Forventningene om en doktoravhandling som entydig formidler krystallklare slutninger

blir ikke alltid innfridd – men det er litt avhengig av leseren. Min ble til over lang tid og endte opp i tre, nokså klart atskilte deler. Av bokmeldinga i HTs forrige hefte gikk det an å få inntrykk av at Finn Erhard Johannessen et stykke på vei synes å oppfatte den første delen som en innledning til det egentlig substansielle – altså del to og tre – mens jeg nok i stigende grad ble mer innstilt på å forstå de to siste delene som appendikser til den helt vesentlige del en.1

Det som var det sentrale hovedpunktet i denne, presumptivt vesentligste, første delen var at pest i moderne medisinsk betydning – altså den infeksjonssykdommen som ble klassifisert i 1894, som fortsatt bryter ut over store deler av kloden og som forårsakes av bakterien Yersinia pestis – er en uvanlig fleksibel epidemi. Det er den i flere betydninger.

For det første har den patogene organismen vist seg å kunne utnytte over 300 arter av gnagere som reservoarer og flere titalls loppearter som vektorer. Ikke like mange dyrearter har vært involvert i formidling av

pest til mennesker. Men lista er lang nok til å være imponerende, den også. Slik må det nødvendigvis være, for pest spredte seg i løpet av et par tiår til alle fem verdensdeler, etter at de første utbruddene av det vi kan kalle den moderne tredje pandemien slo hardt til i India på 1890-tallet. Moderne pest har altså kunnet spre seg og vedlikeholdes i et utall økosystemer og under et stort mangfold av klimatiske forhold.

For det andre er det mange måter å formidle pest på. Framtredende medisinske pestforskere har fra begynnelsen av 1900-tallet konkludert med at de spesielle forutsetningene som var til stede i India, representerte bare én av flere muligheter – på tross av at de fysiologiske mekanismene som lå bak overføringen til mennesker var svært effektive der og da. Forskning pågår fortsatt. Studier fra så seint som 2006 viser svært klart at det indiske mønsteret langt fra har krav på å være så universelt som enkelte vil hevde.2

For det tredje har pest regelmessig flere temmelig ulike kliniske forløp og uklare og tvetydige symptomer. Det medfører selvfølgelig problemer for legenes behandling av pestpasienter – og ikke mindre for his-torikerens behandling av epidemier fra fortida.

Erfaringene fra India, som var grunnleggende for den moderne forståelsen av pest, har bemerkelsesverdig nok vært oppfattet av en del historikere som selve modellen for hvordan pest opptrer. Det er underlig å legge merke til at de to som representerer en slags ekstreme ytterpunkter, begge forstår utbruddene i India på 1890-tallet som måten pest har opptrådt på overalt og til alle tider. Det har gitt seg utslag i at O.J. Benedictow har påstått at hver enkelt av de epidemiene som brøt ut i Norge fra svarte-dauden til 1654 uten unntak framviste de samme karakteris-tika som epidemiene i India. Samuel Cohn, på sin side, avviser at middelalderpestene kan ha vært de samme sykdommene som moderne pest fordi symptomer og spredningsmønstre ikke stemmer med de indiske.3

Jeg har langt fra levert noe forsøk på harmonisering. Tvert imot har jeg villet vise at en for snever forståelse av pestens epidemiologi og etiologi kan legge alvorlige hindringer i veien for fruktbare vurderinger av

epidemier fra fortida – og for så vidt også i moderne tid. Disse problemstillingene hadde det vært spennende å få kommentarer til.

Men jeg forsøkte meg også, i del to, på en kartlegging av det som både i samtidige kilder og av historikere i ettertid har vært oppfattet som pest-epidemier i Norge etter den store manndauden. Det var den første studien av noe omfang på dette feltet (fullført i 1996 og delvis publisert som papers på seminarer) siden Lars Walløe på mange måter relanserte forsk-ningsfeltet igjen etter at Asgaut Steinnes formulerte en kortfattet hypotese omkring de seinere epidemiene i 1918–19.4 Det er dette punktet Finn Erhard Johannessen konsentrerer seg om i sin bokmelding.

Jo nærmere jeg så på de åpenbart ganske mange og omfattende epidemiene i seinmiddelalder og tidlig nytid, jo mer problematisk forekom hovedkonklusjonene til Det nordiske ødegårdsprosjektet, det mest omfattende arbeidet som er gjort omkring befolkningsnedgangen i seinmiddelalderen. I sluttrapportene derfra ble spørsmålet om det hadde forekommet mer enn en demografisk krise, som kjent hovedsakelig avvist.

Tolkningen av Det nordiske ødegårdsprosjektets resultater dreier seg også om historieforståelse mer generelt. Ødegårdsprosjektet sprang ut av og knyttet seg temmelig nært til det vi litt upresist kaller den norske agrarhistoriske skolen (og måten de norske resultatene ble mottatt og kritisert av andre nordiske historikere mer enn antydet den noe insulære karakteren av de norske bidragene, særlig på det metodiske planet). Noe av det som karakteriserte den norske agrarhistoriske skolen, var en temmelig statisk tilnærming til fortida, noe som langt på vei var knyttet til tradisjonell positivistisk tenkning – dessuten til inspirasjon fra den franske Annales-skolen – og som ga seg utslag i til dels temmelig håndfaste oppfatninger om mulighetene for å kvantifisere og kalkulere historie og historiske prosesser.

En generasjon (eller to) etter den agrarhistoriske skolens glanstid har en rekke historikere kommet med til dels grunnleggende kritikk. Flere, blant dem meg selv, har bidratt til å bringe inn former for dynamikk der bildet tidligere var veldig statisk. Min skjerv var å dokumentere, så langt det lot seg gjøre ut fra det til dels fragmentariske kildematerialet, at forestillingen om en enkelt krise ikke holdt mål. Jeg mente at ødegårdsprosessen som mål på befolkningsnedgangen ga et skjevt inntrykk av de demografiske forholdene i seinmiddelalder og tidlig nytid, fordi det var

et kumulativt bilde som ble vist fram: alle de demografiske krisene lagt oppå hverandre, så å si. Metodene ødegårdsprosjektet la til grunn tilslørte, framfor å avklare, svært mye annet enn spørsmålet om antall gårdsbruk i Norge på to tidspunkter: høymiddelalderens maksimum og seinmiddelalderens minimum. Det var snakk om en modell som må forstås som nettopp det. Det er et stort problem at tåkeleggingen av de demografiske utviklingsprosessene har blitt nærmest total i lys av disse, nær sagt fiktive, punktene – og at historikere ukritisk har oppfattet dem som uttrykk for reell folketallsutvikling.

Slik sett er det vanskelig å se den klare nytteverdien av Johannessens forsøk på å kvantifisere dødeligheten i en serie pestepidemier mellom 1349 og 1520. Dette har vært gjort før, av Rolf Sødahl og Lars Walløe i 1982, og langt mer overbevisende da.5 Deres bidrag var for så vidt spekulativt det også, men tross alt innovativt, fordi de simulerte en situasjon der gjentatte pestepidemier ga meningsfull forklaringskraft til folketallsnedgangen i seinmiddelalderen, egentlig for første gang siden Steinnes. Synspunktet utfordret rimelig nok den agrarhistoriske skolen, og ødegårdsprosjektets nestor Jørn Sandnes var skeptisk: «Jeg tviler sterkt på om kildematerialet f.eks. for 1400-tallet vil gi mye av opplysninger om pestbølger i Norge.»6 Ham om det.

Det er vanskelig å finne et like fruktbart formål med Finn Erhard Johannessens gjenbruk av noenlunde den samme teknikken, særlig fordi han klart uttrykt baserte sin modellering på fiktiv dødelighet «… på en helt vilkårlig måte …» (s. 689). Han tok altså belegg for ti større epidemier fra de analysene jeg hadde gjort og plasserte dem innenfor perioden etter kildenes opplysning om tidspunkt. Ved å utstyre disse demografiske krisene med vilkårlige mortalitetstall, kunne han bringe folketallet i Norge ned fra 400 000 til 180 000.

Det er uklart hva Johannessen vil med modellen sin. Han konkluderer: «Det er lite trolig at slike desimeringer av folketallet kunne ha skjedd uten å etterlate seg flere spor i kildene …» (s. 689). Hva betyr det? Mener han at epidemiene ikke fantes, eventuelt var små og ubetydelige, eller at kildene ligger der uutnyttet?

Jeg skal ikke si at jeg har snudd hver eneste stein av dette kildematerialet, men har nok vært bortom de fleste. Det som karakteriserer beleggene for disse epidemiske krisene, er at de ikke gir grunnlag for dødelig

hetsberegninger. Det må vi til 1600-tallet for å finne, selv om noe kan sluttes av Absalon Pederssøns dagbøker fra Bergen på 1560-tallet.

Det ser ut til at etterlysningen av kvantitative analyser står ganske sentralt hos Johannessen:

Moseng kritiserer Det nordiske ødegårdsprosjektet for å legge for liten vekt på de senere pestenes betydning for den langsomme befolkningsveksten. Men uten noen anslag over pestenes omfang, kan ikke denne kritikken bli overbevisende. (s. 688)

Noen avsnitt før hevder han: «Han [Moseng] går imidlertid lite inn på hvor stort omfang pesttilfellene hadde, altså hvor mange som døde …», og tilføyer «… noe som selvfølgelig er et veldig vanskelig spørsmål» (s. 687).

Et hovedpoeng innenfor norsk seinmiddelalderdemografi er antakelig nettopp dette: at tallfesting av befolkningsutviklingen på noe som helst nivå med noen som helst presisjon er et mildt sagt «veldig vanskelig spørsmål». Slik sett har Johannessen stilt spørsmål det ikke finnes svar på. Det har vært foretatt atskillige mer eller mindre kvalifiserte gjetninger – med vekt på mindre – og i det siste er det hevdet skråsikkert at den store manndauden førte med seg befolkningsnedgang på 60 %. Slike påstander bør forstås som fiktive. For Bergen i 1618 oppgis det dødelighetstall i en epidemi som beskrives som pest på rundt 40 %, men det er ikke gitt at det er klokt å benytte analogislutninger til seinmiddelalderen.

Et annet hovedpoeng må være at Sødahl og Walløes simuleringer av seinmiddelalderdemografien – og for så vidt også Johannessens, litt uintendert – illustrerer det jeg oppfatter som en vesentlig slutning i min egen behandling av dette feltet: at den demografiske utviklingen i Norge må sees som en serie befolkningskontraksjoner og -ekspansjoner, en sagtakket kurve der ødegårdsprosjektet opererte med en enkelt nedadgående linje.

Det er selvfølgelig et vesentlig bidrag til å komplisere dette allerede tvetydige bildet at de mulighetene vi har for å få grep om endringer i bosettingsmønstrene i alle tilfelle må bygges på migrasjon – og altså gjenrydding og fraflytting som følge av det – og ikke epidemisk dødelighet. De to fenomenene hadde nødvendigvis sammenheng, men bare på et makronivå. Verken ødegårdsprosessene eller ryddingsprosessene fulgte de eventuelle pestepidemiene, eller opphøret av dem, veldig nært i tid eller rom.

Avhandlingens del tre dreier seg om myndighetenes antiepidemiske felttog, et tidlig utslag av merkantilistiske holdninger etter mitt skjønn –

og ganske vellykket i den forstand at det bidro betydelig til at pestepidemiene opphørte. Finn Erhard Johannessens skepsis er tydelig, men merkantilisme er langt fra et så enkelt eller entydig fenomen som hans bruk av det indikerer. Entydig var det i alle fall ikke i merkantilismens periode – og begrepet ble lansert først i 1776, da Adam Smith i realiteten la grunnlaget for en gjennomgående kritikk av systemet. Eller rettere: -systemene, for europeiske stater tok i bruk svært ulike former for det vi først i ettertid med en viss rett kan kalle merkantilistisk tankegang. Slik sett løser forestillingene om merkantilisme seg opp jo nærmere vi ser på dem, omtrent som føydalisme eller andre analytiske begreper.

Med Eli Heckscher og andre av de positivistisk orienterte representantene for moderne økonomisk historie i første halvdel av 1900-tallet, fikk riktignok merkantilisme et mer konkret innhold. Men det er knapt noen som bruker begrepet i en så snever betydning lenger. Heller ikke jeg. Derfor er det antakelig meningsfullt å snakke om at både italienske bystater midt på 1300-tallet og den dansk-norske staten på 1600-tallet handlet etter former for merkantilistisk overbevisning, det vil si mer eller mindre uttalte krav som statens myndigheter stilte til seg selv om å gripe inn overfor samfunnsmessige problemer som gikk ut over kongens og hoffets umiddelbare behov.

Det er ikke nødvendigvis årsaks- og virkningsproblematikken som framtrer som viktigst. Mer vesentlig er at myndighetene faktisk tok de store kostnadene det medførte, både økonomisk og politisk, å føre en krig mot en usynlig fiende. Det var initiativer som pekte ut over seinmiddelalderens og 1500-tallets statsdannelse og i retning av maktstaten – som heller ikke er noe enkelt begrep. Tiltakene mot pest utviklet seg i slagkraft, effektivitet og omfang sammen med staten. Slik sett er det nær selvfølgelig at Magnus Erikssons påbud om faste mot pest i 1349 gir en virkningsfull kontrast mellom middelalderen og tidlig nytid, da tiltakene fikk svært annerledes innretning. Det var ikke noe avgrenset politisk program, men en serie initiativer som først i ettertid kan analyseres mer helhetlig. Så har jeg da også konkludert med at dansk-norske myndigheter langt på vei vant en annen kamp enn den de kjempet, og at de satte inn sine tiltak først og fremst mot folketallsfall, ikke pest.

Men sammenhengen mellom opphøret av pest og tiltakenes intensitet er temmelig tydelig over store deler av Europa. Det er jo for så vidt inte-ressant at historikeren Peter Christensen konkluderte på noenlunde samme måte som meg, i sin ganske ferske studie av dansk kamp mot pest i den samme perioden: at tiltakene må ha hatt stor betydning.

The setting up of centrally directed quarantine and isolation counter-measures remains the most plausible explanation for the disappearance of plague in Denmark, in Europe, and eventually in the Levant as well.7

Vi ser at Christensens perspektiver er temmelig brede. Konklusjonene er tilsvarende i en etter hvert ganske omfattende forskningslitteratur fra Sverige, England, Frankrike, Italia og Øst-Europa. Når det gjelder Norge, er det først og fremst det fragmentariske kildematerialet som setter begrensninger for hvor bastante slutninger det går an å trekke. At det ikke finnes kilder for at noen ble straffet for å ha motsatt seg pestforordninger her i landet, kan som kjent bety at ingen ble straffet – eller at beleggene mangler. Men det er ikke veldig sannsynlig at situasjonen var vesentlig annerledes i Norge enn i Norden og Europa for øvrig.