende var det også i det etterrevolusjonære Europa at Bernadottene forble kongelige. Oscar var arvingen som skulle sikre den ferske kongeslekten en fremtid. Først i en alder av 45 år inntok han selv tronen, og han fikk bare 13 år som utøvende konge. Av de svensk-norske unionskongene på 1800-tallet har Oscar I kommet i skyggen både av sin far Carl Johan og av sin navnebror og sønn, Oscar II.

I sin nye biografi forsøker den svenske historikeren Eva Helen UIvros å trekke Oscar I (1799–1859) frem fra den historiske glemsel.34 Biografien stiller ikke bare kongen selv i sentrum, den er like mye et portrett av den kongelige familie og av trekk ved det svenske samfunn i første halvdel av 1800-tallet. Oscar I forblir noe fjern – en karakteristikk som var utbredt allerede i hans samtid. Når det gjelder Norge – Bernadottenes andre unionsland – glimrer landet og folket stort sett med sitt fravær i denne ellers velskrevne biografien om unionskongen. Oscar I – en biografi er blitt en svensk historie. Den er også en historie om «ett övergivet barn», noe jeg straks skal komme tilbake til.

Etter hundreårsmarkeringen i 2005 med tilhørende norsk-svenske publikasjoner er det litt skuffende at det norske og norsk-svenske perspektivet er så fraværende i en bok om en av de få faktiske unionelle institusjonene – det svensk-norske kongehuset. Nyere norsk-svensk litteratur om unionstiden er i liten grad trukket inn, vi finner kun enkelte norske artikler og ett bokverk – Erik Bjørnskaus Carl Johan-biografi – på litteraturlisten.35 Det primære kildematerialet er hentet fra Bernadottearkivet – brev til og fra Oscar og andre medlemmer av kongehuset, samt dagbok-opptegnelser og memoarer.

Gjennom dette materialet får vi mange interessante innblikk i kongehusets verden, med dets muligheter og begrensninger.

Ulvros trekker inn en rekke ulike perspektiver, hentet både fra svenske oversiktsverk, fra spesialstudier og egen tidligere forskning, og hun gir mange interessante bilder fra tidens svenske samfunn. Her bringes det glimt både fra Götiska Förbundet og dyrkingen av det fornnordiske tidlig på 1800-tallet til skandinavismen et par tiår senere, fra Ling-gymnastikken til folkeskolen, fra avholdsbevegelsen til litterære salonger, fra kolera-epidemier til fengselsvesen, fra kvinnenes muligheter – eller snarere mangel på sådanne – til tidens utroskap, fra fattigvesen til jernbaneutbygging. Det gis også glimt fra det politiske liv, selv om disse er noe sparsomme etter denne lesers smak. Dette kan imidlertid til en viss grad tilskrives at Oscar som kronprins lenge ble holdt utenfor det politiske liv, og at hans tid som konge ble så kortvarig. De mange gode tidsbilder bidrar til å minne om den raske utviklingen datidens samfunn gjennomgikk. Det er oversiktlig og velskrevet gjort, og stort sett beholdes den røde tråd – selv om koblingen til Oscar I eller kongefamilien ikke alltid er like eksplisitt.

«ETT ÖVERGIVET BARN»

Biografien om Oscar I vier mye plass til den senere unionskongens barndom og oppvekst, og her er boken på sitt beste. Det er også her forfatterens primære grep er tydeligst. I biografiens avsluttende kapitler – en epilog og et kapittel med sluttrefleksjoner – understrekes forfatterens psykologiske innfallsvinkel: Oscar I var et sviktet barn. Oscar var knapt tolv år gammel da han – etter fem måneder i sitt nye hjemland – opplevde at moren, kronprinsesse -Désirée, dro tilbake til sitt kjære Paris og ble værende der. Først elleve år senere traff han henne igjen. Gjennom såre brev fra sønn til mor fremgår det at han stadig lengter og ønsker og tror at hun snart skal komme tilbake. Désirée, som beskrives som et bortskjemt barn, lover – men hun holder aldri løftene. I det kalde nord oppdras arvingen Oscar til fremtidig konge med en fast og bestemt hånd av sin dominerende far – Carl Johan. Oscar fortsetter hele sitt liv å være i skyggen av sin far, i flere betydninger av ordet. Farens strenge krav satte spor: «Oscar lärde sig att vara foglig och lydig, flitig och duktig för att bli omtyckt. Den linjen följde han även som regent, men förmådde inte utveckla en egen stark personlighet. Barndomens ängslan följde honom genom livet.»36 Slik avslutter Ulvros sin bok om Oscar I, som hun selv kaller en livsverksbiografi og til dels en psykobiografi.

Perspektivet med Oscar som «ett övergivet barn» fungerer godt i de innledende kapitlene om barndom og unge år, men grepet med den sviktede sønn i sin fars skygge følges bare delvis opp i de følgende kapitlene om Oscar som voksen og liberal kronprins, og om utviklingen fra liberal til konservativ konge. Oscars

utydelighet – som kan ses som et resultat av oppvekstårenes tilpasning – rammer til dels også hans biograf. Men det gis likevel mange gode bilder av Oscar Is vei til makten, av hans interesser, hans familie og den tid han levde i.

Et introduserende bakgrunnskapittel beskriver Jean Baptiste Bernadottes fascinerende vei til den svenske tronen. Advokatsønnen fra Pau, som ble en av Napoleons marskalker og fyrste av Ponto Corvo, og som gjennom historiens mange tilfeldigheter havnet som svensk-norsk konge, omtalte selv sitt livsløp på denne måten: «Ingen har fyllt en bana liknande min.»37 Det ble gjort i diktats form overfor sønnen da Carl Johan lå på sitt siste. Sønnen og arvingen var selv en medvirkende faktor til at den svenske tronen ble tilbudt Jean Baptiste Bernadotte i 1810, i etterkant av tapet av Finland og statskuppet året før, og etter at danske Christian August (hvis sentrale norske karriere, i parentes bemerket, forbigås i taushet) døde etter kort tid som svensk tronarving.

Skiftningene og påkjenningene er store i den unge Oscars liv. I 1813 forlates han også av sin far. Først et år etter, etter napoleonskrigenes avslutning og med et nytt unionsland som motvillig krigsbytte, vender Carl Johan tilbake til Sverige og sin sønn. Sommeren 1814 får imidlertid Oscar være med på «det norska krigsäventyret».38 Han tegner utsiktene fra Svinesund, Frederikshald og Tistedal (som gjengis feil som Fistedal) som han begeistret sender til sin mor i Paris. De avgjørende begivenheter i 1814 – både for unionskongene og for Norge – skisseres hastig. Den norske motstanden og det norske samfunnet rykker aldri særlig nær i denne biografien. Til dels går det på bekostning av en troverdig beskrivelse av Oscar I som unionskonge. Noen av Oscar Is varige minnesmerker – som Oscarshall og etableringen av en kongelig folkepark på Bygdøy – nevnes ikke i det hele tatt.39 Dette føyer seg nok inn i en lengre tradisjon i svensk historieskriving om 1800-tallet, der Norge spiller en perifer rolle. Man hadde likevel håpet at noe hadde skjedd på dette området etter 2005. Slik resultatet er blitt, er denne biografien mindre interessant for norske lesere enn den kunne ha vært.

Etter glade studentdager i Uppsala, der den kunstnerisk anlagte kronprinsen fikk utfoldelsesmuligheter, sendes Oscar på frierferd til Europa. Frierferden på begynnelsen av 1820-tallet er levende beskrevet, og her har biografen også kunnet bygge på Oscars egne dagbokopptegnelser. På denne reisen treffer Oscar omsider igjen sin mor. Désirée blir med sønnen tilbake til Sverige og blir der resten av livet, selv om hun fortsatte å lengte ut. Oscars forelskelse i farens utvalgte og prioriterte kandidat, med aner tilbake til eta

blerte europeiske kongeslekter – 15-årige Joséphine av Leuchtenberg – passet godt. Hun ble en god mor, og sikret arvefølgen videre. Fem barn kom i rask rekkefølge mellom 1826 og 1831, fire av dem sønner. Etter barnefødslene fant Oscar imidlertid veien til andre kvinner. Hans ti år lange forhold til skuespilleren Emilie Högqvist pleies så åpenlyst at det vekker reaksjoner. Han får to sønner med henne. Andre barn fra Oscars tidligere forhold er også kjent. Dette er heller ikke en ukjent side ved de andre Bernadotte-kongene; ikke minst Oscar Is sønn, den senere Carl XV, er kjent for sine utenomekteskapelige meritter.

FRA LIBERAL TIL KONSERVATIV

Forventningene til den mer liberale kronprins Oscar var høye, men de ble ikke innfridd da han ble konge. Betegnende nok gjennomgikk Oscar – som sin far – en utvikling fra å være liberalt orientert til å bli gradvis mer konservativ. Hans liberale interesser dreide seg da også mer om det økonomiske og sosiale liv enn om politiske forhold. En rekke ulike humanitære spørsmål opptok både ham og Joséphine. Oscar engasjerte seg i kriminalpolitikken og satte seg grundig inn i tidens fengselsforhold. I 1840 skrev han en bok om dette temaet: Om straff och straffanstalter ble oversatt til en rekke språk – til norsk av Henrik Wergeland.40 Som konge var Oscar I sentral i forhold til innføring av cellefengsler. Oscar engasjerte seg også i skoleforhold og ivret for en statlig folkeskole. Fattigforsorgen opptok ham også sterkt. Han engasjerte seg dessuten i spørsmål om kvinnenes stilling i samfunnet og de vanskelige forhold særlig for den økende andelen ugifte kvinner. Ikke minst gjaldt dette spørsmålet om lik arverett for kvinner og menn, noe som ble lovfestet i 1845. Med katolsk mor og kone engasjerte Oscar seg også i religiøse forhold og for opphevelse av konventikkelplakaten.

Innenfor en rekke av disse feltene fulgte nye reformer. I redegjørelsen for utviklingen innen disse områdene er det gjennomgående svenske forhold som skisseres. Norske forhold berøres stort sett bare når Oscar selv var i landet, bl.a. som visekonge i 1824. Da reiste kronprinsparet også rundt i landet, og særlig de elendige fangeforholdene engasjerte kronprinsen. I denne perioden var det også en kamp om nasjonale symboler, som striden om 17. mai-feiringen, som sto på agendaen og som delvis berøres. Til dels blir fremstillingen her faktisk feil, særlig når det gjelder flaggspørsmålet, som kom opp senere da Oscar ble konge. Norske ønsker om å få fjernet den norske løven fra det svenske riksvåpenet omtales. Men innføringen av unionsmerket – den såkalte sildesalaten – i begge lands flagg, både handelsflagget og orlogsflagget, i 1844, nevnes slett ikke. Heller ikke det mindre kjente unionsvåpenet. Dette var viktige handlinger fra den nye kongens side og et forsøk på å skape en balanse mellom de to unionslandene.

Når det gjaldt viktige svenske politiske spørsmål, som den langvarige striden om representasjonsreformen, vek imidlertid Oscar tilbake. Han ønsket ikke å se sin personlige kongemakt beskåret. Biografen ser Oscars uvilje til å ta stilling, hans tilbakeholdenhet og nøytrale posisjon som vekket til dels sterke reaksjoner, som en arv fra oppveksten.

4. mars 1844 døde Carl Johan, kort tid etter sin 81-årsdag. Mindre pompøs i stilen enn sin far, «enkelt och flärdfritt», naturlig og ukunstlet, overtok Oscar kongeposisjonen som Oscar I. Det nye kongeparet ble kronet i Storkyrkan i Stockholm 28. september 1844, men dronningens katolske tilhørighet medvirket til at det aldri ble noen kroning i Norge.

Både psykisk og fysisk var den nye kongen vekere enn sin far. Oscar hadde vært sykelig store deler av livet og fikk en kort karriere som konge. Utenrikspolitisk viste Oscar I imidlertid en aktivistisk holdning, særlig under Krimkrigen fra 1853. Farens forsonlige holdning til Russland ble ikke delt av sønnen, som til dels var inspirert av gøtisistenes drøm om å gjenerobre Finland. Oscar I fremforhandlet Novembertraktaten i 1855, men Krimkrigens avslutning i 1856 kom for tidlig i forhold til unionskongens håp om å utvide riket. Oscars interesse for skandinavismen, som blomstret i Danmark og til dels i Sverige i 1840- og -50-årene, må også ses i denne sammenheng. Oscars følere overfor Danmark om et forsvarsforbund i 1857 ble avvist, noe som var en stor skuffelse for ham.

I 1857 ble Oscar I så dårlig at han overlot styringen til sønnen Carl. Oscar I rakk så vidt å bli 60 år, 4. juli 1859. Fire dager etter døde han av hjernesvulst. Carl XV fikk selv en kort periode som konge, også han i 13 år. I ekteskapet med Lovisa av Nederlandene hadde han fått sønnen Carl Oscar, som døde bare 16 måneder gammel. Siden Lovisa ikke kunne få flere barn, gikk arvefølgen videre til broren Oscar. Han giftet seg med Sophie av Nassau i 1857, og arvefølgen ble sikret gjennom flere sønner. Det ble imidlertid Oscar IIs skjebne å avvikle den unionen som hans farfar hadde fått i stand, 91 år etter unionsinngåelsen. Men Bernadotte-slekten lever videre, både på den svenske og den norske tronen. Oscar I – en biografi er en velskrevet skildring av en viktig etappe i denne historien, selv om den har visse slagsider.

Lars K. Christensen, Søren Kolstrup og Anette Eklund Hansen m.fl.

Arbejdernes historie i Danmark 1800–2000

SFAH, København 2007, 464 s.

Av Einar A. Terjesen

Arbeidernes, arbeiderklassens og arbeiderbevegelsens historie burde være et takknemmelig felt for internasjonal komparasjon. Utviklingen i de enkelte land oppviser markante fellestrekk, men også betydelige forskjeller som bidrar til ulike nasjonale arbeiderbevegelser. Sammen

ligning mellom lokalsamfunn, arbeidsmiljø og grupper av arbeidere i ulike land kan være fruktbart. Komparasjon kan si noe viktig om tunge strukturer, lange endringsprosesser, internasjonale konjunkturer, nasjonalstatens betydning og lokale forhold og særegenheter som arbeiderne inngår i.

En forutsetning for å kunne sammenligne over landegrensene er at det finnes gode overordnete framstillinger av de nasjonale arbeider-bevegelsene. Uansett hvilke nivå vi ønsker å sammenligne, trenger vi informasjon om utviklingen over et lengre tidsrom. I så måte kan Arbejdernes historie i Danmark 1800–2000 være minst like interessant for norske lesere som danske. Boken gir en framstilling av dansk arbeidsliv, arbeidsforhold, arbeiderbevegelse og livsvilkår gjennom 150 år. Selv om boken kanskje ikke gir noen grunnleggende ny innsikt for spesialistene, er den en omfattende og lett tilgjengelig framstilling av flere sider av den danske utviklingen. Boken er utvilsomt skrevet for et bredt dansk publikum. De fleste underkapitler er forsynt med omfattende sluttnoter som viser til spesielle problemstillinger og spesiallitteratur. For spesialister i arbeiderbevegelsens historie som kjenner hovedtrekkene fra før, er dette kanskje det mest verdifulle ved boken.

Selv om oversiktsframstillinger er nyttige i komparativ sammenheng, kan de være vanskelige å bruke. Nøkkelen til en vellykket sammenligning ligger i detaljene. Sammenligning forutsetter kunnskap om detaljer som varierer mellom de ulike landene, ikke minst detaljer som innen hvert land blir oppfattet som så selvfølgelige at de sjelden eller aldri blir omtalt i framstillingene. Andre detaljer kan tilsyne-latende være uviktige for dansker i dansk sammenheng og blir først av avgjørende betydning dersom de betraktes fra et norsk ståsted. Dette problemet dukker også opp når en norsk historiker leser Arbejdernes historie i Danmark 1800–2000. For eksempel kan det være vanskelig å forstå framstillingen av det danske sosialdemokratiske partiets stiftelse dersom en har standardframstillingen av den norske utviklingen i tankene.

Ved lesningen av Arbejdernes historie i Danmark 1800–2000 blir likevel to trekk tydelige. Utviklingen i Danmark og Norge forløp i hovedsak parallelt, men i Danmark noe i forkant av utviklingen i Norge, i hvert fall før 1940. Fagbevegelsen hadde både i Danmark og i Norge sitt første gjennombrudd i begynnelsen av 1870-årene. 15. oktober 1871 regnes som «den moderne arbejderbevægelses stiftelsesdag» i Danmark. Da ble en rekke faglige seksjoner av Den Internationale Arbejderassociation opprettet i København, og det danske sosialdemokratiske partiet fører sin historie tilbake til dette året. I Norge ble det på 1870-tallet stiftet fagforeninger, men den sosialistiske agitasjonen fikk lite gjennomslag. Det norske Arbeiderparti ble som kjent stiftet i 1887. Både i Danmark og Norge brøt mye av den tidlige arbeiderbevegelsen sammen, men

bevegelsen i Danmark var i langt større grad enn i Norge politisk orientert i sosialistisk retning. I Danmark var det dessuten en større grad av kontinuitet mellom 1870- og 80-tallet enn i Norge. Derimot er den relativt store andelen små fagforeninger, som i boken framheves som et dansk særtrekk, også karakteristisk for Norge.

Boken betrakter 1960-årene som «arbejdernes guldalder» og «fag-bevægelsens guldalder». Dette blir empirisk begrunnet. Lignende formuleringer er også brukt om Norge. Men i begge land oppnådde arbeiderbevegelsen også seire på 1970-tallet. I begge land foregikk det en radikalisering i arbeiderbevegelsen rundt 1970 som blant annet resulterte i arbeidsmiljølover (Danmark i 1975, Norge i 1977). Om Danmark heter det at «fagbevægelsen nåede mange af sine mål frem til krisen satte ind midt i 70'erne» (s. 261). Det kan argumenteres for at begynnelsen av 1970-årene representerte en periode hvor tyngdepunktet i klassekompromisset ble forrykket til arbeidernes fordel. I et slikt perspektiv blir betegnelsen «gullalder» like mye en politisk som en empirisk begrunnet betegnelse, alt etter hvilken målestokk en velger å benytte.

Betegnelsen gullalder impliserer dessuten et slags høydepunkt på en tidligere vekstperiode etterfulgt av nedgang eller forfall. Her er ulike perspektiver mulige ut fra om en legger hovedvekten på parti, fag-bevegelse, arbeiderklasse eller den enkelte arbeider. En variant av forfallsdiskusjonen er den internasjonale debatten om sosialdemokratiet på 1980- og 90-tallet som nettopp dreier seg om kontinuitet eller brudd med 1970-årene som brytningstiår.

Som et bidrag til denne debatten er Arbejdernes historie i Danmark 1800–2000 prisverdig. Boken gir en mer nyansert framstilling enn vi finner i de fleste omtalene av Det norske Arbeiderparti, som ofte har karakter av forfallsbeskrivelser. Den viser hvordan Socialdemokraterne gjennom 1980-tallet holdt fast på kollektive verdier samtidig som synet på markedskreftene var tvetydig. Også innen Arbeiderpartiet var forholdene mer sammensatt enn det som kommer fram i de fleste framstillingene. Forskjellene i framstillingen av sosialdemokratiet i Danmark og Norge på 1980-tallet kan likevel ha en reell kjerne. Alt i 1973 hadde en «høyregruppe» forlatt det danske partiet og dannet Centrum-Demokraterne. Det motsatte skjedde i Norge, hvor en «venstregruppering» brøt ut etter EF-avstemningen og senere ble en del av SV. Først i 1992 vedtok Socialdemokraterne et program som blir karakterisert som sosialliberalt (s. 326). I et langt perspektiv er det likevel igjen likhetene som er mer påfallende enn forskjellene. Dette skyldes langt på vei globale utviklingstrekk.

Et komparativt poeng som blir tatt opp er hvorfor de danske sosialdemokratene har tapt medlemmer til det høyrepopulistiske partiet Dansk Folkeparti mens sosialdemokratene i Sverige ikke har hatt en lignende utvikling. En forklaring som blir gitt er at Riksdagen i Sverige har lyktes i

å ignorere Ny Demokrati, mens Dansk Folkeparti i langt større grad er blitt behandlet som et normalt parti. Dessuten forfektet Ny Demokrati et liberalistisk program, som ikke fikk noen oppslutning blant arbeidervelgere. Trekker vi Fremskrittspartiet i Norge inn i denne sammenhengen, ser vi imidlertid at disse forklaringene ikke kan være de eneste gyldige.

Arbejdernes historie i Danmark 1800–2000 er ment å være en «fortælling om arbejderklassens historie» (s. 10). Med arbeiderklassen menes også den sosialistiske/sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen, inkludert kooperasjonen. Fra et norsk synspunkt er den relativt store plassen kooperasjonen har fått i framstillingen interessant. I tilsvarende norske framstillinger er den ikke blitt behandlet i tilsvarende grad. Vi kan imidlertid ikke ut fra hvilke konkrete emner boken tar opp si noe entydig om forfatternes prioriteringer. Som alle andre oversiktsverk er også denne boken avhengig av de spesialstudiene som er gjennomført og som den kan bygge på. Det viser seg ikke i minst i hvilke lokalsamfunn som behandles.

Boken har to deler. Første delen består av kronologisk oppbygde kapitler skrevet av tre forfattere. Perioden fram til 1900 er skrevet av museumsinspektør Lars K. Christensen, periodene 1900–45 og 1980–2001 av lektor Søren Kolstrup og perioden 1945–80 av avdelingsleder ved Arbejdermuseet og ABA Anette Eklund Hansen. Disse kapitlene utgjør tre fjerdedeler av boken. Siden forfatternavnene ikke direkte er knyttet til kapitteloverskriftene, vil jeg betrakte denne delen av boken som en helhet.

I tillegg til selve hovedteksten inneholder boken korte rammeartik-ler med utfyllende tekst av mer kildemessig karakter og korte biografier. Det er umulig for meg å avgjøre hvorfor noen personer er portrettert mens andre ikke er det. Flere for meg kjente navn har fått plass mens andre minst like kjente og sentrale personer ikke er tatt med. Thorvald Stauning har for eksempel ikke fått plass og er merkelig lite nevnt i boken for øvrig. Hovedinntrykket er likevel at det er et godt grep å legge hovedvekten på litt mindre kjente personer.

Andre delen består av seks artikler som omhandler enkeltstående temaer: lektor Niels Finn Christiansen: «Kapitalisme – klassekamp – socialisme», lektor Knud Knudsen: «Arbejde og arbejderbevægelse», forskningsmedarbeider Jytte Larsen: «Men størst var Broderskabet – Køn i den danske arbejderbevægelse», professor emeritus Claus Bryld: «Arbejderbevægelsen og demokratiet – idé og praksis», forskningsbibliotekar Morten Thing: «Arbejderkultur – noget man er eller noget man får?» samt lektor Erik Strange Petersen: «Historieskrivningen om arbejderklassen og arbejderbevægelsen».

Mens de kronologiske artiklene virker godt samordnet og utgjør en fin helhet, spriker temaartiklene i forskjellige retninger, og det er uklart hvorfor disse emnene er valgt.

Alle temaartiklene har et vesentlig mer teoretisk innhold enn de kronologiske, noen av dem er nærmest rene teoriartikler. Inntrykket er at flere av artiklene ikke bidrar til å utfylle de foregående kronologisk oppbygde artiklene, og at de egentlig ikke har noe med resten av boken å gjøre.

Boken er gjennomillustrert av Karen Kræmer og trykt i fire farger. Bildetekstene er utfyllende og informative. Bildene er med på å gjøre Arbejdernes historie i Danmark 1800– 2000 til et tiltalende verk.

Utgiver er Selskabet til Forskning i Arbejderbevægelsens Historie (SFAH). Selskapet, som er et forum for dem som arbeider med arbeiderbevegelsens historie, gir blant annet ut tidsskriftet Arbejderhistorie og en omfattende bokserie. SFAH ble stiftet i 1970 i kjølvannet av den sterke interessen for arbeiderbevegelsens historie på slutten av 1960-tallet. Selskapet representerer langt på vei en politisk radikal tradisjon i forsk-ningen om arbeiderbevegelsens -historie. En av målsettingene har vært å skape en forskning hvor opposisjonen utenfor den til enhver tid dominerende retningen innen sosialdemokratiet har fått selvstendig og positiv dynamisk plass.

Selskapet og bokutgivelsene representerer en interesse for arbeiderbevegelsens historie som er imponerende. SFAH har også tidligere utgitt oversiktsframstillinger over dansk arbeiderbevegelses historie. De første hadde mer karakter av å være direkte forskningsoversikter og -rapporter, mens Kampen for en bedre tilværelse fra 1991 har en oppbygning som tilsvarer den kronologiske delen av Arbejdernes historie i Danmark 1800–2000. En sammenligning av disse to bøkene ville være interessant, men kan ikke gjennomføres her.

Arbejdernes historie i Danmark 1800–2000 innbyr til refleksjoner om hvordan arbeiderklassens og arbeiderbevegelsens historie kan eller bør fortelles. Selv om boken er ment å være en historie om arbeiderne, er den på mange måter en tradisjonell framstilling av arbeiderbevegelsens historie. Dynamikken i fortellingen er knyttet til bevegelsen, ikke klassen. For eksempel framstår de uorganiserte arbeiderne aldri som aktører på egne premisser. Framstillingen av økonomiske og sosiale forhold er interessant og innsiktsfull, men er ikke knyttet godt nok sammen med framstillingen av arbeiderbevegelsen. Forholdene framstår som et bakteppe, ikke i relasjon til arbeiderbevegelsen. Arbeiderbevegelsens betydning for den økonomiske og sosiale utviklingen, eller mangelen av slik betydning, er ikke tilstrekkelig diskutert. I beste fall kan vi snakke om flere parallelle fortel-linger.

Boken bringer bare i begrenset grad inn nye innfallsvinkler og teoretiske grep. De kronologiske kapitlene er lite analytiske. Formen er tradisjonelt fortellende, og framstillingen legger hovedvekten på bevegelsens sentrale organer og det politiske området. Det er derfor relativt få poenger å gripe tak i. Framstillingen er på mange måter forutsigbar.

Personlig kan jeg ønske meg en nytenkning også i mer populære framstillinger fra forskere som har et solidarisk forhold til arbeiderbevegelsen. De siste årene har vi sett en rekke framstillinger fra arbeiderbevegelsens motstandere som forsøker å framstå som nye og moderne. Her hjelper det ikke bare å utvide framstillingene med mer sosiale forhold, men en ny metodisk og teoretisk gjennomtenkning av bevegelsens historie. Det som i denne sammenhengen skiller politisk radikale forskere fra den sosialdemokratiske fortellertradisjonen er at opposisjonen i arbeiderbevegelsen får en vesentlig bredere og mer positiv plass, ikke at forsknings- og framstillingsperspektivet er annerledes.

I begynnelsen av boken formuleres riktignok noen mer allmenne perspektiver. Boken ønsker å fortelle «den grundlæggende historie om hvordan den danske arbejderklasse, som oftest i alliance med andre klasser og lag, langsomt har arbejdet sig ind på borgerskabets magtpositioner og privilegier. Det er ikke nødvendigvis en jævn og lineær historie, og vi har lagt vægt på både at fortælle om fremskridt og tilbageslag» (s. 12). Dette er i hovedsak den sosialdemokratiske vekstfortellingen. Fortellingen presenteres som en suksesshistorie, og ett av de sosialdemokratiske poengene er nettopp at denne suksessen ikke kom av seg selv. Den måtte kjempes fram mot en motstander som av og til kunne vinne kortsiktige seire.

Poenget er ikke at denne fortellingen nødvendigvis er feil eller at fortellerformen er forkastelig. Jeg mener imidlertid at et eksplisitt analytisk og drøftende perspektiv er forenelig med en framstillingsform hvor tidsdimensjonen er framtredende. Å framstille endring over tid er etter min mening kjernen i fortellerformen, og å få et analytisk grep om denne dimensjonen kan bidra til å gi arbeiderbevegelsens historie verdi som innsikt for framtiden, ikke bare som en fortelling om fortidens seire og storhet. Et betydelig skritt videre i denne retningen er Knud Knudsens kapittel «Arbejde og arbej-derbevægelse» i siste del av boken.

Astri Andresen

Hender små. Bortsetting av barn i Norge 1900–1950

Fagbokforlaget, Bergen 2006, 250 s.

Av Ellen Schrumpf

På begynnelsen av 2000-tallet verserte det i offentligheten en omfattende barnhjemsskandale fra etterkrigstidas Bergen. Skandalen ble slått stort opp i media og avdekket rystende historier om omsorgssvikt og overgrep. Våre forestillinger om at bortsatte barn er og har vært barn i nød, ble bekreftet.

Boka Hender små handler om disse barna som ble plassert i barnehjem, fosterhjem og adoptivhjem i Bergen og omegn i årene mellom 1900 og 1950. Det er en viktig bok fordi den utfordrer og nyanserer de hegemoniske fortellingene om bort

satte barns historie. Den slår fast at dette ikke er en entydig «elendighetshistorie». Elendighet fantes blant barn som vokste opp i sin biologiske familie og blant bortsatte barn. Men det var også slik at mange bortsatte barn hadde en god barndom, eller bedre enn den ville vært uten omplassering. Bortsatte barn var likevel i større grad utsatt for en mer ustabil barndom og manglende tilhørighet i familien, konkluderes det.

Boka omhandler flere sider ved bortsatte barns historie. Delvis dreier det seg om konkrete oppvekstvilkår for disse barna, og delvis om hva skiftende definisjoner og bortsettingspraksiser kan avdekke om ideologier og forståelser av barndom i den aktuelle perioden som har stått i det sosiale framskrittets og velferdssamfunnets tegn. Forfatteren anlegger et struktur- og aktørperspektiv. Det vil si at økonomiske, sosiale og ideologiske strukturer som omgav barna og regulerte bortsettingspraksiser presenteres, og sam-tidig gir aktørperspektivet rom for individene: barnehjemsbestyreren, distriktslegen og barna selv. Det hevdes at barnas skjebne i stor grad var betinget av den enkelte aktør i bortsettingsfeltet, men også av hvordan barna selv påvirket sin situasjon. Barnas egne erfaringer lanseres som et sentralt tema. Men boka lover mer enn den holder på dette punktet.

I bokas innledningskapittel får leseren oversikt over lovene som regulerte barnebortsettingspraksisen. Viktig var folkeskolelovene av 1889, som markerte et vendepunkt og utgangspunkt for omfattende sosialpolitiske reformer. Da ble de tidligste konturene av en velferdsstat tegnet, men samtidig meldte velferdsstatens dilemmaer seg. I praksis ble nemlig ikke alle omfattet av velferden. For eksempel ble enkelte barn ekskludert fra den norske enhets- og folkeskolen. Det gjaldt barn med smittsomme sykdommer, slett oppførsel eller åndelige eller legemlige «mangler». Egne lov- og regelverk for disse barna ble følgelig utformet. Vergerådsloven av 1896 (trådte i kraft i 1900) var viktig i denne sammenhengen. Loven gav de lokale vergerådene makt og myndighet til å omplassere kriminelle og usedelige barn eller barn som på grunn av forholdene i hjemmet kunne stå i fare for å bli «sedelig forkommen». Vergerådene kunne også frakjenne foreldremyndighet. Sammen med fattigloven av 1900 og pleiebarnsloven av 1905 utgjorde vergerådsloven det juridiske rammeverket som regulerte bortsetting av barn.

Forfatteren viser hvordan lovgivningen definerte og normsatte barna på grunnlag av visse tillagte egenskaper. Men det understrekes i et viktig poeng at det ikke var lovene i seg selv, men praktiseringen av dem, som felte verdidommer over barna og plasserte dem i grupper av «verdige», «mindreverdige» og «feilfrie» eller «normale» og «unormale». Fattigstyret, helserådet og vergerådet diagnostiserte og sorterte barna, og «rådene» var dominert av middelklassens kultur og menn som utøvet en klassebestemt makt. Men forfatteren har en fornuftig forståelse av

makt idet hun hevder – og utfordrer Foucaults maktbegrep – at offentlig makt og kontroll over barna og familiene ofte ble utøvet til barnas beste. På barnehjemmene ble gode hensikter delvis oppfylt, men det motsatte skjedde også. Personlige egenskaper hos barnehjemsbestyreren eller distriktslegen var ofte avgjørende for hvordan barndommen for det bortsatte barnet artet seg. Det avvises dermed at det bare var økonomiens eller strukturenes trykk som påvirket måten barn ble ivaretatt eller vanskjøttet på. De historiske aktørene blir tillagt betydning.

Hvem var barna, og hvorfor ble de satt bort? I presentasjonen av barna har forfatteren hatt tilgang til rikt kildemateriale fra Bergen Vergeråd. Fra klientmappene stiger barnegruppene fram; de tilhørte gjennomgående arbeiderklassen, noen barn hadde foreldre som var kriminelle eller mødre som var prostituerte, noen kom fra alkoholiserte hjem, og andre fra hjem der de ble forsømt eller fysisk mishandlet. Blant fattige bortsatte barn var mange født utenfor ekteskap. Det er åpenbart at mange av disse barna trengte omplassering. Men bortsetting av barn mot foreldrenes vilje og som skyldtes fattigdom alene, karakteriseres av forfatteren som ett av de store maktovergrepene i bortsettingshistorien. I så måte var framveksten av nye velferdsordninger et stort framskritt; i mellomkrigstida var slike avgjørelser blitt uvanlige.

Med hensyn til kjønn var det flere gutter enn jenter som ble tatt hånd om, og forklaringen – i hvert fall når det gjaldt vergerådsbarna – går ut på at guttene var mer synlige i bybildet. Guttene var ute i gatene, de skulket skolen og kom oftere i kontakt med politiet. På begynnelsen av 1950-tallet ble dette mønsteret endret. Da var det flest jentebarn som ble tatt hånd om av Bergen Vergeråd. Hvordan kan denne omleggingen forstås? Jeg savner her en diskusjon og refleksjon om endringens ideologiske, moralske og mytologiske implikasjoner.

Underveis i lesningen glipper det barnet som ble invitert inn i historien innledningsvis, unna. Her er mye statistikk og data, noe som i og for seg er både interessant og viktig, men barnas stemmer og erfaringer får ikke den forventete plassen i historien. Kan det skyldes mangel på kilder? Ifølge forfatteren har hun hatt tilgang til kilder – for eksempel brev – som barn selv har skapt som aktører i lokalsamfunnet, i familien, på skolen eller i interaksjon med sosialhjelpsapparatet. Det hevdes at barna hadde «førstehånds erfaringer med sine egne liv, og, avhengig av alder, et språk til disposisjon som meninger kunne uttrykkes i» (s. 20). Videre understrekes det at «erfaringsrommet og de feltene de agerte på, kan etableres, og preferanser avdekkes» (s. 21). Dette er spennende ansatser, og de følges også opp til en viss grad. I kapitlet om fosterhjemmene trekkes barna som aktører inn, og det gir liv og dybde til framstillingen. Likevel hadde jeg forventet at fortolkninger av bortsatte barns egne erfaringer fikk en bredere plass i framstillingen.

I kapitlet om fosterhjemmene står fosterforeldrene og deres motiver sentralt. Det viser seg at de fleste fosterforeldrene ønsket seg små pikebarn, og Andresen konkluderer med at det ikke (alltid) var økonomiske motiver som lå til grunn for ønsket om et fosterbarn. I tråd med kjønnsrollemønsteret var det som regel kvinner som var aktive for å få et fosterbarn, og ønsket om et pikebarn forstås som uttrykk for et emosjonelt behov hos disse kvinnene. På den andre siden blir menns ønsker om guttebarn betraktet som uttrykk for en økonomisk rasjonalitet ettersom ønskene ble begrunnet med behovet for arbeidshjelp. Hypotesen kan diskuteres. Kan det ha vært slik at kvinners og menns motiver var ganske like, men at kjønnsrollene og oppdragelsen til det å bli gutt og jente, var forskjellige? Kvinnene ønsket seg jenter som de kunne være sammen med i huset og oppdra til husarbeid, mens den tilsvarende oppdragelsen av gutter foregikk sammen med menn ute. Da kan ønsket om å få et fosterbarn av samme kjønn som en selv forstås som uttrykk for sammensatte ønsker og behov hos både kvinner og menn; emosjonelle behov for omsorg, nærhet og tilknytning til et barn, ønsket om å sosialisere et barn til voksenlivet og om å lære opp og overføre praktiske kunnskaper til barna.

Kapitlet om tilsynet med bortsatte barn har som mål å avdekke skiftende barndomsidealer etter som tilsynet la visse normer til grunn for virksomheten, normer som definerte hvordan barndommen skulle være. Ifølge tilsynet skulle barndommen bestå av lek og samvær med andre barn, barna skulle ha avgrensete arbeidsoppgaver og tilstrekkelig solid og sunn mat, klær og egen seng med ordentlig sengetøy. Tilsynet slo også ned på mishandling; det var viktig at barna skulle føle seg elsket og bli innlemmet i familien. På grunnlag av tilsynsrapportene konkluderer forfatteren med at de fleste barna fikk dekket materielle og mentale behov i tilstrekkelig grad, mens noen fikk mye kjærlighet og gode materielle kår. Kapitlet handler imidlertid mest om tilsynets praksiser og om hva tilsynsrapportene kunne fortelle om materielle kår. Etter min mening ville det vært interessant med en grundigere analyse av rapportene med sikte på å belyse konkurrerende barndomsdiskurser i skiftende historiske kontekster. Konklusjonen om at normene skiftet fra et ideal om sterke og sunne barn på tidlig 1900-tall til et ideal om lykkelige barn rundt 1950, framstår som noe forenklet.

Hvordan var barnehjemstilværelsen for bortsatte barn? Et viktig særpreg ved barnehjemsbarndommen var at barna ikke hadde egne klær. Ofte gikk de i uniform. Klarere kunne knapt barna fratas sitt særpreg og sin individuelle verdi, slår forfatteren fast, og bygger opp under forestillingene om at barnehjemsbarndommen var upersonlig og grå. Men klær må vel også forstås innenfor sin historiske kontekst? Er det grunnlag for å si at klær var viktig for barnets særpreg for hundre år siden? Eller at individuelt særpreg i

det hele tatt var viktig? Normen om å ha hele, rene og varme klær var en dominerende norm i arbeiderklassen, selv om barn sikkert ønsket seg pene klar den gang som nå. Det hadde for øvrig vært interessant om fotografiene ble brukt som kilde til spørsmålet om klærnes utforming og betydning og ikke bare som illustrasjon. På side 161 gjengis for eksempel et (udatert) interessant fotografi av jentene ved Anna Jebsens Minde. De er nyklippet, og de smiler mot fotografen i pene og forskjellige kjoler, strømper og sko. Bildet forteller mye om barnehjemsbarndommens idealer og kanskje også noe om dens realiteter.

Barnehjemshverdagen var preget av disiplin, bønn, orden og arbeid, og det var lite endring i dette bildet fram til 1940. Fysisk straff og seksuelt misbruk ble dokumentert, blant annet i forbindelse med rømninger. Det var ikke bare voksne som begikk overgrep; barnehjemsbarn ble utnyttet og trakassert av andre og gjerne eldre barnehjemsbarn. Barns makt og misbruk av andre barn kunne vært diskutert nærmere. Det er nemlig nærliggende å anta at det romantiske synet på barn og barndom i vår kultur ikke har gitt rom for dette mindre hyggelige kapitlet i barndomshistorien.

Barna hadde imidlertid tilsyn av leger, men det hevdes at «[D]et er likevel grunn til å mene at legene, den yrkesgruppen som i allmennheten på begynnelsen av 1900-tallet framsto som de virkelige barneekspertene, bare anvendte den medisinske delen av sin forstand i møtet med barna» (s. 175). Hva bygger forfatteren denne uttalelsen på? Den står løsrevet og ukommentert og bidrar ikke til å oppklare spørsmålet om legenes (aktørenes) rolle og innvirkning på barnehjemsbarndommen.

Hva kan så bortsettingshistorien fortelle om barndomshistoriske endringer i et litt større perspektiv? En barndomsideologisk vending fant sted i mellomkrigstida. Da ble bortsettingsfeltet preget av en individualisering som ble forsterket av profesjonalisering med nye barndoms-eksperter innenfor psykiatri og psykologi. Private hjem ble nå ansett som det beste stedet for barn å vokse opp i, og dette åpnet for adopsjon. Det var særlig etter krigen at adopsjon ble alminnelig. Det løste mange problemer: omsorgsproblemet, barnløshetsproblemet, det moralske problemet med uektefødte barn og problemet med barnets beste, som nå var ensbetydende med å ha et hjem og en familie.

Det slås fast at historien ikke tegner en lineær utvikling mot de stadige forbedringer, men at den er motsetningsfylt. Det konkluderes videre med at graden av samfunnsmessig og privat velstand, sosiale strukturer og kulturelle normer bestemte den måten barn ble satt bort på og den behandlingen de fikk. Generelt gikk utviklingen i retning av mildere disiplinering og mer individualisering, og hjem og familie ble norm. Motivene i familiene som tok til seg barn, endret seg fra nytte til lykke, det vil si i retning av moderne barndomsideal. Det konkluderes

også med at barndommen ble psykologisert og at oppmerksomheten i bortsettingssaker ble rettet mer direkte mot barnet. Generelt har barndom blitt erfart innenfor ulike rammer av sosiale, geografiske og kjønnsmessige forhold gjennom perioden. Men individene (eller aktørene) har også hatt stor betydning for hvordan barndom ble erfart. Å tilhøre fellesskapet og bli møtt med respekt har alltid blitt opplevd som viktig.

Er Hender små en vellykket bok? Boka gir en omfattende og interessant beskrivelse og ny kunnskap om et tema innenfor barndomshistorien som vi ikke vet så mye om. Den representerer en solid empirisk studie og bygger på et omfattende og interessant kildemateriale. Historien innbyr til eksotisering og dramatisering fordi vi er så emosjonelt opptatt av barn og især av barn i nød. Det er fortjenestefullt at Andresen forholder seg nøkternt og nyansert til stoffet. Hun gjør det til et klokt poeng at bortsatte barns livsvilkår har variert fordi viktige forutsetninger ble avgjort på individnivået av de historiske aktørene. Samtidig var rammevilkårene ikke alltid på barnas side.

Som det har gått fram av denne anmeldelsen, har boka også noen mangler. Den lever ikke i tilstrekkelig grad opp til løftene om å lytte til barnas stemmer og trekke inn deres egne erfaringer med å bli satt bort. Boka framstår også som noe uforløst når det gjelder analyse, fortolkninger og refleksjoner om barndomsideologiske motsetninger og endringer i perioden.

Til slutt to spørsmål. For det første stusser jeg litt over valg av tittel. Hva henspeiler Hender små på? Tittelen forklares ikke og framstår som litt tilfeldig valgt. Det andre spørsmålet går først og fremst til forlaget: Hvor har forlagets språkkonsulent vært? Språket i boka er omstendelig og ikke alltid helt klart. En språkvasker kunne ha foretatt språklige for-bedringer og luket ut noen uklare formuleringer.

Ingemar Lindaräng

Helgonbruk i moderniseringstider. -Bruket av Birgitta- och Olavstraditionerna i samband med minnesfiranden i Sverige och Norge 1891–2005

Linköping Studies in Arts and Science No. 392, Linköping 2007, 229 s.

Av Torbjörn Nilsson

Det är glädjande att alltfler historiker, både i Norge och Sverige, komparerar de båda länderna som trots att de har mycket gemensamt också uppvisar intressanta skillnader. Ett färskt exempel är Ingemar Lindarängs avhandling Helgonbruk i moderniseringstider som behandlar minnesfirandet av den heliga Birgitta och den helige Olav. Hur firas dessa helgon i Sverige respektive Norge i en modern tid som präglas av sekularisering och modernisering? Analysen bygger på fyra nedslag i tiden, 1891/1897, 1923/1930, 1973/1980 och 2003/2005. Olika former av minnestraditioner hade visserligen utvecklats tidigare men först vid 1800-talets slut blev de mer

organiserade i det moderna samhälle som nu tog form. Geografiskt ligger tonvikten på Vadstena och i viss mån Finsta vid Norrtälje respektive Trondheim och Stiklestad i det norska Trøndelag samt Sarpsborg i Østfold. Minnena av avhandlingens två helgon är ju traditionellt förknippade med dessa platser.

Syftet med avhandlingen är «att jämföra och förstå variationen av historiebruk» i samband med nämnda firanden och «med fokus på olika aktörers motiv, resurser, budskap och identitetsskapande processer i en tid av modernisering och sekularisering» (s. 17). Fyra övergripande empiriska frågor ställs, huvudsakligen beskrivande sådana (s. 20): Vilka organisationer, personer och förändringsprocesser i samhället verkade för att dessa minnesfiranden skulle komma till stånd? Vilka resurser, maktförhållanden och nätverk var avgörande för jubileernas utformning? Vilka motiv hade aktörerna, vilka budskap – särskilt med avseende på jubileernas identitetsskapande funktion – ville de förmedla och hur synliggjordes de? Vilka likheter och skillnader har funnits i bruket av minnesfiranden kring heliga Birgitta och hellig Olav och hur kan de förstås?

TEORI

Lindarängs tanke är att gå från den empiriska beskrivningen till att förstå de likheter och skillnader som framträder i materialet. Teorier blir därför viktiga och behandlas främst i kapitel 1, Teoretiska ingångar, men till viss del också i Inledningen där exempelvis Bourdieus resonemang om «kulturellt kapital» och «habitus» nämns. Vi får i teorikapitlet ta del av ett antal områden som kopplas till avhandlingens syfte. Då bör tillläggas att en stor del av forskningsläget också behandlas här. Samtidigt anges forskningsansatsen som främst induktiv, förklaringsmodellerna sägs växa fram utifrån empirin. Delstudierna är renodlat empiriska; mötet med teorin hänskjuts till avslutningskapitlet.

Historiebruk definieras med Linköpingsprofessorn Peter Aronssons ord som «de processer då delar av historiekulturen aktiveras för att forma bestämda meningsskapande och handlingsorienterade helheter» (s. 23). Därefter sätts minnesfirandet in i ett historiskt perspektiv. Eric Hobsbawms tes att jubileer «uppfanns» 1870–1914 som ett led i nationalstaternas behov av legitimitet modifieras dock. Snarare kom det nya jubileer vid den tiden. Att minnesfirandet var som starkast under denna tid är inte heller självklart. Författaren hänvisar till studier om statyresande i småländska Kronobergs län där de nationella appellerna var starkast under mellankrigstiden. Att det nationella minnesfirandet avtagit vid 1900-talets slut är inte heller självklart. Ett annat centralt område är minnesfirandets identitetsskapande roll. Här refereras bland annat till danskan Anette Warring och amerikanerna Lyn Spillman och William Johnston. Även om Benedict Andersons syn på identitet som «föreställda gemenskaper» präglar området diskuterar

författaren hur mycket som styrs ovanifrån och hur mycket individen själv bidrar med.

Lindaräng anser att moderniseringsförloppet ofta beskrivs för linjärt, i fasta perioder eller epoker. Som alternativ diskuteras Peter Aronssons «tyngdpunktsförskjutningar» liksom norskan Anne Eriksens resonemang om olika samhällstyper som både kan avlösa varandra och existera samtidigt. Den linjära modellen ersätts hos dem av spänningen mellan olika men samtidigt närvarande värdegrunder. Slutligen berörs sekulariseringen, tidigare ofta sedd som ett självklart inslag i moderniseringen. Lindaräng refererar forskare som ifrågasatt den klassiska tesen om den obönhörliga minskningen av det religiösa inflytandet under moderniseringens förlopp.

Källmaterialet är till stor del typiskt för historikern: protokoll, brev, informations- och reklamblad, tidningar. Därutöver har etnologiska arbetsmetoder som intervjuer och egna observationer kommit till användning. Författaren följde det senaste Birgittajubileet, först som ledamot i en så kallad folkbildningskommitté, därefter som observatör. Också i samband med Olavsfiranden i Trondheim och Stiklestad samt firandet i Sarpsborg 2006 har sådana arbetsmetoder tillgripits.

EMPIRI

I kapitel 2, Nationalhelgonen återupptäcks (1891/1897) visas hur firandet tog fart under påverkan från tidens nationalromantik. Det norska Olavsfirandet var betydligt mer omfattande, mer politiserat och framburet av en stark nationell symbolik. Birgitta sågs däremot främst ur internationellt perspektiv samt utifrån hennes betydelse för kvinnorörelsen. I båda länderna var firandet liberalt färgat, med udden mot misstänksamma lutherska statskyrkor.

Kapitel 3 benämns Helgonbruk i brytningstid (1923/1930) och firandet hade nu blivit ett allmänintresse, i en tid färgad av dragkampen mellan tradition och modernitet. Konflikten med de lutherska kyrkorna var tydligare. Olavsfirandet var landsomfattande, fortfarande med starkt nationellt symbolvärde; Birgittajubileet däremot lokalt och av mer existensiell karaktär. Kvinnorörelsen var även nu synlig i evenemanget.

Kapitel 4, Det ekumeniska genombrottet (1973/1980), karakteriserar den förändring i firandet som skett som ett «paradigmskifte». Det kulturella intresset för helgonen hade ökat märkbart. Vatikanens ekumeniska signaler bidrog till ett närmande mellan kyrkorna, också vid firandena. Skillnaden var fortfarande att den nationella betydelsen av Olav saknades i firandena av Birgitta. Påtaglig var också organisationernas vidgade roll i allmänhet.

Kapitel 5, Helgonbruk i en «senmodern» tid (2003/2005), är det klart mest omfattande med noggranna beskrivningar av förberedelser och firande, främst i Vadstena. Trots skillnaderna kännetecknas bägge firandena av professionalisering,

kommersialisering och kulturell mångfald. Birgittafirandet var mer internationellt, men nu med större betydelse för den nationella identiteten. Både ekumeniskt samarbete och kyrkliga motsättningar framträdde.

Det formella hantverket i Ingemar Lindarängs avhandling är i huvudsak gediget. Några sidhänvisningar och citat är inte helt korrekta. Vad som har använts i arkivet från Sociétas Sanctae Birgittae i Uppsala universitetsbibliotek framgår inte. Ett personregister kunde också ha varit lämpligt. Dessutom finns en tendens till upprepningar i skrivsättet, särskilt i slutkapitlet. Ett par sakfel bör också nämnas, även om de är sällsynta. Splittringen av norska venstre vid sekelskiftet 1900 gick inte mellan «rene» och «radikale» venstre (rene venstre var de radikala) utan mellan radikala och moderata krafter (s. 66). Annars är avhandlingen välskriven, med en klar disposition och med god akribi.

Grundtanken i begreppet historiebruk är ju att historiska händelser omtolkas och används i olika politiska och ideologiska syften. Man kan därför diskutera hur bakgrunden i avhandlingen är uppbyggd, det vill säga beskrivningarna av Olav den heliges och den heliga Birgittas liv. Åtminstone den förres livsförlopp är oklart, och impregnerat av tendentiösa uppgifter. Lindaräng bygger här på en blandning av Snorre Sturluson, nyare översiktsverk samt några mer populära skildringar. Resultatet blir att skildringen av slaget vid Stiklestad 1030 då Olav stupade ligger mer i linje med helgonbilden än med forskningens historiske Olav. Det gäller storleken på härarna (som överdrivs), den entydiga motsättningen mellan hedningar och kristna (dito) samt Olavs ambitioner (som blir mer upphöjda). Även om detta inte påverkar avhandlingens vidare utformning kunde det ha gett en extra poäng i historiebrukets konst att påvisa hur även en till synes oskyldig bakgrund hamnar mitt i ett getingbo av frågor som rör konstruktionen av en helgonbild.

Det finns i Lindarängs avhandling en påtaglig klyfta mellan empiri och teori. Teoretiska perspektiv från Pierre Bourdieu, Benedict Anderson med flera tycks vara inplacerade i ett sent stadium i skrivprocessen och får bara i begränsad utsträckning någon reell funktion i analysen. Delstudierna ger oss en god bild av jubiléernas framväxt och innehåll och av Birgittabildens roll för den tidiga kvinnorörelsen – något som inte alltid framgår i forskning om kvinnorörelsen – samt en bredare kunskap om hur Birgitta och Olav blivit inslag i historiebruket i respektive land. Empirin visar hur evenemangen vuxit fram och hur de har organiserats, med en stark övervikt för Birgittajubileet 2003. Sådana aspekter hör till området, och beskrivningarna av evenemangen tillför otvivelaktigt ny intressant kunskap. Vissa resultat har också teoretisk bäring, som exempelvis minnesfirandets lokala förankring gentemot forskningens betonande av nationalstatens påtryckande roll ovanifrån och att den nationella identitetens betydelse knappast har

minskat under senare tid. Men teorin rör i huvudsak områden som empiriskt behandlas mer kortfattat – om identitet, om det moderna samhällets utvecklingsprocesser eller om kulturellt kapital och angränsande begrepp. Studien gör därmed i hög grad historiebruk till jubileumsorganisering.

LIBERALISM OCH MODERNITET?

Av de mer övergripande tolkningarna ska här två kritiskt granskas lite närmare. Dels att det främst var liberala krafter som i Sverige inledde firandet av Birgitta och att det tidiga Birgittafirandet låg i linje med moderniseringen, dels att likheterna i helgonfirande mellan Sverige och Norge är mer framträdande än skillnaderna.

Författaren skriver att det inte minst var de liberala krafterna som tog helgonen till sig (s. 69). Det stämmer för Norges del men knappast för Sveriges. I avslutningskapitlet framhålls att «Liberalt sinnade aktörer i båda länderna visade en öppenhet för helgonbruk vilket utmanade de lutherska statskyrkornas antikatolska hållning» (s. 183). Lite för lättvindigt blir prokatolska krafter lika med liberalism. Men åtminstone i Sverige tycks liberalismen inom den strömningen ha begränsats till att skapa ökat utrymme för katolicismen. De krafter som verkade för firandet i Vadstena 1923 betecknas också som folkligt liberala (s. 173 f). Även denna gång rörde det sig dock, med några undantag, om en blandning av djupt konservativa och prokatolska aktörer.

En av dessa var Sociétas Sanctae Birgittae (SSB), en högkyrklig rörelse som bildades i opposition mot det «kyrkliga förfallet». Föregångare var det hemliga Sanct Sigfrids sällskap. SSB talade om en förnyelse av kyrkan, men då i form av en restaurering av det klassiska kyrkliga arvet, innan det förstördes av liberalteologin och sekulariseringen. SSB, och i stor utsträckning också dess allierade, var snarast ute efter att återskapa något som genom moderniseringen gått förlorat. Inom SSB verkade också etnografen, arkeologen och upptäcksresanden Eric von Rosen med makan Mary. Han var en militant försvarsvän och demokratikritiker som senare blev svåger till Herman Göring (Mary var syster till Karin Göring) och en försvarare av Hitlers välde.

I avhandlingen används «modernisering» i ganska allmän mening som en viktig förklaringsfaktor. Men det blir oklart vad som mer specifikt har orsakat att helgonfirandet ökat kraftigt just de senaste årtiondena. När det gäller det tidiga Birgittafirandet rör det sig enligt min mening främst om ett försvar mot moderniseringen. Författaren ger däremot en övertygande bild av firandena sedan 1970-talet med dess ekumeniska strävanden, variationsbredd, folkliga stil och kommersialism. Samtidigt kan det diskuteras om denna ökning är ett självklart tecken på en religiös renässans, något som författaren hävdar. Det är ju möjligt, och också diskuterat i antropologisk och annan forskning, att det snarare rör sig om ett nutida behov av gemensamhetsskapande ceremonier i mer allmän mening.

LIKHET ELLER KONVERGENS?

Invändningar mot författarens analyser av det tidiga svenska Birgitta-firandet får också konsekvenser för synen på firandet över tid. Lindaräng betonar främst likheterna mellan länderna under de dryga hundra åren. Jag vill i stället hävda att skillnaderna mellan Sverige och Norge övervägde under de första studerade decennierna. Det ligger nära till hands att anknyta till de skilda former av nationalism som uppträdde på respektive håll under och efter unionskrisen, att – något förenklat – en svensk konservativ högernationalism stod mot en norsk vänsternationalism. Däremot minskade skillnaderna rent allmänt mellan länderna under 1900-talets gång, något som också visas i författarens omfångsrika studie av helgonfirandet 2003 respektive 2005. I stället för likhet över tid rör det sig således om konvergens. Från skilda utgångspunkter har de förra brödrarikena utvecklats alltmer åt samma håll, främst efter 1945.

I en intressant avhandling av Erik Axelsson om historiebruk kring norsk och svensk EU-debatt på 1990-talet visas också hur historiebruket blivit mer lika. Den äldre historien har även i Norge förlorat mycket av sin politiska relevans. I stället handlar det om att återuppleva det förflutna samt om estetiska inslag.41 En tydligare kontextualisering i Lindarängs avhandling skulle ha gjort det lättare att se detta mönster. Nu tenderar firandet att utspelas i en separat sfär, i begränsad omfattning påverkat av samhällets förändring. Det finns dock undantag och även här gäller det de mera djupgående studierna av senare tiders firande.

Ingemar Lindarängs Helgonbruk i moderniseringstider är en välskriven och väldisponerad avhandling om ett ämne som väcker intresse från första början. Den har sin styrka i de empiriska delarna om hur firandet organiserades och vilka aktörer som drev på och vilka motsättningar det i sin tur gav upphov till. I mindre grad lyckas den sätta in empirin i mer analytiska resonemang. Vad som bär upp avhandlingen är dock den tydliga strukturen och den insikt i skeendet som författaren uppvisar. Komparationen mellan minnesfirandet av den heliga Birgitta i Sverige och hellig Olav i Norge under perioden från sent 1800-tal till idag ger därför avhandlingen både stadga och dynamik, två väsentliga förutsättningar för att en vetenskaplig nivå ska uppnås.

Hans Olav Lahlum

Oscar Torp – en politisk biografi

Cappelen, Oslo 2007, 560 s.

Av Åsmund Svendsen

Hans Olav Lahlum har levert en ny og solid biografi om Oscar Torp, som var formann i Arbeiderpartiet, stats

råd og så statsminister fra 1951 til 1955. Først og sist er dette en politisk biografi, noe forfatteren lover i både tittel og forord. Det man får er en redegjørelse over Torps bevegelser og skiftende posisjoner fra han ble rekruttert til arbeiderbevegelsen i Sarpsborg rundt 1914 til han døde i Oslo 1. mai 1958.

Det er litt av et emne Lahlum har til disposisjon. Her er et liv i en bevegelse som gikk fra revolusjon til det etablerte, et liv levd gjennom en krisetid, en førkrigstid, en krig og en etterkrigstid. Som en grunnleggende historie velger Lahlum den treffende beretningen om den fattige arbeidergutten som med arbeider-bevegelsen som medium tok steget til samfunnstoppen. Men like mye er dette en historie om den dyktige og lojale partimannen som ble satt inn i verv av andre, men som ikke satte sitt eget tydelige merke på politikken. Det er nesten et paradoks at det skrives en biografi om Torp, alt så lenge hele hans innsats var knyttet til den store, folkelige og kollektive arbeiderbevegelsen.

Lahlum leverer en sikker biografi, i den forstand at det er en god, nøyaktig gjennomgang og drøfting av Torp i de ulike vervene og rollene. Her får man bakgrunnen for at Torp blir valgt, eller velger å ta verv, hva han gjør i vervene og hvordan han går videre til nye posisjoner. Dette gjør boka til en klassisk politisk biografi, nesten slik den ble definert av Niels Thomsen i Historisk Tidsskrift (dansk) i den omfattende danske biografidebatten på begynnelsen av 1990-årene. En biografi kan forsvares hvis den gir «vigtig, sand og ny indsigt i en væsentlig rolle og indsats». Selv om ikke Lahlum refererer til denne debatten, er det nesten som han legger seg opp til Thomsens ideal.42

Diskusjonene Lahlum foretar, skjer på bakgrunn av en omfattende lesing og detaljkunnskap om feltet. Han har et stort noteapparat, hvor han også har plass til mer inngående drøftinger av enkeltpunkter. Først og fremst er studien basert på en bred orientering i relevant litteratur. Dette er supplert med et visst innslag av primærkilder. I første rekke dreier det seg om aviser og andre skriftlige kilder. Ellers er det å si at Torps arkiv er lite, i overkant av 2,5 hyllemeter. Dette er også benyttet, ved siden av en del andre arkiver. Bruk av muntlige kilder har vært nødvendig, og Lahlum har selvfølgelig foretatt flere intervjuer. Når det gjelder kildene, hadde det vært fint hvis litteraturlisten hadde skilt mellom kilder og sekundærlitteratur.

Lahlum har en sikker skrivemåte, men noen ganger blir det melodramatisk. Beskrivelsen av vendepunkt i livet til Torp utenfor politikken blir enkelte ganger på grensen til det patetiske og sentimentale. Framstillingen av Torps siste tur hjem og død er preget av dette (s. 373). Dette er ingen stor sak, men ved neste korsvei synes jeg Lahlum bør være mer oppmerksom på disse sidene ved språket sitt. Ellers er teksten preget av enga

sjement, effektivitet, klarhet og lesbarhet.

Jeg sitter igjen med noen spørsmål. Beskrivelsen av et menneske før han bryter isen er interessant, særlig hvis disse årene er formative for ideer, språk, og ikke minst i bygging av nettverk og personlige kontakter. Sånn sett er Torps arbeidsår før han kom tilbake til Sarpsborg rett før -første verdenskrig interessante. Hvorfor ble han radikal? Hvorfor ble norsk arbeiderbevegelse radikalisert? Hvordan skjedde dette? Noe av det samme kan sies om framstillingen av Torps rolle som formann for Østfold Arbeiderparti i tiden for partisplittelsen. Også her er det lite kontekst rundt mannen og rollen, og det i et fylke hvor arbeiderbevegelsen nærmest unisont fulgte Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti, ikke DNA. Kunne Lahlum ha skapt en fyldigere tekst hvis han i høyere grad hadde utforsket den samfunnsmessige konstellasjonen Torp stod i?

I forlengelsen av dette savner jeg flere refleksjoner omkring forholdet mellom Torp og Tranmæl. Selv om de personlige kildene er få, spør jeg meg om det likevel hadde vært mulig å gå nærmere inn på forholdet mellom de to. Kunne vi fått et tettere portrett og en tettere drøfting av forholdet mellom elev og mentor?

En del av dette ligger noe utenfor kjerneområdet i Lahlums prosjekt. Dette er i mindre grad en bok om oppvekst og dannelsen av en karakter enn en drøfting av Torp i verv og roller som voksen mann. Dessuten må kildesituasjonen ha gjort det vanskelig å gå videre tett på mannen. Det flommer ikke akkurat over i det som Torp etterlot seg av skriftlig materiale. Sider ved livet hans som ikke har nedfelt seg i mer offisielle kilder, ligger dermed mer eller mindre i mørket.

Torps vei fra å være revolusjonær klassekjemper til å innta posisjonen som en moderat sosialdemokrat, gjør Lahlum til et bærende utviklingselement i boka. Selv om Torps posisjoner utviklet seg mot det moderate, hang likevel deler av retorikken og det offentlige språket hans igjen i den revolusjonære fasen. Han står fram som beinhard radikaler, kompromissløs klassekjemper og arbei-derhelt i skrift og tale, men i praksis handler han pragmatisk og demokratisk. Denne spenningen er jo ytterst spennende. Kunne Lahlum gjort mer ut av det? Kunne han for eksempel knyttet arrestasjonen av Torp for militærnekting i 1924 sammen med dette? Styrket muligens arrestasjonen og fengselsoppholdet grunnkapitalen i en symbolsk pengebinge som garanterte velgerne at Torp, Tranmæl og de andre lederne var revolusjonære klassekjempere og at DNA var et radikalt arbeiderparti, akkurat som språket de brukte gjorde det samme?

I en egen tekstbrokke oppsummerer Lahlum hvorfor Torp var moderat i posisjon som statsråd i Nygaardsvolds regjering. Forklaringen er knyttet til individet Torp, selv om denne moderasjonen vel gjaldt alle regjeringsmedlemmene. Akkurat det viser det vanskelige ved en biografi, kollektive prosesser blir forklart individuelt. Dette kan løses ved

å drøfte mer inngående samspillet mellom individet og organisasjonen, det kollektive og det særskilte. Forfatteren kan også stille andre spørsmål. Her hadde det kanskje vært interessant å spørre om Torp hadde kvaler ved å være moderat, mens han talte radikalt.

I forlengelsen av dette spør jeg meg om ikke påstanden om at Torps «grunnleggende samfunnssyn som han hadde tilegnet seg som barn, var likevel aldri til salgs» (s. 122), henger i løse lufta. Hvilke elementer i samfunnssynet sitt holdt Torp fast på? Eller var det snarere slik at samfunnssynet hans beveget seg fra å være preget av aggresjon og raseri med klare fiendebilder til å bli forståelsesfullt, samlende og preget av en oppfatning av at alle var i samme båt? Selv om noen grunnleggende trekk i forståelsen av verden holdt seg stabilt, var det likevel mye som endret seg, endringer som Lahlum kunne gjort mer ut av.

Torp var blant dem i Arbeiderpartiet som var tidligst ute med å endre syn på forsvaret. Det skjedde som følge av 1930-årenes dramatiske endringer i de internasjonale forhold. I 1936 braket to fløyer i Arbeiderpartiet sammen på landsmøtet. Formannen Torp hadde et mer aktivistisk syn enn Nygaardsvold og utenriksminister Koht. Mens Torp ville ruste opp og dessuten arbeide for at Norge kunne delta militært i sanksjoner i regi av Folkeforbundet, nektet Koht (s. 123–124). Utenriksminister Koht truet med å gå av hvis ikke partiet ga støtte til nøytralitetspolitikken og nedrustningslinjen hans. Lahlum gir en fin redegjørelse for Torps posisjon. Likevel kan det se ut som om dette er framstilt litt vel isolert, litt uten en nødvendig kontekst. Slik Lahlum skriver her, som et slags referat av hvilke posisjoner Torp tok, synes det som om det var en smal sak for Norge å velge et annet alternativ. Men var det slik?

Lahlum henter seg inn på akkurat dette punktet litt lenger ut i boka. På s. 144 og 146 oppsummerer han Torps tid som partiformann og statsråd fram til april 1940. Her balanserer han fint både den større sammenheng dette går inn i, Nygaardsvolds og Kohts utenrikspolitiske linje, Torps posisjon og Torps evige lojalitet til kollektive vedtak og organisasjoner.

I framstillingen har Lahlum valgt å foreta fortløpende diskusjoner med andre forfattere, journalister og historikere. Sånn sett skriver han seg inn i den tekstlige konteksten som er historiefaget. Han går ikke av veien for å lange ut mot enkelte. En som får gjennomgå er Torkel Hovland, som i 2000 ga ut en biografi om general Fleischer (General Carl Gustav Fleischer. Storhet og fall, Oslo 2000). Hovlands bok er problematisk, den er pompøs og blir etter hvert et forsvarsskrift for generalen. Også Lahlum går selv noen ganger i forsvar for sitt objekt, som når han om Hovlands framstilling omtaler denne som «[…] sterke anklager mot Oscar Torps ettermæle […]» (s. 194). Skal det være en historikers oppgave å ivareta ettermælet til noen? Skal vi ikke heller spille djevelens advokat og nærmest ha som mål

at vi ikke skal tjene noen sak? Til tross for dette er likevel Lahlum godt innenfor normene for akseptabel standard for kritisk historisk forsk-ning.

Lahlums bok demonstrerer noen problemer ved biografisjangeren. Ofte lar en biografi objektet sitt, personen, stå merkelig isolert i framstillingen. Til tider hefter det ved denne boka. Det blir særlig tydelig i framstillingen av barndommen til Torp, og framstillingen av Torps liv som en gang fra fattigdom til et liv på samfunnstoppen. Her er det en tendens til at dette gjøres som noe helt spesielt for Torp. Slik var det jo ikke. Barndommen hans skilte seg ikke videre ut fra andre småkårsunger. Svært få gikk på skole etter konfirmasjonsalderen. I 1900 gikk gutter i Østfold til sjøs ved fylte 14 år, mens jentene tok seg jobb som tjenestejenter. I hvilken grad Torp arbeidet betydelig mer enn andre arbeiderunger eller andre som kom til topps i arbeiderbevegelsen på denne tiden, er ikke godt å si.

Poenget er ikke om Torp var barnearbeider eller ikke. Det generelle poenget er at biografien mangler en automatikk som sikrer plass til kontekst hvor den biograferte sammenlignes med andre i lignende situasjoner og settes inn i en større sammenheng.

Når det gjelder oppveksten, kunne Lahlum ha stilt noen spørsmål som muligens ville tatt bort inntrykket av at Oscar Torps erfaringer var unike. Hvordan var for eksempel livet rundt familien Torp? Var Torp flink eller kanskje heldig? Var han godt integrert i samfunnet? Han fikk jo jobb i Sarpsborg kommune, spilte fotball, ble gift, fikk verv. Sarpsborg var en sterk arbeiderby, med et sterkt lokalt organisasjonsliv som kunne fange opp en smart gutt som Torp. Dessuten var det gode tider da han kom tilbake til Sarpsborg etter tiden på vandring, og dessuten hadde han rett bakgrunn for å få jobb ved elektrisitetsverket. Der møtte han også en tidlig mentor, Ludvig Enge, som tok vare på ham. Kort sagt kan den tidlige historien om Torp skrives som en heldig gutt som møter folk til rett tid og som fører den unge mannen videre. Han møter døråpnere. Også i den følgende framstillingen savner jeg dette. Hvordan var nå dette livet sett i sammenheng med andres liv på stedene han levde: i arbeiderbevegelsen, i partiet, i ledelsen, i regjering, departement og storting.

Dette med barnearbeideren Torp rører også ved et annet problem hos Lahlum. Han har til tider en form for sentimentalitet som ikke beveger boka og stoffet framover mot større forståelse, men snarere fryser det fast i det bildet som arbeiderbevegelsen og ikke minst Arbeiderpartiet forteller om seg selv (se spesielt s. 17–20). At de mot alle odds og alle andre samfunnskrefter i landet skapte det frie, rettferdige velferdssamfunnet som heter Norge. Vel fantes det motkrefter, ikke minst blant Østfolds industriledere, i Torps tid. På Borregaard fantes vel noen av de mest arrogante industrilederne som landet har sett, Oscar og Nils Pedersen. Samtidig bodde det også en godseierfrue med tilknytning til

Venstre ikke langt unna, Katti Anker Møller, som hadde en nøkkelrolle i oppbyggingen av velferdsstaten. Heller ikke brødrene Pedersen var så akterutseilte. Da de i 1906 skjønte at fagbevegelsen hadde kommet for å bli, var Borregaard raskt ute med å få i stand kollektive avtaler.43

Lahlum har valgt en strengt kronologisk form. Med effektive passasjer rykker han fram gjennom livet til Torp, med sentrale begivenheter som rundingsbøyer. Dette er en vanlig form en biograf velger seg, men ikke den eneste.

Kronologien kan gi en illusjon om at alt er med, på samme måte som en «norgeshistorie» eller en bygdebok lover leseren fullstendighet. Ofte forsøker forfatteren også å oppfylle denne uuttalte forventningen. I enkelte biografier blir det slalåmkjøring mellom de kronologiske portene. Personen blir født, konfirmert, får sin første jobb, gifter seg, mottar det første vervet. Noen ganger kan dette være slitsomt, og en leser kan spørre: hvorfor er noe tatt med hvis det ikke problematiseres?

Nå skal likevel ikke en biograf kaste over bord alt som ikke strengt saklig kaster lys over rollen. Passasjene som tar opp de små emner har sitt potensial, og forsvarer plassen sin i en godt komponert biografi. De gir leseren hviletid og smak av liv, men viktigst er at de gir leseren tankerom mellom tyngre, alvorlige passasjer hvor forfatteren tar for seg et saksfelt, et kompleks av handlingsmønstre eller ideer hos den biograferte. Man kan nesten si at de beste biografiene, som er sydd over den kronologiske formen, følger valserytmen: tung, lett, lett. Tunge passasjer med analyse følges av skildringer og innsmett med anekdoter, korte innblikk i saker og ting på siden av kronologien.

Hos Lahlum er dette gjennomført til en viss grad. Han forteller det lille han vet om Torps private liv, og han har oppsummerende analyser. Likevel kunne jeg tenkt meg noen flere av de siste, analyser som hadde satt Torp tydeligere inn i samfunnet og kollektivet han var del av.

Kronologien kan noen ganger føre til at biografier får preg av å være minneskrifter. Lahlum slipper ikke helt unna dette, men det skyldes ikke bare at han har valgt en kronologisk form. Ett av målene med boka hans er at Torp skal bli husket (s. 395). Gjerne det, men begrunnelsene for å skrive en biografi bør være andre enn at personen skal sikres plass i en kollektiv hukommelse.

Alt i alt har Lahlum levert en skikkelig og godt bearbeidet politisk biografi. Likevel er det overordnete grepet noe svakt utviklet, kall det gjerne fortellingen eller fortellingene om mannen, som av enkelte sees som et typisk tabloid preg ved biografien. Men en fortelling er like mye et reflekterende nivå i framstillingen. Og det er nettopp dette jeg savner, steder i boka hvor Lahlum tar et skritt bort fra Torp, ser ham på avstand, sammenligner ham med andre politikere, gjerne utenlandske, reflekterer over typen «Torp» og rollene hans mer prinsipielt.

Skaper Lahlum reflekterende og mer tematisk orienterte tekster litt på siden av den strengt kronologisk ordnete framstillingen i sitt neste biografiprosjekt, er det mye spennende i vente. Men når han skal ta for seg Haakon Lie, så må det forventes at han også gjør det.

Til slutt et spark til Cappelen, som har vært forlegger. Hvorfor så billig papir, og hvorfor i alle dager har dere klart å rote det til med billedinnleggene? I en kronologisk ordnet bok er det på sin plass å sette bildene fra den første tida først og bildene fra den siste tida sist. Sånn er det bare!