Under overskriften «Å være seg selv nok» i HT 3/2007 kommenterer Iver Neumann og Halvard Leira mitt debattinnlegg som tar utgangspunkt i deres fremstilling av utenrikstjenestens historie. Deres tilsvar inneholder en rekke feil, misforståelser og forsøk på tåkelegging av problematiske sider ved boken. Flere av dem krever relativt omfattende kommentarer. Kritikken kan oppsummeres i fire hovedpunkter, som gjennomgås i det følgende.1

Det første punktet gjelder spørsmålet om hva Neumann og Leira fikk som oppdrag, og hvordan de definerte og utførte det. Etter eget utsagn

ble de engasjert for å skrive om tjenesten og ikke politikken. Jeg konstaterte i mitt innlegg at det selvsagt er en umulig oppgave. Neumann og Leira svarer: «Som man vil se, gjaldt vårt utsagn hva oppdraget gikk ut på, ikke hvordan vi har løst det. Av konteksten fremgår det ganske klart at vi har tolket oppdraget slik også Pharo har gjort det – noe politisk kontekst må med. Pharos poeng har altså ikke kritisk potensial.» La oss først gå tilbake til forordet. Der står det: «Vårt oppdrag gikk ikke ut på å skrive om norsk utenrikspolitikks historie, eller om Utenriksdepartementets rolle i denne historien, men om UD som sådant. Vi har valgt å løse oppgaven ved å drøfte kampen om UDs struktur og arbeidsoppgaver.» De fikk altså et klart definert oppdrag, som de sier de har løst på en bestemt måte innenfor rammen av oppdraget.

Min kritikk på dette punkt inneholder to sentrale poenger, som står urokket. Jeg skrev at Neumann og Leira har gjort noe annet enn de hevder i forordet. Det har de nå erkjent. Det er også udiskutabelt at det de kaller kontekst, er grovt misvisende i forhold til forskningsstatus.

Det andre hovedpunktet dreier seg om påstandene om henholdsvis Bjørnson-linjen i norsk utenrikspolitikk og om historikernes sterke vilje til faglig hegemoni og manglende evne eller vilje til kommunikasjon med andre fag.

Jeg konstaterte at Bjørnson-linjen ikke finnes noe sted i litteraturen. Til det sier de to: «Det at en historiker ennå ikke har postulert en, forteller oss fint lite om hvorvidt det ville være fruktbart eller ei å fremstille påstanden.» Utsagnet bekrefter til fulle deres vilje til å neglisjere den eksisterende historiografien. Det klargjør ytterligere at de holder fast ved sitt metodiske utgangspunkt for kildearbeid, som fremført i forordet: «Å arbeide i arkiver er som å gjøre antropologisk feltarbeid, eller for den saks skyld som å være på bærtur» (s. 13). Neumann og Leira finner altså en linje i norsk utenrikspolitikk som ingen andre til nå har sett. Den diskuteres ikke i forhold til eksisterende litteratur, og heller ikke på noen meningsfull måte i forhold til deres egne funn. Bjørnson-linjen er et påfunn, og de to er ganske riktig på bærtur.

Neumann og Leira hevder at norske historikere som arbeider med utenrikspolitiske spørsmål, har etablert en hegemonisk posisjon som de forsvarer med ufine midler, og uten vilje til kommunikasjon med kolleger i andre fag. Denne forestillingen knytter de til et personlig angrep på meg. De mener mitt debattinnlegg er et uttrykk for hevngjerrighet, fordi jeg ble anmeldt kritisk av Iver Neumann for bind 5 av Norsk utenriks-politikks historie.

Det personlige først. Dersom jeg hadde vært opptatt av å ta igjen, som de formulerer det, ville innlegget vært langt skarpere. Deres fremstilling gir grunnlag for et langt mer ensidig kritisk innlegg. Hva gjelder tverrfaglig samarbeid og kommunikasjon, er det faktiske forhold at jeg siden tidlig på 1970-tallet har vært opptatt av samarbeid med statsvitere og hatt felles undervisning ved Institutt for statsvitenskap. I prosjektet om den norske fredstradisjonen ble en postdoktor-stilling øremerket for en statsviter, og flere av doktorstipendiene har vært lyst ut for både statsvitere og historikere.

Neumann og Leira beklager at historikere ikke hilser dem velkomne som arkivarbeidere. Historikerne klager, mener de, over at statsvitere ikke oppholder seg nok i arkivene. «Det er derfor nedslående, men ikke akkurat overraskende at kritikken beveger seg når praksisen beveger», sier de i sitt tilsvar. De vil med andre ord ikke forstå at innvendingene mot boken ikke dreier seg om tidsbruk i arkivene, men om kvaliteten på håndverket. De har åpenbart tilbrakt mye tid i arkivene. De har like åpenbart ikke brukt tilstrekkelig med tid til å fordøye sine funn og sette dem inn i en bredere forskningssammenheng. Det er lite som tyder på at de har vært interessert i å konfrontere sine funn med eksisterende historiografi. De har heller ikke tatt inn over seg hvor komplisert historisk rekonstruksjon er, og viser ikke nødvendig forsiktighet når kildebelegg og konklusjoner tas ut av én sammenheng og settes inn i en annen.2

I tilknytning til hegemoni-diskusjonen kritiserer Neumann og Leira de som arbeider med norsk utenrikspolitisk historie for at de ikke «har tatt til seg lærdommene fra de seneste årenes hegemonilitteratur». De fortsetter: «Fra Gramsci via Foucault til Geir Lundestad og Joseph Nye har hegemonitenkere understreket verdien av å styre gjennom det ubevisste, å la de styrte ta opp de styrendes verdier uten selv å forstå at det er nettopp det de gjør. Det mest effektive hegemoniet er det hegemoniet hvor maktbruken ikke behøver bli eksplisitt. Her opplever vi at norske historikere svikter.» Til dette har jeg tre kommentarer. Det er åpenbart misforstått å plassere Geir Lundestad i bås med Foucault og Gramsci. Det er slett ikke sikkert at noen av dem kan plasseres i samme bås. For det

annet får vi ingen faglig begrunnelse for kritikken. For det tredje, om Gramscis og Foucaults analyser av hegemoni burde stå sentralt i norske utenrikspolitiske studier, ville jeg ha ventet å finne nedslag av det i Neumann og Leiras bok. Det finner jeg ikke, heller ikke i bibliografien.

Hva gjelder det tredje hovedpunktet har Neumann og Leira rett i at jeg mener de faglig sett har skrevet en lite tilfredsstillende fremstilling, selv om deler av boken både er interessante og viktige. De forsøker å ufarliggjøre denne delen av kritikken på tre forskjellige måter. For det første bagatelliserer de min påpekning av de mange faktiske feil ved å finne en til. Boken inneholder langt flere faktiske feil enn de jeg dokumenterer, og den ene Neumann og Leira i tillegg viser til. For det annet sier de at jeg bruker både smått og stort for å underbygge min tese om manglende faglig innsikt, underforstått har jeg ikke så mange store ting. «Pharo bruker for eksempel plass på å kritisere vår bruk av pamfletten ’20 Lange år’ ved å hevde at den ikke er interessant som annet enn levning. Vi er hjertens enige, og vi har da også simpelthen gjort tittelen til vår egen. Vi understreker at dette sett fra UD var 20 positive år. Vi var ellers spesielt godt fornøyde med kapitteltittelen ’Vekst og stillstand’.»

Hva skriver så Neumann og Leira i introduksjonen til Del III (s. 253): «Der utenrikspolitikken i årene mellom 1905 og 1940 med enkelte variasjoner holdt seg til grunnlinjen fra Bjørnstjerne Bjørnson, ble de første tiårene etter krigen av kritikerne beskrevet som «20 Lange år» etter den lengst virkende utenriksminister i norsk historie, Halvard Manthey Lange.» Bjørnson-linjen er kommentert foran. Ytterligere to kommen-tarer er på sin plass. Forfatterne bruker i den overordnede ingressen en pamflett fra to ungdomspolitiske kritikere av Lange til å karakterisere perioden. De neglisjerer hva den historiefaglige litteraturen sier om perioden. Det er knapt å bruke pamfletten som en levning. Mer fornøyelig blir det når vi ser på deres tilfredshet med tittelen. Ingresssen om de tyve lange år representerer begynnelsen på Del III, mens «Vekst og stillstand» er et kapittel i Del IV, ca. 200 sider senere.

Det tredje forsøk på å avspore kritikken finner vi i forfatternes reaksjon på at jeg karakteriserer det som i «beste fall forskningsetisk problematisk» å navngi personer som kan ha hatt et alkoholproblem. Neumann og Leira sier seg enig med meg i at innberetningen fra ambassaden i Oslo trolig sier like mye om kildens britiske opphav som om objektet. Bruken av kilden begrunnes med at et sentralt tema for dem er andre lands utenrikstjenesters oppfatning av den norske tjenesten. Det gir etter deres oppfatning grunn til å navngi personen. Poenget kunne imidlertid ha blitt

fremmet i allmenn form. Personen blir utvetydig hengt ut, og Neumann og Leira sier faktisk i sitt tilsvar, og det uten å diskutere det forsknings-etiske problemet: «Vi aner ikke om person X og Y hadde problemer med å håndtere alkohol, men vi er sikre på at det ble rapportert til det britiske Foreign Office at de hadde det.» Så fortsetter de med å irettesette norske historikere, fordi jeg sier vi har kjent til kilden lenge. De finner det «lite betryggende, all den tid ingen historikere, oss bekjent, har nyttiggjort seg dette materialet.» Jeg vil understreke at vi ikke har brukt dette materialet fordi vi finner at det ikke bidrar til å kaste lys over utformingen av norsk utenrikspolitikk, over forholdet til andre makter eller andre makters oppfatning av den norske utenrikstjenesten. Neumann og Leira viser ved sin bruk av sitatet ikke annet enn at franske og britiske diplomater gjorde seg lystige over en norsk ambassadør. De henger ut en navngitt person uten at det bidrar til økt forståelse av de temaer de har fått i oppdrag å analysere.

Mitt fjerde og siste hovedpunkt dreier seg om de faglige og etiske problemer ved å drive oppdragsforskning. Neumann har lenge vært en ivrig og nådeløs kritiker av oppdragsarbeider om norsk utenrikspolitikk. Det er derfor på sin plass i en omtale av utenrikstjenestens historie å stille spørsmålet om forholdet mellom liv og lære i Neumanns verden. Neumann og Leira vil ikke diskutere det. De går i stedet i skjul bak en grovt misvisende versjon av forholdet mellom UD og norske utenrikspolitiske historikere. De siterer meg, som siterer Neumann, som sier at jeg siterer ham presist: «’Norske internasjonale historikere har her valgt å inngå et tett samarbeid med den institusjonen som sto sentralt i utformingen av den virkelighet man har studert. Ikke bare kildemessig, men også finansielt, har man med velberådd hu stilt seg i et avhengighetsforhold, der manuskripter for eksempel er blitt forhåndslest for godkjenning.’ Pharo bekrefter i sitt debattinnlegg at dette er en empirisk holdbar påstand på alle punkter. Hans poeng er at de samme handlingsbetingelsene gjaldt for produksjonen av vår bok.»

Neumann og Leiras utlegning av hva jeg sier er uriktig, og det kan neppe bero på en misforståelse. I mitt innlegg står det utvetydig at vi har laget systemer som sikrer oss mot innblanding i forfatternes faglige vurderinger, Jeg sier videre at når det gjelder fortsatt gradert materiale, må departementet ha anledning til å vurdere om informasjon som benyttes har betydning for rikets sikkerhet og forholdet til andre makter. Det er også selvsagt at personvernhensyn må tas i betraktning. Det forholder seg imidlertid ikke slik at våre manuskripter blir forhåndslest for faglig god

kjenning. Det representerer åpenbart en helt annen praksis enn den som ble Neumann og Leira til del. Neumann og Leira avfeier spørsmålet om faglig innblanding med å hevde at vi er i samme båt. Det er ikke tilfellet.

Neumann og Leira sier de er konkrete i sin utlegning av hvordan samarbeidet med departementet forløp. De kan imidlertid ikke si noe om hemmeligstemplede dokumenter. Klausuleringen «gjelder også selve eksistensen av hemmeligstemplede dokumenter». To kommentarer er her på sin plass. For det første er det for oss som har arbeidet på området, ukjent at UD noen gang tidligere har pålagt forfattere å unnlate å oppgi hvilke kildekategorier eller enkeltkilder de ikke har fått adgang til. Det er oppsiktsvekkende at Iver Neumann har akseptert et slikt krav. Neumann og Leira mener det følger av kravet «at vi ikke kan og ikke vil si noe om dette». De to hevder på den annen side at forfatterne av utenrikspolitikkens historie «som i stedet var oppsatt på å vise seg ’tilliten verdig’» ikke redegjorde for slikt. Til det er å si: Kildetilgang og -bruk var for oss ikke noe problem. Med noen få unntak var verken embetsverket eller politisk ledelse opptatt av kontroll eller å begrense tilgang. Når det gjelder det bindet som Knut Einar Eriksen og jeg skrev sammen, redegjør vi i note 28 på side 465 for kilder vi ikke fikk se i Hans Engens arkiv. Departementet anfektet selvsagt ikke at vi redegjorde for dette.

Avslutningsvis sier de to: «Også i denne omgang er Pharo unnvikende hva angår forholdet til oppdragsgiver. Først heter det: ’I de utenrikspolitiske verkene hvor jeg selv har deltatt, har det aldri hersket tvil om at krav om endringer ikke kan gjelde faglige vurderinger.’ I de påfølgende avsnitt heter det så: ’Forslag til – noen ganger krav om – endringer som bygger på avvikende faglige vurderinger, har forekommet og er hver gang blitt avvist.’ Det er en logisk umulighet at disse to utsagnene kan være sanne på samme tid. Pharo har fortsatt et uavklart forhold til egen praksis hva oppdragsforskning angår.»

Neumann og Leira vil definere seg ut av sitt problematiske forhold til oppdragsforskning ved å frasi seg muligheten til å holde to tanker i hodet samtidig. Jeg konstaterte at det for utenrikspolitikkens historie og andre arbeider jeg har deltatt i, er etablert enighet mellom departementets ledelse og de faglig ansvarlige om at krav til endringer ikke kan gjelde faglige vurderinger. Det utelukker ikke at enkeltpersoner i embetsverket kunne komme med slike krav. Det er knapt oppsiktsvekkende at enkeltpersoner eller grupper i en organisasjon driver sitt eget spill med utgangspunkt i vurderinger av hva som vil tjene den enkeltes og/eller organisasjonens interesser. Slik virksomhet kan ofte enkelt knyttes til

byråkratisk posisjon. Det er ikke ukjent for historikere og burde knapt være oppsiktsvekkende for statsvitere.

Neumanns kampanje mot oppdragsforskning har vært koblet sammen med kritikk av historikerne for metodisk-teoretisk uformuenhet og manglende kjennskap til nyere litteratur med relevans for studiet av internasjonal historie/internasjonal politikk. Norske utenrikspolitiske historikere har, ifølge ham, skrevet gammeldags nasjonsbyggende historie.3 Det er derfor med en viss undring jeg registrerer at Neumann ikke bare har manøvrert seg selv inn i oppdragsproblemer han ikke har klart å håndtere, han har sammen med Leira skrevet nettopp den type kildenær, lite problematiserende og kontekstløs historie som han med urette beskylder historikere for å bedrive.