Hvordan skulle grunnforskning legitimeres? I løpet av de få årene denne artikkelen dekker, ble måten å besvare dette spørsmålet på sterkt endret. En ny internasjonal diskurs om forskningspolitikk, med sentrum i OECD, ble utformet. Artikkelen fokuserer på hvordan Norge ble en del av denne internasjonale diskursen, særlig gjennom den nyopprettede Hovedkomiteen for norsk forskning, og på møtet mellom denne diskursen og hjemlige forutsetninger. Gjennom denne prosessen ble forventninger som før var knyttet til den anvendte forsk-ningssektoren, overført til grunnforskningsinstitusjonene. Tidlig i 1970-årene var også selvforståelsen i Norges almenvitenskapelige forskningsråd, som tradisjonelt ivaretok grunnforskningen, blitt avgjørende endret. Over tid fikk utbredelsen av den nye diskursen betydelige konsekvenser for forskningspolitisk tenkning og forskningens rammevilkår.

Fra midten av 1960-årene ble forestillingene om hvordan støtte til grunnforskning og grunnforskningsinstitusjoner kunne og burde legitimeres avgjørende endret. Disse endringene er emnet for denne artikkelen. Bak endringene lå framveksten av en ny forskningspolitisk diskurs, i Norge som internasjonalt. Etter hvert som den nye diskursen festnet seg, ble forventningene til universitetene og det øvrige grunnforskningssystemet mer lik de som til da hadde vært rettet mot anvendt forskning. Det kom sterkere krav om ’relevans’ og ’nytte’. Grensene mellom grunnforskningssektoren og en anvendt forsk-ningssektor ble mindre tydelige.

Det viktigste internasjonale senteret for den nye diskursen lå i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Nettopp i 1960-årene inntok OECD lederstillingen i internasjonal forskningspolitisk debatt. Og ved midten av 1960-årene ble den OECD-baserte diskursen og norsk debatt koblet sammen på en ny måte. Her sto på norsk side den nye Hovedkomiteen for norsk forskning sentralt. Det oppsto en ny kanal for formidling av informasjon og normer mellom OECD-diskursen og norsk forskningspolitisk debatt. Jeg vil her fokusere på gjennombruddet for den nye diskursen fram til 1972, heller enn på den videre utviklingen av forskningspraksis.

Selv om jeg vil konsentrere meg om norsk forskningspolitikk, må jeg, for å tydeliggjøre noe av konteksten for denne, gi en kort skisse av OECDs forskningspolitiske utvikling fra tidlig i 1960-årene.

OECD som forskningspolitisk motor

Før OEEC i 1961 ble omdannet til OECD, hadde organisasjonens forsk-ningspolitiske virksomhet tatt utgangspunkt i European Productivity Agency (1953), senere også i Committee of Applied Research og Office of Scientific and Technical Personnel. Vekten lå på anvendt forskning. Etter at OECD var dannet, økte de forskningspolitiske ambisjonene, og gradvis ble perspektivet utvidet.Organisasjonen bygde opp en administrativ kapasitet og rekrutterte nytt personell for å håndtere forskningspolitiske spørsmål.1

Den første klare manifestasjonen av organisasjonens utvidede ambisjoner kom med det første Ministerial Meeting on Science i 1963. Dette møtet har vært ansett som det formelle utgangspunktet for en ny forsk-ningspolitisk satsning i OECD-regi. Det satte en generell forskningspoli

tikk på dagsordenen – en politikk som skulle omfatte alle forskningsarter og typer av forskningsinstitusjoner, og som var internasjonal ved at den omfattet alle OECDs medlemsland. Møtet markerte også en milepæl ved at OECD nå framsto som det internasjonale sentrum for diskusjoner om en slik politikk. Det var ikke selvsagt at det skulle bli slik. Andre internasjonale organisasjoner – blant dem kanskje særlig Europarådet, NATO og UNESCO – aspirerte også til å spille en rolle på dette feltet. Selv på ministermøtet i 1963 var det delegasjoner som uten hell argumenterte for at andre organisasjoner enn OECD var bedre egnet til oppgaven.2

Til det første ministermøtet forelå det to rapporter som anga retningen for arbeidet. Den første var Science and the Policies of Governments (Piganiol-rapporten). Den anbefalte medlemslandene å opprette forsk-ningspolitiske organer som kunne gi regjeringene råd om utviklingen av en utvidet forskningspolitikk. Og den pekte ut to oppgaver for forsk-ningspolitikken – å støtte forskningens utvikling, og å oppmuntre til bruken av forskning i samfunnet. Den andre rapporten var Science, Economic Growth and Government Policy. Her ble teorien om kunnskap som en ’tredje faktor’ for økonomisk vekst, som var utviklet av økonomer fra annen halvdel av 1950-årene, gitt et stempel som grunnlag for OECDs forskningspolitikk. Gjennom dette fikk tanken om vitenskapsbasert kunnskap som grunnlag for økonomisk vekst en viktig institusjonell støtte.3

OECDs nye forskningspolitiske rolle er viktig på minst to måter: (1) OECDs overordnede formål – å fremme medlemslandenes økonomiske utvikling – hadde implikasjoner for hvilke rammer diskusjonene stort sett beveget seg innenfor, for hva det ble snakket om og hvordan diskusjonene ble ført. (2) OECD var ikke bare en internasjonal, men en inter-statlig organisasjon. Organisasjonen ble ikke bare sentrum for en permanent diskurs; denne diskursen ble utgangspunkt for en strøm av informasjon og normative synspunkter rettet mot statlige og forskningspolitiske organer i medlemslandene. Framveksten av OECD som et slikt sentrum

representerte et betydelig skritt i forskyvningen av diskurser om forskningsspørsmål, fra internasjonale organisasjoner med basis i ’forskersamfunnet’ til inter-statlige organisasjoner.4

Gradvis ble også grunnforskningen og universitetene trukket inn i OECDs synsfelt. I Piganiol-rapporten var omtalen av grunnforskning svært knapp. Etter møtet i 1963 ble det imidlertid opprettet en ekspert-komité som leverte en egen rapport – Fundamental Research and the Policies of Government – som ble behandlet på det andre ministermøtet i 1966. Felles for disse rapportene var tilbakeholdenhet når det gjaldt å styre grunnforskning og universiteter. Holdningen var at universitetene var bedre egnet enn andre til å drive grunnforskning, at resultatet ble best om universitetene styrte seg selv, og at planlegging var grunnforsk-ningen fremmed.5

De to første ministermøtene hadde vært forberedt av ad hoc-komiteer. Men etter ministermøtet i 1966 ble permanente organer for forskningspolitisk arbeid etablert: Committee for Science Policy (CSP), og sekretariatet Science Policy Division (SPD). Den franske forfatteren og filosofen Jean-Jacques Salomon ble SPDs leder. Samtidig startet en overføring av relevans-kravet også til grunnforskningsinstitusjonene. På kort tid skjedde et klart skifte i holdninger. Som et ledd i omvurderingen bestilte SPD to rapporter. Den første var en studie av «the technology gap» mellom USA og Europa. Tanken om en teknologisk kløft ble formulert av en fransk forskningsadministrator i 1964, og inngikk i en generell fransk skepsis til økende amerikansk innflytelse i Europa.6 Men OECD-rapporten fant ikke noen signifikant forskjell i teknologisk kunnskap. Likevel kunne sekretariatet bruke rapporten for sine formål. Ifølge Salomon kunne man ’med et fiktivt problem og et slagord med bemerkelsesverdig kraft’ spre ideen om at forskningspolitikk ikke kunne være ’bare […] å pumpe ressurser inn i grunnforskning’, men at det var nødvendig å vurdere universitetenes struktur kritisk, og å være opptatt av industriell inno-vasjon.7

Den andre rapporten kom fra den israelske sosiologen Joseph Ben-David, som fikk i oppdrag å ’undersøke implikasjonene av’ 1966-rapporten om grunnforskning. Resultatet var Fundamental Research and the Universities. Some Comments on International Differences. Her sto forestillinger om en teknologisk kløft, og en tilsvarende kløft i grunnforsk-ning, sentralt. Ifølge rapporten skyldtes ’forskningskløften’ en rekke ’structural inadequacies’ i det europeiske forskningssystemet. Europeiske universiteter ble framstilt som foreldete og rigide, ute av stand til å holde tritt med ’vitenskapelige behov’. En langsiktig politikk for å endre strukturen ble anbefalt, og amerikanske universiteter ble framholdt som forbilder, på grunn av sin mer intensive samhandling med samfunnet og sitt akademiske nivå. Metodisk kan rapportens sammenligninger av amerikanske og europeiske universiteter synes tvilsom. Men den satte sitt preg på forskningspolitisk tenkning i OECD-området.8

Parallelt med dette fremmet SPD tanken om planlegging av forsk-ning med sikte på å løse politisk definerte samfunnsproblemer. Planleggingstenkningen i tilknytning til forskning var, som Roger Geiger har påpekt, mer europeisk enn amerikansk.9

Ut av denne prosessen vokste noen grunnforestillinger om forskningens og universitetenes plass i samfunnet. Gradvis framsto disse som et sammenhengende hele: (1) Forskningen skulle fremme ’nasjonale mål’, det vil si mål som var utviklet gjennom det politiske system. Sterk forsk-ningsinnsats skulle settes inn på felter valgt med utgangspunkt i slike mål. (2) Forskning skulle planlegges og organiseres. Bare slik kunne den bidra til at ’nasjonale mål’ ble nådd. (3) Siden problemer i den virkelige verden var sammensatte, måtte forskningsbasert kunnskap gjenspeile dette. Det trengtes tverrvitenskapelig mer enn disiplinbasert kunnskap. Denne tanken om tverrfaglighet var altså nær knyttet til løsningen av praktisk-politiske problemer. (4) Universitetene var rigide, organisert etter disipliner, og med liten evne til å forandre seg. De måtte omorgani

seres for at de skulle kunne bidra mer effektivt til å løse praktiske samfunnsproblemer og til å nå ’nasjonale mål’.10

Det var under denne omorienteringen at en permanent forbindelse mellom OECDs nye forskningspolitiske organer og norsk forskningspolitisk debatt ble opprettet.

Den norske konteksten

Da den norske Hovedkomiteen ble skapt og den nye OECD-kanalen etablert, besto den forskningspolitiske konteksten i Norge grovt sett av fire elementer.

Det første finner vi i det teknologiske miljøet rundt Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF) og i Det norske arbeiderparti (DNA). I DNA sto en aktiv politikk for industriell utvikling høyt på dagsordenen. NTNF, opprettet i 1946, var et ledd i industripolitikken. I første halvdel av 1960-årene ble NTNFs arbeid tatt opp til ny vurdering. Rådet ble kritisert, både fra industrielt og politisk hold, for at forskningen i for liten grad var rettet mot praktiske, industrielle behov og for mye mot prestisjeprosjekter med tvilsom industriell relevans. En NTNF-styrt komité fikk oppdraget med å gjennomgå rådets virksomhet. Omtrent samtidig ble en DNA-komité nedsatt for å bidra til grunnlaget for partiets forsk-ningspolitikk. Mellom disse to komiteene gikk ikke noe skarpt skille. To av de sentrale medlemmene av NTNF-komiteen – Finn Lied og Jens Chr. Hauge – var også medlemmer av partiets komité, Finn Lied var endog formann.

Utredningene anbefalte et NTNF mer tilpasset industriens behov. De internasjonale referansene i tenkningen om forskning var på den ene siden den nye industripolitikken til Wilson-regjeringen i Storbritannia, som ville bruke forskning mer systematisk som drivkraft i industriell utvikling, på den andre siden OECDs første ministermøte i 1963 og dets vekt på den ’tredje faktor’. Begge utredningene var i hovedsak rettet mot anvendt forskning. Men utredningen fra NTNF bega seg samtidig inn på enemerkene til Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF); den forutsatte at universitetene skulle ta på seg større oppgaver i anvendt

forsk-ning og utvikle et nærmere samarbeid med industrien. Den argumenterte også for en sterk vekst i den teknologiske forskningen.11

Det andre elementet finner vi i et miljø innenfor DNA som la stor vekt på bruken av samfunnsforskning som politisk redskap. Sentrale figurer i dette miljøet var Kjell Eide og Per Kleppe. Begge var økonomer. Begge hadde en bakgrunn i Sosialistisk Studentlag like etter krigen. Eide hadde fram til 1960 vært knyttet til forskningsrådene som sekretær i Forskningsrådenes Fellesutvalg. Han var frustrert over det han så som manglende vilje til praktisk nytte i norsk samfunnsvitenskap. Kleppe og Eide hadde stått sentralt i en utredning som i 1960 konkluderte med at det burde opprettes et institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning – et institutt som først ble realisert mot slutten av tiåret. Lenge ble altså lite oppnådd.12 Men i 1960-årene kom både Kleppe og Eide inn i posisjoner hvor de mer direkte kunne ha innflytelse på forskningspolitikken.

Det tredje elementet var universitetene. Forskningspolitisk debatt innenfor universitetene er lite klarlagt. Den nyeste framstillingen av norsk forskningspolitikk i etterkrigstiden behandler universitetenes og høyskolenes plassering i forskningslandskapet, men sier lite om forsk-ningspolitisk debatt. De siste tiårenes universitetshistoriske verker berører forskningen, og til dels den konteksten den foregikk i, men går også lite inn på debatten om forskning i denne perioden.13 Vi vet likevel at forskningspolitikk i 1960-årene ble diskutert i løst organiserte grupper av yngre forskere og studenter. En av dem var ’Uformell gruppe for universitets- og forskningspolitikk’. De internasjonale referansene her synes å ha vært akademiske debatter om forholdet mellom vitenskap og samfunn heller enn den forskningspolitiske diskursen i OECD. Perspektivet synes å ha vært at universitetene skulle fornye seg selv heller enn å skule til eksterne krav og eksternt press. Vi vet også at tanken om en rund sum bevilgning til universitetet, i tillegg til det årlige spesifiserte budsjettet, ble diskutert i universitetsmiljøer. Tanken var å muliggjøre en mer kraft

full politikk fra universitetenes egen side, til forskjell fra å bli styrt utenfra eller å bli for avhengig av Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) som eneste faste kilde til forskningspenger utenom grunnbudsjettene. Men vi vet lite om hvor utarbeidet og hvor representative slike tanker var.14

Det fjerde elementet var NAVF, den viktigste kilden til universitetenes ’budsjett 2’ for forskning. I praksis hadde dette rådet fungert som en forlengelse av universitetene. NAVF-ledelsens selvforståelse var ved midten av 1960-årene preget av tre grunnleggende forestillinger: (1) NAVFs samfunnsansvar var å ivareta grunnforskningen. (2) Rådet hadde et spesielt ansvar for, og skulle ha en tett dialog med, landets universiteter og vitenskapelige høyskoler. (3) Rådet var og skulle være uavhengig av de politiske myndigheter. Om de økonomiske midler rådet disponerte, traff det beslutninger etter sitt eget faglige skjønn.15 Ledelsen synes å ha følt seg trygg på at denne forståelsen av organisasjonens rolle var akseptert. Dens bekymringer gjaldt heller det finansielle. NAVFs inntekter stammet fra overskuddet i Norsk Tipping. Etter en uventet stor vekst i 50-årene, stagnerte inntektene fra omkring 1960, og NAVFs handlingsrom ble mindre. Ledelsen argumenterte overfor myndighetene for at organisasjonen – i likhet med NTNF – også måtte få bevilgninger over statsbudsjettet, men fikk lenge ikke gjennomslag. I denne situasjonen ble NTNFs sterke ekspansjonstrang følt som en trussel. Samtidig reagerte man negativt på NTNF-utredningens innblanding i hvordan NAVF og universitetene burde drive sin virksomhet.16

OECD-kanalen og det nye forskningspolitiske apparatet

Hovedkomiteen for norsk forskning (HK) ble opprettet av DNA-regjeringen i 1965. Den kom i arbeid først sensommeren 1966, etter at regjerin

gen Borten hadde tiltrådt, og omtrent et halvt år etter OECDs andre ministermøte. Den skulle være rådgiver for regjeringen i forskningspolitiske spørsmål, og sorterte under et nyopprettet Regjeringens forskningsutvalg (RFU), med statsministeren som leder. Medlemmene kom både fra anvendt forskning og grunnforskningsinstitusjoner, fra politikken og fra industrien. Men i prinsippet skulle de ikke representere de institusjonene de kom fra. Ifølge mandatet skulle komiteen fremme norsk forsk-ning og medvirke til å sikre regjeringen det best mulige grunnlag for avgjørelser når det gjaldt landets forskningspolitikk.17

Det Norske Videnskaps-Akademi hadde i månedene før opprettelsen forsøkt å skaffe seg selv en posisjon som rådgiver når det gjaldt de store linjene i den forskningspolitiske utviklingen.18 Opprettelsen av Hovedkomiteen og RFU gikk imidlertid inn i en annen sammenheng. Den var i samsvar med anbefalingene fra OECDs første ministermøte for vitenskap, og den hadde sine paralleller i andre OECD-land. Fra første møte hadde komiteen forskningspolitiske dokumenter fra OECD på sitt bord. Den oppfattet det også som viktig å få godkjenning for at det var den som skulle være den norske nøkkelinstitusjonen i samhandlingen med OECDs forskningspolitiske organer. I NTNF og Industridepartementet, som i OEEC/OECDs ’anvendte’ periode selv hadde ivaretatt den norske kontakten, ble Hovedkomiteens ambisjoner møtt med skepsis. Etter en del tautrekking ble resultatet opprettelsen av Samordningsutvalget for internasjonalt forskningssamarbeid (SIFS) i 1967. SIFS kan på ett plan betraktes som et kompromiss; representanter fra flere departementer, de tre forskningsrådene, den norske UNESCO-kommisjonen og Hoved-komiteen fikk plass. Likevel ble Hovedkomiteen krumtappen i arrangementet. Den var SIFS’ sekretariat, den fikk den løpende kontakten med OECD, og forholdet til OECD kom til å utgjøre tyngden i SIFS’ arbeid. SIFS skulle foreslå norske delegater til internasjonale forskningspolitiske møter, men kom også til å drøfte hvordan delegatene skulle stille seg til spørsmål som kom opp.

Hovedkomiteen ble altså det viktigste forbindelsen mellom de nye forskningspolitiske organene i OECD og norsk forskningspolitisk debatt. Det var den som hadde oversikten over informasjonsstrømmen, og den hadde muligheten til å tolke budskapene og formidle innholdet i OECD-diskursen til norske mottakere.

En av Hovedkomiteens første beslutninger var også å sende en delegasjon til et OECD-seminar om ’Problems of Science Policy’, av OECD beskrevet som et ti dagers opplæringskurs i forskningspolitikk. Seminaret hadde som mål å gjøre deltakerne kjent med den nye utviklingen i den forskningspolitiske tenkningen i OECD.19

Hovedkomiteen og SIFS representerte noe nytt i det norske forsk-ningspolitiske landskapet. Tidligere hadde diskusjoner om anvendt forsk-ning og grunnforskning vært skilt fra hverandre i NTNF, Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd (NLVF) og NAVF. Hovedkomiteen og SIFS hadde derimot, på samme måte som de nye forskningspolitiske organene i OECD, hele bredden av forskning som sitt arbeidsfelt. Dessuten var de ’hybride’ organer: Medlemmene kom fra anvendt forskning så vel som fra grunnforskning, fra myndigheter så vel som fra næringsliv. Sammen diskuterte de både anvendt forskning og grunnforskning. Diskusjoner om grunnforskningen ble også trukket nærmere staten og politikken. Hovedkomiteen hadde på en annen måte enn NAVF et politisk mandat. Den skulle være myndighetenes faste rådgiver, og myndigheter og politiske hensyn skulle trekkes mer inn i diskusjonene. Komiteen var et uttrykk for en nedbygging av de institusjonelle grensene mellom anvendt forskning og grunnforskning og mellom forskningsorganer og eksterne interesser.

For diskusjonene om grunnforskningsinstitusjonene måtte det være av betydning at en rekke profilerte talsmenn, både for NTNF-miljøet og for den praktiske bruken av samfunnsforskning, fikk posisjoner i det nye forskningspolitiske arrangementet. Både Finn Lied og Per Kleppe ble medlemmer i Hovedkomiteen. I tillegg kom Helmer Dahl, Haakon Sandvold og Karl Stenstadvold. Odd Aukrust, som også kom inn i komiteen, hadde tidlig bidratt til debatten om ’den tredje faktor’. I SIFS møtte Kjell Eide jevnlig som representant for Kirke- og undervisningsdepartementet, og ble også et hyppig medlem av den norske delegasjonen til CSPs møter i Paris. Dette betydelige innslaget fra miljøer der krav om praktisk-politisk relevans allerede sto sterkt – sammen med OECDs dominerende stilling i forbindelsene til utlandet – bidro til å styrke relevans-tenkningen også i diskusjonene om norsk grunnforskning.

Utviklingen av en ny diskurs

Å legge vekt på Hovedkomiteens sentrale plass i den norske OECD-kanalen er samtidig å oppgradere dens betydning for norsk forskning og forsk-ningspolitikk. Det har tidligere vært en tendens til å tone ned komiteens betydning, dels fordi adgangen til regjeringsapparatet ikke ble slik mange hadde ventet, dels fordi komiteen til dels var plaget av indre motsetninger. Komiteen har vært vurdert i et beslutningsperspektiv, som en pressgruppe i det politiske system.20 I vårt perspektiv lå imidlertid dens betydning på et annet plan – dens rolle i utviklingen av en ny og utvidet diskurs om forskningspolitikk. Her ble nye rammer for tenkningen om og legitimeringen av forskning formet.

I de første årene tok utarbeidelsen av et arbeidsprogram mye av komiteens tid. Innen utløpet av komiteens første funksjonsperiode i 1969 hadde et forskningspolitisk språk som aksentuerte de samme fire grunnleggende forestillingene som var utviklet i OECDs diskurs etter 1966, likevel blitt en del også av Hovedkomiteens repertoar: politisk utviklede ’nasjonale mål’, planlegging og organisering av forskning, tverrvitenskap som et middel til å løse praktiske problemer, og en skepsis når det gjaldt legitimiteten til universitetsforskningen slik den da ble drevet. Ifølge komiteen måtte universitetene bidra mer til tverrfaglig og anvendt forsk-ning og til oppdragsforskning.21

Komiteen begynte også et arbeid overfor grunnforskningssystemet med å innarbeide disse forestillingene. Et eksempel er en seminarserie om ’Strategier for norsk forskning’, arrangert ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo våren 1968. Komiteen søkte samarbeid med krefter ved NAVFs utredningsinstitutt, som sto som teknisk arrangør. Hovedkomiteens direktør, Erling Fjellbirkeland, og to medarbeidere fra utredningsinstituttet hadde regien og la premissene for diskusjonene. De introduserte nøkkelbegreper som ’strategi’, ’plan’ og ’organisasjon’. Fjellbirkeland trakk fram spørsmålet om universitetenes organisasjon tilfredsstilte ’de krav som forskningen krever’. Særlig problematiserte han, slik det også ofte ble gjort i OECD-tenkningen, fakultetsoppdelingen, som han mente sto i veien for samarbeid om tverrvitenskapelige prosjekter. Forbindelsen til OECD-tenkningen var tydelig også ved at det i innbydelsen til seminarene ble antydet at lederen for

OECDs Science Policy Division, Jean-Jacques Salomon, ville bli spurt om å delta.

Seminarene lar oss også ane hvordan et ytre initiativ som dette kunne gå inn i indre spenninger i universitetsmiljøet og der bli brukt av noen grupper til å styrke stillingen innad. Noen ville styrke klinisk forskning i forhold til medisinsk basalforskning, andre molekylærbiologi og økologi innenfor biologien, eller biologi i forhold til fysikk og kjemi. Men det kom også fram sterke innvendinger mot planleggingstenkningen. Stats-viteren Johan P. Olsen hevdet, med utgangspunkt i Kjell Eides bok Forsk-ningspolitikk (1966), der et hovedspørsmål var hvordan man skulle lage en rasjonell beslutningsstruktur, at man ikke burde søke etter dette, da man knapt hadde grunnlag for å si noe om en sammenheng mellom organisasjonsform og resultater i forskning. De samfunnsviterne som deltok her, hevdet at forsøk på å planlegge samfunnsforskning kunne bli en hemsko for forskningens utvikling.22

Slike forsøk på å innføre en ny dagsorden ble ført videre av Hoved-komiteen. En møteserie på alle de fire universitetene i 1972/1973 kan trolig betraktes som kulminasjonen av dette arbeidet. Komiteen agiterte for et tett samarbeid mellom forskningsinstitusjonene, statsorganer som ville bestille forskning, og forskningsrådene.23

Sprekker i murene

I mellomtiden ble flere initiativer tatt som satte NAVFs særpreg som grunnforskningsinstitusjon under press, og som svekket rådets kontroll over sin egen dagsorden.

Et eksempel er skoleforskningen. Her kom initiativet fra ekspedisjons-sjefen i Kirke- og undervisningsdepartementets plan- og utredningsavdeling, Kjell Eide. Eide klarte å få i gang et utredningsarbeid om behovet for skoleforskning. Det foregikk innenfor NAVFs rammer, men under Eides ledelse. Utvalget målbar en svært vid definisjon av forskning, som omfattet også utvik-lingsarbeid og forsøksvirksomhet. Resultatet ble i 1968 et permanent NAVF-utvalg for skoleforskning, også det ledet av Eide. Utvalget skulle fordele skoleforskningsmidler som var øremerket for formålet av departementet.

Eide tilhørte, som vi har sett, en krets innen DNA som fra tidlig etter krigen ville fremme en tettere forbindelse mellom samfunnsvitenskap og politisk handling. Etter et treårig opphold ved OECD, der han arbeidet med utdanningspolitikk, ble han i 1964 ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisningsdepartementets nye plan- og utredningsavdeling. Han var sterkt misfornøyd med hva han så som fraværet av praktisk relevans ved den pedagogiske forskningen finansiert av NAVF, og ønsket å gi Forsøksrådet for skoleverket – som arbeidet med pedagogiske forsøk knyttet til DNAs skolereformer – adgang til NAVFs forskningsmidler. I sin ferske erfaring fra OECD hadde han også hadde hatt mye kontakt med forskningsspørsmål. Hans syn på legitimeringen av forskning, hvordan forsk-ningen skulle drives, og på universitetene, var en vidtgående versjon av den radikaliserte forskningspolitiske retorikken som utviklet seg i OECD etter 1966.24

Denne episoden representerte et klart brudd med den forståelsen av organisasjonens stilling som preget NAVFs ledelse ved midten av 1960-årene. For det første ledet Eide, som var departementets, ikke NAVFs mann, både utredningskomiteen og den permanente komiteen. For det andre ble også Forsøksrådet for skoleverket representert i den permanente komiteen. For det tredje gikk øremerking av forskningspenger på tvers av prinsippet om at NAVF, innenfor sine finansielle rammer, var uavhengig av myndighetene. For det fjerde var den vide definisjonen av forskning i strid med NAVFs grunnforskningsprofil.

Et annet eksempel var sosialforskningen. Ideen om sosialforskning i departementsregi later til å ha blitt lansert av den politiske ledelsen i Sosialdepartementet høsten 1967. Men i embetsverket var tankene om hva dette skulle innebære uklare, og oversikten over forskningsmiljøer svak. Bare ved å engasjere en nyutdannet magister i sosiologi skaffet man seg bedre oversikt over feltet og fikk et bindeledd til forskningsmiljøet. Et samarbeid med en gruppe universitetsforskere, med bakgrunn i ulike samfunnsfag og i sosialmedisin, ble innledet. Det var en gruppe som -reiste en ny og mer kritisk debatt om velferdsstatens funksjonsmåte og utilstrekkelighet gjennom publikasjoner som Det usynlige Norge (1966), Myten om velferdsstaten (1970) og Velferdssamfunnets krise (1970). Våren 1969 ble NAVF koblet inn, og arrangerte i samarbeid med departementet

et seminar om ’Sosialforskningen og administrasjonen’. En komité av fors-kere og departementsfolk, ledet av Yngvar Løchen, ble oppnevnt for å utrede den framtidige organiseringen av sosialforskningen i Norge. Den oppmuntret til en sterkere forbindelse mellom forskere og offentlig administrasjon, og bygde ned skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning. Men den gikk også videre, og utvidet forskningsbegrepet til å omfatte ’flere former for intellektuelle aktiviteter’ som kunne drives ikke bare av personer med akademisk skolering. I 1970 ble en permanent NAVF-komité oppnevnt som skulle fordele øremerkede midler bevilget av Sosialdepartementet, og dessuten gi råd både til NAVF og departementet om sosialforskning.25

Her møter vi en annen tilnærming til planlegging og politisering av forskningen enn den som kom til syne hos samfunnsforskerne under seminarserien våren 1968. Trolig fantes en ambivalens i det samfunnsvitenskapelige miljøet, kanskje også hos den enkelte forsker, mellom på den ene siden ønsket om å utvikle faget og å ta vare på dets uavhengighet, på den andre siden ønsket om å bruke faget og kunnskapen til å komme i inngrep med samfunnsproblemer gjennom det politiske apparatet.

Også sosialforskningen er et eksempel på at øremerking begrenset NAVFs kontroll over forskningsmidlene. Og selv om studier av mer grunnleggende årsaker til sosiale problemer fikk plass i programmet, ved siden av aksjonsforskning og prosjekter som grenset mot forsøksvirksomhet, skulle det over tid vise seg at prosjektene ble både mindre i omfang og mer praktisk orientert. Noen år senere satte en OECD-rapport om norsk samfunnsvitenskap søkelyset på departementsforskningens virkning på forskernes uavhengighet og på universitetene. Ifølge rapporten tenderte forskerne mot å bli ’research merchants who change the conceptual content of their wares according to the customer’s ideas’.26

Et tredje eksempel er Det Internasjonale Biologiske Program (IBP). Dette programmet hadde sitt opphav i The International Council of -Scientific Unions (ICSU), en organisasjon med grunnlag i det internasjonale forskersamfunnet. Fra 1965 presset en gruppe norske biologer på for norsk deltakelse i programmet. Men siden dette ville kreve betydelige ressurser, gikk de direkte til departementet, ikke til NAVF. Programmet

ble lansert som grunnforskning, men argumenter om en relativt kortsiktig samfunnsmessig nytte ble også brukt. Og da departementet etter en tid gikk inn for norsk deltakelse, ble programmet i stor grad legitimert med praktiske argumenter. Departementet ønsket også å trekke NAVF, ved den naturvitenskapelige fagrådet, inn som rådgiver og som fordeler av øremerkede midler. Men NAVF vegret seg for å ta faglig ansvar for programmet, og foretok aldri en vurdering av IBP ut fra vitenskapelige kriterier.

Da NAVF i 1971 endelig fikk oppfylt sitt gamle ønske om direkte bevilgninger på statsbudsjettet, benyttet departementet imidlertid anledningen til å overføre hele ansvaret, også bevilgningsansvaret, for IBP til NAVF. Rådet for naturvitenskapelig forskning kom i en vanskelig stilling: Det måtte håndtere et stort prosjekt det ikke hadde noe eierforhold til, som det til dels hadde sett på med skepsis, og som det hadde avstått fra å vurdere ut fra vitenskapelige kriterier. Denne delen av dets dagsorden var skapt av krefter utenfor dets kontroll.27

NAVF blir ’policy-organ’

I 1970 ble NAVF omorganisert. De nye vedtektene påla rådet (1) å foreta en løpende analyse av behovet for forskning på de områdene det hadde ansvar for, (2) i samarbeid med andre forskningsråd å ’utvirke en balansert utvikling av forskningen i samsvar med samfunnets behov’, og (3) etablere best mulig tverrvitenskapelig samarbeid. Her møter vi tre grunnforestillinger i den nye forskningspolitiske diskursen – behovet for planlegging i forskningen, behovet for å innrette forskningen etter ’samfunnsbehov’, og behovet for å oppmuntre til tverrvitenskapelig forskning ved organisatoriske midler.28

Forhandlingene i det nye rådets konstituerende møte i april 1970 illustrerer at en ny dagsorden var på vei. Direktøren, Adolf Sandbo, ga uttrykk for at NAVF i betydelig grad måtte ha samfunnsplanleggingen i tankene når en forskningspolitikk skulle utformes, og han reiste spørsmålet om NAVF nå i realiteten var avhengig av Hovedkomiteen. Ifølge konsulent Nils-Petter Wedege ville en vesentlig del av oppgavene fortsatt ligge innenfor grunnforskning, men man ville ’i ikke liten grad’ måtte arbeide med orientert grunnforskning og anvendt forskning, særlig i

samfunnsvitenskap og medisin. Professor Anders Bratholm, som på dette møtet ble valgt til nestformann, påpekte at NAVFs krise ikke bare var økonomisk, men også organisatorisk, fordi man ikke hadde en organisasjon som kunne følge opp ’samtidens krav’. Han antydet at han ville la Hovedkomiteen legge premisser for NAVFs prioriteringer.29

Valget av ny formann illustrerer også vendingen mot politikken. Viktig i argumentasjonen for begge kandidatene – Olav Gjærevoll og Anders Bratholm – var deres politiske kontakter, deres evne til å kommunisere med myndighetene, og at de kom fra fagområder som var særlig relevante i forhold til politiske prioriteringer – naturvern og samfunnsvitenskap.30 Gjærevoll vant valget, men gikk våren 1971 inn i den nye Bratteli-regjeringen, og Bratholm etterfulgte ham som formann.

I det nye styret skulle fem av de ti medlemmene utpekes av departementene, mot tidligere ett. Blant dem som kom inn i det nye styret var Per Kleppe. Representasjonen utpekt av departementene ble styrket også i fagrådene, særlig det samfunnsvitenskapelige og det medisinske.

Like etter valgene tok Bratholm initiativet til en konferanse som skulle diskutere NAVFs framtidige rolle. Han ville ha med Regjeringens forskningsutvalg, Hovedkomiteen, NTNF, NLVF, viktige statsråder og medlemmer av stortingskomiteen. Konferansen ble foreberedt av en liten gruppe der deltakerne alt i utgangspunktet var åpne for den nye dagsordenen: Anders Bratholm, Per Kleppe, Nils-Petter Wedege – konsulent i NAVFs utredningsavdeling og en av arrangørene av seminarene ved Institutt for statsvitenskap våren 1968 – og stud.jur. Christian Hambro.31

På selve konferansen, høsten 1970, hadde da også innlederne sin bakgrunn fra politikken og administrasjonen heller enn fra akademia. Per Kleppe og Lars Roar Langslet innledet om ’Norsk forskningspolitikk’, ekspedisjonssjef Kjell Eide om ’NAVF og norsk forskningsorganisasjon’. Toneangivende oppfatninger i det politiske liv fikk slik status som viktige premisser for NAVFs virksomhet. Særlig Kleppes og Eides innledninger var preget av forventninger om praktisk-politisk nytte.32

I tiden etter omorganiseringen ble en endring i tenkemåte stadig

tydeligere. Styret forsøkte riktig nok å finne en balanse mellom forsker-initierte prosjekter og en mer styrt forskning. I et brev til departementet i september 1970 om nytt fireårsbudsjett argumenterte man for mer midler til det første, men forsikret også at rådet tok sikte på ’å ta opp egne forskningsprogrammer ut fra nærliggende samfunnsbehov’. Man forberedte en prioritering av programmer i forhold til frie prosjekter, og antydet at programmer skulle få 62 prosent av forskningsmidlene i 1975, mot 10 prosent i 1971.33

Retorikken gjenspeilte et ønske om å vise endringsvilje overfor myndighetene. Det kom også til syne i fagrådene, klarest i Rådet for samfunnsvitenskap (RSF). RSF understreket i 1970 at man alt hadde utredet og satt i verk flere programmer med klar innretning mot samfunnsproblemer. Man påberopte seg skoleforskningen og sosialforskningen, og i tillegg en utredning om mediaforskning. Man ville gjerne gå videre på denne veien, om man bare fikk midler til det. Når det omtalte skoleforsk-ningen, brukte rådet formuleringer som lå tett opp til Kjell Eides syn på hvordan den burde drives. Fagrådet bebudet også utredninger om alderdomsforskning, klinisk psykologisk forskning, husholdnings-økonomisk forskning og aksjonsforskning.

RSF forklarte også at man hadde oppfattet det nye prinsippet om så mange departementsoppnevnte medlemmer som ’en pekepinn om samfunnets forventninger til samfunnsvitenskapen som redskap til å belyse […] og bidra til løsningen av de mange problemer i det moderne samfunn’. Søknadsbehandlingen var lagt om. Nå ble søknader gruppert etter problem-områder, ikke bare etter disipliner. Og de ble vurdert ut fra prosjektenes ’potensielle samfunnsnytte’, ikke bare ut fra tradisjonelle akademiske kriterier. RSF deltok i vurderingene av forskningsprosjekter som ulike fagdepartementer nå selv bevilget midler til. Å gi departementene råd om forskning var blitt viktigere.34

Rådet for naturvitenskapelig forskning (RNF) gjorde mer for å balansere ’samfunnsnytte’ mot ønsket om å støtte disiplinært sterke miljøer. Det la vekt på disiplinforskningens suksess – blant annet ble Odd Hassels nylig mottatte nobelpris brukt som illustrasjon. På den andre siden antydet man at en for sterk satsning på slike miljøer kunne sette områder med mer direkte relevans for samfunnsplanlegging i skyggen.

Etter hvert framhevet RNF hvordan deler av kjemien, biologien og

geologien var rettet mot miljøvern, geologien også mot den nye virksomheten på kontinentalsokkelen. Biologien og oseanografien ble framhevet som områder med store tverrvitenskapelige prosjekter og programmer. Av Det medisinske fagråd (RMF) ble sosialmedisinsk og klinisk forsk-ning brukt som gode kort i legitimeringen av virksomheten.

Særlig for naturvitenskapene var det likevel – med et unntak for oljegeologien – mer tale om å framheve at allerede eksisterende disipliner og forskningsområder var relevante, enn å framheve oppbyggingen av nye felter. Her lå en forskjell fra den mer umiddelbare tilpasningsretorikken i RSF.35

Den kursen NAVFs ledelse anviste, var imidlertid relativt klar. På årsmøtet i 1971 erklærte Bratholm, som nå var blitt rådets formann, at behovet for planlegging i forskningen gjorde NAVFs gamle måte å fungere på foreldet. Han henviste til det som i OECD-sammenheng fra det fjerde ministermøtet i 1971 hadde fått betegnelsen ’problems of modern society’. Levestandard var ikke det samme som livsstandard. Forskningen ikke bare løste problemer, men skapte nye. Det var naturlig at mange spurte seg om den gamle organiseringen mestret denne situasjonen, eller om ’man også på dette området trenger en statlig planlegging og ledelse’. Mye tydet på, mente han, at ’forskningens laissez-faire-periode nærmer seg slutten’. Hovedkomiteens arbeid og politiske myndigheters økende interesse for forskning var tegn på dette.36

På slutten av 1972 utga NAVF Norges almenvitenskapelige forskningsråd og norsk forskning, en slags oppsummering av omleggingen etter 1970. Her het det at ’målrettet forskning med sikte på å løse påtrengende samfunnsmessige problemer’ hadde fått en mer framtredende plass i rådets virksomhet. Planlegging og utredning for å få fram nye og samfunnsrettede forskningsområder ble framstilt som rådets viktigste arbeid. Her ville man søke samarbeid ’med de myndigheter som har det administrative ansvar for problemområdet’. NAVF skulle ikke bare hjelpe myndighetene med råd, men også hjelpe dem å finne forskere som kunne løse oppgavene.37

I løpet av få år hadde NAVF gjennomgått en forvandling som kastet om på rådets selvforståelse slik den hadde vært ved midten av 1960-årene. For det første var organisasjonen ikke lenger overveiende vendt mot universitetene og de vitenskapelige høyskolene – kontakten med de politiske

myndigheter, departementene og Hovedkomiteen hadde blitt like viktig – og trolig like tidkrevende. NAVF synes å ha blitt spunnet inn i et statlig dominert kommunikasjonsnettverk like mye som i et akademisk. For det andre oppfattet rådet seg ikke lenger bare som et grunnforskningsråd. Forpliktelsen til og oppgavene med å legge til rette for anvendt forskning sto nå sentralt i ledelsens bevissthet. For det tredje var opplevelsen av å være uavhengig av de politiske myndigheter forsvunnet. I stedet var det godtatt at politiske krav og forventninger skulle spille en rolle når NAVF pekte ut områder det skulle satses på.

Dissidenter

Glidningen mot planlegging, politisk relevans og dagsaktuelle problemer skjedde ikke uten motforestillinger. Vi har sett at deler av det samfunnsvitenskapelige miljøet viste stor skepsis til det nye budskapet under seminarserien våren 1968. Arbeidet i det permanente NAVF-utvalget for -skoleforskning stoppet nærmest opp på grunn av universitetsrepresentantenes uvilje mot å forandre kriteriene for god forskning. Eide fikk det som han ville først i 1973, da skoleforskningsbevilgningen ble lagt direkte under plan- og utredningsavdelingen.38

Ved NAVFs årsmøte høsten 1969 holdt Otto Bastiansen som avtroppende formann et foredrag som må tolkes som at han hadde fått betenkeligheter med den utviklingen han nå så komme. Når samfunnet i økende grad påkalte forskning når problemer ’på snart alle livets områder’ skulle løses, forplantet dette seg til grunnforskningen med større forpliktelser enn den hadde makt til å bære. Begrepet forskning ble devaluert i prosessen. Dette ville undergrave grunnforskningen, senere også den anvendte forskning, som ville mangle et sterkt fundament å bygge på.39

To unge forskere – fysiologen Johan B. Steen og statsviteren Johan P. Olsen – holdt foredrag på årsmøtene i 1969 og 1971. Begge rettet oppmerksomheten mot den nye forskningspolitiske diskursen, og begge målbar en annen tilnærming enn den som ble fremmet av OECD og Hovedkomiteen. De advarte mot troen på organisering. Forskningspolitisk tenkning burde ikke konsentreres om regjeringen, departementene, Hovedkomiteen og forskningsrådene, men om forskningsmiljøene og vilkårene for at de kunne fungere. God forskning var et resultat av kommunikasjon mellom kollegaer, samhandling mellom rekrutter og erfarne forskere, og deltakelse i internasjonale nettverk. Forskningspolitikk

burde være å få disse mekanismene til å virke. Det var for mange ’høvdinger’, sa Olsen – ’personer, grupper og instanser som ønsket å kontrollere, styre og planlegge forskningen’. Og det var for få ’indianere’ som ville studere forskningen som sosialt system. Ifølge Olsen fant ’høvdingene’ liten støtte i systematisk teori, eller i beskrivelser av den sosiale virkeligheten de ønsket å styre. Men han hadde ingen illusjoner om at de ville oppgi sine styringsforsøk på grunn av manglende viten.

Steens og Olsens tilnærming til tverrfaglighet var også en annen enn den som dominerte i den nye diskursen. Med utgangspunkt i sine erfaringer fra norsk fysiologi hevdet Steen at fruktbar tverrfaglighet ikke var knyttet til organisering, men sprang ut av at forskere med ulik fagbakgrunn fant hverandre i diskusjon av felles problemer. Olsen viste til den nye diskursens ’lettvinte utsagn om tverrvitenskapelighet’.40

Etter omorganiseringen var det også motsetninger innad om den nye kursen. Representanter for naturvitenskapene ga uttrykk for motstand mot at NAVF skulle bruke betydelige deler av sine ressurser på å fremme anvendt forskning. De ønsket ikke konkurranse om midlene mellom to ulike forskningsarter. Det var særlig samfunnsvitenskapene som ble brohode for politisk relevans. Motsetningene kunne være skarpe. Under behandlingen av budsjettet for 1971 hevdet Per Kleppe at hvis NAVF ikke tok opp forskning av mer målrettet karakter, av stor betydning for ’brukergrupper’ i samfunnet, ’ville man måtte se seg om etter en ny organisasjon innen norsk forskning’. Året etter fortalte RNFs Erik Alfsen at naturviterne, i lys av utviklingen i NAVF, hadde overveid å skape et eget naturvitenskapelig forskningsråd. Naturviterne forble imidlertid i NAVF, og som vi har sett, tilpasset også de seg på sitt vis til de nye forsknings-politiske strømningene.41

Vi vet ikke mye om dissidentenes agenda. Det er usikkert om de opinionsmessig kan betraktes som én gruppe. Noen av dem, som Johan P. Olsen og Erik Alfsen, var imidlertid med i ’Uformell gruppe for universitets- og forskningspolitikk’.

Det vi kan si med stor grad av sikkerhet, er at dissidentene ikke var del av en institusjonelt basert, permanent diskurs. De hadde ingen tilsvarende institusjonell forankring og ingen tilsvarende adgang til det politiske system som det Hovedkomiteen og OECDs forskningspolitiske -organer hadde. Universitetene som institusjoner hadde ingen forsknings

politikk. Universitetsledernes oppmerksomhet ble kanskje også trukket mer mot staten og Hovedkomiteen enn mot en mulig forskningspolitikk med utgangspunkt i egen organisasjon? Slik sto dissidentene svakt i konkurransen om å få sin virkelighetsoppfatning akseptert som grunnlag for forskningspolitikk.

Foran en ny æra

De endringene NAVF gjennomgikk fra midten av 1960-årene til første halvdel av 1970-årene når det gjaldt selvforståelse og legitimeringsstrategi, medførte blant annet en konkurranse innenfor organisasjonen mellom grunnforskning og anvendt forskning.

Fra én synsvinkel kan vi se dette slik at grunnforskningssystemet ble kolonisert av normer som før midten av 1960-årene hørte til i det anvendte forskningssystemet. Det skjedde en reduksjon av det institusjonelle mangfold. Sfærer med tidligere ulikt preg, ulike oppgaver og samfunnsforpliktelser, ble gjort mer like. En slik tendens til homogenisering har fortsatt. Ett uttrykk for dette er dannelsen i 1993 av ett forskningsråd for den samlede norske forskning – organisert etter forskningsområder, ikke disipliner.42

Spørsmålet om hvor sterkt og hvor raskt den nye selvforståelsen og retorikken i NAVF preget organisasjonens praksisog grunnforskningsinstitusjonenes hverdag, skal ikke besvares her. Nye forskningspolitiske doktriner møtte selvsagt en virkelighet der mye forskning var fastlagt for år framover, og den møtte eksisterende forståelser av relevant og god forsk-ning, noe som måtte forsinke en omstilling av forskningspraksis. På den annen side tyder universitetshistoriske framstillinger på at de nye rammebetingelsene og det nye klimaet som gradvis ble skapt, alt tidlig begynte å virke inn på forskningspraksis på mange områder, selv om det tok tid før de satte seg igjennom på bredere front. Et eksempel på tidlig gjennomslag finner vi i planleggingen av Universitetet i Tromsø, særlig når det gjelder samfunnsvitenskapene. Her skulle disiplingrensene brytes – alle samfunnsvitenskaper skulle smeltes sammen i ett institutt, undervisningen skulle organiseres i tverrfaglige og problemorienterte grupper, ’landsdelsrelevant’ oppdragsforskning og utredningsarbeid skulle stå sentralt. Det var kanskje symptomatisk at Universitetet i Tromsø var det eneste norske universitet som fikk rosende omtale i OECD-rapporten ’The Research System’ i 1973.43

Det er et interessant spørsmål i hvilken grad de ’samfunnsrelevante’ forskningstemaene som ble definert innenfor NAVF og universitetene utover i 1970-årene var resultater av tilpasning til ytre – statlige eller lokale – krav, og i hvilken grad de sprang ut av forskernes selvstendig utviklede interesse. Den nye OECD-diskursen kunne støtte opp om myndigheters og forskningsorganers krav til forskningen, men ’samfunns-relevant’ forskning kunne selvsagt også være et resultat av forskernes eget engasjement i samfunnsspørsmål. Her må vi tro at det har foregått et subtilt samspill som vi vet lite om.

Den nye programtenkningen som nå ble lansert, innledet imidlertid en lang ferd mot dominans i finansieringsorganene. Og selv om graden av praktisk gjennomslag for den nye dagsordenen kan være usikker, er det knapt tvil om at spredningen av den innledet en langvarig utvikling mot sterkere krav om og satsning på relevans. Til samfunnsvitenskapene, som vi har sett som brohodet for relevanstenkningen, tildelte for eksempel forskningsrådene i slutten av 1980-årene 120 millioner kroner til anvendt, 35 millioner til grunnforskning.44

I slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-årene dreide relevanskravene seg mest om statlige, politiske behov. Senere, fra 1980-årene, skulle også industrielle behov komme sterkere inn. Vekten på det industrielle var noe forsinket i Norge i forhold til i mange andre land i OECD-systemet. Utviklingen mot relevans har neppe vært rettlinjet. Men over tid har den bidratt til å endre vilkårene for forskning, også ved grunnforsk-ningsinstitusjonene.45

De nye elementene vi har sett bli utviklet i den forskningspolitiske diskursen i slutten av 60-årene, hadde vesentlige trekk felles med det som Michael Gibbons og hans medarbeidere 25 år senere kalte ’Mode 2’, eller ’New Production of Knowledge’ (NPK). Diskusjonene etter at de publiserte sine arbeider har stort sett dreid seg om to spørsmål: Er ’New Production of Knowledge’ ny, eller har den eksistert i lang tid? Og er det grunnlag for å se NPK som en vitenskapelig praksis som har vokst ’naturlig’ ut av vitenskapen selv, eller bør vi se den som ideologi? Denne diskusjonen skal ikke tas opp her. Men den forskningspolitiske diskursen med

utgangspunkt i OECD i slutten av 1960-årene kan være énillustrasjon på at forestillinger senere forbundet med ’Mode 2’ allerede spilte en betydelig rolle i utformingen av forskningspolitikken. Og, i alle fall når de ble anvendt på grunnforskningsinstitusjonene, hadde slike forestillinger en klart normativ funksjon.46

Grunnforskningsinstitusjonene – et lett bytte?

Hvorfor ble den nye forskningspolitiske tilnærmingen så lett overført til NAVF og til tenkningen om universitetene? Her kan bare noen antydninger gis.

For det første: Den nye internasjonale vekten på kunnskap som økonomisk vekstfaktor, og den norske vekten på samfunnsvitenskapene som ’politisk teknologi’ i velferdsstaten – forsterket av at samfunnsforskningen hadde liten plass i det ’anvendte’ forskningsrådssystemet – bidro til at også grunnforskningen ble tillagt større vekt som politisk ressurs.

For det andre: Norsk politikk var i denne perioden sterkt preget av en planleggingstenkning som i betydelig grad gikk på tvers av partipolitiske skillelinjer. Den gjorde det nærliggende for myndighetene å tenke på forskningen og forskningsinstitusjonene som en del av planleggingsverktøyet, særlig etter hvert som forskning ble oppfattet som en viktig kraft i omformingen av samfunnet.

For det tredje: Det skjedde en hybridisering i det forskningspolitiske systemet. Organer ble skapt der forskningsadministratorer, brukere, representanter for offentlig administrasjon og representanter fra forskersamfunnet møttes. Slik oppsto arenaer der motsetningene mellom det Aant Elzinga og Andrew Jamison har kalt den byråkratiske, den akademiske og den økonomiske kultur kunne utjevnes. Hovedkomiteen og Samordningsutvalget for internasjonalt forskningssamarbeid ble skapt som hybride organer; i NAVF var omorganiseringen i 1970 første skritt i en hybridisering.47

For det fjerde: Måten Hovedkomiteens og Samordningsutvalgets dagsorden var konstruert på, tenderte mot å utviske grensene mellom ulike typer forskning. Inntil midten av 1960-årene hadde grunnforskning og anvendt forskning stort sett blitt behandlet i klart atskilte organisasjoner. Etter 1965 ble de her diskutert samlet, i samme organisasjon og av den samme gruppen mennesker, der noen hadde sin bakgrunn fra anvendt forskning, andre fra grunnforskning.

For det femte: Selv om en del universitetsfolk kritiserte den nye forsk-ningspolitiske tenkningen, var motstanden fra grunnforskningsmiljøet svak og lite organisert. Bak dette lå trolig flere forhold. En del ledende universitetsfolk ble innlemmet i de nye hybride organene og i noen grad spunnet inn i virkelighetsforståelsen der. Det fantes også grupper av ’radikale’ innenfor akademia som ønsket å bruke sin forskning i en mer direkte samfunnspåvirkning og derfor ønsket en mer praktisk-politisk orientering i NAVF, slik vi har sett det særlig i forhold til sosialforskningen.

Endelig stanset myndighetene i denne perioden økningen i ressurstilførselen til universitetene i Oslo og Bergen, og NAVFs kilder til finansiering av grunnforskning tørket også inn. Disse forholdene måtte gjøre det vanskeligere å være åpent opposisjonell. Den eneste framgangsmåten for å sikre seg nye ressurser – eller i det minste hindre tap av midler – kunne synes å være å tilpasse seg nye krav om relevans og praktisk rettet forsk-ning.

Slik kan gjennomslaget for en ny forskningspolitisk dagsorden synes å henge sammen både med den institusjonelle forankringen av de nye forsk-ningspolitiske doktrinene, hybridiseringen av forskningspolitiske institusjoner og endrede finansielle betingelser for grunnforskningsinstitusjonene.