Alle tre hovedartikler i hefte 3 av Historisk tidsskrift er skrevet av kvinner – dette er så langt noe helt uvanlig i tidsskriftets 137-årige historie. Heftet inneholder dessuten fire debattartikler og 14 bokmeldinger.

May-Brith Ohman Nielsen tar for seg historiefagets kildeterminologi og metodeformuleringer i artikkelen «Et historiedidaktisk blikk på kildeterminologien. Kan historiefaget tjene på å reformulere sine ’læresetninger’?». Hun påpeker at disse har sitt utgangspunkt i de historiemetodiske skriftene til Kristian Erslev fra åra 1892–1911, og de er preget av faglige perspektiv og debatter i hans samtid. Det gjaldt å legitimere historiefaget som vitenskap ved å vise at historikerne i sine arbeid bygde på sikker og etterprøvbar dokumentasjon. Den gang var opplysninger fra beretninger langt mer dominerende i kildemassen som historikerne brukte enn de er i dag. I tradisjonen etter Erslev har faget sett på kildene som objekt som kan brukes som levninger – og noen også som beretninger. Men levninger og beretninger er ifølge Ohman Nielsen ikke noe som oppstår i møtet med fortolkeren, de blir først historiske kilder gjennom vår bruk, i funksjon av de spørsmål vi stiller og av vår egen evne til å lese svar på dem.

Vera Schwach setter fokus på samspillet i Norge mellom naturvitenskapelig forskning og moderniseringen av fiskeriforvaltningen og -industrien; det gjør hun i artikkelen «Et rekefiske på vitenskapens grunn. Fiskeribiologi, forsøk og fangst 1895–1950». Allerede året etter at vitenskapelige undersøkelser påviste store forekomster av dypvannsreka, startet et kommersielt rekefiske i 1898. Norsk havforskning la vekt på å utvikle vitenskapelige instrument og redskap som ble utprøvd i tokt til havs. Disse vitenskapelige undersøkelsene var vevd sammen med bestrebelser på å fremme moderniseringen, og kartleggingen av rekeforekomstene ble et virkemiddel i industrialiseringen av fiskeriene. Dette bidrog til å grunnfeste fiskeribiologien og havforskningen – de fikk næringspolitisk prestisje gjennom kunnskapselitens iver for å utvikle landets næringsveier.

I artikkelen «Kvinneforeningene, institusjonsbyggingen og den nasjonale velferdspolitikken. Nord-Norge før 1940» belyser Torunn Hamran kvinneforeningenes innsats som institusjonsbyggere. Hun tar utgangspunkt i at fram til 1940 hadde frivillige foreninger, ledet og drevet av kvinner, bygd minst 35 helseinstitusjoner i Nord-Norge. Særlig retter hun oppmerksomheten mot virksomheten til lokalforeningene i Norske Kvinners Sanitetsforening i Nordland. Hun gjør dette for å gi nye impulser til en forskertradisjon som i liten grad har lagt vekt på virksomhet som har tatt sikte på å avhjelpe helseproblemene – velferdsforskningen har viet stor plass til spørsmålet om hvilke rettigheter samfunnsborgerne skulle ha, mens særlig kvinners bidrag til løsninger i tjeneste og praksis har vært underfokusert.

I debattartikkelen «Muntlige kilder – faktuelle eller narrative lesemåter?» tar Jostein Lorås for seg kritikken mot å bruke muntlige kilder som troverdige fortellinger om fortida: Ifølge den nye kulturhistoria fra 1980-åra konstruerte de muntlige informantene fortellingene i overensstemmelse med kollektive konstruksjoner av virkeligheten. Lorås tar til orde for å gjeninnføre lydhør-heten for informantenes opplysninger, som ellers lett kan bli oversett og forsvinne i vår kunnskap om fortida.

I «Den global- og miljøhistoriske syntesen i Kjartan Fløgstads bedriftshistorie Arbeidets lys» (fra 1990) etterlyser Frank Meyer historikernes interesse for denne måten å skrive historie på. Han legger særlig vekt på Fløgstads fokus på det globale kapitalistiske verdenssystemet, som tungindustrien i Sauda har vært en del av – og på stoffskiftet mellom menneske og natur. Det som ifølge Meyer utmerker Fløgstad er at han bruker disse perspektivene spesielt konsekvent som hovedperspektiv for den lokal- og bedriftshistoriske framstillingen sin – diametralt motsatt et ekstremt tunnelsyn på det lokale nivået.

Iver Neumann og Halvard Leira gir svar på Helge Pharos debattartikkel om deres bok om den norske utenrikstjenestens historie i HT 2007/2. De sier at de har fortalt åpent om sitt samarbeid med UD og mener at Pharo ikke har vært like åpen om Norsk utenrikspolitikks historie. De oppfatter Pharos kritikk som utslag av at norske historikere forsvarer sitt tolkningshegemoni, og de legger selv hovedvekten på utenrikspolitisk tenkning og begrepshistorie, og ikke på utenrikspolitisk praksis og «nasjonsbyggende historie».

Finn Erhard Johannessen gir et tilsvar på Ole Georg Mosengs svar i HT 2007/2 på hans bokmelding av Mosengs Den flyktige pesten i HT 2006/4. Johannessen stiller seg undrende til at Moseng avviser som unyttig å foreta sannsynlighetsberegninger av hvor dødelige pestene var i seinmiddelalderen. Og han mener det tyder på at myndighetene ikke gikk energisk inn for å bekjempe pestene i Norge når Moseng ikke har funnet et eneste eksempel på at noen ble straffeforfulgt for å ha overtrådt pestforordningene. Hermed avsluttes denne debatten.

Bokmeldingene starter med en samlet omtale av det store trebindsverket om norsk utviklingshjelps historie. Videre følger ei melding av en ny norsk globalhistorie.

Fem meldinger av bøker med fokus på middelalder og tidlig nytid starter med omtalen av en antologi om transformasjoner i vikingtid og norrøn middelalder, videre en antologi om feider og fred i nordisk middelalder, ei bok om dansk og europeisk identitet i middelalderen, ei bok om familiehistorie i Jemtland på 1600-tallet og endelig ei bok om etterdønningene av de store hekseprosessene i Dalarna 1668–71.

Fire meldinger tar for seg bøker som belyser vidt forskjellige sider ved norsk historie i moderne tid, først ei engelsk bok som viser nordmennenes dominerende betydning for skisportens utvikling, videre en gruppebiografi om ti mennesker som betydde mye i Gjøviks utvikling gjennom 200 år, så det tredje bindet i den store dobbeltbiografien om kong Håkon 7. og dronning Maud, og endelig om samvirkekonsernet Gildes historie 1931–2006.

Til slutt kommer tre meldinger av bøker om trekk ved middelhavsregionens politiske historie, først ei norsk bok om gresk og romersk politisk historie i antikken, så en ny engelsk biografi om Julius Caesar og endelig ei bok som drøfter hvorvidt Israel drev etnisk rensking i Palestina under krigen i 1948.

Redaksjonen